Midnight Cowboy

Midnight Cowboy (Criterion nr.925)(Blu-ray)

USA – 1969 –John Schlesinger (farger og svart/hvitt) – 113 – Drama

Urban cowboy

Nivå 1 (uten spoilers)

Midnight Cowboy er en av de tidlige filmene i bølgen med gode amerikanske filmer som kom på slutten av 60-tallet og videre utover på 70-tallet. En ung og naiv sørstatsmann drar til New York for å leve av å selge sex til eldre kvinner. Det er det som er hans talent. Men New York blir for stor og kynisk for en storøyd ung mann i cowboyklær.

Nivå 2 (med spoilers)

Det tar ikke lang tid i New York før vår mann Joe Buck (Jon Voight) møter Ratso (Dustin Hoffmann). Dessverre blir Ratso symbolet på alt som er galt med New York, da han benytter seg av den godtroende Joe til å sno noen få dollar fra ham. Men når de møtes igjen, skal det utvikle seg til et herlig vennskap, et av de varmeste vi har sett på film.

Ratso ser med et trenet øye at den unge mannen i cowboyklær er et lett bytte for god gammeldags bondefanging. Joe stoler på Ratso og tror at han skal hjelpe ham til å komme i gang med «hustling»-virksomheten sin. Men Ratso hadde ikke regnet med å støte på Joe igjen senere. En verbal skyllebøtte og litt risting får Ratso til å forsøke å gjøre opp for seg. Senere knytter de to taperne bånd som skal vise seg å være veldig sterke. Ratso lar Joe bo hos seg i enn kondemnert leilighet.

Selv om vi aldri ser noen tegn på at de har et homofilt forhold, er det et i det minste intimt og omsorgsfullt vennskap de utvikler. Joe har homoseksuelle oppdrag, men er nok heterofil i natur. Jeg tror også Ratso er heterofil. Det pussige er at de begge er homofobe, og desperate etter å distansere seg fra homofili. Ratso refererer til alle han ikke liker som «fags». Men først og fremst er dette to unge menn som aldri har opplevd kjærlighet, og for første gang opplever omtanke og intimitet. Og de gir det til hverandre. Det er flere rørende scener her, hvor begge overskrider de grensene som er naturlig for dem i forhold til en annen mann. Joe tørker omsorgsfullt svetten av Ratso feberhete panne med sin egen skjorte i trappen ned fra festen. Selv i døden får Ratso en arm lagt rundt seg av Joe.

Joe er ikke unik i New York. Schlesinger viser oss det flere ganger. Ved et tilfelle blir Joe stående å se på en oppvasker på en diner, som er til forveksling lik ham selv. Han har også jobben Joe rømte fra. Senerer ser vi flere cowboyprostituerte stå langs 42th street, i identiske klær som han. Forretningsidèen til Joe er det flere som har tenkt på, som alt annet i en storby som New York.

Manuset bød på problemer for Schlesinger. Han strevet med det i to år, og da Waldo Salt ble koblet på, fikk han friere hender enn han ville ha fått tidligere. Waldo Salt forholdt seg ikke til tidsfrister. Et manus tar den tiden det tar. Den spesielle fortellerstrukturen, med flashbacks, nåtid og framtid ble godtatt under tvil. Flashbacks forteller oss at Joe har hatt en dårlig barndom, med et anstrengt forhold til religion. Noe skjedde med en voldtekt, arrestasjoner og psykiatri. Var Joe med på voldtekt? Ble han selv voldtatt? Var det en jente som ble voldtatt og pekte ut ham? Alle flashbacks vises når Joe tenker tilbake eller drømmer. De stopper ikke opp handlingen og fortelles som historier på egen hånd. Dette er et grep som fungerer meget godt.

Mot slutten av filmen har Joe funnet ut at det å elske for betaling har lite å gjøre med det å elske, men mye å gjøre med det å få betaling. Det brutale overfallet på den eldre mannen er inkludert i filmen for å vise hvor desperat Joe er blitt når det gjelder penger. Klippet fra et TV-program hvor en hund kles opp i menneskeklær er basert på et ekte program. Joe Buck er et tomt skall fylt av skrot fra TV da filmen begynner, men ved filmens slutt har han blitt en egen person. Symbolsk ser vi dette ved at han kaster cowboyklærne. Ratso er død, og han må starte et eget liv. Vil han klare seg eller vil han måtte ta ansvaret for det brutale overfallet på den eldre mannen på hotellrommet?

New Yorkere elsker filmer om byen sin, og de gjorde ikke noe unntak for denne. De kunne kjenne seg igjen i hardheten i byen, ensomheten og vanskelighetene. Schlesinger elsker å filme i studio, siden han da har full kontroll på miljøet. Hele den kondemnerte leiligheten ble flyttet inn i studio, og settet ga Schlesinger rom for kameraet til å bevege seg. Andy Warhol ga ham tilgang på celebre gjester og fester som kunne være med i filmen. Schlesinger er veldig glad i å vise at bygninger rives i filmene sine. Han sier at det symboliserer store omveltninger i livet til karakterene sine.

Alt er møkkete i Midnight Cowboy. Ratso, klær, leiligheten, gatene, husene. I tillegg kommer Ratsos sykdom, med påfølgende svette og enda dårligere hygiene. Ting er som regel ødelagt, eller i halvveis fungerende stand. Joe er alltid velstelt, for det er det eneste han har. Det er et fengsel for et menneske, å være så ufri på grunn av økonomi. Vi sier at USA er så fritt et land, men det er ingen frihet i kunne gå rundt på de gatene du vil. Fattigdommen gjør at du i realiteten ikke har noen frihet, av den typen som betyr noe.

Midnight Cowboy er en film jeg har sett en del ganger nå. Det pussige er at når jeg tenker på den, framstår den som en ganske streit film, kronologisk og vanlig rettfrem historiefortelling. Men sånn er den jo ikke i det hele tatt. Som nevnt har den både flashbacks og flashforwards, men den har også svart-hvitt foto, syretrippestetikk med masse farger og forvrengninger og kaotisk klipping. Dette aspektet ved filmen er faktisk såpass markant at Criterion har valgt å la det avspeile seg i coverarten på utgivelsen.

Jon Voight var ikke førstevalget til rollen som Joe Buck. Schlesinger nevner ikke navn, men hevder at skuespilleren som fikk rollen forsøkte å tredoble honoraret sitt etterpå. De lot seg ikke presse, men satset da på Jon Voight. Litt googling får meg til å tro at det må ha vært Jack Nicholson…

Schlesinger er homofil, men filmen har ikke nødvendigvis homofili som tema. Man kan legge hva man vil i forholdet mellom Joe og Ratso, men jeg velger å se det som et heterofilt vennskap. Filmen ble kritisert for ikke å være politisk nok, men Schlesinger sier at han ikke ønsket å gjøre homofili til tema. Det skulle han gjøre senere i Sunday, Bloody Sunday. Midnight Cowboy handler om vennskap.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: My own private Idaho, Naked, Born to Win og Panic in Needle Park.

Øyeblikket: På vei med buss til realiseringen av Ratsos drøm, en varm og lukrativ tilværelse i Florida, dør Ratso av sykdommen han har slitt med lenge. Jon Voight kan nesten ikke tro at det er sant. Men hans eneste og beste venn er død. Han lukker øynene til Ratso, og legger armen rundt dette stakkars herjede og usle lille mennesket. Musikken som spiller i denne dødssekvensen, er en nydelig og trist melodi. Faith No More viste den respekt ved å spille den inn som sistespor på deres klassiske album Angel Dust. Det er et parti som rører meg og passer så ufattelig godt til bildene vi ser. Jeg rangerer denne komposisjonen av musikk og bilde helt der oppe sammen med avslutningsscenen i Au Hazard Balthasar og scenen med den nakne gamle mannen i Werckmeister Harmonies.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er mono eller 5.1 surround DTS Master Audio. Det er valgfritt. Det er et godt bilde, med det vi kan forvente av skarphet og kontrast fra Criterion. Det spesielle er at det er et snev av grønnskjær over bildet. Det tar litt tid å venne seg til, men så tenker man ikke mer på det. I hvertfall om man elsker denne filmen like mye som meg. Uansett hva man måtte mene om grønnskjæret, er dette det beste bildet du vil ha sett på Midnight Cowboy. Lyden er fin uansett hvilket spor du velger. Jeg foretrekker alltid å ha litt differensiert liv i bakhøytalerne, selv om monolyd ofte kan være fyldig og fin.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1991 featuring director John Schlesinger and producer Jerome Hellman: Et bra kommentarspor. Notatene mine er omfattende etter gjennomhøringen. Vi kommer innunder huden på Joe, og forstår litt mer av hva som driver ham.

New video essay with commentary by Holender: Her diskuterer fotografen på filmen hvilke valg han tok og hvorfor. Han valgte å kjøre overeksponering for flashback, mens han undereksponerte nåtiden. 25 minutter langt videoessay.

New photo gallery with commentary by photographer Michael Childers: John Schlesinger var kjæreste med Childers i 37 år. Forholdet mellom de to startet under arbeidet med Midnight Cowboy. I dette fine fotogalleriet får vi vite at Andy Warhol skulle ha en liten rolle, men at han ble skutt rett før innspillingen. 14 minutter.

The Crowd Around the Cowboy, a 1969 short film made on location for Midnight Cowboy: Denne 9 minutter lange filmen fra innspillingen viser oss stort sett bare folkemengder og skuespillerne. Det dannes alltid folkemengder der hvor et kamera blir satt opp. Vi ser klipp både on location og på filmsettet.

Waldo Salt: A Screenwriter’s Journey, an Academy Award–nominated documentary from 1990 by Eugene Corr and Robert Hillmann: Kanskje juvelen blant et allerede godt ekstramateriale. Salt var en av de svartelistede manusforfatterne som ikke fikk jobb i McCarthyperioden. Warner Brothers opprettet til og med et fond for å sende upatriotiske og avskyelige kommunistamerikanere til Sovjet. Waldo Salt fikk et comeback med Midnight Cowboy. Kjempefin dokumentar på 57 minutter.

Two short documentaries from 2004 on the making and release of Midnight Cowboy: After Midnight 35 year – Schlesinger hadde laget Far from the Madding Crowd og ville lage noe helt annet. Schlesinger kom til Hollywood fra England, og hadde et annet blikk enn innfødte New Yorkere. God dokumentar på 30 minutter. Controversy and acclaim – Midnight Cowboy impliserer at mennesker har sex i en kinosal, og det var veldig kontroversielt. For første gang fikk en X-rated film Oscar. Schlesinger fikk tilbud om å klippe ETT (!) bilde fra filmen, slik at de kunne si at filmen var omklippet og dermed gi den en lavere aldersgrense. Men han nektet. 10 minutters gjennomgang av kontroversen rundt filmen.

Interview with actor Jon Voight on The David Frost Show from 1970: Veldig morsomt intervju på 14 minutter. Voight snakker mye om arbeidet med dialekt.

Voight’s original screen test: En kranglete Voight krangler med en provoserende intervjuer, som vi i kommentarsporet får vite var manusforfatter Waldo Salt. Morsomt. 7 minutter.

Interview from 2000 with Schlesinger for BAFTA Los Angeles: Den første dokumentaren på 15 minutter dreier seg om John Schlesinger. Han beskriver hvordan kameramannen han hadde på Sunday Bloody Sunday hadde problemer med å filme to menn som kysset. Han ble til slutt overbevist om at scenen måtte med, men straks scenen var skutt måtte han skjære grimaser og stønne ut et «ÆSJ». For Schlesinger var den historien selvbiografisk.

Excerpts from the 2002 BAFTA Los Angeles tribute to Schlesinger: Et 35 minutter langt innslag fra BAFTA-utdelingen er kjempefint. Både Voight og Hoffmann er morsomme fra scenen og holder gode taler i Schlesingers fravær. Til og med United Artists har en herlig hyllest til regissøren. Det er her Hoffmann forteller oss at «taxiscenen» er improvisert rundt en ekte nestenulykke i New Yorks gater. Men på kommentarsporet sier Schlesinger at alt var innøvd og skutt i flere tagninger. To stikk motsatte opplysninger her altså, fra regissøren og hovedrolleinnehaveren som spilte i scenen. Hvem skal man tro på? Filmfolk ass…

Trailer: Ett minutt og 46 sekunder. Kort trailer, men godt klippet. Bra.

An essay by critic Mark Harris: Godt essay av Harris. Han plasserer filmen inn i en filmhistorisk kontekst på en fin måte. Spesielt morsomt er det at en kritiker sa at 42th Street vil alltid være som den er, men filmen fort ville bli glemt. I dag er gaten ugjenkjennelig, med dyre familieleiligheter dominerende i bybildet, mens filmen har blitt en klassiker. Så feil kan man ta.


The Virgin Suicides

The Virgin Suicides (Criterion nr.920)(Blu-ray)

USA – 1999 –Sofia Coppola (farger) – 97 minutter – Drama

Jomfru/Jomfru

Nivå 1 (uten spoilers)

Alle jentene i en familie begår selvmord, og lokalsamfunnet står igjen uten svar på tragedien. Filmen er bygget opp gjennom inntrykkene en guttegjeng har av hendelser før og tiden opp mot selvmordene. Settingen er en amerikansk forstad, et ressurssterkt område med solide familier.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en herlig debutfilm. Jeg holder denne for å være en av Sofia Coppolas beste, sammen med Lost in Translation og Somewhere. Her er jeg nok fullstendig på kollisjonskurs med Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen og i noe mindre grad hans kollega Karsten Meinich. Marie Antoinette og The Bling Ring funker ikke helt for meg, men de får skikkelig drahjelp i spennende podcaster fra Montages. Det må sies.

The Virgin Suicides handler ytre sett om en guttegjeng som vokser opp sammen med de fem jentene som etter hvert skal begå selvmord. Men egentlig handler filmen om jentene, og omstendighetene som fører til det tragiske resultatet. Jentene er Cecilia på 13 år, Lux på 14, Bonnie på 15, Mary på 16 og Therese på 17. Cecilia er den første som dreper seg. Hun hopper ut fra annen etasje og lander rett på smijernsgjerdet under vinduet hennes. Samtidig har familien invitert jevnaldrende gutter på en fest hjemme. Festen er effektivt over.

Tittelen The Virgin Suicides henviser selvfølgelig til de fem unge jentene, som hvert fall bør være jomfru. Men det henviser også til jomfru Maria, for det er et ekstremt religiøst hjem de vokser opp i. Innemiljøet, spesielt på jenterommene, er preget av utallige religiøse nipsgjenstander. Det føles overfylt, pålesset og desperat. Slik alle gjenstandene truer med å overvelde oss estetisk i rommet, kveles jentene av strenge regler og store forventninger fra foreldrene.

Jentene ligger langt etter jevnaldrende ungdom i livserfaring og utprøving. De går i sin beskyttede boble, og henger ofte sammen på skolen. Myter dannes rundt dem. De er vakre og uoppnåelige. I et forsøk på å kompensere for det strenge regimet, lar foreldrene dem holde et usedvanlig kjedelig selskap hjemme, hvor noen gutter blir invitert. Her oppstår for øvrig filmens morsomste scene, da en av guttene forsøker å imponere moren til jentene med sexy sjekkeholdning. Selskapet ender i tragedie da den yngste søsteren begår selvmord. Det skal bli lenge til det blir festligheter igjen.

Neste gang blir avslutningsballet på skolen. Trip, skolen definitive kjekkas,  har bearbeidet jentenes far over tid, og får ham til slutt med på laget. Det loves gull og grønne skoger, og edle hensikter overfor Lux fremmes. Faren hjelper til å overbevise mor, og fire spente gutter henter jentene på ballkvelden. Kvelden starter så fint, med flørting, eksperimentering med litt alkohol og kyssing. Lux og Trip blir ballets dronning og konge. Jentene er forsiktige, men unner seg å være ungdom. Lux drar det litt lenger, drikker litt mer og har drøyere intensjoner med Trip Fontaine. De ender opp med å ha sex på en fotballbane og faller i søvn i hverandres armer. Men Lux våkner alene og forlatt. Ydmyket og forvirret må hun ta en taxi hjem midt på natten, til en hysterisk mor og et fengsel forkledd som et hjem resten av sitt korte liv. For hennes brudd på reglene fører til husarrest for alle jentene, og et radikalt strengere regime. Alle rockeplater blir ødelagt. Jentene blir tatt ut av skolen, og hjemmet modifisert for å ha kontroll på jentene til enhver tid. Og det er moren som styrer. Faren er redusert til en viljeløs skikkelse, som ser ut til å ha mistet grepet på tilværelsen. En slik forgiftet atmosfære kan ikke føre til noe godt.

Nå begynner et parti i filmen som beveger seg i landskapet mellom fakta og myter. Vi som publikum har liten mulighet til å skille. Guttene er besatt av hva som foregår i huset, nå som husets indre liv er enda mer utilgjengelig. Vi må bare ta guttenes ord for hva som skjer, men alle som kjenner til ungdom og deres beskrivelse av hendelser og mennesker, vet at det bør tas med en klype salt. Guttene beskriver at Lux har sex på taket med tilfeldige menn. Hun inviterer guttene inn mens foreldrene sover, som en flørtende femme fatale. Guttene er jentenes bindeledd til den virkelige verden, og spiller musikk for dem gjennom telefonen. Jentene signaliserer til guttene med lyssignaler.

Alt kommer til sin ende. Jentene tar livet av seg på hver sin måte, som en protest mot at de betraktes som èn av omverdenen. Bonnie hengte seg, Mary gasset seg i hjel, Therese tok en overdose piller og Lux drepte seg med eksos i garasjen. Etter alle selvdrapene, forsøker moren allikevel å gi et inntrykk av at det var mye kjærlighet i huset.

Sofia Coppolas film forteller hovedsakelig gjennom bilder og overlater til oss å tolke. Jentene sees på avstand, i forskjellige versjoner som en mangehodet hydra, bare at denne hydraen er snill. Coppola viser oss hva guttene ser, men også hva de ikke får se, og hva de misforstår. Mange fantasier om tenåringsjenter blir lekt med gjennom filmen. Utenfra ser jentene ut som divhusblomster, innenfra huset ser vi at jentene blir kvalt av vegg til vegg tepper.

Idèen til boken kom fra en barnevakt broren ansatte til forfatter Eugenides. Hun fortalte at både hun og søstrene hadde forsøkt å begå selvmord. Disse kortene av jomfru Maria som vi ser i filmen, blant annet som eikepynt på sykkelhjulene, viser til betydningen av religion i filmen. Mange katolske familier har veldig strenge regler for jenters oppførsel, noe som fører til mye vill oppførsel fra disse jentene. Boken, og filmen, handler ikke så mye om selvmordene som det å bli igjen etterpå. Hvordan er denne uvissheten, dette vakuumet etter fem livlige jenter som har gått plutselig bort?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mustang, Picnic at Hanging Rock, Thirteen, Black Swan og American Beauty.

Øyeblikket: Synet av Lux som våkner opp alene på en fotballbane midt på natten. Vi er vant til å se Lux som et midtpunkt. Enten fyller hun hele lerretet, eller så er hun filmet litt under fra og opp, som en stjerne. Her er hun en liten figur i et stort landskap. Trip har våknet og forlatt henne. Jeg tror både hun og vi stolte på Trip, men han har plutselig vist seg som den kjipe gutten han egentlig er. Han gikk lei henne etter å ha oppnådd det han ønsket. Han var ikke det hun trodde han var. Reisen hjem i taxi og møtet med en bekymret mor midt på natten er begynnelsen til slutten for Lux og søstrene.

Lyd og bilde

Veldig godt bilde. Formatet er 1.66:1. Farger, kontrast og skarphet er flott. Detaljer er tydelige. Filmen har et drømmende uttrykk, men bildet faller ikke for fristelsen til å kjøre et 70-talls soft bilde. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio, med herlig musikk gjengitt slik den skal. Dialogen er krystallklar.

Ekstramateriale

New interviews with Coppola, Lachman, actors Kirsten Dunst and Josh Hartnett, author Jeffrey Eugenides, and writer Tavi Gevinson: Josh og Kirsten er ærlige om hvordan de møtte rollenes utfordringer. Dette var tidlig i karrieren til superstjernene. Vi lærer av Sofia Coppola at Badlands var en inspirasjon. Den første delen av dokumentaren, Revisiting Virgin Suicides, varer i 26 minutter. Tavi er en die hard-fan av boken som også har tatt filmen til sitt hjerte. En annerledes stemme i filmkritikk og uvanlig på et ekstramateriale. 13 minutter.

Making of “The Virgin Suicides,” a 1998 documentary directed by Eleanor Coppola and featuring Sofia Coppola; Eleanor and Francis Ford Coppola; actors Dunst, Hartnett, Scott Glenn, Kathleen Turner, and James Woods; Eugenides; and more: Mest av alt lærer vi at Sofia Coppola har en mild måte å regissere på. Hun spiller på lag med skuespillerne. 23 minutter.

Lick the Star, a 1998 short film by Coppola: Tar seg opp etter hvert. Kortfilm om jentegjeng som er kjip. De vurderer å forgifte guttene med rottegift. Etter hvert vender jentene seg mot sin leder. 13 minutter.

Music video for Air’s soundtrack song “Playground Love,” directed by Coppola and her brother Roman Coppola: Ikke all verden. AIR musikkvideo med scener fra filmen. 3.39.

Trailers: To gode trailere. Svevende, antydende. 3 minutter, 38 sekunder til sammen.

An essay by novelist Megan Abbott: Essayet har fokus på Coppolas virkemidler. De åpner for at vi skal tolke. Siden kommer Abott med gode eksempler. Godt essay!


Dead Man

Dead Man (Criterion nr.919)(Blu-ray)

USA – 1995 –Jim Jarmusch (svart/hvitt) – 121 minutter – Eksistensiell Western

Dødsreise

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på slutten av 1800-tallet: En navnebror av poeten William Blake ankommer byen Machine for å ta en stilling han har blitt tilbudt ved Dickinson fabrikker. Da han ankommer er stillingen besatt. Han er pengeløs og arbeidsløs i en fremmed by. Han møter en kvinne, Thel, som han tilbringer natten sammen med. Om morgenen dukker hennes ekskjæreste opp og det ender med en skuddveksling hvor Thel blir skutt, før Blake (Johnny Depp) dreper drapsmannen. Han viser seg å være sønnen til fabrikkeieren. Dickinson utløser dusør på Blake, og sender de tre beste menneskejegerne i området etter ham.

Nivå 2 (med spoilers)

William Blake ble også truffet av kulen som drepte Thel, siden Thel kastet seg foran Blake. Hardt skadet kommer han seg ut i villmarken, og blir funnet av indianeren Nobody som pleier ham. De drar sammen gjennom villmarken, og opplever merkverdige hendelser på sin oddyssè. Nobody kjenner diktene til poeten William Blake, siden han ble ført til England da han var ung. Han har vært i London, men også i Philadelphia, New York og Toronto på dette kontinentet. William Blake, derimot, har aldri hørt om William Blake.

På sin ferd møter de flere bisarre karakterer. Tre kjeltringer har spesialisert seg på å rane og drepe reisende, og de stjeler gjerne klærne deres. Derfor er det alarmerende at en av de tre er ikledd kjole og kyse som ser ut som har tilhørt en ung jente. Det er for øvrig Iggy Pop som er ikledd den kjolen. William Blake har fått smaken på blod, og etter møtet med de tre kjeltringene er det ingen kjeltringer igjen i live. De blir skutt av Nobody og Blake i selvforsvar. Like stor grad av selvforsvar er det ikke i neste trefning med Pinkertonagentene. Der er Blake mer kaldblodig i sin nedskyting. Butikkinnehaveren langt der ute i villmarka får også smake bly da han også prøver seg.

Til slutt går det slik det gjerne går: lev ved sverdet, dø ved sverdet. Blake blir skutt. Han blir lagt i kanoen for den siste dødsreisen, og med han drivende på vannet ser vi Cole Wilson og Nobody drepe hverandre på elvebredden.

Hvorfor heter filmen Dead Man? En tolkning er at William Blake dør av skuddet til Charlie, fabrikkeierens sønn. Resten av filmen er en beskrivelse av reisen til dødsriket. Her kan vi lese inn elven som elven Styx, som fører til dødsriket Hades. Jeg er tilhenger av denne tolkningen. Nobody ser William Blake som skjelett ved èn anledning. En annen gang sier han at «William Blake drepte mannen som drepte ham». Selv sier William Blak mot slutten av filmen, i handelsbygningen, at han er dømt til Helvete. Har han her innsett at han allerede er død?

Dead Man er et mesterverk, og for meg Jim Jarmusch klart beste film. Denne odysseen mot dødsriket er en fascinerende reise. En kvalitet ved filmen er at man godt kan se den som en straight western, spennende nok i seg selv. Kultelementene er der allerede, gjennom birollene av «kule» mennesker eller odde trekk: «Do you have any tobacco?». Når man får mer innsikt i film, eller bare blir eldre, vil symbolikken bli interessant. Er hele historien en allegori om det å dø? Der har jeg funnet min tolkning og opplevelse nå, langt unna opplevelsen jeg hadde som 24-åring. Men selv da mente jeg dette var et mesterverk, langt unna grunnene jeg har for å falle ned på samme oppfatning i dag.

Johnny Depp var en gang en spennende skuespiller, men det føles som evigheter siden. Denne perioden i hans karriere var faktisk interessant. Han deltok i filmer som What’s eating Gilbert Grape, Edward Scissorhands, Donnie Brasco, Fear and Loathing in Las Vegas, The Ninth Gate, Benny and Joon, Ed Wood, Arizona Dream og Before Night Falls. Og han regisserte glimrende The Brave. Så endte alt ‘in a world of shit’. Jeg samlet på filmer med ham lenge, før jeg måtte innse at han ikke var et kvalitetsstempel lenger. Nå har jeg kvittet meg med flesteparten av filmene hans. Pirates of the Carribian 18 var spikeren i kista for meg.

Robert Mitchum spiller rollen som den steinharde fabrikkeieren Dickinson. Han er en allmektig konge med snev av stormannsgalskap. Dette skulle bli Mitchums siste rolle. Jim Jarmusch var ydmyk og nervøs i sin rolle som regissør for et av filmhistoriens største ikoner, men Mitchum var en gentleman. Dog var det én ting han mislikte sterkt, og det var å forandre replikker som var øvet inn. Og da Jarmsuch ba ham om å forandre en setning samme dag, ble det ampert. Men Mitchum ga seg som den gentleman han viste seg å være…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jacob’s Ladder, Valhalla Rising og Paris, Texas.

Øyeblikket: En døende William Blake ser hodeskaller langs elven, som kan være symbol på elven Styx på vei til dødsriket Hades. Denne scenen hinter tydelig mot Apocalypse Now!, hvor Martin Sheen nærmer seg Kurtz compound mot slutten av elvereisen. Her befinner William Blake seg enten i dødsriket, eller i limbo, en tilstand mellom levende og død. Det finnes tolkninger som støtter begge syn. Blake er på vei dit hvor alle åndene bor.

Lyd og bilde

Dette er en topp utgivelse, på alle felt. Ekstramateriale, lyd og bilde. Bildeformatet er 1.85:1. Det betyr at bildet fyller ut hele det tilgjengelige området på TV-skjermen eller lerretet vårt. Bildet er sylskarpt, med god dybde, høyt detaljnivå og topp kontrast. Sortnivået som er så ekstra viktig i et sort/hvitt bilde er topp klasse. Lyden er superb. Riffene til Neil Young er sylskarpe og krispe. Skuddeffektene smeller bra, toget ruller kraftfullt og dialogen er klar. Formatet er 2.0 surround DTS Hd-Master Audio. Herlig!

Ekstramateriale

New Q&A in which Jarmusch responds to questions sent in by fans: Ca en time lang sekvens. Alle mulige rare spørsmål blir stilt. Få av dem har med denne filmen å gjøre.

Rarely seen footage of Neil Young composing and performing the film’s score: For meget spesielt interesserte. Young ser filmen på skjermen mens han improviserer riff etter stemningen i filmen. 25 minutter.

New interview with actor Gary Farmer: Dette er en spesiell type. Han snakker om at han hadde en del problemer under innspillingen. Han nærmet seg et sammenbrudd, men holdt seg oppe på grunn av visjoner han hadde. Han snakker mye om åndelighet. Dette er mannen Depp ville ha som Dr. Gonzo i Fear and Loathing in Las Vegas. Rollen gikk til slutt til Benicio del Toro. Farmer har et rykte på seg i filmbransjen for å være vanskelig. Han mener at det ikke hjalp at han sa «Stupid fucking white man» 20 ganger i filmen. Musikken er veldig viktig i filmen, og han er veldig opptatt av Neil Young, som han synes er en herlig fyr. 27 minutter.

New readings of William Blake poems by members of the cast, including Mili Avital, Alfred Molina, and Iggy Pop: Grei opplesning av diktene til William Blake. 27 minutter.

New selected-scene audio commentary by production designer Bob Ziembicki and sound mixer Drew Kunin: En helt grei øvelse. Noe å plukke med seg, men ikke så mye.

Deleted scenes: Ingenting her som jeg føler må være med, bortsett fra én scene. Det er da Cole Wilson (Lance Henriksen) dreper den enerverende pratemaskinen Conway Twill (Michael Wincott). Det var nesten en fryd å bli kvitt skravla. 15 minutter.

Jarmusch’s location scouting photos: Fine fotografier.

Essays by film critic Amy Taubin and music journalist Ben Ratliff: To gode essay. Spesielt Amy Taubin går dypt inn i tolkninger som var veldig verdifulle, og fungerte som bekreftelse for min egen tolkning.

 


Fists in the Pocket

Fists in the Pocket (Criterion nr. 333)(DVD)

Italia – 1965 –Marco Bellocchio (svart/hvitt) – 108 minutter – Drama/skrekk

Knyttede never

Nivå 1 (uten spoilers)

En familie i oppløsning. Et familieoverhode som er borte. En eldste sønn som forsøker å holde familien sammen. En blind mor. En lett tilbakestående sønn. En annen sønn som er sinnsforvirret. Og en datter som fascineres av alt som er galt. Velkommen til en tidligere velstående nord-italiensk famile, nå et kroneksempel på en dysfunksjonell borgerlig familie.

Nivå 2 (med spoilers)

Uten Criterion Collection hadde jeg neppe fått sett filmer som fort kunne ha havnet på filmhistoriens kirkegård. Filmer som anses for smale eller lite kommersielle for utgivelse. Disse små perlene er den aller beste opplevelsen jeg har med Criterion Collection, ved siden av de overdådige utgivelsene av klassikere. Blant disse ukjente titlene for meg, ligger det skjult noen av de beste filmene jeg har sett. Bare tanken på at disse kunne ha forblitt ukjente for meg, er opprørende å tenke på. For ikke å snakke om alle de andre filmene der ute i samme kategori, som fremdeles ikke er utgitt eller fått nok oppmerksomhet til at jeg har villet kjøpe dem.

Jeg har lyst til å ramse opp noen av disse perlene i Criterion Collection, selv med fare for å virke dårlig opplyst om filmarven i de forskjellige land. For alle disse filmene kom mitt første bekjentskap gjennom Criterion Collection. Her kommer et utvalg av skattene som perler på en snor: Battle of Algiers, The Two of Us, Dillinger is Dead, Wise Blood, Tunes of Glory, Faces, A Woman under the Influence, Night and the City, Harakiri, Boudo Saved from Drowning, Clean Shaven, Hands over the City, Fires on the Plain, White Dog, The Human Condition, Jeanne Dielmann 23 Quai de Commerce 1080 Bruxelles, Z, Bigger than Life, Walkabout, The Music Room, The Phantom Carriage, Le Beau Serge, The Forgiveness of Blood, Picnic at Hanging Rock, Salesman, Coup de Torchon, Le Trou, Häxan, General Idi Amin Dada og Man Bites Dog.

Som dere sikkert har skjønt, er filmen jeg skal skrive om her en av disse perlene. Fists in the Pocket, med en av de virkelig gode filmtitlene i historien. Filmen er stappfull av tilbakeholdt raseri, knyttede hender i lommene, forakt, motvilje og passiv aggresjon. Alessandro er usunt besatt av sin søster og fylt av motvilje mot sin eldre bror, som egentlig er den som sørger for at familien ikke detter helt fra hverandre. Familieformuen er borte, men ingen av de andre løfter en finger for å bidra til inntekter. De er heller opptatt med sin småkjekling. Alessandro er i tillegg opptatt med sine planer om å myrde familien sin.

Lou Castel spiller Alessandro, i en debutrolle som matcher alt annet av debutroller opp gjennom filmhistorien. Han er et inferno av raseri, utagering, latter og mimikk. Castel har dette ubehagelige ved seg, noe som gjør at vi blir usikker på hva slags menneske han er i virkeligheten. Intervjuet fra 2005 på ekstramaterialet gjør oss ikke mindre usikker. Han er om mulig enda mer urovekkende som voksen.

Hvorfor lider både Alessandro og Leone av epilepsi? For regissør Bellocchio symboliserer sykdommen frustrasjoner, svakheter og problemer som unge bærer i seg. For meg ser det ut som sykdommen også bygger opp under den forakten som Alessandro føler for seg selv og broren. Alessandro hater familien sin, men også seg selv. Dette er ikke en film om klassehat, men mer spesifikt en film om hat mot sin egen familie. Familie og kirke står sterkt i Italia, og derfor ble det mye oppstyr når en film så spesifikt går inn for å ramme disse to institusjonene. Selvforakten er så sterk hos Alessandro at han oppfordrer storebroren Augusto til å forlate familien for å leve sitt eget liv fritt. Han vil også hjelpe ham ved å ta livet de andre familiemedlemmene. Augusto tror ikke på ham selv om Alessandro legger igjen et brev med sine drapsplaner. Det at Augusto ikke tar Alessandros planer på alvor, skal ende i forferdelse. Han tar livet av både moren og lillebroren Leone. Men ingenting får konsekvenser for ham da det ikke kan bevises.

Bellocchio var inspirert av anarkistisk cinema som Vigo var en eksponent for da han laget filmen. Neorealismen var død og begravet på denne tiden. Alessandro er en antihelt, et monster. Det hadde vært å gjøre ham en tjeneste ved å la ham dø, da Vesten har forventninger om at monsteret må dø for at samfunnsordenen skal opprettholdes. I stedet er slutten åpen hva Alessandros skjebne angår. Han er i vanskeligheter og har et epileptisk anfall. Giulia velger å ikke hjelpe ham, men vi kan ikke sikkert si at han dør av det. Filmen er en familietragedie, men også nostalgi etter ungdom og etter ønske om frihet og forandring. Kirken og familien har alltid stått for konservatisme og motstand mot forandring.

Alessandros familie kommer dårlig ut i filmen. Alle er utskudd på sin måte og ingen er sympatiske. Augustos forlovede blir skremt av familien. Alessandro er en psykopat, mens søsteren er ustabil, moren livsfjern, lillebroren er nærmest tilbakestående mens Augusto er selvhøytidelig og arrogant. What’s not to like? Etter et mislykket attentat mot familien, lykkes Alessandro i å drepe to av familiemedlemmene. Både moren og lillebroren blir drept med èn finger. Moren dyttes varsomt utfor et stup, mens en neddopet lillebror holdes under vann med èn finger.

Disse drapene bringer gradvis Alessandro og søsteren Giulia nærmere hverandre. En seanse viser hvordan møbler kastes på et bål, og kan symbolsk sees på som en renselse, en frigjøring fra det borgerlige åk. Lillebror Leone plukker halvskadede ting ut fra asken, som om han desperat holder på de gamle verdiene, den gamle levemåten som de andre vil frigjøre seg fra. Kanskje er det derfor han må dø neste gang?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lacombe Lucien, Wise Blood, Når Nettene blir Lange og A Christmas Tale.

Øyeblikket: En makaber scene som virkelig gir oss et innblikk i en vilt forstyrret sjel. Vi er på loftet i huset, og ser Alessandro legge hodet bakover i en illevarslende bevegelse. Søsteren kommer løpende opp trappen med et desperat uttrykk i ansiktet. Hun har forstått at Alessandro har drept sin egen bror i badekaret.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, lydformatet er mono. Dette er ikke et veldig godt bilde. Bildet er ikke skarpt, til tider noe diffust og kontrasten er blassere enn vi er vant til. Lyden er også under pari. I tillegg kommer dubbingen til Castel som spiller hovedrollen, noe som gjør at det blir stor uoverensstemmelse mellom dialogen og munnbevegelsene til tider. Rett og slett en middels utgivelse fra Criterions tidlige år som tiden og våre forventninger har løpt fra.

Ekstramateriale

New video interviews with director Marco Bellocchio, actors Lou Castel and Paola Pitagora, editor Silvano Agosti, and critic Tullio Kezich: Veneziafestivalen avviste filmen, og rådet faktisk Bellocchio til å kaste filmen. Da filmen åpnet i Venezia var den en suksess, og stilte hele festivalprogrammet i skyggen. Festivalen forsøkte å få stoppet den på kino mens festivalen foregikk. Denne fine dokumentaren som heter A Need for Change varer i 33 minutter og inneholder mange fine betraktninger og mye god informasjon.

Video afterword by director Bernardo Bertolucci: Ny italiensk cinema ble født mellom Bertoluccis Before the Revolution og Bellocchios Fists in the Pocket, mener Bertolucci. Han ser paralleller til engelsk «kitchen sink realism» i filmene. Fine tolkninger av Fists in the Pocket i dette 10 minutter lange videoessayet.

Original theatrical trailer: Glimrende trailer. Først ramses det opp hvilke priser filmen har vunnet. Så legges det på en fantastisk musikk! Traileren inneholder en voldsom energi. Scener som inneholder konflikt paraderes èn etter èn. Det er en urovekkende opplevelse, og vi forstår at dette er en helt spesiell film.

A booklet featuring a new essay by film critic Deborah Young and an interview with Bellocchio: Young kaller Fists in the Pocket en familietragedie som grenser til skrekkfilm. Den tar opp moderdrap, søskendrap og hinter mot incest. Den håner familie og kirke. Dette gjorde at både Bunuel og Antonioni reagerte negativt på filmen. Young mener også at filmen peker frem mot studentopprøret i Italia, som var voldsommere enn i Frankrike, og varte fra 1968 til 1977. Bellocchio bekrefter i heftets intervju at deler av filmen er selvbiografisk. Han vokste opp i en borgerlig familie, og faren hadde noen fascistiske trekk. Som Alessandro måtte Bellecchio vekk fra dette miljøet for å overleve. Han kritiserer kirken i filmen, men er ikke med på at han håner den. Da Alessandro hopper frem og tilbake over morens kiste er det mer et uttrykk for frigjøring enn hån.


The Brood

The Brood (Criterion nr.777)(Blu-ray)

Canada – 1979 –David Cronenberg (farger) – 92 minutter – Skrekkfilm

Scener fra en skilsmisse

Nivå 1 (uten spoilers)

Dr. Raglan er en kjent psykiater med en kontroversiell behandlingsmåte. Nola går til behandling hos ham, mens eksmannen Frank ser på doktoren som en kvakksalver. Nola vil ha ektemannen tilbake, mens Frank ikke vil. Sammen har de datteren Candice. Da Frank forsøker å hindre Nola i å kunne se Candice, begynner voldelige hendelser å skje rundt ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en horrorfilm, men det er også historien om en skilsmisse. The Brood er Cronenbergs bearbeiding av sin egen.

Med dette som utgangspunkt for tolkningen av filmen, vil jeg prøve meg på et referat av handlingen. Frank og Nola opplever et samlivsbrudd, og midt i skuddlinjen mellom dem står Candice, deres 5 år gamle datter. Nola går i terapi hos Dr. Raglan, og Frank ønsker at behandlingen skal avbrytes og at hun ikke skal ha datteren hos seg. Han mistenker at Nola slår Candice. Candice bor hos Frank under terapiperioden midlertidig. Men Dr. Raglan vil ikke bryte av behandlingen nå. Det kan ha store konsekvenser å ta Nola ut av den dype terapien hun er i.

Den kontroversielle behandlingen til Dr. Raglan består av en metode han kaller psychoplasmics. Traumer hos pasienten manifesterer seg i utslett eller utvekster på kroppen. Dermed er de på vei ut av kroppen, og pasienten på vei til helbredelse. Det som skal vise seg, er at noen pasienter utvikler kreftbyller eller det som verre er. Disse organiserer seg i kamp mot Dr.Raglan og hans metode.

Brood kan i denne sammenhengen best oversettes med «kull», som i gruppe med (nyfødte) individer. Tenk valpekull for eksempel. Under terapien med psychoplasmics manifesterer Nolas raseri seg i fødselen til små individer uten vanlige menneskelige egenskaper og karakteristika. De oppleves som kortvokste, med deformerte ansikter. Disse individene utfører voldelige handlinger som Nola ikke er bevisst, selv om raseriet når hun fødte dem var bevisst. Dette ubevisste raseriet retter seg mot mennesker Nola er sint på.

Byllene med fostre som henger på utsiden av kroppen til Nola er et sjokkerende syn. Når hun frigjør et av dem fra livmoren sin og vasker det med tungen sin, opplever vi filmens mest frastøtende øyeblikk. Dette kroppslig heslige visuelle uttrykket er typisk Cronenberg. Han blander ofte menneskekroppens mindre delikate sider inn i handlingen og det visuelle. I senere filmer skal teknologi ofte invadere kroppen, og kroppen består da av kjøtt og metall/elektronikk.

Mot slutten av filmen må Frank forsøke å reparere relasjonen til Nola for å berge Candice. Han må ikke gjøre henne sint, for Candice holdes fanget av The Brood. Blir hun sint, vil sinnet hennes overføres til dem og helvete er løs. De vil da styres av hennes ubevisste raseri, ukontrollerbare for alle. Til slutt klikker det for «kullet» når Dr. Raglan har gått inn for å hente ut Candice. De angriper og dreper doktoren, og rett etterpå dreper Frank sin kone. Candice er reddet, men vi ser på slutten at hun har utslett på armen. Har hun overtatt morens tilstand?

Oliver Reed er en merkelig mann. Han gjør kanskje sin beste rolle her, mer neddempet enn vi er vant til å se ham. Jeg visste ikke at han var alkoholiker, men det var en stor del av livet hans. Han hatet sene kvelder på settet, for da ble drikkemønsteret hans forstyrret. Ofte laget han en krangel, slik at han kunne gå på rommet sitt og drikke før han kom tilbake og forsonte seg med arbeidskvelden. Han hadde noen skikkelige fyllekuler hver kveld, men morgenen etter møtte han opp fokusert og vel forberedt.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sisters, Scanners, Videodrome,

Øyeblikket: Det må bli da Nola føder et monster, og vasker blodet av det med tungen. Det er noe urprimitivt over det, dyrisk, som viser oss at mennesker ikke er så langt unna alle andre dyr. Nola er låst i en biologisk og eksistensiell boble hvor alt annet enn sitt avkom er uvesentlig.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1, med mono lyd. Begge deler er meget bra. Verken bilde eller lyd er prangende eller spesielt imponerende, det er mer som en traust kvalitetsutgivelse. Det føles som det følger regissørens intensjon, som har et dempet uttrykk i tankene for eksempel i fargebruken. Detaljene er gode, og bildet er meget rent. Monolyden er fyldig, og klarer å formidle lyder som fremkaller ubehag når det trengs.

Ekstramateriale

New documentary about the making of the film and Cronenberg’s early work, featuring actor Samantha Eggar, executive producer Pierre David, cinematographer Mark Irwin, assistant director John Board, and special makeup effects artists Rick Baker (Videodrome) and Joe Blasco (Shivers, Rabid): 31 minutters dokumentar. Cronenberg kan sees på som halvveis filmregissør og halvveis vitenskapsmann, noe som speiles i filmene hans. Han har alltid et teknologisk bakteppe i filmene sine. Fin dokumentar.

New, restored 4K digital transfer of Cronenberg’s 1970 feature Crimes of the Future, supervised by the director, plus a 2011 interview with Cronenberg about his early career: Før filmen forteller Cronenberg selv om hvordan han kom inn i filmbransjen i Canada. Alltid interessant for fans å høre sære detaljer fra om sin favorittregissør. Ikke så spennende for meg. Crimes of the Future er Cronenbergs andre «langfilm», i hvert fall er den over timen. En altfor teoretisk, komplisert og lite visuell film i sin historiefortelling. Så kjølig at den «left me cold». 70 minutters film, 13 minutters intervju.

Interview from 2013 with actors Art Hindle and Cindy Hinds: Far og datter på film intervjues nesten 35 år senere. Dette er et morsomt møte på 19 minutter. De diskuterer Oliver Reeds drikkeproblem, Cronenbergs skilsmisse og hvordan Cronenberg drømte mange av idèene i filmen.

Appearance by actor Oliver Reed on The Merv Griffin Show from 1980: Dette var kjempemorsomt, selv om det ikke hadde noe med The Brood å gjøre. Oliver Reed og Orson Welles i vennskapelig (?) krangel gjennom hele det 21 minutters lange intervjuet. Her må det ligge noe under. Gift tyter ut av nesten alle blikkene og replikkene, men alltid ledsaget av et smil…

Radio spot: Halvt minutts radioreklame om hvor forferdelig skummel filmen er!

An essay by critic Carrie Rickey: Bra essay. En horrorversjon av Kramer vs Kramer, mener Rickey. Jeg synes hun summerer opp glimrende temaene i filmen og hvordan idèene er formidlet.


The Executioner

The Executioner (Criterion nr. 840)(Blu-ray)

Spania – 1963 –Luis Garcia Berlanga (svart/hvitt) – 92 minutter

Garotten

Nivå 1 (uten spoilers)

The Executioner er muligens den beste anti-dødsstraffilmen som er laget. En annen sterk kandidat er den japanske Death by Hanging, som har omtale et annet sted på siden. En ung begravelsesagent er ikke den mest attraktive partneren for kvinner. Men så møter han datteren til en bøddel, som er i samme situasjon. I trange tider blir løsningen for å få råd til en leilighet at han overtar hennes fars profesjon. Problemet er at han absolutt ikke vil.

Nivå 2 (med spoilers)

Henrettelsesmetoden i Spania på denne tiden var en grotesk kvelningsmetode hvor bøddelen brukte en garotte. Det var en innretning som skrus på en stokk bak stolen den dødsdømte satt i. Det blir plassert en bøyle rundt halsen og så skrus det til, til livet siver ut. Alt i halsen knuses i prosessen. Vi får et glimt av innretningen da Amadeo tømmer vesken på kjøkkenbordet.

Førsteutkastet til manus ble bedømt til å være alt for likt en annen samtidig italiensk film, Mafioso. Men etter en del justeringer, trådte mesterverket som The Executioner frem. Grunnen til at du kanskje ikke har hørt om den før, er at Berlangas filmer sjeldent ble kjent utenfor Spanias grenser. De ble ansett for å være nesten umulige å tekste, siden dialogstilen ofte gikk ut på at alle snakket i munnen på hverandre. Da vil teksting være dømt til å miste mye av dialogen.

Jose Luis Rodriguez en begravelsesagent som sliter med å få seg en kvinne. Kvinner blir frastøtt av yrkesvalget hans, som menn blir frastøtt av yrkesvalget til Carmens far. Derfor er det en perfekt match når disse to unge menneskene finner hverandre. Carmen blir fort gravid, og det blir trangt i den lille leiligheten de deler med Amadeo, Carmens far. Som offentlig ansatt får Amadeo dekket leiligheten, men nå skal han gå av. De har ikke råd til egen leilighet uten at Jose overtar jobben som bøddel. Amadeo sanker inn anbefalingsbrev, og det er opp til Jose om han vil ha jobben og dermed leiligheten. Vil han ha kjæreste må han ville ha barn. Vil han ha barn, må han ha større leilighet. Vil han ha større leilighet må han bli bøddel. Vil han bli bøddel, må han ville drepe folk. Og det vil han ikke.

Det er altså en gjenstridig bøddel vi ser i The Executioner. Han nekter å søke før leiligheten de har fått står i fare for å glippe. Kun en statsansatt kan få tilslag på de nye fine leilighetene som er under bygging. Han tar til slutt jobben, med en stilltiende avtale innad i familien om at han sier opp om han får et oppdrag. Hver dag leser han kriminalnyhetene, for å se om noen har gjort noe som vil ende opp med dødsstraff. Han pugger lovparagrafer for å vite hvordan dommen vil bli. Foreløpig kan han puste lettet ut.

Så kommer dagen hvor han må utføre en henrettelse. Han må overtales hvert skritt på veien av Carmen og Amadeo. Det viser seg at det er for sent å kunne si opp så tett på henrettelsen. I fengselet må både vakter og fengselsdirektør arbeide hardt for å overbevise ham. Det ender med at han må dras bort til henrettelsen, på samme måte som den dødsdømte.

Vi skal ane at det vil gå med Jose som med Amadeo, som også sverget på at første henrettelse skulle bli den siste. Amadeo hadde en lang karriere som bøddel, og tok til seg argumentene for sin profesjon. Når rettssystemet var som det var, trengtes bøddelen for å utføre dommene. Om ikke han gjør det, må noen andre gjøre det. Amadeo ble en svoren tilhenger av garotten, og i en mørk, mørk og morsom scene, fremhever han garottens fortrinn over giljotinen og den elektriske stol. Han har bøker om emnet, kjøpt for å lettere kunne leve med sitt yrkesvalg. I en forkastet sluttscene, masserer Jose håndleddet sitt og sier han må kjøpe seg en støttebandasje før neste henrettelse. Da vil det gå bedre. Scenen ble forkastet siden det ble enighet om at det var usannsynlig at han skulle tilpasse seg så fort. Men det gir en indikasjon på at en tolkning om at han forblir bøddel, selv om han i den endelige sluttscenen sier at dette var siste gang.

The Executioner er en rik film, med mange detaljer og elegante små scener som ikke gjør så mye av seg. Men filmen er full av humoristiske og infule replikker. Kanskje er det sensuren som tvinger filmen til å være så lavmælt. Klassekritikk og karakteristikker av mennesker i Francos Spania kan observeres, om man er oppmerksom. Toppen av smålighet illustreres i en scene hvor et eldre ektepar sitter og lytter til musikk på reiseradioen sin. Når Jose og Carmen begynner å danse til musikken flere meter unna, pakker de sammen radioen og går. De får skaffe seg sin egen radio om de skal danse, ikke snylte på dem.

Klassesamfunnet og småligheten får gjennomgå i en annen scene, på en elegant og dempet måte. Mine tanker går til en annen stor spansk regissør i denne scenen, selv om Bunuel ofte kunne være hakket tydeligere. Jose og Carmen gifter seg i kirken, rett etter et rikt par har giftet seg. Jose og Carmen må gå for den billigste utgaven, og dermed pakkes all dekoren fra forrige bryllup ned mens de gifter seg. Teppet Carmen går på opp midtgangen rulles sammen så hun nesten faller. Stearinlysene slukkes under vielsen, de har ikke betalt for lysene så skal jammen ikke få brenne i 10 minutter til. Til slutt er det ganske mørkt i kirken. Men de blir da gift.

Filmen er basert på en avisartikkel om en bøddel og en dødsdømt som begge måtte dras inn til henrettelseskammeret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Death by Hanging, Mafioso, Little Children og Le Boucher.

Øyeblikket: En talende scene helt mot slutten: Et enormt hvitt rom hvor døren til henrettelsesrommet er liten og sort i bortre ende. Gjennom hele rommet trekkes både bøddel og offer mot sin vilje. Det er umulig å se hvem som er hvem. Ikke skal man bare tvinges til å bli drept, man skal også tvinges til å drepe.

Lyd og bilde

Nydelig bilde og god lyd. Bildeformatet er 1.85 til en og fyller dermed hele widescreenformatet. Svarthvitt-bildet har meget god kontrast, sylskarpt detaljnivå og fin dybde. Filmkornet kommer fint frem. Det er helt utrolig at vi får filmarv presentert så perfekt. Lyden er meget tilfredsstillende, og dialogen er klar uansett hvor mange som prater i munnen på hverandre.

Ekstramateriale

New interview with filmmaker Pedro Almodóvar: Grunnen til at Berlangas filmer er lite populære utenfor Spania er at de er vanskelige å tekste. Det er alltid mange som prater i munnen på hverandre. Almodovar mener at dette er den beste filmen om dødsstraff noen gang. Her må jeg innvende at det finnes en film som heter Death by Hanging, sånn for syns skyld…4 minutter.

New program on director Luis García Berlanga, featuring interviews with his son José Luis Berlanga; film critic Carlos F. Heredero; writers Fernando R. Lafuente and Bernardo Sánchez Salas; and director of the Berlanga Film Museum Rafael Maluenda: Dette er en god dokumentar på 56 minutter, som fungerer fint som en innføring for oss som ikke hadde noe forhold til Berlanga fra før. Og det gjelder vel mange nordmenn. Luis Garcia Berlanga var en multikunstner som ikke så seg som kunstner. Han var i samme regissørkull som Juan Antonio Bardem blant annet. Denne perioden under Franco var paradoksal hva sensur angår. Filmer kunne bli hyllet både av kommunistene og Franco. Rafael Azcona og Berlanga var et glimrende kreativt par, som utfylte hverandre. Sønnen til Berlanga forteller at The Executioner hører sammen med en annen film, Placido. Berlanga selv snakket alltid om disse samtidig.

Spanish television program from 2012 on The Executioner, featuring archival interviews with Berlanga: The Executioner var Berlangas 7.film. Han var fra Valencia, og har gater og plasser oppkalt etter seg. Statue har han også. Det er et fascinerende faktum at både ytre venstre og ytre høyre mener at Berlanga tilhørte motparten. Her diskuteres også spansk sensur under Franco. 28 minutter.

Trailer: En ordinær trailer på 3 minutter og 36 sekunder. Den kunne vært så mye bedre…

An essay by film critic David Cairns: Veldig godt essay. Cairns mener dette er en én spøks komedie som ikke er morsom, og at det er nøkkelen til at filmen er fantastisk. Les dette.


The Silence of the Lambs

The Silence of the Lambs (Criterion nr.13)(Blu-ray)

USA – 1991 –Jonathan Demme (farger) – 118 minutter

En feministisk thriller

Nivå 1 (uten spoilers)

The Silence of the Lambs var en sensasjon da den kom, og står seg utmerket den dag i dag. Den lykkes på så mange måter, og klarte å skape en ikonisk karakter som «alle» har et forhold til: Hannibal Lecter.

Nivå 2 (med spoilers)

Hva ligger i tittelen The Silence of the Lambs? FBI-student Clarice Starling opplevde som barn å være vitne til slakting av lam på en bondegård. De skrek i fortvilelse og hun kunne ikke redde dem. Hun grep ett og løp av gårde med det, men det klarte hun heller ikke å redde. Dette har preget henne siden, og er en stor del av den enorme motivasjonen hun har for å redde et annet «lam», og denne gangen skal hun ikke mislykkes. Senatordatteren skal ikke bli slaktet av Buffalo Bill.

Jodie Foster spiller altså Clarice Starling. Hun er et funn i rollen som den intense, seriøse og dyktige FBI-studenten. Hun skal ikke bare gjøre jobben sin, men den skal gjøres i et mannsdominert miljø. Flere scener setter henne opp mot stirrende mannlige politikolleger eller som eneste kvinne blant mange menn. Hun tilfører rollen en feministisk side i og med at hun som hovedperson utfører det prinsen i eventyrene har som sin oppgave. Hun redder jomfruen i nød med sin snarrådighet og intelligens, og kommer klokere og forandret ut av opplevelsen. Forandringen illustreres ved at hun får sitt FBI-skilt ved endt utdanning.

Jack Crawford leder etterforskningen av en rekke groteske drap, som tydeligvis er begått av en seriemorder. Pressen har døpt morderen Buffalo Bill, siden han delvis flår ofrene sine og fjerner deler av huden. Crawford har undervist Starling før, og vet at hun er eksepsjonelt talentfull. Han involverer henne i etterforskningen, og sender henne for å intervjue Dr. Hannibal Lecter som muligens kan hjelpe dem å avsløre Buffalo Bills identitet. Det er en rimelig desperat idé. For det første sitter Lecter fengslet for bestialske og kannibalske mord i et høyrisikofengsel, mange etasjer under bakkenivå. Nedstigningen virker aldri å ta slutt, trappene fortsetter og fortsetter til man er på nivå med Helvete. For det andre er det en stor risiko for at den hyperintelligente Lecter kan manipulere intervjueren og dermed plante eller løfte fram traumer. Intervjuerens mentale helse står altså på spill. Og Lecter vil aldri gi opplysninger fra seg uten å få noe tilbake, noe som gir ham en inngang til den andres indre liv. For det tredje hater han Jack Crawford, som var den som fikk ham arrestert i utgangspunktet.

Men Lecter godtar å la seg intervjue av Starling. Antageligvis fordi han respekterer hennes intelligens og ser på henne som en utfordring. Han presser henne til å gi ham en liten anekdote fra sin barndom hver gang, en hendelse som har preget henne og satt spor hos henne. Får han ikke det, avslutter han intervjuet. Han har all verdens tid der han sitter i en fullstendig isolert celle med tykke glassvegger. Hun, derimot, har ingen tid å miste for å kunne hindre Buffalo Bill å drepe sitt siste offer. Lecter ser det hele som et spill, og om han får sin lille anekdote sender han Starling på et rebusløp i jakten på Buffalo Bills identitet.

Hannibal Lecters introduksjon i The Silence of the Lamb er nesten genial. Vi kunne ha tenkt oss mange scenarioer. Hva med et monster som ham sittende i mørke i et hjørne av cellen, med ansiktet skjult i skygge som Kurz i Apocalypse Now? Eller utagerende og voldsom opp mot celleveggen? Filmet bakfra mens han ulidelig langsomt snur seg mot publikum og Starling? I stedet står det en liten mann midt på gulvet i en godt opplyst celle. Det eneste som undrer oss er hvordan han kunne vite at hun kom. Så forstår vi at han har luktet henne gjennom ventilasjonshullene i glassveggen. Han følger opp med å lukte opp i været, og analysere luktene hennes. Han kjenner igjen hudkremen hun bruker…

Det første intervjuet holder på å bli avsluttet før det har begynt da Lecter forstår at Crawford har sendt en av studentene sine for å intervjue ham. Han tar det som en fornærmelse, før Starling klarer å fange interessen hans, både via hennes intelligens og sin interessante oppvekst. Som han sier: du er bare ørlite unna å være fattig white thrash. Det har han kjapt sett utfra dialekt, klær og tilbehør. Og nå er hun Jack Crawfords stjernestudent. Allikevel leker Lecter med henne, alt av spørsmål rikosjerer av ham. Om hun kommer litt under huden på ham, stenger han det av etter 2 sekunder. Hvert møte med Lecter blir dypere og mer utleverende for Starling.

Jame Gumb er den komplekse seriemorderen som media har døpt Buffalo Bill. Han er hverken homofil, transseksuell eller transvestitt. Man kan heller si at det er et individ som leter etter en legning eller identitet. Hans løsning blir å sy en kjole av kvinners hud, og slik bli en kvinne. Denne ideen er inspirert av seriemorderen Ed Gein. Metoden Gumb bruker for å komme i kontakt med kvinnene, er Ted Bundys velkjente knep. Han bandt opp armen i fatle, og vekte dermed sympati hos kvinner som hjalp ham å bære møbler inn i en varebil. Samtidig gikk de rett i fangenskapet. Brønnen i kjelleren til Gum er inspirert av Gary Heidnik, som hadde en tilsvarende i sin kjeller. Han fylte brønnen med vann, og stakk strømledninger ned i vannet. En seriemorder av Gumbs type er avhengig av å ha et eget hus, siden disse handlingene krever avstand til naboer. En morder som Jeffrey Dahmer bodde i en leilighet, siden han dopet ned sine ofre og derfor kunne operere uten støy.

Seriemordere finner sine ofre blant sin egen etniske gruppe. De tar ofte pauser mellom drapene. Da hygger de seg med souvenirer fra drapene og gjenopplever spenningen. Pausene mellom drapene kan vare fra timer til år. Det som driver dem til å drepe, er makten til å manipulere og kontrollere sine ofre. De kan drepe dem eller la være. De har ofte selv blitt manipulert eller kontrollert. Gumb er ikke transseksuell, men prøver å være det. Dette gjør at Gumb opptrer noe kaotisk. Lecter hater rot, for selv er han klinisk. Det kan være en grunn til at han hjelper Starling. En scene som ikke ble med i den ferdige filmen, viser en TV-predikant som utdyper en mulig bakgrunn for slike som Gumb. I ekstramaterialet og boken finner vi hint om at Gumb selv har blitt misbrukt. Så også med Lecter.

En glimrende scene viser oss Starling som følger et spor som fører henne til en enebolig. Dette kryssklippes med Crawford og et SWAT-team som tar seg inn i et annet hus. Vi ledes til å tro at de står utenfor Gumbs hus. Men da SWAT-teamet etablerer at huset er tomt, forstår vi at Starling har truffet, og at hun nå er i morderens hus. Og litt senere forstår hun det samme, da hun ser en nattsvermer i stuen hans. Men Buffalo Bill har ikke tenkt å la seg fange. Han gleder seg over situasjonen og spenningen det medfører. Han virvler rundt og flykter ned i kjelleren. Her skal han straks få overtaket ved å ta ut sikringene. I mørket er han allmektig med sine nattbriller og revolver. Starling famler rundt i blinde, og Buffalo Bill kan røre håret hennes. Det blir det siste han gjør.

Denne sekvensen mot slutten i Buffalo Bills kjeller, inneholder en tabbe. Det var ikke slik at Ted Levine (Buffalo Bill) og Jodie Foster spilte inn scenen i mørket. Den ble spilt inn i fullt lys som vanlig, lyssatt av lyskastere. Et kamerafilter skapte det grønne skjæret som skal illustrere at det er helt mørkt her. Men da Ted Levine strekker frem hånden for å røre ved Fosters hår, kaster armen hans skygge. Det går ikke an i mørket.

Hopkins jobbet hardt med rollen sin. Han dro på en lang reise, og finpusset på karakteren Hannibal Lecter. Hopkins sier at han valgte å bevege seg som en katt da han følger etter fengselsdirektøren på Haiti. En katt som er på jakt. Alt arbeidet betalte seg i en Oscar for innsatsen. Han hadde antagelig bare 15 minutters tid på skjermen, og innehar dermed rekorden for minste skjermtid som har gitt Oscar for beste skuespiller.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Zodiac, Seven, Red Dragon, Hannibal og Chiefs.

Øyeblikket: Jeg velger et spektakulær og muligens spekulativt øyeblikk. Lecter har sluppet ut av buret i idrettshallen og hengt opp den ene politimannen på siden av buret, halvveis flådd og dandert som en gallionsfigur. Estetisk er det en interessant scene, selvfølgelig totalt urealistisk, men så sjokkerende at den fester seg som en ikonisk scene fra en film med mange ikoniske øyeblikk. Mye av effekten ligger i at vi følger SWAT-teamet på sin vei mot rommet, og ser situasjonen gjennom deres øyne.

Lyd og bilde

Grunnlaget for denne utgavens bilde er en 4k-restaurering i 1.85:1. Bildet er meget godt, med en solid dose filmkorn. Filmen fremstår som neddempet, med et realistisk uttrykk. Fargene er nedtonet, og bildet har ofte et grått og overskyet utseende. Dette kler filmen godt, det ville neppe vært passende med jevnt over veldig sterke farger i sollys. Lydformatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det skaper en herlig atmosfære, med masse aktivitet i bakhøytalerne. En behagelig og atmosfærisk musikk ligger effektivt spredt i rommet.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1994 featuring director Jonathan Demme, actors Jodie Foster and Anthony Hopkins, screenwriter Ted Tally, and former FBI agent John Douglas: Meget godt kommentarspor. Det er gammelt, antageligvis tatt med over fra den gamle Criterion DVDen, men kan også være fra en annen utgivelse. Vi opplever et spor som er annerledes oppbygd enn de moderne kommentarsporene til Criterion. Her sies ofte navnet på den som snakker før han slipper til.

New interview with critic Maitland McDonagh: Det er stor fascinasjon blant publikum for seriemordere. Mye mer enn massemordere (som dreper mange på én gang). Fellestrekk ved  seriemordere er at det som regel er en mann, at han er sosialt mistilpass og har sære hobbier. Et annet fellestrekk er at deres naboer aldri hadde trodd personen kunne være en seriemorder. 18 minutters godt videoessay.

Thirty-eight minutes of deleted scenes: Kjempebra. Mange av disse slettede scenene er rent gull og vel verdt å se. Ironisk nok er det en scene her som burde ha vært tatt med, for den fyller inn informasjon om Gumbkarakteren. Det kunne ha dempet kritikken fra LGBT-miljøet. 38 minutter.

Four documentaries featuring hours of interviews with cast and crew: Så vidt jeg kan forstå er det ikke fire, men fem dokumentarer her. Først ut er Demme og Foster i en 52 minutters dokumentar. De snakker om Demme motivasjon for å caste Foster og for henne igjen å ta rollen. Michelle Pfeiffer, som hadde spilt i Demmefilmen Married to the Mob, var tiltenkt hovedrollen. Hun takket nei på grunn av all volden. Det samme gjorde Gene Hackman som egentlig skulle regissere filmen. «Alle» ville spille Hannibal Lecter, men dette er rollen Hopkins var født til å spille. 52 minutter. Understanding the Madness (20 minutter): Eks FBI-folk snakker om seriemordere og profilering. Lecter og Buffalo Bill er satt sammen av autentiske seriemordere. Buffalo Bill er et sammensurium av Ted Bundy, Ed Gein og Gary Heidnik (slå dem opp på Wikipedia, så finner du mer utfyllende informasjon). Inside the Labyrinth: Her snakkes det blant annet om filmen fra et feministisk standpunkt. En kvinne tar plassen til den tradisjonelle prinsen som skulle redde prinsessen og komme ut av strabasene kokere. Her er det symbolisert ved Starlings FBI-legitimasjon etter endt utdanning. Lecter kan sees som en god mann, en humanitær mann, lukket inne i en sinnssyk hjerne. 1 time og 6 minutter. Page to Screen: En litt mer standard featurette på 41 minutter, men det er mye snadder her. Thomas Harris gir aldri intervjuer, men via omveier får vi vite hans tanker om filmen. Gene Hackman dukker opp i en intervjusituasjon om hans tidlige involvering. Buffalo Bill er mye mer utbrodert i boken, men mye måtte kuttes bort. Det snakkes også om produksjonens samarbeid med Behavioral Science innen FBI. Scoring the Silence: I løpet av 16 minutter forklarer Howard Shore utfyllende om hans inngang til å sette musikk til filmen. Musikken skal først og fremst formidle historien, mens også Starlings person. Shore sier at manuset ikke hjelper ham, med rough cuts fra innspillingen er hans inspirasjon.

Behind-the-scenes featurette: Det svakeste elementet i ekstramaterialet. Det kan skyldes at mye ble repetisjon av det vi har sett tidligere på diskene. Standard featurette som er tam og overfladisk. 8 minutter.

Storyboards: Detaljerte tegninger, omtrent som en tegneserie. Nesten overdrevent detaljert og pent. 4 minutter.

Trailer: En meget bra trailer på ett minutt og 49 sekunder. Her holdes det igjen med kruttet, noe som skaper en fin balanse mellom nysgjerrighet og informasjon. Den dempede stilen føles veldig klok.

An introduction by Foster and an essay by critic Amy Taubin, and (Blu-ray only) pieces from 2000 and 2013 by author Thomas Harris on the origins of the character Hannibal Lecter and a 1991 interview with Demme: Her er det et hefte, eller heller en liten bok, som inneholder veldig mye bra. Først ut er Jodie Foster om opptakten til hennes deltakelse i filmen og opplevelsen av innspillingen. Dette var et prosjekt hun bare skulle være en del av. Deretter følger et intelligent essay av Taubin som var veldig lærerikt. Thomas Harris forklarer hvordan han jobber og hva han ble inspirert av. Intervjuet med Demme er kanskje det beste i heftet. Han er veldig åpen om arbeidsmetoder og tankegangen bak det å lage en av de virkelig store thrillerne som er laget. Topp, topp hefte.

 


Kameradschaft

Kameradschaft (Criterion nr. 908)(Blu-ray)

Spesiell trailer denne gangen. Masters of Cinema sin trailer fra Kameradschaft/Westfront 1918 dobbelutgivelse.

Tyskland – 1931 – G.W.Pabst (svart/hvitt) – 88 minutter

Gruvearbeidere i alle land, foren eder!

Nivå 1 (uten spoilers)

Kameradschaft er basert på en sann historie. I 1906 skjedde det en gruveulykke i den franske delen av en gruve, og 1200 franske gruvearbeidere ble sperret inne. Tyske redningsmannskap dro over til fransk side og hjalp til med redningsarbeidet. Filmen velger å sette historien inn i samtiden, 1930, da forholdet mellom franskmenn og tyskere var på frysepunktet etter 1.verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

En skjult perle dette, hvert fall for meg. Jeg hadde ikke hørt om den før den dukket opp i Criterion Collection. Det er mine absolutte favorittutgivelser når ukjente perler dukker opp. Det skjer ikke så ofte lenger når man har sett mye film. Desto større grunn til å sette pris på det. Dette er en film jeg kan varmt anbefale, både som film, historisk dokument og inspirasjon til refleksjon rundt en mengde relevante omstendigheter på denne tiden. Forholdet mellom de to landene, opptrappingen mot Nazitiden, klassekampen, sensur osv. En film som er interessant på så mange plan.

En ulykke som kostet 1099 liv i 1906, fanget G.W.Pabsts oppmerksomhet gjennom en tekst av Karl Otten i 1930. Pabst velger å sette handlingen i 1930, i tiden da franskmenn og tyskere hatet hverandre, og det hele skulle eksplodere 10 år senere. En scene viser hvor mistroisk forholdet mellom dem var. Tre glade tyskere går inn på et fransk dansested, drikker øl og koser seg. En fransk dame har danset nok og setter seg ned med sin franske kjæreste. En av tyskerne byr henne opp, men hun avslår, hun er sliten. Hun ber kjæresten forklare mannen det på tysk. Tyskeren hører ordet tysk, og misforstår. Hun vil ikke danse med ham siden han er tysk. Det kommer nesten til slagsmål og det dårlige hverdagsforholdet har blitt enda surere.

Filmens hovedhandling er altså eksplosjonsulykken som rammer de franske gruvearbeiderne. Utenkelig som det er, kommer de tyske redningsmannskapene raskt til unnsetning med to lastebiler. Forholdet er så hatsk mellom landene at de franske grensesoldatene nesten skyter etter dem da de krysser grensen. Deretter følger vi redningsarbeidet på kloss hold i en klaustrofobisk, men spennende og realistisk setting. Tankene går til Wages of Fear og lastebiltransporten med støtsensitive nitroglyserintønner på lasteplanet. En hump og sjåførene går til himmels. Gruvearbeiderne blir skjødesløse med sikkerheten, og har liten tro på gasslekkasjer. Vi som ser på, vet jo at noe skal gå til helvete. Og det gjør det. Gasslekkasje og flammer fører til eksplosjon, og deler av gruven raser sammen. Alle veier opp igjen er stengt. Den følelsen, av å være hjelpeløst fortapt langt under overflaten, er ikke vanskelig å grøssende kjenne på. Dør du ikke av brann eller ras, dør du til slutt av luftmangel. Pokker til valg.

Da tyske gruvearbeidere først hører om ulykken i den franske delen av gruven, er det en stor mengde skadefryd. Så hardt har forholdet mellom landene blitt. Tyskerne kommer seg aldri på fote etter at de fikk all skyld for 1.verdenskrig, og dømt til å betale enorme summer i krigserstatning. De forsøker stadig å jobbe på fransk side av grensen, men får sjelden napp. Før stemningen rekker å sette seg i et giftig anti-fransk lune, tar en av arbeiderne affære. Han appellerer til solidaritet med andre gruvearbeidere. De franske mennene har vel også kone og barn, fortjener ikke de da å reddes? Skuespilleren som spiller denne gruvearbeideren er Anton Busch, en stor filmstjerne og uttalt kommunist. Han drar filmen i en politisk og klassebevisst retning. Men han er også den eneste som gjør det, for Pabst var redd for å bli kontroversiell og få produsentene på nakken. De gikk tydelig inn med føringer, da de var på konkursens rand og ikke hadde råd til å floppe. Men Pabst snek inn et element av pasifisme ved å la en fransk gruvearbeider oppleve vrangforestillinger som stammet fra skyttergravskrigen. En tysk redningsarbeider med maske minner ham om en tysk soldat med gassmaske, og straks er franskmannen mentalt tilbake i krigen. Han angriper tyskeren.

All lyd ble tatt opp under innspillingen, og mye ble filmet on location. Selve gruvescenene ble spilt inn i et stort studio. Disse scenene er virkelig imponerende. I et studio har Pabst full kontroll over miljøet, og bruker det til fulle. Han bygger gruveganger som raser kontrollert ned, i full fart mot arbeiderne som ser ut til så vidt å komme seg unna. Gruveeksperter sier at disse scenene er ultrarealistiske. Brannscenene ble spilt inn i studio, men selv da var det farlig for staben. Pabst får også større spillerom for å leke seg med symboler. Jesusmotivet utforskes flere ganger. En redningsarbeider bærer en skadet mann slik Jesus bar korset. En annen skadet mann blir løftet opp av vannet, og lagt til rette i fanget på redningsmannen slik Jesus lå i fanget på Maria Magdalena.

Vi vet jo at inflasjonen herjet Tyskland og at landet lå med brukket rygg økonomisk. Arbeidsledigheten var rekordhøy. Det var en av grunnene til at Hitler ble omfavnet av den tyske befolkningen. Pabst fikk høre om hendelser under innspillingen som gjorde ham fortvilt og rasende. Tyske skuespillere i småroller tilbød konene sine til de franske skuespillerne, og stilte frivillig opp for å holde vakt mens hyrdestunden pågikk.  I tillegg til at den politiske situasjonen virket inn på hvilket lands innbyggere som likte filmen på kino, gjorde den økonomiske situasjonen også det. Tyske arbeidsløse menn og kvinner orket ikke å se denne livssituasjonen skildret på film. De trenger ikke se på film det de ser i virkeligheten hver dag. I Frankrike var situasjonen bedre økonomisk og annerledes politisk. Idéen om solidaritet sto sterkere, og de hadde en høy nok levestandard til å tåle å diskutere livssituasjoner som er skildret i Kameradschaft. Et faktum er at i land som er fredelige er den brutale og blodige litteraturen populær, mens krigsherjede og fattige land har populærlitteratur som er hyggelig. Kanskje ikke så rart. I Norge har vi verdens blodigste krim.

Pabst var en pasifistisk regissør. Han ble kalt Røde Pabst. Han hadde en idé om at film skulle opplyse folket, ikke nødvendigvis politisk, men humanistisk. De filmene han laget på denne tiden gjorde ham ikke populær blant nazistene, og han flyktet fra landet utover på 30-tallet. Men da Tyskland invaderte Frankrike endte han opp i Tyskland igjen, og ryktet hans ble for alltid ødelagt da han laget filmer for Goebbels med nazistisk tankegods på 40-tallet. Han hevdet at han ble truet til det, men skaden var skjedd for all fremtid.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Trou, Wages of Fear og Ace in the Hole.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor gitteret mellom gruvedelene er på plass igjen, avtalen er signert av de militære på begge sider og absolutt ingenting er lært…

Lyd og bilde

Glimrende, tatt i betraktning at filmen er nesten 90 år gammel, og med store skader på originalnegativene. Det merkes egentlig ikke. God kontrast, godt detaljnivå, skarpt og dypt bilde. Lyden er tatt opp on location, og imponerer. Bildeformatet er 1.19:1, lyden er mono.

Ekstramateriale

New interview with film scholar Hermann Barth on the film’s production: Barth gir oss god bakgrunnsinformasjon i dette intervjuet på 30 minutter. Han har noen interessante betraktninger rundt filmens mottagelse i de to landene. På grunn av kameratskapet ble den verdsatt i Frankrike. I et Tyskland på vei mot diktaturet, floppet den.

Interview from 1988 with editor Jean Oser, featuring footage from the French version of the film: Oser var klipper på filmen, og i dette 12 minutter lange intervjuet snakker han om hva som var spesielt for den franske versjonen av filmen. Først og fremst ble en politisk tale helt på slutten kuttet ned. Filmens kanskje viktigste scene, sluttscenen hvor grensegitteret i gruven blir satt på plass, og de militære kan gå tilbake til null samarbeid, er faktisk klippet ut av den engelske versjonen. Forbløffende!

Interview from 2016 with film scholar Jan-Christopher Horak on the historical context of the film: I dette 15 minutter lange klippet, snakker Horak om gruveulykken i 1906 og Pabst manøvrering mellom politisk/pasifistisk og sensur/kommersialitet på den andre.

An essay by author and critic Luc Sante and the 1930 text by Karl Otten that the film was based on: Luc Sante har skrevet et kort, men veldig godt essay. Han tar opp samtiden, produksjonen og setter fokus på visse scener i filmen. Teksten av Karl Otten har noe propagandaliknende over seg. Historien om ulykken og redningsarbeidet beskrives ildfullt og engasjerende, med en klar agenda bak fortellingen. Vel verdt å lese.


The French Lieutenant’s Woman

The French Lieutenant’s Woman (Criterion nr. 768)(Blu-ray)

England – 1981 – Karel Reisz (farger) – 123 minutter

Poor Tragedy

Nivå 1 (uten spoilers)

En vitenskapsmann som samler fossiler, blir oppmerksom på en vakker kvinne med et tvilsomt rykte i viktoriatidens England. Han setter alt på spill for å få henne. Hans forlovelse, hans omdømme og posisjon i samfunnet. Filmen er delt mellom denne historien, og historien om skuespillerne som spiller i filmen som lages. Hovedrolleinnehaverne har også et forhold, og de er gift på hver sin kant.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg kan ikke huske å ha sett en film som har akkurat dette premisset for historien. Det klippes mellom en moderne filmproduksjon og filmen de lager. Den filmen er fra viktoriatidens England. Skuespillerne som spiller hovedrollene har et forhold til hverandre på si, og dette forholdet speiles i filmens store romanse. Der hvor viktoriatidens forhold er anstrengt og tilknappet, er romansen mellom skuespillerne på filmsettet avslappet og fritt. Allikevel er det dette moderne forholdet som ikke skal føre til noe mer, selv om Mike ønsker det. Mike er skuespilleren som spiller Charles i spillefilmen, gestalert av Jeremy Irons. Meryl Streep spiller Anna, og Sarah i spillefilmen.

Vitenskapsmannen Charles lever et forutsigbart og ordnet liv. Han gjør sine forberedelser for å be om Ernestinas hånd. Hun godtar straks, og Charles gjør de nødvendige runder med besøk hos sin kommende svigerfar. Så dukker Sarah opp, og trollbinder ham fra første sekund. Glemt er Ernestina, giftemålet, karrieren og ryktet hans. Reisen er kort fra selvsikker ung mann til en knekt mann uten respekt.

Sjelden har jeg sett en så vakker film visuelt. Det ligger en tanke bak hvert bilde, som skal løfte hvert sekund av filmen opp til det beste filmen kan være. Være seg sekvenser ute i skogen, eller langs moloen mens bølger slår innover og vanskeliggjør fotfestet. Vind og blåst skaper liv i bildet, mens natt og mørke skaper dystre stemninger. I dagslyset, i skogen, er det fredfullt. Møtene mellom Sarah og Charles der er intense, men vakre. Naturen spiller en rolle i filmen, med et eget register av følelser som resonnerer i oss.

Opp mot dette står det siviliserte. Scenene innendørs er klamme og anspente. Konflikter ligger latent, hierarkier er tydelige. Setninger og ord veies på gullvekt. En feil, og ting kan rase sammen. En scene er talende i så måte. Sarah er med sin nye arbeidsgiver mrs. Poulteney på besøk hos Charles utkårede. Charle er en ivrig følger av Darwins lære, mens mrs. Poulteney har et rimelig ukritisk forhold til Gud. Hun ler hånlig av Charles sin oppfatning av at mennesket stammer fra apene, trygg og arrogant i sin gudstro. Hun er den siviliserte, mens naturen kommer ufiltrert inn i samfunnet gjennom mennesker som Charles. Men oppførsel og holdninger kan tyde på at hun er den usiviliserte og at «naturmannen» Charles er mer kultivert.

Selv om filmen er delt i to parallelle historier føler jeg at kun en av dem blir vesentlig, og det er historien fra Viktoriatiden. Historien som dreier seg rundt utroskapen mellom Mike og Anna blir kun en parentes, fornøyelig og effektiv som den er. Effektiv fordi den bygger opp under hovedhistorien Vår interesse og engasjement ligger i forholdet mellom Charles og Sarah. Men den moderne historien hjelper oss å sette kvinners posisjon og situasjon inn i en kontekst som kan føles fremmed for oss i dag, men høyst reell for Sarah. Spilletidsmessig er historien fra Viktoria i klar overvekt, men vi trenger ikke mer av den moderne historien for at den skal gjøre jobben sin. Sarah forlater jo Charles i hovedhistorien, men de finner tilbake til hverandre. Anne, derimot, forlater Mike og her er det ingenting som tyder på at de skal finne hverandre. Og Mike føler seg vel som Charles der han roper «Sarah» etter Anne, i en «freudian slip». Så filmen har altså to avslutninger, en lykkelig og en ikke helt det.

Som i en ekstra tvist på vår oppfatning av Sarah, blir vi vitne til fullbyrdelsen av forholdet mellom Charles og Sarah. Her er det tydelig at hun er jomfru, noe som står i direkte kontrast til hennes mannfolkhistorier tidligere. Hvorfor vil hun sette seg i en ufordelaktig posisjon, både overfor Charles og lokalsamfunnet for øvrig? Muligens for å gjøre seg mer interessant. Legg merke til musikken som spilles mens hun forteller disse usanne historiene. Det er en overdreven og typisk Hollywoodmusikk. Komponisten sier at de knytter falsk musikk til de falske historiene.

Charles mister altså omtrent alt i hovedhistorien, og blir en slagen mann. Skuespilleren Mike som spiller ham, er derimot en overfladisk og kunstig type. Charles forlovede i filmen er en dukke, uten andre forhåpninger om å bli en attraktiv partnerske. Det ironiske ligger hvor sømmelig alt skal være, hvor fort ett skritt utenfor normene kan fordømme en mann, og spesielt en kvinne, til evig skam. Seksualiteten skal undertrykkes og pakkes inn i korrekt oppførsel og stiv omgangstone. Og det i et samfunn hvor det er så mange prostituerte at statistikken viser at gjennomsnittsmannen går til prostituerte 2,3 ganger i uka! Enten skal filmen vise oss hvor mye mer avslappet nåtiden er i forhold til seksualitet gjennom forholdet mellom skuespillerne Anna og Mike, eller så ville den vise at vi ikke har kommet så mye lenger. Jeg lar det spørsmålet stå åpent. Som en annen seer påpekte et sted: sexindustrien er ikke akkurat mindre i dag.

Romanen av John Fowles var en modernistisk og kompleks roman, med flere lag. Manusforfatter Harold Pinter stripper historien ned til to lag, viktoriatiden og filminnspillingen. Filminnspillingsaspektet skal da oppfylle Fowles grep om å fortelle en historie fra viktoriatiden om seksualitet gjennom å bruke 70-tallets vokabular og begrepssett. Den visuelle stilen bygget Karel Reisz på The Elephant Man av David Lynch, spesielt scene fra det syndige London ved nattestid.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Synecdoche New York, Bridges of Madison County, Inland Empire og Day for Night.

Øyeblikket: Fyllescenen med Charles og to gode venner i herreklubbben. Også her skal fasader holdes og den ekte tilstanden undertrykkes. De to vennene støtter en overstadig beruset Charles, som påstår han har fullstendig kontroll. Så slipper de ham, og gjør sine betraktninger om hvor mange skritt han vil vare. Det ble ikke mange. BOM på trynet i gulvet, med duker og servise pent spredd utover.

Lyd og bilde

Heldigvis har en film med så mye vakker visuelle motiver fått en flott presentasjon. En ny 2k restaurering gir oss et skarpt og detaljert bilde i 1.85:1. Dybde og kontrast er flott, med gode farger. Spesielt er grønt i skogen og på plenen vakkert gjengitt. Kontrasten er fin, og scener som oppleves som grå fremstår som mangefasetterte. Legg merke til scenen på moloen hvor Charles løper etter Sarah. Lyden er i mono, et fyldig og fint lydspor.

Ekstramateriale

New interviews with actors Jeremy Irons and Meryl Streep, editor John Bloom, and composer Carl Davis: Carl Davis er komponisten bak den til tider flotte musikken i The French Lieutenant’s Woman. Han forteller oss om metodikken og motivasjonen for musikktemaet i de forskjellige scenene. Noen har kommet opp til ham senere og sagt at de ikke la merke til at det var musikk i filmen. Etter noe tid har han kommet til at det er en kompliment. Som dommeren i en fotballkamp er det viktig å ikke stjele for mye oppmerksomhet. Fint intervju på 21 minutter. Jeremy Irons og Meryl Streep intervjues ikke samtidig, noe som kan være praktisk, men også grunnet det dårlige forholdet dem imellom. Streep har tidligere snakket om hvilken ufyselig mann Irons er, noe som ikke er vanskelig å si seg enig i. Men en god skuespiller er han. Han har en forfriskende innstilling til faget når han uttaler at han ikke bryr seg om karakteren han spiller vil bli likt av publikum. Han beskriver også hvordan han kommer i riktig sinnsstemning til scenene til Charles. Han finner den moderne varianten av følelsen Charles skal føle, og legger lokk på den. I viktoriatiden utbasunerte man ikke følelser, idealet var tvert om å holde tilbake og kontrollere følelsene. Intervjuene med de to skuespillerne og klipperen varer i 31 minutter.

New interview with film scholar Ian Christie: Filmen fikk mye oppmerksomhet da den kom, men siden har den blitt glemt. Boken var en fantastisk bragd av John Fowles, og bød på mange utfordringer for en eventuell regissør. Fowles var en av de store postmodernistiske forfatterne, og romanen har en metadimensjon som kunne være vanskelig å overføre til lerretet. Veldig fint intervju på 20 minutter.

Episode of The South Bank Show from 1981 featuring director Karel Reisz, novelist John Fowles, and screenwriter Harold Pinter: Meget godt program, med en merkelig programleder som virker som han leser litt vel mye fra en teleprompter. Programmet varer i 52 minutter, og vi får lære masse om regissørens måte å erbeide på, tanker rundt scener i filmen og Pinters arbeid med manuset. Fowles dukker opp med noen rimelig søkte tolkninger av sitt eget arbeid, brakt fram i ham i etterkant gjennom psykoterapi. Av fornuftige ting han sier, kan nevnes at han mener litteratur og film er to like og tette former for kunst. Reisz var usikker på om publikum ville irritere seg over vekslingen mellom de to tidsperiodene i filmen, men endte opp med å håpe at mange ville finne det spennende. Det kunne også øke forventningene til neste sekvens.

Trailer: Traileren er på to minutter. Den legger vekt på kontrasten mellom de to verdene. Får også fram hvem forfatteren av romanen er og hvilke filmstjerner som spiller i filmen. En helt OK trailer.

An essay by film scholar Lucy Bolton: Kjempefint essay, på seks sider. Her får vi en god tekst om flere sider av filmen, tolkning, produksjon og skuespill.


Election

Election (Criterion nr. 904)(Blu-ray)

USA – 1999 – Alexander Payne (farger) – 109 minutter

Flink pike

Nivå 1 (uten spoilers)

På en High School (omtrent det samme som videregående skole), skal det velges president for elevrådet. Tracy Flick (Reese Witherspoon) er den skoleflinke og ambisiøse eneste kandidaten. Lærer Jim McAllister (Matthew Broderick) ser seg lei på den strebete eleven, og manipulerer den populære idrettsstjerna Paul til å stille. Det er duket for en kampanje som skal få store konsekvenser for Jim. Her er det mange paralleller til amerikanske presidentvalg.

Nivå 2 (med spoilers)

Når noen går inn i et elevrådsvalg med den profesjonaliteten som Tracy Flick gjør, skal det mye til å ikke bli valgt. Jim McAllister er lei av den selvgode eleven Tracy Flick, som kommer fra et streberhjem. Hun er med i alle styrer hun kan, og han orker ikke tanken på å måtte samarbeide med henne på nok en arena. Han setter opp den populære, men dog så uintelligente sportsstjerna Paul, til å være motkandidat som elevrådspresident. Jim stopper ikke der, men manipulerer valget så Paul vinner. Det blir oppdaget, takket være en hevngjerrig vaktmester som husker at Jim kastet søppel utenfor søppelkassen. Ironien ligger tykk når det er stemmesedler som Jim har kastet oppi søppelkurven som blir hans bane.

At Jim kaster seg inn i valget med en slik iver, har sammenheng med at hans privatliv går rett vest. Å ta knekken på Tracy blir unormalt viktig for ham. Mens han lyver og bedrar på hjemmebane, blir terskelen for å gjøre det samme på jobb lavere. De to sfærene blandes sammen, noe vi ser i scener hvor bildet av Tracy blander seg inn i sexfantasier. Sammenblandingen er nok en videreføring av rollene som lærerkollegaen og vennen Dave Novotny sammenblander da han innleder et forhold til Tracy. Novotny utnytter Tracys umettelige behov for voksen annerkjennelse. Nok en sammenheng oppstår da Jim innleder et forhold til Daves ekskone, og slik ødelegger sitt eget ekteskap.

Begge ender med å miste jobben, og begge kan skylde på Tracy for det om de vil. Men sannheten er at de selv er ansvarlige for det.

Skolen Jim jobber på har ingen vinduer i klasserommene eller gangene. Det skaper en følelse av å være i en fabrikk, eller et fengsel. Men det er lærerne som er fangene, ikke elevene, i motsetning til en rimelig vanlig oppfatning. Dette temaet med Jim som en fange videreføres gjennom sekvenser som hvordan bilbeltet holder ham fanget mens Tracy prater til ham. Han vil helst bare vekk. I en annen scene går han gjennom et slusesystem for å forlate friidrettsbanen.

På det meste er det tre kandidater til presidentvalget. Tammy stiller i protest, som en uavhengig kandidat eller protestkandidat. På tiden filmen ble laget, vil hun minne om Ross Perot for de som husker ham i det amerikanske presidentvalget. Hun blir en stemme til den politiske apatien, en motvekt til de to andre kandidatene. Hennes tale blir filmet i en tagning, noe som gir henne en ærlig fremtoning. Paul blir den populistiske og populære tullingen, mens Tracy er den profesjonelle kandidaten med plan og ambisjoner.

Tracy kommer fra en familie hvor bare det beste er godt nok. Moren er pådriver for at Tracy skal utmerke seg på alle arenaer hun deltar. Kanskje er det et eksempel på syndromet om at «min datter skal få til alt det jeg selv ikke klarte». Presset hjemmefra er stort, men Tracy har personligheten til å takle det foreløpig. Kanskje vil hun en dag føle at hun ofrer for mye for dette, og at livet kan tilby andre ting. Men det er kun én gang vi føler at Tracy reflekterer over det, og selv da formidles det subtilt. Jeg tenker på da hun blir stående tankefull og se på Paul ved bilen sin, omkranset av venner, avslappet og glad.

Prosjektet var litt tregt til å komme ut av startblokkene, mest fordi Payne hadde liten interesse av å lage en High School-film. Først da han hadde lest boken, forstå han at dette var en komedie med masse muligheter for satire. Han legger på en del visuell symbolikk. Payne forsøker å knytte sirkler til Jim McAllister og rette linjer til Tracy. McAllister er fanget i sirkler, livet hans har ingen retning. Han jogger på en rund friidrettsbane, han tegner sirkler på tavla og han vandrer i sirkel i kontorlandskapet. Tracy er målbevisst og med en klar plan, derav rette linjer. Legg merke til scenen hvor hun slår ut benene på et sammenleggbart bord med fire bein. Hun slår ut fem ben. Der har du hennes vilje til å gå den ekstra mila eller gi 110%, og andre lignende klisjeer.

Søppel. Det er en fascinasjon for søppel i Election. Forsøk å se hvor ofte søppel er i fokus i filmen. Søppelkasser, mennesker som hiver søppel i søppelkasser, søppelbiler osv. Karakterene kvitter seg med søppel, men noen ganger kommer det tilbake inn i historien, med stor effekt. For eksempel plukker Tammy ut søppel fra containeren som Tracy har kastet det i. Jim får sparken etter at vaktmesteren har funnet stemmesedlene Jim kastet i søppelkurven.

Epler er symbolet på lærere eller annerkjennelse av lærere, men også for syndig fristelse. Det knyttes til McAllisters fristelse overfor elskerinnen og å tukle med valgresultatet. Election er en film som bruker en tydelig form for visuell historiefortelling. I den verste krisen i livet sitt står Jim McAllister ved siden av et pissoar og forsøker å få telefonkontakt med kona. For den bevisste seer forsterker dette tablået følelsen av at han pisser bort livet sitt (pissing his life away). Andre seere ser bare en mann på en do som ringer kona si. Så er det subtilt eller ikke? Det avgjøres av seeren egentlig. En av form av denne visuelle historiefortellingen, er kontrast mellom fortellerstemmen til Jim McAllister, og det vi ser i bildet. Som oftest viser bildene at det står dårligere til enn det fortellerstemmen sier.

Husene i Election er spesielt realistiske. De er av vanlig størrelse, ikke så store som vi er vant til å se dem i amerikanske filmer. Det er lett med store hus, det gir god plass til å bevege kameraene. Payne misliker det sterkt. Han treffer også godt med fargevalg og generell estetikk. Huset til McAllisterfamilien har et lite sexy innemiljø. Til og med sengetøyet viser hvor sterilt og lite fruktbart ekteskapet er. Det får vi bekreftet da vi ser hvor trist sexlivet deres er. Utroskapet hans gir ham følelsen av vår, sol og italiensk film. I sine fantasier kjører han rundt i en kabriolet og snakker italiensk. Hans egentlige bil er bilen til en impotent mann. Elskerinnens hage er vårlig og seksuell. Det hele ender i tragedie da elskerinnen ikke møter opp til stevnemøtet deres, men heller drar hjem til kona hans og forteller alt.

Broderick gjør en meget god rolletolkning i Election. Han spiller vanligvis en litt barnlig, sjarmerende karakter, men her er han mer av en middelaldrende og troverdig karakter. Witherspoon gjør kanskje sitt livs rolle som Tracy, filmens midtpunkt for meg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The War Room, Tanner ’88, Clueless, Citizen Ruth, Primary Colors og Bulworth.

Øyeblikket: Tracy forhøres om episoden hvor noen har revet ned valgplakatene. Hun er sikker på at hun er avslørt da Tammy dukker opp og sier hun vet hvem som gjorde det. Men bare Tracy kan slå om så fort etter at hun forstår at Tammy har tatt på seg skylden. På to sekunder har hun gått fra ydmyk gjerningskvinne til rasende og forulempet, og skjeller ut Tammy for å ha gjort noe slikt. Og det er essensen av Tracy.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er et strålende bilde, med flotte farger og høy grad av detaljer. Dybden i bildet er god. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det er et meget godt lydspor, med aktivitet i alle kanaler. Dialogen er veldig klar og tydelig.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2008 featuring Payne: Et hyggelig kommentarspor. Payne er flink til å snakke om hvorfor han gjør de valgene han gjør, og deler gjerne tankene sine rundt symbolbruk. Han forteller om det som fungerer og det som kanskje ikke fungerte så godt.

New interview with actor Reese Witherspoon: Dette er et helt nytt intervju. Hun forteller at hun under audition sa at de godt kunne velge en annen skuespiller, men det ville være en feil. Hun var overbevist om at dette var rollen for henne. Og det var det absolutt. Hun visste hva som drev Tracy Flick, og hvordan hun ble slik. Siden filmen kom ut har hun ofte blitt assosiert med rollen som Tracy. 10 minutter.

The Passion of Martin, Payne’s 1990 UCLA thesis film, with a new introduction by the director: Introduksjonen er på 11 minutter. Her snakker Payne om hvordan han startet med film, og arbeidet med eksamensfilmen The Passion of Martin. Filmen er en god film, men selvfølgelig ikke uten mange skjønnhetsfeil. Allikevel en film å være stolt av. Herlig tilleggsmateriale!

TruInside: “Election,” a 2016 documentary featuring on-set footage and interviews with cast and crew: Idéen var å putte alt fra et presidentvalg inn i et videregåendevalg. En ekte skole ble brukt, og de spilte inn scener i et ledig klasserom mens undervisningen foregikk i de andre. Bortsett fra skuespillerne, ble de andre rollene besatt av elever ved skolen. Så også med lærerne. 40 minutter.

Omaha local-news reports on the film’s production: Kort sekvens med lokale intervjuer. Ganske kjedelig. Halvannet minutt.

Trailer: Kjempebra. Morsom opprulling fra slutten. 2 minutter, 30 sekunder.

An essay by critic Dana Stevens: Election er Barack Obamas favoritt blant politiske filmer. Stevens mener at Election og Paynes forrige film Citizen Ruth opererer i domenet til Preston Sturges, og det kan jeg si meg enig i. Godt essay av Dana Stevens.