Mon Oncle

Mon Oncle (Criterion nr. 111)(Blu-ray)

mon-oncle

Frankrike – 1958 – Jacques Tati (farger) – 116 minutter

Overskrift

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne satiren tar regissør og manusforfatter Jacques Tati for seg modernisme og teknologi. Filmens hovedperson er på mange måter et hus, moderne og proppfullt av teknologiske nyvinninger. Mor og far Arpel er strålende fornøyd med sitt nye statussymbol, men sønnen vantrives. Onkel Hulot er lyspunktet og bindeleddet til en mindre kontrollert og livlig tilværelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er for meg den beste Tatifilmen ved siden av Play Time. Tematisk befinner de seg i samme landskap, nymotens teknologi, modernisme og opprettholdelsen av fasade. Mon Oncle legger mer vekt på fasadeelementet, mens Play Time går dypere inn i effekten av fungerende og ikke-fungerende teknologi. Begge tar opp hva det gjør med oss mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre.

Fru Arpel bruker all sin tid som husmor til å vise frem en plettfri fasade. Hennes oppgave i livet er å vise frem sin mann og sitt hus i tipp-topp stand. Hun springer etter mannens bil og tar en siste puss med pussekluten på de forkrommede delene. Ved besøk settes hele velkomstrutinen inn, med demonstrasjon av hagefontenen og omvisning i huset. Det skrytes over en lav sko, mens besøkende ytrer «Oh», «Ah» på passende steder.

I tillegg til å vise oss hvordan ny teknologi kan være upraktisk til tider, viser filmen oss også hvordan vi kan bli fanger av den. Det mangler ikke på små hint: hagen er gjerne dekorert med gittermotiv, og skygger gir både dobling og tredobling av dette motivet. I tillegg har huset en hageport som egentlig ser ut som fengselsporten Egon Olsen kommer ut av på begynnelsen av hver Olsenbanden-film. Så vi er ikke overrasket når teknologien låser seg eller får uforutsette konsekvenser. Familiens lille hund sørger for at ekteparet blir innelåst i garasjen.

For en liten gutt på 10 år, er det ikke noe stas med et kjølig og klinisk hjemmemiljø. Han kunne ikke ha gitt mer blaffen i hagefontener, arkitekttegnede hus og fjernstyrte kjøkkenapparater. Kjøkkenet under en vanlig frokost ser ut som et tannlegekontor. Da er det mer moro å være med onkelen, og hans miljø skildres med varme farger og herlig kaotiske omgivelser. Her lærer han av venner å være rampete og å spise usunne bakervarer med masse sukker. Hulots hus er kronglete og upraktisk, men det har sjel og varme. Det er også en naturlig og integrert del av nabolaget, i sterk kontrast til hjemmet, hvor huset er som en øy i nabolaget sitt.

Monsieur Hulot er barnløs, koneløs, venneløs og arbeidsløs. Han trenger ifølge sin kone bare litt drahjelp, og hun ber sin mann om å finne en jobb til hans svoger. Selvfølgelig er Hulot en like stor katastrofe i det sterile fabrikkmiljøet som han er i søsterens hus. Han passer ikke inn i den type miljø. Klønete og kunnskapsløs ødelegger han både fabrikkproduktene og søsterens hage. Han passer bedre inn i barnets verden, som er villere, enn de voksnes kontrollerte verden med fasader og teknologi. En tredje parallell er voksne i bylivet, hvor han passer rimelig greit inn.

Filmen får en ekstra utilsiktet dimensjon når det gjelder musikkvalg. Når Arpelekteparet med venner manøvrerer rundt i den strengt regulerte hagen, er det til musikk som kan minne om den danske komedieserien Klovn. Selv om inspirasjonsretningen er motsatt, kunne jeg ikke unngå å tenke på Arpelekteparet som klovner eller duster hver gang musikken spilte. Prikken over i er Tatis elegante iscenesettelse av scener hvor den nye teknologiens støyende vesen hindrer ekteparet i å høre hverandre. Ny teknologi er et hinder for god gammeldags ekteskapelig kommunikasjon.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Playtime, Traffic, Monsieur Hulot’s Holiday, Modern Times.

Øyeblikket: En liten, men talende scene. Det ringer på hos familien Arpel, og hele rutinen blir satt i gang. Fiskefontenen blir slått på, fruen i huset går ut i hagen til sin vante velkomstposisjon og håret fikses på. Da det viser seg at den «kun» er hennes bror som kommer på besøk, slås fiskefontenen av og irritasjonen vises overfor Monsieur Hulot. Han er ikke viktig nok til å få denne velkomsten. Men alle andre er det, hvert fall de av høyere stand. Denne scenen introduserer fasadeelementet i historien elegant, og viser oss at filmen er litt krassere enn vi trodde. Den løfter seg også over å være nok en teknologiharselas, som ofte ikke viser oss hvordan de sosiale forholdene berøres.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Det er et strålende skarpt bluray-bilde, med farger som virkelig popper. Rødt og gult er spesielt kraftig og flott gjengitt. Detaljene er supre, og det er en generell fin dybde i bildet. Filmkornet er akkurat passe mengde og deilig gjengitt. Dette er referansekvalitet, og det i en film fra 1958! Lyden er viktig i Tatis filmer, med forsterkede og overdrevne effekter av skritt og maskinlyder. Lydsporet gjør jobben fint.

Ekstramateriale

Introduction by actor and comedian Terry Jones: Dette er Jones sin favoritt Tati-film. Det er en krassere og mer kritisk film enn Tati pleide å lage. Mon Oncle vant juryens spesialpris i Cannes. 5 minutters introduksjon.

My Uncle, director Jacques Tati’s 1958 reedited, English-language version of the film: Denne versjonen er 10 minutter kortere enn den franske. Forskjellen er stort sett at Arpelfamilien snakker engelsk sammen, mens alle andre snakker fransk. Kjedelige saker, med kunstig dubbet eller senere lagt på tale.

Once Upon a Time . . . “Mon oncle,” an hour-long documentary from 2008 on the making of the film: Pierre Etaix var assistenten til Tati på Mon Oncle, og ble senere regissør selv. Han har også blitt del av Criterion Collection, med en egen boks. Lagrange, som var filmens manusforfatter sammen med Tati, var visstnok modellen for Hulot. Tati viser det franske samfunnets overgang til modernismen etter andre verdenskrig. Dokumentarens morsomste øyeblikk kommer i det vi blir presentert for en svært indignert designer som sterkt misliker Tatis harselas med Arpelfamilien i filmen. 52 minutter veldig fin dokumentar.

Everything Is Beautiful, a three-part program from 2005 on the film’s fashion, architecture, and furniture design: Del 1, «Lines, signs, designs» 25 minutter – Det virker som om alle tingene er malplassert. Hulots hus har historie og sammenheng med nabolaget, mens Arpels hus ikke har noen av delene. Huset holder dem som gisler. Men huset brukes i filmen også som en forlengelse av barns lek. Del 2, «Fashion» 20 minutter – Fru Arpel er veldig konsekvent i sin garderobe. Hun er kledd i variasjoner av ensfarger eller klær med mønster. Nabodamen er høy og tynn, med voldsomme kreasjoner og farger. Hulot har en tredje stil, med elastiske klær og nøytrale farger. Del 3, «Please, have a seat» 9 minutter – I denne lille dokumentaren følger vi et designfirma som lager varianter av møblene i filmen. De lager dem ukomfortable om de var det i filmen.

Everything’s Connected, a 2013 visual essay by Tati expert Stéphane Goudet comparing Mon oncle to the other Monsieur Hulot films: I denne 51 minutter lange dokumentaren diskuteres temaer og episoder i Tatis filmer. Play Time og Mon Oncle diskuterer modernismen og teknologi. Far og sønn tema er tilstede i både Mon Oncle og Monsieur Hulot’s Holiday. I begge finner de sammen på slutten. Dette stammer fra Tatis eget forhold til sin far.

“Le Hasard de Jacques Tati,” a 1977 French television episode featuring an interview with Tati about his dog, Hasard, and the canine stars of Mon oncle: Tati trengte en flokk med hunder, og fikk dem fra en oppsamlingskennel. Etter filmen skulle de tilbake, men Tati ville sørge for et bedre liv for dem. Han annonserte dem i aviser som filmstjerner til omplassering og fikk dem plassert dem i trygge og gode hjem. Han skulle ønsket han kunne ha gjort det med mange flere hunder. 8 minutter.

Hefte: I Jaques Tati-boksen som denne filmen er del av, er alle skriftlige essay samlet i en liten bok. «Scatterbrained angel: The films of Jacques Tati» er et essay skrevet av James Quandt. Det er et ganske langt essay, som tar for seg hvordan Tati kombinerer gamle kunstformer som mime med moderne cinema. Tatis filmer har to tradisjoner i seg, fra Buster Keaton til Mr.Bean på den ene siden, og fra Robert Bresson til Goddard på den andre. Et interessant essay.


Ace in the Hole

Ace in the Hole (Criterion nr. 396)(Blu-ray)

ace-in-the-hole

USA – 1951 – Billy Wilder (svart-hvitt) – 111 minutter

Det store karnevalet

Nivå 1 (uten spoilers)

Den avdankede journalisten Chuck Tatum får sjansen han har ventet på da en uheldig skattejeger blir sittende fast i en gruvegang. Tatum tar full kontroll på området og manipulerer aviser, sheriff og offeret selv i sin jakt på det perfekte scoopet.

Nivå 2 (med spoilers)

Ace in the Hole er en skarp satire om medias vilje til å gå over lik (!) for å få høye seertall, lyttere og lesere. Filmen ble sett på som kynisk og overdreven da den kom. I dag ser vi at utviklingen har gått mye lenger, og 2014s Nightcrawler er vår tids Ace in the Hole. Nightcrawler er for øvrig mye mer neddempet i forhold til samtiden, i og med at den nok beskriver en virkelighet som allerede er her.

Ace in the Hole presenterer seg med fortekster mot en bakgrunn av jord. Slik fremstår den som røff, og dette skal vedvare både i utseende og tema. En bil blir tauet inn i en småby, men eieren sitter som en passasjer i en bil med privatsjåfør. Slik vender han en ydmykende ankomst til noe mye mer verdig. Chuck Tatum går hardt ut, og er desperat etter å få jobb i den lokale avisen.

Tatum er en journalist som har jobbet i flere av de store avisene i USA, men han har brent sine broer i dem alle. Derfor må han starte helt på bunn, og forsøke å jobbe seg opp igjen. Lokalavisa skal være dette springbrettet hans, men først må han faktisk få denne jobben. I en morsom, men samtidig tankevekkende scene ser vi Tatum forhandle med redaktøren om stillingen. Han utviser en blanding av selvskryt og selvforakt mens han argumenterer for hvorfor han er altfor god for denne jobben, samtidig som han senker sine lønnskrav i setning etter setning. Redaktøren skjærer gjennom og tilbyr ham jobben, men løfter opp lønnen til samme nivå som alle hans journalister får.

Et år senere sitter Tatum fast i meningsløs jobb i en by han forakter. Det store gjennombruddet lar vente på seg, og han blir satt til å dekke typiske lokalavissaker. Det er nok en slik uinteressant sak han er på vei for å dekke, da han forstår at han har tilfeldigvis har dumpet borti noe som kan bli stort. En lokal skattejeger har fått et ras over seg i en gruvegang på jakt etter verdifulle indianske boller og krukker. Tatum utfordrer de lokale politimyndighetene og tar kontroll over redningsarbeidet. Han er den første inn i gruven, og får kontakt med offeret, Leo. De får en fin kontakt, og Leo ser etter hvert på Tatum som en venn. Han er langt fra hans venn.

Billy Wilder er glad i å gi oss tilskuere frempek, eller små hint om Tatums personlighet. Tatum bruker skrivemaskinen som fyrstikkeske for å få oppmerksomhet da han møter sine kolleger for første gang. Skrivemaskinen er hans eneste kilde til oppmerksomhet eller karriere, og han skal bruke skrivingen sin til gagns i løpet av filmen. Redaktøren tror han har knepet Tatum i å drikke på jobb, men flasken viser seg å være et flaskeskip. Dette indikerer både at han kjeder seg på jobb, og at han opplever tilværelsen som klaustrofobisk. Måten han fnyser av mottoet som henger på veggen i redaksjonen, Tell The Truth, forteller oss noe om hans forhold til sannheten. Paradoksalt nok er det ingen som vil høre når Tatum forsøker å snakke sant, slik han gjør på slutten av filmen. Har han ropt «ulv! ulv!» for lenge, eller er media mer interessert i løgn enn sannhet?

Tatum er et journalistisk dyr, med et kvikt hode som raskt legger sammen to og to, Leos mor som ber til Gud med politisirener i det fjerne. Her er det noe på gang. Da han senere får nyss i at de indianske gudene sies å beskytte fjellet, vet han at han har en story. Han utvikler den videre til å bli et scoop. Det gjør han ved å danne allianser, og å rydde vekk uønskede elementer. Han overbeviser sheriffen om at de kan hjelpe hverandre. Tatum har talegavene i orden, og sheriffen lager en pakt med Djevelen. Tatum får enerett til området, og som motytelse skriver han fordelaktig om sheriffen, noe som vil hjelpe hans gjenvalgskampanje. Når Tatum trenger støtte, lener sheriffen seg hardt på konkurrentene eller boreingeniøren. Slik får Tatum utsatt redningsaksjonen, slik at hans eksklusive historie kan strekkes over flere dager. Det vanvittige påfunnet om å bore seg ned gjennom hele fjellet fra toppen i stedet for å stive opp gruvegangen Leo kom inn, skal koste Leo livet. Vi snakker om en prosess som vil ta opptil seks ganger så lang tid.

Kynismen til Wilder sto i fare for å velte filmen. Han tok en sjanse ved å portrettere lovens voktere så ensidig negativt som han gjør. Det kunne oppfattes som anti-amerikansk, spesielt i denne epoken i amerikansk historie. Kynismen får også utslag i beskrivelsen av journalister, symbolisert ved Tatum. Mens han snakker med Leo for første gang, er han distrahert. Han hører halvveis etter det Leo snakker om, mens han planlegger hvordan han skal gjøre dette om til historien som skal skyte ham opp til journalistikkens A-lag. Da han er ute av gruven, ringer han først avisen sin, deretter kommer turen til lege og redningsmannskap. Dette viser oss tydelig Tatums prioritering.

Jeg synes Wilder er god på symbolikk. For meg er det et fint nivå på de symbolske grepene hans. Ikke for tydelig, slik at det blir påtrengende, ei heller så vagt at man ikke kan være helt sikker på om det er symbolsk ment, eller rett og slett ikke få det med seg. Dette er selvfølgelig avhengig av hva slags erfaring man har med film, eller grad av utdanning. Mange vil sikkert føle at filmen er overtydelig, men slik føler altså ikke jeg det. Vi får se bort fra en scene hvor sheriffen blir presentert sammen med en klapperslange i en boks. Scenen hvor Lorraine spiser et eple er et godt eksempel på god symbolbruk. Idet hun tar en bit av eplet, slik Eva gjorde i Paradis, forsvinner uskylden hun har innehatt til da. Fra nå av er hun delaktig i det kyniske spillet til Tatum. Han har overbevist henne om at kafeen hennes vil blomstre, og at det vil komme mange andre kilder til inntekt i kjølvannet av medieoppmerksomheten rundt mannens ulykke. Wilder har blitt beskyldt for misogyni i filmene sine, men jeg ser heller en generell misantropi.

Mot slutten blir Tatum mer og mer voldelig. Det første slaget mot Lorraine utløses av at han ser for mye av seg selv i henne. Det andre angrepet kommer av at han ønsker at hun viser mer empati for Leo, og at han er i ferd med å ta avstand fra seg selv. Som sitt speil, blir det Lorraine som må gjennomgå når han ikke får henne til å forandre seg. Kanskje forstår han at han selv aldri kan være noe annet heller. Tatum kveler nesten Lorraine, og blir dødelig såret da hun i desperasjon forsvarer seg. Douglas var så intens i denne scenen, at han nesten kvalte henne på ordentlig.

Sluttscenen er ikonisk. Tatum faller død om, og lander med hodet centimetre fra kameraet som står på gulvet. Litt feilberegning her, og Douglas ville ha kakket tinningen i kanten på kameraet. Denne scenen har blitt hyllet i senere filmer, ved å bli løst kopiert. Ace in the Hole ble ingen suksess, men filmskapere som Woody Allen og Sam Peckinpah har nevnt den som sin favorittfilm.

Etter en runde med dårlige besøkstall i USA, ble filmen sendt til Europa under navnet «The Big Carnival». Nettopp det sirkuset som etter hvert vokser frem rundt redningsaksjonen, gjør at dette ikke er en dårlig tittel, selv om det var produsenten som gjorde grepet uten Wilders samtykke. Det store tivolihjulet var Wilders største set-piece noen gang. Han blåste av beskyldningene om misantropi. Han har mistet familie i konsentrasjonsleirene, og vet hva mennesker er i stand til. Han elsket at filmene hans lagde furore og ble angrepet både fra venstre og høyre, kommunistene og kapitalistene. Han har laget alle typer filmer, bortsett fra western. Det var kun èn ting han likte mindre enn å ikke bli tatt seriøst. Det var å bli tatt for seriøst.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Face in the Crowd, Sweet Smell of Success og Nightcrawler.

Øyeblikket: I nesten hele filmen har Chuck Tatum kontroll på omgivelsene, være seg de fysiske omgivelsene eller menneskene han manipulerer. Han er som en regissør, som lokker og truer, kommanderer og argumenterer. Men så rakner det på slutten da han får høre at «hovedrolleinnehaveren» sin kommer til å dø snart. Da går det opp for ham at det hele er mye mer alvorlig enn han har forestilt seg. Han blir rykket ut av spillet sitt, og innser at det handler om liv eller død. Men da er det for sent. Douglas sitt ansikt og hans formidling av følelser er imponerende i denne scenen.

Lyd og bilde

Ace in the Hole vises i 1.33:1. Utendørsscenene er badet i sol, og dermed kommer bildet best til sin rett i disse partiene. Her er det dybde, skarphet og detaljrikdom i fleng. Jeg synes også at bildet er lekkert i de mørkere partiene, som i gruven sammen med Leo. I det hele tatt er dette et strålende bilde, og absolutt noe å demonstrere til venner som synes svarthvitt kinematografi er kjedelig. Lyden er mono, men det rumler godt under boring. Dialogen er klar og uten støy.

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholar Neil Sinyard: Et veldig godt kommentarspor, med god innsikt i bakgrunn, produksjonen og filmens tema. God flyt, uten å bli skravlete.

Portrait of a “60% Perfect Man”: Billy Wilder, a 1980 documentary featuring interviews with Wilder by film critic Michel Ciment: Wilder regisserer filmene videre i hodet sitt, selv etter at filmen er lansert. Derfor er han aldri helt fornøyd med filmene sine. Dette er en god dokumentar på 58 minutter, hvor Wilder forteller om oppveksten sin i Østerrike, Franz Josef og matmangel. Det er interessant at Wilder mener at manus er den hardeste jobben ved å lage en film. Pussig er det også at Wilder samler på avantgardekunst, samtidig som han er en regissør med en klassisk stil. Han er en frittalende og livlig mann, som forteller mange morsomme anekdoter.

Interview with actor Kirk Douglas from 1984: Herlig intenst intervju på 14 minutter. Douglas er en kraftfull mann. Han mener at denne filmen er en av Wilders beste. Selv følte han at rollen som Chuck Tatum var en god rolle, selv om det er en usympatisk rolle. Det ble bare med denne filmen for Douglas og Wilder. Douglas avslo rollen i Stalag 17, som William Holden endte opp med Oscar for. Douglas hadde sett teaterstykket, og var ikke imponert. Han undervurdert hva Wilder kunne tilføre historien. Han mener at grunnen til at Ace in the Hole ikke gjorde det bra har med medias omtaler å gjøre. Media er ikke gode på å få kritikk.

Excerpts from a 1986 appearance by Wilder at the American Film Institute: Wilder forteller at det var vanskelig i USA uten å snakke engelsk. Han fikk en sjanse hos Paramount og jobbet der for Lubitsch. Han mener at han lager movies, og ikke cinema. Han legger vekt på at han skal kunne selge det han lager, og skaper ikke fancy shots på bekostning av drivet i historien. 24 minutter.

Audio excerpts from an interview with Wilder’s coscreenwriter Walter Newman: Et lydspor på ti minutter som formidler et intervju med manusforfatteren på Ace in the Hole. Kjedelig.

Video afterword by filmmaker Spike Lee: I denne videosnutten sammenligner Lee denne filmen med A Face in the Crowd. Begge spådde mediafremtiden korrekt. Nøkkelbegreper er kynismen, karnevalet og viljen til å tjene raske penger. Filmen kunne ikke ende med at Tatum var i live. Fem minutter.

Stills gallery: Tja. Uinteressant.

Trailer: En veldig ordinær trailer på 2 minutter og 22 sekunder. Her kunne det vært gjort mer.

Essays by critic Molly Haskell and filmmaker Guy Maddin: To essays på det jevne, med enkelte gode observasjoner.


Summer Hours

Summer Hours (Criterion nr. 513)(Blu-ray)

summer-hours

Frankrike – 2008 – Olivier Assayas (farger) – 99 minutter

Minner mellom generasjoner

Nivå 1 (uten spoilers)

Familiens sommerhus er samlingsstedet for Frederíc, Adrienne og Jerémie, og har vært det hele livet. Nå nærmer det seg tiden for å ta stilling til hvordan det skal være i fremtiden. Moren, Helene, har nådd den alderen hvor hun begynner å planlegge verden etter henne. Hun samler barna sine, med deres barn, til en siste sommer i huset. Hun instruerer de forskjellige i hvordan hun vil at huset og kunstverkene skal behandles etter sin død, men barna er ikke klare for denne samtalen.

Nivå 2 (med spoilers)

Summer Hours er en lavmælt film uten de store konfliktene og det store dramaet. Dette er ikke en film som fokuserer på arveoppgjørskonfliktene, slik som Anja Breiens Arven gjør. Det ligger et potensiale for å gjøre nettopp det, men det er ikke regissør Olivier Assayas sin visjon med filmen. I stedet er filmen en realistisk og neddempet behandling av den vanskelige situasjonen som kan oppstå etter at familiens overhode har dødd. Sider ved sine søsken som man ikke hadde regnet med kan dukke opp, og gitte forventninger blir brutt. Men det gjøres uten at de store familiefeidene bryter løs, og det må tilskrives arvingenes integritet, og dermed Assayas karakterutvikling i manus. Dramaturgisk kan nok noen blant publikum oppleve filmen som kjedelig, andre vil igjen sette pris den neddempede behandlingen av en situasjon flere av oss kan havne i etter hvert.

Den som går inn i situasjonen med mest emosjoner og forventninger er uten tvil Frederíc. Han er den som har mest tilknytning til sommerhuset og den rikholdige kunsten, og han føler et spesielt ansvar, både fordi han er eldst og fordi han er den eneste som bor i Frankrike. Derfor er det han som vil bli sittende med det største ansvaret for den praktiske gjennomføringen av valgene arvingene tar, og det er han som får de fleste instruksjonene av moren. Spesielt nok blir han instruert om å selge alt, og at de tre skal dele pengene. Rollene blir motsatt av det vanlige når han argumenterer for at samlingen må holdes samlet og at huset skal forbli i familien. Antageligvis kjenner moren sine barn bedre enn noen andre, samtidig som hun har en moderne og usentimental innstilling til familieklenodiene. Hun ender hvert fall med å få rett.

Han har et ønske om å beholde både kunsten og sommerhuset i familien, men da han skjønner at han står alene med denne oppfatningen, forstår også han at alt må selges. Ingen av søsknene har midler til å kjøpe ut de andre, og det blir tydelig etter hvert at Adrienne og Jerémie ønsker å få arven omgjort til penger. Jerémie trenger penger for å kunne bo i Bejing, mens Adrienne bor i USA uten ønske om å bruke sommerhuset. Hun skyver Jerémies behov for penger foran seg, slik at det skal ende opp med at alle får penger til slutt. De er et litt umake team, siden det har vært litt gnisninger mellom dem tidligere. Adrienne kritiserte Jerémies forretningsetikk når det gjelder å bruke fabrikker i Kina, mens Jerémie serverer et typisk forsvar for hvorfor kapitalister utbytter andre. Allikevel må det sies at selve samarbeidet foregår i svært siviliserte former, med stor respekt for hverandres ståsted.

Frederíc går fra skuffelse til skuffelse i arveoppgjøret, men bevarer en moden holdning og integritet i sin rolle som administrator. Han ser forbi sine ønsker og følger konsekvent flertallet av de tre i avgjørelsene. Selv om ikke en eneste avgjørelse går hans vei. Det at ingen av morens barnebarn vil være interessert i sommerhuset ligger i bunn av all diskusjon, selv om ingen har spurt dem. Det skal vise seg at den antagelsen er lite fundert i virkeligheten. Barna organiserer en avskjedsfest for huset, og vi får ta del i følelsene barna har for huset og de lykkelige minnene de har derfra. Kanskje ville foreldrenes avgjørelse ha vært annerledes om de hadde spurt barna, i stedet for bare å gå ut fra feil premiss. Kanskje var de redd for at svaret ikke ville passe inn med det de egentlig ønsket.

Filmen er fri i sin kameraføring, med et livlig håndholdt kamera som søker mot den viktige informasjonen i bildet. Ellers er det en konvensjonell film, med en ganske ordinær historiefortelling. Små grep kan oppleves friske, men stort sett er det ting vi har sett før. Noe som fant velvilje hos meg, var at Assayas hoppet over visse transportetapper i historiefortellingen. Vi ser aldri noe sykeleie eller annet i forbindelse med morens død, kun en direkte bro til etter hun er død.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Arven, Fortiden, En julefortelling, filmer av Eric Rohmer.

Øyeblikket: Møtet mellom de voksne barna for å diskutere hva de skal gjøre med arven. De har spist godt, og sitter nå i stuen, henslengt med hver sin drink i sofaer og behagelige lenestoler. Frederíc er sikker på at søsknene også vil beholde sommerhuset, men gradvis dreies konklusjonen mot salg. Adrienne og Jerémie har bestemt seg for å hente ut penger av arveoppgjøret, heller enn å ha kunst og tilgang på sommerhuset. Moren, Helene, fikk rett. De kom til å selge huset.

Lyd og bilde

Lydformatet er DTS-HD Master Audio, mens bildeformatet er 1.85:1. Det er en dialogdrevet film, og i så henseende gjør lydsporet jobben. Bildet er som forventet fint, tatt i betraktning at det er en ganske ny film. Dybdegjengivelsen er bra, detaljer er bra gjengitt og skarphet er upåklagelig. Fargene er skarpe, spesielt i de mange solskinnsscenene.

Ekstramateriale

New video interview with Assayas: I denne filmen ville Assayas til bake til sine røtter, til Frankrike og et kjent miljø. Han er påvirket av både Robert Bresson og Jean Renoir, og mener de står for to ytterpunkter i regi. Bresson som den strenge, og Renoir som den milde. Assayas skrev en versjon av filmen mens hans mor levde, mens han vente seg til tanken om at hun ikke kom til å være til stede for alltid. Han mener at det er deler av ham selv i alle de tre voksne barna. 29 minutter.

Making-of documentary featuring interviews with Assayas and actors Charles Berling and Juliette Binoche, and showing the cast and crew on set: Dette er en film om minner mellom generasjoner. Morsomt nok styrkes dette temaet av at far og sønn Berling spiller Frederíc og Pierre. 26 min.

Inventory, an hour-long documentary by Olivier Gonard, shot partly in Paris’s Musée d’Orsay, that examines the film’s approach to art: Museum startet på slutten av 1700-tallet. Ikke for å bevare kunst og gjenstander, men for å skaffe til veie modeller for unge kunstnere. Musée d’Orsay ville markere sitt jubileum ved å la kunstnere skape noe nytt, ikke ved å ha utstilling eller konsert. Ved å se gamle kunstverk vil kunstnere bli inspirert til å skape nytt. De hentet inn regissører for å filme og skape film i museet. I Assayas film er det ekte møbler og kunstverk som er lånt ut og plassert i sommerhuset. Paul Berthier finnes ikke, så all ”hans” kunst og skisser måtte skapes fra bunn av.  50 min.

A booklet featuring a new essay by critic Kent Jones: I dette essayet dukker det opp en meget fin definisjon eller tanke om hva cinema er. Cinema er en respons på verden, i motsetning til underholdningsfilm som er en virkelighetsflukt. Ellers går Jones inn i Assayas tidligere filmer før han fordyper seg i Summer Hours. Godt essay, med litt av hvert.


The Passion of Jean of Arc

The Passion of Joan of Arc (Criterion nr. 62)(DVD)

the-passion-of-joan-of-arc

Frankrike – 1928 – Carl Theodor Dreyer (svart-hvitt) – 82 min

Gal eller Guds sendebud?

Nivå 1 (uten spoilers)

Jeanne d’Arc (fra nå av Joan of Arc), er kjent for de fleste av oss. Gjeterjenta som ledet franske soldater i hundreårskrigen mot engelskmennene, og hevdet at Gud selv snakket til henne. Hun ble tatt til fange og beskyldt for blasfemi av engelskmennene. Engelskmennene okkuperte store deler av Frankrike, blant annet Paris. En høring avholdes, og filmen dreier seg om disse timene.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Carl Theodor Dreyer starter filmen med å filme dokumenter fra høringen, originalbøkene som historikere har bygget sin forskning på. Dette gir oss et inntrykk av at det vi skal få se er historisk korrekt, men det er ikke tilfelle. Dreyer tar seg friheter der hvor han føler det gagner filmen. Alle replikkene som sies i filmen, ble sagt i virkeligheten. Det ble utført 22 forhør over flere måneder, mens Dreyer koker det hele ned til èn dag. At Joan nekter å svare på spørsmål om sine åpenbaringer, er det heller ikke holdepunkt for i dokumentene.

Det er altså engelskmennene som ønsker å få Joan of Arc dømt for blasfemi og fravristet all autoritet som hærleder. Som vi ser mot slutten av filmen, mislykkes dette da hun blir opphøyd til martyr, og hennes død mobiliserer menneskemengden til opprør mot soldatene. Engelskmennene kjennetegnes ved hjelmer som vi kjenner igjen fra verdenskrigene på 1900-tallet. Mannspåkledningen hennes blir et nøkkelspørsmål i saken. Dokumenter viser at heksebeskyldninger var sentralt i saken, men Dreyer valgte å holde det utenfor filmens tema. Dette var før hekseprosessene skjøt fart i Europa, så slik sett var engelskmennene ekstremt tidlig ute i tilfellet Joan of Arc. Et annet kjernespørsmål var åpenbaringene som Joan påstår å ha. Hvis Gud har snakket direkte til henne, har Gud hoppet over Kirken, noe som gjør Kirken til et irrelevant mellomledd. Det kunne den ikke la bli stående, og dette måtte tilbakevises.

Samtidig ville det bli en dårlig sak for Kirken å ikke støtte den åndelig utvalgte jenta, men heller støtte den engelske okkupasjonsmakten. Kjernen ble å gripe Joan i å hevde at hun hadde syndsforlatelse. Det er det bare Gud som kan gi, og ingen kan hevde å ha det før sin død. Derfor presset inkvisitørene hardt på dette. Joan of Arc klarte å finne det eneste rette svaret, som forbløffet vitnene den gangen. ”Hvis jeg har det, må Gud holde meg der (i den tilstanden). Hvis jeg ikke har det, må Han gi meg det”.

Hovedinkvisitør Massieu tyr til forfalskning for å lure Joan i fellen. Han får forfalsket et brev fra Joans konge Charles, og ved hjelp av dette vinner han Joans tillit. Slik blir hun ledet inn i farlige farvann. Under trussel om tortur skriver hun under på en erklæring. Denne går hun senere tilbake på, siden hun føler at hun har vendt seg bort fra Gud. Da blir bålbrenning neste for henne.

Før dette skal skje blir hun hånet av de engelske soldatene, og dette er en direkte parallell til det Jesus opplevde, helt ned til detaljer som kongekronen. Hun blir også hånet verbalt tilsvarende Jesus (Så dette er jødenes konge!), bare i hennes tilfelle om hennes hærlederegenskaper. Hun blir også skamklippet.

The Passion of Joan of Arc er aller mest kjent for sine ekstreme nærbilder og hyppigheten av dem. Dette var for å riste litt i publikum, få dem til å føle hvordan det var å være Joan of Arc. Dreyer bryter også anerkjente regler for kameraplassering og klipping. Her klippes det slik at reglene for synslinjer ikke følges. Joan kan se mot høyre, og vi forventer da at personen hun ser på, ser mot venstre. Det skjer ikke nødvendigvis her. Han kan også se mot høyre eller rett fram. Dette skaper uro i oss. Så også med veldig uvanlige kameravinkler og mye bruk av lav kameraposisjon. Å filme noen nedenfra og opp skaper en følelse av at de tårner over deg, slik Joan må ha følt det.

Joans store avgjørelse baner veien for hennes store seier, martyrdøden. Hun får sin etterlengtede nattverd før henrettelsen. Flere av hennes fiender har nå fått sympati for gjeterjenta. Det var egentlig uhørt at noen som blir dømt for blasfemi får lov til å ta del i nattverd. De skal sendes på sin vei uten Guds beskyttelse. Var Joan Guds tjener på jorden, og snakket han til henne? Hun hevdet jo at hun hørte ham inne i hodet sitt, og det foreligger teorier om at Joan antagelig led av paranoid schizofreni. På denne tiden ble det forklart med at de i verste fall var en heks, i beste fall et barn av Gud.

Renèe Falconetti sin rolletolkning i The Passion of Joan of Arc går for å være en av de aller beste prestasjonene i filmhistorien. Hun er til stede i veldig mange scener i filmen, og de ekstreme nærbildene krever svært mye av inderlighet og skuespill. Hun virker nesten å være i en transe, og det er virkelig en uovertruffen prestasjon. Dreyer forbød all sminke og pudder og munkefrisyrene var ekte. Selv Michel Simon, som bare har to sekunder på skjermen, måtte barbere toppen av hodet. Han refererte senere til Dreyer som en galning. Årelatingen er ekte, men det er ikke Falconettis arm. Av samme grunn som skuespillerne skulle befinne seg i en by fra 1400-tallet, fikk de heller ikke ha musikk på settet, siden de skulle gå inn i en tilstand som karakterene. Musikk er kunstig stimulans, og de skulle heller gå dypt inn i seg selv i stillhet. Dette var inspirert av Stanislavskis metode fra Sovjet, senere kjent som method acting, som ble stort på 70-tallet i USA. Brando og Hoffmann er sterke eksponenter for denne stilen.

The Passion of Joan of Arc kostet 9 millioner franc, noe som gjør den til en av de dyreste i Frankrike opp til da. Den dyreste, Abel Gances Napoleon, kostet 17 millioner franc. Den kommer for øvrig på bluray i november 2016, dog ikke fra Criterion Collection.

Det er litt av historie rundt filmnegativene til The Passion of Joan of Arc. Den er ekstra interessant for oss nordmenn. Premieren på filmen ble holdt tilbake siden det var store protester mot filmen fra franske nasjonalister. De reagerte for det første på at en utlending skulle lage filmen om et fransk ikon, og for det andre at han ikke engang var katolikk. Erkebiskopen i Paris klarte ikke å stoppe filmen, men han fikk gjennomslag for at scener skulle kuttes. Myndighetene sensurerte filmen, noe Dreyer reagerte kraftig på. Rett etter premieren brant filmnegativene i et laboratorium. Dreyer var sønderknust, men takket være hans metode med å ta mange tagninger av alle scener, kunne han klippe sammen en omtrent identisk film med andre tagninger. Selv var han ikke fornøyd, men det spørs om noen andre kunne sett forskjell. Så skjer det igjen. Disse negativene brant året etterpå, i et annet laboratorium. Senere sirkulerte det andre versjoner av filmen rundt om i Europa, noen av dem komisk dårlige. Den mest kjente var De Luca-versjonen, som var stygt klippet og tilsatt annen musikk inn i selve filmen. Den er basert på Dreyers andre versjon.

Så skjer det magiske: På et kott på Dikemark asyl i Asker blir det i 1981 funnet en versjon av filmen som har ligget der i 50 år. Det viser seg å være den første versjonen, som har blitt sendt dit for lukkede visninger. Institusjoner på denne tiden kunne ha egne projektorer, og ansatte og pasienter på Dikemark må ha vært de første i Norge som så filmen. Direktøren på sykehuset var en historiker som må ha bedt om en egen kopi. Versjonen er Dreyers originale, før myndighetenes kutt ble gjort. Det er denne versjonen som er grunnlaget for Criterionutgivelsen og senere Masters of Cinema-utgivelsen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ordet, The Passion of the Christ, Vampyr og The Flowers of St.Francis.

Øyeblikket: Her er det mange scener å ta av, men for meg så gjør et av de siste bildene mest inntrykk. Joan of Arc har gitt etter for flammene, og henger død langs trepålen, forbrent og sotet, skimtet gjennom massevis av røyk. Det ser så ekte og forferdelig ut, og samtidig er det dette som gjør henne til martyren hun til slutt ønsket å bli.

Lyd og bilde

Bildet er 1.33:1, med mono lyd eller stumfilm som valg på lydsiden. Jeg må si at Voices of light er et fantastisk verk, som kler filmen til fulle. Når det gjelder bildet, så jeg Masters of Cinema sin bluray-utgivelse nylig. Det var et strålende bilde, som selvfølgelig er et løft sammenlignet med Criterions gamle DVD (1999). Når det er sagt, så er det et veldig godt bilde vi får servert her også. Det er mye striper og skader i bildet, men det er rimelig skarpt og med god kontrast. Jeg har sett utgangspunktet Criterion hadde å jobbe med, og det var omtrent totalt ødelagt. Blast og grøtete bilde, som det er vanskelig å se konturen av figurene i. Når da man ser Criterions bilde rett ved, ser man virkelig hvor godt det er.

Ekstramateriale

Richard Einhorn’s Voices of Light: A choral and orchestral work performed by vocal group Anonymous 4 soloist Susan Narucki and the Radio Netherlands Philharmonic and Choir: Nydelig musikk og et veldig egnet lydspor til filmen. Jeg anbefaler å se filmen med denne musikken, heller enn som stumfilm.

Audio essay by Casper Tybjerg, a Dreyer scholar from the University of Copenhagen: Dette ”audio essayet” er faktisk et helt vanlig kommentarspor, hvor Tybjerg diskuterer filmen i hele dens lengde. Hvorfor Criterion kaller det audio essay vet jeg ikke, kanskje commentary track ikke var et innarbeidet uttrykk ennå. Det er et godt kommentarspor, med mye bakgrunnsstoff og betraktninger om filmen. Aldri kjedelig.

An extensive production design archive: Dreyer fikk bygget en liten by, med storgate, tårn, vindebro og vollgrav for at skuespillerne skulle komme i riktig mental tilstand. Produsentene ble forståelig nok opprørt da nesten ingenting av disse bygningene vises i filmen. Det følger med en restaureringsdemo, og den er vel verdt å se om man synes Criterions utgivelse er svak. For utgangspunktet var virkelig elendig, og Criterions bilde fra 1999 er en åpenbaring! Når det er sagt er det mye å gå på, og Masters of Cinemas nylig utgitte versjon på Bluray løfter bildet enda mange hakk.

A history of Passion’s many versions, with clips: Dette er en blanding av tekst på skjermen og klipp du kan spille av som illustrerer hva teksten sier. Mye interessant om de forskjellige versjonene av filmen, og dens historie med branner.

Audio interview excerpts with the star’s daughter, Hélène Falconetti: Dette intervjuet med Falconettis datter varer i 8 minutter, men hun har så dårlig aksent på engelsken sin at det nesten er uforståelig. Jeg får med meg at Dreyer fant Falconetti på et teater, og overtalte henne til å bli med i filmen.

An essay by Richard Einhorn on Joan of Arc and Voices of Light, plus a video essay on the music’s production: Videoessayet er på fem minutter. Einhorn ville lage musikk basert på Joan of Arcs liv, og inspirasjonen ble Dreyers film. 137 autoriteter forhørte lille Joan, noe som skal høres i musikken.

Voices of Light libretto booklet, including the medieval texts used in Einhorn’s composition: Her står teksten på fransk og engelsk, på hver sin side. Fantastisk tillegg for spesielt interesserte, fin for å få grep om personligheten til Joan of Arc.

Hefte: En kort tekst av Dreyer, hvor han forteller hvor interessen for ”gjeterjomfruen” kom fra, og tanker rundt produksjonen.


The Bridge

The Bridge (Criterion nr. 763)(Blu-ray)

the-bridge

Tyskland – 1959 – Bernhard Wicki (svart-hvitt) – 103 minutter

Desperate tider

Nivå 1 (uten spoilers)

Andre verdenskrig er straks over. De allierte har flommet inn over Tyskland, og Hitler griper etter halmstrå. Han beordrer 16-åringer ut i krigen, rett fra skolebenken til fronten. Syv klassekamerater blir innkalt, og straks satt til å forsvare en bro i hjembyen. Det er ment som en gest for å beskytte ungdommene, men det skal vise seg å bli farlig da amerikanske tanks inntar byen.

Nivå 2 (med spoilers)

Kanskje er det svart-hvittbildet, kanskje er det estetikken ellers som leder tankene hen på amatøropptak fra krigen. Lyssetting, klipping som gir oss en følelse av fare og voldsom aktivitet og et hektisk kamera. The Bridge klarer å etablere en følelse hos tilskueren at det vi ser er slik det kunne ha vært. Dette gjelder ikke kun kampscenene, men i høyeste grad dagliglivet også. Skolen, nabolaget og familielivet er så flott skildret, og det nesten med en filmavisestetikk. Gutter i kortbukser som springer bortover en vei, og blonde gutter som rekker opp hånden i klassen.

Det er syv gutter som vi skal følge gjennom drøye 100 minutter, Sigi, Karl, Hans, Walter, Jurgen, Klaus og Albert. Ingen av dem kan man si er hovedpersonen, og ingen av dem er heller vår inngangsport til historien. De kommer fra forskjellig bakgrunn, men skolen er samlingsstedet deres og en møteplass for forskjellige lag av samfunnet. Flere av dem har fedre som har tjenestegjort for nazipartiet, SS eller Wehrmacht.

Walters far er en nazitopp i byen, som flykter da amerikanerne er på vei. Walter blir overlatt helt til seg selv, og til og med informasjonen om at han skal bli alene må han hale ut av faren. Jurgen har fått lov av moren til å verve seg, siden det alltid har vært offiserer i familien. Faren har falt i krigen, men det går langt tid før vi forstår at det har skjedd. Jurgen har heller ikke fått beskjed om det, og både vi tilskuere og Jurgen får beskjed om det samtidig av moren. Familien lever godt, og har en stor gård med en del utlendinger, kanskje polakker, som gårdsarbeidere. Jurgen har, som seg hør og bør for en offisersspire, en autoritær tone ovenfor arbeiderne. Sigi bor sammen med sin mor, og vi hører ikke noe til hvor faren er. Han kan fort være død. Moren har lyst til at Sigi skal dra til hennes søster nå på slutten av krigen for å slippe unna innkallingen.

Hans og Albert bor sammen hos Alberts mor. Noen far hører vi ikke noe til. At Hans bor der, kan tyde på at han har blitt foreldreløs i løpet av krigen. Hans hjelper godt til i huset, og det er en god situasjon for begge parter. Klaus er den eneste som har fått seg kjæreste. Han har tettest bånd til kjæresten Tranziska, framfor at vi ser så mye til familien hans. Karl bor sammen med sin far, som driver en frisørsalong. Han er hemmelig forelsket i Barbara som jobber i salongen, men hun er farens elskerinne. Da Karl finner ut av det, raser verden hans sammen. Han drar i full fart til forlegningen, og er i mental ubalanse til han dør på broen noen dager senere. Han skal altså aldri komme over kjærlighetssorgen. Det er trist å se at han er så bitter at han dømmer alle kvinner som horer, og da han sier det til Klaus blir han slått ned. Klaus er lykkelig forelsket, og tar utsagnet som et personlig rettet angrep mot Tranziska.

På slutten av krigen ble Tyskland hardt bombet. Vi vet jo at Dresden nesten ble utslettet fra kartet. Flyangrep er vanlig i denne byen også, og ruiner viser oss forfallet Tyskland er midt i. Samfunnsstrukturer er også i forfall. Dødsfall gjør at posisjoner i samfunnet står ubetjent, og logistikk og matvaredistribusjon blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag. Det at de utenlandske gårdsarbeiderne en dag plutselig forsvinner, er nok et eksempel på forfallet i struktur. I tillegg kommer den interne spenningen blant tyskerne selv. Moralen er i oppløsning, og stemmene mot Hitler blir sterkere. Vi ser eksempler på at det blir opponert mot at ungdommer hentes ut i krigen. Først ved at læreren deres forsøker å snakke fornuft med leirkommandanten, dernest ved at en mann besøker guttene ved broen og ber dem om å la våpnene ligge og gå hjem. Guttene, ruset på patriotisme og ansvar, ber han pelle seg vekk før de skyter ham. Senere skal en amerikansk soldat snakke til dem på samme måte, og han blir skutt.

Seks av de syv guttene skal dø under forsvaret av en bro som allikevel skal sprenges av tyskerne timer senere. Men det vet ikke guttene, og tror at jobben de gjør er viktig. Den eneste grunnen til at broen ikke allerede er sprengt er bagateller som ikke hindrer bombegruppen å utføre oppdraget neste dag. En krangel oppstår mellom de overlevende ungdommene og bombegruppen, og de ender med å skyte på hverandre. Slik får filmen frem det meningsløse i krig, spesielt i en tid hvor kommunikasjonen mellom enheter omtrent er ikkeeksisterende. Samtidig kan det være en kommentar til det faktum at mange soldater blir drept av sine egne. Det er et vanskelig tall å fastslå selvfølgelig, men de høyeste anslagene peker mot at en av fem soldater blir offer for ”friendly fire”.

Romanforfatteren, Gregor Dorfmeister, beskriver i ekstramaterialet en pussig situasjon. Han var jo en av ungdommene som skulle beskytte broen i virkeligheten. Dagen etter kampen om broen lå det flere unge tyske soldater døde på broen. En tysk kvinne går forbi dem, før hun snur og går tilbake, spytter på likene og så går videre. Selv i dag kan ikke Dorfmeister forstå hvorfor hun gjorde det, om det da ikke var for å vise de amerikanske soldatene at hun ikke sympatiserte med nazi-Tyskland. Krig får mennesker til å gjøre mye rart.

Dorfmeister blir ofte spurt om hvorfor Hitler fikk så stor oppslutning i Tyskland. Han peker mot det faktum at Tyskland under Hitler fikk et oppsving i økonomien og Tyskland var på vei ut av en nasjonal depresjon. Men samtidig var det et oppsving i hele verdensøkonomien, så Dorfmeister mener at dette ville ha skjedd i Tyskland uansett. At han, som så mange andre ungdommer, ble med i Hitlerjugend tillegger han mest idrettsaspektet. Han sier at det var 95% idrett og trening der, selv om han var klar over at de skulle trenes opp til å bli soldater. Jeg vil tillegge for egen regning at medlemskap i Hitlerjugend talte positivt for en familie på denne tiden, på samme måte som medlemskap i NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Dorfmeister ble pasifist i løpet av kampen om broen. En av guttene fyrer av e bazooka mot en amerikansk tanks, og en soldat klatrer ut av tanken i full fyr. Han dør foran øynene på dem.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lore, All Quiet on the Western Front, Paisan, Germany Year Zero, Rome Open City.

Øyeblikket: Det første dødsfallet, da ungdommene kjenner på kroppen hva krig er. Et fly stuper ned mot dem og skyter. Sigi er den eneste som ikke kaster seg ned, siden han ble gjort narr av da han nervøst kastet seg ned bare ved lyden av fly tidligere. Denne gangen blir han liggende, og kameratene har mistet en venn.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1, lyden er mono. Det er et strålende bilde. Kontrasten er nydelig balansert, bildet er sylskarpt med fin dybde. Dette nærmer seg kort sagt referansekvalitet. Lyden er effektiv og rik. Det er mye aktivitet i høytalerne, med buldrende tanks, skuddvekslinger, stupende fly og eksplosjoner. Dialogen er klar. Veldig, veldig bra.

Ekstramateriale

New interview with writer Gregor Dorfmeister, on whose autobiographical novel the film is based: Dorfmeister er forfatteren av romanen som filmen er bygget på. Han skrev den under psevdonym, og baserte romanen på sine egne erfaringer da han ble beordret til å forsvare en bro som ungdom under krigen. Han hadde vært medlem av Hitler Jugend, som han hevder besto av 95% idrett og trening. Dette er et meget interessant videoessay på 23 minutter, fremført av en mann som gikk fra frivillig i Hitler Jugend til å bli pasifist.

New interview with filmmaker Volker Schlöndorff about the film’s impact on German cinema: De tyske filmene som ble laget om krigen var sentimentale og fornektende på vegne av de tyske soldatene. Wicki laget en realistisk film, som nesten kunne være en videreføring av de amerikanske opptakene som soldatene gjorde i Tyskland. Wicki ble en slags gudfar for den yngre garden av regissører som Schlöndorff tilhørte, sammen med Herzog og Wim Wenders blant annet. Men de blandet seg aldri med de eldre regissørene, siden de hadde behov for å skape avstand til dem. 10 minutter.

Interview from 1989 with director Bernhard Wicki: To dager før Krystallnatten ble Wicki arrestert av nazistene og sendt til konsentrasjonsleir, hvor han ble behandlet brutalt. Etter krigen laget han filmer om nazitiden. Han spilte i typiske tyske filmer etter krigen, laget for å hjelpe tyskere å fortrenge krigen. Disse sentimentale filmene, musikaler og lignende med sterke popreferanser, sto i sterk kontrast til hans egne filmer. The Bridge var inspirert av Rosselinis krigsfilmer, De Sica og italiensk neorealisme generelt. Senere i karrieren prøvde han seg i Hollywood, og regisserte stjerner som Brando, Ingrid Bergman og Anthony Quinn. I dette videoessayet snakk han om filmen, og krigen generelt. 14 minutter.

Excerpt from a 2007 documentary by Elisabeth Wicki-Endriss, Wicki’s widow, featuring behind-the-scenes footage from the shoot: The Bridge var en motstrømsfilm i Tyskland på 50-tallet. Ingen ville ha noe med slike antikrigsfilmer å gjøre. I denne dokumentaren ser vi audition av guttene, og klipp fra innspillingen. Wicki har fått takk fra FN for fredsskapende arbeid, som han setter veldig høyt. 9 minutter.

An essay by film critic Terrence Rafferty: Et godt essay, som riktignok gjentar visse opplysninger fra andre kilder i ekstramaterialet. Rafferty påpeker at filmen ikke har noen hovedperson, heller ingen å identifisere seg med, eller se gjennom øynene til. Heller ikke gutten som overlever.


A Touch of Zen

A Touch of Zen(Criterion nr. 825)(Blu-ray)

a-touch-of-zen

Taiwan – 1971 – King Hu (farger) – 180 minutter

Dagligliv, politikk, martial arts og zen

Nivå 1 (uten spoilers)

I en liten landsby i Kina på slutten av middelalderen, arbeider Gu som kunstmaler. Stort sett maler han portretter mens han drømmer om å bli lærer. Hans mor mener han er ugiftbar, over 30 år gammel og fattig. Hun øyner håp når en ung kvinne flytter inn i et hus i landsbyen. Denne unge kvinnen blir plutselig senter for alles oppmerksomhet, også den mistenkelige mannen som er nyankommen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en episk film, både i handling og utførelse. Den har tre ganske distinkte deler, som alle står i kontrast til hverandre. De er vanskelig å forutse, samtidig som de fungerer veldig godt når de nå først er del av filmen. Regissør King Hu var i det hele tatt en kreativ og original regissør i starten av hans karriere. Han introduserer sterke kvinneskikkelser som heltinner, og lar de stå løpet ut. Filmteknisk er det mye nytt her, og filmen har vært en sterk inspirasjon for mange actionfilmer. Det må sies at Crouching tiger, hidden dragon aldri kunne vært laget uten A Touch of Zen.

Hu var opptatt av klasser og klasseambisjoner. Det synes i A Touch of Zen. Filmen er som sagt delt inn i tre deler. Den første skildrer realistisk dagliglivet i landsbyen. Gu er hovedpersonen i denne første delen, hvor vi ser ham arbeide som kunstmaler og kurtisere den vakre nye jenta i landsbyen, miss Yang.

I del to forvandles filmen til en politisk thriller. Her kommer Hu sin interesse for klassesamfunnet til syne. The Eastern Depot var et hemmelig politi i Mingtiden, og her har det sendt hemmelige agenter for å lete etter miss Yang. Hun er datter av en opposisjonell general som ble torturert til døde av styresmaktene, og familien måtte flykte. Hun og moren beskyttes av to generaler under flukten og i sin nye tilværelse. De hemmelige agentene kommer nærmere og martial arts-elementet introduseres. Gu utvikler seg til å bli en handlekraftig figur i denne første halvdelen av filmen. Det er det politisk gode mot det politisk onde. Her skifter fokuset fra Gu over til vår nye protagonist, miss Yang, som skal være vår heltinne resten av filmen.

I del tre, tar filmen steget opp til å bli en fullblods martial arts actionfilm. Det er også her at zenelementet kommer til sin rett. I denne delen diskuteres ”den sterkestes rett”. Buddhistmunkene entrer scenen og det hele tar en metafysisk retning. Xu Xian-chun er en formidabel motstander som også har en slu og hensynsløs side. Nettopp da vi tror han har innsett sine feil, knivstikker han lederen for munkene. Det blir starten på en lang zeninspirert psykedelisk sekvens, hvor vi ser verden gjennom hans forvirrede indre øyne. Han dreper muligens sine soldater, og blir muligens del av munkens nirvanatilstand. Dette er som sagt en veldig psykedelisk sekvens, så hva som skjer i virkeligheten er vanskelig å si. Det essensielle her er uansett at konflikten løftes fra et verdslig nivå til å bli en spirituell reise. Det guddommelige er til stede gjennom lys og natur. Det er et meget spesielt grep, men det føles som en passende avslutning på en lang og strabasiøs reise.

Det er et veldig driv i A Touch of Zen, og selv om den varer i tre timer løper tiden av gårde. Og det selv om filmen tar seg tid til vakre tagninger av vaiende siv og tretopper. Natur spiller i det hele tatt en stor rolle, og mange utsnitt er blendende vakre. Mot det vakre bakteppet utspiller det seg en dramatisk historie med koreograferte kampscener, som ikke lar seg begrense av fysiske lover. Spesialeffekter var rimelig begrenset på denne tiden, men kreativiteten fikk utfolde seg. Skjult under nedre del av bildeutsnittet er trampoliner, slik at saltoer og ekstremt høye hopp kan utføres med stil.

Det å sette filmen tidsmessig inn i Mingdynastiets periode, åpner for å lage noen paralleller til samtiden. Vi vet jo at Hu var opptatt av klassesamfunnet, så det har han valgt å vektlegge. Hovedfienden til våre protagonister er Eastern Depot, det ”statlige” hemmelige politiet. Her er det nærliggende å dra en parallell til kommunist-Kina, i og med at vi er på Taiwan som ikke nødvendigvis er så glade i kommunismen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Crouching tiger, hidden dragon, House of flying daggers og Hidden fortress.

Øyeblikket: Hva med en scene som oppsummerer tittelen på filmen for meg? Helt mot slutten av filmen, da munkene konfronterer martial arts-eksperten Xu Xian-chun, ser vi munkene hoppe gjennom luften. De trenger bare så vidt å være borti bladene på en plante for å kunne få spenntak til å hoppe videre. De trenger altså bare a touch of zen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Det er ikke et helt problemfritt bilde. Når det gjelder skarphet og skader, er det helt ok, kanskje mer enn det. Hovedproblemet ligger i hvordan bildet oppleves sammenpresset i kantene ved flere tilfeller. Figurer som står i kantene, oppleves sammenpresset og smalere enn de skal være. Spesielt når man sammenligner med et objekt midt i bildet. Nå skal det sies at jeg bare la merke til det en håndfull ganger. Ellers sliter bildet litt med noen av de mørkeste scenene, da det blir litt uklart og blast. Når det er sagt så er det en flott visuell opplevelse, men altså ikke helt topp. Lyden er i mono og veldig fin. Både musikk og effekter er fint gjengitt, og det er mye som skjer i lydbildet. Dialogen er også klart gjengitt for det meste. Det er litt variert gjennom den tre timer lange filmen.

Ekstramateriale

Documentary from 2012 about director King Hu: Han startet som skuespiller, og var kjent som en god komedieskuespiller. Han kom fra arbeideklassen, og var spesielt interessert i Bejing og Bejings historie. Som regissør ønsket han å lage film som kunst og ikke underholdning. Hu kombinerte vestlig filmteknikk med kinesisk estetikk. Tempoet hans var lavere enn andre regissører, men han var allikevel veldig krevende. I denne 48 minutter lange dokumentaren får vi se intervjuer med skuespillere og produsenten av A Touch of Zen.

New interviews with actors Hsu Feng and Shih Chun: Feng var redd for å spille hovedrollen i A Touch of Zen, siden Hu var kjent for å skrike til sine hovedrolleinnehavere. Hun ble den motvillige stjernen. Vi skylder Feng en stor takk, for det er hun som har finansiert restaureringen av filmen vi nå høster fruktene av. 14 minutter. Shih Chun spilller Gu i filmen. Han kan fortelle at filmen tok tre år og seks dager å spille inn. Den hadde også et enormt budsjett. Filmen er basert på Ming-historien som regissøren hadde stor kunnskap om. Hu ønsket et realistisk utseende på filmen, selv om det var en historisk film. Chun forteller at skuespillerne måtte se både de gode og dårlige scenene fra innspillingen, for å kunne utvikle seg og gi regissøren det han ønsket. 17 minutter.

New interview with filmmaker Ang Lee: A Touch of Zen var den første kinesiske filmen med stil, mener Ang Lee. Den har lange sekvenser som lager en spesiell stemning. Posering er viktig i øst. Det involverer fokus på blikk. Ang Lee er ærlig på at Crouching tiger, hidden dragon skylder A Toch of Zen en hel del. 13 minutter.

New interview with film scholar Tony Rayns: King Hu introduserte kvinnelige helter som var sterke i seg selv og ikke avhengige av å bli reddet av menn eller magi. Han hadde kjempesuksess med Dragon Inn, og derfor laget han lignende filmer videre. Han gjorde omtrent alt selv på A Touch of Zen. 34 minutter langt videoessay.

Trailer: Det er en kort trailer på 1 minutt og 41 sekunder. Kort, men stilig og appetittvekkende.

An essay by film scholar David Bordwell and notes by Hu from a 1975 Cannes Film Festival press kit: Bordwell har skrevet et godt essay som går rett inn i handlingsreferatet. Han finner også rom for gode betraktninger rundt filmen, og setter den inn i kontekst i kinesisk film og regissørens karriere. I Cannes i 1975 ble filmen vist, og tretimersversjonen fikk sitt gjennombrudd. Det andre essayet er skrevet av King Hu selv. Han ville gjerne filmatisere en historie av Pu Song-Ling (1640-1715). Gjerne en av historiene fra Liaozhai zhiyi (Strange stories from a chinese studio). Hu fant ut at hvis han filmet historien med et snev av zen, kunne det fungere. Eastern Depot var det hemmelige politiet under Mingtiden. De hadde faktisk friere tøyler enn Gestapo, med vidtgående fullmakter til å drepe. Hu er motstander av denne retten, og mente at det til slutt alltid vil gå utover folket.


Carnival of Souls

Carnival of Souls (Criterion nr. 63)(Blu-ray)

Carnival of souls

USA – 1962 – Herk Harvey (svart-hvitt) – 78 min

Filmen som ikke ville dø

Nivå 1 (uten spoilers)

En bil med jenter blir utfordret til kappkjøring av en bil full av gutter. På vei over en bro blir jentenes bil presset gjennom rekkverket og havner i elva. Kun en av jentene kommer seg ut. Traumatisert av ulykken legger hun ut på landeveien for å starte livet sitt på nytt. Men noe er veldig, veldig galt…

Nivå 2 (med spoilers)

Mary Henry kutter alle bånd til småbyen sin og legger ut på en kjøretur på tvers av USA og ender i Kansas. Her får hun seg et sted å bo, og skaffer seg arbeid som organist i en kirke. Dette er mormonerland, men kirken hun skal jobbe i tilhører en av de få andre kirkesamfunnene. Som hun påpeker flere ganger er dette bare et arbeid for henne, hun har ingen spirituell tilknytning til noe som helst. Dette kan i etterklokskapens lys tolkes som at hun ikke har en sjel lenger, siden vi nå vet at hun døde i bilulykken og filmen beskriver en opplevelse av skjærsilden. Et annet hint får vi når presten ønsker at hun legger mer av sjela si i spillingen. Hun spiller teknisk godt, men det mangler alt det som ekte innlevelse kan tilføre. Det skal vise seg vanskelig for Mary Henry å gjøre noe med det.

Ytterligere tegn følger. Mary Henry verken kan eller vil knytte seg til andre mennesker. Hun ønsker seg ikke en kjæreste, men har det best alene. I noen svake øyeblikk, når hun har vært redd og ensom, forsøker hun å få intim kontakt med andre, men det varer aldri lenge. Hun går flere ganger inn og ut av merkelige tilstander hvor hun blir usynlig for andre. Hun kan ikke høre hva de sier, og de kan ikke høre henne. Jeg la merke til at når hun vender tilbake til vår verden, er det i det øyeblikket hun griper rundt noe naturrelatert, som en gren i parken. Da kommer fuglekvitteret tilbake, deretter lyd og larm fra mennesker og biler. I disse periodene har hun vært på nippet til å bevege seg over til Dødsriket, slik jeg tolker det.

”The Man” er for meg et symbol på Døden, like legemliggjort som i Bergmans The Seventh Seal. Han er til stede, på avstand, hyppigere og hyppigere. Etter hvert kommer han nærmere. Han sitter i legestolen på andre siden av skrivebordet og han kan sees i speilet, stående rett bak henne. Mary Henry er helt overlatt til seg selv, kjempende en kamp hun ikke kan vinne, terrorisert av en frykt hun aldri kan bli kvitt før dette er over.

Den utrolig slibrige naboen til Mary Henry i pensjonatet, fungerer som et bindeledd mellom den virkelige verden og den overnaturlige. Dana Gould, som har et videoessay på ekstramaterialet, mener naboen fyller den samme rollen som The Log Lady har i Twin Peaks. Han er på en måte veldig karikert, men ikke verre enn at vi kan tro på ham. Han er alkoholisert, pågående og uansvarlig. Selvbildet er overdrevent stort. På tross av dette blir han Mary Henrys holdepunkt og kobling til omverdenen. Etter bastant avvisning til å begynne med, inviterer hun ham inn en morgen til en kopp kaffe. Senere blir hun med ham på date, for så å trygle ham om å bli igjen på rommet senere. Skiftet i forholdet deres følger intensiteten av hennes kontakt med de døde. Hun glir lenger og lenger vekk fra livet, og klynger seg desperat til en i det minste levende slask.

Carnival of Souls har en oppklarende og slagkraftig sluttscene. Vi er tilbake ved broen, og ulykkesbilen blir dratt opp av vannet. I den sitter alle jentene, døde. Også Mary Henry. Det er først nå vi kan være sikre på at det vi har sett skildret har vært en limbotilstand mellom liv og død. (ADVARSEL: SPOILER OM ANNEN FILM) Her deler filmen mye av premisset med en film som Jacob’s Ladder, som beskriver dødskampen til en soldat i Vietnam som ligger på operasjonsbordet.

Herk Harvey kjørte forbi det falleferdige palasset som mormonerne en gang bygde, og ble veldig fascinert av bygningen. Her ville han lage en film. Han satte manusforfatter Clifford på jobben, og 14 dager senere hadde han et manus. Budsjettet var på $30 000. Han fikk lov til å spille inn scenen på broen på betingelse av at han reparerte rekkverket etterpå. Det kostet $12. Den eneste profesjonelle skuespilleren var Candace Hilligoss, som spilte Mary Henry. Under slike forhold klarte filmteamet å lage en av de virkelig store kultfilmene, i klasse med Rocky Horror Show, The Wicker Man og Withnail and I. Carnival of Souls har også en sterk dedikert fanskare, og det arrangeres Carnival of Souls festivaler. Harvey selv mener at hemmeligheten bak filmen suksess er dens originalitet. Den er også åpen for tolkning. Verken regissør Harvey eller manusforfatter Clifford vil påberope seg å vite hva alt i filmen betyr, eller hvem aktørene er. Er ”The Man” virkelig eller er han kanskje en manifestasjon av traumer Mary Henry har fra ulykken? Det eneste de vil si er at i Mary Henrys sinn er hun i live…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Jacob’s Ladder, Night of the Living Dead, The Hitchhiker, 6th Sense og Spiderbaby.

Øyeblikket: Når de døde danser i dansesalen. En herlig ekspresjonistisk scene, med stor grad av uhygge. Hun inviteres inn i en Dance of Death, å komme over til de dødes verden der hun hører hjemme nå. En virkelig ikonisk scene.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1, lydsporet er mono. Dette må være et av de beste svart-hvitt bildene jeg har sett. Nydelig kontrast, sylskarpt og fin dybde og detaljer. Ekstra overraskende å se et slikt bilde på en lavbudsjettsfilm fra ’62. Lyden er fin, men ikke alltid i sync, siden den hvert fall noen steder ble lagt på i ettertid.

Ekstramateriale

Selected-scene audio commentary featuring director Herk Harvey and screenwriter John Clifford: Litt dårlig organsert dette. Filmen starter med kommentarspor, før det plutselig blir tyst. Jeg må spole for å finne stedet der det starter på igjen. Og holde på slik gjennom filmen. Selve sporet er greit nok, med hyggelige anekdoter og litt info om filmen, men ikke nødvendigvis knyttet til det vi ser.

New interview with comedian and writer Dana Gould: Dette er et videoessay med en skikkelig horrornerd. Gould var alltid opptatt av å se horrorfilmer, i stedet for å drive med idrett eller noe annet. Han bruker skrekkfilmer som avslapping, som videomuzak. Han kan fortelle at David Lynch var inspirert av denne filmen, og at det er mye Carnival of Souls i Eraserhead. Gould trekker også inn tiden filmen ble laget, midt under den kalde krigen, og foreslår å se den i lys av atomkrigtrusselen. Han påpeker også det amerikanske i det å være på flukt i bilen sin. Trygg i bilen, utrygg utenfor. Filmen har likheter med en annen film som kom ut samtidig, nemlig Psycho. En ung, blond kvinne på flukt fra noe, som blir innhentet av fortiden sin. 23 minutter.

New video essay by film critic David Cairns: Forskjellige mennesker kommer med innspill på hva filmen betyr og hvilken opplevelse de har av den. Mange trekker frem det ekspresjonistiske. 23 min.

The Movie That Wouldn’t Die!, a documentary on the 1989 reunion of the film’s cast and crew: I denne 32 minutter lange dokumentaren får vi intervjuer med skuespillerne fra den gangen, og Herk Harvey dukker opp på Carnival of Souls-festivaler sminket opp som ”The Man”.

The Carnival Tour, a 2000 update on the film’s locations: Her får vi gjensyn med steder filmen ble innspilt.

Excerpts from movies made by the Centron Corporation, an industrial film company based in Lawrence, Kansas, that once employed Harvey and Clifford: Her kan vi se undervisningsfilmene Harvey laget for Centron. Star 34 (13 min): Her skapes en setting for å kunne fortelle om Kansas historie, og presentere fordelaktige ting ved området. Rebound (21 min): En mann mister synet etter en bilulykke. Går inn i depresjon, før kona klarer å få ham til å forsøke å få hjelp. Her demonstreres alle hjelpemidler og tiltak som finnes for å få blinde til å fungere og eventuelt komme tilbake i jobb. Case history of a sales meeting (5 min): Hvordan forbedre kommunikasjone innad i en bedrift. To touch a child (12 min): Hvordan en skole kan brukes på kveldstid til gode for sine innbyggere, i stedet for å være stengt. Cook school blir brukt som eksempel på at skoler kan bli til ungdomsklubber, voksenopplæring, workshop av forskjellige slag, ha idrettstrening på området osv. Alle disse filmene er gode og lærerike, om man klarer å se bort fra at de er gammeldagse i stilen.

Deleted scenes: Organ factory (1.18) – Vi er på orgelfabrikken, og ser arbeiderne snakke sammen. Lederen sier at hun trenger å starte livet sitt på nytt etter ulykken. Running (1.00) – Mary Henry forsøker å stoppe en lastebil, men den ser ikke ut til å se henne, og hun må kaste seg unna for ikke å bli overkjørt. Doctor’s office (1.45) – Jeg ser ikke den store forskjellen mellom denne scenen og den som er i filmen. ”The Man” sitter i legestolen med ryggen til, før han svinger stolen rundt.

Outtakes, accompanied by Gene Moore’s organ score: 27 minutter med outtakes. Hun går i palasset, med lys som faller på henne gjennom sprinkler i taket slik at hun ser gjennomsiktig ut. Fiffig. Ellers rimelig lite å hente her.

History of the Saltair Resort in Salt Lake City, where key scenes in the film were shot: Et forferdelig dårlig bilde fra 60-tallet i denne dokumentaren om palasset som mormonerne bygde på 1800-tallet. Dette var verdens største dansesal, hvor 1000 mennesker kunne danse samtidig. Bygningen brant og ble bygget opp igjen flere ganger. Mye av dokumentaren vies til å filme bygningen slik den så ut slik den gjorde da filmen ble spilt inn. 26 min.

Trailer: Fokus på de døde, stort sett i hele traileren. Cheesy, men fascinerende. Må jo bare se filmen. 2.17 minutter.

An essay by writer and programmer Kier-La Janisse: Carnival of Souls handler om skjærsilden i en mer moderne form. En tilstand av begrensning, avsondret fra sanser og seg selv. Godt essay med kloke betraktninger.


Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (Criterion nr. 821)(Blu-ray)

Dr. Strangelove

USA, Storbritannia – 1964 – Stanley Kubrick (svart-hvitt) – 95 minutter

The Delicate Balance of Terror

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er midt under den kalde krigen. En gal amerikansk militærbasekommandant har aktivert kode R, og et fly er på vei mot Sovjet for å slippe atombomber over landet. Den amerikanske presidenten og hans militærstab samles i The War Room for å forsøke å rette opp skaden.

Nivå 2 (med spoilers)

Kan man lage en komedie om noe så alvorlig som atomkrig og frykten hele verden gikk med hengende over hodet i flere tiår? Tydeligvis når man er en så dyktig filmskaper som Stanley Kubrick og kan komme opp med Dr. Strangelove, tidenes beste satire. Men jeg vil ha sagt at om presidentvalget i USA går fullstendig skeis i november, kan det hende at Being There får en ny vår. Hal Ashbys satire om en tulling som styrer det hvite hus, kan bli skrekkelig aktuell.

Utgangspunktet for historien som spiller seg ut i Dr. Strangelove er en gal manns mulighet til å sende verden ut i en tredje verdenskrig. Faktisk førte denne filmen til at militære rutiner ble omgjort slik at filmens premiss aldri skulle ha mulighet til å inntreffe i det virkelige liv. President Merkin sier i filmen at han trodde at han var den eneste som hadde myndighet til å iverksette et angrep med atomvåpen. General Turgidson responderer bare at det kan se ut som om brig. general Jack D. Ripper har overskredet sine fullmakter.

Da først katastrofen ser ut til å være ugjenkallelig, begynner den skremmende skadebegrensningen i The War Room å gjøre seg gjeldende. Her er satiren på sitt beste. Når menneskeheten har innrettet seg på en så elendig måtte, følger det en absurd og katastrofal logikk med på kjøpet. Et atombombeangrep på Sovjet vil utløse Sovjets Doomsday Machine, en maskin som vil sørge for massiv gjengjeldelse mot USA. Når dette er konsekvensen av Rippers fatale ordre, vil det da gi mening å faktisk lansere et storskala atomangrep på Sovjet straks? General Turgidson mener at det vil ”kun” gi USA tapstall i størrelsesorden 20 millioner, maks. Han går for det. Og får støtte fra den riv ruskende gale Dr. Strangelove, en karakter som jeg ikke kan tolke som noe annet enn en av Nazi-Tysklands mange tyske vitenskapsmenn som ble fraktet til USA etter andre verdenskrig. Dr. Strangelove virker å ha jobbet spesielt tett sammen med Adolf Hitler i sin tid…

Den russiske ambassadøren Sadesky skulle opprinnelig ha vært spilt av Orson Welles, men det må sies at Peter Bull gjør en glimrende rolle her. Steinansiktet er på plass gjennom hele filmen, som en gretten russisk okse(!). Den oppmerksomme tilskuer vil allikevel kunne se ham miste kontrollen ved ett tilfelle. Da Peter Sellers improviserer vilt som Dr. Strangelove og har store problemer med å hindre sin egen hånd å ta livet av seg, klarer Bull ikke å la være å le. Han tar seg fort inn, men å se ham streve med å holde maska er virkelig morsomt. General Turgidsons evige feide med ambassadøren kan sees som konflikten mellom USA og Sovjet på mikronivå. Det ender med at de havner i slagsmål, og president Merkin må gripe inn med de legendariske ordene: ”Gentlemen! You can’t fight here. This is The War Room!”

Overskriften på denne omtalen er The Delicate Balance of Terror, som var en tittel Kubrick lenge hadde på filmen. I det hele tatt var innspillingen av filmen en organisk prosess, med to parallelle manus og massevis av tagninger for å kunne justere filmens historie underveis. Hovedforandringen var at filmen skiftet fra å være en spenningsfilm om atomkrigens farer til å bruke satire for å formidle det samme. Da Kubrick bestemte seg for den nye retningen, informerte han Peter George, forfatteren av Red Alert, som filmen var basert på. Han hadde ingenting i mot det, og forfatteren Terry Southern ble hentet inn som manusforfatter. Han hadde en humor i romanene sine som Kubrick så for seg kunne løfte manuset opp til en skarp satire. Kubrick forandret også presidentens karakter fra å være en veik og småsyk mann til å bli den eneste fornuftige og empatiske stemmen i filmen.

The War Room har blitt et legendarisk begrep etter denne filmen, så allment kjent at president Ronald Reagen spurte hvor det var da han ble vist rundt i Pentagon. Han forsto ikke helt at det ikke fantes, da han hadde sett i ”den der filmen”. Rommet var 100 fot langt, 130 fot høyt og ekstremt mørkt. Kubrick fikk kledd det enorme bordet med grønn filt, slik at det skulle gi assosiasjoner til et pokerbord, hvor landet mektigste satt og spilte poker med verdensfreden som innsats. Selv om filmen ble skutt i svart-hvitt, mente han at den assosiasjonen ville nå publikum uansett.

Mye er sagt om Peter Sellers og hans glitrende prestasjon i tre forskjellige roller, men for meg er det George Scott som stjeler filmen. Hans general Turgidson er en åpenbaring. Alle følelsene ligger på utsiden av kroppen hans, med halvåpen munn i de fleste scener, kombinert med et utall forskjellige ansiktsuttrykk. Han furter når han blir irettesatt av presidenten, oppfører seg som en liten guttunge når han snakker med elskerinnen på telefon, han er brautende og korttenkt. Men mest av alt er han patriot og militær. Han var i clinch med Kubrick som tvang ham til å overspille gjennom hele filmen, men i ettertid sa han at det var den beste filmen han har spilt i. En av hans scener blir mitt valg av øyeblikket denne gangen. En annen strålende scene er scenen hvor han faller i The War Room og spretter opp igjen, konstant snakkende gjennom fallet som om ingenting hendte. Dette fallet var for øvrig ikke planlagt, bare et uhell som ble instinktivt utnyttet til fulle av Scott. Kudos!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Being There, Seven Days in May, Fail-Safe, Thirteen Days og Putney Swope.

Øyeblikket: General Turgidson blir bedt om å redegjøre for hvor stor sjanse B52-flyet har til å klare å slippe atombomben over Sovjet, og katastrofen være et faktum. Han starter nøkternt, men blir etter hvert så revet med at han begeistret proklamerer at flyet kommer til å klare det! Så kommer han på at dette slett ikke er ønskelig, og blir stående med et ubetalelig fårete uttrykk i ansiktet. Dette summerer opp Dr. Strangelove for meg, det hysterisk morsomme som ender i tankefullhet.

Lyd og bilde

Formatet er 1.66:1. Lyden kommer i to versjoner, et monospor og et DTS-HD Master Audio 5.1. Lyden er bra, og som nevnt under ekstramaterialet har filmen en del scener hvor surroundlyden kommer i bruk. Det er både kampscener på basen og eksplosjoner om bord i flyet. Dr. Strangeloves bilde er satt sammen fra flere ulike kilder, da det tydeligvis har vært en del skader på materialet. Resultatet her er flott, og spesielt kontrast kommer flott frem. Allikevel vil jeg si at det er sekvenser hvor detaljer ikke står så godt frem, og noen tilfeller av litt blasshet. Men dette er pirk. Topp utgivelse.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 surround soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Et OK lydspor. Det er jo faktisk en del effektbruk i DR. Strangelove, både på flyet og i kampscenene på militærbasen.

New interviews with Stanley Kubrick scholars Mick Broderick and Rodney Hill; archivist Richard Daniels; cinematographer and camera innovator Joe Dunton; camera operator Kelvin Pike; and David George, son of Peter George, on whose novel Red Alert the film is based: Broderick (19 min) – Fra og med denne filmen produserte Kubrick sine egne filmer. Han opererte med to parallelle manus, slik at han kunne utforske flere retninger. Han forandret hele tiden, og i motsetning til sitt rykte hørte han på gode forslag fra alle. For eksempel gjorde Sellers mye forskjellig ut fra samme dialog i forskjellige scener, og Kubrick elsket det. Hill (17 min) – I dette videoessayet diskuteres symbolbruken i Dr. Strangelove. Hill viser til en arketype i drømmer, skyggen, en mørk side av vår personlighet. Mennesket kan skape de vakreste symfonier, men kan også slakte hverandre i krig. Kubricks karakterer er ofte nyanserte, men i Dr. Strangelove blir nyansene i mennesket vist gjennom forskjellige karakterer. General Ripper blir tolket som en mislykket far som er usikker på sin seksualitet, som manifesteres i alt snakket om kroppsvæsker. Daniels (15 min) – Gjennom sin karriere samlet Kubrick på alt materiale fra sine filmer, og etter hans død ble det skjenket til et arkiv. I dette videoessayet diskuteres blant annet hvorfor Dr. Strangelove er del av tittelen, når han bare innehar en birolle i filmen. Kubrick var både en kunstner og en kommersiell regissør. Men han ble mer innesluttet etter A Clockwork Orange. George (11 min) – Her snakker David George om sin far, Peter George, som skrev boken Red Alert som filmen er basert på. Han var også med på manuset, sammen med Kubrick og Terry Southern. Boken var absolutt ikke en humoristisk bok, men Peter George syntes at det var en god idè da Kubrick informerte ham om at filmen kom til å bli en satire.

Excerpts from a 1966 audio interview with Kubrick, conducted by physicist and author Jeremy Bernstein: Mens Kubrick laget Lolita, oppsto Berlinkrisen. Kubrick ble veldig interessert i den kalde krigen, og leste seg opp ved å pløye gjennom 50 bøker. Han bestemte seg for at hans neste film burde handle om dette. 3 minutter.

Four short documentaries, about the making of the film, the sociopolitical climate of the period, the work of actor Peter Sellers, and the artistry of Kubrick: Inside Dr. Strangelove (46 min) – Kubricks produsent forlot filmen midtveis, med Kubricks velsignelse, for å ta steget til å bli regissør på en annen film. Dermed overtok Kubrick produsentrollen selv. Han dreide filmen over fra spenningsdrama til komedie/satire. Da filmflyet fløy over Island ble det tvunget ned av amerikanske jagerfly, mistenkt for å være russiske spioner. Det hjalp virkelig ikke at det sto Dr. Strangelove på siden av flyet med store bokstaver. Generelt var det null samarbeid med det amerikanske forsvaret om detaljer i filmen. Kubrick ble nervøs da ryktet sa at forsvaret kom til å holde et øye med alt av beskrivelser av militære detaljer, og forsikret seg om at de hadde åpne kilder til alt de beskrev i filmen. Selv om de ikke fikk hjelp fra forsvaret, var dashboardet i cockpiten til B52 så å si helt korrekt gjengitt. No Fighting in the War Room (30 min) – Om den kalde krigen og paranoia. Det blir en del gjentakelse av opplysninger fra klippene vi har sett tidligere på ekstramaterialet, men grei nok dokumentar i seg selv. Best Sellers (18 min) – Om Sellers unike kvaliteter og filmer hvor han har spilt flere enn èn rolle. Her fremkommer en uhyggelig opplysning: Etter filmens innspilling fikk han et hjerteattakk og var død i 2 ½ minutt. The Art of Kubrick (14 min) – Han var først og fremst kunstner. Kubrick startet som fotograf for magasiner. Siden ble interessen for film vekket, og han lagde Fear and Desire alene. Deretter startet han et samarbeid med produsenten Harris (Harris/Kubrick productions), og det varte til Dr. Strangelove.

Interviews from 1963 with Sellers and actor George C. Scott: Tulleintervjuer som skulle brukes i reklamematerialet til filmen, kanskje som TV-spots. Begge snakker i telefonen og svarer på spørsmål om filmen. Sellers demonstrerer ulike dialekter fra London og England for øvrig. 7 minutter.

Excerpt from a 1980 interview with Sellers from NBC’s Today show: Sellers blir intervjuet om Dr. Strangelove og demonstrerer igjen sitt gode grep på engelske dialekter. Fra bred cockneydialekt til posh London. 4 minutter.

Trailers: En lang trailer som er ment for fremvisere av filmen, med voice over som påpeker elementer i filmen de bør være klar over. 17 minutter. Den vanlige kommersielle traileren er også med, som tikker inn på 3 minutter og 24 sekunder. Det er en merkelig trailer, akkurat så merkelig som den bør være.

An essay by scholar David Bromwich and a 1994 article by screenwriter Terry Southern on the making of the film: Bromvich har skrevet et fire siders essay, elegant presentert som et topphemmelig dokument med en stor R trykket over teksten. Essayet er godt, veldig godt. Det dreier seg om Kubrick, hans tidligere filmer og spesielt om produksjonen rundt Dr. Strangelove. Gode observasjoner rundt skuespillerprestasjonene krydrer essayet. En liten (bitteliten) rød bok er også inkludert i en konvolutt som er identisk til den som major Kong må åpne da han får beskjed om kode R. Den boken er dessverre ikke stappfull av hemmeligheter, om man da ikke ser på opplysninger fra Criterion om hvordan de restaurerte filmen og en liste over alle involverte, som nettopp det. Terry Southern har skrevet et langt essay fra 1994 om filmen, fra hans posisjon som manusforfatter og tett på Kubrick. Høydepunktet her må være en detaljert beskrivelse av bløtkakekrigen som dessverre(!?) ble kuttet fra filmen. Den er nå tapt for alltid, men her er den så levende beskrevet at det ikke er vanskelig å se den for seg. Kostelig er det også å lese om hvordan studioet distanserte seg mer og mer fra filmen, som sto i fare for å bli oppfattet som uamerikansk i denne paranoide tiden. Det ble verre og verre, og selv noen gode anmeldelser hjalp ikke, da disse anmelderne fort fikk merkelappen kommunister. Men gjett hvem som gjerne viste seg frem da filmen på slutten av 80-tallet ble løftet frem som en av de største amerikanske komediene, og amerikanske filmene generelt, av American Film Institute? Nettopp Mo Rothman, filmens internt argeste motstander.


La Notte

La Notte (Criterion nr. 678)(Blu-ray)

La Notte

Italia – 1961 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt) – 122 minutter

Om arkitektur

Nivå 1 (uten spoilers)

La Notte er film nummer to i trilogien som ble startet med L’Avventura og avsluttet med L’Eclisse. Trilogien går under navnet ”fremmedgjøringstrilogien”. Lidia og Giovanni er et ektepar som virker tømt for intimitet og spenning. Giovanni er lidenskapsløs og resignert, og Lidia har tatt til seg disse følelsene. Det moderne menneskets fremmedgjøring i det moderne samfunnet er temaet i La Notte.

Nivå 2 (med spoilers)

Giovanni er en forfatter, aktuell med ny bokutgivelse. Men han er likegyldig til utgivelsen, og karrieren sin generelt. Denne holdningen har smittet over til hvordan han ser på hele livet sitt, eventuelt har holdningen gått motsatt vei. Hans kone Lidia har tatt til seg den samme lidenskapsløse holdningen. De virker slitne og humørløse, med et kynisk blikk på livet. De kjeder seg, og fyller bare tiden med tilfeldige aktiviteter. Som Lidia sier, ”noe må man gjøre”, da hun foreslår å gå ut. Hun forsøker å anspore til en samtale, provosere ektemannen litt, eller påkalle hans oppmerksomhet med berøringer. Han, derimot, er veldig selvsentrert og klarer ikke å forholde seg til følelser. Dette er kjernen i det Antonioni forsøker å formidle.

La Notte er en film som er ganske åpen og vag i sin formidling av tema, så det er rom for å hente ut sine egne tolkninger. Men arkitektur bør være en bestanddel i tolkningen. Den illustrerer det moderne menneskets fremmedgjøring, men det er ikke så enkelt at Antonioni er negativ til moderne arkitektur. Han har uttalt at han synes både bygningene og industriområder er vakre estetisk sett. Men det gjør noe med oss og oppførselen vår. Ikke nødvendigvis negativt, men den har en påvirkning.

Ekteparet er døde på innsiden. Et paradoks er at Antonioni etter sine tidligere filmer nå fikk tilgang på større budsjetter, og hadde råd til å hente inn stjerner som Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau. Men i stedet for å bruke deres stjernekvaliteter og gode skuespillerevner, ber han dem om å ikke spille. De formidler replikkene sine livløst, bare noen hakk mer levende enn Bressons ”modeller”. Dødsfallet til deres felles venn, illustrerer deres eget døde indre liv. Hvor ille det har blitt summeres for meg opp av to nøkkelscener. Den ene består av setningen Giovanni sier, når det dreier seg om Lidias omgang med en annen mann, kanskje uskyldig, kanskje ikke. ”Det var ingen sjalusi i det jeg sa. Det er problemet”. Den andre scenen er ganske lang. Lidia leser høyt for Giovanni fra et kjærlighetsbrev. Her proklamerer et menneske sin ubetingede kjærlighet til et annet menneske, med dyptfølte og høytflyvende vendinger. Da hun har lest ferdig spør Giovanni hvem som har skrevet brevet. Hun svarer at det er det han som har gjort, til henne.

Hvis vi tenker etter, er det et motsatt kjønnsrollemønster vi ser i første halvdel av filmen. Lidia går gatelangs, mens Giovanni venter hjemme. Hun streifer rundt i forstedene, hvor det er mindre urbant enn i sentrum. Til tider opplever hun det truende, med unge menn som slåss og følger etter henne. Samtidig er det tydelig at hun nærmest andpusten er fascinert og tiltrukket av spenningen. Hun søker videre utover fra sentrum, og tar del i aktivitetene de økonomisk mindre privilegerte morer seg med. Men når fascinasjonen tar slutt, ringer hun sin mann og får ham til å hente seg. Han har ingen interesse av en slik ”omvisning”.

Antonioni velger å ha kameraet på en viss distanse fra sine karakterer. Slik unngår han sympati og følelser for dem i like stor grad som et kamera tettere på ville generert. Han er også opptatt av lyd. Siden lyden blir lagt på i etterkant, kunne han velge stemmene til skuespillerne sine og velge lydeffekter fritt. Antonioni bruker også stillhet aktivt. I andre halvdel av filmen rammes mange karakterer inn i kvadrater innen andre kvadrater. For eksempel ved å bruke vinduer og sprosser. Slik forsterkes en følelse av ufrihet og begrensning i livene deres. De føler seg fanget i livet sitt, og vet ikke hvordan de skal frigjøre seg. Dette er spesielt tydelig i flere scener under festen hos millionæren mot slutten av filmen. Der er det også flere scener hvor de involverte betrakter hverandre fra avstand, uengasjerte i ganske så definerende situasjoner når det gjelder parforhold. Giovannis utroskap ser ut til å stamme fra kjedsomhet.

En veldig stor del av filmens visuelle uttrykk dekkes opp av arkitektur, og menneskene blir små i bildet. Store flater med fasader brytes opp av trange smug for karakterene å bevege seg inn i. Karakterene blir ofte filmet nedenfra og opp, med arkitekturen tårnende opp bak dem. Dette gir arkitekturen en fremtredende rolle i det visuelle uttrykket. Denne måten å presentere arkitektur på er felles for alle filmene i trilogien. I L’Avventura får arkitekturen en stadig større rolle i bildet, til hovedpersonen er totalt omgitt av fasader og bygninger mot slutten. I La Notte lager refleksjonene i speil og vindusflatene kopier av menneskene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er selvfølgelig de andre filmene i trilogien, L’Avventura og L’Eclisse, men også Nights of Cabiria og La Dolce Vita av Fellini.

Øyeblikket: Som nevnt tidligere, leser Lidia høyt en lang passasje fra et kjærlighetsbrev. Det er Giovanni som har skrevet det til henne for noen år siden. Det at han ikke kjenner det igjen, forteller meg at han har mistet kontakten med lidenskapen generelt, og kanskje spesielt i forhold til henne. Uansett er det trist at han har forandret seg så mye, eller valgt bort den siden av livet. All hans energi nå går med til kyniske og likegyldige betraktninger på livet, i stedet for disse ildfulle og oppslukende ordene som han brukte den gang.

Lyd og bilde

La Notte fyller hele skjermen i 1.85:1 og har et monolydspor. Bildet er restaurert fra 4k, og ser helt vidunderlig ut. Mye av filmen foregår om natten og er avhengig av god kontrast, noe vi heldigvis får servert. Det svarte er ordentlig svart, og det hvite er blendende hvitt. Detaljer er meget godt gjengitt, og skarpheten er upåklagelig. Denne filmen har de skarpeste og vakreste svart-hvitt bildene jeg har sett. Lyden er lagt på i etterkant og fremstår klar og atmosfærisk.

Ekstramateriale

New interview with film critic Adriano Aprà and film historian Carlo di Carlo: La Notte er en strengere og krassere film enn L’Avventura og L’Eclisse. Carlo har et bastant utsagn om at nøkkelscenen i filmen, altså en scene som kan gi oss bedre forståelse av filmens budskap, er da Lidia plukker løs fasaden på muren ganske tidlig i filmen. Den gamle arkitekturen i filmen blir portrettert som menneskelig, mens den moderne er mer kald. Denne kontrasten blir gjentatt flere ganger i filmen. Første gangen er åpningsbildet, hvor vi ser en 1800-talls bygning rett ved den moderne Pirelliskyskraperen.

New interview with professor Giuliana Bruno on the role of architecture in La notte: Filmen kan også sees som en omvisning i moderne arkitektur, i Milano i 1961 av en kvinne. Hva er det å være en moderne byborger? Vi ser arkitektur som har en flat, abstrakt stil. Dette blir en intern skildring av karakterene. Vi som tilskuere blir en del av byen, slik Lidia ønsker å være til stede i byen. Arkitekturen fordrer nye måter å oppføre seg på. Den moderne oppførselen spilles ut mot arkitekturens fasader. Den speiles i glass og vann. Antonioni behandler altså byen som et landskap. Filmen begynner med en kameraføring ned en fasade, for øvrig på Pirelliskyskraperen. Den avslutter med en sideveis panorering i et åpent landskap. Interessant dokumentar på 31 minutter.

Trailer: Ganske så misvisende. Den gir inntrykk av mer story, mer liv, musikk, intriger og spenning. 3 minutter og elleve sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Richard Brody and a 1961 article by director Michelangelo Antonioni: Første del av heftet består av et rimelig godt essay av Richard Brody. Det legger vekt på arkitekturen og fremmedgjøring som tema i filmen. Essayet er greit nok innholdsmessig, men noe komplisert skrevet slik at det ikke flyter så godt. Andre del er et essay av av Antonioni selv. Han beskriver prosessen hvor filmen kom til. Når det gjelder filmens innhold, legger han mer vekt på menn og kvinners egoisme og forhold til følelser. Meget interessant.


In a Lonely Place

In a Lonely Place (Criterion nr. 810)(Blu-ray)

In a lonely place

USA – 1950 – Nicholas Ray (svart-hvitt) – 93 minutter

Ensom i sitt raseri

Nivå 1 (uten spoilers)

Dixon Steele er manusforfatter i Hollywood, og blir dratt inn i en drapssak. Han er den siste som hadde kontakt med en ung jente som blir funnet drept. Men en vakker kvinne gir ham alibi, og faller senere for Dix. Men er hun helt sikker på at Dix ikke har drept jenta? Han har et voldsomt temperament som hun selv får føle på kroppen.

Nivå 2 (med spoilers)

In a Lonely Place er en glitrende film noir, men er også en film om en kvinne og hennes forhold til en voldelig mann. Den beskriver vold i hjemmet og kvinners utsatte stilling prisgitt en manns overlegne fysikk og skremmende atferd. På den måten oppleves In a Lonely Place som en banebrytende film. Jeg føler at filmens tittel kan ha to relevante tolkninger. Den beskriver en manns ensomhet fanget i et mørkt sted skapt av sitt raseri, men også en kvinnes fengsel prisgitt en partners voldsomme temperament og hennes frykt for å bli skadet av den hun elsker.

Filmen starter med at vi ser veien utfolde seg foran bilen, sett gjennom Dixon Steeles øyne. Samtidig ser vi øynene han i bakspeilet, slik vi konstant skal se ham gjennom andres øyne gjennom filmen. Han er vår hovedperson, men samtidig får vi balansert vårt syn på ham gjennom hvordan andre oppfatter ham. Regissør Nicholas Ray har et antropologisk syn på Hollywoodmiljøet og folk som jobber litt bak stjernene, som manusforfattere, agenter og produsenter. Det er viktig å klatre i hierarkiet. Dix ser ned på andre, han mener han er god og andre bekrefter det. Etter seks minutter har han demonstrert sin aggresjon to ganger.

In a Lonely Place er, ved siden av å være en film om en manns problemer med temperamentet sitt, også en film som kommenterer Hollywood. Filmen nevnes ofte sammen med andre filmer om Hollywood fra samme tid, som All about Eve og Sunset Blvd. Den berører temaer som kvalitet, kommersialisme, status og hierarki. Selv om Dix utviser en arroganse mot noen mennesker i systemet, har han empati for andre som befinner seg langt ned på rangstigen, slik som den alkoholiserte skuespilleren. Selv nyter han stor respekt, og vi forstår at når han får det til, er han en av de ypperste manusforfatterne i Hollywood. Han hater populærkulturen, og erter Mildrid for hennes dårlige smak. Hans status gjør apparatet rundt ham mer tilbøyelige til å unnskylde ham for han voldelige framferd. Det står alltid noen klar til å glatte over.

Dix gjør det ikke lett for seg selv i avhøret med politiet. Han ser ut til å se det hele som et spill. Her er det to menn som måler hverandre, omtrent som de spiller sjakk. Han har muligheten til å samarbeide, men velger heller å svare ”smart” enn å oppføre seg som forventet. Dix virker veldig fornøyd med seg selv da han kan konstatere at ”han selvfølgelig fortalte sin historie best”. Det er bare Dix som regner det som en seier, alle andre ser at han har viklet seg mer inn i saken han så lett kunne blitt sjekket ut av.

I et Hollywoodklima hvor folk er redde for jobbene sine, ligger det en generell mistro og mangel på tillit til hverandre. Dette siver også over til den private sfæren. Se hvor langsomt og nølende Dix og Laurel kommer hverandre i møte. Flørtingen deres bærer preg av ”smarte” replikker og av å holde alle muligheter åpne. De er begge interessert i et forhold, men er enda mer interessert i ikke å vise kortene for tidlig. Dix er den mest ivrige, og når han har bestemt seg, ligger det en underliggende desperasjon i han kurtisering. Han påpeker at han vet hvor hun bor mens han kjærtegner halsen hennes, men mest av alt oppleves kjærtegnet som truende. Menn som legger hendene rundt en kvinnes hals er et gjennomgående tema i filmen. Og blikket til Dix skaper usikkerhet hos kvinnene om det er han selv som gjør det eller når han får andre til å gjøre det. Kvinner mener Dix ikke er helt som han skal, mens menn forsvarer Dix og snakker om de gode kvalitetene hans. Her har vi en grunnleggende og kjønnsbasert forståelse av hvor truende han kan virke.

Nøkkelen til hvorfor Dix eksploderer, ser ut til å henge sammen med situasjoner hvor andre vet mer enn ham, om ham selv. Både sluttscenen hvor han tar kvelertak på Laurel, slåsskampen hvor han nesten dreper den unge mannen og restaurantscenen hvor han slår sin beste venn, kan spores tilbake til dette. Dix føler seg lurt, og enda verre, gått bak ryggen på. Han blir forvirret, skuffet og usikker på hvor han står. Da klikker det.

Litt om kjønn og syn på Dix. Menn unnskylder ham med bakgrunn i at han er kreativ og omtrent et geni. Han er nærmest unnskyldt sin voldelige oppførsel mot kvinner, som er dokumentert gjennom flere anmeldelser til politiet. Mel er så glad for at Dix og Laurel skal gifte seg, for da vil han roe seg. Oppførselen hans blir bagatellisert. Laurel, derimot, innrømmer overfor Silvia at hun er redd Dix, og Silvia sier flere ganger at hun bør gå fra Dix. Kvinnene føler mye mer på alvoret i personligheten hans, det gjør også massøsen til Laurel. Altså er det et fellestrekk som er knyttet til kjønn, i hvordan mennesker rundt Dix ser på ham.

Filmen skiller seg vesentlig fra boken på spesielt to felt. Det ene er at vi i filmen er usikre på om Dix faktisk har drept Mildrid, om han har det i seg. I boken gjøres det klart at han er uskyldig. Det andre er at boken slutter med at Dix dreper Laurel i krangelen som i filmen slutter før det går så galt.

In a Lonely Place er en spesielt god film. Det er en tematisk dybde her og en villighet til å gå inn i minelagte farvann, som føles veldig moderne. Å se et ikon som Humphrey Bogart portrettert på en så negativ måte er veldig interessant. Dixon Steele er en nyansert mann med mange forskjellige trekk. Han er også en mystisk mann, med en kverulerende side som kanskje ikke bare kommer av hans arbeid som manusforfatter. In a Lonely Place er en film som føles farlig og alvorlig hele tiden, og som slettes ikke har noe av dette ufarlige som en del kjente film noir kan ha. Nicholas Ray lager gode og annerledes filmer, og jeg begynner å forstå hvorfor Godard var så begeistret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er A Streetcar named Desire, Raging bull, Rebecca og Sunset Boulevard, av ulike grunner.

Øyeblikket: En scene er selvskreven som Øyeblikket for meg. Den summerer opp filmen og dens tema på en glimrende måte. Samtidig er den så rå og overraskende i sin brutalitet og alvor, at den føles som om den hører hjemme i en mye nyere film. En så naken og visuelt voldsom scene er sjelden kost i en film fra tidlig 50-tall. Opptakten er at Dix blir rasende og kjører av gårde. Laurel får så vidt kastet seg med i bilen. Dix kjører fort og skjødesløst langs veien, mens han bearbeider frustrasjonen sin over å ikke ha blitt informert om at Laurel har hatt et nytt møte med politiet. Han er en tikkende bombe. Etter en nestenulykke framprovosert av Dix sin halsløse kjøring, blir han konfrontert av en ung mann. Dix øser all sin aggresjon over den unge mannen, og slår ham halvt i hjel. Ikke nok med det, men han løfter opp en stein for å slå den bevisstløse gutten i hjel. Kun Laurel skrik river han ut av situasjonen, og han kaster steinen fra seg. Akkurat det øyeblikket, hvor Dix sitter overskrevs på mannen med steinen i neven, hevet og klar til slag, summerer opp hvor alvorlig aggresjonsproblemet til Dix er.

Lyd og bilde

Bildet er et resultat av en 2k restaurering, og det ser helt himmelsk ut. Jeg finner ingen svakheter med bildet, verken i sortnivå, kontrast, detaljrikdom og skarphet. Jeg gir det toppkarakter. Filmkorn er til stede, og gir oss den deilige filmfølelsen. Detaljene popper opp, både foran og bak i bildet. Kontrasten er nydelig, og gir oss en flott svarthvitt-opplevelse. Lyden er naturlig og glassklart gjengitt. Teknisk er dette en av de bedre 50-tallsfilmer jeg har sett. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film scholar Dana Polan: Helt fantastisk. Proppfull av god informasjon, bakgrunnshistorier og tolkninger. Han snakker jevnt, omtrent hele tiden. Noen ganger opplever man at kommentatorer har pauser og vi får høre lyden fra filmen, uten at det sies noe vesentlig eller noe som skal illustrere et poeng. Det slipper vi her. Et av de bedre sporene jeg har hørt.

I’m a Stranger Here Myself, a 1975 documentary about director Nicholas Ray, slightly condensed for this release: Her følger vi Ray mens han veileder studentene sine, under innspillingen av en film. Bortsett fra et godt intervju med Natalie Wood, er det ikke så mye spennende her. 40 minutter.

New interview with biographer Vincent Curcio about actor Gloria Grahame: Dette var interessant. Her får vi høre noe av historien om en skuespillerinne jeg ikke har noe kjennskap til fra før, men det er en spennende historie. Dette er en skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med denne filmen. Hun hadde en eiendommelig oppførsel. På settet satt hun for seg selv og mumlet. Kanskje øvde hun på replikkene? Hun tok også plastiske operasjoner, etter sigende for å få et mer uttrykksløst ansikt, som publikum kan legge sin egen tolkning i. Hun måtte jo vært en drømmeskuespillerinne (eller modell) for Bresson. Hun skiftet også hårfrisyrer, hårfarge og stil konstant. Hun var gift med Ray og måtte skrive under en kontrakt om sin oppførsel mot regissøren på settet. Det var et turbulent ekteskap, og i løpet av innspillingen ble de separert. Allikevel var de svært profesjonelle under innspillingen. Grunnen til bruddet skal ha vært at hun lå med Rays sønn fra et tidligere ekteskap. Denne nokså lugubre historien ble holdt utenfor avisene. Etter en god periode endte hun opp med småroller resten av karrieren. 16 minutter langt.

Piece from 2002 featuring filmmaker Curtis Hanson: Et av to skuffende elementer i ekstramaterialet, kanskje på grunn av mine store forventninger til en kommentar av Curtis Hansson. En så habil regissør hadde jeg forventet mer av. Dessverre lirer han bare av seg klisjeer og selvfølgeligheter, som bare minner meg på hvor forspilt dette intervjuet er. I tillegg er jeg ikke enig i de betraktningene han gjør. Veldig skuffa, som dere skjønner. 20 minutter.

Radio adaptation from 1948 of the original Dorothy B. Hughes novel, broadcast on the program Suspense: En noe forvirrende radioadapsjon av historien, siden stemmene er litt vanskelige å skille. Uansett; hovedforskjellen på adapsjonen og filmen er at Laurel faktisk blir drept av Dix på slutten.

Trailer: Synes den var svak. Jeg følte at scenene som ble vist ble mildnet og fremstilt som noe annet enn det de uttrykker i filmen. To minutter og 30 sekunder lang.

An essay by critic Imogen Sara Smith: Veldig godt essay. En meget personlig film for både Ray og Bogart. Bogart produserte filmen via sitt selskap Santana Productions, og Ray skrev personlige trekk og opplevelser inn i manuset etter hvert som filmen skred frem. Smith beskriver filmen godt fra en Hollywoodvinkel.