Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (Criterion nr. 821)(Blu-ray)

Dr. Strangelove

USA, Storbritannia – 1964 – Stanley Kubrick (svart-hvitt) – 95 minutter

The Delicate Balance of Terror

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er midt under den kalde krigen. En gal amerikansk militærbasekommandant har aktivert kode R, og et fly er på vei mot Sovjet for å slippe atombomber over landet. Den amerikanske presidenten og hans militærstab samles i The War Room for å forsøke å rette opp skaden.

Nivå 2 (med spoilers)

Kan man lage en komedie om noe så alvorlig som atomkrig og frykten hele verden gikk med hengende over hodet i flere tiår? Tydeligvis når man er en så dyktig filmskaper som Stanley Kubrick og kan komme opp med Dr. Strangelove, tidenes beste satire. Men jeg vil ha sagt at om presidentvalget i USA går fullstendig skeis i november, kan det hende at Being There får en ny vår. Hal Ashbys satire om en tulling som styrer det hvite hus, kan bli skrekkelig aktuell.

Utgangspunktet for historien som spiller seg ut i Dr. Strangelove er en gal manns mulighet til å sende verden ut i en tredje verdenskrig. Faktisk førte denne filmen til at militære rutiner ble omgjort slik at filmens premiss aldri skulle ha mulighet til å inntreffe i det virkelige liv. President Merkin sier i filmen at han trodde at han var den eneste som hadde myndighet til å iverksette et angrep med atomvåpen. General Turgidson responderer bare at det kan se ut som om brig. general Jack D. Ripper har overskredet sine fullmakter.

Da først katastrofen ser ut til å være ugjenkallelig, begynner den skremmende skadebegrensningen i The War Room å gjøre seg gjeldende. Her er satiren på sitt beste. Når menneskeheten har innrettet seg på en så elendig måtte, følger det en absurd og katastrofal logikk med på kjøpet. Et atombombeangrep på Sovjet vil utløse Sovjets Doomsday Machine, en maskin som vil sørge for massiv gjengjeldelse mot USA. Når dette er konsekvensen av Rippers fatale ordre, vil det da gi mening å faktisk lansere et storskala atomangrep på Sovjet straks? General Turgidson mener at det vil ”kun” gi USA tapstall i størrelsesorden 20 millioner, maks. Han går for det. Og får støtte fra den riv ruskende gale Dr. Strangelove, en karakter som jeg ikke kan tolke som noe annet enn en av Nazi-Tysklands mange tyske vitenskapsmenn som ble fraktet til USA etter andre verdenskrig. Dr. Strangelove virker å ha jobbet spesielt tett sammen med Adolf Hitler i sin tid…

Den russiske ambassadøren Sadesky skulle opprinnelig ha vært spilt av Orson Welles, men det må sies at Peter Bull gjør en glimrende rolle her. Steinansiktet er på plass gjennom hele filmen, som en gretten russisk okse(!). Den oppmerksomme tilskuer vil allikevel kunne se ham miste kontrollen ved ett tilfelle. Da Peter Sellers improviserer vilt som Dr. Strangelove og har store problemer med å hindre sin egen hånd å ta livet av seg, klarer Bull ikke å la være å le. Han tar seg fort inn, men å se ham streve med å holde maska er virkelig morsomt. General Turgidsons evige feide med ambassadøren kan sees som konflikten mellom USA og Sovjet på mikronivå. Det ender med at de havner i slagsmål, og president Merkin må gripe inn med de legendariske ordene: ”Gentlemen! You can’t fight here. This is The War Room!”

Overskriften på denne omtalen er The Delicate Balance of Terror, som var en tittel Kubrick lenge hadde på filmen. I det hele tatt var innspillingen av filmen en organisk prosess, med to parallelle manus og massevis av tagninger for å kunne justere filmens historie underveis. Hovedforandringen var at filmen skiftet fra å være en spenningsfilm om atomkrigens farer til å bruke satire for å formidle det samme. Da Kubrick bestemte seg for den nye retningen, informerte han Peter George, forfatteren av Red Alert, som filmen var basert på. Han hadde ingenting i mot det, og forfatteren Terry Southern ble hentet inn som manusforfatter. Han hadde en humor i romanene sine som Kubrick så for seg kunne løfte manuset opp til en skarp satire. Kubrick forandret også presidentens karakter fra å være en veik og småsyk mann til å bli den eneste fornuftige og empatiske stemmen i filmen.

The War Room har blitt et legendarisk begrep etter denne filmen, så allment kjent at president Ronald Reagen spurte hvor det var da han ble vist rundt i Pentagon. Han forsto ikke helt at det ikke fantes, da han hadde sett i ”den der filmen”. Rommet var 100 fot langt, 130 fot høyt og ekstremt mørkt. Kubrick fikk kledd det enorme bordet med grønn filt, slik at det skulle gi assosiasjoner til et pokerbord, hvor landet mektigste satt og spilte poker med verdensfreden som innsats. Selv om filmen ble skutt i svart-hvitt, mente han at den assosiasjonen ville nå publikum uansett.

Mye er sagt om Peter Sellers og hans glitrende prestasjon i tre forskjellige roller, men for meg er det George Scott som stjeler filmen. Hans general Turgidson er en åpenbaring. Alle følelsene ligger på utsiden av kroppen hans, med halvåpen munn i de fleste scener, kombinert med et utall forskjellige ansiktsuttrykk. Han furter når han blir irettesatt av presidenten, oppfører seg som en liten guttunge når han snakker med elskerinnen på telefon, han er brautende og korttenkt. Men mest av alt er han patriot og militær. Han var i clinch med Kubrick som tvang ham til å overspille gjennom hele filmen, men i ettertid sa han at det var den beste filmen han har spilt i. En av hans scener blir mitt valg av øyeblikket denne gangen. En annen strålende scene er scenen hvor han faller i The War Room og spretter opp igjen, konstant snakkende gjennom fallet som om ingenting hendte. Dette fallet var for øvrig ikke planlagt, bare et uhell som ble instinktivt utnyttet til fulle av Scott. Kudos!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Being There, Seven Days in May, Fail-Safe, Thirteen Days og Putney Swope.

Øyeblikket: General Turgidson blir bedt om å redegjøre for hvor stor sjanse B52-flyet har til å klare å slippe atombomben over Sovjet, og katastrofen være et faktum. Han starter nøkternt, men blir etter hvert så revet med at han begeistret proklamerer at flyet kommer til å klare det! Så kommer han på at dette slett ikke er ønskelig, og blir stående med et ubetalelig fårete uttrykk i ansiktet. Dette summerer opp Dr. Strangelove for meg, det hysterisk morsomme som ender i tankefullhet.

Lyd og bilde

Formatet er 1.66:1. Lyden kommer i to versjoner, et monospor og et DTS-HD Master Audio 5.1. Lyden er bra, og som nevnt under ekstramaterialet har filmen en del scener hvor surroundlyden kommer i bruk. Det er både kampscener på basen og eksplosjoner om bord i flyet. Dr. Strangeloves bilde er satt sammen fra flere ulike kilder, da det tydeligvis har vært en del skader på materialet. Resultatet her er flott, og spesielt kontrast kommer flott frem. Allikevel vil jeg si at det er sekvenser hvor detaljer ikke står så godt frem, og noen tilfeller av litt blasshet. Men dette er pirk. Topp utgivelse.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 surround soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Et OK lydspor. Det er jo faktisk en del effektbruk i DR. Strangelove, både på flyet og i kampscenene på militærbasen.

New interviews with Stanley Kubrick scholars Mick Broderick and Rodney Hill; archivist Richard Daniels; cinematographer and camera innovator Joe Dunton; camera operator Kelvin Pike; and David George, son of Peter George, on whose novel Red Alert the film is based: Broderick (19 min) – Fra og med denne filmen produserte Kubrick sine egne filmer. Han opererte med to parallelle manus, slik at han kunne utforske flere retninger. Han forandret hele tiden, og i motsetning til sitt rykte hørte han på gode forslag fra alle. For eksempel gjorde Sellers mye forskjellig ut fra samme dialog i forskjellige scener, og Kubrick elsket det. Hill (17 min) – I dette videoessayet diskuteres symbolbruken i Dr. Strangelove. Hill viser til en arketype i drømmer, skyggen, en mørk side av vår personlighet. Mennesket kan skape de vakreste symfonier, men kan også slakte hverandre i krig. Kubricks karakterer er ofte nyanserte, men i Dr. Strangelove blir nyansene i mennesket vist gjennom forskjellige karakterer. General Ripper blir tolket som en mislykket far som er usikker på sin seksualitet, som manifesteres i alt snakket om kroppsvæsker. Daniels (15 min) – Gjennom sin karriere samlet Kubrick på alt materiale fra sine filmer, og etter hans død ble det skjenket til et arkiv. I dette videoessayet diskuteres blant annet hvorfor Dr. Strangelove er del av tittelen, når han bare innehar en birolle i filmen. Kubrick var både en kunstner og en kommersiell regissør. Men han ble mer innesluttet etter A Clockwork Orange. George (11 min) – Her snakker David George om sin far, Peter George, som skrev boken Red Alert som filmen er basert på. Han var også med på manuset, sammen med Kubrick og Terry Southern. Boken var absolutt ikke en humoristisk bok, men Peter George syntes at det var en god idè da Kubrick informerte ham om at filmen kom til å bli en satire.

Excerpts from a 1966 audio interview with Kubrick, conducted by physicist and author Jeremy Bernstein: Mens Kubrick laget Lolita, oppsto Berlinkrisen. Kubrick ble veldig interessert i den kalde krigen, og leste seg opp ved å pløye gjennom 50 bøker. Han bestemte seg for at hans neste film burde handle om dette. 3 minutter.

Four short documentaries, about the making of the film, the sociopolitical climate of the period, the work of actor Peter Sellers, and the artistry of Kubrick: Inside Dr. Strangelove (46 min) – Kubricks produsent forlot filmen midtveis, med Kubricks velsignelse, for å ta steget til å bli regissør på en annen film. Dermed overtok Kubrick produsentrollen selv. Han dreide filmen over fra spenningsdrama til komedie/satire. Da filmflyet fløy over Island ble det tvunget ned av amerikanske jagerfly, mistenkt for å være russiske spioner. Det hjalp virkelig ikke at det sto Dr. Strangelove på siden av flyet med store bokstaver. Generelt var det null samarbeid med det amerikanske forsvaret om detaljer i filmen. Kubrick ble nervøs da ryktet sa at forsvaret kom til å holde et øye med alt av beskrivelser av militære detaljer, og forsikret seg om at de hadde åpne kilder til alt de beskrev i filmen. Selv om de ikke fikk hjelp fra forsvaret, var dashboardet i cockpiten til B52 så å si helt korrekt gjengitt. No Fighting in the War Room (30 min) – Om den kalde krigen og paranoia. Det blir en del gjentakelse av opplysninger fra klippene vi har sett tidligere på ekstramaterialet, men grei nok dokumentar i seg selv. Best Sellers (18 min) – Om Sellers unike kvaliteter og filmer hvor han har spilt flere enn èn rolle. Her fremkommer en uhyggelig opplysning: Etter filmens innspilling fikk han et hjerteattakk og var død i 2 ½ minutt. The Art of Kubrick (14 min) – Han var først og fremst kunstner. Kubrick startet som fotograf for magasiner. Siden ble interessen for film vekket, og han lagde Fear and Desire alene. Deretter startet han et samarbeid med produsenten Harris (Harris/Kubrick productions), og det varte til Dr. Strangelove.

Interviews from 1963 with Sellers and actor George C. Scott: Tulleintervjuer som skulle brukes i reklamematerialet til filmen, kanskje som TV-spots. Begge snakker i telefonen og svarer på spørsmål om filmen. Sellers demonstrerer ulike dialekter fra London og England for øvrig. 7 minutter.

Excerpt from a 1980 interview with Sellers from NBC’s Today show: Sellers blir intervjuet om Dr. Strangelove og demonstrerer igjen sitt gode grep på engelske dialekter. Fra bred cockneydialekt til posh London. 4 minutter.

Trailers: En lang trailer som er ment for fremvisere av filmen, med voice over som påpeker elementer i filmen de bør være klar over. 17 minutter. Den vanlige kommersielle traileren er også med, som tikker inn på 3 minutter og 24 sekunder. Det er en merkelig trailer, akkurat så merkelig som den bør være.

An essay by scholar David Bromwich and a 1994 article by screenwriter Terry Southern on the making of the film: Bromvich har skrevet et fire siders essay, elegant presentert som et topphemmelig dokument med en stor R trykket over teksten. Essayet er godt, veldig godt. Det dreier seg om Kubrick, hans tidligere filmer og spesielt om produksjonen rundt Dr. Strangelove. Gode observasjoner rundt skuespillerprestasjonene krydrer essayet. En liten (bitteliten) rød bok er også inkludert i en konvolutt som er identisk til den som major Kong må åpne da han får beskjed om kode R. Den boken er dessverre ikke stappfull av hemmeligheter, om man da ikke ser på opplysninger fra Criterion om hvordan de restaurerte filmen og en liste over alle involverte, som nettopp det. Terry Southern har skrevet et langt essay fra 1994 om filmen, fra hans posisjon som manusforfatter og tett på Kubrick. Høydepunktet her må være en detaljert beskrivelse av bløtkakekrigen som dessverre(!?) ble kuttet fra filmen. Den er nå tapt for alltid, men her er den så levende beskrevet at det ikke er vanskelig å se den for seg. Kostelig er det også å lese om hvordan studioet distanserte seg mer og mer fra filmen, som sto i fare for å bli oppfattet som uamerikansk i denne paranoide tiden. Det ble verre og verre, og selv noen gode anmeldelser hjalp ikke, da disse anmelderne fort fikk merkelappen kommunister. Men gjett hvem som gjerne viste seg frem da filmen på slutten av 80-tallet ble løftet frem som en av de største amerikanske komediene, og amerikanske filmene generelt, av American Film Institute? Nettopp Mo Rothman, filmens internt argeste motstander.


La Notte

La Notte (Criterion nr. 678)(Blu-ray)

La Notte

Italia – 1961 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt) – 122 minutter

Om arkitektur

Nivå 1 (uten spoilers)

La Notte er film nummer to i trilogien som ble startet med L’Avventura og avsluttet med L’Eclisse. Trilogien går under navnet ”fremmedgjøringstrilogien”. Lidia og Giovanni er et ektepar som virker tømt for intimitet og spenning. Giovanni er lidenskapsløs og resignert, og Lidia har tatt til seg disse følelsene. Det moderne menneskets fremmedgjøring i det moderne samfunnet er temaet i La Notte.

Nivå 2 (med spoilers)

Giovanni er en forfatter, aktuell med ny bokutgivelse. Men han er likegyldig til utgivelsen, og karrieren sin generelt. Denne holdningen har smittet over til hvordan han ser på hele livet sitt, eventuelt har holdningen gått motsatt vei. Hans kone Lidia har tatt til seg den samme lidenskapsløse holdningen. De virker slitne og humørløse, med et kynisk blikk på livet. De kjeder seg, og fyller bare tiden med tilfeldige aktiviteter. Som Lidia sier, ”noe må man gjøre”, da hun foreslår å gå ut. Hun forsøker å anspore til en samtale, provosere ektemannen litt, eller påkalle hans oppmerksomhet med berøringer. Han, derimot, er veldig selvsentrert og klarer ikke å forholde seg til følelser. Dette er kjernen i det Antonioni forsøker å formidle.

La Notte er en film som er ganske åpen og vag i sin formidling av tema, så det er rom for å hente ut sine egne tolkninger. Men arkitektur bør være en bestanddel i tolkningen. Den illustrerer det moderne menneskets fremmedgjøring, men det er ikke så enkelt at Antonioni er negativ til moderne arkitektur. Han har uttalt at han synes både bygningene og industriområder er vakre estetisk sett. Men det gjør noe med oss og oppførselen vår. Ikke nødvendigvis negativt, men den har en påvirkning.

Ekteparet er døde på innsiden. Et paradoks er at Antonioni etter sine tidligere filmer nå fikk tilgang på større budsjetter, og hadde råd til å hente inn stjerner som Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau. Men i stedet for å bruke deres stjernekvaliteter og gode skuespillerevner, ber han dem om å ikke spille. De formidler replikkene sine livløst, bare noen hakk mer levende enn Bressons ”modeller”. Dødsfallet til deres felles venn, illustrerer deres eget døde indre liv. Hvor ille det har blitt summeres for meg opp av to nøkkelscener. Den ene består av setningen Giovanni sier, når det dreier seg om Lidias omgang med en annen mann, kanskje uskyldig, kanskje ikke. ”Det var ingen sjalusi i det jeg sa. Det er problemet”. Den andre scenen er ganske lang. Lidia leser høyt for Giovanni fra et kjærlighetsbrev. Her proklamerer et menneske sin ubetingede kjærlighet til et annet menneske, med dyptfølte og høytflyvende vendinger. Da hun har lest ferdig spør Giovanni hvem som har skrevet brevet. Hun svarer at det er det han som har gjort, til henne.

Hvis vi tenker etter, er det et motsatt kjønnsrollemønster vi ser i første halvdel av filmen. Lidia går gatelangs, mens Giovanni venter hjemme. Hun streifer rundt i forstedene, hvor det er mindre urbant enn i sentrum. Til tider opplever hun det truende, med unge menn som slåss og følger etter henne. Samtidig er det tydelig at hun nærmest andpusten er fascinert og tiltrukket av spenningen. Hun søker videre utover fra sentrum, og tar del i aktivitetene de økonomisk mindre privilegerte morer seg med. Men når fascinasjonen tar slutt, ringer hun sin mann og får ham til å hente seg. Han har ingen interesse av en slik ”omvisning”.

Antonioni velger å ha kameraet på en viss distanse fra sine karakterer. Slik unngår han sympati og følelser for dem i like stor grad som et kamera tettere på ville generert. Han er også opptatt av lyd. Siden lyden blir lagt på i etterkant, kunne han velge stemmene til skuespillerne sine og velge lydeffekter fritt. Antonioni bruker også stillhet aktivt. I andre halvdel av filmen rammes mange karakterer inn i kvadrater innen andre kvadrater. For eksempel ved å bruke vinduer og sprosser. Slik forsterkes en følelse av ufrihet og begrensning i livene deres. De føler seg fanget i livet sitt, og vet ikke hvordan de skal frigjøre seg. Dette er spesielt tydelig i flere scener under festen hos millionæren mot slutten av filmen. Der er det også flere scener hvor de involverte betrakter hverandre fra avstand, uengasjerte i ganske så definerende situasjoner når det gjelder parforhold. Giovannis utroskap ser ut til å stamme fra kjedsomhet.

En veldig stor del av filmens visuelle uttrykk dekkes opp av arkitektur, og menneskene blir små i bildet. Store flater med fasader brytes opp av trange smug for karakterene å bevege seg inn i. Karakterene blir ofte filmet nedenfra og opp, med arkitekturen tårnende opp bak dem. Dette gir arkitekturen en fremtredende rolle i det visuelle uttrykket. Denne måten å presentere arkitektur på er felles for alle filmene i trilogien. I L’Avventura får arkitekturen en stadig større rolle i bildet, til hovedpersonen er totalt omgitt av fasader og bygninger mot slutten. I La Notte lager refleksjonene i speil og vindusflatene kopier av menneskene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er selvfølgelig de andre filmene i trilogien, L’Avventura og L’Eclisse, men også Nights of Cabiria og La Dolce Vita av Fellini.

Øyeblikket: Som nevnt tidligere, leser Lidia høyt en lang passasje fra et kjærlighetsbrev. Det er Giovanni som har skrevet det til henne for noen år siden. Det at han ikke kjenner det igjen, forteller meg at han har mistet kontakten med lidenskapen generelt, og kanskje spesielt i forhold til henne. Uansett er det trist at han har forandret seg så mye, eller valgt bort den siden av livet. All hans energi nå går med til kyniske og likegyldige betraktninger på livet, i stedet for disse ildfulle og oppslukende ordene som han brukte den gang.

Lyd og bilde

La Notte fyller hele skjermen i 1.85:1 og har et monolydspor. Bildet er restaurert fra 4k, og ser helt vidunderlig ut. Mye av filmen foregår om natten og er avhengig av god kontrast, noe vi heldigvis får servert. Det svarte er ordentlig svart, og det hvite er blendende hvitt. Detaljer er meget godt gjengitt, og skarpheten er upåklagelig. Denne filmen har de skarpeste og vakreste svart-hvitt bildene jeg har sett. Lyden er lagt på i etterkant og fremstår klar og atmosfærisk.

Ekstramateriale

New interview with film critic Adriano Aprà and film historian Carlo di Carlo: La Notte er en strengere og krassere film enn L’Avventura og L’Eclisse. Carlo har et bastant utsagn om at nøkkelscenen i filmen, altså en scene som kan gi oss bedre forståelse av filmens budskap, er da Lidia plukker løs fasaden på muren ganske tidlig i filmen. Den gamle arkitekturen i filmen blir portrettert som menneskelig, mens den moderne er mer kald. Denne kontrasten blir gjentatt flere ganger i filmen. Første gangen er åpningsbildet, hvor vi ser en 1800-talls bygning rett ved den moderne Pirelliskyskraperen.

New interview with professor Giuliana Bruno on the role of architecture in La notte: Filmen kan også sees som en omvisning i moderne arkitektur, i Milano i 1961 av en kvinne. Hva er det å være en moderne byborger? Vi ser arkitektur som har en flat, abstrakt stil. Dette blir en intern skildring av karakterene. Vi som tilskuere blir en del av byen, slik Lidia ønsker å være til stede i byen. Arkitekturen fordrer nye måter å oppføre seg på. Den moderne oppførselen spilles ut mot arkitekturens fasader. Den speiles i glass og vann. Antonioni behandler altså byen som et landskap. Filmen begynner med en kameraføring ned en fasade, for øvrig på Pirelliskyskraperen. Den avslutter med en sideveis panorering i et åpent landskap. Interessant dokumentar på 31 minutter.

Trailer: Ganske så misvisende. Den gir inntrykk av mer story, mer liv, musikk, intriger og spenning. 3 minutter og elleve sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Richard Brody and a 1961 article by director Michelangelo Antonioni: Første del av heftet består av et rimelig godt essay av Richard Brody. Det legger vekt på arkitekturen og fremmedgjøring som tema i filmen. Essayet er greit nok innholdsmessig, men noe komplisert skrevet slik at det ikke flyter så godt. Andre del er et essay av av Antonioni selv. Han beskriver prosessen hvor filmen kom til. Når det gjelder filmens innhold, legger han mer vekt på menn og kvinners egoisme og forhold til følelser. Meget interessant.


In a Lonely Place

In a Lonely Place (Criterion nr. 810)(Blu-ray)

In a lonely place

USA – 1950 – Nicholas Ray (svart-hvitt) – 93 minutter

Ensom i sitt raseri

Nivå 1 (uten spoilers)

Dixon Steele er manusforfatter i Hollywood, og blir dratt inn i en drapssak. Han er den siste som hadde kontakt med en ung jente som blir funnet drept. Men en vakker kvinne gir ham alibi, og faller senere for Dix. Men er hun helt sikker på at Dix ikke har drept jenta? Han har et voldsomt temperament som hun selv får føle på kroppen.

Nivå 2 (med spoilers)

In a Lonely Place er en glitrende film noir, men er også en film om en kvinne og hennes forhold til en voldelig mann. Den beskriver vold i hjemmet og kvinners utsatte stilling prisgitt en manns overlegne fysikk og skremmende atferd. På den måten oppleves In a Lonely Place som en banebrytende film. Jeg føler at filmens tittel kan ha to relevante tolkninger. Den beskriver en manns ensomhet fanget i et mørkt sted skapt av sitt raseri, men også en kvinnes fengsel prisgitt en partners voldsomme temperament og hennes frykt for å bli skadet av den hun elsker.

Filmen starter med at vi ser veien utfolde seg foran bilen, sett gjennom Dixon Steeles øyne. Samtidig ser vi øynene han i bakspeilet, slik vi konstant skal se ham gjennom andres øyne gjennom filmen. Han er vår hovedperson, men samtidig får vi balansert vårt syn på ham gjennom hvordan andre oppfatter ham. Regissør Nicholas Ray har et antropologisk syn på Hollywoodmiljøet og folk som jobber litt bak stjernene, som manusforfattere, agenter og produsenter. Det er viktig å klatre i hierarkiet. Dix ser ned på andre, han mener han er god og andre bekrefter det. Etter seks minutter har han demonstrert sin aggresjon to ganger.

In a Lonely Place er, ved siden av å være en film om en manns problemer med temperamentet sitt, også en film som kommenterer Hollywood. Filmen nevnes ofte sammen med andre filmer om Hollywood fra samme tid, som All about Eve og Sunset Blvd. Den berører temaer som kvalitet, kommersialisme, status og hierarki. Selv om Dix utviser en arroganse mot noen mennesker i systemet, har han empati for andre som befinner seg langt ned på rangstigen, slik som den alkoholiserte skuespilleren. Selv nyter han stor respekt, og vi forstår at når han får det til, er han en av de ypperste manusforfatterne i Hollywood. Han hater populærkulturen, og erter Mildrid for hennes dårlige smak. Hans status gjør apparatet rundt ham mer tilbøyelige til å unnskylde ham for han voldelige framferd. Det står alltid noen klar til å glatte over.

Dix gjør det ikke lett for seg selv i avhøret med politiet. Han ser ut til å se det hele som et spill. Her er det to menn som måler hverandre, omtrent som de spiller sjakk. Han har muligheten til å samarbeide, men velger heller å svare ”smart” enn å oppføre seg som forventet. Dix virker veldig fornøyd med seg selv da han kan konstatere at ”han selvfølgelig fortalte sin historie best”. Det er bare Dix som regner det som en seier, alle andre ser at han har viklet seg mer inn i saken han så lett kunne blitt sjekket ut av.

I et Hollywoodklima hvor folk er redde for jobbene sine, ligger det en generell mistro og mangel på tillit til hverandre. Dette siver også over til den private sfæren. Se hvor langsomt og nølende Dix og Laurel kommer hverandre i møte. Flørtingen deres bærer preg av ”smarte” replikker og av å holde alle muligheter åpne. De er begge interessert i et forhold, men er enda mer interessert i ikke å vise kortene for tidlig. Dix er den mest ivrige, og når han har bestemt seg, ligger det en underliggende desperasjon i han kurtisering. Han påpeker at han vet hvor hun bor mens han kjærtegner halsen hennes, men mest av alt oppleves kjærtegnet som truende. Menn som legger hendene rundt en kvinnes hals er et gjennomgående tema i filmen. Og blikket til Dix skaper usikkerhet hos kvinnene om det er han selv som gjør det eller når han får andre til å gjøre det. Kvinner mener Dix ikke er helt som han skal, mens menn forsvarer Dix og snakker om de gode kvalitetene hans. Her har vi en grunnleggende og kjønnsbasert forståelse av hvor truende han kan virke.

Nøkkelen til hvorfor Dix eksploderer, ser ut til å henge sammen med situasjoner hvor andre vet mer enn ham, om ham selv. Både sluttscenen hvor han tar kvelertak på Laurel, slåsskampen hvor han nesten dreper den unge mannen og restaurantscenen hvor han slår sin beste venn, kan spores tilbake til dette. Dix føler seg lurt, og enda verre, gått bak ryggen på. Han blir forvirret, skuffet og usikker på hvor han står. Da klikker det.

Litt om kjønn og syn på Dix. Menn unnskylder ham med bakgrunn i at han er kreativ og omtrent et geni. Han er nærmest unnskyldt sin voldelige oppførsel mot kvinner, som er dokumentert gjennom flere anmeldelser til politiet. Mel er så glad for at Dix og Laurel skal gifte seg, for da vil han roe seg. Oppførselen hans blir bagatellisert. Laurel, derimot, innrømmer overfor Silvia at hun er redd Dix, og Silvia sier flere ganger at hun bør gå fra Dix. Kvinnene føler mye mer på alvoret i personligheten hans, det gjør også massøsen til Laurel. Altså er det et fellestrekk som er knyttet til kjønn, i hvordan mennesker rundt Dix ser på ham.

Filmen skiller seg vesentlig fra boken på spesielt to felt. Det ene er at vi i filmen er usikre på om Dix faktisk har drept Mildrid, om han har det i seg. I boken gjøres det klart at han er uskyldig. Det andre er at boken slutter med at Dix dreper Laurel i krangelen som i filmen slutter før det går så galt.

In a Lonely Place er en spesielt god film. Det er en tematisk dybde her og en villighet til å gå inn i minelagte farvann, som føles veldig moderne. Å se et ikon som Humphrey Bogart portrettert på en så negativ måte er veldig interessant. Dixon Steele er en nyansert mann med mange forskjellige trekk. Han er også en mystisk mann, med en kverulerende side som kanskje ikke bare kommer av hans arbeid som manusforfatter. In a Lonely Place er en film som føles farlig og alvorlig hele tiden, og som slettes ikke har noe av dette ufarlige som en del kjente film noir kan ha. Nicholas Ray lager gode og annerledes filmer, og jeg begynner å forstå hvorfor Godard var så begeistret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er A Streetcar named Desire, Raging bull, Rebecca og Sunset Boulevard, av ulike grunner.

Øyeblikket: En scene er selvskreven som Øyeblikket for meg. Den summerer opp filmen og dens tema på en glimrende måte. Samtidig er den så rå og overraskende i sin brutalitet og alvor, at den føles som om den hører hjemme i en mye nyere film. En så naken og visuelt voldsom scene er sjelden kost i en film fra tidlig 50-tall. Opptakten er at Dix blir rasende og kjører av gårde. Laurel får så vidt kastet seg med i bilen. Dix kjører fort og skjødesløst langs veien, mens han bearbeider frustrasjonen sin over å ikke ha blitt informert om at Laurel har hatt et nytt møte med politiet. Han er en tikkende bombe. Etter en nestenulykke framprovosert av Dix sin halsløse kjøring, blir han konfrontert av en ung mann. Dix øser all sin aggresjon over den unge mannen, og slår ham halvt i hjel. Ikke nok med det, men han løfter opp en stein for å slå den bevisstløse gutten i hjel. Kun Laurel skrik river han ut av situasjonen, og han kaster steinen fra seg. Akkurat det øyeblikket, hvor Dix sitter overskrevs på mannen med steinen i neven, hevet og klar til slag, summerer opp hvor alvorlig aggresjonsproblemet til Dix er.

Lyd og bilde

Bildet er et resultat av en 2k restaurering, og det ser helt himmelsk ut. Jeg finner ingen svakheter med bildet, verken i sortnivå, kontrast, detaljrikdom og skarphet. Jeg gir det toppkarakter. Filmkorn er til stede, og gir oss den deilige filmfølelsen. Detaljene popper opp, både foran og bak i bildet. Kontrasten er nydelig, og gir oss en flott svarthvitt-opplevelse. Lyden er naturlig og glassklart gjengitt. Teknisk er dette en av de bedre 50-tallsfilmer jeg har sett. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film scholar Dana Polan: Helt fantastisk. Proppfull av god informasjon, bakgrunnshistorier og tolkninger. Han snakker jevnt, omtrent hele tiden. Noen ganger opplever man at kommentatorer har pauser og vi får høre lyden fra filmen, uten at det sies noe vesentlig eller noe som skal illustrere et poeng. Det slipper vi her. Et av de bedre sporene jeg har hørt.

I’m a Stranger Here Myself, a 1975 documentary about director Nicholas Ray, slightly condensed for this release: Her følger vi Ray mens han veileder studentene sine, under innspillingen av en film. Bortsett fra et godt intervju med Natalie Wood, er det ikke så mye spennende her. 40 minutter.

New interview with biographer Vincent Curcio about actor Gloria Grahame: Dette var interessant. Her får vi høre noe av historien om en skuespillerinne jeg ikke har noe kjennskap til fra før, men det er en spennende historie. Dette er en skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med denne filmen. Hun hadde en eiendommelig oppførsel. På settet satt hun for seg selv og mumlet. Kanskje øvde hun på replikkene? Hun tok også plastiske operasjoner, etter sigende for å få et mer uttrykksløst ansikt, som publikum kan legge sin egen tolkning i. Hun måtte jo vært en drømmeskuespillerinne (eller modell) for Bresson. Hun skiftet også hårfrisyrer, hårfarge og stil konstant. Hun var gift med Ray og måtte skrive under en kontrakt om sin oppførsel mot regissøren på settet. Det var et turbulent ekteskap, og i løpet av innspillingen ble de separert. Allikevel var de svært profesjonelle under innspillingen. Grunnen til bruddet skal ha vært at hun lå med Rays sønn fra et tidligere ekteskap. Denne nokså lugubre historien ble holdt utenfor avisene. Etter en god periode endte hun opp med småroller resten av karrieren. 16 minutter langt.

Piece from 2002 featuring filmmaker Curtis Hanson: Et av to skuffende elementer i ekstramaterialet, kanskje på grunn av mine store forventninger til en kommentar av Curtis Hansson. En så habil regissør hadde jeg forventet mer av. Dessverre lirer han bare av seg klisjeer og selvfølgeligheter, som bare minner meg på hvor forspilt dette intervjuet er. I tillegg er jeg ikke enig i de betraktningene han gjør. Veldig skuffa, som dere skjønner. 20 minutter.

Radio adaptation from 1948 of the original Dorothy B. Hughes novel, broadcast on the program Suspense: En noe forvirrende radioadapsjon av historien, siden stemmene er litt vanskelige å skille. Uansett; hovedforskjellen på adapsjonen og filmen er at Laurel faktisk blir drept av Dix på slutten.

Trailer: Synes den var svak. Jeg følte at scenene som ble vist ble mildnet og fremstilt som noe annet enn det de uttrykker i filmen. To minutter og 30 sekunder lang.

An essay by critic Imogen Sara Smith: Veldig godt essay. En meget personlig film for både Ray og Bogart. Bogart produserte filmen via sitt selskap Santana Productions, og Ray skrev personlige trekk og opplevelser inn i manuset etter hvert som filmen skred frem. Smith beskriver filmen godt fra en Hollywoodvinkel.


The Kennedy Films of Robert Drew and associates

The Kennedy Films of Robert Drew and associates (Criterion nr. 808)(Blu-ray)

The Kennedy Films

USA – 1960-1964  – Robert Drew (svart-hvitt) – 170 minutter

Et nøkkelhull inn i det hvite hus

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne utgivelsen inneholder fire filmer om John F. Kennedys politiske karriere, som starter med Primary da han vinner presidentvalget, og ender med en kort dokumentar (Faces of November) fra begravelsen hans etter attentatet. To filmer er inkludert fra tiden mellom disse, Adventures of a new Frontier og Crisis.

Nivå 2 (med spoilers)

Primary er den mest kjente av disse filmene, og handler om primærvalget da Kennedy og Hubert Humphrey konkurrerer om å bli demokratenes presidentkandidat. Vi får et tett og opplysende portrett av begge kandidatene. Det er tydeligvis ingen forskjell på flosklene som blir servert den gang sammenlignet med politiske kampanjer i dag. Slik filmen er filmet, framstår Humphrey verst i så måte. Kanskje er det min manglende oversikt som gjør seg gjeldende, men jeg opplever at radioprogramlederen gjør seg skyldig i en selvmotsigelse. Kennedy både taper og vinner i Wisconsin? Jeg er takknemlig for lesere som har sett filmen og kan oppklare dette for meg. Primary tar oss med bak kulissene i en nominasjonskampanje på en måte som aldri var sett før i USA. Vi følger kandidatene i valgkampen og i strategiske diskusjoner. Meget interessant, men jeg vil ikke si at det er den beste av disse dokumentarene. Den utnevnelsen går til Crisis. 53 minutter.

Adventures of the new Frontier lar oss få være med på jobb i det hvite hus med John F. Kennedy. Filmen inneholder en del reprisescener fra Primary, og blir stående igjen som en litt uinteressant film. 52 minutter.

Crisis er den klart beste filmen her, spennende som en thriller. Utgangspunktet er at to svarte studenter forlanger å få gå på Alabama Universitet, som de har rett i følge loven. Men guvernøren i Alabama, George Wallace, vil fortsatt holde på segregeringen. ”Segregation yesterday, segregration today, segregation forever” er hans slagord. Etter å ha mistet velgere på grunn av en for mild holdning til svarte, sverger han på at han aldri skal bli ”out-niggered” igjen. Han planlegger å blokkere adgangen til universitet fysisk. I Crisis får vi følge situasjonen gjennom å være flue på veggen i det hvite hus og på kontoret til Robert Kennedy, samt guvernør Wallace sin hjemmebane. Kennedybrødrene legger sin slagplan, vel vitende om at tilsvarende spente situasjoner har endt med dødsfall. Det er mye prestisje i saken, og det er viktig ikke å tape ansikt. Vi får ta del i diskusjonene om diverse alternative planer og hva de skal gjøre om scenarioene skifter. Det ender med full seier for den føderale staten, og studentene kan ta del i undervisningen. En uke senere blir en ny svart student innrullert på et sørstatsuniversitet, helt uten konfrontasjoner.

Den siste dokumentaren heter Faces of November og er på 12 minutter. Kennedy har blitt skutt, og Drew sitt team filmer begravelsen. Her er det fokus på triste mennesker i sorg.

Primary og Crisis viste amerikanerne at presidenten er et menneske som gjør en jobb, slik vi alle er. Mange oppgaver kom samtidig. Musikken var banebrytende, med Dixie på lydsporet mens vi ser guvernør Wallace og andre kjente melodier knyttet til andre figurer. Tidligere hadde musikk aldri blitt brukt i dokumentarer på denne måten, men den kan underbygge poeng som regissøren ønsker å gjøre.

Til slutt en trist opplysning. Etter at Kennedy holdt sin tale om Alabamasituasjonen, blir en av lederne i NCAAP så rørt at han ber sin kone holde barna våkne til han kommer hjem. Da han kommer hjem blir han skutt i ryggen av en segregeringstilhenger, og dør på plenen foran barna sine.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Tanner ’88, The Candidate, The War Room og Secret Honour.

Øyeblikket: Konfrontasjonen mellom Marshall og guvernør Wallace. Vi har fått ta del i planleggingen av alle mulige utfall av konfrontasjonen, og da vi endelig får se hva som skjer er det meget tilfredsstillende. Marshallen holder seg til planen, så å si ordrett. Han er forberedt på alle eventualiteter. Da guvernøren holder på sitt, sluses studentene inn i sine respektive klasserom. Mye prestisje står på spill, og symboleffekten er enorm begge veier. Men dette vant Kennedybrødrene.

Lyd og bilde

Det er et røft bilde, med mye korn og selvfølgelig er visse scener preget av et svakt fokus. Skarphet og detaljnivå er på det jevne, og kan ikke sammenlignes med en spillefilm fra samme periode. Noe ofrer man for å gripe nuet. Når det er sagt, er det antagelig det beste vi kan forvente å se disse filmene. Criterion har gjort en ny 2K digital restaurering her som fortjener respekt. Formatet er 1.33:1, med klar lyd. Disse filmene inneholder de flotteste nærbildene vi har av Kennedybrødrene fra denne perioden, en periode som jo er ikonisk.

Ekstramateriale:

Alternate, twenty-six-minute cut of Primary, edited by filmmaker Richard Leacock: For å ha sjanse til å få vist Primary på TV, ble filmen kuttet ned til en liten halvtime på et hotellrom.

Audio commentary on Primary, featuring excerpts from a 1961 conversation between Leacock, filmmakers Robert Drew and D. A. Pennebaker, and film critic Gideon Bachmann: Livlig kommentarspor som preges av entusiastiske deltagere, som prater litt vel mye i munnen på hverandre. De er også i overkant uenige, slik at det kan lønne seg å høre det flere ganger. Både detaljer ved filmen og de store prinsippene blir behandlet. Greit kommentarspor, men ikke mer.

Robert Drew in His Own Words, a new documentary featuring archival interview footage: Drew snakker om sine ideer rundt dokumentarer generelt, før han dreier fokus mot å snakke om Primary spesielt. Han avslutter den 34 minutter lange dokumentaren med også å snakke om de andre Kennedydokumentarene. Crisis var vanskelig å få til, siden det var uaktuelt å lage dokumentar rundt internasjonale kriser. Så kom Alabama-konfrontasjonen.

New conversation between Pennebaker and Jill Drew, general manager of Drew Associates and Robert Drew’s daughter-in-law: Dette er en veldig harmonisk og hyggelig samtale på 26 minutter. Drew hadde en innstilling om at den som filmet, klippet filmen.

Outtakes from Crisis, along with a discussion by historian Andrew Cohen, author of Two Days in June: Denne dokumentaren på 46 minutter viser klipp som ikke ble brukt i Crisis. Cohen påpeker at politikerne og staben som blir filmet, aldri drar oppmerksomhet mot seg selv, men mot saken. Her er ingen high-five eller klemming når ting lykkes. Uhyre bra observasjoner og interessante klipp. Vi får nære portretter, humor og blir vist andre sider ved hovedpersonene. Veldig bra!

New conversation about Crisis featuring former U.S. attorney general Eric Holder and Sharon Malone, Holder’s wife and the sister of Vivian Malone, one of the students featured in Crisis: Dette er et nytt opptak av en samtale mellom Vivians søster og den første svarte General Attorney, som er samme posisjon som Robert Kennedy holder under Crisis-perioden. De to deltagerne setter hendelsene på 60-tallet inn i kontekst og ser det gjennom våre øyne i dag. 26 minutter.

New interview with Richard Reeves, author of President Kennedy: Profile of Power: Dette er et av de beste elementene i ekstramaterialet. Reeves går i løpet av 27 minutter gjennom Kennedys presidentperiode. Kennedy hadde en dødelig sykdom, holdt i sjakk av kortison og andre medisiner. Dette var hans store hemmelighet, ikke de mye refererte damehistoriene. Han var stort sett i sterke smerter. Når du ser ham presse knokene mot kinnet, er det ikke en avslappet positur. Det er stikk motsatt. Du ser en mann som forsøker å dempe smertene. Han satte selv sprøyter med smertestillende på seg selv hver eneste dag. Han ble avhengig av Novacaine og amfetamin. Robert, hans bror, tok noen av medisinflaskene med til FBI for analyse, og fikk til svar at dette var amfetamin eller med andre ord, speed. Da han fortalte John at han ikke kunne fortsette å ta dem, fikk han til svar at John bare måtte fortsette å ta dem. Han var blitt avhengig av amfetamin. Medisinen ble skaffet til veie av en lege i New York, som gikk under kallenavnet Dr. Feelgood. Han diskuterer også Grisebuktaskandalen. Planen var elendig. For det første var det ikke stemning for revolusjon på Cuba. Dermed falt elementet om at kubanerne selv skulle drive revolusjonen videre, bort. 1500 eksilkubanere mot 20 000 kubanske soldater var rått parti. Kennedy gjorde det uhørte og tok det fulle ansvar i en TV-tale. Dette vant han antagelig på.

Footage from a 1998 event at the Museum of Tolerance in Los Angeles, featuring Drew, Pennebaker, Leacock, and filmmaker Albert Maysles: Dette er en paneldebatt med de fire dokumentarfilmskaperne på 27 minutter. Her kommer det fram at filmene ble skapt uten noen tekniske hensyn angående posisjoner til objektene som ble filmet, eller gjenstander i rommet. Innholdet var viktigst. Grei debatt, men av det svakere innholdet på en utgivelse som har så mye snadder som ekstramateriale.

An essay by documentary film curator and writer Thomas Powers: Fint essay som tar beskriver dokumentarscenen i USA på denne tiden, og hvilken rolle Drew, Pennybake, Leacock og Maysles skulle ta i den bevegelsen. Han beskriver samarbeidet mellom dem, og hva som kjennetegner dem individuelt. Noen av dem ble uvenner, men fant tilbake til hverandre senere og gjorde paneldebatter sammen.


Bicycle Thieves

Bicycle Thieves (Criterion nr. 374)(Blu-ray)

Bicycle Thieves

Italia – 1948 – Vittorio de Sica (svart-hvitt) – 89 minutter

Bare en sykkel

Nivå 1 (uten spoilers)

I et etterkrigs-Italia med stor arbeidsledighet, er det rift om alle slags jobber. Antonio Ricci stiller opp i arbeidskø hver morgen, og en dag får han napp. Det er en ledig stilling som plakatopphenger. Det eneste kravet er at han har en sykkel, men hans er pantsatt. Han holder tyst om det, og får jobben. Kona lar ham pantsette det fineste sengetøyet slik at sykkelen kan hentes ut. Men allerede første dagen blir sykkelen hans stjålet, og fremtiden er igjen mørk. Alt avhenger av at han og sønnen får igjen sykkelen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette var en forferdelig tid for vanlige arbeidsfolk, som skulle gjentas i 80-tallets Thatcher-England og for den saks skyld i Europa i dag. Det er arbeidsgivers marked som blir portrettert, her står arbeidstagere med lua i hånden. De har ingen makt, men mye frustrasjon. Ingen er i posisjon til å diskutere lønn eller arbeidsvilkår, da det er nok av folk som vil ha jobben din om du ikke tar den betingelsesløst. Det ser vi et eksempel på da Antonio nøler litt på grunn av den pantsatte sykkelen hans. En kamerat er straks på hugget og kan fortelle at han har sykkel og er klar til å steppe inn straks.

Klasseproblematikken er et vesentlig tema i Bicycle Thieves. Man kan jo spekulere i om en rik mann ville ha blitt avfeid hos politiet slik Antonio blir. På en måte blir Antonio tvunget til å stjele en sykkel for å ha sjanse til å beholde jobben. Hans mulighet til å finne sykkelen igjen, ligger i solidariteten i klassen hans. Flere venner blir med Roma rundt for å identifisere sykkelen hans. Da det gjennomorganiserte markedet for stjålne sykler viser seg å være ugjennomtrengelig, må Antonio ty til mer drastiske tiltak. Sykkelen blir et symbol på arbeid, og dermed på alle de positive effektene det å ha et arbeid fører med seg. Og uten er du ingenting.

Denne filmen var lenge lansert under navnet The Bicycle Thief, men har i de senere år (les: fra Criterions DVD-utgivelse for en del år siden) gått under navnet Bicycle Thieves. For det er jo flere enn èn sykkeltyv det handler om. Før Antonio stjeler en sykkel mot slutten av filmen, er det jo en mann som har stjålet Antonios sykkel. Bicycle Thieves ligger nå på 33. plass på listen over Sight and Sounds liste over tidenes beste filmer. Dette er en meget anerkjent og grundig liste, hvor det lages en ny hvert tiende år. I 2012 ble for øvrig Citizen Kane detronisert for første gang på 50 år, og måtte overlate plassen til Vertigo.

Roma har aldri blitt fremstil på film på denne måten. Vi er til stede helt nede på gateplan, tett inntil veggene. Vi får være med på de store og trafikkerte veiene og de mer ukjente fattigkvarterene. Alt filmet i nydelig svart-hvitt. Tempoet er ganske langsomt, slik at man får tid til å ta inn både scene og atmosfæren. For meg er det den beste måten å invitere meg inn i en film på. Moderne og hektiske klipp lar meg ikke få tid til å engasjere meg i filmens karakterer. Skuespillerne er amatører i stor grad, men jeg må si at Antonio har et ansikt og mimikk som gjør at han ikke trenger å si alt han tenker. Filmen er så humanistisk og godt bygget opp at det ikke er vanskelig å leve seg inn i situasjonene og reaksjonsmønsteret.

Det som slår meg etter å ha sett filmen flere ganger, er at filmen først og fremst er en skildring av et far-sønn forhold, fremfor en fortelling om en sykkel som blir stjålet og må finnes igjen. I sentrum av fortellingen står Bruno og Antonio. Ved senere gjennomsyn legger jeg merke til hvordan Bruno alltid har et blikk på sin far, og forsøker å leve opp til Antonios forventninger til ham. Bruno ser på hele situasjonen som en oppgave de to skal klare sammen som et team, og derfor er skuffelsen så stor når Antonio ved flere anledninger tar hele byrden på seg selv og utestenger Bruno. Bruno vil være med i gode og onde dager. Han er villig til å avstå fra å spise den gode maten på restauranten da Antonio snakker om hvordan de rike kan spise bedre enn dem. Bruno tolker dette bokstavlig, og legger ned sitt smørbrød for å hjelpe økonomien deres. Som om det skulle hjelpe.

Bicycle Thieves har rykte på seg for å være en lavbudsjettsfilm, med kun amatørskuespillere og uten manus. Ingenting stemmer helt, og spesielt ikke at det er en lavbudsjettsfilm. Det var en godt planlagt film med massevis av statister og flere kameraer. Regn ble forsørget med store set-pieces som inkluderte regn besørget kunstig og andre manipuleringer av det naturlige. Men det ble filmet on location, det er sant. Alle uteliggerne i kirken er ekte uteliggere, til stede for å få mat og stell. En annen myte er den om at det ble plantet sigarer i lommen på guttungen som spilte Bruno, slik at han skulle gråte når ”tyveriet” ble avslørt. Den hjerteskjærende gråten ble festet til film og brukt i scenen hvor faren blir arrestert. Barnestjernen kan som voksen fortelle at de Sica var ytterst hensynsfull med ham og var vennlig med alle på settet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Shoeshine, Ken Loach eller Mike Leighs filmer, Dardennebrødrenes filmer eller Germany Year Zero.

Øyeblikket: En liten scene som setter temaet inn i kontekst og gir oss en forståelse av dimensjonen på problemene i Italia på denne tiden. Antonios kone har pantsatt sengetøyet og fått kontanter til å hente ut sykkelen. Slik sett er scenen ferdig, men kameraet følger allikevel ekspeditøren som mottok sengetøyet. Han går inn på et enormt lager og klatrer opp en stige for å legge sengetøyet på plass i en hylle. Lageret er flere etasjer høyt, med sengetøyruller i tusentalls stablet vekk. Tusenvis av romerske familier har altså måttet pantsette nødvendige ting for å klare seg.

Lyd og bilde

Denne gamle nyrealismefilmen er filmet i 1.37:1. Ingenting innen film er så flott som en gammel svarthvitt-film i ypperlig stand, og det får vi servert i Bicycle Thieves. Kontrast og skarphet er strålende. Detaljene er fint gjengitt, og filmen er stort sett fri for skader. Imponerende visuell presentasjon av en snart 70 år gammel film. Lyden er klart gjengitt i mono.

Ekstramateriale

Working with De Sica, a collection of interviews with screenwriter Suso Cecchi d’Amico, actor Enzo Staiola, and film scholar Callisto Cosulich: På tiden hvor de Sica startet arbeidet med The Bicycle Thieves, var han inne i sin verste periode som skuespiller. Han fikk ingen jobber, og på landsbygda tok de vekk navnet hans fra plakater da de trodde at navnet hans brakte ulykke. 23 minutter lang dokumentar.

Life as It Is, a program on the history of Italian neorealism, featuring scholar Mark Shiel: Nyrealismens mandat var å vise livet slik det var. Dette var kontroversielt, da mange mente at dette ikke hadde noen plass i film, og de borgerlige mente at fattigdom ikke skulle vises på film. Mussolini styrket kinoen i sin periode. Dette var ressurser som kom nyrealismeregissørene til gode. De ungikk avansert klipping, da kameraet som sagt skulle filme livet slik det var. Temaene dreide seg ofte om mennesker som var maktesløse og om ensomhet, om menneskemengders godhet eller aggresjon. Rome Open City var en suksess, men nesten ingen andre nyrealismefilmer gjorde det bra. Felles for dem var at de ofte gjorde det bedre internasjonalt enn nasjonalt. Men kritikken kom fra flere sider. Venstresiden mente at nyrealistiske filmer ikke kunne handle om annet enn arbeiderklassen. Derfor ble filmer som Voyage to Italy omdiskutert. Zavattini linker nyrealismen til flere tredje verden regissører som Satyajit Ray. Han skaper også en forbindelse til filmer som Primary og Don’t look back. 40 minutter.

Documentary from 2003 on screenwriter and longtime Vittorio De Sica collaborator Cesare Zavattini, directed by Carlo Lizzani: Dette er en dokumentar om Zavattini, en kapasitet i italiensk film og kulturliv på 56 minutter. Han samarbeidet tett med de Sica. Han var en humanist og journalist. Hans filmer som manusforfatter irriterte høyresiden. Han sier på sine eldre dager at han ikke interesserer seg for kunst lenger. De som nyter og produserer kunst skjuler seg bak dette, for å slippe å ta del og ta stilling til livet lenger. Veldig fin dokumentar, med noen hysterisk morsomme innslag med Roberto Benigni.

A booklet featuring an essay by critic Godfrey Cheshire and reminiscences by De Sica and his collaborators: Chesire framsetter en modig påstand når han sier at alle filmer kan spores tilbake til enten Citizen Kane eller The Bicycle Thieves. Citizen Kane på grunn av det originale og nyskapende, Bicycle Thieves for humanismen og realismen. Han er også inne på at filmen skifter fokus fra sykkeljakten til far-sønn-forholdet. De Sica snakker om hvordan han besatte filmen med skuespillere, noe som er interessant og fornøyelig. Vi får også lære at det finnes en alternativ versjon av filmen i Russland, hvor det blir lagt til en scene med body-doubles. Her går hovedpersonene på et kommunistmøte på slutten av filmen. Fascinerende at noen kan ta seg til rette med en regissørs åndsverk på denne måten, uansett hvor i tråd med tematikken det måtte være.


Death By Hanging

Death by Hanging (Criterion nr. 798)(Blu-ray)

Death By Hanging

Japan -1968– Nagisa Oshima (svart-hvitt) – 118 minutter

En intellektuell satire

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er sære saker. Filmen innleder med å referere til en undersøkelse over hvor mange som er mot å oppheve dødsstraff i Japan. Det overveldende flertallet mot å oppheve dødsstraff blir så utfordret ved å konfronteres med at de neppe har sett en henrettelse. Dermed starter historien vi skal følge. Koreaneren R blir henrettet ved hengning, men han dør ikke. Da han kommer til seg selv igjen husker han ikke noen ting, og benekter å være R. Presten mener at dette stemmer, for sjelen ble velsignet og har reist over til det hinsidige. Aktoratet og fengselet mener selvfølgelig at mannen fremdeles er R. Loven sier at han må innrømme og forstå sine forbrytelser for å kunne henrettes på nytt. Filmen beskriver videre Statens anstrengelser for å oppnå disse kriteriene.

Nivå 2 (med spoilers)

Oshima er en regissør som alltid forsøkte å lage sin nye film helt annerledes enn den forrige. Her skiller han seg fundamentalt fra en regissør som Ozu, som egentlig laget den samme filmen om og om igjen. Oshima har laget filmer som In the Realm of the Senses, Pleasures of the Flesh og Merry Christmas Mr. Lawrence. Derfor ligner ikke Death by Hanging på noen annen film han laget. Dette er en satire, men også en debattfilm, hvor forskjellige aspekter ved dødsstraff og behandlingen av koreanere i Japan diskuteres. Japanske filmer som Crazed Fruit og lignende gjorde det bra, men ble knust av sensuren. Oshima valgte å bli freelancer, uten studio i ryggen. Nå ble han friere til å ta opp koreanernes situasjon i Japan. Korea hadde vært en japansk koloni tidligere. Dette hadde ført til en japansk overlegenhetsfølelse, men Oshima utfordret overgrepene mot koreanere og idèen om en renraset japansk stamme.

Altså: R blir hengt, men dør ikke. Han kommer til seg selv, men benekter da å være R. De forskjellige funksjonærene blir rasende og vil bare henge ham om igjen, men så enkelt er det ikke. Loven sier at han må være bevisst hva som skjer, og innrømme og forstå saken. Det kan han ikke om han ikke engang forstår at han er R. Så det settes i gang et komisk rollespill hvor sakens gang beskrives for R, og han både må spille og observere funksjonærene spille ham og ofrene. Til tider er det hysterisk morsomt og til tider er det så man mister munn og mæle. Byråkratiet kjenner ingen grenser, og aktørene avslører både idioti, latente perverse tilbøyeligheter og ekstremt dårlige holdninger som ikke gjør dem bedre enn forbryterne. Senere i filmen skal rasismen mot koreanere blomstre uhemmet.

Det er under voldtektssimuleringen at fengselsvoktere og direktører først avslører seg. Spesielt er utdanningsoffiseren veldig aktiv og blir revet vel mye med. Til tider kan man lure på hvilke holdninger han har til kvinner, og det ser ikke ut til at han fordømmer R sine handlinger i dette henseende. Det kan se ut som om han er i ferd med å kvele en kvinne, og muligens tar han livet av henne. Hun oppstår som R sin søster, en hardbarket kommunist. Drømmesekvensen(?) blir på en måte realitet i henrettelseskammeret når de andre også kan se henne. Gradvis blir R tatt med på en reise hvor han blir mer og mer R, før han til sist godtar at han er R og kan henrettes. Men han gjør det da som et offer for alle andre R der ute, alle koreanere som behandles dårlig i Japan. Da han endelig blir henrettet og faller gjennom luken i gulvet, forsvinner kroppen i løse luften. Tolk det som du vil. Det absurde i handlingen, som vi aldri får glemme, er at alle anstrengelsene som funksjonærene gjør har som mål å få R tilbake til en tilstand hvor de kan henrette ham igjen. På denne ”reisen” diskuteres religion, filosofi, politikk, etikk og psykologi (spesielt det japanske samfunnets psykologi) med stor innlevelse. Utenforskapen til R er dobbel: Både som kriminell og japanskfødt koreaner. Rasismen og diskrimineringen kan sammenlignes med USAs forhold til svarte, med slavehistorien og segregeringen.

Etter Oshima senior sin død, fant sønnen ut at faren hadde vært en skapsosialist, noe som nok må ha gledet ham stort. Selv befant nemlig Oshima seg på venstresiden, men da i en uorganisert form. Noe som egentlig er uhørt i Japan, siden japanere er utrolig konforme i slike spørsmål. Dette ga ham nok en frihet i sin samfunnskritikk som gjorde at han kunne adressere temaer uavhengig av partihensyn. Death by Hanging er basert på en hendelse hvor en koreaner ved navn Ri ble dømt og henrettet for voldtekt og drap. Han hadde fantasert om voldtekt og drap, og senere satte han det ut i livet. Siden han følte at det ikke var noen forskjell , mente han at han måtte frifunnes (!) Han ble senere et ungdomsidol og hans brev ble samlet og utgitt i bokform. Boken ble en sensasjon. Det skal sies at filmen er meget løst basert på denne historien. Oshima har blitt kalt Asias Godard, men det kan også argumenteres for at han er en Godard med en motsatt vinkling. Han omtaler ideologi i klare ordelag, med en skeptisk grunnholdning. Godard derimot løftet dagligdagse handlinger opp til glamorøse abstraksjoner, som det sies i Howard Hamptons essay.

Death by Hanging er en reflekterende, distansert og intellektuell film. Den kan ikke være ment å leve seg inn i. Karakterene representerer også spesielle ideologier. Funksjonærene, presten, legen og søsteren til R framlegger synspunkter som kan knyttes til en spesifikk etisk, politisk, religiøs eller psykologisk retning. For eksempel er R sin søster en tydelig ortodoks kommunist som mener at siden koreanere diskrimineres i Japan har de en plikt til å slåss mot japanerne. Doktoren liker henrettelser og har meldt seg frivillig til jobben som lege under henrettelser. Osv, osv. Slik blir filmen en antologi over meninger i en gitt sak, eller et mikrokosmos.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Dr. Strangelove, Catch 22, The Trial, The Exterminating Angel, Shock Corridor og Weekend.

Øyeblikket: Jeg velger fyllefesten på slutten, hvor enda flere av aktørenes virkelig sider kommer frem. Ut fra intet begynner plutselig presten å legge an på de andre mennene. Han sniker seg til heftige kyss på halsen på flere av dem. Opp til nå har han vært uinteressert i sexaspektet ved saken, men med litt alkohol innabords får den undertrykte homofile i ham fritt utløp. Det hele er overraskende og absurd, og dermed mitt øyeblikk denne gangen. Nettopp da du trodde at filmen ikke kunne dra det lenger…

Lyd og bilde

Ny 4k presentasjon av filmen i 1.85:1. Et nydelig og rent bilde, med flust av dybde og detaljer. I svarthvitt er det viktig med kontrast, og som vanlig er Criterion Collections varemerke oppfylt her. Godt og distinkt sortnivå, og blistrende skarpt hvitgjengivelse. Lyden er veldig klar, og presentert i mono.

Ekstramateriale

New interview with critic Tony Rayns: Fantastisk! Så spekket med innsiktsfulle observasjoner, grundig bakgrunnskunnskap som intelligent blir satt inn i japansk kontekst. 30 minutter langt videoessay.

New high-definition digital transfer of director Nagisa Oshima’s 1965 experimental short documentary Diary of Yunbogi: Et partsinnlegg og dypt humanistisk dokumentar om koreanernes situasjon i Japan. Poetiske bilder og gjentagende replikker løfter filmen opp et hakk fra det vi vanligvis ser av virkemidler. Tematikken videreføres i Death By Hanging. Denne filmen er 25 minutter lang.

Trailer: En slags ”Making of” dokumentar presentert som trailer. Regissørens meninger blir fremsatt på en veldig selvsikker og insisterende måte. Filmen er en slags protest eller demonstrasjon. Staten er alltid skyldig, innbyggerne aldri. Filmen lanseres som anti-dødsstraff og anti-krig. Men menes det virkelig? Ca fire minutter lang trailer.

An essay by critic Howard Hampton and a 1968 director’s statement by Oshima: Hamptons essay er et av de beste og mest innsiktsfulle jeg har lest på lenge. Havner i kategorien ”må leses”! Oshimas egen tekst er kontroversiell, spesielt i måten han berømmer Chin-u Ri, koreaneren hvis historie filmen er bygget på. Han mener at Ri er den mest intelligente ungdommen som har vokst opp i etterkrigstidens Japan, og at hans brev burde være pensum på skolen. Han opplyser oss om at kriminalitet er et tema han behandler dypere og dypere i filmene sine, og at kriminalitet og det koreanske spørsmålet er nasjonale oppgaver.  Han etterlyser et rungende nei til dødsstraff og krig.


La Vie De Boheme

La Vie De Boheme (Criterion nr. 693)(Blu-ray)

La vie de boheme

Finland, Frankrike – 1992 – Aki Kaurismäki (svart-hvitt) – 103 min.

De tre bohemer

Nivå 1 (uten spoilers)

Tre bohemer lever i Paris, en maler, en forfatter og en musiker. De lever fra hånd til munn, arbeider, fester og sjekker jenter. La Vie De Boheme er en klassisk tragikomedie.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen er basert på boken Scènes de la vie de boheme av Henri Murger fra 1848, som også var inspirasjonen til operaen La boheme. På grunn av at boken er så gammel, følte Kaurismäki at det var passende å filme i svart-hvitt. Området som boken foregikk i er nå så fornyet at det ikke minner om et bohemstrøk. Dermed ofret Kaurismäki lojaliteten til romanen, og filmet i Malakoff, et annet område i Paris som er mer tro til stilen som skildres i boken. Huset de tre tilbringer mye av tiden i, var et kondemnert hus som straks skulle rives.

Kaurismäki leste boken i 1976, og bestemte seg straks for at han ville filmatisere den. Det skulle ta 15 år før den var ferdig. Jean Pierre Leaud, som spiller kunstsamleren, sa ja til å spille i filmen uten å ha lest manus. Han behandler dermed Kaurismäki som han behandlet sine favorittregissører Francois Truffaut og Jean Luc Godard.

Kaurismäki sier at alle regissører liker å gi roller til andre regissører i filmene sine. I La Vie De Boheme finner han plass til Samuel Fuller, den amerikanske auteuren bak filmer som Shock Corridor og White Dog. Fuller jobbet som journalist for William Randolph Hearst før han ble regissør. Han møtte ham tre ganger. Hearst er for øvrig modellen for Charles Foster Kane i filmen Citizen Kane, og la Orson Welles for hat etter filmen. Fuller spiller en hard redaktør i La Vie De Boheme. Han er stor fan av Kaurismäki, som han ser på som en formidabel historieforteller som aldri forlater hovedsporet i historien sin.

La Vie De Boheme er en hyllest til klisjeen om den sultende og strevende kunstneren, som lider for kunsten sin. Det er en vaskekte tragikomisk film, hvor det blant de mange morsomme scenene ligger et alvor i bunnen. Folk dør, mister sjansen til kjærlighet og strever i hverdagen, men aldri blir det sentimentalt. Humoren ligger mye i karakterenes reaksjoner på det harde livet. De tristeste situasjoner blir håndtert med uttrykksløse ansikter. Det er som en film befolket av Knut Nærumer. Selv når de koser seg, smiles det aldri. Den eneste som smiler i filmen, er Mimi, og det er bare fordi hun har verdens tristeste øyne.

Rodolfo, maleren, er albansk og har en meget særegen malestil. Han sliter med å selge bildene sine, men er i tro bohemånd lite villig til å kommersialisere seg. Og til slutt får han betalt for staheten sin. En eksentrisk kunstsamler redder ham ved minst to anledninger, og betaler ham rundhåndet for bildene. Da er veien kort til nærmeste restaurant med de to vennene og storslagne fremtidsplaner. Det samme gjelder for forfatter Marx. Ingen vil publisere ham, før en redaktør i Samuel Fullers skikkelse betaler ham godt for å skrive artikler. Men alt er kortvarig, og pengene sløses bort på god mat og god vin. Alle for èn og èn for alle, som de tre musketerer. Den eneste som aldri drar inn penger er musikeren. Men han har tydeligvis noe fra før, siden han kan overta leiligheten til en blakk Marx som blir kastet ut. I alle Kaurismäkifilmer har hunder en stor rolle. Så også i La Vie De Boheme. En herlig og elskelig svart hund ved navn Baudelaire har en stor rolle. Egentlig heter den Laika, og er den seneste generasjonen av Kaurismäkihunder fra tidligere filmer. Baudelaire er trøsten når folk er ensomme eller syke. Mimi har ham oppe i sengen da hun ligger på dødsleiet, og Baudelaire gjør det han kan for å lette den vanskelige tiden med blott å være den han er.

Marx går mye på bar i sin tilværelse som uutgitt forfatter. Bartenderen fungerer som korrekturleser på romanen hans. Marx selv panter flasker han finner i barens søppel i den samme baren. Det gir ham nok penger til tommelfingerstore vinglass, kalt miserable. Så disse miniatyrglassene fantes i virkeligheten. Et stort vinglass ble kalt monsieur og et lite glass ble kalt mademoiselle. Rodolfo finner sin livs kjærlighet i Mimi, og ber henne med på restaurant. På veien dit blir han frastjålet lommeboken, i et Bressoninspirert øyeblikk som kunne vært tatt rett ut av Pickpocket. Heldigvis forbarmer en annen gjest seg over dem og betaler for middagen deres. Men Mimi forstår at økonomisk er det ingen fremtid i Rodolfo, og han mister henne til en mer velbeslått mann. Senere skal hun komme tilbake til ham, men økonomi blir en sentral del av deres samliv uansett. Rodolfo blir deportert tilbake til Albania og forholdet til Mimi ser ut til å være over for godt. Baudelaire blir tatt hånd om av Marx. Rodolfo kommer tilbake til slutt, smuglet inn i bagasjerommet på en bil. Vennene har lojalt ventet på ham. Han finner tilbake til Mimi, men hun blir syk og dør fra ham.

Øyeblikket: En scene som jeg har valgt ut etter å ha sett hvordan den ble laget. Vi er på togstasjonen under avskjedsscenen. Det er en scene som ser helt grei ut, om noe stilisert. Men den er innspilt i en vanlig gate, med minimale ressurser. Vi ser de to kvinnene ta avskjed og togkupèen vises på stasjonsveggen som skygger. Vi ser en mann involvert i en samtale i togkupèen mens han drikker vin og nyter en sigarett. Han sitter på en stol foran lyskasteren og skyggen hans er det vi ser. Så beveger toget seg sakte ut fra stasjonen, mens røyken velter opp fra skinnegangen. Kupèvinduene beveger seg bortover på veggen. Her bærer staben en plate med utskjærte kupèvinduer foran lyskasterne, slik at bevegelsen vises på stasjonsveggen. Røyken skapes med kokt vann som hives på gaten. Lyden skaper inntrykk av en travel togstasjon. Alt dette koster småpenger, i motsetning til 10 000 franc per time for å filme på den virkelige togstasjonen.

Lyd og bilde

Flott, røff presentasjon som passer til karakterenes lurvete livsstil. Svart-hvitt-bildet har god kontrast og dybde, med fint detaljnivå. Filmkorn er synlig. Formatet er 1.85:1, med mono lyd. Dette er en omtrent kun dialogdrevet film, og lydsporet er velfungerende, klart og tydelig.

Ekstramateriale

Where Is Musette?, an hour-long documentary on the making of the film: Den faste Kaurismäki-skuespilleren Matti Pellonpää hevder at dette var den mest krevende innspillingen han har vært med på. Størst utfordring var det å snakke fransk, et språk han slett ikke kan. Løsningen ble å bare lære seg uttalen på de ordene han skulle si. Så han sier replikker gjennom hele filmen han ikke aner hva betyr. Når man skal filme i svart-hvitt må det kartlegges hvilke farger som de filmer som vil gjøre seg i svart-hvitt. Når det gjaldt La Vie De Boheme viste det seg at rødt var en umulig farge å filme, mens blå, grønn og grå var bra farger. 52 minutter lang dokumentar.

New interview with actor André Wilms: Forfatteren spilles av den rutinerte skuespilleren Andrè Wilms, som også spiller Marcel Marx i Le Havre, Kaurismäkis film fra 2011 (også i Criterion). Han er sterkt venstreradikal, derfor fant Kaurismäki ut at han burde hete Marx. Han forteller at Kaurismäki drakk mye, virkelig mye. Han foretrakk å bruke de samme skuespillerne fra film til film, for da slapp han å forklare reglene sine så ofte. 11 minutter langt intervju.

A booklet featuring an essay by critic Luc Sante: Essayet er passe langt og skrevet av en mye brukt skribent hos Criterion Collection. Han mener filmen er befriende fri for ironi og nostalgi, selv om filmen på en måte foregår både i nåtid og fortid. Produksjonen er like sparsommelig som livsstilen til karakterene. Resultatet er en trist og morsom film, og en av Kaurismäkis beste.


The Kid

The Kid (Criterion nr. 799)(Blu-ray)

The Kid

USA – 1921 – Charles Chaplin (svart-hvitt) – 53 minutter

Latter og gråt

Nivå 1 (uten spoilers)

The Tramp finner et barn i et smug, og klarer ikke å få plassert barnet hos noen andre. Det ender med at han tar barnet til seg. Årene går og de to blir en familie. De både lever og jobber sammen. Men alle er ikke like begeistret for dette, og den lille familien må slåss for å kunne holde sammen.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter med at en enslig mor ikke ser råd for å beholde sitt nyfødte barn. Hun ser en fin og dyr bil parkert, og tenker at disse rike menneskene må kunne ta vare på barnet hennes. Men denne bilen blir stjålet av to skummelt utseende kjeltringer, og da de ser barnet i baksetet, dumper de det i et smug. Her finner The Tramp det, og ender opp med å ta det til seg. Riktignok etter mange morsomme forsøk på å plassere det hos noen som er bedre egnet enn han til å forsørge det.

Barnet viser seg å være en gutt. The Tramp må finne det ut når han blir spurt om hva barnet heter. Han kjapper seg inn på et rom og sjekker ut om det er gutt eller jente. Så kommer han ut og forteller damene som spurte at barnet heter John. Dette er små detaljer som fort kan overses, men som er morsomme for de som får det med seg.

Gutten vokser opp. Han blir en usedvanlig selvstendig og praktisk anlagt gutt. Sammen blir de et godt team, både hjemme og ute. Inntekt skaffes gjennom et innovativt samarbeid. Guttungen knuser ruter og The Tramp kommer tilfeldigvis ruslende rett etter, med ny rute og verktøy for å skifte ut den knuste ruten. De er i evig konflikt med politikonstablene i nabolaget.

Den egentlige faren er en kunstner som stakk fra moren da hun ble gravid. Nå, 5 år senere, er både mor og far vellykkede kulturpersonligheter, han som kunstner, hun som skuespillerinne. I tillegg har hun blitt rik av sin karriere. Hun kjenner et savn etter gutten sin, og tilfeldigvis møter hun sønnen sin, men da uten å vite at han er hennes. Vi forstår nå hvilken vei historien bærer.

Kort sagt skal barnevernet stikke kjepper i hjulene for den fattige, men lykkelige tilværelsen som The Tramp og guttungen har. To kraftige menn tar guttungen fra The Tramp med makt og vil sette ham på et hjem for foreldreløse. Og disse hjemmene vet vi i ettertid ikke er av det gode. Det foregikk mye fælt på disse hjemmene i Norge, og det er ingen grunn til å tro at situasjonene var noe bedre i USA på denne tiden. Men The Tramp er ikke tapt bak en vog og innleder en jakt etter barnevernsbilen, bilen i gatene og The Tramp i full fart over hustakene med politiet i hælene. Han tar igjen bilen, befrir guttungen og jager vekk sjåføren. Allikevel er ikke strabasene over. En dusør som blir utlovet for gutten frister til kidnapping, og på politikammeret blir gutten gjenforent med sin mor. The Tramp har mistet guttungen, og kommer hjem til en låst dør. Han har også mistet leiligheten sin. Utmattet faller han om på trappa, og drømmer om en bedre tilværelse. Drømmesekvensen hvor både han og gutten er engler ender tragisk, med The Tramp skutt ned av politiet. Men i virkeligheten ender det godt, gutten og The Tramp blir gjenforent, og moren med.

Det stusselige rommet som The Tramp bor i, er modellert etter Oliver Twist sitt rom. Lyset faller inn i rommet på samme måte, og er like sparsommelig møblert. Dette rommet er åstedet for mange kloke og morsomme små hverdagssituasjoner, hvor Chaplins geni kommer til sin rett. Under det hele ligger en stor humanisme og kjærlighet. Vel er rommet fattigslig innredet, men forholdet mellom de to er langt fra fattigslig. The Tramp er den mest hengivne far man kan be om, og gutten lider ingen nød når det kommer til omsorg. Samspillet mellom de to i historien, og de to skuespillerne i arbeid, er helt unikt. Filmhistoriens første barnestjerne er presentert for det store publikum.

Øyeblikket: Man skulle vel ha valgt den hjerteskjærende scenen av guttungen som står på lasteplanet og gråter mens han rekker ut armene mot sin kjære landstryker. Men nei. Det er en annen scene som skiller seg ut for meg i denne filmen, både fordi den er morsom og fordi den er så ukorrekt og tankevekkende. The Tramp ser at guttungen er i slåsskamp med en annen, eldre gutt og styrter til for å skille slåsshanene. Rundt dem står en folkemengde og heier på sin favoritt. Da The Tramp ser at guttungen hans vinner, lar han ham fortsette kampen, og blir til og med så engasjert at han oppmuntrer og gir ham tips om hvordan han skal slå. Dette er ekte svart humor, men når man tenker over det er det forkastelig. Det hele får preg av hundekamper eller hanekamper som voksne står og underholdes av, og alt sammen er like forkastelig.

Lyd og bilde

Virkelig topp klasse! Sylskarpt bilde i 1.33:1, med gode kontraster, detaljnivå og dybde. Riktignok er det scener hvor bildet kan være litt matt og uskarpt, men det er unntakene. Lyden er i mono, og består kun av musikk. Denne musikken er laget av Chaplin selv og fint gjengitt. Fantastisk at en film fra 1921 kan fremstå så flott.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Chaplin historian Charles Maland: Godt kommentarspor, ikke av de beste, men vel verdt å få med seg. Han er litt i overkant opptatt av tekniske løsninger og produksjonsdetaljer, men finner også tid til opplysninger om historien, slik jeg liker.

Jackie Coogan: The First Child Star, a new video essay by Chaplin historian Lisa Haven: Chaplin forsto at han hadde å gjøre med en spesiell skuespiller da han spurte Coogan hva han drev med for tiden. Femåringen svarte: ”I am a prestidigitator who works in a world of legerdemain”. Innøvd setning gitt ham av hans far? Hvem vet? Det betyr at han øver på å utføre magiske tricks med hendene sine. Videoessayet dreier seg om Coogans forretninger og skuespillerkarriere. Han saksøker foreldrene, er involvert i dødsulykker og vennen hans blir drept av kidnappere. Ryktet vil ha det til at Coogan ønsket å legge, eller faktisk la, løkken om halsen på morderne under henrettelsen. Han møtte Chaplin sist i 1972. 19 minutter langt videoessay.

A Study in Undercranking, a new program featuring silent-film specialist Ben Model: Denne dokumentaren på 25 minutter er veldig interessant. Det viser seg at filmskaperne på denne tiden, spesielt de som arbeidet med komedie, satte opp hastigheten når de spilte av filmen. Dermed kunne de spille inn filmen på et saktere tempo, som gjorde at det ble lettere å få til timing i vanskelige scener. Her ligger også en av grunnene til at Chaplin var skeptisk til å gå over til lydfilm, for da ville denne muligheten bli borte. Han laget derfor to stumfilmer etter lydfilmens inntog, City Lights og Modern Times. Disse regnes som to av Chaplins beste filmer. Men Chaplin brukte også litt undercranking i filmer som The Great Dictator og Monsieur Verdoux.

Interviews with Coogan and actor Lita Grey Chaplin: Coogans far spilte syv forskjellige roller i The Kid. Coogan forteller at Chaplin var veldig sterk og hadde en ekstremt god balanse. Han var bedre enn en stuntmann ville vært i de risikofylte scenene. Filmen består av komedie og pathos, latter og gråt. Coogan så ikke filmen før i 1937, 16 år etter at den kom. 11 minutter langt intervju. Lita Grey Chaplin spilte den flørtende engelen. Hun ble også hyret inn til The Gold Rush. Senere skulle hun bli gift med Chaplin. Hun forteller at om Chaplin ikke følte seg morsom en dag, sendte han alle hjem og tok fri. 10 minutter langt intervju.

Excerpted audio interviews with cinematographer Rollie Totheroh and film distributor Mo Rothman: Intervjuet med kameramann Totheroh var et mareritt for meg. Som kjent for dem som leser bloggen, liker jeg ikke lydklipp. Kombiner dette med at jeg bare forsto brokker av hva som ble sagt, og resultatet blir deretter. Jeg har ingen kommentar til dette klippet, men gi det en sjanse, kanskje dere forstår bedre hva som sies. Det andre lydklippet er lettere å forstå. Der snakker distributør og samarbeidspartner Mo Rothman om prosessen med å relansere Chaplinfilmene i 1972. Han diskuterer salg og rettigheter. Rothman ble kalt Mighty Mouse i filmindustrien. Intervjuene er på henholdsvis 8 og 10 minutter.

Deleted scenes and titles from the original 1921 version of The Kid: Tre scener ble slettet fra 1921-versjonen for å relansere 1972-versjonen. Personlig føler jeg at de scenene godt kunne slettes. Syv minutter og 21 sekunder. Vi får også se alle tekstplakatene i to forskjellige skrifttyper. Seks minutter og 11 sekunder.

“Charlie” on the Ocean, a 1921 newsreel documenting Chaplin’s first return trip to Europe: Filmavisklipp på fire minutter om sjøturen fra New York til Southampton.

Footage of Chaplin conducting his score for The Kid: Lite klipp på to minutter hvor Chaplin dirigerer orkesteret under øvinger av filmmusikken.

Nice and Friendly, a 1922 silent short featuring Chaplin and Coogan, presented with a new score by composer Timothy Brock: Film laget av Fairbanks med Chaplin og Cooan. Filmen ble gitt som bryllupsgave til venner av Fairbanks. Et ran utføres og Chaplin er helten. Elleve minutter lang kortfilm.

Trailers: 3 forskjellige trailere på til sammen 5 minutter. Det starter med en rotete og merkelig amerikansk trailer, før den tyske, som er mye bedre, overtar. Men det er den nederlandske som skiller seg ut. Alle tar for seg den relanserte versjonen av The Kid som kom i 1972. Den nederlandske er virkelig original. Den lister opp alt som taler mot en gammel Chaplinfilm, som at den er sentimental, en stumfilm, opprinnelig fra 1921 og i svart-hvitt. Og den viser ikke et eneste bilde! Modig. Man får virkelig lyst til å se filmen.

An essay by film scholar Tom Gunning: The Kid var Chaplins første film som brøt ut av kortfilmformatet med sine 53 minutter. Noen kritikere mente at man nå mistet slapstickkomediene og at Chaplin endte som en sentimental klovn. Men publikum elsket filmen. Chaplins bakgrunn kan leses inn i temaene i The Kid. Et OK essay, medium lengde.


A Safe Place

A Safe Place (Criterion nr. 548)(Blu-ray)

A Safe Place

USA – 1971 – Henry Jaglom (farger)

Vår sammensatte virkelighet

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er den siste filmen i den fantastiske boksutgivelsen America Lost and Found: The BBS story. Med denne er alle filmene i boksen omtalt her. A Safe Place er en mer drømmende og psykologisk eksperimentell film enn de andre, som med unntak av Head er ganske realistiske i sin tilnærming. Easy Rider har sine psykedeliske øyeblikk, men A Safe Place blander det indre og det ytre på en helt annen måte. Vi følger Susan/Noah, som er sammen med Fred. Hun forsøker å få ham til å forstå hva hun mener, men kommunikasjonen mellom dem er grunnleggende forskjellig. Samtidig bruker regissør Jaglom svært radikale grep for å formidle Susans/Noahs motivasjon og tanker. Dette er en film som må tolkes med følelsene, og ikke nødvendigvis intellektet. Paradoksalt nok skal jeg forsøke å si noe om filmen allikevel.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er best å starte med premisset for filmen, rammen om du vil. Første gang man ser filmen vil den være forvirrende for alle, så det kan være greit å ha rammen på plass. A Safe Place er en film om minner, om hvordan minner trigges og dukker opp i vårt bevisste liv, slik at realiteten er en blanding av der vi er her og nå, og minnene vi bærer i oss. Disse kan vi ikke alltid styre, de kan trigges av å høre en sang for eksempel. I det vi hører en sang som betyr noe for oss, kan vi overveldes av minner som gjør at totalopplevelsen vår blir satt sammen av minnet og det vi opplever nå. Det vil igjen styre deler av hvordan vi opplever den aktuelle situasjonen. Jaglom viser oss dette ved å vise oss Susan/Noah i forskjellige positurer/situasjoner i den samme scenen. Noen ganger ser vi henne som voksen i barndommen sammen med sin far, magikeren (Orson Welles). Hun har da på seg en kjole som hun brukte som barn, for å blande sammen tidsperiodene og tilnærmingen til minnene. En radikal tolkning av filmen kan da være at alt vi ser i filmen er minner som trigges idet hun står ved jukeboksen og hører en sang som vekker mange minner hos henne.

En mindre radikal tolkning kan være at filmen består av adskilte episoder hvor nåtid og fortid virker på hverandre. For eksempel er det ikke sikkert at ekskjæresten Mitch er fysisk til stede noen gang i filmen, men at det er minnet av ham som kommer til Susan/Noah og virker inn i forholdet hun har til Fred. Da hun brutalt avfeier Fred for å være alene med Mitch på sofaen, og er likegyldig til om han forlater henne på grunn av det, kan det være mentalt utroskap. Med det mener jeg, som man spesielt kan høre jenter si, at det er verre at en partner er forelsket i en annen enn at partneren er fysisk uttro. Denne scenen tolker jeg slik at Susan/Noah er i villrede, og utforsker sin egne følelser i en fantasi ved hjelp av minnene om Mitch. De to mennene er diametralt forskjellige. Mitch er impulsiv og emosjonell, mens Fred er forsiktig og analyserende. Hun vet ikke hvem som passer best til henne. Mitch dukker opp i filmen, forstyrrer jenta, forstyrrer filmen og så forsvinner.

Jentas stadige tilbakevending til barndommen henspiller på filmens tittel. Barndommen er ”det trygge stedet”, den gangen livet var lett og ukomplisert. Susan/Noah søker tilbake til friheten i barndommen, og det er også et uttrykk for å frigjøre seg. Fantasien om at hun kunne fly som liten, symboliserer også frihet. Det å fly må være det ultimate symbolet på frihet, men det kan også bety å flykte, noe som Susan/Noah har behov for. Denne ideen kom fra Karen Black som har en oppfatning om at hun faktisk kunne fly som barn, og hun kan ikke helt avskrive det som voksen, siden dette minnet står så sterkt hos henne. I drømmene Susan/Noah har er tilværelsen god, men i virkeligheten har hun det ikke så greit. Dette kan tolkes som en parallell til USA, som på denne tiden i realiteten var i mange problemer som ble balansert med ”The american dream” og oppfatningen om at USA var ”great”.

Fred er kjæresten som skal forsøke å forstå hva Susan/Noah mener og trenger, men han har dårlige forutsetninger for å gripe hennes personlighet. Han er analyserende, og dermed stikk motsatt av henne. Han klarer ikke å forstå hva hun mener og svarer feil på hennes stadige spørsmål, som skal bekrefte deres og hennes eksistensberettigelse. Hun forsøker å lære ham opp og han prøver hardt å forstå, men det er vanskelig å svare ”rett” når man ikke har en felles grunnleggende virkelighetsoppfattelse. Allikevel Fred blir påvirket av Susan/Noah, og forsøker å utforske følelsene sine. Han viser Susan/Noah sine minner ved å vise henne foreldrenes leilighet, som faktisk er Henry Jagloms barndomsleilighet.

Jaglom er besatt av fortiden sin. Derfor bruker han filmen som et privat minnealbum, hvor han putter inn bilder av ting som betyr mye for ham, slik at de er bevart for all tid. Denne ideen ligger bak bruken av foreldrenes leilighet, maleriene og utsikten. Filmingen av maleriene er for øvrig det eneste han angrer på i filmen. Han tilskriver det dårlige resultatet ungdommelig arroganse og mangel på erfaring som filmskaper. Kamerastaben insisterte på å lyssette maleriene for å kunne filme dem best mulig, men Jaglom var inspirert av fransk nybølge og mente det ville være unaturlig, og dermed skape en kunstig atmosfære. Problemet er at kameraet gjør alt mørkere enn det i virkeligheten er, så man må faktisk kompensere for det.

Historien startet som et teaterstykke. BBS var som kjent et produksjonsselskap som ble startet for å være en motvekt til en stadig mer kommersiell filmbransje som ikke ga plass til små og personlige filmer. Paradoksalt nok var det pengene som ble tjent på den gjennomkommersielle popgruppa The Monkees som la grunnlaget for BBS. Uansett ble disse pengene brukt for å gi oss noen av de beste filmene USA har kommet opp med, og å starte New Hollywoodepoken. Navn som Dennis Hopper, Jack Nicholson, Bruce Dern, Bob Rafaelson og Henry Jaglom var alle involvert i filmene som kom ut fra BBS. Jaglom fikk også tilbud om å regissere en film, og han valgte å filmatisere teaterstykket A Safe Place. Han hadde regissert og spilt i stykket, men hadde ingen erfaring med filmregi. Orson Welles sin karakter ble introdusert i filmen, det var ingen slik karakter i teaterstykket. Karen Black spilte Susan/Noah i stykket, men Tuesday Weld overtok den rollen til filmen. Jaglom byttet seg selv ut med Jack Nicholson.

Det å få med Orson Welles i en så liten film regissert av en nybegynner var ingen liten oppgave. Bogdanovich hadde gjort kontakt mellom dem mulig, og Jaglom fløy helt til New York for å overbevise Welles om å ta rollen. Han hadde ikke noe manus, siden Welles skulle skrives inn om han ble med. En svær klump av en mann åpnet hotelldøren, men kunne ikke huske hvem Jaglom var. Uten manus ville han ikke en gang prate med Jaglom. Men Jaglom insisterte på grunn av den lange reisen, og Welles gikk med på å gi ham en time. ”You can talk, but I won’t listen”.

Dette forandret seg da han fikk høre at han skulle spille en magiker, og kunne få bruke sine egne tricks. Så alle tryllekunstnene i filmen er Welles egne. Den dag i dag vet ikke Jaglom hvordan han utførte dem. Det eneste han vet med sikkerhet er at det ikke var noen snorer involvert. Welles skulle vise seg å være en fryd å jobbe sammen med, og en god støtte for en uerfaren regissør. Kameramannen protesterte hele tiden på scener Jaglom ville filme, med argumentet at ”it would not cut”. Welles hvisket Jaglom i øret at han bare skulle fortelle kamerastaben at det var en drømmesekvens. Det forandret alt. Kamerastaben elsket drømmesekvenser, det frigjorde dem fra et rutinepreget arbeid og lot dem være kreative. Siden gikk alt som smurt.

A Safe Place var en kommersiell flopp, spesielt siden den ble satt opp samtidig med The Last Picture Show. Det var så ille at kinovakten stoppet publikum på vei inn til A Safe Place, og dirigerte dem i retning av den andre filmens sal, siden det sikkert var den de skulle se. Filmen fikk lik andel buing og klapping, og kritikken gikk mye på at den var uforståelig og mest virket som om regissøren hadde kastet filmrullene opp i luften og klippet filmen tilfeldig sammen. Så ille er det dog ikke. Med litt hjelp i tolkningen, kan det faktisk bli en fin filmopplevelse. Redningen for filmen kom noen år senere, da en universitetslærer brukte filmen i sin undervisning i feministstudier og skrev en rosende omtale av filmen og Jaglom. Siden har filmen vokst og vært av stor betydning for mange unge kvinner som føler at filmen treffer dem.

Øyeblikket: En scene som kan være både reell eller en fantasi, men som skildres som en brutal opplevelse for Fred. Han er altså kjæreste med Susan/Noah, og gammelkjæresten Mitch kommer på besøk. Fred sitter sammen med dem og prater, men blir bedt om å gå så de kan være alene. Og det er kjæresten hans som ber ham om å gå. Fred dukker opp igjen med en flaske vin til dem, men blir igjen bedt om å gå. Selv om han er i leiligheten, stopper det ikke det gamle paret i å havne i het omfavnelse. Fred reagerer selvfølgelig på dette, men Susan/Noah virker likegyldig til Freds følelser. Da han truer med å bryte forholdet og gå, reagerer hun bare med et skuldertrekk og forsetter å kysse Mitch. Det er lett å føle med Fred og forstå hans maktesløshet. Men man kan ikke tvinge noen til å være glad i seg.

Lyd og bilde

Et fint, filmlikt bilde i 1.85:1. Filmkorn er nydelig til stede, og filmen har et litt grovt utseende. Det hele føles veldig 70-talls, som selvfølgelig er en god ting. Detaljer er rimelig godt gjengitt, og bluraybildet yter filmen rettferdighet spesielt i de mange nærbildene av ansiktene. Lyden er i mono, og formidler dialogen på en fin måte. Andre lydeffekter er det lite av.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Henry Jaglom: Herlig kommentatorspor av regissøren. Han deler rundhåndet av erfaringer, opplevelser og tolkninger av filmen. Selv om filmen er en emosjonell reise, hjelper han oss i gang ved å forklare litt om sine tanker rundt rammen til filmen. Dermed blir kommentarsporet dypt personlig og virkelig nyttig.

Henry Jaglom Finds “A Safe Place,” a 2009 video piece in which the director discusses the film: Fint intervju med Jaglom, hvor han forteller at han var påvirket av Antonioni og Bergmann. Han mener at Susan/Noah er en tredjedel Karen Black, som spilte henne i teaterstykket, en tredjedel Tuesday Weld og en tredjedel ham selv.

Notes on the New York Film Festival, a 1971 video interview with Jaglom and director Peter Bogdanovich: Molly Haskell intervjuer de to regissørene som har fått filmen sin med i New York Film Festival, som de eneste amerikanerne. Jaglom stiller med A Safe Place og Bogdanovich med The Last Picture Show. Første del vies Bogdanovich sin film, med visning av klipp fra filmen, mens andre halvdel vies A Safe Place. Det er vanskeligere for Jaglom å velge klipp, siden hans film er en helhet hvor en scene vil være et ekko fra en tidligere scene. Bogdanovich har en mer konvensjonell registil. Intet intervju med Bogdanovich kan foregå uten at han snakker om Orson Welles. Så også her. 28 minutter.

Outtakes and screen tests: Noen outtakes er utbroderinger av scener fra filmen, mens andre er fra scener som har blitt kuttet bort. Faktisk er det ganske interessant å se disse klippene. 25 minutter.

Theatrical trailer: En ganske spesiell trailer til en spesiell film. Den er veldig konsentrert på nærbilder av ansiktet, nesten så man er på vei inn i hodet på karakterene. Klippene er raske, og hele tiden spilles den ene franske sangen fra filmen. To minutter og 51 sekunder.


In Cold Blood

In Cold Blood (Criterion nr. 781)(Blu-ray)

InColdBlood

USA – 1967 – Richard Brooks (svart-hvitt)

En grusom natt

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1959 ble familien Clutter drept i sitt eget hjem i Holcomb, Kansas. To omstreifere ble pågrepet og dømt for ugjerningen. Truman Capote skrev det han kalte en dokumentarroman om saken, etter lang tids research og intervjuer med gjerningsmennene på dødscelle. Denne boken ble til filmen In Cold Blood i 1967.

Nivå 2 (med spoilers)

Truman Capote skrev det som kalles den første dokumentarromanen. Det vil si at boken tar sikte på å gi en korrekt beskrivelse av hva som skjedde, samtidig som den tar seg frihet til å formidle tanker og følelser som de involverte måtte ha. Capote beskrev det som en horisontal og vertikal tilnærming til stoffet. Horisontalt fordi det er slik journalistikken jobber, med en bred beskrivelse av faktiske forhold, som ikke kan gå for dypt da man ikke kan si med sikkerhet hvilke faktorer som fører hvilke handlinger eller resultater. Vertikalt fordi romanen her kommer inn, og går i dybden i beveggrunner og bakgrunn. Resultatet ble en strålende og nyskapende bok, som jeg absolutt vil anbefale. Filmen Capote, hvor Phillip Seymour Hoffmann spiller forfatteren i sitt arbeid med boken, er også vel verdt å se. Forfatteren Harper Lee, som skrev To Kill a Mockingbird, samarbeidet med Capote under intervjuene av gjerningsmennene.

Richard Eugene ”Dick” Hickock og Perry Edward Smith var to nylig løslatte fanger som bestemte seg for å rane Herbert Clutter. Dick fikk opplysninger om Clutter av en medfange. Clutter var en rik bonde i Kansas som etter sigende skulle oppbevare store summer hjemme. Dick møter Perry da sistnevnte løslates og sammen kjører de over 50 mil til Holcomb, Kansas. Det kan virke som om Dick rekrutterer Perry til ranet fordi Perry har fortalt at han engang drepte en mann, og derfor har bevist at han er i stand til å drepe. Dick mente at Perry var en ”natural born killer”. Ironisk nok tyder ting på at Perry løy om det.

De trenger seg inn i huset sent om kvelden og endevender huset på jakt etter pengene. Ekteparet Clutter og de to tenåringsbarna deres blir bundet. Da det viser seg at det ikke finnes noen penger der, at pengesafen som ”alle” visste om var en myte, vil sosiopaten Dick forgripe seg på datteren i huset. Perry beskytter henne, og viser seg som den mest fornuftige av dem. Men stresset og et sinn fullt av ubehandlede traumer gjør at det går over styr for ham og han dreper familien èn etter èn.

Morderne stikker av og ender til slutt i Mexico. Men hjemlengsel og krangel leder dem tilbake til Kansas, hvor de blir pågrepet. Ved hjelp av gode forhørsteknikker og tekniske spor på åstedet blir de knyttet til drapene. Problemet er motivet. Her kan verken boken eller filmen gjøre annet enn å spekulere. De hadde en plan om ikke å etterlate noen vitner, men det er forskjell på å ha en plan og det å sette den ut i livet. Perry vedkjente seg først to drap, og mente at Dick utførte de to andre. Så snudde han om og tok på seg alle drapene. Han ville spare Dicks mor for påkjenningen. Dick på sin side, hevdet alltid at Perry drepte alle i familien. Motivet framstår altså som uklart. Som Perry forklarte: ”Jeg likte virkelig Herbert Clutter. Han var så mild, en gentleman. Jeg syntes det helt frem til jeg plutselig skar over strupen hans.” Drapene var altså antageligvis ikke reelt planlagt. Likene lå komfortabelt, og det tyder på at familien var ment å bli forlatt i live.

Regissør Richard Brooks har gått lenger i sin jakt på det autentiske enn jeg kan huske å ha sett i noen annen film. Drapene ble filmet på eksakt samme dato som de ble begått, bare syv år senere. Drapsscenene ble innspilt i Clutters virkelige hus. Dick og Perry ble valgt til rollene hovedsakelig av to grunner; de var ukjente skuespillere og de lignet på de virkelige morderne. Juryen som vi ser i filmen består av syv autentiske medlemmer fra juryen i rettsaken mot Dick og Perry. Rettsaken ble spilt inn i rettssalen hvor rettsaken faktisk foregikk. Skredderen/ekspeditøren som ble lurt til å ta imot en falsk sjekk fra Dick, er den samme som gjorde dette i virkeligheten. Studioet ønsket Paul Newman og Steve McQueen i rollene som Perry og Dick, men Richard Brooks nektet. Hvis disse ringte på døren din på kvelden, hadde du vel bare sagt kom inn? Det var viktig å ha skuespillere som publikum ikke kjente, ikke hadde noe forhold til og som ingen visste hva var i stand til.

Klippingen i filmen blir diskutert litt mer utfyllende i ekstramaterialet, men det må nevnes her at klippingen er sterkt medvirkende i oppbyggingen av spenningen i filmen. Etter hvert som morderne nærmer seg Clutters hus, knyttes morderne og den uskyldige familien sammen gjennom klippingen. Hvis vi for eksempel ser Perry slå av lyset på et bensinstasjonstoalett, kan vi se Herbert Clutter slå av lyset i stua si i neste sekund. Denne typen kutt blir hyppigere jo nærmere de kommer huset. Lyden skaper samme effekt, den bærer over fra scene til scene. Når de er veldig nære, kan samme lydeffekt bare fortsette inn i neste scene, som lyden av toget som kjører forbi. Da vet vi at det er det samme toget de hører, både morderne og familien.

Etterforskeren i filmen er en mann de fleste vil dra kjensel på. Det er John Forsythe, som spilte Blake Carrington i Dynastiet. Journalisten som kommenterer saken i samtale med Forsythes karakter, kan sies å være Richard Brooks stemme i filmen. Han er klar i sin antidødsstraffholdning, slik Brooks også var. Dette grepet er et av de mindre vellykkede i filmen, kun slått av fortellerstemmen helt på slutten av filmen, som jeg har problemer med å plassere. Hvem er det egentlig som snakker? Et allvitende, oppsummerende orakel som forteller oss den riktige tolkningen? Eller er det Capote, som kan tolkes inn i mannen som står og observerer henrettelsene på slutten?

Øyeblikket: I en film så fantastisk flott filmet, er det kanskje på sin plass å forære Øyeblikket til fotografen. Mot slutten åpner Perry litt opp rundt sin egen person. På cella forteller han om barndomsopplevelser som har preget ham. Han står plassert ved vinduet, og lyset faller inn gjennom vinduet og deretter på ansiktet hans. Det er mørkt og regner ute, så lyset må være fra gatelys eller lyskastere. Regnet sildrer ned langs ruta, og blir dermed avtegnet på ansiktet hans. Regndråpene som sildrer ned langs ruta ser ut som tårer som renner nedover kinnet hans. Det skaper en effekt hos oss som Perry aldri ville ha tillatt seg å søke etter. Vi forstår at han har hatt det tøft, men selv har han ikke noe apparat for å formidle det med ord eller følelser. Han må nesten få hjelp fra været for å kunne framstå som et vanlig menneske.

Lyd og bilde

Enkelt dette. Bilde og lyd fra øverste hylle. Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Lyden kjennetegnes av effekter som er retningslokalisert og ekstremt klar. Det er tydelig at mye arbeid har blitt lagt ned i lydbildet. Dialogen er også veldig klar og kraftfullt gjengitt. Musikken, som er laget av Quincy Jones, består av mange stiler og er en nytelse å lytte til. Bildet er i svarthvitt, med sterk og god kontrast som fremste kvalitet. Detaljnivået er supert, og bildet er klart og fritt for skader. Topp, topp teknisk kvalitet. Litt overraskende er det kanskje at filmskaperne ikke har gått på akkord med dette, siden fokuset jo har vært på å lage et dokumentarlignende utseende på filmen. Criterion har valgt å legge designet på coveret tett opp til det originale bokomslaget.

Ekstramateriale

New interview with cinematographer John Bailey about director of photography Conrad Hall’s work in the film: Hall ble uteksaminert da film noir var på høyden i popularitet. Derfor er det kanskje ikke så rart at han var opptatt av lys og skygge, og det er det mest framtredende med In Cold Blood sitt utseende. Dick filmes jevnt over med mer lys i ansiktet enn Perry, hvis ansikt ofte ligger i mørke eller halvmørke. Men det hele er subtilt gjort. Det vide filmformatet blir brukt med stort hell til å skape klaustrofobisk stemning inne og storslagenhet ute. 27 minutter.

New interview with film historian Bobbie O’Steen on the film’s editing: In Cold Blood er en film som stoler på sitt publikum. Det var tre sterke personligheter som utgjorde kjernen i filmstaben, regissøren, fotografen og klipperen. I dette videoessayet er det klippingen som blir satt under lupen. Det mest spesielle er hvordan lyd bærer over fra en scene til en annen. I forhørsscenene skaper dialogen overgangen mellom forhørsrommene. Dick er kald, mens Perry blir innadvendt og nervøs når vi ser de blir eksponert for de samme opplysningene. Legg merke til at det eneste vi hører under drapsscenene bortsett fra skuddene, er vinden. 14 minutter.

New interview with film critic and jazz historian Gary Giddins about Quincy Jones’s music for the film: Quincy Jones hadde tidligere laget musikken til filmer som The Pawnbroker og The Slender Thread. Der var han mer konvensjonell, og også kvalitetsmessig er det et sprang opp til In Cold Blood. Musikken skulle illustrere hvordan det var å være inne i hodene til morderne. In Cold Blood preges av god basspilling. Jones er god i korte rytmetemaer, og ikke så god med melodier. Han blander Country&Western, jazz, blues og meksikansk musikk i filmen, og lager ofte effektene med instrumenter. 21 minutter.

New interview with writer Douglass K. Daniel on director Richard Brooks: Daniel har skrevet biografien om Richard Brooks, så hvem er bedre egnet til å gi oss et innblikk i hans karriere? Brooks var en humanist, han jobbet for at mennesker skulle være gode mot hverandre. Han var antirasist, mot dødsstraff og mente at menneskeheten måtte strebe etter å bli bedre. Samtidig var han en tyrann som ropte og skrek mot sine medarbeidere, være seg stab eller skuespillere. Han hadde journalistisk bakgrunn og har laget flere filmer om media. Journalisten i filmen kan sees som Brooks stedfortreder i filmen. 17 minutter.

Interview with Brooks from a 1988 episode of the French television series Cinéma cinemas: In Cold Blood var Brooks egen favorittfilm. Det var litt gnisninger mellom forfatter og regissør til å begynne med, blant annet på grunn av at Brooks ikke ville vise Capote manuset. Men Capote stilte seg helhjertet bak Brooks i hans bestemte meninger om filmen. Brooks ville ikke føye seg etter studioet som ønsket Paul Newman og Steve McQueen i rollene. De ville heller ikke ha svarthvittfilm. Capote la den diskusjonen død ved å true med å gå til New York Times om ikke Brooks fikk viljen sin.

With Love from Truman, a short 1966 documentary featuring novelist Truman Capote, directed by Albert and David Maysles: Tja. Et ordrikt, men rimelig tomt intervju/portrett av Capote. Han snakker en del om sitt begrep ”nonfiction novel”, og om romaner og litteratur generelt. Vi får se notatene og bilder fra boken. Han leser også utdrag fra boken. Mest interessant er han da snakker om forholdet til de to morderne. 29 minutter lang dokumentar.

Two archival NBC interviews with Capote: one following the author on a 1966 visit to Holcomb, Kansas, and the other conducted by Barbara Walters in 1967: I det første klippet følger vi Truman Capote tilbake i Holcom, hvor han viser oss locations fra filmen og signerer boken sin i en bokhandel. Det som slår meg her er at Phillip Seymour Hoffman slett ikke var langt unna i hans tolkning av forfatteren i filmen Capote. Det jeg følte den gangen var en noe karikert fremstilling av den homofile forfatteren, viser seg å være ganske så presist. Klippet er på fire og et halvt minutt. Det ti minutter lange intervjuet av Barbara Walters, dreier seg om filmen og boken. Her snakker Capote om den vertikale og horisontale tilnærmingen til stoffet. Horisontalt fordi journalistikken tar for seg hele saken, vertikalt fordi romanen gir rom for å gå i dybden, for eksempel ved å gå inn i hodet på gjerningsmennene. Det var interessant å se Capote og lære litt om han. Han er en ekstremt tydelig homofil mann med feminine trekk, fakter og tonefall. Igjen blir jeg minnet på at Seymour Hoffmans stemme ikke er overdrevet.

Trailer: Her blir regissøren og forfatteren vist og omtalt av en voiceover, som også gir oss et resyme av historien. Det legges stor vekt på hvor autentisk filmen er. Kjempebra trailer på 3 minutter.

An essay by critic Chris Fujiwara: God oppsummering av filmen, og ellers en sammenligning av bok og film. Godt skrevet og en fin måte å runde av en massiv mengde ekstramateriale.