Fanny

Fanny (Criterion nr. 883)(Blu-ray)

Frankrike – 1932 – Marc Allégret (svart-hvitt) – 127 minutter

En ære å ta vare på

Nivå 1 (uten spoilers)

Fanny begynner nøyaktig der Marius sluttet, med Marius i stevnen på en båt på vei ut av Marseilles havn. Igjen står en knust Fanny, en hjelpeløs Panisse og en uvitende Cæsar. Enn så lenge. I dette kapitlet av trilogien er det Fanny som bekler hovedrollen, med sitt uavklarte forhold til Marius og Panisse.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Fanny forteller Cæsar at Marius har dratt til sjøs og at hun er gravid med hans barn, faller Cæsars tilværelse sammen. Han avskriver sin sønn, og selv om han lengter etter brev fra Marius, later han som om han ikke er interessert. Dessuten kommer det ingen brev den første måneden. Han framstår som hard og lukket, og kameratene hans er bekymret for hvordan han legger lokk på følelsene sine. Han kan komme til å implodere. Da brevene begynner å komme, er det umulig for ham å ikke bli glad. Marius har hatt en god grunn for at brevene ikke har kommet.

Fanny velger å gifte seg med Panisse, som raust tar i mot både den kommende moren og barnet. Cæsar stiller opp for det som egentlig er hans barnebarn, uten å kunne tilkjennegi det for omverden. Det er befriende å se gamle menn ikke la seg styre av omgivelsenes urimelige krav, men heller vise nestekjærlighet og humanisme i praksis.

Denne ordningen fungerer godt, men så dukker plutselig Marius opp, full av anger over valgene sine. Han skjønner fort at barnet må være hans, og han er fast bestemt på å vinne tilbake Fanny, som han med rette tror fremdeles nærer sterke følelser for ham. Han er barnets far og de er fremdeles glad i hverandre. Hvorfor skulle de ikke kunne starte på nytt?

Her er det gode argumenter på begge sider, men allikevel finner Marius seg isolert på den ene siden. Selv Cæsar ser at det beste for barnet er at ekteskapet fortsetter, og at Marius har forspilt sin sjanse ved å dra til sjøs den gangen. Panisse vil ikke stå i veien for de unges kjærlighet, men han vil aldri gi slipp på barnet. Fanny ofrer sitt livs kjærlighet for at barnet skal ha en god framtid.

Frihet til å velge sitt eget liv å leve stilt opp mot hva slags konsekvenser det får for omgivelsene, var en stor del av tematikken i Marius, den første filmen i trilogien. Det samme kan sies om Fanny, men her har vi gått dypt inn i hvilke konsekvenser det får for en av «omgivelsene» fra den første filmen, nemlig Fanny. Hennes frihet til å velge får igjen konsekvenser for hennes familie og Marius sin familie, og selvfølgelig Panisse.

I en mer snever tid enn vår, og i et på mange måter bittelite miljø, vil Fannys valg om å bære frem en baby få store ringvirkninger. Det er et spørsmål om ære for hennes familie. Barnet er Marius sitt, men han er ute av bildet på grunn av sin fem år lange hyre på et skip. Hvis hun oppdrar barnet uten faren til stede, vil det bli sett ned på. Barnet vil bli sett på som bastard, selv om hun forteller at det er Marius sitt. Om hun gifter seg med Panisse, vil barnet kunne få en trygg oppvekst og æren være reddet, men helt unna vil hun ikke slippe. Panisse er alt for gammel for henne, noe som mange vil ha meninger om. Dessuten skal det noe til at Panisse skulle ønske å gifte seg med en kvinne som er gravid med en annen manns barn.

Filmen tar opp gammeldagse, men den gang høyst reelle, forestillinger om rett og galt. Jantelov og moralske normer ga et hardt samfunn med mye fordømmelse. Og som vanlig var det helst kvinnene som fikk lide. Som en kvinne sier: enhver familie har rom for én løs kvinne som lager skandale, én tøyte og sort får, men den plassen har allerede tante Zöe tatt. Fanny har valget mellom en kjærlighetsløs tilværelse hvor hun oppfyller samfunnets krav til beste for sitt barn, eller å leve utstøtt. Fanny er en sterk kvinne, og søker mer styrke der hun kan finne det. I en lang tracking-scene gjennom byen går hun målbevisst mot en kirke, og finner her styrke og trøst.

Midt oppe i disse triste rammene, finner Pagnol rom for humor og raushet. Cæsar og Panisse viser praktisk humanisme og ryggrad, hver på sin måte. Cæsar vil være der for Fanny og barnet uansett, og er villig til å gå mot sin egen sønn og barnets far for barnets beste. Slik sett er åpningsscenen hvor nettopp Cæsar bærer Fanny i armene sine etter at hun har besvimt, betegnende for resten av filmen. Og Panisse må framstå som frelseren selv for Fanny, villig som han er til å ta til seg barnet som sitt eget. Han ønsker seg en sønn, og skal bli like glad i gutten som om det er hans egen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marius, Cæsar og Le Corbeau.

Øyeblikket: Jeg kunne ha valgt den imponerende lange tracking-tagningen av Fanny som går gjennom byen, men velger noe helt annet. Da Fanny forteller Cæsar om Marius sitt valg og sin egen graviditet, er det et hardt slag for Cæsar. Hans reaksjon i en scene som får lov til å spille seg ut, er imponerende skuespill. Vi trenger ingen ord, alt formidles gjennom skuespillerens kroppspråk, øyne og mimikk. Det er en hjerteskjærende scene, så lett å forstå Cæsars følelser og sjokk. Spesielt med tanke på utgangspunktet hvor alt nå var bra. Desto større er sjokket da ingenting viser seg å være slik han trodde.

Lyd og bilde

Bildeformatet kommer i smale 1.19:1, slik som tilfellet var med Marius. Lydformatet er mono. Stort sett er jeg fornøyd med bildet i denne gamle filmen fra 1932. Skarphet er ok og bildet er stort sett uskadet. Men noen scener er ute av fokus, og der må vi anta at alle andre kilder er skadet, slik at dette er beste tilgjengelige mulighet. Skader er også synlige ved et par andre tilfeller, fokusproblemer likeså. Lyden er derimot uproblematisk. Den kommer i mono, som vanlig er med en så gammel film.

Ekstramateriale

Segments from Marcel Pagnol: Morceaux choisis, a 1973 documentary series on Pagnol’s life and work: Til sammen varer TV-programmene i én time og 25 minutter. Selv om Alexander Korda var regissør på Marius, var Pagnol også involvert på denne siden av produksjonen også. Korda regisserte det tekniske, mens Pagnol regisserte skuespillerne. Marius ble en suksess, som berget Paramount Studios i USA, som eide filmen. Filmene ble filmet i fire språk samtidig, fransk, svensk gresk og engelsk. Pagnol var bare opptatt av rettigheter til den franske versjonen. Pagnol og en annen stor fransk regissør, Rene Clair, hadde en feide gående i tidsskrifter om filmens fremtid. De leverte skarpe fornærmelser på løpende bånd, men likte hverandre egentlig godt. Rosselini, neorealismens far, mente alltid at Pagnol var neorealismens far, med sin film Jofroi og lyd tatt opp på lokasjon.

An essay by film critic Michael Atkinson and excerpts from Pagnol’s introductions to his plays and screenplays: En interessant tekst om Pagnols tanker rundt filmene og produksjonen. Spesielt en episode var fornøyelig. Pagnol trengte å få låne møbler fra en antikvitetshandel, som filmselskapet pleide. Men denne gangen ville de bare få låne om Pagnol personlig kom og hentet det. Han dukket opp morgenen etter, og en gammel dame på over 90 år tok i mot ham. Hun visste at Cæsar var under innspilling, og hadde sett de to tidligere filmene i trilogien. Hun visste at hun ikke ville leve lenge nok til å se Cæsar, men hun måtte vite hvordan det gikk. Så hvis Pagnol kunne fortelle henne handlingen, skulle han få låne møblene. Problemet var at Pagnol hadde skrivesperre, og lå langt på etterskudd med manuset. Han hadde egentlig ingen historie. Men nå måtte han komme opp med noe, og han improviserte frem en historie i møtet med den gamle damen. Og det ble til Cæsar! Åtte dager senere døde den gamle damen.


Marius

Marius (Criterion nr. 882)(Blu-ray)

Frankrike – 1931 – Alexander Korda (svart-hvitt) – 127 minutter

Det åpne hav eller kjærlighetens havn

Nivå 1 (uten spoilers)

Marius er første film i Marseilletrilogien, som også består av Fanny og Cæsar. Filmene kretser om disse tre menneskene, og fokus ligger på en av dem i hver film. I Marius skildres kjærlighetsforholdet mellom Fanny og Marius, og hvordan han har en konkurrent som kan bli vanskelig å slå.

Nivå 2 (med spoilers)

Konkurrenten jeg snakker om er havet, altså Marius trang til å ta seg hyre på et skip. Siden Marius har en sterk moralfølelse, er det ikke aktuelt for ham å innlede et forhold til Fanny for så å dra fra henne. Fanny på sin side ønsker ikke å stå i veien for Marius sine drømmer, men hun vil heller ikke la ham gå uten å ha forsøkt å skape et lykkelig liv.

Marius er en ung mann som jobber i kaféen til faren hans, Cæsar. Han har et godt øye til Fanny, som styrer en salgsbod på utsiden. Men Cæsar er streng og kravstor. Han vil ikke at Fanny skal få gratis kaffe eller henge inne på kaféen. Marius får stadig høre at han er lat, og blir hundset rundt. Dette er sikkert en av grunnene til at Marius vil gjøre noe annet med livet sitt enn å servere i en kafé, eventuelt overta med tid og stunder.

Marius sin store drøm er å dra til sjøs. Han prater med kapteiner på kaféer, og viser sin interesse til mannskap på skip som ligger til kai i Marseille. Spesielt én eks-matros er ivrig på å få med Marius på skipet. Han legger til rette for at Marius skal få hyre om en korsikaner ikke dukker opp i tide. Denne matrosen fremstår som en frister i henhold til Faustmyten. Marius slites mellom forpliktelsene overfor Fanny, Cæsar og hans egen drøm. Da Fanny legger til rette for at han skal få dra, ender det etter mye om og men at han drar. Fanny skjuler avgjørelsen for Cæsar så lenge at Marius rekker å komme seg på skipet. Cæsar har jobbet hardt for at Fanny og Marius skal gifte seg, og han har avtalt alt med Fannys mor, Honorine.

Fanny har alltid vært interessert i Marius, mens han avmålthet har frustrert henne. Når Panisse, en eldre herre med et godt øye til Fanny, begynner å kurtisere henne, øyner Fanny en måte å tvinge Marius på banen. Og han klarer ikke å se på kurtiseringen til Panisse, og slettes ikke i sin egen kafé. Det blir nesten et fullblods slagsmål av det. Lenge ser det ut til at det skal bli Panisse og Fanny, men det blir heldigvis ikke noe av. Marius kjølige holdning til Fanny, på grunn av en egentlig fin holdning til det å utsette Fanny for hjertesorg, driver Fanny til drastiske tiltak. En avklaring må komme!

Bylivet i Marseille, med sine smug og kaféer, blir formidlet til oss på en herlig måte. Den franske væremåten og havnekulturen skildres på typisk fransk og i dag, nostalgisk måte. Det er lett å bli revet med i filmen, som i bunn og grunn er en kioskroman eller såpeserie, men den har tiden på sin side. Håndverket er upåklagelig, og Marius fremste kvalitet er atmosfæren. Kanskje er én av grunnene til det at ingenting skjer plutselig. Her tar ting tid, og får tid på lerretet. Slik som i det virkelige liv. Vi kan roe ned sansene våre, og gli inn i havnelivet i Marseille. Vi rekker å reflektere over det vi ser, og gjøre oss opp en mening om Fanny bør dumpe Marius, og eller om Marius bør gripe sjansen til å bli sjømann. Vi vet at vi ikke blir mast på. Men endringene skjer i karakterene allikevel, bare smidigere og langsommere enn i dagens Hollywoodfilmer, og dermed mer troverdig.

Dette var en av de tidlige lydfilmene, og det mestres med bravur. Filmene ble en stor suksess, ikke bare i Frankrike, men ellers i verden også. Morsomt med tanke på at filmskaperne var bekymret for at dette ble for lokalt selv for nord-franskmenn. Pagnol lar oss få være mer ledig i valg av hva vi skal forstå og hvor vi vil se, enn for eksempel tysk ekspresjonisme eller sovjetrussisk montasje. Det kjølige og strenge fra disse retningen står i kontrast til varmen og anarkiet i Pagnols visuelle og tematiske idéer.

Marius er en film som er rimelig lett og romantisk, men under den ordinære kjærlighetshistorien diskuteres også andre temaer. Først og fremst frihet, noe som er et tema i alle Pagnols filmer slik jeg forstår det. Husk at manuset er skrevet av Pagnol, selv om Korda regisserer. Pagnol hadde en spesiell registil når det gjelder vektlegging av lyd. Han kunne noen ganger snu ryggen til scenen, og bare høre hvordan scenen spilte seg ut. Når det hørtes bra ut, var det bra. Han prioriterte å spille inn på location, og ta opp lyden direkte. Det var utfordrende med den tids lydutstyr, tungt som det var. Før lydfilmens inntog, var ikke Pagnol interessert i å ta steget fra teater til film.

Marius må ses som en del av en lang historie sammen med Fanny og Cæsar. Dette er første del, og det blir spennende å følge Marius, Fanny og Cæsar videre.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jean de Florette, Manon des sources, Le Corbeau, City Lights, Under the Roofs of Paris og Children of Paradise.

Øyeblikket: Kortspillet. En klassisk scene som får tid til å spille seg ut. Her jukses det over en lav sko, og jukset forsvares uten skam. Mye drama og følelser. Og humor.

Lyd og bilde

Av en eller annen grunn er det ingenting jeg liker så godt som å se en gammel svart-hvitt film på lerretet hjemme. Det å se en restaurert film i all sin prakt, som de så filmen den gangen, er en spesiell opplevelse hver gang. Marius presenteres i 1.19:1, med mono lyd. Bildeformatet er altså ekstra smalt, det nærmer seg kvadratisk. Bildekvaliteten er meget god, med skarphet i bildet, skarpe detaljer og gode kontraster. Ingen skader, så vidt jeg kunne se. Skarpheten holder seg til et utsnitt, bakgrunn og forgrunn er mer uskarpt. Jeg vil tro det har med tidens teknologi å gjøre. Lyden er kjempefin, ikke uventet da lyden var ekstremt viktig for Pagnol. Merk at han ikke regisserer denne filmen, det er det Alexander Korda som gjør.

Ekstramateriale

New introduction by filmmaker Bertrand Tavernier: Dette er en skikkelig filhistisk interessert regissør, som ofte brukes i slike introduksjoner. Han forteller at det var Truffaut som gjorde han oppmerksom på at Pagnol var en moderne filmskaper. Tavernier fikk se at Pagnol lagde visuelt flotte filmer, i motsetning til sitt rykte. 20 minutter.

New interview with Nicolas Pagnol, grandson of writer-director Marcel Pagnol: Bestefaren fikk annerkjennelse på 60-tallet, mye på grunn av Truffauts og Godards gode ord. Her får vi innsidehistorier fra en kilde som sitter på annerledes informasjon enn de fleste. 30 minutter.

Pagnol’s Poetic Realism, a new video essay by scholar Brett Bowles: Cæsar var en ren film, mens Marius og Fanny opprinnelig var teaterstykker. I Cæsar var det 47% utendørsscener, noe som er høyt. Venstresiden likte Marius, høyresiden ikke. Pagnol jobbet som alt mulig på Marseilletrilogien: manusforfatter, regissør, produsent og fotograf. Jean Renoir besøkte settet fra 1934-38. Fin dokumentar på 30 minutter.

Hefte: 13-siders essay av Michael Atkinson- Langt og godt essay som tar for seg hele trilogien. Grundig og interessant om det store og lille bildet.

Trailer: En god, kort trailer på ett minutt og 38 sekunder.


Clouds of Sils Maria

Clouds of Sils Maria (Criterion nr. 822)(Blu-ray)

Frankrike, Tyskland og Sveits – 2014 – Olivier Assayas (farger) – 124 minutter

Dronningen er død, lenge leve dronningen

Nivå 1 (uten spoilers)

Alle store stjerner, være seg skuespillere, fotballspillere eller artister vil se seg forbigått av yngre krefter. Det er et sannhetens øyeblikk som kan være vanskelig å takle. Maria er europeisk films grand old lady, selv om hun absolutt ikke er gammel. Hun bygget sin karriere i rollen som unge Sigrid, som spiller mot den eldre Helena. Nå lanseres muligheten for at hun spiller i stykket igjen, men nå som den eldre Helena. Sigrid skal spilles av det unge stjerneskuddet Jo Ann Ellis. Det fører til en sjelevrengende prosess for Maria, i tett samspill med hennes assistent Valentine.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Olivier Assayas er i ferd med å bli en av de beste europeiske regissørene i dag. Det mener tydeligvis Criterion Collection også, siden han har fått både Carlos og Summer Hours utgitt i samlingen tidligere.

Maria og Valentine, hennes assistent, er på vei til Sveits for at Maria skal ta imot en pris på vegne av sin gode venn og mentor, Wilhelm Melchior. Mens de er på toget får de beskjed om at han er død, kollapset på en gåtur i fjellet rundt Sils Maria. Senere skal det vise seg at han var alvorlig syk, og avsluttet livet sitt selv med piller. Det blir bestemt at seremonien skal gjennomføres, men nå i form av en hyllest til hans person. I kjølvannet av hendelsen åpnes det for at Maria skal spille i stykket han er mest kjent for, som en revitalisering av hans arbeid. Etter mye sjelegransking takker hun ja.

Skuespillet handler om den unge Sigrid som blir assistent for den noe eldre Helena. Dette forholdet har lesbiske overtoner. The Maloja Snake, som stykket heter, henspiller på en spesiell tåkeformasjon som formes i Sils Maria i forkant av dårlig vær. Teaterstykket får en parallell både i forholdet mellom Maria og hennes assistent, og Maria og hennes yngre motspiller Jo Ann Ellis i rollen som Sigrid. Dog uten lesbiske overtoner. Øvingene mellom Maria og Valentine får raskt en metadimensjon over seg, i forhold til stykket og forholdet mellom Helena og Sigrid, men også mellom Maria og Valentine, og Juliette Binoche og Kirsten Stewart.  Binoche er en veldig etablert europeisk filmstjerne og Kirsten Stewart er en kommende superstjerne. Jo Ann Ellis kan leses som Kirsten Stewarts alter ego. Vi kan også legge til et regissør/skuespiller element med Assayas og Binoche, siden denne filmen kom fra et ønske om å gjøre noe sammen igjen, uten å vite helt hva. Assayas arbeidte på filmen som gjorde Binoche til stjerne, Rendez-vous, slik Wilhelm Melchior gjorde med skuespillet sitt for Maria.

Øvingene mellom Maria og Valentine utvikler seg fra tydelige øvinger til øvinger hvor vi ikke er helt sikre på hva vi ser før et stykke ut i dialogen. Mot slutten av filmen ser vi reelle situasjoner mellom Maria og Valentine, hvor vi nesten forventer at det skal bli tydelig at dette var en øving. Grensene mellom karakterene i teaterstykket, og skuespillerinnen og hennes assistent er i ferd med å bli utvisket. Maria har en tendens til å snakke ned til Valentine, noe som sliter på forholdet mellom dem. Disse samtalene formidler mer og mer av Marias og Valentines meninger, og mindre av Helenas og Sigrids. Maria kan være selvmedlidende og dramatisk, og hevde at Valentine ikke kan forstå, siden hun ikke er under huden på karakteren sin.

Jo Ann Ellis er en villstyring, et stjerneskudd hvor hennes popularitet like mye er et produkt av hennes skandaleoppførsel og aktiviteter på sosiale medier, som på kinolerretet. Hennes talent synes udiskutabelt, men kvaliteten på hennes filmroller er en kilde til diskusjon mellom Maria og Valentine. Alderskløften mellom dem er avgjørende i synet på Jo Ann. Som det blir sagt i klartekst en fuktig kveld: Maria kan ikke påberope seg å være både ung og gammel, å ha status og erfaring samtidig som hun er kul og forstår det nye.

I det opprinnelige teaterstykket, påvirker Sigrid Helena til å begå selvmord i de øde områdene ved Sils Maria. Teaterregissøren Wilhelm gjør det samme, han tar den giftige dosen med piller alene i fjellet. Er det det Valentine også gjør? Hun er jo opptatt av å se The Malajo Snake, noe som Maria ikke er opptatt av. Men Maria blir med på fjellturen, dog motvillig og klagende. Det ser ut som Valentine mister tålmodigheten med henne på grunn av Marias usikkerhet på kursen. Valentine har full kontroll med kartet, og Maria strener da videre, slik at hun kommer først til utkikkspunktet. Men Valentine kommer ikke etter som hun pleier. Dette er faktisk det siste vi ser til henne. Antagelig har hun fått noj av Maria, og bestemt seg for å bryte samarbeidet der og da.

Binoche sier i ekstramaterialet at Maria går gjennom tre faser i filmen. Den første handler om Marias motstand mot alder og tid. Den andre om Marias kamp mot følelsene, og det er her hun klipper håret. Hun føler hun mister makt. Tredje del beskriver hvordan rollen kommer til Maria. Kirsten Stewarts beskriver hvordan Valentine lever for å fremme Maria. Til slutt velger Valentine seg selv, og det er kanskje best for dem begge.

Assayas er livredd for å miste de gode scenene, så de øver aldri før tagning. Eller kanskje man kan si at han filmer øvingene, sånn i tilfelle. Han var lenge usikker på hvordan han skulle avslutte filmen. Han skaffet til veie en kran, uten å ha noen klar plan. Men etter å ha filmet noen idéer, kom slutten til ham. Speilbildene skapte en perfekt avslutning.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All about Eve, Sunset Boulevard, Persona og Moulin Rouge.

Øyeblikket: Som den filmsnobben jeg er, synes jeg der Maria og Valentine diskuterer filmen de nettopp har sett på kino, er en veldig god scene. Mest fordi det er flere sider og argumenter for begge parter, at man ledes i en retning før man dyttes i en annen. De har sett Jo Anns siste superheltfilm. Maria har en konservativ smak, og har vondt for å finne noen særlige kvaliteter i denne filmen. Klippene vi får se, må kunne sies å støtte dette synet. Filmen virker som en standard komersiell science fiction actionfilm, med rimelig hjernedød underholdning. Valentine er engasjert i filmen, og rolletolkningen til Jo Ann som hun mener har mange lag. Hun tolker i overkant mye inn i filmen, og forsøker å overbevise Maria om at det er mer her enn det kan se ut som. Maria er totalt avvisende, og ler av argumentene. Det føles sårt og arrogant for Valentine, og hun gir opp. Selv om jeg må si meg enig med Maria, er det sårende å bli avfeid på denne måten, og det minste Maria kunne gjort var å høre ordentlig etter når hennes assistent forsøkte å formidle noe. Noen øl hjelper heller ikke på situasjonen.

Lyd og bilde

Ny film, flott bilde. Gode detaljer, fin dybde, solide farger. Natursekvensene er strålende, majestetiske og vakre. Tåke, himmel, grønne åser og grå fjell. Bildeformatet er 2.40:1. Lydformatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Stort sett er filmen dialogdrevet med glassklar gjengivelse av samtalene, men også musikken og de sparsommelige effektene er flott gjengitt.

Ekstramateriale

Beyond Time, a new interview with director Olivier Assayas: I Binoches første store film, Rendez-vous, var Assayas manusforfatter. Han har et stort behov for struktur, men regissøren av denne filmen, André Téchiné, likte å improvisere. Det ble en nyttig erfaring for Assayas. Han er usikker på om han hadde laget Clouds of Sils Maria om ikke Juliette Binoche var om bord. Av favorittregissører nevner Assayas Bergmann og Fassbinder. Bergmann burde fått Nobelprisen i litteratur om han ikke hadde blitt regissør. 38 minutter.

Parallel Lives, a new program featuring actors Juliette Binoche and Kristen Stewart on their roles in the film: Det er interessant å høre at Binoche ikke deler Marias følelser om rollen, om fortid og fremtid. Binoche ser alltid fremover, og elsker nye utfordringer. Om hun blir castet som eldre kvinne, spiller ikke det noen rolle. Kristen Stewart ønsket ikke rollen som den unge skuespillerinnen, men elsket rollen som Valentine. Hun elsker også filmer om filmer. 37 minutter.

Cloud Phenomena of Maloja, a silent 1924 documentary by Arnold Fanck that is seen in the film: Idèen om å lagge ved denne stumfildokumentaren, som Maria og Wilhelms enke ser sammen i filmen, er appellerende. Men i seg selv er ikke filmen så spennende. Francks filmer kjennetegnes av skyer. Han grunnla «Freiburg School», med Leni Riefenstahl som den viktigste eleven derfra. Ti minutter og 23 sekunder.

Trailer: Heldigvis er filmen mye bedre enn traileren gir inntrykk av. To minutter og 9 sekunder.

An essay by critic Molly Haskell: Et godt essay av Molly Haskell, som vanlig. Passe langt også.


The Fisher King

The Fisher King (Criterion nr. 764)(Blu-ray)

USA – 1964 – Terry Gilliam (farger) – 138 minutter

Ikke let etter det du har

Nivå 1 (uten spoilers)

Jack Lucas, en såkalt «shock jockey», presser en radiolytter for langt en kveld. Samme kveld begår lytteren en massakre på en nattklubb. Hendelsen fører selvfølgelig til Jack Lucas sitt fall, og han ender opp med flaska, bitterhet og et langt dårligere liv enn han er vant til.

Nivå 2 (med spoilers)

Myten om The Fisher King kommer i mange forskjellige varianter. Kjernen i historien virker å være at en konge som er skadet, leter desperat etter Den Hellige Gral. Alle hans menn er ute på leting etter den. Narren hans ser at kongen er tørst og tar et beger med vann til ham. Det viser seg å være gralen, og kongen blir glad. Han lurer på hvordan narren klarte det som kongens menn ikke klarte. Narren svarer at han bare ga kongen vann siden han så at han var tørst.

Overført til denne filmen, forstår jeg det slik at Jack Lucas er kongen som faller dypt etter tragedien på nattklubben. Han er den skadete som søker noe som skal gi mening. Han gir uteliggeren Parry penger og leker Kirsten Giftekniv for å hjelpe Parry, som kongen som søker gralen. Men egentlig er det ikke der man får sjansen til å gjøre ting godt igjen. Det er de dypere handlinger som må til. Og kanskje står gralen på nattbordet hans også. Jack forlater Anne med en gang han føler han har fått livet sitt på rett kjøl, men han finner ikke noen bedre der ute.

Jack Lucas er en ufyselig radiovert som har mange radiolyttere som han driver inn i frustrasjon med sin stil. En lytter utfører en massakre som ender med syv døde. Det får konsekvenser for Lucas og vi møter ham igjen tre år senere som driver av en videobutikk. Han er sammen med eieren av butikken, alkoholisert og desillusjonert. Parry mistet konen sin i massakren, og er nå uteligger. Han er forelsket i en jente, og Jack Lucas ser Parry som en mulighet til å gjøre bot. Parry ønsker å få den hellige gral fra en millionær i New York, og Jack skal etter hvert måtte trå til.

Jack har en stor påvirkningskraft på sitt publikum. Han er den første stemmen de hører om morgenen. Men paradoksalt nok er han selv avsondret fra verden. Han lever i studio og limousiner. Folk ser til ham for råd om livet, men selv vet han nesten ingenting om mennesker, han er nesten aldri i kontakt med virkelige mennesker. Han bor i en dyr, klinisk og kald leilighet. Den er moderne og luksuriøs, og står i kontrast til Anne sin lille og billige leilighet. I hans nye tilværelse sammen Anne, er han faktisk ikke så langt unna Parrys uteliggerliv. Parry heter egentlig Henry Sagan og var lærer før massakren Jack utløste. En kveld Jack har drukket tett, krangler han med Anne og stryker på dør. Frakken hans setter seg fast i et dørhåndtak og revner. Nå er han til forveksling lik en uteligger, ubarbert, full og med klærne i filler. En liten gutt tar ham for å være en uteligger og gir ham en Pinocchiodukke. Symbolikken ligger i at Pinocchio forsøker å bli en ekte gutt, og Jack forsøker å bli et ekte menneske. Senere skal dukken ligge i sengen til Parry på asylet, når Parry igjen har blitt et helt menneske.

Parry har blitt besatt av middelalderen etter tragedien, og samler effekter med motiv fra epoken. Han bor i en kjeller, tatt inn av en eldre mann med et godt hjerte. Her har han laget et alter over sin kjærlighet til Lydia, et alter som er tydelig inspirert av middelalderen. Gralen er hans store mål, et symbol på evnen til å elske. I denne tiden hvor Jack er sammen med Parry, har begge sin beste utvikling. Jack tar på mennesker, og dette er godt for ham. I sitt gamle liv var det aldri fysisk menneskelig kontakt. Han levde avsondret fra andre, bortsett fra samboeren sin og advokaten sin. Til og med produsenten hans sto bak en glassvegg i studioet.

Jack og Anne blir paret som skal føre Parry og Lydia sammen. De to sistnevnte er følelsesmessige skadete mennesker med stor skepsis til om livet kan bringe dem lykke, og om det finnes noen for dem der ute. Men Jack og Anne gir ikke opp. Parry har vært avstandsforelsket i den klønet Lydia i lang tid, og Lydia kaster seg til slutt ut i det, hun også. En fin kveld fører dem sammen, bare for å ende i tragedie da Parry blir overfalt av brutale ungdommer. Da det skjer er han midt i en psykose, hvor ettervirkningene av massakren spilles ut i full styrke. Han blir liggende i koma. Jack forsøker å hjelpe ham, men hans gamle jeg stritter mot å være omtenksom. Jack sine verdier er bemerkelsesverdig lik jappenes verdier, seg selv først. Men han innser at han må hjelpe.

Jack er The Fisher King, men han er også narren. Mens Parry er i koma, er det han som må skaffe til veie gralen, og gi den til Parry. Jack ser at Parry er tørst og gir ham det han trenger, den hellige gral fra millionæren. Huset millionæren bor i er en middelalderborg, som er en faktisk bygning i New York. Her introduseres altså en ny karakter, ti minutter før filmens slutt. Det er uvanlig. Millionæren har svelget en dose tabletter, og er døden nær. Jack utløser innbruddsalarmen med vilje da han drar, for at mannen skal få hjelp. Dette hadde neppe den gamle Jack gjort.

The Fisher King er kanskje Terry Gilliams beste film. Her har han dempet det fantastiske, noe som gjør at jeg liker den bedre enn hans mer typiske filmer. Han ville dempe seg i denne filmen, og derfor fokuserer han på fire karakterer. Jeg synes det fungerer fint med å la The Red Knight symbolisere Parrys psykiske lidelse, uten at dette aspektet får for mye tid på lerretet. Det at The Red Knight ikke blir overeksponert, gjør han mer virkningsfull når han er på skjermen.

På ekstramaterialet kan vi lære at Wasteland av T.S.Elliott har The Fisher King-myten som underliggende tema. Manusforfatteren følte at historien ble «tatt» av Rain Man, og at han derfor måtte gi manuset en ny overhaling. Robert Johnson skrev He, som også handler om the Fisher King. Jeff Bridges var opptatt av å ikke bli castet i like roller, slik som hans far, Lloyd Bridges. Her spiller Jeff Bridges en mer usympatisk rolle enn vi er vant til. Han spiller en mann som ønsker alt og mener han fortjener det. Han illustrerer de amerikanske verdiene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rain Man, One Flew over the Cuckoos Nest, Ordinary People,

Øyeblikket: Den herlige dialogen i scenen hvor Parry følger Lydia hjem, smelter hjertet mitt. Han skjærer gjennom alle hennes høye murer rundt hjertet sitt, hennes beskyttelse mot å bli såret. Men uten å ta sjanser vil du aldri oppleve ekte kjærlighet. Han forsikrer henne om at han vil ringe henne, han vil være kjæresten hennes. Hvis hun lar ham.

Lyd og bilde

Bildet blir presentert i et fargerikt, skarpt og fyldig 1.78:1 format. Lyden kommer i et flott 5.1 surround DTS-HD Master audio spor. Det utspilles en fin aktivitet i bakhøytalerne, som skaper en fin atmosfære. Noen ganger skjer det dramatiske saker og lyden henger absolutt med. Dialogen er klar, og effektene er det trøkk i.

Ekstramateriale

New, restored 2K digital transfer, approved by director Terry Gilliam, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray:

Audio commentary featuring Gilliam: Alle Gilliams kommentarspor er morsomme og vel verdt å høre på. Herlig humør, interessante opplysninger, morsomme anekdoter og aldri plagsomt stille.

New interviews with Gilliam, producer Lynda Obst, screenwriter Richard La Gravenese, and actors Jeff Bridges, Amanda Plummer, and Mercedes Ruehl: The Fool and the wounded knight- 30 minutters intervjuer som er livlige og interessante. Gilliam tok det ned fra Baron Munchausen og konsentrerte seg om kun fire mennesker i Fisher King. Manusforfatteren synes 80-tallet var et fælt tiår, med kynisme og ingen trodde på noe. Han ville lage en reaksjon mot det.

New interviews with artists Keith Greco and Vincent Jefferds on the creation of the film’s Red Knight: Designerne snakker om hesten og drakten, og hvordan stuntmannen måtte omstille seg etter hvert som de utviklet drakten. Den ene kunstneren har verdens lengste dreds. 23 minutter lang dokumentar.

Interview from 2006 with actor Robin Williams: Robin’s tale (19 min)- Dette er et morsomt intervju. New York er et egnet innspillingsted for en film med middelalderestetikk. Filmen er ikke en glorifisering av psykisk lidelse, men handler heller om kjærlighet og det å gjøre godt igjen.

New video essay featuring Bridges’s on-set photographs: 12 minutter med Bridges egne bilder fra innspillingen, men hans egne kommentarer.

Footage from 1991 of Bridges training as a radio personality with acting coach Stephen Bridgewater: Jeff & Jack er en 20 minutters dokumentar om hvordan Jeff Bridges blir til Jack Lucas. Han blir instruert av en ekte radiovert. Interessant dokumentar.

Deleted scenes, with audio commentary by Gilliam: Jeg forstår at disse scenene ble slettet. Ti minutter med slettede scener.

Costume tests: Tre minutter med Amanda Plummer og de andre skuespillerne i flotte kostymer.

Trailers: 9 minutter og 37 sekunder med trailere. Tre innenlands trailere er skikkelig dårlige, og det er en voiceover som ødelegger først og fremst. Det er den gode gamle stemmen som vi har hørt i mange år. Trailerne skjemmes av forferdelige klisjeer. Dessverre er det ikke ironisk. Heldigvis lages det også to internasjonale trailere. De er mye bedre, mer alvorlige og færre klisjeer. De er også lenger. Scenene får spille seg ut uten å alltid ha voiceover.

An essay by critic Bilge Ebiri: Dette var et kjempefint essay. Mange gode betraktninger om filmen og tolkninger av symbolikk. Må leses.

 


Being There

Being There (Criterion nr. 864)(Blu-ray)

USA – 1979 – Hal Ashby (farger) – 130 minutter

Feil mann til rett tid

Nivå 1 (uten spoilers)

En godt voksen mann har levd et beskyttet liv som gartner hos en gammel mann. Da den gamle mannen dør, må gartneren flytte ut av huset, og forholde seg til den virkelige verden. For en mann som har en meget begrenset IQ og kun kjenner verden gjennom TV, er dette en stor utfordring. Gjennom en ulykke (eller lykketreff), blir han boende hos et rikt ektepar som tolker hans enkle formuleringer som dyp visdom.

Nivå 2 (med spoilers)

Being There er et satirisk mesterverk av en av, om ikke den beste, regissøren fra New Hollywood-perioden, nemlig Hal Ashby. Dette er mannen bak det absolutte mesterverket Harold and Maude, i tillegg til perler som Shampoo, The Last Detail, Coming Home og The Landlord.

På sin første bytur på egen hånd forsøker vår mann, gartneren Chance, å mestre omgivelsene. Musikken som scenene er lydsatt til, er 2001: A Space Odysse. Dette er like fremmede omgivelser for Chance som om han skulle vært i ytre rom. Han blir stående å se seg selv på TV-skjermer i et utstillingsvindu. Dette er et frampek til hans senere TV-opptredener. Opptatt som han er av hvordan han kan befinne seg på TV-skjermen, rygger han ut i veien og blir påkjørt av en bil. Bilen viser seg å tilhøre forretningsmannen Benjamin Rand, og det er hans kone som blir kjørt av privatsjåføren i dag. Chance blir moderat skadet, og takker ja til å bli undersøkt i Rand sitt hjem. Eve Rand er først og fremst redd for å bli saksøkt, men både Benjamin og Eve blir oppriktig begeistret for den enfoldige mannen som blir deres husgjest i dagene som følger.

Benjamin er dødssyk, og Chance føles som et frisk pust, en mann som snakker uortodokst og rett fra levra. Ironien er jo at han ikke gjør det i det hele tatt, men formulerer seg så uklart at det er tolkningene som virker befriende tydelige. Benjamin er imponert over Chance sine betraktninger, og Eve faller for en yngre mann i huset, naturlig nok siden hun har levd med en 80 år gammel syk mann i lang tid. Benjamin introduserer Chance for sin venn presidenten, og Chance blir tatt på alvor siden anbefalingen kommer fra en livslang støttespiller til det republikanske partiet.

Chance har antagelig vokst opp i huset til en velgjører, og blitt oppdratt av den svarte husholdersken Louise. Etter hvert som han ble eldre, har han lært seg å stelle hagen. Husholdersken Louise vet at Chance er noe tilbakestående, og observerer i vantro at en slik mann kan nærmest bli presidentens rådgiver. Som hun så slående formulerer det: «dette er den hvite manns Amerika». Hvordan gikk det så langt at en mann uten snev av forståelse for politikk kan bli så mektig? Og er filmen totalt urealistisk? Neppe, med tanke på presidentsituasjonen i samme land i dag…

Vi kommer ikke utenom å trekke paralleller til Donald Trump. En fellesnevner er TV. Chance har lært, og imiterer, alt han kan gjennom TV-programmer. Det er hans kilde til kunnskap. Trump har vedgått at hans kilde til kunnskap ikke er bøker, rapporter eller aviser, men TV. De har ingen dyp kunnskap om noe som helst. Chance har lært seg sosial kunnskap gjennom TV, som fører til en maktposisjon. Trump har bygget opp sin popularitet gjennom TV, som har ført ham til verdens sterkeste maktposisjon.

Chance sitt eneste faglige vokabular, dreier seg om hagearbeid. Han kan en del om det å få noe til å gro, det å vedlikeholde en hage og at hager følger sykluser. Han faller tilbake til dette når han får spørsmål fra autoriteter, eller mennesker han ønsker å kunne prate med. Disse utsagnene blir tolket som innsikt og metaforer for politikk. Et eksempel er da presidenten spør han om hva han bør gjøre for å takle noe som kan forstås som konjunktursvingninger. Chance forteller om hagens syklus, om vinter, vår, sommer og høst. Det er en tid for å så, høste og så ligger hagen uvirksom. Men så kommer våren igjen. Presidenten tolker det som å tørre å stå i nedgangstider, og ha tro på at oppgangstider vil komme. Han velger å ikke innføre radikale virkemidler, og høster(!) lovord for det. Chance har plassert seg på politikkens stjernekart. Påfølgende TV-opptredener, med like intetsigende utsagn, blir tolket med desperat velvilje. Han blir en snakkis i det politiske miljøet. Ingen har data på ham, hverken journalister eller CIA/FBI. Dermed forsterkes inntrykket av at han er en viktig aktør.

Dette blir ikke en skremmende parallell til Donald Trump før mot slutten av filmen. I begravelsen til Benjamin Rand, snakker kistebærerne sammen. De er alle fra det republikanske partiet, og har sett seg lei på presidentens synkende popularitet. Partiet trenger en ny presidentkandidat. De virker velvillige til en populær TV-kjendis, selv om han ikke har en tradisjonell politikerbakgrunn. Kanskje kan Chance løfte partiet til gamle høyder?

Det kan være overraskende å høre fra Sellers munn at rollen som Chance er den meste krevende i hans karriere. Det var viktig å ikke bare la Chance imitere TV-karakterer, siden det aldri ville overbevise noen som helst om at han hadde noen egne tanker. Det måtte formidles som om Chance hadde bearbeidet inntrykkene fra TV, og ikledd det sitt eget språk og tanker. Kun en filosofi som virket dyp, ikledd metaforer som man kunne knytte til temaet, kombinert med en heldig støtte fra Rand kunne overbevise politikere og presidenten.

Slutten er omdiskutert, og ble introdusert av Ashby i etterkant av innspillingen. Tanken er å skape en uro hos tilskueren, om Chance faktisk har noe mer med seg. Eller er han bare for dum til å vite at han ikke kan gå på vannet? Som Donald Trump.

Ashby hadde likheter med John Cassavetes i sin registil. Selv er jeg stor, stor fan av dem begge, og det føles naturlig å like begge om man liker èn. Sellers gikk fullstendig inn i rollen, og valgte å begynne forberedelsene med å mestre stemmen. Han var Chance under hele innspillingen, selv under middagen med Ashby og produsenten.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Network, The Producers, Dr.Strangelove, Harold and Maude.

Øyeblikket: Eve har blitt tiltrukket av Chance, og hun tar til slutt mot til seg og forsøker å forføre ham. Chance har ingen forståelse av sex, og responderer med vante setninger når han blir oppmuntret til å flørte med Eve. Han sier til Eve at han liker å se på, som hun tolker som at han vil se henne strippe, mens han mener at han liker å se på TV. Dermed setter hun i gang med et lidderlig strippeshow, mens han ser videre på TV. Morsomt, tankevekkende og litt trist.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.86:1, med mono lyd. Bildet er en restaurert 4k versjon, og ser strålende ut. Flotte farger, godt detaljnivå og gjennomgående skarpt. Svartnivået sitter som et skudd, og kontrastene gjengis godt gjennom hele filmen. En veldig filmlik gjengivelse, med passe nivå av filmkorn. Lyden er klar og passer fint til denne dialogdrevne filmen.

Ekstramateriale

New documentary on the making of the film, featuring interviews with members of the production team: Fin dokumentar som spenner over et vidt spekter i løpet av sine 45 minutter. Sellers var ivrig på å filmatisere boken til Jerzy Kosinski, og ønsket seg Hal Ashby som regissør. Det skulle ta noen år før prosjektet lot seg gjennomføre. Her er mange interessante kommentarer fra de involverte.

Excerpts from a 1980 American Film Institute seminar with director Hal Ashby: I dette lydsporet, intervjues Ashby om Being There, produksjonen og filmen generelt. Ashby diskuterer villig slutten, og forteller at han hadde flere alternativer. Han går også grundig inn i manusstriden, som endte med at Jerzy Kosinski fikk ble tilskrevet det. Dette var Ashby sterkt uenig i, han mente at Robert C. Jones skulle hatt den æren.

Author Jerzy Kosinski in a 1979 appearance on The Dick Cavett Show: Kosinski fremstår som en mann det kan være lett å mislike. Han virker selvgod. Intervjuet handler mye om ham og hans oppvekst i Polen, psykoanalyse og skriveteknikk. Men vi får i hvert fall vite at han likte filmen godt.

Appearances from 1980 by actor Peter Sellers on NBC’s Today and on The Don Lane Show: På Todayshowet imiterer Sellers forskjellige Londondialekter, kraftig presset av en merkverdig programvert. I The Don Lane Show får vi vite at Sellers måtte legge på seg mye for å spille rollen. Her også briljerer Sellers med sine imitasjoner, denne gangen er det amerikanerne som får unngjelde.

Promo reel featuring Sellers and Ashby: Hal Ashby intervjues av Sellers. Bare tull og rør. Tre minutter.

Trailer and TV spots: OK trailer, men griper ikke premisset for filmen, føler jeg. TV spots er uinteressante. To minutter og 50 sekunder.

Deleted scene, outtakes, and alternate ending: Her er noen utvidete scener, som ikke tilfører filmen noe nyttig. Det er også en alternativ slutt på to minutter, hvor Chance berger et lite tre, og setter paraplyen sin som beskyttelse. Så vandrer han og Eve ut av filmen. Til slutt kommer scenen som går under rulleteksten, hvor Sellers roter til en scene ved å få latterkrampe. Tre minutter.

An essay by critic Mark Harris: Kjempefint essay først og fremst om Hal Ashby, om hans posisjon i New Hollywood og hvordan han var essensen av bølgens identitet.


Blow-Up

Blow-Up (Criterion nr. 865)(Blu-ray)

England – 1966 – Michelangelo Antonioni (farger) – 111 minutter

Forstørr/forvirr

Nivå 1 (uten spoilers)

En fotograf tar bilder i en park, og fatter interesse for et kjærestepar. Han tar bilder av dem, og kvinnen forsøker å få ham til å slutte og gi filmrullen til henne. Han nekter, og da han senere fremkaller filmen, ser det ut som han har festet et drap til film. Han fortsetter å forstørre bildene, og nye detaljer dukker opp.

Nivå 2 (med spoilers)

Blow-Up er en kompleks film. Det er flere retninger man kan følge for å komme til bunns i tematikk og tolkning av filmen. Den er såpass vanskelig tilgjengelig at jeg tviler på at det finnes bare èn riktig tolkning. Men mye av fascinasjonen med filmen ligger i veien mot en plausibel tolkning. Filmen leker med vår oppfattelse av det vi ser rundt oss, troverdigheten i bilder og dermed også medias troverdighet. Alt gjøres hovedsakelig med bilder, og ikke dialog, noe som igjen blir en smart kommentar til temaet. Antonioni bruker i liten grad dialog, og demonstrerer heller sitt håndlag med historiefortelling gjennom bilder.

Blow-Up fungerer på flere plan. Den kan først og fremst sees som en thriller, hvor spenningen ligger i om Thomas vil klare å avdekke mer og mer informasjon ved å forstørre bildene. Her ligger den tett opptil filmer som for eksempel The Conversation, som er tydelig inspirert av Blow-Up, bare at den tar for seg et lydpuslespill. På det neste nivået tar Blow-Up temperaturen på samtids-London, med treffende popkulturelle betraktninger. Først og fremst i gaten til det jeg diskuterer i Øyeblikket, om en gitarhals som mister sin verdi da den mister konteksten sin. Sist, men ikke minst, diskuterer filmen sannhetsbegrepet slik jeg ser det. Hva er virkelig, og hva kan dokumentere virkeligheten? Er et bilde nødvendigvis sant? Her viser filmen sin relevans for vår tid. Hvis vi har i bakhodet den nye diskusjonen om falske nyheter og alternative fakta, kunne man nesten tro at filmen var laget i dag. Alternative fakta eller alternative sannheter dukker opp som perler på en snor ved hver forstørrelse Thomas utfører.

Selve grunnpremisset i filmen, om det har blitt begått et mord i parken, mister Antonioni interessen for tidlig i filmen. Sakte forskyves fokuset mot prosessen i stedet for løsningen. Dette minner meg om L’Avventure, som starter som et forsvinningsdrama, hvor alle som leter desperat etter den forsvunne gradvis mister fokuset på letingen og filmen skifter ham til å diskutere noe helt annet. For oss som tilskuere er dette skiftet flytende, og vi er neppe bevisst på akkurat når det skjer. Grunnen til dette er at vi er sikre på at filmen er et mysterium vi skal være med å løse, og vi forstår ikke før det gått lang tid at det ikke er slik i det hele tatt. Vår velvillighet til å bli med på reisen fører oss langt av kurs før vi forstår at vi ikke kan stole på kapteinen.

I ekstramaterialet blir det nevnt at man kan lese hendelsen, eller mordet, i parken som en variasjon over folklore, som fører til myter og ritualer. Her kan man se elementer av at den gamle elskeren som blir drept kan være drap på kongen som baner vei for en ny konge. Filmen starter og slutter med mimer, og kan det ha betydning i så måte?

Filmens kjerne er fotografiets ambivalens. Sluttscenen kan sees på som refleksjoner om abstraksjoner som også blir diskutert gjennom forstørrelsene. Kan fotografi og film vise oss virkeligheten eller konstruerer de virkeligheten? Har vi lært å se virkeligheten gjennom media? Vi ser aldri ballen, men vi hører lydene av ballen og ser Thomas se ballen. Mener vi da at ballen er der? I dag opplever vi en flodbølge av bilder på grunn av digitale foto. Refleksjonen rundt hva vi ser og hvordan virkeligheten presenteres er viktigere enn noen gang. Ser vi liket eller ikke? Er det innbilning hos Thomas? Antonionis sjonglering med disse inntrykkene skaper refleksjon. «Jeg trodde du var i Paris?» «Jeg er i Paris.» Denne replikkvekslingen oppsummerer ambivalensen i filmen.

Her har jeg presentert noen mulige ledetråder, så er det opp til deg å gjøre din egen tolkning av hva Blow-Up forsøker å si, eller sier til deg. Det er som du vet, de beste filmene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conversation, Blow Out, The Ninth Gate.

Øyeblikket: Konserten på klubben hvor The Yardbirds spiller når sitt klimaks da Jeff Beck knuser gitaren, og kaster halsen ut blant publikum. Thomas kaster seg med i kampen blant hysteriske tilhørere, og står triumferende igjen med trofèet. Han har klart å erobre gitarhalsen til Jeff Becks gitar, og det føles enormt for ham. Mange blant publikum kunne ha gått over lik for å ha vært den heldige. Thomas rømmer ut for å sikre at han ikke blir fratatt gitardelen. Men ute på gaten føler han at artifakten mister sin kontekst, og dermed sin verdi. Nå er den bare en del av en ødelagt gitar, og han slenger den fra seg. En forbipasserende plukker den opp og ser på den, før han også slenger den fra seg. For ham er den verdiløs siden han ikke vet gjenstandens historie, for Thomas har den blitt verdiløs siden ingen andre nå vil ha den. En gjenstands verdi er altså avhengig av hva som symbolsk kan leses inn i den, når den ikke har åpenbar praktisk nytte. Alt dette kan leses ut av en scene hvor Antonioni bruker bilder for å fortelle en historie eller få frem sine analyser. Dialog er ikke-eksisterende i scenen, og bekrefter Antonioni som en mester av visuell historiefortelling slik vi har sett ham i L’Avventura og L’Eclipse.

Lyd og bilde

Bildet er 1.85:1. Lyden presenteres i mono. Vi kan begynne med lyden, som er i ukomprimert mono. Jeg opplever den som litt hard og skarp. Den er selvfølgelig klar og tydelig, med fin musikkgjengivelse, men allikevel trekker hardheten litt ned. Bildet er bedre, med kraftige og rent gjengitte farger, bra skarphet og detaljnivå, og fin fargetone på hudfarger.

Ekstramateriale

New pieces about director Michelangelo Antonioni’s artistic approach, featuring photography curators Walter Moser and Philippe Garner and art historian David Alan Mellor: Blow-Up er i sitt vesen en optimistisk film. Produsenten sier at noen engelskmenn mener at Blow-Up er den beste engelske filmen som er laget. Det får vi ta med en klype salt, da vi ikke vet hvem disse «noen» er, men det kan sikkert være vektige argumenter for en slik påstand. Vanessa Redgrave har liten forståelse for at noen mener filmen er kjedelig. De bør heller jobbe med sin måte å se film på, enn å gå glipp av store filmopplevelser som Blow-Up. Fem minutter og 30 sekunder. Antonionis hypnotic vision blir utlagt i en dokumentar på 16 minutter. Her hevdes det at han var inspirert av fotografen Robert Rauschenberg. Før han oppdaget fotografi var han bare opptatt av maleri. Flere andre samarbeidspartnere påvirker ham i denne filmproduksjonen. Ian Stephenson kan ha vært inspirasjon for maleren i Blow-Up. En maler ved navn Hamilton forstørret bilder større og større og solgte dem. Photography er en dokumentar på 29 minutter. Her får vi vite at Blow-Up leker med idèer rundt oppfattelse. Antonioni plasserer bilder i en kontekst. Fotografen David Bailey kan ha vært en inspirasjon for Thomas. Bailey var en enfant terrible i engelsk motefotobransjen.

Blow Up of “Blow Up,” a 2016 documentary on the making of the film: Blow-Up er en amerikansk film med et amerikansk budsjett, men med en europeisk kunstfilmtilnærming. Klubben hvor Yardbirds spiller, var en eksklusiv og megapopulær klubb på denne tiden. Yardbirds ble valgt som band, på grunn av litt bløffing fra managerens side. Han tror forøvrig at Antonioni fersket bløffen, men godtok at bandet skulle få være med allikevel. Jeff Beck knuste gitaren etter ordre fra Antonioni, men han hatet det og forsøkte å treffe Antonioni med gitarstumpen. David Hemmings gikk fra en ubetydelig skuespiller på 20 pund i uka, til Rolls Royce og tusenvis av pund med denne filmen. 53 minutters fin dokumentar som tar pulsen på 60-tallets London.

Conversation from 2016 between Garner and actor Vanessa Redgrave: Dette er en erkeengelsk samtale. Redgrave kan fortelle at alle bevegelser, tempo og rytme som skuespillerne utviser, er detaljstyrt av Antonioni. Dette gjør det vanskelig for Redgrave å bedømme sitt eget skuespill. Dialog ble til en viss grad ofret for kroppsspråk. Hun kan ikke huske hvordan forholdet til David Hemmings var, siden hun var så oppslukt av regien. 45 minutter.

Archival interviews with Antonioni and actors David Hemmings and Jane Birkin: Her er to David Hemmings intervjuer, et fra 1968 på 5 minutter og et fra 1977 på 20 minutter. I det eldste er Hemmings opptatt av å få frem at han ikke er glad i London, at han synes at byen forsøker å være noe den ikke er. Han fremstår litt merkelig, litt arrogant og hipsteraktig. Han synes selv at han er mer kreativ og nysgjerrig som kunstner enn det karakteren Thomas er. I det nyeste intervjuet overrasker han meg ved å fortelle at Blow-Up var hans 37. film. Han likte ikke filmen første gang han så den, siden han ikke forsto den. Andre gangen likte han den. Jane Birkin er en av de to jentene som ønsker å være modell for Thomas i filmen. Her var det lite interessant å hente. Hun prater mest om sitt konvensjonelle og kjedelige ekteskap. Ni minutter langt videoessay.

Trailers: Først er det en teaser på ett minutt som er ganske så herlig. Jeg liker hvordan fortellerstemmen sier ting som «Antonionis kamera viker aldri». Traileren er på to minutter og 14 sekunder, og er også god, en forlenget versjon av teaseren.

A book featuring an essay by film scholar David Forgacs, an updated 1966 account of the film’s shooting by Stig Björkman, the questionnaires the director distributed to photographers and painters while developing the film, and the 1959 Julio Cortázar short story on which the film is loosely based: Denne novellen ga meg ikke noe merinnsikt i filmen, og jeg kan ikke si at den var noen stor leseropplevelse heller. Den begynner ganske eksperimentelt, jeg vil nesten si at den virker litt inspirert av Samuel Beckett. Etter hvert åpner den opp, og blir mer tradisjonell slik at det går an å følge historien lettere. Essayet skrevet av Forgacs er bra, med fokus på informasjon rundt produksjonen heller enn filmtolkning. Essayet av Stig Björkman handler om hans opplevelse av å være til stede under innspillingen av Blow-Up. Underfundig og ganske interessant.


The New Land

New Land (Criterion nr. 797)(Blu-ray)

Sverige – 1972 – Jan Troell (farger) – 202 minutter

Et nytt liv

Nivå 1 (uten spoilers)

Emigrantene fra den første filmen har nå blitt nybyggere i Amerika. Karl Oskar og Kristina har slått seg ned i Ki-Chi-Saga, lengst bort av alle. Kristina er misfornøyd med at det er så langt å dra for å komme dit, men da hun ser stedet deres for første gang, smelter hun fullstendig for det. Fremtiden ser lys ut.

Nivå 2 (med spoilers)

New Land tar opp tråden akkurat der hvor The Emigrants rundet av sin historie. Kristina er misfornøyd med at Karl Oskar har valgt land som ligger så langt de andre nybyggerne. Men både hun og vi tilgir ham straks vi ser det fantastiske landskapet han har valgt å slå seg ned i. På denne eiendommen setter Karl Oskar straks i gang med å bygge huset deres, med hjelp av naboene. Indianerne er i nærheten, og Kristina deler av hennes mat med dem. Hun er fortvilt over at barna må klare seg uten melk i vinter, da de ikke har en ku. Så får de låne en ku av naboene, noe som understreker samholdet mellom immigrantene.

Utover i filmen blir forholdet til indianerne gradvis mer anstrengt, noe som skal kulminere i en tragedie for både nybyggere og indianere. Kristina opplever at indianere kommer inn i huset hennes og tar ned et gevær fra veggen og sikter på henne. Desperat forsøker hun å dekke sine barn med kroppen sin og lukker øynene. Da hun åpner dem igjen er geværet hengt på plass og indianerne har forlatt huset. Robert tror at han blir skutt på med piler ute i skogen, og skyter rundt seg. Karl Oskar finner ham og viser at indianeren han har sett, er et lik som ligger i trærne i påvente av at det kan begraves i telefri jord til våren. Ingen har skutt på Robert.

Når våren kommer, begir Robert og Arvid seg i vei til California for å grave gull. I New Land blir formen etter hvert delt i de to parallelle historiene mellom Robert/Arvid og Kristina/Karl Oskar. Vi ser at Troell velger seg en veldig eksperimentell form på bilde- og -lydsiden når han følger Robert og Arvid. Trommer følger bilder som tydeligvis er negativt eksponert og klippet i nesten dobbelteksponering. De kommer aldri frem til gullfeltene i California, men ender opp i ørkenen. Her dør Arvid av forgiftet vann, og Robert drar videre med guiden deres. Da han dør, får Robert myntene hans. Disse veksler Robert inn i sedler, såkalt Wildcat money, falske penger.

Robert dukker plutselig opp på gården til broren Karl Oskar. Han eksisterer i en gråsone mellom sannhet og løgn. Han gir inntrykk av at han har blitt rik av gullgravingen, men Karl Oskar tror ham ikke. Ikke før han viser frem rull etter rull med penger, som han gir til dem. Robert vet ikke at de er falske, men han vet at han ikke har dem fra gullgraving. Karl Oskar må nå bare tro ham, helt til han forsøker å bruke dem, og forstår at de ikke er verdt noe som helst. Dette er et ekstra hardt slag, siden de for tiden har ekstremt lite penger og ofte opplever at de mangler 15 cents for å kunne kjøpe en melsekk.

Ulrika har konvertert til baptismen, og skal gifte seg med en pastor Jackson i Stillwater. Kristina og Karl Oskar ser på Ulrika som en god venn. Men de nye naboene de får fra Sverige skal vise seg å ha negative holdninger. De praktiserer en gammeltestamentlig tolkning av bibelen, og vil at Ulrika ikke skal ha adgang til Kristina og Karl Oskars hus. Men da er det heller de som blir kastet ut.

Robert føler stor skyld for at Arvid døde på reisen deres. Han klarte aldri å redde livet til Arvid, han hadde ikke stemme til å advare Arvid. Det var også Robert som ville fortsette da Arvid ville snu. Da pengene viser seg å være falske, resignerer Robert og tar farvel med broren. Han går ut i skogen og legger seg ned for å dø. Han har mistet lysten til å leve videre. De finner ham død ved bekken.

Kristina savner Sverige voldsomt, og de blir enige om å kalle Ki-Chi-Saga for Duvemåla som var området deres i Sverige. Hun har også en høne å plukke med Karl Oskar om hans amerikanisering av det svenske språket. Alt dette kan spores tilbake til hennes savn av hjemlandet, og at hun innser at gamlelandet bare vil få mindre og mindre relevans for livet deres. Karl Oskar vil verve seg til borgerkrigen, noe som bryter veldig med Kristinas kristne verdier. Situasjonen løser seg da han blir funnet uegnet til kamp på grunn av et halt ben.

Filmen løfter urbefolkningsproblematikken opp ved å la en nabo av Karl Oskar ha et fugleperspektiv på konflikten mellom myndighetene og indianerne. Slik får Karl Oskar og vi en historietime som forsøker å vise indianernes side av saken. Myndighetene har drevet indianerne ut i desperasjon ved å låse inn indianernes mat, og dette fører til angrep mot nybyggerne i området. Alle nybyggerne er i fare, og Karl Oskar og Kristinas naboer blir massakrert. Barna blir sendt bort, og nybyggerne evakuerer området. Karl Oskar og Kristina blir igjen siden Kristina er syk. Hun har blitt advart om at en fødsel til kan drepe henne, men ekteparet trosser advarselen. Kristina dør etter lengre sykeleie, og på en måte dør Karl Oskar samtidig. Han lever noen år til, men savnet etter Kristina er stort.

Kameraet fokuserer ofte på hender i arbeid. Det er et gjennomgående trekk ved Troells regi. Noen ganger kan dette utvides til å bære i seg frampek mot dramatiske hendelser. Gåsen som blir slaktet og innvollene som tas ut, er et frampek mot kvinnen som blir drept og fosteret som skjæres ut av magen hennes. Dette indianeropprøret som Siouxstammen starter fører til massehenging av over 300 indianere, og filmen gjengir det historisk korrekt, helt ned til galgetypen.

The Emigrants og New Land kan ses på som en lang film, og innspillingen tok svært lang tid. En person skilte seg, møtte en annen kvinne, giftet seg og skilte seg fra henne igjen, alt i løpet av innspillingen. Det var alltid sagt at Max von Sydow skulle spille Karl Oskar om det ble en filmatisering av bøkene, så Troell «arvet» på en måte ham. Produsenten ønsket Ullmann etter å ha sett henne i Hour of the Wolf. Siden studioet ville ha farger denne gangen, ble det farger og ikke svart-hvitt som i Here Is Your Life. Faktisk så ble filmen heller ikke spilt inn i USA, men i Skåne. Det var vanskelig å finne lokasjoner i USA med så mye urørt natur som de trengte, så Skåne ble sjekket ut og besto med glans.

Dette storverket, The Emigrants og New Land, er et av de største verkene om innvandring og utvandring. I disse filmene ligger det mye klokskap og relevant historiefortelling for oss som lever i dag. Mennesker har alltid vært i bevegelse, og innvandring er ikke noe nytt. Og det Kristina og Karl Oskar opplever, og deres tanker og følelser er ikke ulikt hva mange opplever i dag.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Emigrants, Here Is Your Life, Apu og Pelle Erobreren.

Øyeblikket: Mest fordi det er så sjokkerende i all sin eksplisitte gru. Da nabogården blir angrepet av indianerne og alle blir drept, ender kameraet opp med et bilde av spebarnet tredd på en påle. Det ble skjært ut av mors mage og satt opp til skrekk og advarsel. Veldig uventet og sjokkerende.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1. Bildet oppleves som skarpere og bedre her enn i The Emigrants. Forklaringen er nok bare at det er flere utendørs og solrike scener her, mens den forrige filmen foregikk mye innendørs og på skipet. Det er en god restaurering, med rike detaljer og farger. Paletten er riktignok noe dempet, men bildet er som det skal være. Lyden er presentert i mono, ukomprimert. Det er et flott og rikt lydbilde vi får.

Ekstramateriale

New conversation between film scholar Peter Cowie and director Jan Troell: Dette intervjuet varer i 35 minutter. Troell hadde ikke lest bøkene av Moberg da han fikk tilbudet om å regissere, og tilbudet kom på bakgrunn av hans forrige film Here Is Your Life. Wilhelm Moberg var en opprører og hadde sterke meninger om samfunnet. Men han var mild med manuset, han hadde bare mindre korrigeringer som da også ble fulgt. Den største konflikten sto rundt spørsmålet om dialekter skulle snakkes i filmen. Troell ville ha forskjellige dialekter, Moberg ville ha riksmål. Troell vant.

New interview with actor Liv Ullmann: Det var stor motstand mot at Liv Ullmann skulle spille Kristina i Sverige. Kristina var en kjær figur for svenskene, og at en nordmann skulle spille henne ble for mye for noen. Attpåtil kunne ikke Ullman svensk veldig godt. Ullmann sammenligner Bergmann og Troell ved å si at Bergmann var et geni og at Troell var en kunstner. Hun fortsetter med å si at Troell skapte god atmosfære på settet og var den beste regissøren hun har jobbet med, og at disse filmene var de beste hun har vært med i. Kristina var også hennes beste rolle. Og det var faktisk Troell som fikk henne til Hollywood, ikke Bergmann. 24 minutter.

Trailer: Starter med massehengingen av indianerne. Så formidles det kritikk av indianerbehandlingen som myndighetene står bak. Deretter fokuserer traileren på forholdet mellom indianerne og nybyggerne, som individer. Traileren er ikke kronologisk, og dramatisk så det holder. Fire minutter. Bra!


The Emigrants

The Emigrants (Criterion nr. 796)(Blu-ray)

Sverige – 1971 – Jan Troell (farger) – 191 minutter

Liv Ullmanns beste rolle

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Sverige i 1844. Et ungt ektepar ser nok en dårlig avling i øynene. Matjorda er skrinn, og ikke har de hest heller. De har to barn, og gjeld. Snøen kom tidlig og gir seg sent. Dette er dårlige år for svenske bønder.

Nivå 2 (med spoilers)

Hovedpersonene i filmen er ekteparet Kristina og Karl Oskar, og Karl Oskars bror Robert. Robert er sent ute med å ta seg arbeid, og lever en god stund på Karl Oskar. Til slutt tar han arbeid hos Aron, som er en brutal arbeidsgiver. Sammen med Arvid begynner Robert å vurdere å dra til Amerika. Da han blir slått med gjerdestolpe av Aron, blir valget enkelt.

Karl Oskar blir mer og mer oppgitt over de dårlige avlingene. Han klandrer Gud og Kristina blir forferdet over det hun oppfatter som blasfemi. Da låven brenner ned, mener hun at dette er Guds straff. For Karl Oskar blir det dråpen som får glasset til å renne over. Han også vil til Amerika.

Onkelen deres, Danjel, er en meget religiøs mann som er i konstant konflikt med presten. Han holder sine egne religiøse sammenkomster, som en læstadianer, og dette fører til slutt til landflyktighet. Han tar med seg kone og flere av «menigheten» sin og velger Amerika.

Kristina og Karl Oskar mister sin datter på grunn av overspising av grøt, hvor risen ikke var ferdig modnet og vokste til dobbel størrelse i magen. Jenta ble sjalu på at andre fikk mat når hun gikk sulten, og da stjal hun grøten. Det ble hennes død, og nå har Kristina også fått nok av Sverige og sult og død. Hun blir med sin mann til Amerika.

Det koster 200 riksdaler for hvert menneske som vil bli med seilskipet til Amerika. På en eller annen måte for alle skrapet sammen pengene, og sjøreisen fra Helvete kan begynne. Allerede ved ombordstigning, blir det dårlig stemning da Karl Oskar ikke får sove ved familien sin. De danske matrosene kan ikke svensk, så kommunikasjonen er dårlig. Under overfarten skal rommet med soveplassene bli en pøl av sykdom, lus og død. Det er nesten som vi kan lukte urin, spy og svette. Èn etter èn skal hentes ut død av sykdom. Den første som dør er en ung jente med byll på halsen. Den neste er den eldre mannen hvis hjerte stoppet noen minutter hver morgen. Den tredje er Danjels kone Inga-Lena.

Danjell hadde lovet at hans menighet ikke trengte å lære seg engelsk, for de ville kunne språket flytende i det de satte foten på amerikansk jord. Så sterk er Guds kraft til de som er sterke i troen. Han lovte også at de aldri ville bli sjøsyke under overfarten, av samme grunn. Så da Inga-Lena blir sjøsyk, blir Danjel forferdet og mener hun har mistet troen sin. Slaget blir derfor ekstra sterkt for ham noen dager senere da han selv blir sjøsyk. Det fører ham ut i en eksistensiell krise, hvor han beskylder seg selv for å ha begått den aller største synden som er, nemlig å se seg selv som skyldfri.

Overfarten har tært på menneskene, både fysisk og psykisk. Kristina og Ulrika har hatt konfrontasjoner, og Kristina har vært forferdelig syk, men overlever. Karl Oskar og Kristina snakker med hverandre som om det går mot det siste, og har et vakkert utsagn «vi var de beste venner».

Endelig i land i Amerika, går ferden videre vestover med jernbane. Med ærefrykt ser de toget ankomme, og ingen av dem har noen gang sittet på et tog. Det er tilløp til panikken når toget setter seg i bevegelse, men så blir det en fin opplevelse. Kristina benytter anledningen til å dele maten med Ulrika, og dermed er uvennskapet deres over. Regissør Jan Troell var så tro mot boken at skuespillerne måtte sitte der hvor karakterene deres i boken satt.

Robert, som hele tiden har snakket om hvor rikt, fritt og klasseløst Amerika er, får et forklaringsproblem da de ser mer av landet. Møkkete og fattige amerikanere er lett synlige blant annet på havna. Ferden går videre med hjulbåt. Rike amerikanere har spesialbevertning på båten, og egne dekk. Robert konkluderer med at de som har vært i Amerika en stund er rike, mens de nyankomne bare ikke har rukket å bli rike.

På hjulbåten får de også se svarte menn i lenker, men merkelig nok er ikke det noe som de reagerer på. Hverken filmen eller karakterene bruker tid på dette. Også på hjulbåten er det dødsfall blant immigrantene, og likene blir båret i land og begravd. Nok en gang braker Ulrika og Karl Oskar sammen, nå over det at reisen er mye lenger enn det Karl Oskar har sagt før. Krangelen er basert på en misforståelse angående amerikanske miles og svenske mil. Ved båtreisens ende, må de ta til fots for å nå det eldre ekteparets sønn, som har skrevet at han har en stor gård med mange, mange mål land. Men han bor i en rønne, med gjengrodd land. Moren blir sønderknust.

Allikevel er det her de fleste vil slå seg ned. Bare Karl Oskar vil enda videre. Han skal til Ki-Chi-Saga, og går til fots til han finner sitt område. Her flerrer han barken av et tre, nå er området hans, og han kan endelig sette seg ned og hvile med et smil om munnen. Slik slutter The Emigrants.

Liv Ullmann har uendelig mye fint å si om regissøren, rollen som Kristina, filmen og de andre skuespillerne. Kristina er hennes beste rolle, og Jan Troell er den beste regissøren hun har arbeidet med. Han lot henne få ro til å utvikle rollen, og hun følte at hun ble kjent med Kristina. Max von Sydows karakter Karl Oskar ble hennes mann.

The Emigrants er den store filmen om skandinavisk utvandring, og New Land er den store filmen om de skandinaviske nybyggerne. Mange vil føle det naturlig å se disse to filmene som èn lang film på seks og en halv time. Men de kom i to forskjellige år, selv om de ble spilt inn i forlengelsen av hverandre.

Filmstaben dro over til USA for å finne lokasjoner for Ki-Chi-Saga, men det var veldig vanskelig å finne urørt natur der det passet. Faktisk endte de med å bruke Skåne, og plante mais der. Borte bra, hjemme best.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The New Land, The Passion of Anna,

Øyeblikket:

Lyd og bilde

 

Ekstramateriale

New introduction by theater and film critic John Simon: Kun to regissører klarer å gjengi arbeiderklassens kår på lerretet, og det er italienske Olmi og svenske Troell. Disse filmene til Troell burde ha blitt vist hvert sjette år, for de viser oss hva mennesker er. Troell er rytmens mester, og naturen er en egen karakter. 7 minutter og 27 sekunder.

To Paint with Pictures, an hour-long documentary from 2005 on the making of the films, featuring archival footage as well as interviews with Troell, Ullmann, producer and coscreenwriter Bengt Forslund, actor Eddie Axberg, and composer Georg Oddner: Dette er en veldig opplysende dokumentar på 57 minutter. Her diskuteres blant annet forholdet mellom forfatter Moberg og filmskaperne. Alt gikk greit til Expressen trykket promoteringsbilder sammen med sitater fra boka. Da brøt Moberg samarbeidet med filmskaperne, forlangte erstatning og ga pengene til forfatterfondet i Sverige. Den noe overdrevne reaksjonen kan ha noe med at han var kreftsyk på denne tide, en sykdom som drev ham til selvmord.

Trailer: Grei. Mange små episoder fra Sverige og Amerika.  4 minutter og 36 sekunder.

An essay by critic Terrence Rafferty: Dette er et  fint essay. Rafferty mener at vi bør se på det som et 6,5 timers verk. Når karakterene i film to splittes opp, gjør historien det samme. Troell eksaminerer ekteskap i denne filmen, som i alle hans filmer. Rafferty forklarer fort hvorfor Troell ikke lykkes som Hollywoodregissør.


45 Years

45 Years (Criterion nr. 861)(Blu-ray)

England – 2015 – Andrew Haigh (farger) – 95 minutter

En slags spøkelseshistorie

Nivå 1 (uten spoilers)

Norwich, England. I en uke skal vi følge et eldre ektepar, Kate og Geoff, som skal feire sin 45 års bryllupsdag til helgen. Men på mandag får Geoff et brev om at hans ungdomskjæreste har blitt funnet død, innefrosset i isen hun falt ned i den gangen for 50 år siden. Brevet setter i gang mange følelser hos ekteparet, hver på sin måte.

Nivå 2 (med spoilers)

På den første dagen introduseres brevet som skal få så fatale følger for forholdet mellom Geoff og Kate. Geoff hadde en kjæreste da han var i 20-årene, men hun falt ned i en bresprekk og omkom da de var på en guidet brevandring. Nå, kanskje 50 år senere, har liket blitt funnet, innkapslet i is og vel bevart. Som vi skal få vite senere, mottar Geoff brevet fordi han står oppført som nærmeste pårørende til Katya. Dette at Geoff og jenta skal ha vært gift kommer som et sjokk på Kate. Geoff forsøker seg med at han trodde han hadde fortalt henne om situasjonen som gjorde at de utga seg for å være gift.

Kate reagerer først med medfølelse og interesse for situasjonen, men skal etter hvert føle at Katya tar uforholdsmessig stor plass i deres liv, spesielt nå som de planlegger deres 45-års feiring av bryllupet. Den avdøde jenta føles som et spøkelse som ligger i veggene. Enda verre er følelsen av at hun har ligget i veggene i hele deres samliv, siden Kate nå forstår at mange av Geoffs valg kan ha vært motivert av sitt forrige forhold. Valg som det å ikke ville ha barn, hvilken hund de skulle ha og hvor de dro på ferie.

Brevet reiser spørsmål om Geoff vil reise til Sveits for å se liket av Katya. Det er ikke noe Kate ønsker han skal gjøre, men Geoff bearbeider situasjonen og eventuelle valg på egenhånd. Dette støter Kate enda lenger ut i det uvisse, og hun føler seg ekstremt ensom, noe vi kan se illustrert gjennom turene med hunden. Første gang ser vi hun og hunden gå tur sammen, neste gang springer hunden langt foran henne og tredje gang er hunden utenfor bilderammen. Kate er ensom ute på marken. Fra torsdag av slutter hun med turene med hunden. Vi ser nok et eksempel på at livet deres forandres på grunn av Katya.

Kate har en god venninne, men hun kan ikke prate med henne om disse problemene. Hun forsøker heller å dreie Geoffs minner inn på det de har hatt sammen. Geoff historie er full av melankoli. Han ønsker at Kate skal forstå. Han er nervøs og skyldtunget, men forsøker å late som om situasjonen de er i ikke er noen stor sak. Kate derimot har behov for at Geoff slutter å snakke om Katya. Geoff forsvarer seg selv og Katya, og sier at Kate ikke kjente Katya. Dette stenger Kate ytterligere ute. Filmen handler i all vesentlighet om historiens virkning på Kate.

Geoff har behov for å bearbeide følelsene sine, men feilen han gjør er å ikke ordentlig involvere Kate. Han låner bøker på biblioteket om breer og snøskred, og klimaendringer generelt. Han har vært på reisebyrået og forhørt seg om reiser til Sveits. Han nevner disse tingene vagt til Kate på forhånd, men han tar henne ikke med til biblioteket eller avklarer en eventuell reise med henne. De har begge sluttet å røyke, men Geoff starter igjen på grunn av belastningen brevet gir ham følelsesmessig. Kate blir også såpass preget av Katyas «tilstedeværelse», at hun også begynner å røyke igjen. I en scene mot slutten røyker Geoff inne i bilen sammen med Kate. Hvis vi ser på røykingen som en slags metafor for Katyas tilstedeværelse i livene deres, kan vi si at Geoff først blir preget av henne, før det smitter over til Kate, og til sist er tydelig til stede i samværet dem imellom.

Starten på filmens mest dramatiske oppdagelse, er Geoffs tur opp på loftet. Vi vet alle at spøkelser holder til på loftet, og Katya har på en måte tilholdssted der oppe. Her ligger bildene fra Geoffs ungdom, og lysbildefremviseren. De oppmerksomme blant oss vil ha fått med seg at før filmens første bilde hører vi den umiskjennelige lyden av en filmfremviser, med sine klikk og sin during. Lyder som assosieres med minner og fortid. Geoff vegrer seg for å involvere Kate i materialet han har liggende på loftet, og selvfølgelig fører det til at Kate går alene opp på loftet ved en senere anledning. Hunden forsøker å hindre henne, bjeffer kraftig som om den værer et spøkelse der oppe som ikke vil gjøre noen av dem noe godt. På loftet slår Kate på lysbildefremviseren og ser på bildene fra Geoff fortid med Katya. Og her gjør hun den store oppdagelsen, at Katya var gravid med Geoffs barn.

Kate konfronterer Geoff med hvordan fortiden hans har virket inn på livet deres, men Geoff forsvarer seg med at det slett ikke er dramatisk. Han er 100% dedikert til feiringen, som hun forlanger at han skal være. Det er ille for henne å vite at hun ikke har vært nok for ham, men ingen andre skal også vite det. Her har de to et diametralt forskjellig syn på samlivet deres, for Kate klarer ikke å tro ham når han sier at hun er kvinnen i hans liv. Hun vet at hun har vært nok for ham i hans liv, men hun tror ikke at han vet det.

Kate spiller piano, og det har vært en lidenskap for henne. Da hun lukker lokket over tangentene med en bestemt bevegelse, er det som en avskjed til de ambisjonene. Hun vil nå satse på å redde forholdet. Disse spillesekvensene er faktisk improvisasjoner av Charlotte Rampling. Den store dagen opprinner, og Kate finner et smykke fra Geoff i smykkeskrinet. På vei til selskapet forsøker ekteparet å bygge hverandre opp og finne tilbake til samholdet. Velkomsten i selskapet går bra, og masken holdes. Talen til Geoff inneholder alt det riktige, og som venninnen har spådd, kommer tårene hos Geoff mot slutten. Men ordene når egentlig ikke inn til Kate, selv om hun prøver.

Kate reagerer som en 20 år gammel jente på historien om Katya fra fortiden. Som regissør Haigh hevder i ekstramaterialet, snakker og tenker eldre folk akkurat som yngre. Charlotte Rampling har en helt vidunderlig evne til å formidle tanker og følelser kun med ansiktet sitt. Måten hun responderer på flere og flere opplysninger fra tiden med Katya, som levninger hun blir hjemsøkt av, er troverdig og hjerteskjærende. Hun blir dyttet lenger og lenger inn i fortvilelsen og usikkerheten rundt om hennes mann faktisk har valgt henne oppriktig som sin livspartner.

Måten Geoff har kapslet inn fortiden sin i en pupille av taushet, kan sammenlignes med hvordan Katya og hennes ufødte barn har blitt kapslet inn i isen. Når fortiden siver inn i nåtiden, blir Geoff drevet fra skanse til skanse. Det er stor grunn til å tro at virkningen på ekteskapet deres hadde vært mindre om Geoff hadde lagt alle kort på bordet da brevet kom, enn at Kate må grave og dra alle opplysningen frem i lyset selv.

Jeg hørte Morgenbladets podcast med forfatter Geir Gulliksen og samlivsterapeut Sissel Gran som diskuterte denne filmen. Her er Gulliksen kritisk til Geoff, og legger mye skyld ved hans føtter for problemene hans fortid skaper i forholdet til Kate og Geoff. Sissel Gran derimot, ser det slik at Kate må ta mye av skylden selv for sin overreagering og lite forståelsesfulle tilnærming til Geoffs følelsesmessige traume. Selv følger jeg Gulliksen, mens min kvinnelige samboer ligger nærmest Sissel Grans tilnærming. Altså har vi menn mest forståelse for kvinnen i filmen, mens kvinnene forsvarer mannen i filmen. Det er jo interessant.

De to ektefellene har komplementære egenskaper, og Alpene står i kontrast til det flate landskapet i Norfolk. Vi ser stadig det flate landskapet filmet i all sin prakt, mens fjellmotiver kan sees i malerier, for eksempel i selskapssalen før festen. Slik blir Katya til stede på flere måter, bevisst eller ubevisst hos oss. For Haigh var det viktig å vise at eldre mennesker også har sex. Han klipper ikke vekk fra scenen etter at døren til soverommet lukkes, slik vanlig er. I stedet foregår neste scene på innsiden av den døren. Geoff slår seg på brystet før de skal ha sex, som en blanding av at han vil psyke seg opp og være morsom. Samleiet blir en fiasko. Før dansen i selskapet slår han seg på brystet igjen, og den går heller ikke så bra som han tror.

Filmen ble filmet kronologisk, for at skuespillerne skulle vokse inn i rollen, i deres emosjonelle tilstand og gripe den bedre. Tagning nummer fem var ofte den beste. Regissør Haigh er en stor tilhenger av måltider og spising på film, men det er de færreste skuespillere. De har ofte ikke spytt i munnen under innspilling, noe som gjør det vanskelig å svelge.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Another Year, Amour, Away from Her og Scenes from a Marriage.

Øyeblikket: Det må bli slutten. Geoff tør opp under dansen deres, han føler vel at både talen og dansen har styrket forholdet deres. Men vi kan se at talen ikke har beveget Kate så mye som hun hadde håpet på. Så fornøyd er Geoff at han begynner å tøyse litt mot slutten av dansen. Men så bra er altså ikke alt blitt for Kate. Når Geoff løfter armen hennes i været, river hun den til seg, og ser rundt seg med et desperat blikk. Hun aner ikke hvordan livet hennes skal bli nå. Hun er ikke lykkelig.

Lyd og bilde

Det er et rent, skarpt og fint bilde, men veldig lite prangende. Dermed føles det visuelle uttrykket veldig nedtonet, noe som står i stil med historien. Her er ingen skarpe farger som springer mot deg, eller utendørsscener badet i sol. Lyssetting virker veldig naturlig, og tidvis er det litt overskyet og dunkelt. Formatet er 1.85:1, med et lydspor i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det er en dialogdrevet film, men med plass til noen fine lydeffekter som hever opplevelsen. Meget fin lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Haigh and producer Tristan Goligher: Et veldig fint kommentarspor hvor produsent og regissør har en fin samtale gående. Mange små opplysninger og grunngitte valg blir forklart til oss mens vi ser scenene.

New documentary featuring interviews with Haigh, Goligher, actors Charlotte Rampling and Tom Courtenay, editor Jonathan Alberts, and director of photography Lol Crawley: Denne 36 minutter lange dokumentaren er veldig hjelpsom for å få små hint om hvordan vi kan tolke oppførselen til de involverte. Det var fascinerende for regissør Haigh å kunne lage en film om et ekteskap som faller sammen på grunn av noe som ikke engang hendte med den kvinnelige karakteren. Samtidig ville han få frem at eldre mennesker tenker og snakker som yngre. Haigh ser 45 Years som en videreføring av Weekend, hans forrige film. Han tenker at dette kunne ha skjedd paret i Weekend 40 år senere.

New interview with David Constantine, author of the short story on which the film is based: Novellen hans fikk sitt utspring i en historie som en venn fortalte om en mann som hadde blitt funnet innefrosset i is. Constantine ble interessert i konflikten mellom fortid og nåtid.. Han mener at vårt indre individ har en konstant alder. For øvrig elsket han filmen

Trailer: Denne syntes jeg ikke var bra. Det er vanskelig å få noe inntrykk av problemstillingen. Traileren er for vag og pregløs. Ca to minutter lang.

An essay by critic Ella Taylor: Et veldig nyttig, og klokt, essay. Hun stiller et viktig spørsmål som vi tilskuere kan ha delte meninger om. Er Geoff et barn som må stelles med av sin fornuftige kone, eller er han en fri sjel som ble frarøvet sitt liv da Katya døde? Er Kate en negativ kvinne som påpeker hans mislykkede forsøk på å lese Kirkegaard, eller er hun nettopp den han trenger for å holde bena på jorda?


Blood Simple

Blood Simple (Criterion nr. 834)(Blu-ray)

USA – 1984 – Joel Coen (farger) – 95 minutter

Blodets logikk

Nivå 1 (uten spoilers)

Ray jobber for Julian Marty på baren, og har et forhold til kona hans. Marty har satt en privatdetektiv på saken, og vet nå om Ray og Abby. Og han har ikke tenkt å la dem slippe unna.

Nivå 2 (med spoilers)

Blodet, eller drapet, kan oppleves som den eneste logiske utveien noen ganger. Som regel er det mer en vei inn enn det er en vei ut. En vei inn til flere drap.

Blood simple er et uttrykk som omfatter en slags vill tilstand av vold. Når det ikke finnes andre løsninger enn drapet. Skylappene er på. Og når du først har resonnert deg dit, er veien kort til andre drap, enten fra deg selv eller andre.

Dette er debutfilmen til Coenbrødrene. For meg er den av de mindre interessante Coenfilmene. Det er ikke nok her til at jeg blir virkelig engasjert i karakterene eller historien. Jeg synes også den har snev av elementer fra det jeg kaller «80-tallsfilm kynismen», og det er aldri en god ting. Forsøkt oppsummert er det denne atmosfæren som preger mange seriøse 80-tallsfilmer, en slags nihilisme eller likegyldighet til lidelse. Både filmenes budskap og deres karakterer går rundt i et moralsk vakuum som jeg ikke ser i andre tiår. Kanskje kan elementer som 80-talls estetikk og musikk også gjøre sitt til denne kulden, sammen med 80-tallets høyrebølge og jappetid. Hvem vet?

Filmen er derimot interessant som starten på en høyst særegen filmkarriere for Coenbrødrene. Den har en råhet og røffhet ved seg som er appellerende. Ting som er «feil», og som de aldri ville gjort i dag, fungerer fint i «Blood Simple». Hardheten i handlingen og hardheten i uttrykket står fint til hverandre. Det estetiske uttrykket er uferdig, eller bedre, lite polert. Og det kan være en flott egenskap. Noen ganger kan lave budsjetter og amatørenes dedikasjon være en velsignelse.

Emmett Walsch sa ja til å spille i filmen, men sa ikke ja til å få betalt med sjekk. Så godt kjente han filmskaperne ikke. Så for hver uke hopet det seg opp med kontanter hos Walsch. Han har tydeligvis problemer med tillit, for han følte ikke at han kunne legge pengene fra seg noe sted heller. Han måtte ha dem på seg under innspillingen, og lommene blir tyngre og tyngre fra scene til scene. Sjekk spesielt ut scenen hvor han ringer fra telefonkiosken. Lommene bugner av penger.

Kort fortalt om handlingen: Ray forsøker å få utbetalt lønn han har til gode fra sjefen, etter at han har blitt konfrontert med at forholdet er avslørt. Det får han selvfølgelig ikke. Derimot skal han få noen salver med bly i panna, om alt går etter bareier Martys ønske. Privatdetektiven tar på seg oppdraget som leiemorder. Han viser frem falske bilder av Ray og Abby døde i sengen, og får utbetalt pengene. Så skyter han Marty.

Marty sitter altså tilsynelatende død ved skrivebordet sitt da Ray tar seg inn i baren for å hente ut lønnen sin. Revolveren til Abby ligger på gulvet, og Ray antar selvfølgelig at det er Abby som har drept ektemannen. I Rays kaotiske tilstand, føles det smartest å ta det med seg liket for å grave det ned. Underveis våkner Marty til live, og Ray graver ham ned levende. Etter dette føler Ray at Marty er etter ham, selv om det er umulig. Abby forstår selvsagt ikke hva som foregår, og Ray klarer ikke lenger å formidle følelsene sine. Og detektiven har tenkt å fullføre oppdraget sitt allikevel. Han lykkes med Ray, det er verre med Abby. Og Abby tror hun drepte Marty, når det er privatdetektiven som må bite i gresset for hennes stålvilje. En sirkel av unødvendige drap er sluttet.

Blood Simple må kunne klassifiseres som en neo-noir, med sin hardkokte handling og særegne estetikk. Her er mye mørke og (mislykket) lyssetting. Neonlysene spraker både utendørs og på barene. Nærbilder og både høye og lave kameravinkler benyttes flittig. Og det ender heller ikke så godt. Alle trekker i en tråd til hele livet deres ligger raknet foran dem.

Frances McDormand debuterte i Blood Simple, og var livredd for å overspille. Hun «stjal» rollen fra Holly Hunter, og fant ut at hun skulle forholde seg helt rolig når hun ikke sa replikkene. Hun leste gjennom manuset og fikk småpanikk da hun så sexscenene. Måtte hun vise seg naken? Coenbrødrene forsikret henne om at hun ikke måtte det. De skulle ikke selge denne filmen på sex, de skulle selge den på vold. Ja, da så. På settet ble hun sammen med Joel Coen, og de er fremdeles gift.

Det er alltid mange tilfeldigheter involvert når en debutfilm skal realiseres. Man kan tenke at Texas er et viktig element i Blood Simple, men det eneste viktige med Texas var at fagforeningen stod svakt der, slik at det ble billigere å filme. Jim Thompsons bøker er ikke inspirasjonen til filmen, da de ikke hadde lest dem. Coenbrødrene leste dem senere og kan absolutt se likheten.

På en måte er det en enkel liten krimfilm, men den har elementer av horror. Coenbrødrene ble inspirert til denne retningen gjennom sitt vennskap med Sam Raimi. Dette rundt Marty og telefonene skaper en uhyggestemning, og gjør at filmen stanger i rammene for den realistiske neo-noiren.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night Moves, Fargo, Double Indemnity og Body Heat.

Øyeblikket: Introduksjonen. Emmett Walsch sin voiceover, som snakker om Texas og kommunisme, det å stå helt alene og det å bli tatt vare på. I Texas er man alltid overlatt til seg selv. Anslaget skaper en illevarslende stemning. Noe hardt, kynisk og ensomt.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.85:1, med 5.1 surround DTS-HD Master Audio lydspor. Det er et kalkulert og elegant lydspor, ikke bare det flotte pianotemaet som gjentar seg i filmen, men også hva effektene angår. Bakhøytalere brukes slik jeg liker det, med retningsbestemte effekter. Bildet sliter med å være litt soft noen steder, og dette må settes på kontoen for debutanter. Coenbrødrene ser feil i dag som de ikke la merke til den gang. Ellers er det et flott bilde, skarpt og fine detaljer. Fargene er flott gjengitt, også glorete neonreklamer innendørs.

Ekstramateriale

New conversation between Sonnenfeld and the Coens about the film’s look, featuring Telestrator video illustrations: Dette var veldig spennende og den første av sitt slag jeg har sett. Fotografen sitter sammen med Coenbrødrene og går gjennom filmen. Ved passende anledninger tegnes det på skjermen og noe vi bør se utheves. Slik blir vi blant annet gjort oppmerksom på hvor mye spinnvill lyssetting det er i filmen. 70 minutter.

New conversation between author Dave Eggers and the Coens about the film’s production, from inception to release: I denne 35 minutter lange samtalen får vi mange interessante opplysninger om filmen og Coenbrødrenes tankegang. Spesielt bet jeg meg merke i at de avviser all søken etter mening i filmene deres, være seg politiske eller sosiale kommentarer. Faktisk er de skuffet over at en film i seg selv ikke er nok for noen mennesker.

New interviews with composer Carter Burwell, sound mixer Skip Lievsay, and actors Frances McDormand and M. Emmet Walsh: Frances McDormand har jeg alltid hatt et godt inntrykk av, men jeg visste ikke at hun var så ekstremt selvsikker. Det blir faktisk litt i meste laget. Hun snakker om at hun ikke er interessert i om en regissør er flink med skuespillere. Han må kunne klippe en film. Hun trenger ingen for å levere en bra rolletolkning. 25 minutter. Komponisten og lydmikseren snakker i til sammen 23 minutter, i et ganske uinteressant klipp. De forteller at Coen aldri snakker om filmens mening, så det var lite hjelp å få. Emmet Walsch var utdannet innen markedsføring, men hoppet over til dramaskole. Han er yankee, født i Vermont, men det skulle man ikke tro! Pussig nok mener han at han spiller sympatiske mennesker i Blood Simple og Straight Time, som bare blir misforstått. 16 minutter.

Trailers: Den første traileren er en såkalt «fund rising trailer» på ca to minutter. Den er tøff, enkel og amatørmessig. Den originale traileren er på halvannet minutt og er god. Den spiller på setningen «Breaking up is hard to do». Re-releasetraileren er lengre, men ikke bedre. Her blir Coenbrødrenes meritter trukket frem.

An essay by novelist and critic Nathaniel Rich: Godt og ganske langt essay om filmen.