My Dinner with Andrè

My Dinner with Andrè (Criterion nr. 479)(Blu-ray)

USA – 1981 – Louis Malle (farger) – 111 minutter

Om spørsmål

Nivå 1 (uten spoilers)

Wallace Shaw har hørt merkelige historier om sin gamle venn Andrè Gregory i det siste. Gregory har blitt sett gråtende på fortauskanter og snakkende med trær. Shaw har blitt invitert på middag av Gregory, og møter opp med bange anelser. My Dinner with Andrè er en to timer lang filmatisering av denne middagen, hvor de to samtaler om store og personlige temaer. Karakterene er basert på dem selv, og både historiene og meningene vi får høre er til dels hentet ut fra deres virkelige liv. Men hvor mye, og hvilke, er vanskelig å si.

Nivå 2 (med spoilers)

My Dinner with Andrè er lett å klassifisere som en ikke-film. Den ser ut som den er spilt inn på spisestua hjemme. Man kan kanskje føle at alle kunne gjort dette, at det egentlig ikke er noen regi her. Ikke er det skuespill heller, bare to gamle venner som prater mens en eller annen får det filmet. Denne en eller annen er Louis Malle, internasjonalt anerkjent regissør bak strålende filmer som Lacombe, Lucien og Au revoir les enfants. Og han sier at dette er filmen med mest skuespillinstruksjoner han noen gang har laget.

Det gjøres små regigrep i filmen som vi ikke tenker på. En liten digresjon: Da John Huston laget Treasure of Sierra Madre, spilte faren hans en av hovedrollene. John instruerte sin far, Walther, til å snakke hurtigere. Da tenkte han mindre, og fremføringen av replikkene får et mer hektisk og feberaktig preg. Walther vant Oscar for denne rolletolkningen. Akkurat det samme gjorde Malle med Gregory. Det kler første halvdel av filmen veldig godt, i den delen hvor Andrè Gregory omtrent holder en monolog om alt han har opplevd og innsiktene han har fått. Det er ikke rom for å bryte inn i denne strømmen av ord.

Et annet element i filmen som gjør at ting er mer kompleks enn vi tror, er at meningene som ytres ikke nødvendigvis er Gregorys og Shaws egne. De spiller karakterer basert på seg selv, men de spiller ikke seg selv. Det beste uttrykket for hvor avgjørende dette er, kommer mest til uttrykk i det faktum at Shaw er 90% enig med karakteren Gregory, og ganske så uenig med karakteren som er bygget på ham selv!

Dette er skrevet dialog, riktignok basert på opplevelser fra det virkelige liv, men like fullt skrevet og pugget. Det å få disse replikkene til å flyte i en samtale, krever masse arbeid. Gregory følte det forvirrende å spille seg selv, samtidig som han ikke helt gjorde det. Hvem er han egentlig? Hans grep for å løse dette var å implementere fire forskjellige stemmer. Nummer èn var teaterguruen, nummer to var den rike dilettanten Andrè, nummer tre er den «spirituelle bruktbilselgeren» mens nummer fire den mest oppriktige Andrè som vi får se sent i filmen.

Hva produksjonsdesign angår, er heller ingenting overlatt til tilfeldighetene. Restauranten ble håndplukket på grunn av visse estetiske kvaliteter, men særlig egnet var den ikke av andre grunner. Det var en hotellrestaurant, og utenfor sesong var den ikke oppvarmet. Det ville ha kostet en formue å varme den opp for innspillingen. I stedet satt skuespillerne med stillongs på, og elektrisk varmeteppe (!) på fanget.

Det var også et bevisst ønske om å «skape noe uvirkelig i det virkelige». Derfor er de andre gjestene merkelige mennesker, og kelneren et kapittel for seg selv. Han er veldig gammel, og enormt høy i tillegg. Et strategisk plassert speil bryter opp det visuelle uttrykket og skaper variasjon i et ellers enkelt filmatisk uttrykk.

Denne utrolige fysiske og mentale reisen som Gregory var på i løpet av en tre års periode, var som følger: Først var han i Polen, hos teaterregissør Jerzy Grotowski. Gregory fikk 40 skuespillere til sin rådighet. Etter det gikk turen gjennom Sahara, sammen med en tibetansk munk. Tilbake i New York bodde han sammen med kone og barn igjen. Med på lasset var den tibetanske munken, som etter hvert ble uutholdelig for Gregory. Kanskje for å komme seg vekk fra ham, dro han til Scotland og Findhornsamfunnet. Her pratet de med insekter og delte avlinger mellom mennesker og insekter. I Beograd møter han Grotowski på nytt. Det hele rundes av med et nytt opphold i New York og Montauk på Long Island. Her begraves Gregory levende, for å kunne bli født på ny.

Det er en fascinerende samtale de to har. Personlig kan jeg si meg enig i mye av meningsinnholdet i det Gregory uttrykker, men han mister meg i sekvenser med for mye prat om energier og spesielt UFOer. Jeg har stor forståelse for hans bekymring for hvordan vi fanges i dagligdagse trivialiteter og påfølgende apati. Lever vi egentlig livet vårt når vi utfører rutiner ubevisst, og ikke forandrer oss eller engang hører hva våre nærmeste sier? Vi bør kontinuerlig evaluere vår måte å leve på, og se om den er den beste for oss selv og ikke minst våre medskapninger i bred forstand.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Dinner Game, the Last Supper, Conspiracy, Scener fra et Ekteskap og My Night at Maud’s.

Øyeblikket: Da Andrè kobler Den lille Prinsen til fascistiske understrømninger, og mener at SS-offiserer godt kunne ha funnet tankegods de ville ha satt pris på her.

Lyd og bilde

Det er sjelden man ser en film hvor det ikke er så viktig med det estetiske, og detaljer som skarphet og klarhet. 99% av tiden sitter to menn ved et bord og prater sammen. Om man ikke er opptatt av det de prater om, hjelper det ikke om det hadde vært aldri så godt bilde. Det er et pussig valg av Criterion å velge denne som oppgradering til bluray. Det kan ha med å gjøre at denne og to andre filmer også ble utgitt i en boks. Men den er også tilgjengelig som enkeltutgivelse. Uansett, bildet er marginalt bedre enn en DVD, og jeg ser egentlig ingen av HD-formatets fortrinn. Lyden er meget fin, i denne filmen er det kun klarhet som er interessant. Dialogen er lett å forstå. Lyden er mono, mens bildeformatet er 1.66:1.

Ekstramateriale

Interview from 2009 with actor-writers André Gregory and Wallace Shawn, conducted by their friend the filmmaker Noah Baumbach: Først setter Baumbach seg ned med Andrè Gregory i 31 minutter. På tiden da My Dinner with Andrè ble skrevt, følte Gregory seg mislykket og at kunstnerkarrieren hans var over. Han så for seg at dette skulle være en film om en mislykket mann, i kontrast til alle kunstnerportretter av store kunstnere. Denne filmen, om to ukjente menn som snakket sammen i to timer, ville i beste fall kun bli sett av deres familier. Allikevel lekte de med tanken om å hente inn de beste regissører. Kurosawa ble forkastet, siden de var usikre på om han hadde humor. Tarkovsky ble for abstrakt. De spurte Mike Nicholls, men han var opptatt. Da ringte Louis Malle. Han hadde lest det fantastiske manuset og var så beveget at han hulket på telefonen. Gregory var usikker på om det var tulleringing. Men Louis Malle endte opp med regien. Nok en halvtime går med da Baumbach setter seg ned med Wallace Shaw. Han er et lidenskaplig teatermenneske. Shaw mener at filmede teaterforestillinger aldri vil klare å gjengi X-faktoren som teateret har. Det unike er å være tilstede, der og da. I dette intervjuet er Shaw ekstremt ærlig og raus, og er ganske sikker på at Malle ikke ville ha jobbet med ham igjen som manusforfatter, men kanskje som skuespiller. Shaw innrømmer at han kan være vanskelig og pedantisk, med store problemer med å kutte i materialet sitt. Han ønsket seg en tre timer lang film. Allikevel behandlet den internasjonalt kjente regissøren denne ukjente manusforfatteren som om han var Harold Pinter. To veldig fine intervjuer, nære og informative!

“My Dinner with Louis,” a 1982 episode of the BBC program Arena in which Shawn interviews director Louis Malle: Denne 52 minutter lange samtalen mellom Shaw og Malle som mest handler om Malles filmer, er ikke like interessant. Allikevel har den noen gode forklaringer å komme med. Den gir oss innsikt i hvordan Louis Malle tenker om det å formidle vanskelige temaer. Spesielt er det interessant å høre hans tanker rundt kontroversielle filmer som Lacombe, Lucien og Pretty Baby. Hovedpersonen i Lacombe, Lucien, for de som ikke har sett den, forsøker å bli med i motstandsbevegesen i Frankrike under 2.verdenskrig. Da han blir avvist, går han uten videre inn i Vichyregimets fascistgruppering. Dette er en ung mann som ikke har noen forestilling om rett/galt, og er dermed etter Malles syn en uskyldig, a innocent. Dette var kontroversielt for de som mener at forrædere ikke kan komme fra proletariatet, noe som fikk meg til å tenke på den nylige debatten mellom Kjartan Fløgstad og Edouard Lois i Morgenbladet om sistnevntes bok om Eddy Bellegue. Pretty Baby, om barneprostituerte i det ville vesten, var også omdiskutert. Malle mener at et slikt lukket samfunn, som en bordell i et lite samfunn, vil ha sine egne moralske normer. Jentene som er del av dette, vil se verden på en annen måte enn vi, og at det er det som beskrives i filmen.

A booklet featuring an essay by critic Amy Taubin and the prefaces written by Gregory and Shawn for the 1981 publication of the film’s screenplay: To gode tekster. Gregory og Shaw beskriver prosessen med å komme i gang med idèen sin. Gregory er dypt personlig, og det er tydelig at mesteparten av det Andrè sier i filmen, er Gregorys egne tanker tidligere i livet sitt, spisset av Shaws penn. Amy Taubin løfter blikket og beskriver filmen objektivt. Den fysiske kontrasten mellom de to hovedrollene er stor. Gregory er elegant, mens Shaw er nærmest sjuskete kledd. Gregory veileder Shaw gjennom menyen, og fortsetter med å belære Shaw i de neste 40 minuttene. Shaw begrenser seg til små nikk og oppfølgingsspørsmål. Vi kan få inntrykk av at han er uinteressert. Men senere tar han ordet og Gregory må lytte. De ender opp i en tilstand av enighet om at de er forvirret, og er på en måte tilbake ved fundamentet for deres vennskap tidligere i livet. Men Shaw har fått en ny erkjennelse som gjør at han ser byen sin på en annen måte, en mer bevisst måte, på vei hjem i taxien.


The Asphalt Jungle

Asphalt Jungle (Criterion nr. 847)(Blu-ray)

USA – 1950– John Huston (svart-hvitt) – 112 minutter

Alle kuppfilmers mor

Nivå 1 (uten spoilers)

Den beryktede Doc er ute av fengsel, og straks i gang med å planlegge et stort juvelkupp. Han trenger finansiering og et godt team. Finansieringen besørges av en advokat som trenger mer penger for å opprettholde en svært eksklusiv livsstil. The Asphalt Jungle er en hardkokt kriminalfilm hvor vi får være på innsiden av planleggingen, gjennomføringen og etterspillet av et kupp.

Nivå 2 (med spoilers)

Forfatteren av The Asphalt Jungle, W.R. Burnett, var alltid opptatt av gruppen, dens sammensetning og hvordan den oppfører seg som gruppe. Han var god på plott, som vi skal se i The Asphalt Jungle, og John Huston tilførte de mellommenneskelig relasjonen, som historien sårt trengte. Det gjør ikke filmen tregere i å valse avgårde, så fra første minutt er vi kastet inn i forberedelsene til et kupp. Doc er mesterhjernen, advokat Emmerich finansierer, Dix er muskelmannen, Gus er sjåfør og Louis skal knekke safen. Som vanlig i Hustons filmer har kvinner bare en perifer rolle, eller er tilstede i kraft av å være noens kone eller elskerinne. Selv Marilyn Monroe, i rollen som skapte henne.

Der hvor Dix, Gus, Doc og Louis har en viss kriminell kodeks, er Emmerich (Immer Rich, tysk/engelsk alltid rik?) en ussel og opportunistisk mann. Han er med på planen for å stjele juvelene fra hvelvet. Han bedrar sin syke kone med sin unge elskerinne. Han har en plan for å lure sine partnere når ranet er utført. Når alt er blåst, har han ikke ryggrad til å møte omgivelsene. Hverken samfunnets fordømmelse, det kriminelle miljøets forakt eller sin kones skuffelse. Han skyter seg selv i det han skal føres bort av politiet.

The Asphalt Jungle sammenvever den kriminelle underverden med samfunnet som ligger oppe i dagen. Emmerich er bindeleddet. I tillegg kan vi si at kvinnene, Doll som er Dix sin kjæreste, Angela som Emmerich elskerinne og Emmerich sin syke kone lever sine liv i et sjikt som tilhører begge lag. I tillegg til politiet, selvfølgelig. Som regel følger vi de kriminelle i mørke, små rom, eller kjellere, som hvor hvelvet befinner seg. Alt er trangt i denne verdenen. Dix sin leilighet, Louis sin leilighet, skjulestedet til Dix og Doc.

For første gang er juveltyvene i en Hollywoodfilm ikke fra overklassen, og de stjeler ikke fra de rike. The Asphalt Jungle skiller seg fra sin Hollywoodsamtid- og -fortid på flere felt. Den lener seg mer mot italiensk nyrealisme enn de gamle Hollywoodfilmene. Vi kan se Rosselinis (Paisan, Rome Open City) innflytelse. Kuppet skjer midtveis i filmen, så spenningen fortsetter gjennom beskrivelsen av etterspillet, om de vil komme seg unna. En mer ordinær film, vil knytte spenningen i sin helhet opp mot om kuppet er vellykket.

Dette er på en måte en ensemblefilm. Det er fire like store hovedroller, og karakterene gis nok bakgrunnsinformasjon og innsikt i til at vi kan føle at vi vet hvem de er. De flettes inn i hverandres liv på en effektiv måte, slik at vi lærer to av gangen å kjenne. Tenk bare på scenen i Gus sin kafè. Han hjelper Dix mot politiet, samtidig som han får vist sin moralske karakter på en sympatisk måte. Han står opp for kattene og gir lastebilsjåføren en lekse. Samtidig forsøker han å få Dix til å høre på fornuft. Når da Gus blir del av ransgruppen, er det en vi allerede kjenner som blir innlemmet i gruppen. Det samme skjer med Dix og Doc, og Doc og Emmerich. Effektivt og smart grep.

De har alle forskjellig motivasjon for å delta i kuppet eller å involvere seg i flukten. Noen velger å ikke bli med i dragsuget, som Angela. Hun legger kortene på bordet til politiet, med den konsekvens at Emmerich tar livet av seg. Doll står last og bram ved sin kjærestes side. Gus trenger penger, og har også en lojalitet til gruppen og Dix. Doc ønsker et siste kupp, så han kan trekke seg tilbake til Mexico og få seg en urovekkende ung kjæreste. Dix vil vekk fra asfaltjungelen og tilbake til sin barndoms gård. Louis trenger penger til kone og barn. Emmerich vil aldri få nok penger, med den livsstilen han har lagt seg til.

Tilbake til spørsmålet om gruppen lykkes med å komme ut av den vanskelige situasjonen. Doc blir betatt av en purung kvinne som danser ved jukeboksen på en kafè. Hadde han revet seg løs 3 minutter tidligere, hadde han kommet seg unna politiet. Emmerich faller for sitt eget intrikate nett av løgner, når en av sine nærmeste nekter å lyve for politiet. Han tar selvmord. Louis blir skutt under kuppet. Gus blir arrestert, og kommer til å bli sittende i fengsel. Dix ble skutt i konfrontasjon med politiet, men kommer seg helt hjem til barndomsgården. Her faller han om og dør i hesteinnhegningen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rififi, Heat, The Badlanders og Big Deal on Madonna Street.

Øyeblikket: Kuppet. Det er ikke vanskelig å se The Asphalt Jungle sin innflytelse på Rififi, og begge kuppscenene er vidunderlige. Det er helt stille, og detaljer florerer. Sensoren ligger så lavt at de må skli under hver gang de må inn i hvelvet. Vesker må sklis langs gulvet, eller løftes høyt over. Perifere lyder vies stor oppmerksomhet. En fjern alarm og politisirener som nærmer seg. Vi kjenner på spenningen, tidspresset og viljestyrken de utviser for ikke å ødelegge kuppet ved å stresse. Planen må følges, og det krever selvdisiplin. Og det har de.

Lyd og bilde

The Asphalt Jungle blir presentert til oss i et nydelig 1.37:1 bilde, med ukomprimert monolyd. Meget klar lyd, uten skurr. Dialogen blir da meget tydelig, og lydbildet er godt mikset slik at intense scener kan ha et sofistikert lyduttrykk. For eksempel kuppscenen hvor vi kan høre små detaljer i lydbildet, og vi nesten holder pusten av spenning. Som viktig er i film noir, legger også The Asphalt Jungle stor vekt på rommet mellom lys og mørke, skygger og dagslys. Mørke rom opplyst av en enkelt lyspære skaper rom for elegante løsninger og vektlegging av detaljer. Alt presentert i beste kvalitet på denne blurayen fra Criterion Collection. Kontrast er deres varemerke, og de skuffer ikke.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2004 by film historian Drew Casper, featuring archival recordings of actor James Whitmore: Et middels kommentatorspor. Whitmore gir oss mye god informasjon, men han gir oss sannelig mye kjedelig også. For min smak går han altfor dypt i studioproblematikk og namedropper omtrent alle som var i Hollywood av direktører og andre forretningsfolk. Han er best når han setter søkelyset på spesifikke scener, mise-en-scène og hvordan visse scener faktisk er skutt i én tagning.

Pharos of Chaos, a 1983 documentary about actor Sterling Hayden: Først en liten personlig anekdote. En av mine favorittfilmer er The Long Goodbye av Robert Altman. Det er en 70-talls adapsjjon av RaymondChandler hardkokte kriminalroman ved samme navn. Elliott Gould spiller privatdetektiven, satt i et hippiepreget Los Angeles. Den har visse likheter med Inherent Vice (2014). I The Long Goodbye spiller Sterling Hayden en forfatter som minner veldig om Ernest Hemmingway, forfyllet og med skrivesperre. Jeg syntes alltid at Hayden var ekstremt god i den rollen. Nå er jeg ikke like sikker. Etter å ha sett denne dokumentaren om Sterling Hayden, eller snarere portrettet, innser jeg at han bare var seg selv i The Long Goodbye. Han har de samme faktene, talemønsteret og usammenhengende fyllebabbelet som var så fascinerende i filmen. Her er det bare trist. Han er gjennomalkoholisert og lider også av psykiske lidelser. Noe av det kan stamme fra prosessen ved å navngi kolleger i Hollywood, noe han stadig kommer tilbake til. Hasjpipa er aldri langt unna, og han er i det hele tatt typisk opptatt av at filmteamet skal drikke med ham eller røyke med ham. Vi forstår at han også går på piller, muligens for depresjon, men det hindrer ham ikke i å blande. En morgen vi og filmteamet kommer på besøk på husbåten, ligger han og sover med stearinlys tent ved sengen. Kvelden før datt han full i vannet, og ble reddet av sønnen. Hayden mener han bare har spilt i tre gode filmer. The Asphalt Jungle, Dr. Strangelove og muligens The Long Goodbye, men dette forblir uklart. Angeren fra McCarthy-prosessene sitter dypt i ham. Han var, eller ble, kommunist og uttrykker sin beundring for Titos Jugoslavia, halvt kommunistisk, halvt kapitalistisk. Pharos of Chaos er to uhyre interessante timer med en fascinerende og trist skjebne.

New interviews with film noir historian Eddie Muller and cinematographer John Bailey: Muller er en film noir-ekspert, og stiller i dette filmessayet i dress og hatt, passende for The Asphalt Jungle. Han snakker om Burnettsbøker, og hvordan filmrettighetene ofte ble kjøpt før bøkene var skrevet. Burnett var god på plott, men ikke på mellommenneskelige relasjoner. Det var John Huston, og det er det som gjør manuset til The Asphalt Jungle så godt. Burnetts tema var alltid en gruppe mennesker i vanskelige situasjoner. Vil de komme seg ut, eller ødelegge seg i prosessen? Det var overdrevent mange film nooir på denne tiden. Folk var leie og filmkritikerne var leie. Allikevel likte kritikerne denne filmen, men studioet mislikte den og publikum likeså. 24 minutter. Harold Rosson var fotograf på The Asphalt Jungle, og fotograf John Bailey beskriver hans arbeid til oss. Fotografene var under kontrakt med studioene på denne tiden. Dermed fikk studioene en egen stil i filmene. The Asphalt Jungle var veldig forskjellig i stil fra hans andre filmer, slik den også var forskjellig fra MGMs andre filmer. 20 minutter.

Archival footage of writer-director John Huston discussing the film: Alle Hustons filmer er «labour of love». Han instruerte skuespillerne så lite som mulig, for å få fram differensierte prestasjoner. Ellers var han redd for at alle ble Hustonkopier. Han mente at musikk helst ikke skal høres, for da er den distraherende. Jeg må si at jeg forstår hva han mener, og er enig med ham. Men ikke si det til Montages filmmusikkekspert Thor Joachim Haga. 6 minutter.

Episode of the television program City Lights from 1979 featuring Huston: Humphrey Bogart pleide å kalle Huston for monsteret, siden han alltid tok ham med på filminnspillinger langt hjemmefra. Bogart likte å sitte hjemme og drikke sin scotch med soda. I dette året (1976), ramser Huston opp sine fire favorettfilmer fra det siste tiåret: Reflections in a golden eye, Fat City, The Man who would be king og Wise Blood. Personlig vil jeg si at Fat City og Wise Blood er blant hans fem beste noen gang. Huston kommer ifølge ham selv til å bli 100 år. Hemmeligheten er å si til seg selv at han skal få en Jack Daniels når han står opp. Veldig fint intervju, 70-talls stil, på 48 minutter.

Audio excerpts of archival interviews with Huston:

Trailer: En herlig gammeldags trailer på 2 minutter og 37 sekunder. En fortellerstemme presenterer karakterene på en hardkokt måte. Det vises anbefalinger fra kjente forfattere.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Dette må sies å være alle kuppfilmers mor. Jean-Pierre Melvilles favoritt som han ofte refererte til i sine filmer. Det beste med filmen er hvordan vi blir kjent med karakterenes motivasjon. De kobles sammen av «Loss and regret», tap og anger, og det gjør det hele mer mangefasettert. John Huston stod opp mot McCartyismen og dannet sin egen komite, for ytringsfriheten. Han måtte flytte til Irland i 1952 og har statsborgerskap der. Veldig fint essay.


One-Eyed Jacks

One-Eyed Jacks (Criterion nr. 844)(Blu-ray)

USA – 1961 – Marlon Brando (farger) – 141 minutter

Regissør Brandos eneste film

Nivå 1 (uten spoilers)

One-Eyed Jacks er en western fra 1961, regissert av Marlon Brando. Det ble hans eneste film som regissør, men det betyr ikke at det er en svak film. Tvert imot. Brando gikk til frontangrep på westernsjangerens klisjeer, og endte opp med en film med mangefasetterte karakterer, men det var også en forferdelig problemfylt produksjon. Rio og Dad Longhorn raner banker sammen, men da de trenges opp i et hjørne av meksikanske rurales, svikter Dad. På grunn av hans svik, havner Rio i fem år i et meksikansk fengsel, og er fast bestemt på å finne Dad igjen. Det gjør han, nå som sheriff i en amerikansk småby.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter virkelig førstfor alvor da Rio ankommer byen hvor Dad Longhorn er sheriff. Nå kan det psykologiske spillet mellom de to starte. Rio velger å skjule for Dad at han har sittet i fengsel. Slik beroliger han Dad, slik at han ikke forventer hevn. Rios plan er mer utspekulert. Han forfører Dads stedatter, og gjør henne gravid som hevn. Problemet er at han samtidig faller for henne.

Rio har som del av sin intrikate hevn også en plan om å rane banken i byen Dad styrer. Han ankommer byen med to medsammensvorne. Men banken er stengt på grunn av festival, og ranet må utsettes. Og det må utsettes igjen da Dad benytter anledningen til å pågripe Rio, piske ham og knuse hånden hans. Gjengen må trekke seg tilbake til en fiskelandsby og trene opp Rios hånd igjen, før de igjen retter oppmerksomheten mot banken.

Dads stedatter, Louisa, er en naiv, ung jente. Hun står last og bram ved sin nye kjæreste, uansett hvor usselt han oppfører seg. Rio er ingen typisk westernhelt, han er slu og kalkulerende i sine kvinnebekjentskaper. I Mexico forfører han kvinner med de samme historiene, og vi forstår at han er en uærlig mann. Han forfører Louisa, og forteller henne nådeløst ærlig dagen etter at alt han sa om natten var løgn. Dette bryter med westernsjangerens grunnpilar og helteidèen, men det bryter også med tidens Hollywoodfilmer og den gjengse moral. Det er også flere steder hvor One-Eyed Jacks bryter med The Production Code. For eksempel lar regissøren Brando Louisa overleve, selv om hun har blitt gravid utenfor ekteskap. Det var en regel om at slike kvinner alltid måtte dø i filmene. Han bryter også en annen gyllen regel, nemlig at kriminalitet ikke skal lønne seg. En bankraner må aldri få slippe unna med byttet, men for eksempel miste det av hesten eller bli skutt. I denne filmen klarer Johnnys partner å slippe unna med byttet da bankranet går skeis.

Det er forføringen av Louisa som gjør at Dad mister selvbeherskelsen, og går etter Rio. Ved hjelp av en intrikat felle, klarer han å avstraffe Rio foran hele byen. Fra nå av er konflikten etablert, og vi antar at den kun vil få en løsning ved at en av dem dør. Da Rio kommer tilbake til byen etter uker i fiskerlandsbyen, er det for å hente Louisa, ikke rane banken eller drepe Dad. Men Dad arresterer ham for bankranet og vil få ham hengt. Det ble drept en ung jente under ranet, men kun publikum vet at hun ble skutt ved et uhell av bankfunksjonæren. På dette tidspunktet i filmen har til og med kona hans har vendt seg mot Dad, og ser at han drives av hevn.

Det har vært spekulert i om piskingen av Brando var ekte saker, et ledd i hans method acting. Det har aldri blitt bekreftet, men derimot stemmer det at da Brando spytter Karl Malden (Dad) i ansiktet etter piskingen, så er det improvisasjon. Malden blunker ikke engang, men spiller ut scenen på en bemerkelsesverdig måte. Kudos!

Timothy Carey er et kapittel for seg selv. Han ble omtrent aldri brukt av en regissør i to eller flere filmer, og grunnen var hans lite disiplinerte opptreden. Cassavetes brukte ham i biroller i to filmer, men det er unntaket som bekrefter regelen. Carey var ikke en god skuespiller, men en som fikk oppdrag nettopp av den grunn. Han tilførte en annen slags kvalitet, og ble alltid castet som bad guy eller som en gal mann. Han representerte noe som kun kunne oppnås gjennom hans middelmådige spill.

Ben Johnson er westernskuespilleren over alle, og er del av et meget sterkt skuespillerensemble i One-Eyed Jacks. Her spiller han Bob Amory, Rios nye bankranpartner. Han er et mer udelt negativt bekjentskap enn de andre sammensatte karakterene, kynisk og hensynsløs i alt han gjør. Han dreper Rios venn Modesto omtrent for gøy, og utviser en slu oppførsel gjennom hele filmen. Da han til slutt ender opp dødelig såret under bankranet, blir han forlatt av sin partner, en hendelse som speiler Dads handling overfor Rio tidligere i Mexico.

Brando har absolutt særtrekk som regissør. Han insisterte på å vente i lang tid på riktige naturomgivelser, som bølger som skyller inn over stranden. Det kostet tid og penger, og var en av grunnene til at produksjonen gikk 350 % over budsjett. Men samtidig føles det verdt det når vi i dag kan nyte skjønnheten i disse bildene. Jeg liker også måten han gir oss informasjon gjennom utsnittene sine, liksom tilfeldig, samtidig som han sikrer seg at vi legger merke til det han vil vise oss. Da tenker jeg for eksempel på hvordan han filmer hestene på gården under Dads flukt. Da Dad senere forteller Rio at det ikke var noen hester på gården, husker vi at det var hester der, og både Rio og vi vet at Dad lyver. Brando hopper gjerne over lange partier for å være effektiv i sin historiefortelling. Vi ser ingenting fra oppholdet i fengselet, kun slutten på rømmingen. Dette gir assossiasjoner til Down by Law av Jim Jarmusch, hvor skildringen av fengselslivet brått hopper til de tre fangene løpende gjennom tunnelsystemet på sin vei til friheten.

Små, interne spøker er det også plass til. Slim Pickens er deputy for Dad, og i en samtale mellom Dad og Rio faller replikken «pickings are slim these days». En utilsiktet referanse for oss nordmenn ligger i løsningen Rio finner for sin skadde høyrehånd. For fortsatt å kunne trekke revolveren noenlunde kjapt, lager han en skinnmansjett som han trer over langfinger og ringfinger på høyrehånden. Ikke så ulikt en viss US marshall som har en stripe dødt hvitt hår ved tinningen.

Manuset som Peckinpah skrev, var basert på historien om Billy the Kid. Dette ble forandret etter hvert som arbeidet med manuset gikk framover, og det var vel ikke ferdig selv etter at filmingen startet. Resultatet ble en film som kombinerer produksjonsmidlene til Hollywoodstudioene med den emosjonelle kraften fra New Hollywood. Kubrik forsvant etter hvert som regissør, og ingen vil bekrefte om han fikk sparken eller trakk seg. Muligens ante han at Brando ville ha regijobben selv. I boken sin avviser Brando dette. Uansett ser det ut som om til at Brando fikk skrevet inn elementer fra sitt vanskelige forhold til sin far inn i manuset. Paramount omkranset Brando med eksperter for å begrense mulige skader hans uerfarenhet kunne skape. Allikevel begynte produksjonen å ligge etter skjema på grunn av Brandos perfeksjonisme, vegring mot å ta avgjørelser og oppheng i detaljer. Produksjonen av filmen varte lenger enn Brandos daværende ekteskap.

Et eksempel på Brandos oppheng i detaljer, var at en full mann som skal portretteres på film måtte være full. En slik scene måtte da spilles inn på fredag, slik at ikke ukedagene ble skadelidende. Brando drakk seg beruset, men fikk ikke til scenen. Og litt senere på kvelden var han for full til å klare og si replikkene. Så de måtte utsette til neste fredag. Og neste fredag. Når scenen endelig var i boks, ble det besluttet ikke engang å bruke den. Klippejobben var en enorm oppgave. Det brukes størrelser som en million fot med film for å illustrere mengden film som gikk med til One-Eyed Jacks. Jeg vet ikke om det kan stemme. Et kjapt internettsøk viser at både en Michael Bay-film og Anchorman 2 hevdes å ha brukt slike mengder. Selv 6 måneder etter filminnspillingen, skjøt Brando tilleggsscener. Det var på dette tidspunktet at Paramount tok filmen fra Brando. En film med budsjett på $1,8 millioner endte på $6 millioner. Brando mener uansett at dette er en av de beste filmene han har vært involvert i.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Johnny Guitar, The Man From Laramie, When the Missouri Breaks og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford.

Øyeblikket: Komposisjonen i bildene og spenningen da Rio ankommer Dads hus for første gang siden forræderiet. Dad skjønner at mannen som kommer ridende langt unna er Rio, der han ligger på verandaen. Han ser Rio gjennom sprinklene på verandarekkeverket. I neste bilde er vi mye tettere på Rio. Dads ansikt ser vi stadig svært nærme. Han er spent, roper etter revolverbeltet sitt, og forbereder seg på det verste. Rio kommer langsomt nærmere…

Lyd og bilde

Kjempefint bilde. Formatet er 1.85:1, og er en ny 4k restaurering. Detaljer er gode, dybden er god og filmkorn er flott gjengitt. Fargegjengivelsen virker presis. Mange nydelige landskapsbilder hever opplevelsen. Lyden er mono, og rikt og fyldig presentert. Det er en høy teknisk kvalitet på denne utgivelsen.

Ekstramateriale

New introduction by Scorsese: Spielberg og Scorsese har jobbet med denne restaureringen. I denne introduksjonen på ca tre minutter, snakker Scorsese om budsjettoverskridelsene og tidsbruken på produksjonen. Tettpakket med informasjon. Fint.

Excerpts from voice recordings director and star Marlon Brando made during the development of the film’s script: Dette audioopptaket på 34 minutter er antagelig fra 1958, rett etter at det ble bestemt at Brando skulle overta regien fra Kubrick. Vi hører kommentarene hans over bilder fra filmen. Noen scener ender opp annerledes enn det Brando gir uttrykk for på kommentarene sine. Dette er et interessant stykke ekstramateriale. Jeg har aldri før hørt en regissør snakke om denne prosessen i produksjonen, han tenker på en måte høyt og vi får lytte til det.

New video essays on the film’s production history and on its potent combination of the stage and screen icon Brando with the classic Hollywood western genre: A Million Feet of Film – Toby har samlet memorabilia siden 1967 fra denne filmen. Brando startet et produksjonsselskap, Pennebaker, som skulle lage filmer med en sosial vinkling (men også løse skatteutfordringer for Brando). Etter 4 avskjedigelser av manusforfattere, ville Brando skrive manus selv. Det ble altfor langt. Han ville at filmen skulle være et frontangrep på alle klisjeene som sjangeren skjemmes av. Det endte med at Sam Peckinpah skulle skrive manuset. Men da Kubrick kom inn som regissør, ville han at manuset skulle skrives om. Så også Peckinpah måtte gå. Han tok for øvrig med seg noen av idèene og laget Pat Garret and Billy the Kid. 23 minutter. I Ain’t Hung Yet – Brando var ikke så glad i western, mest fordi han ikke kunne like eller håndtere hester. Han visste at han var mot klisjebruken i western, men han visste ikke helt hva han var for. Men han endte med en film med sammensatte og komplekse karakterer. Han ville ikke tekste den spanske dialogen, han stolte på at publikum ville forstå den overordnete meningen. Enorme nærbilder peker frem mot Sergio Leones senere filmer. Brando åpnet opp westernsjangeren. 24 minutter.

Trailer: Første del av traileren består av stillbilder. Deretter blir det bevegelse i bildene. Bra, og ganske lang trailer. 4 minutter og 44 sekunder.

An essay by film critic Howard Hampton: Et ganske langt essay som konsentrerer seg om to deler. En om Marlon Brandos stil og karriere, og en om filmen One-Eyed Jacks og dens utfordringer og handling. Et essay på det jevne.


The Shop on Main Street

The Shop on Main Street (Criterion nr. 130)(DVD)

Tsjekkoslovakia – 1965 – Ján Kadár og Elmar Klos (svart-hvitt) – 125 minutter

Tett på en av de seks millionene

Nivå 1 (uten spoilers)

I en liten tsjekkoslovakisk by under naziokkupasjonen, opplever Tono Brtko en vanskelig situasjon. Det er vanskelig å få nok arbeid, og hans kone er misfornøyd med ham. Hun skulle ønske han bare kunne «strekke ut høyre arm» i en nazihilsen, og få en stilling som svigerbroren har, høyt oppe i partiapparatet. Men Tono forakter opportunistene, og nekter. Han er ingen papegøye. Men en dag får han servert stillingen som arisk administrator for en jødisk butikk i hovedgaten.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Tono ankommer butikken som drives av fru Lautmann, en gammel jødisk kvinne, klarer han ikke å forklare ærendet sitt på en måte som hun kan forstå. Hun har begynt å bli litt forvirret, og hører dårlig i tillegg. Kanskje vet hun ikke engang at det er krig. Så han går med på «jødevennen» Kuchar sitt forslag om at han later som han er hjelpegutt, og heller blir lønnet av den jødiske foreningen i byen. Butikken ser uansett ut til å være konkurs, med tomme varebokser på hyllene. De gode jødiske butikkene har allerede blitt fordelt blant tsjekkerne på tysk side.

Det er svigerbroren som har skaffet ham denne stillingen, noe Tonos kone er overlykkelig for. Pengene kommer jevnt og trutt, men Tono bruker tiden til å gjøre det han kan best, reparere møblene til den gamle jødiske damen. Imens går fru Lautmann rundt og sysler med butikken, mens hun forteller om familien sin. De fleste er døde.

Ryktene har gått lenge om at jødene i byen kommer til å bli sendt til leire. Til slutt blir det en realitet. Og hvem andre enn Tonos svigerbror leder deporteringen? Jødene samles på torget rett utenfor fru Lautmanns butikk. Tono holder henne skjult på bakrommet, og må manipulere henne bort fra det som foregår utenfor. Den jødiske foreningen er brutt opp, jødestjernene er plassert på alles jakker. Kuchar er mishandlet og avhørt, frisøren Franz har fått ordre om deportering. Selv Franz, som alltid var konstruktiv og optimistisk, har gitt opp. Løgnene om at de kun arbeidsføre skal sendes til arbeidsleire, at barna skal gå på skole og de eldre skal hvile på aldershjem, blir kringkastet fra det nye nazimonumentet på torget.

Etter hvert som monumentet tar form og stiger til værs, synker landsbyen stadig lenger ned i det inhumane. Vi ser små episoder som illustrerer dette, mens vi også følger framdriften i byggingen ved jevne mellomrom. Tonos kone blir mer og mer ivrig på å ta den gamle jødiske kvinnens sparepenger. Kuchar blir arrestert og mishandlet. Landsbyboerne blir mer mistenksomme overfor hverandre. Og når det høye tårnet er ferdig, og dekorert med det fascistiske emblemet til organisasjonen, starter deportasjonen. Nesten som om estetikk og ritualer er like viktige som selve handlingene, slik nazistene alltid var opptatt av. Koreograferte seremonier som Nürnbergparadene er kjennetegn ved fascismen. Vi ser det som viktig element i Alan Parkers The Wall, og vi ser det i dag rundt i de nye høyreekstreme partiene og lederfigurene som dukker opp fra hvor det nå er de pleide å være.

I butikken blir Tono mer og mer desperat for at han skal bli oppdaget. Han drikker tett. Han begynner å fortelle fru Lautmann hva som foregår, og skremmer henne med oppførselen sin. Et sted dypt der inne i sin trøstende alkoholrus, snur viseren i Tonos moralske kompass. Han forsøker å presse fru Lautmann ut av døren, lokke og true henne til å melde seg på oppsamlingsplassen. Hun er forvirret og redd, men nå med en anelse av hva som foregår. Hun flykter lenger inn i huset, og klarer å bli der til torget er tomt, og faren over for denne gang.

Tono er fortvilt, kanskje både over seg selv og for seg selv. Han vet at dette ikke er over. Allikevel forsøker han å glatte over det som har skjedd med fru Lautmann. Men hun hører ham ikke lenger, hun ligger død inne i leiligheten. Stresset ble for mye for den gamle, jødiske damen. Tono, preget av sterke sinnsstemninger blandet med kraftig tsjekkoslovakisk drikking, finner ut at han ikke orker mer. Han har feilet som medmenneske, han beskyttet henne ikke. Han henger seg på kjøkkenet, i den gamle jødiske damens butikk.

The Shop on Main Street er en herlig, langsom, hverdagslig film, som allikevel klarer å si noe stort og universelt gjennom alle sine små hendelser. Hvordan er det å leve i en slik tid? Hvordan ville jeg ha oppført meg? Ville jeg ha vært prinsippfast, eller opportunistisk? Bygges forakt for andre mennesker opp, når de konstant blir hengt ut av de rundt deg? Er det lettere å se gjennom fingrene med våre næres feil, når det vil lønne seg så drastisk?

Jeg synes Tono stort sett klarer seg bra, moralsk sett. Han har et ønske om å gjøre det rette, og han tar sine sjanser. Men dette er en kamp han aldri kan vinne. Nazistenes utryddelsestog dundrer videre. Jeg leser slutten som at Tono har en sterk moralsk ryggrad, og når han feiler tar han konsekvensen av det, selv om selve dødsfallet ikke hadde så mye med ham å gjøre.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sauls sønn, Holocaust, Army of Shadows og Le Silence de la Mer.

Øyeblikket: Det kommer til et punkt hvor Tono ikke finner seg i å bli skreket til av sin kone. Han begynner å slå henne systematisk, og hun gir etter på en måte viser at hun respekterer ham nå. Jeg tolker dette som en illustrasjon av at hennes respekt kun er for makt og den sterkestes rett. Tono er verdt noe når han viser styrke eller tjener mye penger. Ikke så rart at hun beundrer overløperen som har slått seg opp i det lokale nazivennlige partiet. I hennes verden hadde det vært perfekt om det var hennes mann som hadde den stillingen.

Lyd og bilde

Dette er gammel Criterionutgivelse, nummer 130. Nå er samlingen oppe i 850. Bildeformatet er 1.33:1, og kvaliteten er på det jevne. Ikke så skarpt som man kunne ønske, og jeg har sett mange gamle DVD-utgivelser med bedre bilde. Når det er sagt, kunne jeg ikke se noen riper eller skader. Lyden er det verre med, da den ikke er helt i sync. Lyden er også litt merkelig i hvor den legger seg i rommet. Da mener jeg slik man kan føle det ved dubbing i ettertid, hvor lyden virker mer i forgrunnen og overjustert. Noe slikt er tilfelle her også. Lyden er i mono.

Ekstramateriale

U.S. theatrical trailer: Den bruker en voiceover som forteller premisset i filmen og hvilke problemstillinger som dukker opp. Priser filmen har vunnet og gode anmeldelser blir nevnt. En fin trailer. 2 minutter og 20 sekunder.

Hefte: Overskriften på det to sider lange essayet er «Not the six million but the one.» Kort og fint essay som oppsummerer med at vi aldri vil glemme den hvithårede og forvirrede damen med det uskyldige ansiktet.

 


Dressed To Kill

Dressed To Kill (Criterion nr. 770)(Blu-ray)

USA – 1980 – Brian De Palma (farger) – 105 minutter

Kvinner i fare

Nivå 1 (uten spoilers)

En gift kvinne med uforløste erotiske fantasier, søker forbudte og spennende bekjentskaper. På et museum møter hun en attraktiv mann, og blir med ham på hotellrommet. De Palma har laget enn av sine mest typiske filmer i Dressed To Kill, en erotisk og voldelig thriller med sterkt seksuelle kvinner.

Nivå 2 (med spoilers)

Historien starter med en fantasi, og slutter med et mareritt. Det er to karakteristiske trekk som henger ved De Palma, og fører til fortjent eller ufortjent kritikk. Hans fascinasjon for kvinner og mesterregissøren Alfred Hitchcock. Tilhengerne mener han er mesteren av stilfulle sexy thrillere, at han er smakfullt inspirert av Hitchcock og har oppdatert mesterens metoder til den moderne filmen. Motstanderne ser ham som en kvinnefiendtlig Hitchcock-kopi. Litt ironisk er det at Hitchcock også hadde et problematisk rykte når det gjaldt kvinner.

Med dette i bakhodet ved inngangen til filmen, er det lett å se Hitchcockpåvirkningen i åpningsscenen. Slik Hitchcock ville sette opp en scene ved å nøye velge ut hva som skulle filmes, nesten slik at en liten historie blir fortalt gjennom objektene vi ser, både bakover i tid og som frampek, lener De Palma seg sterkt mot en visuell historiefortelling i sin åpning. Både musikken og linsevalget med sin softe estetikk, gir assossiasjoner til mykporno.

Etter en hypererotisk dusjscene, med et nikk til Hitchcocks Psycho, får vi hovedpersonens to dialogscener. Kate Miller har en samtale med sin tenåringssønn, før hun har en terapitime med psykologen sin Elliott, spilt av Michael Caine. Angie Dickinson spiller Kate Miller. Sex og erobring er et viktig tema i samtalen mellom psykolog og pasient.

Neste scene er den berømte museumsscenen, som er en oppvisning i visuell historiefortelling med sin lange tagning. Av andre virkemidler brukes musikk for å «fargelegge» museumsscenen, som De Palma kaller det. Kameraet følger Kate rundt om i museet, og vi ser henne bli forsøkt sjekket opp, bli skremt for så å bli interessert igjen, og deretter avvist før kurtiseringen kommer til en lykkelig slutt. Men denne scenen er ikke bare en imponerende øvelse med kameraet, men også med hva som filmes. Også her ligger det en historie som man må være oppmerksom for å få med seg. Vi følger Kates blikk, som ser et forelsket par, en mann som forsøker å sjekke opp en kvinne og en familie. Dette speiler også hennes tanker mens hun gjør sine vurderinger i forhold til det å være utro. Hva kan hun oppleve, hva hun har hjemme som hun kan tape. Bildene på museet kan også illustrere hennes tanker eller følelser. I museet, i taxien og på hotellrommet mister hun tre ting. Hansken, trusen og ringen. Alle disse tingene er ting som beskytter noe. I det hun har mistet alle, blir hun drept.

Dermed er hovedpersonen drept halvveis i filmen, akkurat som i Psycho. Drapsmannen er psykolog Robert Elliott, som er transvestitt. Når han blir seksuelt opphisset, kommer hans andre jeg frem. Hun heter Bobbi, og dreper den som er attraktiv for Robert. Vi ser Bobbi flere ganger i filmen, noen ganger som del av bakgrunnen, andre ganger som truende morderske på jakt etter offer. De Palma lar en kvinne spille Bobbi, i stedet for å dresse opp Caine i kvinneklær. Hun spiller også politikvinnen som skyter Eliott mot slutten av filmen. Dermed skapes en forvirring om hvem vi ser helt til siste slutt. Som Caine sa om sin opptreden i kvinneklær i filmens klimaks: «Hvis jeg jobbet hardt nok og lenge nok i karrieren min, ville jeg til slutt få lov til å spille moren min».

Med fare for å på kommentarfeltet teppebombet av ufine meldinger fra Montageredaktør Lars Ole Kristiansen, må jeg likevel påpeke noen svakheter ved filmen. For det første synes jeg skuespillet er rimelig platt. Enten er ikke De Palma noen stor regissør av skuespillere, eller så er det ikke all verden av talent til skue her. Bortsett fra Michael Caine, som gjør som han pleier, synes jeg det er litt B-preg over prestasjonene. Nancy Allen er vel egentlig ikke noen spesielt god skuespiller? Det hjelper heller ikke at scenene oppleves kunstige, men ikke på stilistisk interessant måte som for eksempel Roy Andersson klarer, men mer som en B-film hvor realismen i skuespill og menneskelige reaksjoner forsvant ut vinduet. Dialogscenene er spesielt svake. Det virker som om skuespillerne bare sitter og venter på å si sin neste replikk, i stedet for å klare å formidle at de faktisk hører på hva den andre karakteren sier. Jeg tilhører nok dem som ikke er så begeistret for De Palma. Jeg hadde et gjensyn med Carrie for en uke siden, og det er min favoritt av ham. Ellers så foretrekker jeg faktisk hans obskure tidlige filmer som Hi Mom og Greetings, framfor hans mer anerkjente filmer. Meg om det.

Filmen ligger midt i mellom 70-tallet og 80-tallet, med produksjonen stort sett tilhørende 1979 og med sin lansering i 1980. Den tar med to, for meg, negative elementer og mikser dem, 70-tallets softfokus-estetikk og 80-tallets harde, nihilistiske og amoralske atmosfære. Mer om det i en senere og mer passende anledning, i en omtale av en rendyrket 80-tallsfilm. For meg er 80-tallet det helt klart verste tiåret innen film, og det har med tidsånden, estetikken, politikken og en rekke andre faktorer som virker inn i kunstuttrykk fra samfunnet rundt. Jeg har det på samme måte med musikken fra 80-tallet. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å finne noen unntak, men dette er det større bildet. Ofte er det slik at de som liker filmer fra 80-tallet, også vil like musikken og andre kunstuttrykk fra perioden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Psycho, Basic Instinct og Body Heat.

Øyeblikket: Det må bli museumsscenen, med sin eleganse og konsekvente visuelle uttrykk, alt som fortelles uten dialog.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Dessverre er det igjen brukt noen linser som gjør at bildet til tider blir soft og døsig, slik det ofte ble foretrukket på 70-tallet. Dermed får man ikke det sylskarpe bildet, men man må jo bare respektere filmskapernes valg. Bortsett fra dette er det et rent og uskadet bilde, med fine fargegjengivelser. Lyden er mono, og godt gjengitt.

Ekstramateriale

New conversation between De Palma and filmmaker Noah Baumbach: De Palma er opptatt av visuell historiefortelling. Her diskuteres i dybden hvordan han har tenkt i de forskjellige sekvensene i Dressed To Kill. 20 minutter.

New interviews with actor Nancy Allen, producer George Litto, composer Pino Donaggio, shower-scene body double Victoria Lynn Johnson, and poster photographic art director Stephen Sayadian: Nancy Allen er en flott eldre kvinne nå. Hun var gift med De Palma, og snakker om sin opplevelse ved å spille inn Dressed To Kill. 16 minutter. Litto var produsent på filmen, og fremstår som en selvgod type. Jeg tror han pynter litt på fortiden for å fremstå som en modig og sprudlende type. Han mener at produsentens rolle var mer kunstnerisk før, mens den i dag nesten bare er finansiell. 12 minutter. Komponist Donaggio mener at musikken han laget til Dressed To Kill er det beste han har laget. Blant annet bruker han pust som en instrumentlyd. 15 minutter. 9 minutter er lenge for å tvære ut et par kommentarer fra nakenmodellen som var body double for Angie Dickinson i dusjscenen. Sayadian er mannen som laget posterne til filmen. Han startet med å lage dildoreklame, før han gikk over til å lage VHS-cover for sexfilmer. Han innrømmer at Dressed To Kill-coveret er i overkant inspirert av The Graduate. Etter å ha laget coveret, lagde han en pornofilm basert på coveret. Denne filmen så De Palma, og roste den. 10 minutter.

The Making of “Dressed to Kill,” a 2001 documentary: Den originale slutten var ganske så annerledes enn den som endte opp i filmen. Transvestitten Elliott barberer av seg alt kroppshåret før han skjærer av sin egen penis. Antageligvis var det produsenten som fikk omgjort slutten, hvert fall ifølge eget utsagn. Politimannen er første versjon av rollen som blir videre utviklet i serien NYPD Blue av skuespilleren. 44 minutter.

New profile of cinematographer Ralf Bode, featuring filmmaker Michael Apted: Bode var tysk, og hadde vært skuespiller før han ble kameramann. Dermed så forsto han hvordan deres hverdag var. Han jobbet med Apted på 5 filmer, og Apted mener at Bode var en grovt undervurdert kameramann. Bode døde alt for tidlig, rundt 60 år. Apted forteller at under innspillingen av filmen Gorkij Park, måtte de filme i Skandinavia i stedet for Sovjetunionen. Siden det ikke fantes kriminalitet i Sovjet, var det absurd å lage en film som handlet om kriminalitet der. 11 minutter.

Interview with actor-director Keith Gordon from 2001: I dette intervjuet påpeker Gordon mange små detaljer som gir oss et innblikk i hvordan De Palma organiserer historien sin, og hvordan han hinter mot det større bildet. Meget interessant. 6 minutter.

Pieces from 2001 about the different versions of the film and the cuts made to avoid an X rating: Her får vi se de forskjellige versjonene, director’s cut, kinofilmen og TV-versjonen. De Palma ble beskyldt for misogyni, noe han stiller seg helt uforstående til. Men det må sies at argumentasjonen hans oppleves som tynn. Essensen er at grunnen til at så mye vold utføres mot kvinner i filmene hans, er at han liker å filme kvinner. Og kvinner i fare er mer emosjonelt bevegende enn menn i fare. 10 minutter. Kuttene som ble gjort, var motivert av nakenhet og blod. Generelt kan vi si at jo nærmere director’s cut vi kommer, desto mer underliv og vold. 5 minutter.

Gallery of storyboards by De Palma: Veldig enkle tegninger med forklarende tekst. Ikke veldig spennende, men sikkert fascinerende for fansen.

Trailer: Den stokker om på rekkefølgen i filmen og limer sammen. Generelt er det fokus på mord. En cheesy voice over skal sette oss i stemning. 2 minutter, 10 sekunder.

An essay by critic Michael Koresky: Ganske langt og interessant essay om De Palma og filmene hans. Spesielt blir Dressed To Kill lagt under lupen.


Short Cuts

Short Cuts (Criterion nr. 265)(Blu-ray)

USA – 1993 – Robert Altman (farger) – 187 minutter

Ti par og en baker

Nivå 1 (uten spoilers)

Los Angeles på 1990-tallet. 23 vanlige mennesker og deres liv skildres gjennom 10 forskjellige historier, og flettes sammen gjennom tilfeldige berøringspunkter. Short Cuts var starten på en ny bølge med flettverksfilmer, men Altman utviklet egentlig bare strukturen han skapte med filmer som Nashville.

Nivå 2 (med spoilers)

Tillit er nøkkelordet som vi stadig ser eksempler på gjennom hele Short Cuts ca tre timer lange spilletid. Eller snarere mangel på tillit. Noe skjer i disse forholdene som gjør at partneren blir usikker på om dette er en person de kan stole på. Eller kanskje er det noe som har ligget under forholdet og sydet i mange, mange år. Noen vet at de ikke kan stole på partneren, mens atter andre kanskje får en bekreftelse på at de faktisk kan det.

Som eksempel på en historie hvor tilliten svekkes og skaper disharmoni, kan vi se nærmere på forholdet mellom legen Ralph og kunstmaleren Marian. Ralph vet ikke om han kan stole på henne lenger, om hun har et forhold. Hun benekter, men ettersom han ikke lar det bli med det, innrømmer hun et forhold. Men denne situasjonen er så presset, at han fremdeles ikke er sikker. Nå er han forvirret. Lyver hun når hun innrømmer forholdet? Denne historien er også et godt eksempel på at seksualitet løper gjennom alle historiene som et underordnet tema.

Som et bakteppe og felles referanse for menneskene i Los Angeles, er en intens sprøyting fra fly for å utrydde appelsinfluen. Det er stor usikkerhet blant befolkningen om dette er skadelig. Folk har delt seg i to leire, like overbeviste om at de har rett. Den ene leiren mener at «de» ikke ville ha sprayet om det ikke var trygt. Den andre leiren mener at vinduer og dører må lukkes og man må beskytte seg mot dette. Og noen ganger er begge syn representert i et parforhold…

La oss ta oss tiden til å presenter kort alle de ti parene i filmen. Ralph og Marian er allerede nevnt. Hovedhistorien, hovedtråden gjennom filmen, handler om den lille gutten som blir truffet av en bil. Han er flau over ikke å ha sett seg for før han krysset gaten, og vil rett hjem. Han har lært at han ikke skal sette seg inn i fremmede biler, og derfor avviser han hjelp fra sjåføren. Vel hjemme sovner han på sengen, som man ikke skal når man har hjernerystelse, og dette leder til hans død etter et sykehusopphold. Faren, Howard Finnegan, er programleder i TV, gift med Ann. Howards far dukker opp på sykehuset etter mange års adskillelse, og forsøker å knytte bånd til sønnen etter at de mistet kontakten etter farens utroskap. Etter sønnens død, konfronterer ekteparet bakeren som aldri ga seg med å ringe og forlange at bursdagskaken til sønnen skulle hentes.

Sjåføren av ulykkesbilen er Doreen Piggot (Lily Tomlin), gift med Earl (Tom Waits). Hun puster lettet ut da gutten kan klare seg selv og ikke vil ha hennes hjelp. Hun får aldri vite at han dør av skadene, men reflekter en del over hva som kunne ha skjedd. Piggotekteparet lever i en trailerpark, hun jobber som servitrise mens han er limousinsjåfør. Forholdet er av og på, forvansket av Earls alkoholisme og ustabilitet. Han blir sjalu da han ser at hun blir trakassert av tre fiskere på kafèen.

De tre fiskerne har planlagt årets fisketur sammen, og ingenting skal kunne ødelegge det. Det koster penger, og de har ikke råd til mer enn en utflukt i året. Da de ankommer fiskeplassen, finner de liket av en ung, naken kvinne i vannet. Det er åpenbart at hun har blitt drept. Hva kan de gjøre? De bestemmer seg for å rapportere funnet etter at turen er ferdig, da det ikke vil bety så mye hva tiden angår uansett. Så de fisker mens liket blir bundet fast til et tre.

Da en av fiskerne, Stuart, kommer hjem til sin kone Claire og forteller om liket, blir hun sjokkert over at de bare fortsatte å fiske. Hun opplever en side av ektemannen hun ikke kjente, og blir forvirret og frastøtt av hele situasjonen. Forholdet knaker i sammenføyningene, men de må gå i en middag de har avtalt med legen Ralph og kunstmaleren Claire, som er i eksakt samme opprørte farvann forholdsmessig. Dette fører til en aften med overdreven drikking, for å døyve følelsene og skape rom for flukt bort fra virkeligheten.

I huset bortenfor Finneganekteparet, bor cellospilleren Zoe og moren henne, jazzsangerinnen Tess Singer. Zoe er den første som får vite at Casey, Finnegans sønn, er død. Kombinert med håpløsheten i forholdet til den alkoholiserte moren, fører det til hennes selvmord. Tess ønsker å leie inn svømmebasseng-vedlikeholderen til naboen, Jerry. Men han har ikke tid akkurat da hun ønsker det, og hun blir fornærmet.

Jerry er gift med Lois, som driver en egen sextelefonservice. Mens hun skifter bleie på babyen, snakker hun om å gi blowjob til innringeren. Jerry og de andre barna går midt oppe i dette, og det framstår som en absurd situasjon. Vi ser at dette har blitt en situasjon de er vant til, men vi ser også at Jerry er en tikkende bombe på grunn av det. Jerry skal på slutten av filmen fullstendig miste kontrollen og drepe en ung jente med en stein, oppildnet av bestekameraten Bill Bush i forkant.

Bill er gift med Honey Bush, datteren til Doreen Piggot, som kjørte på Casey. Han er spesialeffektansvarlig, noe som han tar med seg inn i sexlivet sitt med Honey. De har et rollespill gående, hvor han har sminket henne til å se ut som hun er mishandlet og misbrukt. Bildene de tar av henne blir forvekslet under fremkalling, og gitt ut til den ene fiskeren. Honey på sin side får bildene hans, som viser kvinneliket i vannet. De bytter tilbake bildene, men har fått en sterk mistro til hverandre. Bill er sosiopat, og manipulerer og presser de rundt seg til å overskride grensene sine. Seksuelt med Honey, sjekking av ungjenter med Jerry, misbruk av naboenes tillit sammen med Honey.

Politimannen Gene er utro med Betty Weathers, som er midt i en skilsmisse med sprøytepiloten Stormy Weathers (!). Gene er et fullstendig usympatisk menneske, som hater familiens hund så mye at han kjører den til andre siden av byen og forlater den der. Hunden blir adoptert av den tredje fiskeren, fram til Gene forstår at han må hente den tilbake for å berge husfreden. Han er utro, og en notorisk misbruker av politiautoriteten sin til å sjekke kvinner han stopper i trafikken. Hans kone er søster med kunstmaleren Claire.

Betty har en sønn fra tidligere ekteskap, noe som ikke er med i planen til Gene. Jeg tror Betty passer ham siden hun er i oppbruddsfase fra Stormy, og dermed ikke en kvinne som kommer til å ville innlede et seriøst forhold til Gene. Stormy er ikke enig i bruddet, og uttrykker dette gjennom å dele alle Bettys eiendeler i to med motorsag.

Den største skuespillerprestasjonen, er det Jack Lemmon som står for. Han får boltre seg i en egen monolog på sykehuset, hvor han rettferdiggjør sin utroskap i samtale med sønnen Howard. Han forteller at det var hans kones søster som forførte ham, og siden hun hadde skjenket ham, var han et lett bytte. Scenen er satt i grelt sykehuslys, så her er det ingenting å skjule seg bak. Her viser Lemmon virkelig sin kvalitet som skuespiller. Ellers må nevnes Lyle Lowett, som spiller bakeren. Han er ikke en profesjonell skuespiller, men hadde egenskaper som Robert Altman var ute etter. Han også får sin sjanse til å skinne, da han forklarer hvorfor han terrorringer Finneganekteparet om natten.

Penger betyr mye i Short Cuts, og er noe som skiller mennesker. Ralph er lege, og lever flott. Fiskeren Stuart må være selektiv i sin pengebruk, noe som innvirker på valget han gjør ved innsjøen. Piggotekteparet klarer så vidt å få endene til å møtes, og bor ganske trasig i en trailer park. Vi ser også hvordan oppfatninger/fordommer om mennesker fra andre samfunnslag er en stor del av hvem vi er. Stuart ser ikke for seg at en kveld med legen og kunstmaleren kan bli noe hyggelig. Parene møttes på en konsert, og her ble en impulsiv middagsinvitasjon gitt. Karakterene i Short Cuts kommer fra alle samfunnslag, og representerer mange yrker.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Magnolia, Elskede Kjøtere, Nashville, Hawai,Oslo.

Øyeblikket: Politimannen Gene har løyet så mye, og så ofte, at han nesten virker å ha mistet grepet på hva som er sant og hva som er løgn. Lyving kommer instinktivt for ham, han har skapt et uærlig liv hvor han har gått seg vill i forholdet. Antagelig har han startet med små løgner om viktigheten av at familien ikke kan vite for mye om politiarbeidet hans, og dermed har han skaffet seg rom for seg selv. Når han tar en elskerinne, fortsetter han å bruke det topphemmelige politiarbeidet som dekke for stevnemøtene. Problemet er bare at en vanlig trafikkonstabel ikke er involvert i så mange undercoveroperasjoner, faktisk ingen. Det kommer til et punkt hvor det bare blir komisk. Det er dette som skjer da kona Sherri finner lappen med telefonnummeret til den siste kvinnen Gene har stoppet i trafikken. Han forsøker seg med at hun nå har satt hele familien i fare, siden dette er en undercoveroperasjon. Sherri svarer med en oppgitt og hjertelig latter. Gene er en patetisk ektemann og politimann, og dette var dråpen.

Lyd og bilde

Jeg hadde forventet meg et enda bedre bilde, med tanke på at det er en så stor produksjon, og en såpass ny film. Det er et solid og rent bilde, men det er ikke referansekvalitet. Dybde og skarphet i bildet er på det jevne. Fargene er fine, om litt nedtonet. Selv i utendørscener med sollys, popper ikke fargene skikkelig. Det er en lang film, og har fått en egen bluray, mens ekstramaterialet befinner seg på bluray nr. 2. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden derimot, er bedre. Det er forskjellige lydspor inkludert, og DTS-HD Master Audio 5.1-sporet skaper herlig atmosfære. Altman har alltid vært opptatt av lyddesign, og dette skuffer ikke. Veldig klart, og interessant mikset.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 soundtrack mix, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray, plus isolated music track: Herlig lydspor.

Conversation between director Robert Altman and actor Tim Robbins from 2004: De snakker om New Hollywood, som Altman fremhever som den beste perioden i hans liv. Her lagde han MASH og Brewster McCloud. Historien om den døde gutten er hovedåren i filmen. Altman tok melodi og vokal ut av musikken, og brukte det gjenværende kompet som filmmusikk.

Luck, Trust & Ketchup: Robert Altman in Carver Country, a feature-length 1993 documentary on the making of Short Cuts: Publikum må fylle inn hva som har skjedd i historiene siden vi fulgte dem sist. Tess Gallagher, Raymond Carvers enke, var nervøs for om spenningen i historiene ble beholdt i filmen, eller om de ble forløst gjennom vold. Hun ble veldig fornøyd. Hun ville ikke at filmen skulle være overdrevent tro mot teksten. To genier møttes i dette verket. Det måtte være tydelige spor av begge.

To Write and Keep Kind, a 1992 PBS documentary on the life of author Raymond Carver: Carver døde som 50-åring av kreft. Han hadde et alkoholproblem, som han arvet etter faren. Han skrev om mennesker som ikke klarte å ordlegge sin smerte eller mistrivsel. Han var venn med Richard Ford og Tobias Wolff. 57 minutter.

One-hour 1983 audio interview with Carver, conducted for the American Audio Prose Library: Dette er en av få ganger Raymond Carver snakket offentlig som er bevart på opptak. Han snakker i detalj om novellene sine, og nevner også at han har vært innlagt for alkoholisme et par ganger. Dette formatet (audio interview) finner jeg ikke så interessant, men det er viktig at klippene finnes. Han nevnes tross alt i samme åndedrag som Hemingway, Flannery O’Connor og Stephen Crane. 51 minutter.

Original demo recordings of the film’s Doc Pomus–Mac Rebennack songs, performed by Rebennack (Dr. John): Lydspor med sangene. To hell with love, I don’t know you og Full moon. Dette er sangene som Annie Ray sang i filmen.

Deleted scenes: Smoking – Madeleine Stowes karakter røyker foran Tim Robbins, som blir rasende siden han forsøker å slutte. 1.08. Hey Clown – Sangerinnen forsøker å dempe et barneselskap i nabolaget. Det går ikke så bra. 38 sekunder. I threw it away – Bakeren forsvarer handlingene sine. Han opplever at mange ikke henter kakene sine, og han må kaste dem. 2.24.

A look inside the marketing of Short Cuts: Det bød på store utfordringer å markedsføre en film med 10 sammenvevde historier og 23 store roller, uten noen klar hovedperson. De valgte til slutt å gå for det sprukne hjertet som symbol. Plakatene har en veldig vekt på forstadsmiljø. Mange fine plakater, men ingen strålende. Det er lagt med trailer, teaser og seks TV-spots. De er morsomme, forvirrende, varierte, og alle har forskjellige innfallsvinkler. Filmen vant i Venezia.

An essay by film critic Michael Wilmington: Fint essay om Altman og spesielt Short Cuts. Trekker inn både The Player og Nashville.


McCabe & Mrs. Miller

McCabe & Mrs. Miller (Criterion nr. 827)(Blu-ray)

mccabe-and-mrs-miller

USA – 1971 – Robert Altman (farger) – 121 minutter

The Presbyterian Church Wager

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi befinner oss på 1880-tallet, i det nordvestre USA. Den nye byen Presbyterian Church er under konstruksjon. McCabe (Warren Beatty) blir byens sterke mann, med sine ideer om et nytt horehus og ny vekst. Hit kommer Mrs.Miller (Julie Christie) med sine prostituerte av høy klasse og starter et samarbeid med McCabe. Sammen bygger de opp et lite samfunn som blir lagt merke til av større aktører.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi ser først McCabe ankomme ridende til Presbyterian Church, for så å gå mumlende rundt for seg selv. Han fremstår som en usikker mann, ikke som den typiske westernhelten. En usikker latter dekker over de vanskelige situasjonene. Han setter opp et pokerspill i saloonen, og det blir hans første forretningsavtale med innehaveren. Siden ekspanderer McCabe til å ha eget horehus med fasiliteter. Men skikkelig sving på sakene blir det ikke før han går i kompaniskap med Mrs. Miller, og får hennes erfaring innen hallikvirksomhet til å skaffe de store inntektene. Et rykte om at McCabe har drept en mann i duell, jobber for ham. Idet McCabe er på toppen av sin makt, ser vi at han har skaffet seg en gulltann.

Fra da av går det bare nedover. I all sin arroganse, avslår McCabe et tilbud fra et stort selskap som har lagt merke til fremgangen hans. Egentlig regner han med å forhandle videre, men morgenen etter har de bare dratt. Mrs. Miller vet hva som da vil skje, hun har en mer realistisk holdning til verden og bredere erfaring. I slike situasjoner sender selskapet ut leiemordere, og ender opp med å ta det de vil ha. Da alvoret i situasjonen går opp for McCabe, setter han etter representantene for selskapet, men når dem aldri igjen. Paranoid og isolert søker han til en advokat, som forsikrer han om at et selskap aldri skal kunne krumme et hår på hans hode. De skal bare sørge for mediedekning, så vil McCabe bli symbolet på den lille mannen som tuktet de store selskapene. McCabe responderer at han bare vil berge livet, og vi forstår at han nå er dødsdømt.

Det utvikler seg en romanse mellom McCabe og Mrs. Miller, men det kan se ut som om McCabe er den forelskede, mens Mrs. Miller har en mer pragmatisk tilnærming. Hun investerer lite av følelsene sine i forholdet. Hun tar fremdeles imot horekunder selv. Kanskje er opiumbruken hennes noe av grunnen. McCabe følger hennes regler, selv om han til å begynne med alltid opponerer. Allikevel bader han før han kommer til henne. Han viser også andre tegn på at han er lett påvirkelig, for eksempel da han ordrett gjentar advokatens budskap da han prater med Mrs. Miller.

Filmen har altså et markant skille i det representantene gir opp å forhandle med den eplekjekke McCabe. Da McCabe kommer til saloonen om morgenen for å fortsette forhandlingene og de har dratt, ser vi en ansatt ganske brutalt kaste en katt ned fra et bord. Det er første gang vi føler en umotivert aggressiv stemning i filmen. Som forventet dukker tre leiemordere opp, giganten, halvblodsen og guttungen. Det første møtet mellom McCabe og dem går greit, en spak McCabe forsøker å forhandle videre med dem. Problemet er at de ikke er der for å forhandle. Det toget har gått. Giganten ser tvers igjennom McCabes rykte og fastslår at den mannen aldri har drept noen. Guttungen står for neste umotiverte aggressive handling da han skyter og dreper Cowboy, en ung og uskyldig gutt. Filmen blir mørkere for hvert minutt som går.

Så er det duket for filmens siste akt. Snøen har begynt å falle og jakten på McCabe foregår i nesten total stillhet. McCabe bruker de muligheter og metoder han har. Det blir ingen typisk westernfinale med et oppgjør i storgata. Han skyter guttungen i ryggen, og skyter halvblodsen gjennom en dør. Dessverre blir han selv skutt og dør til slutt av skadene, men ikke før han har ekspedert den siste av leiemorderne i en listig felle.

McCabe & Mrs. Miller er en herlig 70-tallsfilm fra New Hollywood-perioden, som bare blir bedre og bedre for hvert gjennomsyn. Den er på nippet til å bli en stor favoritt hos meg, og noen ganger får jeg følelsen av at det er en perfekt film, i all sin mangel på perfeksjon. Stemning er nøkkelordet, og dissekeringen av de forskjellige meningsbærende lagene i filmen. Dette er en film som først og fremst skal føles, tror jeg, for da transenderer den de enkelte elementene sine. Roger Ebert hadde den på listen sin over tidenes beste filmer, og han kalte den en perfekt film. Film kan være så mangt, og teknikk er ikke det viktigste.

Filmen ble først kalt The Presbyterian Church Wager, helt til kirkesamfunnet i USA fikk nyss i dette og krevde at navnet ble endret. Altman fant fort ut at Leonard Cohens musikk passet som hånd i hanske til filmen. Studioet ba han droppe det, da det ville bli altfor dyrt. Men en telefon fra Altman til Leonard Cohen skaffet musikken til minstesats. Altman trodde det var fordi Cohen som så mange andre hadde likt MASH, men det viste seg at Cohen hadde falt for Altmans forrige film, Brewster McCloud. Cohen sørget også for at Altman skulle få en prosent av eventuelt økt salg på LPen.

Utseendet på filmen er meget spesielt. Den mørke og «gjørmete» stilen skulle minne oss om en antikk tid. Altman sørget for å eksponere filmen for lys, for at negativene ikke skulle kunne presentere en annen film enn den han hadde i tankene. Altman ville ødelegge skarpheten i bildene. Lydsporet var om mulig enda mer revolusjonerende. Hver skuespiller fikk sin individuelle mikrofon, slik at Altman kunne mikse lydsporet sammen etterpå. Noen samtaler ble forsterket, mens andre ble redusert til mumling. Til tider gikk det litt galt, og spesielt i begynnelsen av filmen er lyden av fottrinn for dominerende.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Heaven’s Gate, The Long Goodbye, Johnny Guitar, One-eyed Jacks og Dead Man.

Øyeblikket: Det store skiftet i filmens stemning, fra jovial og lettbent western til mørk og eksistensialistisk antiwestern. Den uskyldsrene Cowboy blir manipulert til å gripe etter revolveren sin for å vise den frem, og guttungen dreper ham med kaldt blod. Keith Carradine, som spiller Cowboy, faller ned fra broen og knuser isen med sin egen vekt. Her er det ikke noe filmtricks, kun et par borrehull i isen for å sikre at den gir etter. Carradine blir liggende helt stille i det iskalde vannet mens Altman melker scenen for alt den er verdt. Nå ble det plutselig alvor…

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er et skadefritt bilde, og dermed er gjengivelsen i tråd med det Altman ønsket. Filmen er filmet kronologisk på lokasjon, med begrenset lyssetting. I tillegg er det klassiske 70-talls filteret brukt, som skaper et disig utseende. Dermed blir det ikke så skarpt eller imponerende i detaljer som det kunne ha vært. Det er altså et godt bilde, presentert slik regissøren vil ha det, og det blir mer opp til smak om man blir fornøyd. Selv foretrekker jeg skarpe bilder, uten dette drømmeaktige filteret. Monolyden er god, og det er fullt mulig å følge samtalene opp til det punktet Altman ønsker du skal henge med. Lyddesignet er meget spesielt, med en kakafoni av samtaler som vi hører bruddstykker av, akkurat som i det virkelige liv. Jeg kjøper denne idèen, og synes det fungerer godt.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2002 featuring director Robert Altman and producer David Foster: Disse to sitter tydeligvis hver for seg, og deres kommentering blir klippet sammen til ett spor. De er ikke så ulike i sin stil, men de tar opp litt forskjellige ting. Det er et godt kommentatorspor, som holder det gående på det jevne.

New making-of documentary, featuring members of the cast and crew: Dette er en western uten støv. Det var Altmans første film med store stjerner, og han var en regissør som elsket skuespill og skuespillere. Han var ikke så opptatt av det «ekte». Det ga seg utslag i synet på tagninger. Altman foretrakk få tagninger og det gjorde Julie Christie også. Hun var best i de første, mens Beatty mente han ble bedre etter hvert. Derfor overlot Altman noen ganger til Beatty å fortsette alene med crewet, mens han selv tok kvelden. 55 minutter.

New conversation about the film and Altman’s career between film historians Cari Beauchamp and Rick Jewell: Altman startet i TV, og lærte seg å være effektiv. Men Altman var ikke en auteur, han støttet seg på alle deler av filmteamet. Han var en outsider og veldig anti-etablissement. Alle filmene er midler for å si noe om verden. 36 minutter

Featurette from the film’s 1970 production: 125 menn bygde byen, under ledelse av Leon Ericksen. Hele filmen ble skutt på lokasjon. 9 minutter.

Art Directors Guild Film Society Q&A from 1999 with production designer Leon Ericksen: Filmen ble spilt inn i Vancouver, British Colombia. Ericksen var art designer nummer 1 på denne tiden, og dette er hans beste arbeid. McCabe og Mrs. Miller var denne generasjonens High Noon med sin antihelt-vinkling. Det er vanskelig å høre spørsmålene fra salen, og til tider er det vanskelig å høre svarene også. Intervjuet flyter ikke og virker kunstig innøvd. 38 minutter.

Excerpts from archival interviews with cinematographer Vilmos Zsigmond: Lazlo Kovacs og Zsigmond snakket hverandre opp og anbefalte hverandre fremfor seg selv når det kom til å få oppdrag. Utseendet på McCabe og Mrs. Miller var inspirert av The Deadly Affair. Zsigmond var ikke fan av zoom og kamerabevegelse, men ser at det skaper mer dybde i bildet. 11 minutter.

Gallery of stills from the set by photographer Steve Schapiro: Så der.

Excerpts from two 1971 episodes of The Dick Cavett Show featuring Altman and film critic Pauline Kael: Pauline Kaal er en fantastisk dame, livlig og skarp. Hun snakker om hvor god McCabe og Mrs. Miller er. En ny lanseringsstrategi som kom i de dager skadet disse små og unike filmene. 11 minutter. Robert Altman diskuterer lyddesignet i filmen, og påstår at lyden ikke var riktig i noen av kinoene. Det var mye av grunnen til at kritikere ikke likte filmen. Filmen handler om en mann som starter på topp og river seg selv ned. Det å bruke Beatty sparte Altman for 20 minutter spilletid for å etablere en mann på topp. I publikums hode er Beatty allerede på topp, og dermed etablert som suksessfull.

Trailer: Fremtredende Leonard Cohen musikk. Musikken er omtrent hovedpersonen. Litt rar trailer. Ufokusert. 2 minutter.

An essay by novelist and critic Nathaniel Rich: Et meget godt essay. Etter MASH, en krigsfilm uten krig, laget han McCabe & Mrs. Miller, en western som ikke var en western. Studiosjefene fant filmen å være en antiwestern, antirasjonell, antipublikum og generelt en antifilm. I 1971 var Warren Beatty verdens største filmstjerne, og han ville gjerne jobbe med Altman etter MASH. Han ville også spille en utypisk rolle til ham å være.


Mon Oncle

Mon Oncle (Criterion nr. 111)(Blu-ray)

mon-oncle

Frankrike – 1958 – Jacques Tati (farger) – 116 minutter

Fasade

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne satiren tar regissør og manusforfatter Jacques Tati for seg modernisme og teknologi. Filmens hovedperson er på mange måter et hus, moderne og proppfullt av teknologiske nyvinninger. Mor og far Arpel er strålende fornøyd med sitt nye statussymbol, men sønnen vantrives. Onkel Hulot er lyspunktet og bindeleddet til en mindre kontrollert og livlig tilværelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er for meg den beste Tatifilmen ved siden av Play Time. Tematisk befinner de seg i samme landskap, nymotens teknologi, modernisme og opprettholdelsen av fasade. Mon Oncle legger mer vekt på fasadeelementet, mens Play Time går dypere inn i effekten av fungerende og ikke-fungerende teknologi. Begge tar opp hva det gjør med oss mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre.

Fru Arpel bruker all sin tid som husmor til å vise frem en plettfri fasade. Hennes oppgave i livet er å vise frem sin mann og sitt hus i tipp-topp stand. Hun springer etter mannens bil og tar en siste puss med pussekluten på de forkrommede delene. Ved besøk settes hele velkomstrutinen inn, med demonstrasjon av hagefontenen og omvisning i huset. Det skrytes over en lav sko, mens besøkende ytrer «Oh», «Ah» på passende steder.

I tillegg til å vise oss hvordan ny teknologi kan være upraktisk til tider, viser filmen oss også hvordan vi kan bli fanger av den. Det mangler ikke på små hint: hagen er gjerne dekorert med gittermotiv, og skygger gir både dobling og tredobling av dette motivet. I tillegg har huset en hageport som egentlig ser ut som fengselsporten Egon Olsen kommer ut av på begynnelsen av hver Olsenbanden-film. Så vi er ikke overrasket når teknologien låser seg eller får uforutsette konsekvenser. Familiens lille hund sørger for at ekteparet blir innelåst i garasjen.

For en liten gutt på 10 år, er det ikke noe stas med et kjølig og klinisk hjemmemiljø. Han kunne ikke ha gitt mer blaffen i hagefontener, arkitekttegnede hus og fjernstyrte kjøkkenapparater. Kjøkkenet under en vanlig frokost ser ut som et tannlegekontor. Da er det mer moro å være med onkelen, og hans miljø skildres med varme farger og herlig kaotiske omgivelser. Her lærer han av venner å være rampete og å spise usunne bakervarer med masse sukker. Hulots hus er kronglete og upraktisk, men det har sjel og varme. Det er også en naturlig og integrert del av nabolaget, i sterk kontrast til hjemmet, hvor huset er som en øy i nabolaget sitt.

Monsieur Hulot er barnløs, koneløs, venneløs og arbeidsløs. Han trenger ifølge sin kone bare litt drahjelp, og hun ber sin mann om å finne en jobb til hans svoger. Selvfølgelig er Hulot en like stor katastrofe i det sterile fabrikkmiljøet som han er i søsterens hus. Han passer ikke inn i den type miljø. Klønete og kunnskapsløs ødelegger han både fabrikkproduktene og søsterens hage. Han passer bedre inn i barnets verden, som er villere, enn de voksnes kontrollerte verden med fasader og teknologi. En tredje parallell er voksne i bylivet, hvor han passer rimelig greit inn.

Filmen får en ekstra utilsiktet dimensjon når det gjelder musikkvalg. Når Arpelekteparet med venner manøvrerer rundt i den strengt regulerte hagen, er det til musikk som kan minne om den danske komedieserien Klovn. Selv om inspirasjonsretningen er motsatt, kunne jeg ikke unngå å tenke på Arpelekteparet som klovner eller duster hver gang musikken spilte. Prikken over i er Tatis elegante iscenesettelse av scener hvor den nye teknologiens støyende vesen hindrer ekteparet i å høre hverandre. Ny teknologi er et hinder for god gammeldags ekteskapelig kommunikasjon.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Playtime, Traffic, Monsieur Hulot’s Holiday, Modern Times.

Øyeblikket: En liten, men talende scene. Det ringer på hos familien Arpel, og hele rutinen blir satt i gang. Fiskefontenen blir slått på, fruen i huset går ut i hagen til sin vante velkomstposisjon og håret fikses på. Da det viser seg at den «kun» er hennes bror som kommer på besøk, slås fiskefontenen av og irritasjonen vises overfor Monsieur Hulot. Han er ikke viktig nok til å få denne velkomsten. Men alle andre er det, hvert fall de av høyere stand. Denne scenen introduserer fasadeelementet i historien elegant, og viser oss at filmen er litt krassere enn vi trodde. Den løfter seg også over å være nok en teknologiharselas, som ofte ikke viser oss hvordan de sosiale forholdene berøres.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Det er et strålende skarpt bluray-bilde, med farger som virkelig popper. Rødt og gult er spesielt kraftig og flott gjengitt. Detaljene er supre, og det er en generell fin dybde i bildet. Filmkornet er akkurat passe mengde og deilig gjengitt. Dette er referansekvalitet, og det i en film fra 1958! Lyden er viktig i Tatis filmer, med forsterkede og overdrevne effekter av skritt og maskinlyder. Lydsporet gjør jobben fint.

Ekstramateriale

Introduction by actor and comedian Terry Jones: Dette er Jones sin favoritt Tati-film. Det er en krassere og mer kritisk film enn Tati pleide å lage. Mon Oncle vant juryens spesialpris i Cannes. 5 minutters introduksjon.

My Uncle, director Jacques Tati’s 1958 reedited, English-language version of the film: Denne versjonen er 10 minutter kortere enn den franske. Forskjellen er stort sett at Arpelfamilien snakker engelsk sammen, mens alle andre snakker fransk. Kjedelige saker, med kunstig dubbet eller senere lagt på tale.

Once Upon a Time . . . “Mon oncle,” an hour-long documentary from 2008 on the making of the film: Pierre Etaix var assistenten til Tati på Mon Oncle, og ble senere regissør selv. Han har også blitt del av Criterion Collection, med en egen boks. Lagrange, som var filmens manusforfatter sammen med Tati, var visstnok modellen for Hulot. Tati viser det franske samfunnets overgang til modernismen etter andre verdenskrig. Dokumentarens morsomste øyeblikk kommer i det vi blir presentert for en svært indignert designer som sterkt misliker Tatis harselas med Arpelfamilien i filmen. 52 minutter veldig fin dokumentar.

Everything Is Beautiful, a three-part program from 2005 on the film’s fashion, architecture, and furniture design: Del 1, «Lines, signs, designs» 25 minutter – Det virker som om alle tingene er malplassert. Hulots hus har historie og sammenheng med nabolaget, mens Arpels hus ikke har noen av delene. Huset holder dem som gisler. Men huset brukes i filmen også som en forlengelse av barns lek. Del 2, «Fashion» 20 minutter – Fru Arpel er veldig konsekvent i sin garderobe. Hun er kledd i variasjoner av ensfarger eller klær med mønster. Nabodamen er høy og tynn, med voldsomme kreasjoner og farger. Hulot har en tredje stil, med elastiske klær og nøytrale farger. Del 3, «Please, have a seat» 9 minutter – I denne lille dokumentaren følger vi et designfirma som lager varianter av møblene i filmen. De lager dem ukomfortable om de var det i filmen.

Everything’s Connected, a 2013 visual essay by Tati expert Stéphane Goudet comparing Mon oncle to the other Monsieur Hulot films: I denne 51 minutter lange dokumentaren diskuteres temaer og episoder i Tatis filmer. Play Time og Mon Oncle diskuterer modernismen og teknologi. Far og sønn tema er tilstede i både Mon Oncle og Monsieur Hulot’s Holiday. I begge finner de sammen på slutten. Dette stammer fra Tatis eget forhold til sin far.

“Le Hasard de Jacques Tati,” a 1977 French television episode featuring an interview with Tati about his dog, Hasard, and the canine stars of Mon oncle: Tati trengte en flokk med hunder, og fikk dem fra en oppsamlingskennel. Etter filmen skulle de tilbake, men Tati ville sørge for et bedre liv for dem. Han annonserte dem i aviser som filmstjerner til omplassering og fikk dem plassert dem i trygge og gode hjem. Han skulle ønsket han kunne ha gjort det med mange flere hunder. 8 minutter.

Hefte: I Jaques Tati-boksen som denne filmen er del av, er alle skriftlige essay samlet i en liten bok. «Scatterbrained angel: The films of Jacques Tati» er et essay skrevet av James Quandt. Det er et ganske langt essay, som tar for seg hvordan Tati kombinerer gamle kunstformer som mime med moderne cinema. Tatis filmer har to tradisjoner i seg, fra Buster Keaton til Mr.Bean på den ene siden, og fra Robert Bresson til Goddard på den andre. Et interessant essay.


Ace in the Hole

Ace in the Hole (Criterion nr. 396)(Blu-ray)

ace-in-the-hole

USA – 1951 – Billy Wilder (svart-hvitt) – 111 minutter

Det store karnevalet

Nivå 1 (uten spoilers)

Den avdankede journalisten Chuck Tatum får sjansen han har ventet på da en uheldig skattejeger blir sittende fast i en gruvegang. Tatum tar full kontroll på området og manipulerer aviser, sheriff og offeret selv i sin jakt på det perfekte scoopet.

Nivå 2 (med spoilers)

Ace in the Hole er en skarp satire om medias vilje til å gå over lik (!) for å få høye seertall, lyttere og lesere. Filmen ble sett på som kynisk og overdreven da den kom. I dag ser vi at utviklingen har gått mye lenger, og 2014s Nightcrawler er vår tids Ace in the Hole. Nightcrawler er for øvrig mye mer neddempet i forhold til samtiden, i og med at den nok beskriver en virkelighet som allerede er her.

Ace in the Hole presenterer seg med fortekster mot en bakgrunn av jord. Slik fremstår den som røff, og dette skal vedvare både i utseende og tema. En bil blir tauet inn i en småby, men eieren sitter som en passasjer i en bil med privatsjåfør. Slik vender han en ydmykende ankomst til noe mye mer verdig. Chuck Tatum går hardt ut, og er desperat etter å få jobb i den lokale avisen.

Tatum er en journalist som har jobbet i flere av de store avisene i USA, men han har brent sine broer i dem alle. Derfor må han starte helt på bunn, og forsøke å jobbe seg opp igjen. Lokalavisa skal være dette springbrettet hans, men først må han faktisk få denne jobben. I en morsom, men samtidig tankevekkende scene ser vi Tatum forhandle med redaktøren om stillingen. Han utviser en blanding av selvskryt og selvforakt mens han argumenterer for hvorfor han er altfor god for denne jobben, samtidig som han senker sine lønnskrav i setning etter setning. Redaktøren skjærer gjennom og tilbyr ham jobben, men løfter opp lønnen til samme nivå som alle hans journalister får.

Et år senere sitter Tatum fast i meningsløs jobb i en by han forakter. Det store gjennombruddet lar vente på seg, og han blir satt til å dekke typiske lokalavissaker. Det er nok en slik uinteressant sak han er på vei for å dekke, da han forstår at han har tilfeldigvis har dumpet borti noe som kan bli stort. En lokal skattejeger har fått et ras over seg i en gruvegang på jakt etter verdifulle indianske boller og krukker. Tatum utfordrer de lokale politimyndighetene og tar kontroll over redningsarbeidet. Han er den første inn i gruven, og får kontakt med offeret, Leo. De får en fin kontakt, og Leo ser etter hvert på Tatum som en venn. Han er langt fra hans venn.

Billy Wilder er glad i å gi oss tilskuere frempek, eller små hint om Tatums personlighet. Tatum bruker skrivemaskinen som fyrstikkeske for å få oppmerksomhet da han møter sine kolleger for første gang. Skrivemaskinen er hans eneste kilde til oppmerksomhet eller karriere, og han skal bruke skrivingen sin til gagns i løpet av filmen. Redaktøren tror han har knepet Tatum i å drikke på jobb, men flasken viser seg å være et flaskeskip. Dette indikerer både at han kjeder seg på jobb, og at han opplever tilværelsen som klaustrofobisk. Måten han fnyser av mottoet som henger på veggen i redaksjonen, Tell The Truth, forteller oss noe om hans forhold til sannheten. Paradoksalt nok er det ingen som vil høre når Tatum forsøker å snakke sant, slik han gjør på slutten av filmen. Har han ropt «ulv! ulv!» for lenge, eller er media mer interessert i løgn enn sannhet?

Tatum er et journalistisk dyr, med et kvikt hode som raskt legger sammen to og to, Leos mor som ber til Gud med politisirener i det fjerne. Her er det noe på gang. Da han senere får nyss i at de indianske gudene sies å beskytte fjellet, vet han at han har en story. Han utvikler den videre til å bli et scoop. Det gjør han ved å danne allianser, og å rydde vekk uønskede elementer. Han overbeviser sheriffen om at de kan hjelpe hverandre. Tatum har talegavene i orden, og sheriffen lager en pakt med Djevelen. Tatum får enerett til området, og som motytelse skriver han fordelaktig om sheriffen, noe som vil hjelpe hans gjenvalgskampanje. Når Tatum trenger støtte, lener sheriffen seg hardt på konkurrentene eller boreingeniøren. Slik får Tatum utsatt redningsaksjonen, slik at hans eksklusive historie kan strekkes over flere dager. Det vanvittige påfunnet om å bore seg ned gjennom hele fjellet fra toppen i stedet for å stive opp gruvegangen Leo kom inn, skal koste Leo livet. Vi snakker om en prosess som vil ta opptil seks ganger så lang tid.

Kynismen til Wilder sto i fare for å velte filmen. Han tok en sjanse ved å portrettere lovens voktere så ensidig negativt som han gjør. Det kunne oppfattes som anti-amerikansk, spesielt i denne epoken i amerikansk historie. Kynismen får også utslag i beskrivelsen av journalister, symbolisert ved Tatum. Mens han snakker med Leo for første gang, er han distrahert. Han hører halvveis etter det Leo snakker om, mens han planlegger hvordan han skal gjøre dette om til historien som skal skyte ham opp til journalistikkens A-lag. Da han er ute av gruven, ringer han først avisen sin, deretter kommer turen til lege og redningsmannskap. Dette viser oss tydelig Tatums prioritering.

Jeg synes Wilder er god på symbolikk. For meg er det et fint nivå på de symbolske grepene hans. Ikke for tydelig, slik at det blir påtrengende, ei heller så vagt at man ikke kan være helt sikker på om det er symbolsk ment, eller rett og slett ikke få det med seg. Dette er selvfølgelig avhengig av hva slags erfaring man har med film, eller grad av utdanning. Mange vil sikkert føle at filmen er overtydelig, men slik føler altså ikke jeg det. Vi får se bort fra en scene hvor sheriffen blir presentert sammen med en klapperslange i en boks. Scenen hvor Lorraine spiser et eple er et godt eksempel på god symbolbruk. Idet hun tar en bit av eplet, slik Eva gjorde i Paradis, forsvinner uskylden hun har innehatt til da. Fra nå av er hun delaktig i det kyniske spillet til Tatum. Han har overbevist henne om at kafeen hennes vil blomstre, og at det vil komme mange andre kilder til inntekt i kjølvannet av medieoppmerksomheten rundt mannens ulykke. Wilder har blitt beskyldt for misogyni i filmene sine, men jeg ser heller en generell misantropi.

Mot slutten blir Tatum mer og mer voldelig. Det første slaget mot Lorraine utløses av at han ser for mye av seg selv i henne. Det andre angrepet kommer av at han ønsker at hun viser mer empati for Leo, og at han er i ferd med å ta avstand fra seg selv. Som sitt speil, blir det Lorraine som må gjennomgå når han ikke får henne til å forandre seg. Kanskje forstår han at han selv aldri kan være noe annet heller. Tatum kveler nesten Lorraine, og blir dødelig såret da hun i desperasjon forsvarer seg. Douglas var så intens i denne scenen, at han nesten kvalte henne på ordentlig.

Sluttscenen er ikonisk. Tatum faller død om, og lander med hodet centimetre fra kameraet som står på gulvet. Litt feilberegning her, og Douglas ville ha kakket tinningen i kanten på kameraet. Denne scenen har blitt hyllet i senere filmer, ved å bli løst kopiert. Ace in the Hole ble ingen suksess, men filmskapere som Woody Allen og Sam Peckinpah har nevnt den som sin favorittfilm.

Etter en runde med dårlige besøkstall i USA, ble filmen sendt til Europa under navnet «The Big Carnival». Nettopp det sirkuset som etter hvert vokser frem rundt redningsaksjonen, gjør at dette ikke er en dårlig tittel, selv om det var produsenten som gjorde grepet uten Wilders samtykke. Det store tivolihjulet var Wilders største set-piece noen gang. Han blåste av beskyldningene om misantropi. Han har mistet familie i konsentrasjonsleirene, og vet hva mennesker er i stand til. Han elsket at filmene hans lagde furore og ble angrepet både fra venstre og høyre, kommunistene og kapitalistene. Han har laget alle typer filmer, bortsett fra western. Det var kun èn ting han likte mindre enn å ikke bli tatt seriøst. Det var å bli tatt for seriøst.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Face in the Crowd, Sweet Smell of Success og Nightcrawler.

Øyeblikket: I nesten hele filmen har Chuck Tatum kontroll på omgivelsene, være seg de fysiske omgivelsene eller menneskene han manipulerer. Han er som en regissør, som lokker og truer, kommanderer og argumenterer. Men så rakner det på slutten da han får høre at «hovedrolleinnehaveren» sin kommer til å dø snart. Da går det opp for ham at det hele er mye mer alvorlig enn han har forestilt seg. Han blir rykket ut av spillet sitt, og innser at det handler om liv eller død. Men da er det for sent. Douglas sitt ansikt og hans formidling av følelser er imponerende i denne scenen.

Lyd og bilde

Ace in the Hole vises i 1.33:1. Utendørsscenene er badet i sol, og dermed kommer bildet best til sin rett i disse partiene. Her er det dybde, skarphet og detaljrikdom i fleng. Jeg synes også at bildet er lekkert i de mørkere partiene, som i gruven sammen med Leo. I det hele tatt er dette et strålende bilde, og absolutt noe å demonstrere til venner som synes svarthvitt kinematografi er kjedelig. Lyden er mono, men det rumler godt under boring. Dialogen er klar og uten støy.

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholar Neil Sinyard: Et veldig godt kommentarspor, med god innsikt i bakgrunn, produksjonen og filmens tema. God flyt, uten å bli skravlete.

Portrait of a “60% Perfect Man”: Billy Wilder, a 1980 documentary featuring interviews with Wilder by film critic Michel Ciment: Wilder regisserer filmene videre i hodet sitt, selv etter at filmen er lansert. Derfor er han aldri helt fornøyd med filmene sine. Dette er en god dokumentar på 58 minutter, hvor Wilder forteller om oppveksten sin i Østerrike, Franz Josef og matmangel. Det er interessant at Wilder mener at manus er den hardeste jobben ved å lage en film. Pussig er det også at Wilder samler på avantgardekunst, samtidig som han er en regissør med en klassisk stil. Han er en frittalende og livlig mann, som forteller mange morsomme anekdoter.

Interview with actor Kirk Douglas from 1984: Herlig intenst intervju på 14 minutter. Douglas er en kraftfull mann. Han mener at denne filmen er en av Wilders beste. Selv følte han at rollen som Chuck Tatum var en god rolle, selv om det er en usympatisk rolle. Det ble bare med denne filmen for Douglas og Wilder. Douglas avslo rollen i Stalag 17, som William Holden endte opp med Oscar for. Douglas hadde sett teaterstykket, og var ikke imponert. Han undervurdert hva Wilder kunne tilføre historien. Han mener at grunnen til at Ace in the Hole ikke gjorde det bra har med medias omtaler å gjøre. Media er ikke gode på å få kritikk.

Excerpts from a 1986 appearance by Wilder at the American Film Institute: Wilder forteller at det var vanskelig i USA uten å snakke engelsk. Han fikk en sjanse hos Paramount og jobbet der for Lubitsch. Han mener at han lager movies, og ikke cinema. Han legger vekt på at han skal kunne selge det han lager, og skaper ikke fancy shots på bekostning av drivet i historien. 24 minutter.

Audio excerpts from an interview with Wilder’s coscreenwriter Walter Newman: Et lydspor på ti minutter som formidler et intervju med manusforfatteren på Ace in the Hole. Kjedelig.

Video afterword by filmmaker Spike Lee: I denne videosnutten sammenligner Lee denne filmen med A Face in the Crowd. Begge spådde mediafremtiden korrekt. Nøkkelbegreper er kynismen, karnevalet og viljen til å tjene raske penger. Filmen kunne ikke ende med at Tatum var i live. Fem minutter.

Stills gallery: Tja. Uinteressant.

Trailer: En veldig ordinær trailer på 2 minutter og 22 sekunder. Her kunne det vært gjort mer.

Essays by critic Molly Haskell and filmmaker Guy Maddin: To essays på det jevne, med enkelte gode observasjoner.


Summer Hours

Summer Hours (Criterion nr. 513)(Blu-ray)

summer-hours

Frankrike – 2008 – Olivier Assayas (farger) – 99 minutter

Minner mellom generasjoner

Nivå 1 (uten spoilers)

Familiens sommerhus er samlingsstedet for Frederíc, Adrienne og Jerémie, og har vært det hele livet. Nå nærmer det seg tiden for å ta stilling til hvordan det skal være i fremtiden. Moren, Helene, har nådd den alderen hvor hun begynner å planlegge verden etter henne. Hun samler barna sine, med deres barn, til en siste sommer i huset. Hun instruerer de forskjellige i hvordan hun vil at huset og kunstverkene skal behandles etter sin død, men barna er ikke klare for denne samtalen.

Nivå 2 (med spoilers)

Summer Hours er en lavmælt film uten de store konfliktene og det store dramaet. Dette er ikke en film som fokuserer på arveoppgjørskonfliktene, slik som Anja Breiens Arven gjør. Det ligger et potensiale for å gjøre nettopp det, men det er ikke regissør Olivier Assayas sin visjon med filmen. I stedet er filmen en realistisk og neddempet behandling av den vanskelige situasjonen som kan oppstå etter at familiens overhode har dødd. Sider ved sine søsken som man ikke hadde regnet med kan dukke opp, og gitte forventninger blir brutt. Men det gjøres uten at de store familiefeidene bryter løs, og det må tilskrives arvingenes integritet, og dermed Assayas karakterutvikling i manus. Dramaturgisk kan nok noen blant publikum oppleve filmen som kjedelig, andre vil igjen sette pris den neddempede behandlingen av en situasjon flere av oss kan havne i etter hvert.

Den som går inn i situasjonen med mest emosjoner og forventninger er uten tvil Frederíc. Han er den som har mest tilknytning til sommerhuset og den rikholdige kunsten, og han føler et spesielt ansvar, både fordi han er eldst og fordi han er den eneste som bor i Frankrike. Derfor er det han som vil bli sittende med det største ansvaret for den praktiske gjennomføringen av valgene arvingene tar, og det er han som får de fleste instruksjonene av moren. Spesielt nok blir han instruert om å selge alt, og at de tre skal dele pengene. Rollene blir motsatt av det vanlige når han argumenterer for at samlingen må holdes samlet og at huset skal forbli i familien. Antageligvis kjenner moren sine barn bedre enn noen andre, samtidig som hun har en moderne og usentimental innstilling til familieklenodiene. Hun ender hvert fall med å få rett.

Han har et ønske om å beholde både kunsten og sommerhuset i familien, men da han skjønner at han står alene med denne oppfatningen, forstår også han at alt må selges. Ingen av søsknene har midler til å kjøpe ut de andre, og det blir tydelig etter hvert at Adrienne og Jerémie ønsker å få arven omgjort til penger. Jerémie trenger penger for å kunne bo i Bejing, mens Adrienne bor i USA uten ønske om å bruke sommerhuset. Hun skyver Jerémies behov for penger foran seg, slik at det skal ende opp med at alle får penger til slutt. De er et litt umake team, siden det har vært litt gnisninger mellom dem tidligere. Adrienne kritiserte Jerémies forretningsetikk når det gjelder å bruke fabrikker i Kina, mens Jerémie serverer et typisk forsvar for hvorfor kapitalister utbytter andre. Allikevel må det sies at selve samarbeidet foregår i svært siviliserte former, med stor respekt for hverandres ståsted.

Frederíc går fra skuffelse til skuffelse i arveoppgjøret, men bevarer en moden holdning og integritet i sin rolle som administrator. Han ser forbi sine ønsker og følger konsekvent flertallet av de tre i avgjørelsene. Selv om ikke en eneste avgjørelse går hans vei. Det at ingen av morens barnebarn vil være interessert i sommerhuset ligger i bunn av all diskusjon, selv om ingen har spurt dem. Det skal vise seg at den antagelsen er lite fundert i virkeligheten. Barna organiserer en avskjedsfest for huset, og vi får ta del i følelsene barna har for huset og de lykkelige minnene de har derfra. Kanskje ville foreldrenes avgjørelse ha vært annerledes om de hadde spurt barna, i stedet for bare å gå ut fra feil premiss. Kanskje var de redd for at svaret ikke ville passe inn med det de egentlig ønsket.

Filmen er fri i sin kameraføring, med et livlig håndholdt kamera som søker mot den viktige informasjonen i bildet. Ellers er det en konvensjonell film, med en ganske ordinær historiefortelling. Små grep kan oppleves friske, men stort sett er det ting vi har sett før. Noe som fant velvilje hos meg, var at Assayas hoppet over visse transportetapper i historiefortellingen. Vi ser aldri noe sykeleie eller annet i forbindelse med morens død, kun en direkte bro til etter hun er død.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Arven, Fortiden, En julefortelling, filmer av Eric Rohmer.

Øyeblikket: Møtet mellom de voksne barna for å diskutere hva de skal gjøre med arven. De har spist godt, og sitter nå i stuen, henslengt med hver sin drink i sofaer og behagelige lenestoler. Frederíc er sikker på at søsknene også vil beholde sommerhuset, men gradvis dreies konklusjonen mot salg. Adrienne og Jerémie har bestemt seg for å hente ut penger av arveoppgjøret, heller enn å ha kunst og tilgang på sommerhuset. Moren, Helene, fikk rett. De kom til å selge huset.

Lyd og bilde

Lydformatet er DTS-HD Master Audio, mens bildeformatet er 1.85:1. Det er en dialogdrevet film, og i så henseende gjør lydsporet jobben. Bildet er som forventet fint, tatt i betraktning at det er en ganske ny film. Dybdegjengivelsen er bra, detaljer er bra gjengitt og skarphet er upåklagelig. Fargene er skarpe, spesielt i de mange solskinnsscenene.

Ekstramateriale

New video interview with Assayas: I denne filmen ville Assayas til bake til sine røtter, til Frankrike og et kjent miljø. Han er påvirket av både Robert Bresson og Jean Renoir, og mener de står for to ytterpunkter i regi. Bresson som den strenge, og Renoir som den milde. Assayas skrev en versjon av filmen mens hans mor levde, mens han vente seg til tanken om at hun ikke kom til å være til stede for alltid. Han mener at det er deler av ham selv i alle de tre voksne barna. 29 minutter.

Making-of documentary featuring interviews with Assayas and actors Charles Berling and Juliette Binoche, and showing the cast and crew on set: Dette er en film om minner mellom generasjoner. Morsomt nok styrkes dette temaet av at far og sønn Berling spiller Frederíc og Pierre. 26 min.

Inventory, an hour-long documentary by Olivier Gonard, shot partly in Paris’s Musée d’Orsay, that examines the film’s approach to art: Museum startet på slutten av 1700-tallet. Ikke for å bevare kunst og gjenstander, men for å skaffe til veie modeller for unge kunstnere. Musée d’Orsay ville markere sitt jubileum ved å la kunstnere skape noe nytt, ikke ved å ha utstilling eller konsert. Ved å se gamle kunstverk vil kunstnere bli inspirert til å skape nytt. De hentet inn regissører for å filme og skape film i museet. I Assayas film er det ekte møbler og kunstverk som er lånt ut og plassert i sommerhuset. Paul Berthier finnes ikke, så all ”hans” kunst og skisser måtte skapes fra bunn av.  50 min.

A booklet featuring a new essay by critic Kent Jones: I dette essayet dukker det opp en meget fin definisjon eller tanke om hva cinema er. Cinema er en respons på verden, i motsetning til underholdningsfilm som er en virkelighetsflukt. Ellers går Jones inn i Assayas tidligere filmer før han fordyper seg i Summer Hours. Godt essay, med litt av hvert.