All That Jazz

All That Jazz (Criterion nr. 724)(Blu-ray)

USA – 1979 – Bob Fosse (farger) – 123 minutter

Imot kunsten

Nivå 1 (uten spoilers)

Film om Broadwayregissør som lever for hardt. Joe Gideon røyker og drikker for mye, arbeider for mye og roter til kjærlighetslivet sitt. Han begynner å kjenne tegn på et kommende hjerteattakk.

Nivå 2 (med spoilers)

Bob Fosse er den store filmregissøren innen filmer fra dansemiljøet. I All That Jazz har han egentlig laget en film om seg selv. Joe Gideon har de samme lastene som Bob Fosse hadde i virkeligheten, og som til slutt drepte ham på en benk i Washington D.C. For mye sigaretter, alkhol, piller, arbeid og kvinner.

Joe Gideon er Broadways beste koreograf. Han jobber hele tiden, og alltid med en sigarett i munnviken. En gjentagende scene er morgenritualet hans. Piller poppes, han tar øyedråper og dusjer, noen ganger med sigaretten på plass. Dette er morsomt til å begynne med, men denne sekvensen gjøres mer og mer grotesk, med lavere kameravinkel og kortere avstand. Bare repetisjonen av pilleinntaket gjør at scenen mister det komiske.

Joe er ingen god far. Jobben kommer alltid først, og vi ser at brutte avtaler med datteren er vanlig. Han er heller ingen god ektemann. I en fantastisk scene får vi høre historien om deres ekteskap. Hans ekskone øver på en dans da Joe kommer inn. De diskuterer en rolle, og så nøstes deres samliv elegant opp. Joe har alltid vært utro. Han forsøker å bagatellisere det gjennom ikke å forstå hvorfor hun er så opptatt av akkurat det. Det finnes da andre dyder enn det å være trofast? Hun kan navnet på elskerinner han har hatt som han ikke selv husker navnet på. Forslag som Honey, Sweethart og Baby er ikke særlig overbevisende.

Som med alle utro menn, tåler de dårlig å bli utsatt for samme behandling. Kjæresten hans avtaler et stevnemøte med en annen mann, på hans telefon, liggende i hans seng. Det liker Gideon dårlig, og konfronterer henne med det. Det blir merkelig for oss publikum, men Gideon tenker ikke over at han nettopp har vært utro selv. Narsissismen er høy.

All That Jazz hopper i tid og mellom steder. Allikevel spiller det ikke så stor rolle om vi til enhver tid nøyaktig vet hvor vi er i Gideons liv. Vi føler mer enn vi tenker i All That Jazz. Noen ganger putter Fosse inn komedie på slapsticknivå, som i scenen hvor en lege lytter på lungene til Gideon. Legen hoster og røyker så mye at det er utenkelig at han skulle kunne høre hvordan Gideons lunger har det. Han burde helle sjekke seg selv.

Det uunngåelige hjerteattakket lurer bak neste hjørne gjennom hele filmen. Frampekene er mange. Vi ser Gideon flere ganger stramme venstre knyttneve, noe som er et tegn på et kommende hjerteattakk. Han har tilløp til angstanfall under øvinger. Da oppfattes lyder annerledes enn før, og i scenen hvor skuespillerne leser, hører vi bare klirring og flytting av stoler, ingen latter eller samtale. Vi lever gjennom Gideon og hans sanser.

Etter hvert som filmen skrider frem, kan vi se hvilke temaer filmen er interessert i å ta opp. Noen nøkkelord: prestisje, angst, aksept, forventninger og utroskap.

Parallelt med historien får vi se en standup-opptreden som handler om en mann som skal dø. Selvfølgelig speiler denne opptreden Gideons sykdomshistorie. Alle mennesker som skal dø av en sykdom, og har tid til å reflektere, går gjennom fem faser. Anger, denial, bargaining, depression og acceptance. Gideon følger disse fasene han også, og vi kan kjenne det igjen i samtalene han har med Dødsengelen. Døden spilles for øvrig av Jessica Lange.

Den mest berømte scenen i All That Jazz er antagelig ”Airotica”. Etter en standard visning av et musikalnummer for produsentene, dempes lyset, klær tas av, og kun spotter lyser opp danserne. Nå følger en meget erotisk og sexy dans, som portretterer et heterofilt par, et lesbisk par og et homsepar. Som den ene produsenten hvisker til den andre: ”der forsvant familiepublikummet vårt”.

Etter en stund fikk staben vite at produsenten ville klippe ut alt materiale med Dødsengelen. Bob Fose måtte jobbe hardt for å beholde det, og samtidig berolige Jessica Lang. Han møtte en nonne på gaten i New York som gjenkjente ham, og sa hun syntes det var en interessant film teologisk. Hun hadde aldri tenkt på Døden som en vakker kvinne, men hvorfor ikke?

Produsenten forlangte også hjerteoperasjonen klippet fra filmen, for det er en ekte operasjon. De fikk tillatelse til å montere et kamera rett over operasjonsbordet. Fosse sa ja til pålegget, så satte han det inn i filmen igjen. Det er noen kraftige scener, dette. Spesielt brystkasse-tvinnen som brukes for å bryte opp brystkassa er brutal.

Prøv om dere kan få øye som den eksepsjonelt dårlige mannlige danseren kledd i svart under auditionscenen. Ubetalelig!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Cabaret, Chicago, Lenny, Moulin Rouge, 8 ½, Whiplash og Fame.

Øyeblikket: Avslutningsnummeret. Flott musikk satt til en fantastisk dans. Utrolig sexy kostymer, elegante bevegelser, flott klippet og filmet. Det er en ganske lang sekvens, men føles akkurat passe lang. En verdig avslutning på en herlig film. Teksten går slik: ”Bye, bye, happiness. Welcome loneliness. I think I’m gonna die. ” Så dør Joe Gideon.

Lyd og bilde

Virkelig et herlig bilde! Alt er spot-on. Farger, som det er mer enn nok av, kontrast, skarphet og detaljer. Formatet er 1.85:1. Det er en fantastisk klipping i filmen, med mange nærbilder som virkelig får frem detaljer i ansiktene. Lyden er presentert i 3.0 surround DTS-HD Master Audio, og det er et strålende spor. Dialog, effekter og ikke minst sang og musikk er nydelig gjengitt. Referansekvalitet.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring editor Alan Heim: Kanskje blir det litt for snevert å bruke en klipper til å holde et kommentarspor. Her får vi for lite av tolkning, men derimot gode betraktninger rundt klippingen. Ikke av de beste sporene dette altså.

Selected-scene audio commentary by actor Roy Scheider: Dette er bedre! Her kommer litt saftigere informasjon ut, og Scheider knytter Gideon mer direkte til Fosse. Kommenteringen varer i 34 minutter.

New interviews with Heim and Fosse biographer Sam Wasson: Heim hadde ikke noe forhold til musikaler, men etter å ha fått tilbudet fra Fosse så han Cabaret og takket straks ja etterpå. De hadde jobbet sammen på Lenny, og utviklet en spesiell form for klipping. Dustin Hoffmann, som spilte hovedrollen i Lenny, var ikke særlig forønyd med det siden det fragmenterte prestasjonen hans. Men det skaffet ham en Oscarnominasjon. Klippestilen tok de med seg over til All That Jazz. 15 minutter langt intervju. Sam Wasson slipper til i 23 minutter. Han mener at alle Bob Fossefilmene er selvbiografiske. I All That Jazz er historien om Bob Fosse kjernen i filmen. Han jobbet for mye og brukte amfetamin. Til å begynne med ignorerte han anginaproblemene. Etter hvert sjekket han seg, og fikk da ikke forlate sykehuset. Fose ville både ha sympati og antipati. Han tok Broadway til Helvete.

New conversation between actors Ann Reinking and Erzsebet Foldi: Det er de to jentene fra dansenummeret i Gideons leilighet, med hans nye kjæreste og datteren hans. Dessverre ser det ut som Reinking har tatt for mange operasjoner, så hun har ingen ansiktsmimikk. De diskuterer Bob Fosse i 34 minutter, og skryter veldig av ham. Fosse var en mye hyggeligere mann enn Gideon er i filmen. Dette sies til tross for at Reinking har vært sammen med Fosse. Dette er en egenskap Fosse hadde. Han var alltid på god fot med sine ekskjærester.

Episode of the talk show Tomorrow from 1980, featuring director Bob Fosse and choreographer Agnes de Mille: Dette var en morsom samtale. De Mille er en Grand Old Lady innen dans, og oppfører seg sådan. De diskuterer morsomme episoder, og dans generelt. 32 minutter.

Interviews with Fosse from 1981 and 1986: The Soul Bank Show diskuterer Fosse sin oppvekst og karriere. Greit intervju på 27 minutter. Det blir mer fres i intervjuet fra 1986, ett år før han døde. Her er han åpenhjertig om det å leve og det å dø. Vel verdt å se, her blir vi bedre kjent med mennesket Bob Fosse. 26 minutter.

On-set footage: Først ser vi Fosse regissere i ca åtte minutter. Eksemplet er fra auditionscenen, og gir et fint innblikk i måten han jobber på. Neste klipp er et lite intervju på settet, med Roy Scheider. Igjen sies det at han er god på å skape arbeidsmiljø. Han vil aldri si at han er en god person, hans plass på jorden handler om å jobbe. Fire minutter.

Portrait of a Choreographer, a 2007 documentary on Fosse: Dokumentar på 23 minutter om Bob Fosse og hans arbeidsmetoder. Nøkkelen til hans suksess var å skape et arbeidsmiljø uten frykt. Denne filmen er mer en featurette, og blir for beundrende.

The Soundtrack: Perverting the Standards, a 2007 documentary about the film’s music: Alle musikknumrene er del av historien som fortelles. Greit nok om bruken av musikk i filmen. Åtte minutter.

Interview with George Benson from 2007, about his song “On Broadway,” which opens the film: Kort sak, tre og et halvt minutt, om at Benson egentlig synes at det var fint at sangen hans ble brukt på denne måten.

Trailer: En veldig fin trailer, med en annerledes intro enn filmen. De bygger begge på det samme utgangspunktet, med lyspærene fra skiltet, men utvikler det i hver sin retning. Etter hvert får vi se klipp fra alle dansenumrene. Ett minutt og førti sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Hilton Als: Dette var et svakt essay. Lite å lære, mye skryt av Fosse og litt oppramsing av hans kjennetegn. Virker som en hastverksjobb, eventuelt at Als ikke er en veldig kunnskapsrik eller dyktig skribent.


If….

If…. (Criterion nr. 391)(Blu-ray)

England – 1968 – Lindsay Anderson (farger og svart-hvitt) – 112 minutter

Klassesamfunnet

Nivå 1 (uten spoilers)

I If…. Følger vi livet på en kostskole i England. Skolen er et helt samfunn i miniatyr, ordnet i et strengt hierarki. Mick Travis, Johnny og Wallace passer ikke helt inn her. Det får konsekvenser i en stor og uventet skala.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en veldig enkel historie i If…. Tre rebeller blir hundset én gang for mye, og slår tilbake. De sanker sammen så mange våpen de kan klare å dra opp på taket av skolen, og fyrer løs mot medelever og lærere da de kommer ut av kapellet. Slik sett er det en typisk skoleskytingtematikk i filmen. Mobbing fører til desperate måter å slå tilbake på. Forskjellen her er at det er systemet som sådan som er ansvarlig for trakasseringen.

If…. er en film som kan gjøre deg litt motløs. Man merker at man blir sliten av all sadismen og uvennligheten, utnyttelsen og maktmisbruket, småligheten og ønsket om å gjøre vondt. Skolesystemet har endt opp i en struktur hvor man får slag og hån ovenfra, og sender det videre nedover, uten refleksjon eller ønske om å bryte den onde sirkelen. På en måte minnet det meg om «veteransystemet» under førstegangstjenesten, med privilegier for de eldste og ekstra oppgaver for de ferske. Dog i en mange ganger forsterket utgave.

Tre av de eldste guttene har klart å holde seg for gode til å bli med på sirkuset, og i stedet gjort motstand på sin måte. De har liten respekt for whips, eldre studenter med spesielt ansvar og rolle under læreren. Mick Travis er den naturlige lederen, Wallace og Johnny hans beste venner. Til sammen er de The Crusaders (som filmen opprinnelig var ment å hete). Mot slutten av filmen blir gruppen utvidet med den unge gutten Bobby Phillips og en navnløs jente. Alle disse deltar i skoleskytingen på slutten. De er rebellene som først og fremst retter sitt sinne mot medelever, og i mindre grad mot prester, rektor og lærere. Her er en viktig parallell til dagens skoleskytinger.

På samme måte som psykologiske eksperiment har vist oss, for eksempel the Stanford prison eksperiment, viser If… oss at funksjonærer rett under de virkelige lederne ofte vil være de mest iherdige. Se gjerne filmen basert på eksperimentet med samme navn, den er meget interessant. Andre eksempler fra virkeligheten er sjokkerende. Jødiske kapoer i konsentrasjonsleirene, kroatiske likedan, kunne være verre enn SS-soldater. Og tro ikke at dette er knyttet til «de andre». Tyske SS-soldater i nord-Norge måtte roe ned og fjerne norske leirvoktere som var voldsomt sadistiske og voldelige mot de serbiske krigsfangene i blant annet Botnleiren i Nordland. I If… er det whips som langt overgår lærere i sadisme og opprettholdelse av systemet. Fysiske avstraffelser, verbal trakassering og seksuelt ladet oppførsel mot yngre elever er bare noe av faenskapet som foregår.

Denne trakasseringen som kommer fra whips forplanter seg til hele skolemiljøet. Vi ser en gjeng eldre elever bære en ung elev inn på toalettet, binde ham opp ned over et toalett og senke ham ned med hodet først. Deretter skyller de ned og lar ham henge der. Slik sadisme skaper hat og frustrasjon, og det eneste utløpet er mot enda yngre elever. Hele skolen er utrygg og usunn.

Innimellom dukker det opp scener i svarthvitt. Jeg ble veldig opptatt av å finne ut hvorfor noen scener ble skutt i farger, og andre ikke. I ekstramaterialet hevdes det av fotografen at Anderson bare lot seg styre av emosjoner når han valgte å skyte i svarthvitt. Men Malcolm McDowell hadde en litt annen vinkling. Det leder meg til å tørre å ha min egen teori, for det viser seg at disse regissørene ikke alltid snakker sant når de forklarer seg om filmene sine. Jeg tenker, og dette mønsteret stemmer, at svarthvittscenene er hyggelige scener, rolige og harmoniske situasjoner som viser mennesker som har det bra og er trygge. Scener hvor det er konflikt, utrygghet og sjikanering er i farger. Og utgjør dermed resten av filmen.

Det er en underliggende homoerotisk tematikk i filmen. De eldre whips har hver sin unge og pene elev som en slags ærendsgutt. De har et problematisk forhold til dette, en uavklart homofil tilnærming som ikke er sympatisk. De mest homofobe menn kan være de som innerst inne er homofile. Lindsay Anderson balanserer dette med en fin scene om homofil attraksjon i scenen mellom Johnny og Bobby Phillips i gymsalen. Denne fører til en ganske så direkte scene hvor de to ligger i samme seng. Vi må huske at filmen er fra 1968. Av en eller annen grunn snek den seg under radaren.

If…. er en skarp satire om klassesamfunnet. Mange har beskyldt Lindsay Anderson for å hate England, men de som kjenner ham mener det er helt feil. Han elsker England, men ville vise en negativ side av samfunnet for å kunne gjøre England bedre. Skolen blir en metafor for hele England og klassesamfunnet. The Crusaders blir en metafor for de som faller utenfor samfunnet, de som er nederst på rangstigen. De som ikke har noe å miste ved en revolusjon.

Det var mye rasisme på kostskolene. Jødene fikk unngjelde mest. Navnet ”public school” er et paradoks, da det ikke er noe som helst offentlig med dem. Det er dyre privatskoler, som utdannet samfunnet byråkrater, ledere i statsforvaltningen, offiserer i militæret osv. Skolen er bygget opp av ritualer om klær, forskjeller, status, løping, ikke løping, bevegelse. Det ligger en eksplosiv seksualitet under overflaten hos guttene.

Trivia: Da de spilte inn scenen med den fiktive knivkampen i butikkgatene, fikk McDowell et hammerslag i bakhodet. En taxisjåfør grep inn i noe han trodde var ekte. Da manuset ble skrevet, føltes sluttscenen som en ekstrem fantasi. Da den ble filmet, etter 1968 i Paris, virket den profetisk. I øst-Europa ble filmen godt mottatt blant unge.

Da manuset ble ”shoppet” rundt til filmstudioene, manglet det ikke på negative karakteristikker av det. Paramount London mente det var det ondeste de hadde lest, og andre mente at manusforfatteren skulle vært pisket. Da Paramount USA antok manuset og sendte det over til England, kunne ikke den engelske grenen forstå hvordan de hadde kunnet overse denne perlen.

Malcolm McDowell gjorde en fantastisk innsats i denne filmen, det som ble hans start på en fantastisk karriere. Hans særegne utseende passer utmerket til Mick Travis. Skuespillet til McDowell har blitt karakterisert som rått og naturlig, og det har å gjøre med at det var det. Han hadde ikke ennå lært seg metode og skuespill. Han elsket Lindsay Anderson som sin egen far, og de lagde flere filmer sammen. If.… er del av en løs trilogi, sammen med O’ Lucky Man og Brittannia Hotel. McDowell het Mick Travis i alle, men de var helt ulike personer.

Vi avslutter med et sitat fra Lindsay Anderson: ”While there are still minds to be moved, imagininations to be stirred, a true film may yet perform its explosive lifechanging function. We may yet be revenged”.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Zèro de conduite, Clockwork orange, Naked, Easy Rider, Man bites dog og Stanford prison experiment.

Øyeblikket: Massakren på taket. Den er tydelig inspirert av Jean Vigos film Zèro de conduite. I den filmen er det en mye mildere versjon av angrepet, men så er den også fra 1933. Filmingen er rimelig lik, så vidt jeg kan huske, så scenen er nok også ment som en hyllest til Vigo. Den har denne energien man kan finne i mange 60-tallsfilmer, iblandet en dose absurditet. Alle griper til våpen, og det lesses inn våpen fra åpne vinduer. Her er det ingen grenser, noe som føles som en kommentar til det faktum at det alltid ser ut som om vi mennesker har ubegrensede midler når det gjelder krig med hverandre. Det føles også naturlig at den går noen skritt lenger enn en film laget 35 år tidligere.

Lyd og bilde

Filmformatet er 1.66:1. Det er et ganske bra bilde, men ikke veldig skarpt eller detaljert. Kan oppleves litt ”soft”. Når jeg tenker på det i ettertid, har jeg et litt blast bilde i hodet. Her springer ikke fargene mot deg, og kontrastene skaper ikke sylskarpe skiller mellom gjenstander. Men det er et godt bilde, med en fin filmkvalitet i opplevelsen. Lyden er i mono og er fin, om litt vel klangfull til tider. Pirk, pirk.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film critic and historian David Robinson and actor Malcolm McDowell:

Episode of the Scottish TV series Cast and Crew from 2003, featuring interviews with McDowell, Ondříček, Rakoff, director’s assistant Stephen Frears, producer Michael Medwin, and screenwriter David Sherwin: Her får vi servert en diskusjon rundt et bord hvor samtalen går lett. Bortsett fra fotograf Ondříček er alle lette å forstå, og han har de sett seg nødt til å tekste. Heldigvis! Malcolm McDowell deltar på storskjerm fra Los Angeles. Samtalen varer i 42 minutter og er vel verdt å se.

Video interview with actor Graham Crowden: Dette er skuespilleren som spiller historielæreren som kommer syklende ned gangen. En morsom type som er underholdende i dette 14 minutter lange intervjuet.

Thursday’s Children (1954), an Academy Award–winning documentary about a school for deaf children, by director Lindsay Anderson and Guy Brenton and narrated by actor Richard Burton: Fin dokumentar på 21 minutter. Denne Oscarvinneren for beste dokumentar handler om døve skolebarn. De må fokusere på munnen i stedet for øynene som vi gjør. Interessant og godt laget dokumentar med et originalt perspektiv. Richard Burton har en flott og behagelig fortellerstemme.

A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein as well as reprinted pieces by Sherwin and Anderson: Et meget godt essay av Ehrenstein er første del i heftet. Tittelen er inspirert av Rudyard Kiplings If-. Det er lett å se koplingen mellom If…. og Columbinemassakren. Medelever er målet fremfor lærere eller geistlige. Etterpå følger manusforfatter Sherwin sin kronologiske beretning om hvordan filmen fikk sin fødsel. Her var det mye frem og tilbake, og det tok mange år før filmen ble laget. Siste del er Lindsay Anderson som intervjuer Lindsay Anderson. Han er meget kritisk til kvaliteten på flere av spørsmålene, og det er så vidt han gidder å svare på flere av dem. Dette intervjuet var del av lanseringen av filmen.


12 Angry Men

12 Angry Men (Criterion nr. 591)(Blu-ray)

USA – 1957 – Sidney Lumet (svart-hvitt) – 96 minutter

Én mild, ti sinte og én rasende

Nivå 1 (uten spoilers)

12 menn samles i et rom for å avgjøre en ung gutts skjebne. De er jurymedlemmer i en drapssak, og om de finner ham skyldig, blir han henrettet. Elleve stemmer skyldig, mens èn stemmer uskyldig. Slik starter en lang kveld på vei mot en enstemmig avgjørelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film som skapt for min smak. En god historie, et godt manus, et lukket rom med en intens psykologisk spenning og ingen steder å gå. 12 Angry Men er blant de beste sammen med Who is afraid of Virginia Woolf? Vi som elsker å tolke ansiktsuttrykk, doble meninger i replikker og underliggende meninger i kroppsspråk kan fråtse i kvalitetsdetaljer her.

Vi har altså 12 jurymedlemmer, som uten unntak er hvite middelaldrende til eldre menn. Allerede der synes jeg filmen markerer et poeng, spesielt med tanke på at denne saken har en ung latinamerikaner på tiltalebenken. I dag ville det vært utenkelig å sette sammen en jury på denne måten, og idéen om å bli dømt av sine likemenn er ikke oppfylt her.

Allerede før de 12 får satt seg ned rundt bordet, har en av jurymedlemmene luftet sin mening om at dette må gå raskt. Han har billetter til en kamp om kvelden, og mener det ikke kan være tvil om at gutten er skyldig. For å skaffe seg et utgangspunkt for diskusjonen, foretar de en votering. Elleve stemmer skyldig, og kun én stemmer uskyldig. Mannen med billettene stønner frem «Det er alltid én!»

Årsaken til at jurymedlem nummer 8, spilt av Henry Fonda, stemmer for å frikjenne gutten, er mest at han føler at alle fortjener en grundig samtale før de blir dømt døden. Han møter stor motstand, for alle de andre er dette en helt soleklar sak. Han innrømmer selv at gutten antagelig er skyldig, men dommeren har sagt at en jurykjennelse som lyder skyldig vil resultere i dødsstraff. Nå når de alle er tvunget til å diskutere saken igjen, kommer det frem at de sterkeste bevisene er en kvinne som så drapet, en mann som hørte drapet og det faktum at det var en sjelden kniv som ble brukt.

Etter en stund går situasjonen litt i stå, og nummer 8 foreslår en ny votering. Om ingen har forandret mening skal han også stemme skyldig. Denne gangen er det en mann som har skiftet standpunkt. Som han forklarer: «nummer 8 står alene, og ber om tid og støtte til å kunne gi gutten en rettferdig dom. Og det ga jeg ham!»

Slik følger filmen et mønster videre. Ved hver votering forandres en stemme fra skyldig til ikke skyldig. Samtidig får vi begrunnelser for standpunkter fra alle sider. Til tider foregår det heftig argumentasjon, med tilløp til slåsskamp. For meg er det spesielt interessant å se de strukturelle årsakene til hvorfor man stemmer som man gjør. Som filmen skrider frem, dukker både rasisme og personlige familieforhold opp som grunner for standpunkt i stedet for bevisførselen i denne saken.

Fordommer mot enkeltindivider fra slummen kommer også fram. Da en av jurymedlemmene mener å kunne vite at alle som vokser opp i slummen blir kriminelle, får han svar på tiltale. En av de andre jurymedlemmene har blitt til noe, selv om han har vokst opp i slummen. Han blir den tredje som stemmer uskyldig, etter å ha sett hvordan fordommen mot den tiltalte gutten like gjerne kunne ha rammet ham selv. Han blir for øvrig feilaktig skjelt ut som den som støtter nummer 8 først, selv om det var en gammel mann som først tok det steget. Fordommen treffer ham altså dobbelt. Han beskyldes for å støtte «sine egne» uten å ha tilstrekkelig grunnlag for å gjøre det. Som sagt bytter han side først litt senere, da flere ting peker i den retning.

Noe av det som slår meg som mest sjokkerende i 12 Angry Men er den totale mangelen på forståelse av alvoret i situasjonen som noen jurymedlemmer utviser. Som nevnt er den ene bare opptatt av å runde av tidlig så han kan rekke kampen sin. En annen finner det for godt å spille bondesjakk og diskutere salgsteknikk under møtet. Flere andre virker likegyldige og lett påvirkelige i den ene eller andre retning.

En scene som har en avgjørende vektlegging er scenen hvor nummer 8 legger frem den identiske kniven som mordvåpenet. Dette er etter min mening filmens svakeste scene hva angår logikk. Det gjøres et stort nummer ut av at det ble sagt at kniven er så spesiell at det er utenkelig at noen andre enn gutten kunne ha brukt en slik kniv og begått drapet. Nummer 8 har kvelden før gått ut i nabolaget og klart å finne en slik kniv i den første butikken han prøvde i. Dermed skal han ha motbevist påstanden om at det er en kjempespesiell kniv, og at det derimot kunne ha vært mange som hadde en slik. Men dette resonnementet halter. Det at han klarte å finne en slik kniv, eliminerer ikke det faktum at det er en spesiell kniv. Fremdeles er det uhyre liten sjanse for at noen andre skulle ha brukt nettopp denne typen kniv til dette drapet. Sjansen er fortsatt stor for at om det var noen andre enn tiltalte som utførte drapet, ville de ha brukt en langt mer vanlig kniv. Men dette tar ikke filmen høyde for. Vi får presentert denne scenen som en definitiv begravelse av aktoratets knivbevis.

Derimot er scenen hvor nummer 8 gjenskaper forutsetningene for den eldre, svaksynte kvinnens vitneforklaring god. Han har skarpsindig lagt merke til noen merker på neseryggen hennes, noe som kun kan bety at hun til vanlig bruker briller. I sengen har hun dem ikke på, og det er fra sengen hun påstår å ha sett drapet. I tillegg forklarte hun at hun så drapet gjennom vinduene på en tom togvogn som passerte mellom hennes soverom og rommet der drapet foregikk. Selvfølgelig mådette vitnet klassifiseres som høyst upålitelig.

På samme måte er iscenesettelsen av situasjonen rundt den gamle mannen som bor i etasjen under leiligheten hvor drapet fant sted, meget elegant regissert. Nummer 8 skritter opp avstanden fra sengen til trappeoppgangen hvor han skal ha sett drapsmannen flykte ned. Han påstår å ha hørt gutten true sin far og hørt kroppen falle i gulvet, men som vi vet må det ha skjedd mens toget dundret forbi og overdøvet alt annet. Nummer 8 sannsynliggjør at den gamle mannen aldri ville ha rukket å komme seg ut i trappeoppgangen og klart å se drapsmannen. Det eldste jurymedlemmet lanserer en teori om at vitneforklaringen stammer fra et ønske om å være et viktig vitne, et menneske som betyr noe.

Først på morgenkvisten har prosessen blitt fullført, og alle har endt på en erklæring om at det er rimelig tvil om at gutten kan være den skyldige. Selv den etterrettelige og standhaftige nummer 4, forandrer mening etter at kvinnens vitneforklaring plukkes fra hverandre. Reisen i juryrommet har tatt slutt, fra nesten enstemmig skyldig til enstemmig ikke skyldig. Prosessen har inneholdt uredelighet, hat, gråt, likegyldighet, utålmodighet, refleksjon, nysgjerrighet, skråsikkerhet, usikkerhet, empati og undring. Og sinne, som i tittelen 12 Angry Men.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: To kill a mockingbird, Inherit the wind, Witness for the prosecution, Anatomy of a murder og the Verdict.

Øyeblikket: Scenen da vi virkelig får forståelsen av hva som driver en av de eldre til å stemme som han gjør. Han baserer sin stemme på generell rasisme mot mørkhudede, og han holder en monolog som gradvis frastøter de andre jurymedlemmene i den grad at de ikke orker å sitte ved bordet sammen med ham. Én etter én forlater bordet og stiller seg ved vinduet. Han blir mer og mer desperat etter å få aksept, men det han sier er for rasistisk for dem alle. Til slutt er han som en ensom havarert båt i en konvoi hvor alle skipene er på vei bort.

Lyd og bilde

Fantastisk godt bilde på en såpass gammel film. Kvaliteten kommer til sin rett desto lenger ut i filmen vi kommer. Da går kameraet tettere og tettere på ansiktene til jurymedlemmene, og porer, svettedråper og hårstrå gjengis skarpt. Kontrasten er glimrende. Formatet er 1.66:1. Lyden er veldig fin, med glassklar dialog i mono.

Ekstramateriale

Frank Schaffner’s 1955 teleplay of 12 Angry Men, from the series Studio One, featuring an introduction by Ron Simon, curator at the Paley Center for Media: Selve TV-filmen er veldig lik vår film, bare kortere med sine 52 minutter. Den er slettes ikke verst, men allikevel et godt stykke unna Lumets film. To av skuespillerne er med i begge. Introduksjonen til Simon er interessant. Den diskuterer TV-kultur på 50-tallet. Marty, Patterns og 12 Angry Men forandret TV-dramaet for alltid. En liten forskjell på de to filmene, er at vi ikke er helt sikre på hva juryen vil konkludere med i TV-filmen. Introen varer i 15 minutter.

Production history of 12 Angry Men, from teleplay to big-screen classic: Faktisk så finnes det til og med en russisk versjon av denne filmen fra 2007. Det spennende ved filmens premiss er å få innblikk i hva som skjer når en jury trekker seg tilbake til et rom hvor ingen kan se hva som skjer. Forskjellen fra TV-filmen er først og fremst Fondas stjernestatus og lengden. Det skapes mer bakgrunnshistorie for de andre karakterene. Filmen fikk gode kritikker, men hadde faktisk dårlige seertall på kino i USA. 25 minutter.

Archival interviews with director Sidney Lumet: Dette intervjuet varer i 23 minutter. Lumet synes at TVens barndom var en fantastisk tid å jobbe i. Siden det var mye sendeflate som skulle dekkes, var det mye frihet.

New interview with screenwriter Walter Bernstein about Lumet: Kort intervju om Lumets arbeid opp mot manusforfattere 15 minutter.

New interview with Simon about writer Reginald Rose: Dette 15 minutters intervjuet tar for seg Rose sin tematikk og produksjon. Han lagde mange kvalitetsserier som diskuterte spenninger og motsigelser i amerikansk poltikk. Fordommer tas opp, også midt under McCarthyismen.

Tragedy in a Temporary Town (1956), a teleplay directed by Lumet and written by Rose: Sterkt drama om rasisme og borgervern. Føles litt utdatert, det er en del overspill og brøling. Men fin liten film på 52 minutter.

New interview with cinematographer John Bailey about director of photography Boris Kaufman: En 38 minutters dokumentar/essay om Kaufmann, om antikommunisme og McCartyisme. Kaufman fotograferte tre filmer for Kazan og syv for Lumet. Lumet dempet nok Kaufmann i 12 Angry Men, siden det var Lumets første film. I denne dokumentaren blir Kaufmanns lyssetting i The Fugitive Kind diskutert inngående. Den filmen finnes også i Criterion Collection.

Original theatrical trailer: Ufattelig overdreven trailer. Alt er så voldsomt dramatisk. En komisk trailer til en fantastisk film.

A booklet featuring a new essay by writer and law professor Thane Rosenbaum: 12 Angry Men var med å lansere den sosialt engasjerte og kritiske filmen, fra On the Waterfront og inn i 70-tallet. Rosenbaum har skrevet et herlig essay om rettsstaten, Lumet og 12 Angry Men.


Stalker

Stalker (Criterion nr. 888)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1979 – Andrei Tarkovsky (farger og sepia) – 161 minutter

Sonen

Nivå 1 (uten spoilers)

En guide tar to menn med seg inn i Sonen, på jakt etter Rommet, hvor dine innerste ønsker blir oppfylt. Stalker er en av de store, store klassikere i filmhistorien. Den er veldig krevende og sammensatt, symboltung og åpen for tolkninger. Det er ikke noe nytt jeg kan komme med her, ingen tolkning som ikke har blitt behandlet før, så jeg velger hovedsakelig å støtte meg til hva etablerte eksperter sier om filmen på ekstramaterialet. Slik kan lesere få et utgangspunkt for å hente ut sin personlige tolkning.

Nivå 2 (med spoilers)

I landsbyen som ligger tett opp til Sonen, bor guiden sammen med sin kone og barn. En slik guide kalles Stalker. Å føre noen inn i Sonen er straffbart. Kona er fortvilt over at mannen tar på seg et slikt oppdrag, for det er også farlig. Bevæpnet politi patruljerer rundt Sonen. I baren møter guiden sine to kunder. En forfatter som ønsker seg inspirasjon og en professor som ønsker seg kunnskap. Sonen skal gi dem begge det de ønsker.

I følge filmekspert Geoff Dyer, som bidrar med et interessant videoessay på ekstramaterialet, inneholder Stalker tidenes beste filmscene. Det dreier seg om overgangen fra sepia til farger ved 31 minutter, fra den vanlige verden til Sonen. De drar innover på en slags dressin, klanken fra dressinen blir mer og mer rytmisk og musikalsk der de nærmer seg Sonen. Da fargene kommer er det fullkomment.

Stalker er en film som stiller spørsmål kontinuerlig til den observante seer. Ett eksempel: Professoren blir bedt av guiden, Stalker, om å gå først. Vi følger hans synsvinkel. Så dukker Stalker, Forfatteren og Professoren opp i bildet. Hvem sin synsvinkel har vi nå? Sonens?

Alle filmer forandrer vår oppfattelse av verden. En dårlig film forandrer vår oppfattelse så lenge filmen varer, en god film forandrer den lenge. Stalker forandret Geoff Dyers verdensanskuelse permanent.

Stalker som film refererer bakover i tid, men på en pussig måte også peker fremover i tid. De kraftige piggtrådgjerdene og vaktene er en tydelig referanse bakover til Gulagleire, mens ingen som ser filmen etter 1986 kan unngå å assosiere Sonen med Tsjernobylulykken og det livløse landskapet vi kjenner derfra. Slike utilsiktede koblinger kan tilføre filmen en ny dimensjon. Våre assosiasjoner vil plassere mer uhygge og følelse av usynlig fare i dette landskapet de tre vandrer gjennom.

Det langsomme tempoet skal roe ned publikummet i begynnelsen, sette dem i en modus hvor de blir mottagelige for filmens tematikk. Tarkovsky har mye til felles med min favorittregissør Bela Tarr i så henseende. Tarr kan ha mye mer ekstremt langsomme tagninger enn Tarkovsky, men det kan ikke være tvil om at Tarkovsky må ha vært en inspirasjon for ham.

Tarkovsky benytter seg av arketyper i persongalleriet i filmen, som professoren og forfatteren. Men det er ikke så enkelt som å sette vitenskap opp mot kunst, det er mer komplisert enn som så hevder Geoff Dyer. Forfatteren er bitter og kynisk, trosser råd og går rett på. Noen roper STOPP, og han snur. Men ingen vedkjenner seg ropet, ingen av dem har ropt. En stemme har blitt generert av Sonen inne i hodet deres.

Vi kan godt tenke oss at Forfatterens og Professorens motforestillinger også er våre. Vi ser at Professoren mister en veske, for så å ha den igjen senere, da han plutselig er foran de andre i løypa. Tid har kollapset, fortid og fremtid gir ingen mening i Sonen. Hver mann har sin tidsopplevelse. Midt i Sonen ligger Rommet. Der skal du lære hvem du virkelig er, et dypere nivå av deg selv enn du selv har tilgang til. Men da de ankommer Rommet er det ingen av dem som vil gå inn i det. Komisk nok holder Forfatteren på å ramle inn i Rommet. Plutselig er de tilbake i baren, uten at de gikk inn i Rommet. Men hunden er med dem tilbake, som et bevis på at de har vært i Sonen.

Datteren til Stalker er i Sonen konstant. Hun er i farger og har deformiteter. Hun kan ikke gå. Alle barn av Stalkere har deformiteter. De har også andre egenskaper. Som vi ser i sluttscenen, kan datteren flytte glass ved hjelp av tankekraft.

Bastante utsagn kommer på rad og rekke i Stalker. De kan komme fra forskjellige karakterer, men felles er at vi som tilskuere må reflektere over dem. Her kommer et knippe:

Hard og sterk er Dødens følgesvenner. Man er myk som barn, hard og sterk når man dør. Som trær.

Menneskeheten eksisterer for å lage kunst.

Sonen er et mirakel.

Sonen oppfyller alle ønsker.

Sonen slipper gjennom de ulykkelige, de som har gitt opp alt håp.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Den brysomme mannen, Under the Skin, Solaris og Her.

Filmen vi har sett, skiller seg vesentlig fra boken. Filmproduksjonen endte i Tallin og filmet der. Noe gikk galt på laboratoriet og alt måtte skytes på nytt. Det var da Tarkovsky endret historien rundt Stalkerkarakteren. Boken fremstilte ham som en småkjeltring, mens Tarkovsky gjør ham til en hellig narr. Slik sett førte krisen til en bedre film.

Øyeblikket: Da vi ser gruppen på tre mennesker fra en synsvinkel som bare kan være fra Rommet. De er framme, men de vil ikke gå inn i Rommet. Hvorfor ikke? Rommet er målet med turen, en tur som har krevd mye både fysisk og psykisk. Det har også vært farlig til tider. Det fascinerer meg at man kan være så nærme kilden til kunnskap, og velge å ikke utforske det. Assossiasjonen til Werckmeister Harmonies slår meg her. Der byborgerne avstår fra å se på den omreisende hvalen, og heller leve i misnøye og mistenksomhet. Estetikken i dette utsnittet av Stalker er vakker, og skaper tid og rom for refleksjon over dette spørsmålet.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1 og lydformatet er mono. Det er et veldig rent bilde, og bildekvaliteten er av høy kvalitet. Skarpheten er god, kontrasten er riktig, fargene er godt gjengitt og detaljene står fint fram. Lyden er god, både dialogen og stemningsmusikken. Det er lite effekter i Stalker, dialogen står i sentrum.

Ekstramateriale

New interview with Geoff Dyer, author of Zona: A Book About a Film About a Journey to a Room: Kjempefint videoessay på 29 minutter med en entusiastisk filmentusiast. Britisk, korrekt og herlig særegen. Han forteller at han var utålmodig og kanskje for ung under den første visningen. Siden har han sett den mange ganger og alltid funnet nye detaljer. Filmen blir mer kompleks, ikke enklere, for hver visning. Det finnes ingen definitiv tolkning. Den er magisk og hverdagslig samtidig.

Interviews from 2002 with cinematographer Alexander Knyazhinsky, set designer Rashit Safiullin, and composer Eduard Artemyev: Intervjuet med Knyazhinsky er ikke så givende, for det er en sliten og syk mann som snakker. Det mest spesielle er at dette er det siste intervjuet han noen gang ga. Han er ekstra opptatt av at han er den siste som er igjen fra innspillingen. Alle de andre er døde (6 minutter)… Safiullin adresserer det som skjedde da førsteversjonen av filmen ble ødelagt. De som fremkalte filmen gjorde feil, og alt materiale måtte kastes. Safiullin sier at han hater dem som gjorde feil, og er ikke fremmed for tanken om at de gjorde det med vilje. Han har en fin lignelse på tapet av Tarkovsky. Han savner en å prate med om de viktige tingene. Det var som om Rommet ble borte (14 minutter)… Artemyev bidrar med det beste intervjuet her. Han var ansvarlig for musikken, og vi får et spennende innblikk i hvordan Tarkovsky forholdt seg til musikk. Han ville ikke ha en konsert, han ville ha lyder og bakgrunn. Musikken skulle skape gamle og dype røtter for en ny kunstart som film tross alt er. Artemyev fikk lite eller ingen tilbakemelding underveis. Han laget store mengder musikk, og ante ikke om det ville bli brukt (21 minutter).

An essay by critic Mark Le Fanu: Filmen er basert på Roadside Picninc av Arkady og Boris Strugatsky. Le Fanu har skrevet innsiktsfullt om filmen, og avslutter med oppfatningen mange av Tarkovskys nærmeste har. Strabasene under innspillingen av filmen tok livet av Tarkovssky, hans kone, hans beste venn Solonitsyn og kameramannen.

 


Caesar

Caesar (Criterion nr. 884)(Blu-ray)

Frankrike – 1936 – Marcel Pagnol (svart-hvitt) – 141 minutter

Alle gode ting er tre

Nivå 1 (uten spoilers)

Så er vi kommet til tredje og avsluttende film i Marseilletrilogien. I Caesar er det ikke overraskende Cæsar som er hovedpersonen, etter å ha vært den viktigste bipersonen i de to foregående filmene.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi husker fra Fanny at Marius ender som den store taperen, og må betale prisen for sitt valg noen år tidligere. Både Fanny, Panisse og Cæsar står mot Marius og mener at det finnes viktigere ting i et barns liv enn hvem som er den biologiske faren. Denne siste filmen åpner med at Panisse ligger på dødsleiet.

Cæsar konspirerer med presten i byen for å få ham til å komme og ta skriftemål fra Panisse. Panisse er ikke veldig religiøs, og ville aldri ha tilkalt presten av seg selv. Skriftemålet utvikler seg til en kamp mellom presten og legen, tro og vitenskap, i en herlig scene. Panisse og vennene diskuterer de forskjellige religionenes fortrinn i denne spesielle situasjonen.

Marius bor langt unna resten av familien sin, og han har ikke sett dem på nærmere 20 år. Men han får med seg dødsannonsen til Panisse. Selv med rivaliseringen mellom de to, har han bare godt å si om Panisse. Marius vet at Panisse har gjort alt godt for sønnen hans. Panisse sin død er katalysatoren for handlingen i filmen. Fanny velger å fortelle sønnen sin, Cæsariot, at Panisse ikke var hans kjødelige far. Men for ham vil Panisse alltid være far, og han føler takknemlighet overfor ham. Cæsariot bruker heller ikke lang tid på å finne ut hvem som må være hans egentlige far, og Fanny må innrømme at det er Marius. Cæsar blir også konfrontert av barnebarnet, de står hverandre faktisk enda nærmere enn gudfar/gudsønn.

Selv om Cæsariot virker upåvirket av denne nye oppdagelsen, legger han planer i det skjulte. En båttur til en venn er bare et skalkeskjul for å møte Marius i kjøtt og blod. Marius vet ikke hvem gutten er, og Cæsariot får observere faren i sitt element. Men når farens venner forsøker å verve han til narkotikasmugling, får han nok og reiser hjem, overbevist om at faren er en kjeltring og usselt menneske.

Omstendighetene vil ha det slik at far og sønn møtes igjen, og det ender med at Cæsariot forteller Marius at han er hans sønn. Fanny og Marius trekkes mot hverandre, som styrt av en naturlov nå som Panisse er død. All plikt, alle hensyn til alle andre er nå et tilbakelagt stadium. Alle rundt dem ser og unner dem kjærligheten på slutten av livet deres, den de har ventet på hele livet. Fanny innrømmer at hun har på en måte ventet på Panisse sin død, for hun har alltid visst at han ville dø 30 år før henne. Og da sverget hun at hun skulle søke sin egen lykke, for Cæsariot har ansvaret for hva hennes liv ble.

Marius var alltid prinsippfast. Han vil fremdeles ikke bli sammen med Fanny før han kan ta vare på henne på en anstendig måte. Han føler seg mindreverdig målt opp mot hennes enkearv og forretning. I tillegg har han problemer med at Fanny ikke lenger mener det samme som hun gjorde før, at hun snakker annerledes og omgås utdannede mennesker. Alt dette anser han som negativt, jeg anser det som utvikling i et menneske. For Marius betyr dette at han ikke har kontroll og at han føler seg underlegen hennes krets.

Heldigvis klarer både Cæsar og Cæsariot å formidle sin velsignelse til det tidligere kjæresteparet, og filmen ender med at Fanny og Marius vil gifte seg. Men kanskje må Fanny kvitte seg med en del penger, sånn for balansens skyld. Og sikkert helst ta tilbake sine gamle meninger, unngå mennesker med utdannelse og redusere ordforrådet sitt. Se da kan Marius slappe av og gi seg hen til kjærligheten.

I rollen som Cæsar finner vi en kjent og kjær fransk skuespiller ved navn Raimu. Jeg kan ikke huske å sett ham i andre filmer, men han er et funn. Han besitter en herlig naturlighet og trygghet i rollen sin. Den komiske timingen hans er perfekt, og selv i lange scener har han en intensitet som aldri mister energi. Han er et fyrverkeri med et voldsomt temperament, et morsomt og livlig midtpunkt, men aller best er han faktisk i de stille og såre scenene hvor Cæsars følsomhet kommer frem. Han har en slik stor scene i alle filmene i trilogien.

Frihet har vært et tema i alle filmene, og i Cæsar kommer det til uttrykk i at Fanny og Marius endelig får frihet til å velge hverandre. Dette er den eneste av filmene i trilogien som Pagnol regisserte selv, og den eneste som ikke var et teaterstykke først. En verdig avslutning på en herlig trilogi, som om ikke annet har introdusert meg for Raimu. Og det var et fint bekjentskap.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Fanny, Marius og Children of Paradise.

Øyeblikket: Duellen mellom legen og presten på Panisse sitt dødsleie. Her favnes store temaer. Skal Kirken eller medisinen ta vare på kropp og sinn, og i essens diskuteres tro mot vitenskap. Morsom duell mellom skarpe hoder.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1 og lyden er mono. Hele trilogien er jo en fryd å se på, spesielt med tanke på alder og fysisk kvalitet på kildematerialet. Jeg la merke til at det til tider var bedre kvalitet på scener skutt innendørs enn scener skutt ute i solskinn, og det er jo litt spesielt. Uansett, en glimrende presentasjon. Lyden er klar og formidler dialog og sparsomme effekter fint.

Ekstramateriale

Marseille, a short 1935 documentary about the Marseille harbor produced by Pagnol: Denne dokumentaren på 13 minutter var ment å være en følgefilm til Caesar, men dette var kjedelige saker.

Archival interviews with actors Orane Demazis, Pierre Fresnay, and Robert Vattier: Demazis, som spilte Fanny, slet med å for alltid bli forbundet med den rollefiguren. Hun og Fresnay var de eneste i skuespillergruppen som ikke var fra Marseille. Dette intervjuet fra 1967 varer i knappe fire minutter. Fresnay blir intervjuet i 1956 i en samtale som varer i seks og et halvt minutt. Stort sett snakker han om det gode forholdet han hadde til Raimu. Mr Brun ble spilt av Vattier, som får det lengste intervjuet her, med sine elleve minutter. Vattier er en raring, som er ivrig på å få frem hvor lat han var som skuespiller. Han øvde aldri på rollen som mr Brun, siden den var så liten. Utsikten til minimal innsats avgjorde hans rollevalg.

Restoration of Marseille trilogy: Filmene var i veldig dårlig tilstand. Oljemerker, blekkflekker og skader skjemmet originalene. Dette ble fikset opp frame for frame. Kort demonstrasjon på to og et halvt minutt.


Fanny

Fanny (Criterion nr. 883)(Blu-ray)

Frankrike – 1932 – Marc Allégret (svart-hvitt) – 127 minutter

En ære å ta vare på

Nivå 1 (uten spoilers)

Fanny begynner nøyaktig der Marius sluttet, med Marius i stevnen på en båt på vei ut av Marseilles havn. Igjen står en knust Fanny, en hjelpeløs Panisse og en uvitende Cæsar. Enn så lenge. I dette kapitlet av trilogien er det Fanny som bekler hovedrollen, med sitt uavklarte forhold til Marius og Panisse.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Fanny forteller Cæsar at Marius har dratt til sjøs og at hun er gravid med hans barn, faller Cæsars tilværelse sammen. Han avskriver sin sønn, og selv om han lengter etter brev fra Marius, later han som om han ikke er interessert. Dessuten kommer det ingen brev den første måneden. Han framstår som hard og lukket, og kameratene hans er bekymret for hvordan han legger lokk på følelsene sine. Han kan komme til å implodere. Da brevene begynner å komme, er det umulig for ham å ikke bli glad. Marius har hatt en god grunn for at brevene ikke har kommet.

Fanny velger å gifte seg med Panisse, som raust tar i mot både den kommende moren og barnet. Cæsar stiller opp for det som egentlig er hans barnebarn, uten å kunne tilkjennegi det for omverden. Det er befriende å se gamle menn ikke la seg styre av omgivelsenes urimelige krav, men heller vise nestekjærlighet og humanisme i praksis.

Denne ordningen fungerer godt, men så dukker plutselig Marius opp, full av anger over valgene sine. Han skjønner fort at barnet må være hans, og han er fast bestemt på å vinne tilbake Fanny, som han med rette tror fremdeles nærer sterke følelser for ham. Han er barnets far og de er fremdeles glad i hverandre. Hvorfor skulle de ikke kunne starte på nytt?

Her er det gode argumenter på begge sider, men allikevel finner Marius seg isolert på den ene siden. Selv Cæsar ser at det beste for barnet er at ekteskapet fortsetter, og at Marius har forspilt sin sjanse ved å dra til sjøs den gangen. Panisse vil ikke stå i veien for de unges kjærlighet, men han vil aldri gi slipp på barnet. Fanny ofrer sitt livs kjærlighet for at barnet skal ha en god framtid.

Frihet til å velge sitt eget liv å leve stilt opp mot hva slags konsekvenser det får for omgivelsene, var en stor del av tematikken i Marius, den første filmen i trilogien. Det samme kan sies om Fanny, men her har vi gått dypt inn i hvilke konsekvenser det får for en av «omgivelsene» fra den første filmen, nemlig Fanny. Hennes frihet til å velge får igjen konsekvenser for hennes familie og Marius sin familie, og selvfølgelig Panisse.

I en mer snever tid enn vår, og i et på mange måter bittelite miljø, vil Fannys valg om å bære frem en baby få store ringvirkninger. Det er et spørsmål om ære for hennes familie. Barnet er Marius sitt, men han er ute av bildet på grunn av sin fem år lange hyre på et skip. Hvis hun oppdrar barnet uten faren til stede, vil det bli sett ned på. Barnet vil bli sett på som bastard, selv om hun forteller at det er Marius sitt. Om hun gifter seg med Panisse, vil barnet kunne få en trygg oppvekst og æren være reddet, men helt unna vil hun ikke slippe. Panisse er alt for gammel for henne, noe som mange vil ha meninger om. Dessuten skal det noe til at Panisse skulle ønske å gifte seg med en kvinne som er gravid med en annen manns barn.

Filmen tar opp gammeldagse, men den gang høyst reelle, forestillinger om rett og galt. Jantelov og moralske normer ga et hardt samfunn med mye fordømmelse. Og som vanlig var det helst kvinnene som fikk lide. Som en kvinne sier: enhver familie har rom for én løs kvinne som lager skandale, én tøyte og sort får, men den plassen har allerede tante Zöe tatt. Fanny har valget mellom en kjærlighetsløs tilværelse hvor hun oppfyller samfunnets krav til beste for sitt barn, eller å leve utstøtt. Fanny er en sterk kvinne, og søker mer styrke der hun kan finne det. I en lang tracking-scene gjennom byen går hun målbevisst mot en kirke, og finner her styrke og trøst.

Midt oppe i disse triste rammene, finner Pagnol rom for humor og raushet. Cæsar og Panisse viser praktisk humanisme og ryggrad, hver på sin måte. Cæsar vil være der for Fanny og barnet uansett, og er villig til å gå mot sin egen sønn og barnets far for barnets beste. Slik sett er åpningsscenen hvor nettopp Cæsar bærer Fanny i armene sine etter at hun har besvimt, betegnende for resten av filmen. Og Panisse må framstå som frelseren selv for Fanny, villig som han er til å ta til seg barnet som sitt eget. Han ønsker seg en sønn, og skal bli like glad i gutten som om det er hans egen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marius, Cæsar og Le Corbeau.

Øyeblikket: Jeg kunne ha valgt den imponerende lange tracking-tagningen av Fanny som går gjennom byen, men velger noe helt annet. Da Fanny forteller Cæsar om Marius sitt valg og sin egen graviditet, er det et hardt slag for Cæsar. Hans reaksjon i en scene som får lov til å spille seg ut, er imponerende skuespill. Vi trenger ingen ord, alt formidles gjennom skuespillerens kroppspråk, øyne og mimikk. Det er en hjerteskjærende scene, så lett å forstå Cæsars følelser og sjokk. Spesielt med tanke på utgangspunktet hvor alt nå var bra. Desto større er sjokket da ingenting viser seg å være slik han trodde.

Lyd og bilde

Bildeformatet kommer i smale 1.19:1, slik som tilfellet var med Marius. Lydformatet er mono. Stort sett er jeg fornøyd med bildet i denne gamle filmen fra 1932. Skarphet er ok og bildet er stort sett uskadet. Men noen scener er ute av fokus, og der må vi anta at alle andre kilder er skadet, slik at dette er beste tilgjengelige mulighet. Skader er også synlige ved et par andre tilfeller, fokusproblemer likeså. Lyden er derimot uproblematisk. Den kommer i mono, som vanlig er med en så gammel film.

Ekstramateriale

Segments from Marcel Pagnol: Morceaux choisis, a 1973 documentary series on Pagnol’s life and work: Til sammen varer TV-programmene i én time og 25 minutter. Selv om Alexander Korda var regissør på Marius, var Pagnol også involvert på denne siden av produksjonen også. Korda regisserte det tekniske, mens Pagnol regisserte skuespillerne. Marius ble en suksess, som berget Paramount Studios i USA, som eide filmen. Filmene ble filmet i fire språk samtidig, fransk, svensk gresk og engelsk. Pagnol var bare opptatt av rettigheter til den franske versjonen. Pagnol og en annen stor fransk regissør, Rene Clair, hadde en feide gående i tidsskrifter om filmens fremtid. De leverte skarpe fornærmelser på løpende bånd, men likte hverandre egentlig godt. Rosselini, neorealismens far, mente alltid at Pagnol var neorealismens far, med sin film Jofroi og lyd tatt opp på lokasjon.

An essay by film critic Michael Atkinson and excerpts from Pagnol’s introductions to his plays and screenplays: En interessant tekst om Pagnols tanker rundt filmene og produksjonen. Spesielt en episode var fornøyelig. Pagnol trengte å få låne møbler fra en antikvitetshandel, som filmselskapet pleide. Men denne gangen ville de bare få låne om Pagnol personlig kom og hentet det. Han dukket opp morgenen etter, og en gammel dame på over 90 år tok i mot ham. Hun visste at Cæsar var under innspilling, og hadde sett de to tidligere filmene i trilogien. Hun visste at hun ikke ville leve lenge nok til å se Cæsar, men hun måtte vite hvordan det gikk. Så hvis Pagnol kunne fortelle henne handlingen, skulle han få låne møblene. Problemet var at Pagnol hadde skrivesperre, og lå langt på etterskudd med manuset. Han hadde egentlig ingen historie. Men nå måtte han komme opp med noe, og han improviserte frem en historie i møtet med den gamle damen. Og det ble til Cæsar! Åtte dager senere døde den gamle damen.


Marius

Marius (Criterion nr. 882)(Blu-ray)

Frankrike – 1931 – Alexander Korda (svart-hvitt) – 127 minutter

Det åpne hav eller kjærlighetens havn

Nivå 1 (uten spoilers)

Marius er første film i Marseilletrilogien, som også består av Fanny og Cæsar. Filmene kretser om disse tre menneskene, og fokus ligger på en av dem i hver film. I Marius skildres kjærlighetsforholdet mellom Fanny og Marius, og hvordan han har en konkurrent som kan bli vanskelig å slå.

Nivå 2 (med spoilers)

Konkurrenten jeg snakker om er havet, altså Marius trang til å ta seg hyre på et skip. Siden Marius har en sterk moralfølelse, er det ikke aktuelt for ham å innlede et forhold til Fanny for så å dra fra henne. Fanny på sin side ønsker ikke å stå i veien for Marius sine drømmer, men hun vil heller ikke la ham gå uten å ha forsøkt å skape et lykkelig liv.

Marius er en ung mann som jobber i kaféen til faren hans, Cæsar. Han har et godt øye til Fanny, som styrer en salgsbod på utsiden. Men Cæsar er streng og kravstor. Han vil ikke at Fanny skal få gratis kaffe eller henge inne på kaféen. Marius får stadig høre at han er lat, og blir hundset rundt. Dette er sikkert en av grunnene til at Marius vil gjøre noe annet med livet sitt enn å servere i en kafé, eventuelt overta med tid og stunder.

Marius sin store drøm er å dra til sjøs. Han prater med kapteiner på kaféer, og viser sin interesse til mannskap på skip som ligger til kai i Marseille. Spesielt én eks-matros er ivrig på å få med Marius på skipet. Han legger til rette for at Marius skal få hyre om en korsikaner ikke dukker opp i tide. Denne matrosen fremstår som en frister i henhold til Faustmyten. Marius slites mellom forpliktelsene overfor Fanny, Cæsar og hans egen drøm. Da Fanny legger til rette for at han skal få dra, ender det etter mye om og men at han drar. Fanny skjuler avgjørelsen for Cæsar så lenge at Marius rekker å komme seg på skipet. Cæsar har jobbet hardt for at Fanny og Marius skal gifte seg, og han har avtalt alt med Fannys mor, Honorine.

Fanny har alltid vært interessert i Marius, mens han avmålthet har frustrert henne. Når Panisse, en eldre herre med et godt øye til Fanny, begynner å kurtisere henne, øyner Fanny en måte å tvinge Marius på banen. Og han klarer ikke å se på kurtiseringen til Panisse, og slettes ikke i sin egen kafé. Det blir nesten et fullblods slagsmål av det. Lenge ser det ut til at det skal bli Panisse og Fanny, men det blir heldigvis ikke noe av. Marius kjølige holdning til Fanny, på grunn av en egentlig fin holdning til det å utsette Fanny for hjertesorg, driver Fanny til drastiske tiltak. En avklaring må komme!

Bylivet i Marseille, med sine smug og kaféer, blir formidlet til oss på en herlig måte. Den franske væremåten og havnekulturen skildres på typisk fransk og i dag, nostalgisk måte. Det er lett å bli revet med i filmen, som i bunn og grunn er en kioskroman eller såpeserie, men den har tiden på sin side. Håndverket er upåklagelig, og Marius fremste kvalitet er atmosfæren. Kanskje er én av grunnene til det at ingenting skjer plutselig. Her tar ting tid, og får tid på lerretet. Slik som i det virkelige liv. Vi kan roe ned sansene våre, og gli inn i havnelivet i Marseille. Vi rekker å reflektere over det vi ser, og gjøre oss opp en mening om Fanny bør dumpe Marius, og eller om Marius bør gripe sjansen til å bli sjømann. Vi vet at vi ikke blir mast på. Men endringene skjer i karakterene allikevel, bare smidigere og langsommere enn i dagens Hollywoodfilmer, og dermed mer troverdig.

Dette var en av de tidlige lydfilmene, og det mestres med bravur. Filmene ble en stor suksess, ikke bare i Frankrike, men ellers i verden også. Morsomt med tanke på at filmskaperne var bekymret for at dette ble for lokalt selv for nord-franskmenn. Pagnol lar oss få være mer ledig i valg av hva vi skal forstå og hvor vi vil se, enn for eksempel tysk ekspresjonisme eller sovjetrussisk montasje. Det kjølige og strenge fra disse retningen står i kontrast til varmen og anarkiet i Pagnols visuelle og tematiske idéer.

Marius er en film som er rimelig lett og romantisk, men under den ordinære kjærlighetshistorien diskuteres også andre temaer. Først og fremst frihet, noe som er et tema i alle Pagnols filmer slik jeg forstår det. Husk at manuset er skrevet av Pagnol, selv om Korda regisserer. Pagnol hadde en spesiell registil når det gjelder vektlegging av lyd. Han kunne noen ganger snu ryggen til scenen, og bare høre hvordan scenen spilte seg ut. Når det hørtes bra ut, var det bra. Han prioriterte å spille inn på location, og ta opp lyden direkte. Det var utfordrende med den tids lydutstyr, tungt som det var. Før lydfilmens inntog, var ikke Pagnol interessert i å ta steget fra teater til film.

Marius må ses som en del av en lang historie sammen med Fanny og Cæsar. Dette er første del, og det blir spennende å følge Marius, Fanny og Cæsar videre.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jean de Florette, Manon des sources, Le Corbeau, City Lights, Under the Roofs of Paris og Children of Paradise.

Øyeblikket: Kortspillet. En klassisk scene som får tid til å spille seg ut. Her jukses det over en lav sko, og jukset forsvares uten skam. Mye drama og følelser. Og humor.

Lyd og bilde

Av en eller annen grunn er det ingenting jeg liker så godt som å se en gammel svart-hvitt film på lerretet hjemme. Det å se en restaurert film i all sin prakt, som de så filmen den gangen, er en spesiell opplevelse hver gang. Marius presenteres i 1.19:1, med mono lyd. Bildeformatet er altså ekstra smalt, det nærmer seg kvadratisk. Bildekvaliteten er meget god, med skarphet i bildet, skarpe detaljer og gode kontraster. Ingen skader, så vidt jeg kunne se. Skarpheten holder seg til et utsnitt, bakgrunn og forgrunn er mer uskarpt. Jeg vil tro det har med tidens teknologi å gjøre. Lyden er kjempefin, ikke uventet da lyden var ekstremt viktig for Pagnol. Merk at han ikke regisserer denne filmen, det er det Alexander Korda som gjør.

Ekstramateriale

New introduction by filmmaker Bertrand Tavernier: Dette er en skikkelig filhistisk interessert regissør, som ofte brukes i slike introduksjoner. Han forteller at det var Truffaut som gjorde han oppmerksom på at Pagnol var en moderne filmskaper. Tavernier fikk se at Pagnol lagde visuelt flotte filmer, i motsetning til sitt rykte. 20 minutter.

New interview with Nicolas Pagnol, grandson of writer-director Marcel Pagnol: Bestefaren fikk annerkjennelse på 60-tallet, mye på grunn av Truffauts og Godards gode ord. Her får vi innsidehistorier fra en kilde som sitter på annerledes informasjon enn de fleste. 30 minutter.

Pagnol’s Poetic Realism, a new video essay by scholar Brett Bowles: Cæsar var en ren film, mens Marius og Fanny opprinnelig var teaterstykker. I Cæsar var det 47% utendørsscener, noe som er høyt. Venstresiden likte Marius, høyresiden ikke. Pagnol jobbet som alt mulig på Marseilletrilogien: manusforfatter, regissør, produsent og fotograf. Jean Renoir besøkte settet fra 1934-38. Fin dokumentar på 30 minutter.

Hefte: 13-siders essay av Michael Atkinson- Langt og godt essay som tar for seg hele trilogien. Grundig og interessant om det store og lille bildet.

Trailer: En god, kort trailer på ett minutt og 38 sekunder.


Clouds of Sils Maria

Clouds of Sils Maria (Criterion nr. 822)(Blu-ray)

Frankrike, Tyskland og Sveits – 2014 – Olivier Assayas (farger) – 124 minutter

Dronningen er død, lenge leve dronningen

Nivå 1 (uten spoilers)

Alle store stjerner, være seg skuespillere, fotballspillere eller artister vil se seg forbigått av yngre krefter. Det er et sannhetens øyeblikk som kan være vanskelig å takle. Maria er europeisk films grand old lady, selv om hun absolutt ikke er gammel. Hun bygget sin karriere i rollen som unge Sigrid, som spiller mot den eldre Helena. Nå lanseres muligheten for at hun spiller i stykket igjen, men nå som den eldre Helena. Sigrid skal spilles av det unge stjerneskuddet Jo Ann Ellis. Det fører til en sjelevrengende prosess for Maria, i tett samspill med hennes assistent Valentine.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Olivier Assayas er i ferd med å bli en av de beste europeiske regissørene i dag. Det mener tydeligvis Criterion Collection også, siden han har fått både Carlos og Summer Hours utgitt i samlingen tidligere.

Maria og Valentine, hennes assistent, er på vei til Sveits for at Maria skal ta imot en pris på vegne av sin gode venn og mentor, Wilhelm Melchior. Mens de er på toget får de beskjed om at han er død, kollapset på en gåtur i fjellet rundt Sils Maria. Senere skal det vise seg at han var alvorlig syk, og avsluttet livet sitt selv med piller. Det blir bestemt at seremonien skal gjennomføres, men nå i form av en hyllest til hans person. I kjølvannet av hendelsen åpnes det for at Maria skal spille i stykket han er mest kjent for, som en revitalisering av hans arbeid. Etter mye sjelegransking takker hun ja.

Skuespillet handler om den unge Sigrid som blir assistent for den noe eldre Helena. Dette forholdet har lesbiske overtoner. The Maloja Snake, som stykket heter, henspiller på en spesiell tåkeformasjon som formes i Sils Maria i forkant av dårlig vær. Teaterstykket får en parallell både i forholdet mellom Maria og hennes assistent, og Maria og hennes yngre motspiller Jo Ann Ellis i rollen som Sigrid. Dog uten lesbiske overtoner. Øvingene mellom Maria og Valentine får raskt en metadimensjon over seg, i forhold til stykket og forholdet mellom Helena og Sigrid, men også mellom Maria og Valentine, og Juliette Binoche og Kirsten Stewart.  Binoche er en veldig etablert europeisk filmstjerne og Kirsten Stewart er en kommende superstjerne. Jo Ann Ellis kan leses som Kirsten Stewarts alter ego. Vi kan også legge til et regissør/skuespiller element med Assayas og Binoche, siden denne filmen kom fra et ønske om å gjøre noe sammen igjen, uten å vite helt hva. Assayas arbeidte på filmen som gjorde Binoche til stjerne, Rendez-vous, slik Wilhelm Melchior gjorde med skuespillet sitt for Maria.

Øvingene mellom Maria og Valentine utvikler seg fra tydelige øvinger til øvinger hvor vi ikke er helt sikre på hva vi ser før et stykke ut i dialogen. Mot slutten av filmen ser vi reelle situasjoner mellom Maria og Valentine, hvor vi nesten forventer at det skal bli tydelig at dette var en øving. Grensene mellom karakterene i teaterstykket, og skuespillerinnen og hennes assistent er i ferd med å bli utvisket. Maria har en tendens til å snakke ned til Valentine, noe som sliter på forholdet mellom dem. Disse samtalene formidler mer og mer av Marias og Valentines meninger, og mindre av Helenas og Sigrids. Maria kan være selvmedlidende og dramatisk, og hevde at Valentine ikke kan forstå, siden hun ikke er under huden på karakteren sin.

Jo Ann Ellis er en villstyring, et stjerneskudd hvor hennes popularitet like mye er et produkt av hennes skandaleoppførsel og aktiviteter på sosiale medier, som på kinolerretet. Hennes talent synes udiskutabelt, men kvaliteten på hennes filmroller er en kilde til diskusjon mellom Maria og Valentine. Alderskløften mellom dem er avgjørende i synet på Jo Ann. Som det blir sagt i klartekst en fuktig kveld: Maria kan ikke påberope seg å være både ung og gammel, å ha status og erfaring samtidig som hun er kul og forstår det nye.

I det opprinnelige teaterstykket, påvirker Sigrid Helena til å begå selvmord i de øde områdene ved Sils Maria. Teaterregissøren Wilhelm gjør det samme, han tar den giftige dosen med piller alene i fjellet. Er det det Valentine også gjør? Hun er jo opptatt av å se The Malajo Snake, noe som Maria ikke er opptatt av. Men Maria blir med på fjellturen, dog motvillig og klagende. Det ser ut som Valentine mister tålmodigheten med henne på grunn av Marias usikkerhet på kursen. Valentine har full kontroll med kartet, og Maria strener da videre, slik at hun kommer først til utkikkspunktet. Men Valentine kommer ikke etter som hun pleier. Dette er faktisk det siste vi ser til henne. Antagelig har hun fått noj av Maria, og bestemt seg for å bryte samarbeidet der og da.

Binoche sier i ekstramaterialet at Maria går gjennom tre faser i filmen. Den første handler om Marias motstand mot alder og tid. Den andre om Marias kamp mot følelsene, og det er her hun klipper håret. Hun føler hun mister makt. Tredje del beskriver hvordan rollen kommer til Maria. Kirsten Stewarts beskriver hvordan Valentine lever for å fremme Maria. Til slutt velger Valentine seg selv, og det er kanskje best for dem begge.

Assayas er livredd for å miste de gode scenene, så de øver aldri før tagning. Eller kanskje man kan si at han filmer øvingene, sånn i tilfelle. Han var lenge usikker på hvordan han skulle avslutte filmen. Han skaffet til veie en kran, uten å ha noen klar plan. Men etter å ha filmet noen idéer, kom slutten til ham. Speilbildene skapte en perfekt avslutning.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All about Eve, Sunset Boulevard, Persona og Moulin Rouge.

Øyeblikket: Som den filmsnobben jeg er, synes jeg der Maria og Valentine diskuterer filmen de nettopp har sett på kino, er en veldig god scene. Mest fordi det er flere sider og argumenter for begge parter, at man ledes i en retning før man dyttes i en annen. De har sett Jo Anns siste superheltfilm. Maria har en konservativ smak, og har vondt for å finne noen særlige kvaliteter i denne filmen. Klippene vi får se, må kunne sies å støtte dette synet. Filmen virker som en standard komersiell science fiction actionfilm, med rimelig hjernedød underholdning. Valentine er engasjert i filmen, og rolletolkningen til Jo Ann som hun mener har mange lag. Hun tolker i overkant mye inn i filmen, og forsøker å overbevise Maria om at det er mer her enn det kan se ut som. Maria er totalt avvisende, og ler av argumentene. Det føles sårt og arrogant for Valentine, og hun gir opp. Selv om jeg må si meg enig med Maria, er det sårende å bli avfeid på denne måten, og det minste Maria kunne gjort var å høre ordentlig etter når hennes assistent forsøkte å formidle noe. Noen øl hjelper heller ikke på situasjonen.

Lyd og bilde

Ny film, flott bilde. Gode detaljer, fin dybde, solide farger. Natursekvensene er strålende, majestetiske og vakre. Tåke, himmel, grønne åser og grå fjell. Bildeformatet er 2.40:1. Lydformatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Stort sett er filmen dialogdrevet med glassklar gjengivelse av samtalene, men også musikken og de sparsommelige effektene er flott gjengitt.

Ekstramateriale

Beyond Time, a new interview with director Olivier Assayas: I Binoches første store film, Rendez-vous, var Assayas manusforfatter. Han har et stort behov for struktur, men regissøren av denne filmen, André Téchiné, likte å improvisere. Det ble en nyttig erfaring for Assayas. Han er usikker på om han hadde laget Clouds of Sils Maria om ikke Juliette Binoche var om bord. Av favorittregissører nevner Assayas Bergmann og Fassbinder. Bergmann burde fått Nobelprisen i litteratur om han ikke hadde blitt regissør. 38 minutter.

Parallel Lives, a new program featuring actors Juliette Binoche and Kristen Stewart on their roles in the film: Det er interessant å høre at Binoche ikke deler Marias følelser om rollen, om fortid og fremtid. Binoche ser alltid fremover, og elsker nye utfordringer. Om hun blir castet som eldre kvinne, spiller ikke det noen rolle. Kristen Stewart ønsket ikke rollen som den unge skuespillerinnen, men elsket rollen som Valentine. Hun elsker også filmer om filmer. 37 minutter.

Cloud Phenomena of Maloja, a silent 1924 documentary by Arnold Fanck that is seen in the film: Idèen om å lagge ved denne stumfildokumentaren, som Maria og Wilhelms enke ser sammen i filmen, er appellerende. Men i seg selv er ikke filmen så spennende. Francks filmer kjennetegnes av skyer. Han grunnla «Freiburg School», med Leni Riefenstahl som den viktigste eleven derfra. Ti minutter og 23 sekunder.

Trailer: Heldigvis er filmen mye bedre enn traileren gir inntrykk av. To minutter og 9 sekunder.

An essay by critic Molly Haskell: Et godt essay av Molly Haskell, som vanlig. Passe langt også.


The Fisher King

The Fisher King (Criterion nr. 764)(Blu-ray)

USA – 1991 – Terry Gilliam (farger) – 138 minutter

Ikke let etter det du har

Nivå 1 (uten spoilers)

Jack Lucas, en såkalt «shock jockey», presser en radiolytter for langt en kveld. Samme kveld begår lytteren en massakre på en nattklubb. Hendelsen fører selvfølgelig til Jack Lucas sitt fall, og han ender opp med flaska, bitterhet og et langt dårligere liv enn han er vant til.

Nivå 2 (med spoilers)

Myten om The Fisher King kommer i mange forskjellige varianter. Kjernen i historien virker å være at en konge som er skadet, leter desperat etter Den Hellige Gral. Alle hans menn er ute på leting etter den. Narren hans ser at kongen er tørst og tar et beger med vann til ham. Det viser seg å være gralen, og kongen blir glad. Han lurer på hvordan narren klarte det som kongens menn ikke klarte. Narren svarer at han bare ga kongen vann siden han så at han var tørst.

Overført til denne filmen, forstår jeg det slik at Jack Lucas er kongen som faller dypt etter tragedien på nattklubben. Han er den skadete som søker noe som skal gi mening. Han gir uteliggeren Parry penger og leker Kirsten Giftekniv for å hjelpe Parry, som kongen som søker gralen. Men egentlig er det ikke der man får sjansen til å gjøre ting godt igjen. Det er de dypere handlinger som må til. Og kanskje står gralen på nattbordet hans også. Jack forlater Anne med en gang han føler han har fått livet sitt på rett kjøl, men han finner ikke noen bedre der ute.

Jack Lucas er en ufyselig radiovert som har mange radiolyttere som han driver inn i frustrasjon med sin stil. En lytter utfører en massakre som ender med syv døde. Det får konsekvenser for Lucas og vi møter ham igjen tre år senere som driver av en videobutikk. Han er sammen med eieren av butikken, alkoholisert og desillusjonert. Parry mistet konen sin i massakren, og er nå uteligger. Han er forelsket i en jente, og Jack Lucas ser Parry som en mulighet til å gjøre bot. Parry ønsker å få den hellige gral fra en millionær i New York, og Jack skal etter hvert måtte trå til.

Jack har en stor påvirkningskraft på sitt publikum. Han er den første stemmen de hører om morgenen. Men paradoksalt nok er han selv avsondret fra verden. Han lever i studio og limousiner. Folk ser til ham for råd om livet, men selv vet han nesten ingenting om mennesker, han er nesten aldri i kontakt med virkelige mennesker. Han bor i en dyr, klinisk og kald leilighet. Den er moderne og luksuriøs, og står i kontrast til Anne sin lille og billige leilighet. I hans nye tilværelse sammen Anne, er han faktisk ikke så langt unna Parrys uteliggerliv. Parry heter egentlig Henry Sagan og var lærer før massakren Jack utløste. En kveld Jack har drukket tett, krangler han med Anne og stryker på dør. Frakken hans setter seg fast i et dørhåndtak og revner. Nå er han til forveksling lik en uteligger, ubarbert, full og med klærne i filler. En liten gutt tar ham for å være en uteligger og gir ham en Pinocchiodukke. Symbolikken ligger i at Pinocchio forsøker å bli en ekte gutt, og Jack forsøker å bli et ekte menneske. Senere skal dukken ligge i sengen til Parry på asylet, når Parry igjen har blitt et helt menneske.

Parry har blitt besatt av middelalderen etter tragedien, og samler effekter med motiv fra epoken. Han bor i en kjeller, tatt inn av en eldre mann med et godt hjerte. Her har han laget et alter over sin kjærlighet til Lydia, et alter som er tydelig inspirert av middelalderen. Gralen er hans store mål, et symbol på evnen til å elske. I denne tiden hvor Jack er sammen med Parry, har begge sin beste utvikling. Jack tar på mennesker, og dette er godt for ham. I sitt gamle liv var det aldri fysisk menneskelig kontakt. Han levde avsondret fra andre, bortsett fra samboeren sin og advokaten sin. Til og med produsenten hans sto bak en glassvegg i studioet.

Jack og Anne blir paret som skal føre Parry og Lydia sammen. De to sistnevnte er følelsesmessige skadete mennesker med stor skepsis til om livet kan bringe dem lykke, og om det finnes noen for dem der ute. Men Jack og Anne gir ikke opp. Parry har vært avstandsforelsket i den klønet Lydia i lang tid, og Lydia kaster seg til slutt ut i det, hun også. En fin kveld fører dem sammen, bare for å ende i tragedie da Parry blir overfalt av brutale ungdommer. Da det skjer er han midt i en psykose, hvor ettervirkningene av massakren spilles ut i full styrke. Han blir liggende i koma. Jack forsøker å hjelpe ham, men hans gamle jeg stritter mot å være omtenksom. Jack sine verdier er bemerkelsesverdig lik jappenes verdier, seg selv først. Men han innser at han må hjelpe.

Jack er The Fisher King, men han er også narren. Mens Parry er i koma, er det han som må skaffe til veie gralen, og gi den til Parry. Jack ser at Parry er tørst og gir ham det han trenger, den hellige gral fra millionæren. Huset millionæren bor i er en middelalderborg, som er en faktisk bygning i New York. Her introduseres altså en ny karakter, ti minutter før filmens slutt. Det er uvanlig. Millionæren har svelget en dose tabletter, og er døden nær. Jack utløser innbruddsalarmen med vilje da han drar, for at mannen skal få hjelp. Dette hadde neppe den gamle Jack gjort.

The Fisher King er kanskje Terry Gilliams beste film. Her har han dempet det fantastiske, noe som gjør at jeg liker den bedre enn hans mer typiske filmer. Han ville dempe seg i denne filmen, og derfor fokuserer han på fire karakterer. Jeg synes det fungerer fint med å la The Red Knight symbolisere Parrys psykiske lidelse, uten at dette aspektet får for mye tid på lerretet. Det at The Red Knight ikke blir overeksponert, gjør han mer virkningsfull når han er på skjermen.

På ekstramaterialet kan vi lære at Wasteland av T.S.Elliott har The Fisher King-myten som underliggende tema. Manusforfatteren følte at historien ble «tatt» av Rain Man, og at han derfor måtte gi manuset en ny overhaling. Robert Johnson skrev He, som også handler om the Fisher King. Jeff Bridges var opptatt av å ikke bli castet i like roller, slik som hans far, Lloyd Bridges. Her spiller Jeff Bridges en mer usympatisk rolle enn vi er vant til. Han spiller en mann som ønsker alt og mener han fortjener det. Han illustrerer de amerikanske verdiene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rain Man, One Flew over the Cuckoos Nest, Ordinary People,

Øyeblikket: Den herlige dialogen i scenen hvor Parry følger Lydia hjem, smelter hjertet mitt. Han skjærer gjennom alle hennes høye murer rundt hjertet sitt, hennes beskyttelse mot å bli såret. Men uten å ta sjanser vil du aldri oppleve ekte kjærlighet. Han forsikrer henne om at han vil ringe henne, han vil være kjæresten hennes. Hvis hun lar ham.

Lyd og bilde

Bildet blir presentert i et fargerikt, skarpt og fyldig 1.78:1 format. Lyden kommer i et flott 5.1 surround DTS-HD Master audio spor. Det utspilles en fin aktivitet i bakhøytalerne, som skaper en fin atmosfære. Noen ganger skjer det dramatiske saker og lyden henger absolutt med. Dialogen er klar, og effektene er det trøkk i.

Ekstramateriale

New, restored 2K digital transfer, approved by director Terry Gilliam, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray:

Audio commentary featuring Gilliam: Alle Gilliams kommentarspor er morsomme og vel verdt å høre på. Herlig humør, interessante opplysninger, morsomme anekdoter og aldri plagsomt stille.

New interviews with Gilliam, producer Lynda Obst, screenwriter Richard La Gravenese, and actors Jeff Bridges, Amanda Plummer, and Mercedes Ruehl: The Fool and the wounded knight- 30 minutters intervjuer som er livlige og interessante. Gilliam tok det ned fra Baron Munchausen og konsentrerte seg om kun fire mennesker i Fisher King. Manusforfatteren synes 80-tallet var et fælt tiår, med kynisme og ingen trodde på noe. Han ville lage en reaksjon mot det.

New interviews with artists Keith Greco and Vincent Jefferds on the creation of the film’s Red Knight: Designerne snakker om hesten og drakten, og hvordan stuntmannen måtte omstille seg etter hvert som de utviklet drakten. Den ene kunstneren har verdens lengste dreds. 23 minutter lang dokumentar.

Interview from 2006 with actor Robin Williams: Robin’s tale (19 min)- Dette er et morsomt intervju. New York er et egnet innspillingsted for en film med middelalderestetikk. Filmen er ikke en glorifisering av psykisk lidelse, men handler heller om kjærlighet og det å gjøre godt igjen.

New video essay featuring Bridges’s on-set photographs: 12 minutter med Bridges egne bilder fra innspillingen, men hans egne kommentarer.

Footage from 1991 of Bridges training as a radio personality with acting coach Stephen Bridgewater: Jeff & Jack er en 20 minutters dokumentar om hvordan Jeff Bridges blir til Jack Lucas. Han blir instruert av en ekte radiovert. Interessant dokumentar.

Deleted scenes, with audio commentary by Gilliam: Jeg forstår at disse scenene ble slettet. Ti minutter med slettede scener.

Costume tests: Tre minutter med Amanda Plummer og de andre skuespillerne i flotte kostymer.

Trailers: 9 minutter og 37 sekunder med trailere. Tre innenlands trailere er skikkelig dårlige, og det er en voiceover som ødelegger først og fremst. Det er den gode gamle stemmen som vi har hørt i mange år. Trailerne skjemmes av forferdelige klisjeer. Dessverre er det ikke ironisk. Heldigvis lages det også to internasjonale trailere. De er mye bedre, mer alvorlige og færre klisjeer. De er også lenger. Scenene får spille seg ut uten å alltid ha voiceover.

An essay by critic Bilge Ebiri: Dette var et kjempefint essay. Mange gode betraktninger om filmen og tolkninger av symbolikk. Må leses.

 


Being There

Being There (Criterion nr. 864)(Blu-ray)

USA – 1979 – Hal Ashby (farger) – 130 minutter

Feil mann til rett tid

Nivå 1 (uten spoilers)

En godt voksen mann har levd et beskyttet liv som gartner hos en gammel mann. Da den gamle mannen dør, må gartneren flytte ut av huset, og forholde seg til den virkelige verden. For en mann som har en meget begrenset IQ og kun kjenner verden gjennom TV, er dette en stor utfordring. Gjennom en ulykke (eller lykketreff), blir han boende hos et rikt ektepar som tolker hans enkle formuleringer som dyp visdom.

Nivå 2 (med spoilers)

Being There er et satirisk mesterverk av en av, om ikke den beste, regissøren fra New Hollywood-perioden, nemlig Hal Ashby. Dette er mannen bak det absolutte mesterverket Harold and Maude, i tillegg til perler som Shampoo, The Last Detail, Coming Home og The Landlord.

På sin første bytur på egen hånd forsøker vår mann, gartneren Chance, å mestre omgivelsene. Musikken som scenene er lydsatt til, er 2001: A Space Odysse. Dette er like fremmede omgivelser for Chance som om han skulle vært i ytre rom. Han blir stående å se seg selv på TV-skjermer i et utstillingsvindu. Dette er et frampek til hans senere TV-opptredener. Opptatt som han er av hvordan han kan befinne seg på TV-skjermen, rygger han ut i veien og blir påkjørt av en bil. Bilen viser seg å tilhøre forretningsmannen Benjamin Rand, og det er hans kone som blir kjørt av privatsjåføren i dag. Chance blir moderat skadet, og takker ja til å bli undersøkt i Rand sitt hjem. Eve Rand er først og fremst redd for å bli saksøkt, men både Benjamin og Eve blir oppriktig begeistret for den enfoldige mannen som blir deres husgjest i dagene som følger.

Benjamin er dødssyk, og Chance føles som et frisk pust, en mann som snakker uortodokst og rett fra levra. Ironien er jo at han ikke gjør det i det hele tatt, men formulerer seg så uklart at det er tolkningene som virker befriende tydelige. Benjamin er imponert over Chance sine betraktninger, og Eve faller for en yngre mann i huset, naturlig nok siden hun har levd med en 80 år gammel syk mann i lang tid. Benjamin introduserer Chance for sin venn presidenten, og Chance blir tatt på alvor siden anbefalingen kommer fra en livslang støttespiller til det republikanske partiet.

Chance har antagelig vokst opp i huset til en velgjører, og blitt oppdratt av den svarte husholdersken Louise. Etter hvert som han ble eldre, har han lært seg å stelle hagen. Husholdersken Louise vet at Chance er noe tilbakestående, og observerer i vantro at en slik mann kan nærmest bli presidentens rådgiver. Som hun så slående formulerer det: «dette er den hvite manns Amerika». Hvordan gikk det så langt at en mann uten snev av forståelse for politikk kan bli så mektig? Og er filmen totalt urealistisk? Neppe, med tanke på presidentsituasjonen i samme land i dag…

Vi kommer ikke utenom å trekke paralleller til Donald Trump. En fellesnevner er TV. Chance har lært, og imiterer, alt han kan gjennom TV-programmer. Det er hans kilde til kunnskap. Trump har vedgått at hans kilde til kunnskap ikke er bøker, rapporter eller aviser, men TV. De har ingen dyp kunnskap om noe som helst. Chance har lært seg sosial kunnskap gjennom TV, som fører til en maktposisjon. Trump har bygget opp sin popularitet gjennom TV, som har ført ham til verdens sterkeste maktposisjon.

Chance sitt eneste faglige vokabular, dreier seg om hagearbeid. Han kan en del om det å få noe til å gro, det å vedlikeholde en hage og at hager følger sykluser. Han faller tilbake til dette når han får spørsmål fra autoriteter, eller mennesker han ønsker å kunne prate med. Disse utsagnene blir tolket som innsikt og metaforer for politikk. Et eksempel er da presidenten spør han om hva han bør gjøre for å takle noe som kan forstås som konjunktursvingninger. Chance forteller om hagens syklus, om vinter, vår, sommer og høst. Det er en tid for å så, høste og så ligger hagen uvirksom. Men så kommer våren igjen. Presidenten tolker det som å tørre å stå i nedgangstider, og ha tro på at oppgangstider vil komme. Han velger å ikke innføre radikale virkemidler, og høster(!) lovord for det. Chance har plassert seg på politikkens stjernekart. Påfølgende TV-opptredener, med like intetsigende utsagn, blir tolket med desperat velvilje. Han blir en snakkis i det politiske miljøet. Ingen har data på ham, hverken journalister eller CIA/FBI. Dermed forsterkes inntrykket av at han er en viktig aktør.

Dette blir ikke en skremmende parallell til Donald Trump før mot slutten av filmen. I begravelsen til Benjamin Rand, snakker kistebærerne sammen. De er alle fra det republikanske partiet, og har sett seg lei på presidentens synkende popularitet. Partiet trenger en ny presidentkandidat. De virker velvillige til en populær TV-kjendis, selv om han ikke har en tradisjonell politikerbakgrunn. Kanskje kan Chance løfte partiet til gamle høyder?

Det kan være overraskende å høre fra Sellers munn at rollen som Chance er den meste krevende i hans karriere. Det var viktig å ikke bare la Chance imitere TV-karakterer, siden det aldri ville overbevise noen som helst om at han hadde noen egne tanker. Det måtte formidles som om Chance hadde bearbeidet inntrykkene fra TV, og ikledd det sitt eget språk og tanker. Kun en filosofi som virket dyp, ikledd metaforer som man kunne knytte til temaet, kombinert med en heldig støtte fra Rand kunne overbevise politikere og presidenten.

Slutten er omdiskutert, og ble introdusert av Ashby i etterkant av innspillingen. Tanken er å skape en uro hos tilskueren, om Chance faktisk har noe mer med seg. Eller er han bare for dum til å vite at han ikke kan gå på vannet? Som Donald Trump.

Ashby hadde likheter med John Cassavetes i sin registil. Selv er jeg stor, stor fan av dem begge, og det føles naturlig å like begge om man liker èn. Sellers gikk fullstendig inn i rollen, og valgte å begynne forberedelsene med å mestre stemmen. Han var Chance under hele innspillingen, selv under middagen med Ashby og produsenten.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Network, The Producers, Dr.Strangelove, Harold and Maude.

Øyeblikket: Eve har blitt tiltrukket av Chance, og hun tar til slutt mot til seg og forsøker å forføre ham. Chance har ingen forståelse av sex, og responderer med vante setninger når han blir oppmuntret til å flørte med Eve. Han sier til Eve at han liker å se på, som hun tolker som at han vil se henne strippe, mens han mener at han liker å se på TV. Dermed setter hun i gang med et lidderlig strippeshow, mens han ser videre på TV. Morsomt, tankevekkende og litt trist.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.86:1, med mono lyd. Bildet er en restaurert 4k versjon, og ser strålende ut. Flotte farger, godt detaljnivå og gjennomgående skarpt. Svartnivået sitter som et skudd, og kontrastene gjengis godt gjennom hele filmen. En veldig filmlik gjengivelse, med passe nivå av filmkorn. Lyden er klar og passer fint til denne dialogdrevne filmen.

Ekstramateriale

New documentary on the making of the film, featuring interviews with members of the production team: Fin dokumentar som spenner over et vidt spekter i løpet av sine 45 minutter. Sellers var ivrig på å filmatisere boken til Jerzy Kosinski, og ønsket seg Hal Ashby som regissør. Det skulle ta noen år før prosjektet lot seg gjennomføre. Her er mange interessante kommentarer fra de involverte.

Excerpts from a 1980 American Film Institute seminar with director Hal Ashby: I dette lydsporet, intervjues Ashby om Being There, produksjonen og filmen generelt. Ashby diskuterer villig slutten, og forteller at han hadde flere alternativer. Han går også grundig inn i manusstriden, som endte med at Jerzy Kosinski fikk ble tilskrevet det. Dette var Ashby sterkt uenig i, han mente at Robert C. Jones skulle hatt den æren.

Author Jerzy Kosinski in a 1979 appearance on The Dick Cavett Show: Kosinski fremstår som en mann det kan være lett å mislike. Han virker selvgod. Intervjuet handler mye om ham og hans oppvekst i Polen, psykoanalyse og skriveteknikk. Men vi får i hvert fall vite at han likte filmen godt.

Appearances from 1980 by actor Peter Sellers on NBC’s Today and on The Don Lane Show: På Todayshowet imiterer Sellers forskjellige Londondialekter, kraftig presset av en merkverdig programvert. I The Don Lane Show får vi vite at Sellers måtte legge på seg mye for å spille rollen. Her også briljerer Sellers med sine imitasjoner, denne gangen er det amerikanerne som får unngjelde.

Promo reel featuring Sellers and Ashby: Hal Ashby intervjues av Sellers. Bare tull og rør. Tre minutter.

Trailer and TV spots: OK trailer, men griper ikke premisset for filmen, føler jeg. TV spots er uinteressante. To minutter og 50 sekunder.

Deleted scene, outtakes, and alternate ending: Her er noen utvidete scener, som ikke tilfører filmen noe nyttig. Det er også en alternativ slutt på to minutter, hvor Chance berger et lite tre, og setter paraplyen sin som beskyttelse. Så vandrer han og Eve ut av filmen. Til slutt kommer scenen som går under rulleteksten, hvor Sellers roter til en scene ved å få latterkrampe. Tre minutter.

An essay by critic Mark Harris: Kjempefint essay først og fremst om Hal Ashby, om hans posisjon i New Hollywood og hvordan han var essensen av bølgens identitet.