Hopscotch

Hopscotch (Criterion nr.163)(Blu-ray)

USA – 1980 –Ronald Neame (farger) – 105 minutter – actionkomedie

Å hoppe paradis gjennom Europa.

Nivå 1 (uten spoilers)

En av CIAs beste agenter, Kendig, blir støtt ut i kulden av sin nye sjef, en usympatisk og ganske inkompetent streber ved navn Myerson. Kendig akter ikke å ta til takke med en kontorjobb på arkivet. Derimot vil han hevne seg ved å skrive en bok om CIAs indre fadeser og krydre det med lite flatterende karakteristikker av navngitte agenter. Hverken CIA eller andre lands etterretning synes det er en god idé, og snart har Kendig både amerikanske og russiske spioner etter seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Hopscotch er en lettbeint spionthrillerkomedie, som kun er laget for å underholde. Og det klarer den ganske så bra. Det er vanskelig å ikke bli sjarmert av denne filmen, og spesielt vår protagonist Kendig i Walter Matthaus skikkelse. Han er en slik type helt som alltid ligger et hestehode foran sine fiender, og har en slags guddommelig kontroll på dramaturgien i det intrikate spillet som utfolder seg.

Det første Kendig gjør er å stikke av til Østerrike. Der møter han, i en særdeles elegant scene, en kvinne på en uteservering. De kommer i snakk da hun ønsker å gi ham råd angående vinvalg. Hele samtalen dreier seg om vin, før vi forstår at de er gamle kjente. Et kyss viser oss at hun er en gammel flamme av Kendig. Senere finner vi ut at hun er en tidligere agent hun også. Kendig skal bo hos henne, mens han skriver boken. Isobel er absolutt ikke enig i planen hans, men hun sier seg villig til å hjelpe.

En russisk toppspion deltar også i jakten på Kendig etter hvert, etter å først å ha prøvd å rekruttere ham. Sammen med Cutler fra CIA, er de to den største trusselen for Kendig. Cutler er en tidligere kollega av Kendig, og de to har stor respekt for hverandre og tilsvarende liten respekt for Myerson. Cutler vil helst ikke tro at Kendig akter å gjennomføre planen, men må til slutt innse at han vil det, og dermed sette sitt eget liv i fare. Dette kan ende med at Cutler må likvidere sin gamle venn.

Da Kendig sender første kapittel til CIA, KGB osv, eskalerer jakten på ham. Fremdeles mener Cutler at dette ikke bør tas alvorlig, men Myerson er av en annen oppfatning. For Kendig er alt et spill, og tydeligst kommer det fram da han leker katt og mus med agentene. Stadig nye identifikasjonspapirer og grensepasseringer er tydeligvis underholdende for Kendig. Høydepunktet for ham kommer da han klarer å leie sommerhuset til Myerson, og det blir skutt i filler av FBI under jakten på ham.

Kapittel etter kapittel blir postlagt til Myerson og CIA, og til slutt skal hele boken gis ut. Et forlag i London skal stå for utgivelsen. Myerson er desperat siden han er den som kommer dårligst ut i boken. Forlaget lar seg ikke skremme, og det store oppgjøret ser ut til å stå i London. Myerson har fått snusen i at Kendig skal forlate England ved kysten, og ankommer en flystripe i et helikopter. Kendig drar av gårde i et lite fly, men Myerson følger etter i helikopteret. Myerson skyter ned flyet, og det eksploderer rett utenfor kysten. Her ser filmen ut til å ta en dreining mot det mer alvorlige, siden alle nå anser Kendig som omkommet. Men selvfølgelig er det et tomt fly som blir skutt ned, fjernstyrt av en Kendig med full kontroll på bakken. Han og Isobel er snart på vei til Sør-Frankrike i en bil, lykkelige og forelskede. Og Ronald Neame har respektert bokens antivoldelige budskap.

Walter Matthau er jøde, og mistet flere familiemedlemmer i Holocaust. Derfor var han særdeles lite villig til å dra til Tyskland for å spille inn scener i Hopscotch. Ronald Neame på sin side trengte Matthau for å spille inn filmens åpningsscener under oktoberfesten i Tyskland. Men frontene sto steile, og Neame ga etter. Matthau skulle få spille inn sine scener i et studio i USA. Men etter en stund kom Matthau opp med et forslag om å gi hans sønn en rolle som CIA-agent. Neame syntes det hørtes greit ut, og det kunne la seg gjøre om Matthau ble med til Tyskland og spilte inn scener der. En motvillig Matthau gikk til slutt med på det. Enda noe senere foreslo Matthau at hans stedatter kunne spille den kvinnelige piloten som tar han til Bahamas. Greit, sier Neame, om Matthau blir med inn på oktoberfesten og tar de siste scenene der. Aldri i livet, sier Matthau, han drikker ikke øl med krauter. Men tilslutt ble han med på det. Alt gikk Neames vei til slutt.

Ned Beatty, som spiller Myerson, var en meget religiøs mann. Han spilte alltid drittsekkroller, men var egentlig en omtenksom og vennlig mann. Han er vel mest kjent for å «squeal like a pig» i Deliverance. Han bannet aldri privat, men Neame fikk han til å banne mye i Hopscotch. Og Beatty øvde under lunsjpauser ved matbordene for harde livet. Skjellsordene fløy.

Walter Matthau var en musikkelsker, og operaekspert, men hadde sjelden fått demonstrert det på film. Men i Hopscotch får han portrettere en mann med et sterkt forhold til klassisk musikk. Mozarts komposisjoner gjennomsyrer filmen, og Kendig nynner med. Kendig elsker Mozart, og etter hvert som han blir varm i trøya, blir det modigere arier i dusjen eller bilen. Et morsomt grep er at bildet av Myerson på skrivebordet skifter fra gang til gang vi ser det. Myerson blir surere og surere på bildet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Charade, tidlig James Bond og Charley Varrick.

Øyeblikket: Når Myerson må være med på å skyte i filler sitt eget feriehus i Savannah, siden Kendig har kløktig arrangert et «angrep» mot agentene som nærmer seg huset. FBI gjør som FBI pleier å gjøre når det skytes mot dem. De fyrer av alt de har mot huset i flere minutter, og ikke en vegg eller et vindu er helt når de er ferdig. Myerson vet hva som kommer til å skje, men han må bare stå å se på.

Lyd og bilde

Et litt uvanlig bildeformat på denne filmen, 2.39:1. Jeg synes at utseendet på filmen omtrent er som en DVD, dessverre. Lite skarphet, lite detaljer og dybde. Hopscotchblurayen gir meg rett og slett et DVDinntrykk, med sitt litt kornete og flate uttrykk. Lyden er mono, men helt ok. Litt på den beskjedne siden.

Ekstramateriale

Interviews from 2002 with director Ronald Neame and writer Brian Garfield: Forfatteren av boken Hopscotch ville skrive en bok som var spennende uten at noen døde. Ronald Neame ville lage en film som var en tour de force for Matthau. Disse intervjuene på 22 minutter er interessante og underholdende.

Walter Matthau in a 1980 appearance on The Dick Cavett Show: Pussig valg av ekstramateriale kan man si. Matthau og Cavett har en hyggelig og morsom samtale, men den har ikke noe særlig med film å gjøre og absolutt ingenting med Hopscotch å gjøre. 22 minutter.

Trailer and teaser: Jeg vil si at teaseren er litt bedre enn traileren. Der hvor traileren er høyst ordinær, har teaseren litt mer kreativitet, selv om den er ca halvparten så lang med sine ett minutt og 37 sekunder.

Optional broadcast television audio track for family viewing: Faktisk et lydspor hvor all banning er fjernet, slik at filmen passer for en familievennlig TV-kveld.

An essay by critic Glenn Kenny: Et lettlest og underholdende essay av fin lengde. Opplysninger om Neame og hans karriere krydres med historier om samarbeidet mellom Neame og Matthau.


sex, lies and videotape

sex, lies and videotape (Criterion nr.938)(Blu-ray)

USA – 1989 –Steven Soderberggh (farger) – 100 minutter – drama

En amerikansk Gregers Werle

Nivå 1 (uten spoilers)

Anne strever med et kjærlighetsløst ekteskap. Mannen hennes er utro med hennes egen søster. Da Graham, en gammel venn av hennes mann, kommer flyttende til byen, blir hun fascinert av hans utradisjonelle syn på livet. Det kommer til å få store konsekvenser for hennes eget liv.

Nivå 2 (med spoilers)

sex, lies and videotape er en film som har mye til felles med Who’s Afraid of Virginia Wolf. Det er omtrent ingen utendørsscener, og vi får følelsen av et kammerdrama. Det som driver historien fremover, er oppdagelser av andres handlinger eller hemmeligheter i personligheten. Det viser seg fort at Graham ikke liker den nye utgaven av John, og den følelsen er gjensidig. De har vokst fra hverandre.

Vi hopper like godt til filmens kjerne, og omdreiningspunkt, nemlig videokassettene som Graham oppbevarer på stuen i sin lille leilighet. Da Anne spør, svarer han ærlig at det er videoer tatt av kvinner som forteller om sine innerste seksuelle fantasier og sine seksuelle opplevelser. Graham kjennetegnes av han han alltid er ærlig. Anne blir så sjokkert og frastøtt at hun forlater leiligheten umiddelbart. Det skal ta lang tid før hun kommer tilbake, men da i en annen sinnstilstand, en sinnstilstand som fører henne til å bli en av disse kvinnene som tas opp på bånd. Hun har ingenting å tape lenger, etter å ha avslørt at John ligger med hennes søster Cynthia.

John er den tydeligst tegnede karakteren i filmen, noen vil si nærmest karikert. Han er en sleip og uærlig go-getter, opptatt av penger og prestisje. Ikke overraskende er han også advokat. Hans verdenssyn stråler ut fra en oppfatning om at alt er der for ham, og kan han ta det har han rett til det. Han har også den sjarmerende egenskapen å framstille seg selv som offer i alle konflikter, uansett hvor mye han selv er årsaken til problemet. Han kan snu enhver situasjon på hodet. For meg var det disse scenene som skapte den største latteren. En tidlig Trumpaspirant der altså.

John har jevnlig sex med Cynthia, og bare det at Cynthia er søsteren til Anne vitner om en dårlig utviklet empati. I tillegg synes han det er stas at han kan ligge med henne i ektesengen i hans eget hus. Dette skal komme tilbake og bite ham i ræva på to måter. For det første er det han som ønsker at Anne skal bli med Graham på husjakt, slik at veien ligger åpen for at han selv kan få besøk av Cynthia. Det er under dette besøket at Cynthia mister øredobben sin som Anne finner og legger to og to sammen. For det andre skyver han Anne inn i et bekjentskap med Graham som skal føre til en utvikling i Anne som ikke er til Johns fordel.

Cynthia er på mange måter en kontrast til Anne. Da hun hører at Anne har møtt Graham, er hennes første tanke at hun vil møte ham, og eventuelt forføre ham. Det virker som hun må ha alle menn som er involvert i Annes liv, i hvert fall om de er en erotisk eller mulig erotisk partner for Anne. Cynthia er en veldig seksuell kvinne, og framstår som litt av en man-eater. Dette er stikk motsatt av Anne, som ikke har noen interesse av sex. Hun opplever masturbasjon som litt dumt, og sex som overvurdert. Denne holdningen kan jo ha påvirket Johns handlingsmønster, og skinne litt lys over hvorfor han er utro. Derfor er det overraskende at nettopp Anne returnerer til Graham for å lage en «sex-tape». Hun har brutt med John i hodet sitt, og vil bli en annen. Dette skal frigjøre henne fra sitt gamle jeg, slik jeg forstår det. Denne sekvensen i filmen er spesielt kløktig regissert av Soderbergh. Vi ser henne komme hjem til John etter å ha vært hos Graham, og forlange skilsmisse. I diskusjonen som følger, hvor John selvfølgelig fremstiller seg selv som offer, får han vite at hun har spilt inn en kassett. Han drar i raseri for å konfrontere Graham. Etter å ha slått ned Graham, setter han på kassetten og ser på den. Vi, som tilskuere, får se John se opptaket før vi blir transportert inn i selve opptakssituasjonen. Når den er ferdig, er vi tilbake i stuen med John, hvor han nå også har sett ferdig kassetten. Elegant, altså.

sex, lies and videotape tar opp grunnleggende temaer som er del av forholdet mellom mennesker i et kjærlighetsforhold. Sex og løgner, selvfølgelig, men også hemmeligheter og skjulte sider ved en partner som du har levd lenge med. I denne filmen er det videokassetter som bringer hemmelighetene og løgnene fram i lyset. Noen av oss klarer ikke å snakke om slikt ansikt til ansikt med partneren. Og atter andre av oss finner uvanlige måter å få utløp for seksuelle drifter, som Graham gjennom videokassettene. Han har kommet til en erkjennelse om at han bare vil snakke sant, etter å ha levd et liv i like stor løgn som Anne og John. Før levde han et liv hvor han løy til sin kjæreste hele tiden, og dette er hans oppgjør med den livsførselen. Er han en amerikansk utgave av vår aller Gregers Werle, fra Ibsens Villanden? Han som føler det som sin oppgave å rense alle skap for skjeletter, slik at mennesker han kommer i kontakt med kan leve rene og ærlige liv?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Tape, Blow Up, Blow Out, The Conversation og Public Access.

Øyeblikket: En både morsom og trist scene. På soverommet konfronterer Anne John med sin mistanke om at han er utro, noe han definitivt er. Men samtidig har hun som vi alle ville hatt, et ønske om at det ikke er slik. Derfor er hun disponert for å tro på ham, om han bare klarer å argumentere litt overbevisende. Og er det noe John kan er det å gjøre seg selv til offer, og vise at han blir urettferdig behandlet. Han gjør det ved å gå inn i advokatrollen sin, og spille på rettsterminologi og uskyld. Anne føler hun har fått det hun trenger, og legger seg lettet inntil John, som har ridd stormen av for denne gangen.

Lyd og bilde

Det mest slående med denne utgaven er ansiktsfarger, og hudfarger generelt. Den naturlige gløden i ansikter kommer flott frem, med svette og gjenskinn i huden. Åpningsscenen har en herlig tekstur og imponerende gjengivelse av filmkorn. Kontrast og dybde er fint gjengitt. Bildeformatet er 1.85:1. Lydformatet er 5.1 surround mix, og dialogen blir veldig fint formidlet til oss. Super utgivelse.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1998 featuring Soderbergh in conversation with filmmaker Neil LaBute: Et fint kommentarspor. Labute i venstre høyttaler, Soderbergh i høyre, slik at det er greit å skille dem. Stemmene er nemlig ikke så ulike. God kjemi og stemning. En utfordring for en ny regissør er å begrense seg, og ikke putte alt de kan på daværende tidspunkt inn i filmen, så den blir overlesset. Men det kan være fristende, siden de ikke vet om de vil få sjansen til å lage en til. Andie MacDowell var faktisk andrevalget, men Soderbergh er kjempefornøyd med henne. Labute mener det er merkelig at en så frastøtende dialekt kan komme ut av et så vakkert ansikt…

New introduction by Soderbergh: Kort, standard intro.

Interviews with Soderbergh from 1990 and 1992: I det første intervjuet fra 1990 som varer i 9 minutter, snakker Soderbergh om hvilke filmer som inspirerte ham til å lage sex, lies and videotape. Her nevnes Carnal Knowledge, Last Picture Show og Five Easy Pieces, altså 70-talls filmer fra New Hollywood-perioden. Han mener at en film som sex, lies og videotape, på tross av tittelen, ikke trengte å vise sex. Filmen handler om det som leder opp til sex og det som skjer etterpå. I 1992 deltar Soderbergh på The Dick Cavett Show. Hans påfølgende film Kafka har blitt lansert, og Soderbergh snakker om prosessen ved å lage film. 13 minutter.

New documentary about the making of the film, featuring actors Peter Gallagher, Andie MacDowell, and Laura San Giacomo: Peter Gallagher, som spiller John, mener at Reagen startet tidsepoken som John er advokat i. Det var en dog-eat-dog periode. Andie MacDowell brukte mye av seg selv i filmen. Hun var gravid, så hun følte at det ga henne en mykere fremtoning. Hun brukte også erfaringene ved å vokse opp i sør i formidlingen av ekteskapet med John. James Spader elsket når det skjedde feil som han kunne improvisere rundt. Det ga ham en mulighet til å gjøre ting mer reelt.

Interview from 1989 with actor James Spader: I Cannes vant Spader prisen for beste skuespiller. Han er opptatt av å få frem at humor er viktig i filmen, og at den kan være provoserende. 5 minutter.

New conversation between sound editor/re-recording mixer Larry Blake and composer Cliff Martinez: Blake slår til med en morsom og bastant mening da han påstår at om filmen hadde blitt skutt i svart-hvitt og blitt hetende Mode: Visual, ville det vært tidenes mest pretensiøse filmtittel. Komponisten Cliff Martinez er veldig bevisst på at det ikke finnes musikk i vårt daglige liv, i den forstand at det akkompagnerer våre handlinger. Av denne grunn var han forsiktig med å styre følelsene til publikum med musikk. Musikken gir meg assosiasjoner til Twin Peaks. 20 minutter.

Deleted scene with commentary by Soderbergh: Annes psykolog er ikke enig med Anne at hun bør avslutte terapien. Han argumenterer sterkt mot idèene Graham har gitt henne. Da scenen ebber ut, forstår vi at Anne kommer til å være i terapi i 10 år til. 3 minutter og 20 sekunder.

Demonstration of sound restorations through the years: Her er det et tekstessay som beskriver lyd og bilderestaureringen. Vi får også servert filmklipp hvor vi får høre hvordan lyden har blitt forbedret. Kjempeinteressant. De filtrerer ut frekvenser som stammer fra uønskede lydkilder, som en generator til filmutstyret. 12 minutter.

Trailers: Den første traileren er nesten et mesterverk. Det er Soderberghs egen, og det er enkeltheten som først og fremst fungerer. Vi ser brytere og linser utvendig på kameraer, og elektronikkinnmaten med valser og kretser. Over dette ligger dialog fra filmen på lydsporet. Dette skaper en litt mystisk og spennende stemning, som gjør at vi ønsker å høre og se mer av videokassettene. Et hint til The Conversation? Ett minutt og 30 sekunder. Neste trailer er studioet Miramax sin egen på ett minutt og 37 sekunder. Her får de frem de kjente skuespillerne som er med, og traileren fremstår som mye mer tradisjonell. Ingen match for Soderbergh sin trailer.

An essay by critic Amy Taubin and (Blu-ray only) excerpts from Soderbergh’s 1990 book about the film: Utradisjonelt hefte. Det starter med Taubins gode essay om filmen, med tolkninger og betraktninger på film og produksjon. Deretter følger Soderberghs preproduksjonsdagbok, hvor vi får følge hele prosessen fra idè til innspillingsstart. Her er det masse interessant å lære om prosesser med finansiering, hestehandel og kompromisser. Alt sett med en regissørs øyne.


Pickpocket

Pickpocket (Criterion nr. 314)(Blu-ray)

Frankrike – 1959 –Robert Bresson (svart-hvitt) – 76 minutter – Drama

Tyvens ensomhet

Nivå 1 (uten spoilers)

Michel er en ung mann som fatter interesse for lommetyveri, og forsøker å perfeksjonere sin nye profesjon. For ham blir det en besettelse og den innehar spenning, erotikk og fatalisme. Han har få mennesker rundt seg, men en døende mor, en vakker jente han er forelsket i og en god venn er hans tynne tråd som knytter ham til samfunnet rundt seg. Ellers er det politiet som er mest til stede i livet hans.

Nivå 2 (med spoilers)

Pickpocket ble en umiddelbar klassiker, og kan sies å være den første rendyrkede Bressonfilmen. Mange filmer skylder mye til Pickpocket, som Taxi Driver, Casino, American Gigolo og Barnet av Dardennebrødrene. Mange oppfatter Bressons filmer som langsomme og at ingenting skjer, men det må jeg si meg uenig i. Her er ingen scener unødvendige, og egentlig beveger filmen seg fra hendelse til hendelse i et raskt tempo. Det som kan føles langsomt er repetisjonene. Bresson gjentar ofte situasjoner, men i en annen form. I tilfellet med Pickpocket er filmen løst basert på Dostojevskijs Forbrytelse og Straff. Dostojevskij repeterte ting flere ganger, og Bresson følger denne rammen i filmen. Noen ganger gjør han det filmisk, andre ganger gjør han det «tilsynelatende». Med det mener jeg at han kan la oss høre en fortellerstemme beskrive en hendelse, mens vi ser det blir skrevet i en dagbok eller et brev. Deretter ser vi scenen spille seg ut i filmen.

Han kan også bruke doble hendelser, parallelle karakterer og lyder som blir gjentatt. Nesten alt blir gjentatt i en Bressonfilm. Vi kastes ofte inn i situasjoner. Lyder kan oppleves som forsterket og overdrevne, ofte fra kilder vi aldri ser. Han kan med lydene fortelle oss hvor vi er, uten at vi ser noe som forteller oss hvor vi er. Eksempler på dette er lyder fra en togstasjon eller en veddeløpsbane. Andre regissører vil heller vise oss tog som ankommer eller hester som springer.

Bressons største kjennetegn er vekten han legger på hender og hendenes bevegelser. Han er også opptatt av øyne og blikk. Noen ganger vil hendelsene vi ser motsi fortellerstemmen. Da må vi selv fylle inn hendelsene. Vi kan for eksempel se Michel forlate veddeløpsbanen etter et tyveri. Fortellerstemmen beskriver en meget vellykket dag, og at Michel føler seg som en konge. Neste scene viser oss Michel sittende klemt mellom to politimenn i baksetet på en bil på vei til arresten. Fortellerstemmen er altså upålitelig. Samtidig ender denne situasjonen med at politiet må la Michel gå, så til slutt har kanskje fortellerstemmen rett allikevel. Og muligens gjorde denne siste vendingen opplevelsen enda rikere for Michel, for mye av fascinasjonen hans beror på spenningen ved å bli tatt. Vi ser flere ganger i filmen at han ser ut til å ha en seksuell nytelse av selve tyveriet, og det å stå tett opp mot sine ofre. De ser også ut til å muligens legge noe homoseksuelt i det at han står unødvendig tett på dem i en tom vogn. Er det et forsøk på å sjekke dem opp?

Bresson utelater ofte det andre filmskapere mener er essensielt, og dveler ved det unødvendige. Han viser en dør lenge før den åpnes, og han viser den lenge etter at noen har gått gjennom dem. Det samme er tilfelle med ganger. Dette skaper en uro hos publikum. Klær er symboltunge. Michels svarte klær symboliserer ensomhet og lukkethet. Jeannes åpne krage og lyse klær symboliserer åpenhet og uskyld. Lommetyveri har et seksuelt innhold eller preg. Det er seksuelt ladet og intimt når lommetyven presser seg mot offeret. Bresson bygger spenning ved å holde tilbake. Forholdet mellom Michel og hans mentor kan tolkes homoerotisk. Michel strever muligens med å undertrykke sin homoseksualitet. Hans syndsforlatelse kommer til ham gjennom hans kjærlighet til Jeanne. Kan det være reisen fra homofil til heterofil? Vi kan også hevde at Bresson mener at penger er roten til åndelig ødeleggelse.

Det finnes ørsmå eksempler på humor i Pickpocket. Ett eksempel er hans utsagn om at han har trodd på Gud…i omtrent tre minutter. Et annet eksempel er brevet fra Michel hvor han har dratt til London og sløst bort penger på gambling og kvinner. Ingen som har sett filmen tror på hans påståtte bravader med kvinner. Her er fortellerstemmen igjen upålitelig.

Michels siste raid foregår på veddeløpsbanen. Han forstår tydeligvis at lokkefuglen er en sivil politimann, men involverer seg allikevel med han. Politimannen hevder å ha vunnet masse penger på en hest som ikke var listet i programmet, og vi ser at Michel forstår det. Politimannen viser Michel en tykk rull med sedler han har vunnet. Allikevel forsøker Michel seg på et lommetyveri mot ham. Håndjernene klikker på plass rundt håndleddene hans, og ferden bærer i kasjotten. Ville han bli tatt? I fengselet vurdere han selvmord, som så mange andre Bressonkarakterer. Men Jeanne besøker ham, og fortellerstemmen forteller oss at alle omveiene han har tatt har vært for å komme til henne. Men leppene til Michel beveger seg ikke. Er det en innvendig kjærlighetserklæring til Jeanne?

Pickpocket er en oppvisning i effektiv historiefortelling. Et blikk kan være nok. Reisen til Milan etableres i løpet av 2 klipp. Det er en musikalitet i scenene som hjelper Bresson til effektivt å drive historien videre. Vesentlige hendelser vises ikke, men vi ser konsekvensen av dem, eller scenen etter den bortklipte. Dette skjer i scener hvor morens død ikke vises, kun begravelsen etterpå. Og arrestasjonen som ikke vises, men heller bilturen til politistasjonen etterpå. Bresson bruker ikke close-up av ansikter, som er det sterkeste virkemiddelet en regissør har. Derimot liker han som sagt å fokusere på hender. Han prøver å unngå ansiktsmimikk, gester og tonefall. I Q&A sekvensen i ekstramaterialet sier en av paneldeltagerne at det finnes nyanser i tonefallet, at det ikke bare er monotont. Hva følte så Bresson om samtidens filmer? Han likte noen, men mislikte de fleste. Han følte at de andre gjorde mye feil. Følte han så at han ikke ga publikum det de ønsket? Bresson mener at publikum føler det samme som han gjør når de ser filmene hans. Han spår at filmer vil fjerne seg fra teaterskuespillet i fremtiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Pickup on South Street, Barnet , A Man Escaped, The Conformist og Taxi Driver.

Øyeblikket: Tyveriene på jernbanestasjonen. En elegant montasje viser samarbeidet mellom tyvene, og hvor elegant det kan være når de lykkes.

Lyd og bilde

Dette er et kjempefint bilde. Kontrasten er slående, og bildet er skarpt med fin dybdefølelse. Jeg ser ingen skader. Formatet er 1.37:1 på bildet, og lyden er mono. Lyden er tydelig, uten skader. Lydeffektene er flott gjengitt, og lyden i Bressons filmer viktig. Han skrur volumet opp til et unaturlig nivå, og dermed blir lyden nesten påtrengende. Men dette formidles fint på denne utgivelsen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar James Quandt: Merkelig fyr dette. Han har mange spesielle tolkninger av ting i filmen. For eksempel er han veldig opptatt av å lese homoseksuelle referanser inn i filmen, noe som selvfølgelig kan være riktig. Uansett argumenterer han godt for sin tolkning. Han er også klar over at noen vil finne ham overtolkende i dette henseende. Men det er mye å lære her for de som hører på kommentatorsporet.

Introduction by writer-director Paul Schrader: Pickpocket er filmen som har inspirert Schrader mest av alle filmer han har sett. Mye fra denne filmen brukte Schrader i manuset til Taxi Driver. Han setter Pickup on South Street opp mot Pickpocket, og der hvor Pickpocket er subtil og inviterende inn er Pickup on South Street manipulerende og voldsom. Introvert mot ekstrovert. 15 minutter.

The Models of “Pickpocket,” a 2003 documentary by Babette Mangolte that features interviews with actors from the film: Hovedpersonen ble spilt av uruguayaneren Martin LaSalle, og Mangolte møter ham 40 år senere i Mexico City. Han er full av lovord om Robert Bresson, og vi får et langt møte med ham i huset sitt. Denne dokumentaren på 52 minutter viser oss møtene med flere av skuespillerne fra den gangen, og det blir en intelligent og reflektert dokumentar.

Interview with director Robert Bresson from a 1960 episode of the French television program Cinépanorama: Det er interessant at Bresson ønsker at publikum skal føle filmene mer enn å forstå dem. De skal føle atmosfæren som gjør dem nervøse og ukomfortable. En tyv føler en intens ensomhet. 6 minutter.

Q&A on Pickpocket from 2000, featuring actor Marika Green and filmmakers Paul Vecchiali and Jean-Pierre Améris: I dette klippet på 13 minutter får vi høre at Marika Green som spiller Jeanne, møtte Martin LaSalle på en filmfestival i Mexico City. Da publikum i salen fikk høre at han var der, applauderte 2000 publikummere voldsomt. Panelet har en fin beskrivelse av en periode i fransk film. Hele den franske nybølgen er påvirket av Bresson. Renoir er bestefaren, Cocteau og Bresson er foreldrene.

Footage of the sleight-of-hand artist and Pickpocket consultant Kassagi from a 1962 episode of the French television show La piste aux étoiles: Kassagi var i virkeligheten en artist som blant annet holder show med å ta barberblad inn i munnen og tre dem inn på en snor i munnhulen. Han stjeler også fra publikum og involverer dem i showet. I filmen er han læremesteren til vår lommetyv. 11 minutter.

Trailer: En nydelig restaurert trailer. Den har en psykologisk vinkling. 2 minutter og 34 sekunder.

An essay by novelist and critic Gary Indiana: Godt og psykologisk orientert essay. Han starter litt flåsete, men tar seg godt inn. Vel verdt å lese. Morsomt at han sammenligner hovedpersonen med Meursault i Camus «Den Fremmede», som jeg leste for 2 dager siden. Han har et godt poeng.


Patriotism

Patriotism (Criterion nr.433)(DVD)

Japan – 1966 –Yokio Mishima (svart/hvitt) – 27 minutter/29 minutter – Drama

Generalprøven

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne filmen vil gi mest utbytte etter å ha sett min forrige omtale og filmen Mishima: A Life in Four Chapters. Patriotism er filmen som Mishima regisserte selv og som omhandler et seppuku, et rituelt selvmord som han utførte i sitt eget liv, og som blir beskrevet i Mishima: A Life in Four Chapters. I Patriotism følger vi selvmordet til en japansk løytnant som må ta et valg når hans sammensvorne kuppmakere skal henrettes av hans egen tropp. Han velger da å ta livet av seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne 27 minutter lange filmen får nok en stor del av sitt interessepotensiale av livshistorien til forfatteren, hovedrolleinnehaveren og regissøren Mishima. Han skulle jo ende opp med å begå seppuku, som blir så detaljert skildret her. Og det er han selv som spiller løytnanten som tar selvmord, nærmest som en generalprøve til hans egen store handling.

Handlingen er basert på en hendelse i 1936 hvor en gruppe offiserer forsøker å gjøre et kupp. Løytnanten er del av konspirasjonen, men han er ikke med på kuppforsøket. Han forstår etter hvert at han kommer til å være del av eksekusjonspeletongen, og det er uaktuelt for ham å henrette sine meningsfeller. Den eneste ærefulle utveien er seppuku. Hans kone har inngått en pakt med ham om at de skal utføre dette sammen ved at hun skal drepe seg selv med en dolk når han har utført sitt selvmord. Denne alliansen mellom dem løfter kjærligheten deres opp til høyder de ikke hadde drømt om. Deres siste kveld sammen er befriende og erotisk.

Løytnanten er en meget patriotisk nasjonalist, slik Mishima var selv. Han har en sterk æreskodeks, og spesielt i boken blir han fremstilt som et moralsk og sterkt menneske, med veldig tradisjonelle verdier. Han er en soldat i alle aspekter i livet. Hans kone beundrer ham, og han trengte aldri irettesette eller straffe henne, siden hun fullstendig underkastet seg hans styrke og visdom. Boken og filmen er en tydelig refleksjon av Mishimas egne verdier og syn på idealsamfunnet han jobbet for å få tilbake. Novellen er inkludert i Criterions ekstramateriale.

Mishima valgte å iscenesette denne historien i en Nohteaterstil, omtrent strippet for rekvisitter. Alt foregår i et hvitt visuelt miljø, hvor løytnanten og hans kone er de eneste karakterene. Slik får Mishima 100% fokus på det som er viktig å formidle, og ingenting som distraherer. Siden filmen er uten lydeffekter og musikk, er det heller ingenting på lydsiden som stjeler fokus. Det føles veldig naturlig at en tradisjonalist og patriot som Mishima velger denne eldgamle og særegne japanske teaterformen som inspirasjon.

Filmen kommer i en 27 minutters versjon med japanske tekstplakater som blir oversatt til engelsk på undertekstene, og en 29 minutters versjon med engelske tekstplakater.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mishima: A Life in Four Chapters, Leaving Las Vegas, The Fire Within, Oslo 31.august, Harakiri og High Noon. 

Øyeblikket: Seppukuritualet er beskrevet i all sin gru. Her er ingenting holdt tilbake, og det er en slik scene som folk besvimer når de ser. Den er sjokkerende, men samtidig er det ultrarealistisk og opplysende. Man får en avsmak for et rituale som er meningsløst og grusomt. Det sier noe om hvordan vi mennesker steller oss. Og det mest sjokkerende er at denne filmen er laget av en som ser opp til disse groteske ritualene, og savner samuraiæreskodeksen. Derfor blir dette Øyeblikket denne gangen.

Lyd og bilde

Det er noen utfordringer med bildet. På grunn av alle de hvite bakgrunnene, var det krevende for lysarbeiderne å få lyssatt det riktig. Bildet er til tider litt uklart, ikke så definert i kantene. Ikke et imponerende detaljnivå, og litt soft til tider. Men det er et helt greit DVD-bilde. Lyden har en del skraping og sus, og kanskje er det like greit å se filmen uten lyd siden det er en stumfilm. Det brukes tekstplakater, så du kan mute lyden eller sette på musikk. Bildeformatet er 1.33:1.

Ekstramateriale

Mishima on Mishima:

Interview excerpts featuring Mishima discussing war and death:

WW2 – Fire minutter – Studenter håpet på et nytt gjenoppbygd Japan etter krigen. Mishima føler at disse studentene bidro til tapet. Slutten på krigen var et vendepunkt i livet hans.

Death – fem minutter – Mishima snakker om hans innstilling til døden som ung mann, og hans idealer angående døden. Lever man egentlig?

Writing – A 45-minute audio recording of Yukio Mishima speaking to the Foreign Correspondents’ Association of Japan: Dessverre er dette et opptak med en japansk mann som er vel bevandret i det engelske språk, men ikke så bevandret i engelsk diksjon. Jeg vil anslå at jeg forstår 80% av det han sier, og det viste seg at det ble for lite til å gripe essensen i det han sa. Så for meg ble dette en prøvelse uten gevinst. Spørsmål stilles underveis, med de utfordringer som oppstår med bytte av mikrofon til tilhøreren osv. Vi forbigår dette i stillhet.

A 45-minute making-of documentary, featuring crew from the film’s production: Her samles de vesentligste medarbeiderne på filmen, unntatt regissøren selvfølgelig. Det har nå gått 40 år siden filmen ble laget. Filmingen den gangen tok to dager. Selve staben kom fra Daei studio, men filmen ble laget uavhengig. Hvis dette ble oppdaget, ville staben være i trøbbel. Derfor er ikke staben kreditert på rulleteksten. Enken etter Mishima ødela alle kopiene, men sparte på negativene i en teboks. Filmen er basert på Mishimas novelle Patriotism. Mishima valgte å bruke setdesign som om det var et Noh-teater. Den hvite bakgrunnen skapte mange utfordringer for lysstaben.

A new essay by renowned critic and historian Tony Rayns, Mishima’s original short story, and Mishima’s extensive notes on the film’s production: Rayns har et godt essay om filmen. Mishimas noveller er vedlagt, og er virkelig kraftfull lesing. På samme måte som seppukuritualet treffer oss hardt i filmen, med sin nesten umenneskelig realistiske visualisering, er teksten like sterk. Vi kjenner virkelig kniven vri seg i såret og skjære opp magen. Mishiam har også skrevet en meget detaljert tekst om tanker og erfaringer rundt produksjonen. Et meget, meget godt hefte på ca 70 sider, med mange fotografier i svart-hvitt.

 


Mishima: A Life in Four Chapters

Mishima: A Life in Four Chapters (Criterion nr. 432)(Blu-ray)

USA – 1985 –Paul Schrader (farger og svart/hvitt) – 120 minutter – drama/biopic

Et liv i kunstens tegn, en død i kunstens tegn

Nivå 1 (uten spoilers)

Mishima: A Life in Four Chapters er en slags biografifilm om Japans mest populære forfatter i etterkrigstiden. Et sammensatt individ med ambisjoner og verdier som ledet ham til et spektakulært selvmord som kan ha vært del av et kunststunt, en politisk ytring eller en homofil kjærlighetserklæring. Møt Yokimo Mishima!

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en fascinerende film, men historien bak er dobbelt så fascinerende. Her hjelper ekstramaterialet oss til å få et grundig bilde av en meget kjent japansk kulturpersonlighet som jeg tviler på at så mange nordmenn har noe forhold til. La oss begynne med slutten.

I 1970 drar Mishima og fire av hans soldater fra hans egen hær til en militærgarnison. De møtte kommandanten i et møte, før de overmannet ham og barrikaderte seg på kontoret hans. De forhandlet fram at alle soldatene skulle samles på eksersisplassen, og Mishima holdt en tale for dem. Den sydet av patriotisme og høyreradikal nasjonalisme, men han fikk ikke noe gehør. Skuffet over responsen trakk han seg tilbake til kontoret og iverksatte reserveplanen. Han begikk seppuko (rituelt selvmord) der på kontoret. En lojal venn avsluttet selvmordet med halshogging, riktignok etter flere mislykkede hugg med samuraisverdet.

Mishima vokste opp som en gutt med et lavt selvbilde. Han følte seg lite verdt som menneske. Dette skulle farge hans utvikling senere. Skuespilleren i ham skulle oppdage smerte, og bli maschosist. Bokseren går til aksjon, noe som leder ham til høyreekstrem og muligens til terroristgrupper. Som ung mann utvikler han en usunn patriotisme og nasjonalisme. Hans mål blir å dø på slagmarken for keiserens Japan. Han melder seg til krigen og blir innkalt til sesjon. Men sjokkerende nok later han som han er sykere enn han er, og blir dimmitert. Dette er et paradoks vi aldri får noe svar på, og som han selv ikke forstår at han gjør.

Det skulle bli flere paradokser i Mishimas liv. Han hadde en grunnleggende forakt for å eldes, gamle kropper var det styggeste han visste. Selv perfeksjonerte han sin egen kropp med styrketrening for overkroppen. Han så veldig bra ut i en alder av 45, men valgte altså å avslutte livet allikevel. Var treningen et middel for å få nok styrke i overkroppen til å kunne begå seppuko?

Selvmordet er et mysterium. Var det ledd i et kunstprosjekt, hvor selvmordet var det naturlige punktum? Eller var det et politisk virkemiddel, for å få fokus på et høyreekstremt og nasjonalistisk budskap ala Anders Behring Breivik? Media ble invitert på forhånd til garnisonen. Noen har foreslått at det var en handling for å skape et homofilt fellesskap med mannen som halshugget ham etter seppuko. Og hvorfor valgte han å gjøre seppuko nettopp på en militærgarnison? Var det fordi det var militæret som avviste ham den gangen? Uansett ble Mishima et forbilde for japanske høyreekstreme.

Flere paradokser: Verdigrunnlaget til Mishima var trygt forankret i japansk nasjonalisme og patriotisme. Han ønsket at landet skulle bruke atomvåpen, han dyrket keiseren og han ønsket å skape en hær som skulle beskytte keiseren. Hans forbilder var samuraier og han lengtet tilbake til samuraitidens æreskodeks og idealer. Han beundret kamikazepilotene, som var sterkt beslektet med samuraikodeksen. Japans befolkning var blitt svak og opptatt av penger. Han hatet kapitalismen. Vestlig materialisme ødela japanske tradisjonelle verdier. Samtidig elsket han vestlig litteratur og huset hans var langt ifra inspirert av japansk historie, men hadde tvert imot et vestlig utseende med søyler og greske statuer.

Mishima var Japans største forfatter i sin samtid. Han var nominert til Nobelprisen tre ganger. Han skrev 35 romaner, 25 skuespill, 200 noveller og åtte bind med essay. Han var suksessfull men likevel plaget. Det var visse homoseksuelle tendenser i romanene. Politisk gikk han til høyresiden, kanskje fordi venstresiden var full, og han ville blitt en av mange. Det passet Mishima dårlig. Han hadde et originalt syn på vold. Brutalitet kommer fra følelser. Arroganse stammer fra nervøsitet. Mishima ønsket mer sinne og eksplosivitet i hverdagen. Han ville tilbake til samuraiverdiene. I dag blir følelsene undertrykt.

Filmen var veldig kontroversiell i Japan. Det ble fremsatt dødstrusler mot produksjonen. Den ble aldri lansert i Japan. Det japanske samfunnet trenger konsensus for å kunne handle. Før det velger japanere å ikke ha noen mening. Kontrakter er ikke endelig. Kutyme er viktigere. Det gikk rykter om at Yakuza også var involvert.

Regissør Paul Schrader hevder han alltid setter seg ned og ser The Conformist før han lager en ny film. Det er en utsøkt film, og det er alltid noe han kan stjele herfra. Han velger å ikke legge så stor vekt på de homofile sidene av Mishima i filmen, men den homofile Schrader har selvfølgelig et blikk for den siden av Mishima. Schrader opplyser oss om at John Wayne alltid gikk på en måte som fremhevet rompa hans i filmene sine. Med overlegg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Patriotism, 11.25 The Day Mishima chose his own fate og Harakiri.

Øyeblikket: Etter drapet på den ene utvalgte fienden av Japan, løper morderen fra huset hans. Trestammene er farget blodrøde, og han løper gjennom skogen i full fart. Da han kommer til en sti, er stenene langs stien farget med den samme blodrøde fargen. Han løper videre til han kommer til et punkt hvor en overdreven blå sjø dominerer bildet. Her setter han seg ned for å begå seppuko. Et herlig sett med karikert fargebruk.

Lyd og bilde

Bilde presenteres i 1.85:1. Det kjennetegnes av voldsomme farger, men bildet takler dette veldig fint. Eksplosive farger, deilig mengde filmkorn og meget skarpt. Virkelig et topp bilde! Lyden kommer i 2.0 Surround DTS-HD Master Audio. Lyden er meget, meget klar og fyldig.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2006 featuring Schrader and producer Alan Poul: Kort sagt blir det i overkant mye fokus på produksjonen, og for lite på tolkningen etter min smak. Når det er sagt, er det jo mye interessant og dramatisk som var del av denne produksjonen. Avslappet og behagelig spor, med passe mengde prat.

Interviews from 2007 and 2008 with Bailey, producers Tom Luddy and Mata Yamamoto, composer Philip Glass, and production designer Eiko Ishioka: Vi begynner med Ishioka (44 minutter). Hun mislikte Mishima, og akkurat det gjorde at Schrader mente hun passet ekstra bra til oppgaven. Hun var amatør da hun ble ansatt. Hun jobber etter tre prinsipper: arbeidet skal være originalt, tidløst og revolusjonært. Det å lage en film om Mishima var så kontroversielt at det japanske filmmiljøet ikke hjalp til. Den japanske delen av staben kunne forverre sin fremtidige jobbsituasjon. Hun hadde med sin framferd problemer med å gå overens med dem. Hunn hadde en idé om at settet skulle være en karakter, eller skuespiller, i filmen. Tom Luddy og Mata Yamamoto (22 minutter). Filmen måtte være ekstraordinær som Mishima selv, sa produsent Coppola. Det var bra for filmen å ha ham som produsent, for han hadde høy stjerne i Japan. Det var problemer med enken, for hun syntes at filmen hadde altfor stort fokus på den siste dagen i Mishimas liv. Det var en veldig spesiell dag, vanligvis skrev han og arbeidet mot sine litterære mål. Derfor syntes hun det ble feil fokus. Høyreekstreme smågrupper gikk etter filmstab og samarbeidspartnere til filmen, for de ønsket ikke denne filmen. Det er mange slike grupper i Japan. Phillip Glass snakker om lydsporet, som ble laget i forkant av scener, og bildene må følge musikken. Det var meget spesielt, men også meget vellykket.

Interviews from 2008 with Yukio Mishima biographer John Nathan and friend Donald Richie: Fint intervju på 27 minutter, hvor det kryssklippes mellom de to Mishimakjennerne. En nøkkelsetning her er at du blir det du gir inntrykk av å være. Mishima snakket om selvmordet sitt fem år før han gjennomførte det. Hans plan var å lage en krig for så å begå selvmord i kamp. Han lykkes på en måte med det i en liten skala…

Audio interview from 2008 with coscreenwriter Chieko Schrader: Dette er et lydklipp med intervju med manusforfatteren. På japansk finnes det en mannlig sjargong og en kvinnelig sjargong. Hun skrev slik at kvinnene i filmen snakket med mannlig sjargong. Enka var så sint på tilnærmingen filmteamet hadde til avtalen, at hun skrek til Cheiko i 15 minutter på høyeste volum. Da stemmen ble slitt og svak, fikk Cheiko lagt frem tilbudet sitt som hun godtok etter noen timers betenkningstid. Og med en unnskyldning for raseriutbruddet på kjøpet. 26 minutter.

Interview excerpt from 1966 featuring Mishima talking about writing: Mishima snakker god engelsk og fransk. Han har mange franske favorittforfattere. I dette intervjuet på seks minutter snakker han om forskjellige litteraturretninger.

The Strange Case of Yukio Mishima, a documentary from 1985 about the author: Denne dokumentaren på 55 minutter er stappfull av opplysninger om Mishima. Etter å ha sett denne, slår det meg hvor full av paradokser mannen var. Han var også halvt gentleman og halvt gangster. Han var fascinert av blod og erotikk, noe som får dokumentaren til å stille spørsmålet om han ble det da han ble født.

Trailer: Fokus på kontrastene i Mishima. Dramatisk trailer på ett minutt og 23 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Kevin Jackson, a piece on the film’s censorship in Japan, and photographs of Ishioka’s sets: Lekkert hefte med ok, men ikke mer, tekster og mange flotte bilder i farger.


Murmur of the Heart

Murmur of the Heart (Criterion nr.328)(DVD)

Frankrike – 1971 –Louis Malle (farger) – 118 minutter – Drama/oppvekst

En komedie om incest

Nivå 1 (uten spoilers)

Frankrike 1954. Vi følger Laurent Chevalier som går på en katolsk skole, og vokser opp med to eldre brødre. Det er en begrenset periode som vises oss, men dette kan allikevel klassifiseres som en oppvekstfilm hvor Laurents seksuelle oppvåkning skildres. Med denne omtalen er alle filmene i boksen «Louis Malle: 3 Films» fullført fra min side. De tre filmene er Au Revoir Les Enfants, Murmur of the Heart , og Lacombe, Lucien

Nivå 2 (med spoilers)

Det tar ikke lang tid før vi får etablert at Laurent og moren har et spesielt og varmt forhold til hverandre. Kjærtegn florerer mellom de to, noe som de to eldre brødrene vet å gjøre narr av. Det er ingen tvil om at Laurent er en mammadalt, men på en sjarmerende måte. Da brødrene stjeler penger fra moren og hun blir med på leken og springer etter dem, er det naturlig for Laurent å hjelpe moren. Huset Chevalier er et rom fylt med ablegøyer og grenseoverskridende oppførsel, men samtidig er det mye kjærlighet og godhjertet erting. Hushjelpen får spesielt gjennomgå og de to eldste brødrene, med Laurent på slep, styrer huset på godt og vondt. Foreldrene er mye borte.

Laurent får en dag øye på moren med en fremmed mann, og forstår straks at dette er morens elsker. Jeg tror at han blir mer sjalu på egne vegne, enn såret på farens vegne. Moren og faren ser ikke ut til å ha et romantisk forhold. Faktisk er den eneste gangen vi ser faren forsøke seg på en tilnærmelse til moren, en gang han er overstadig beruset. Men familien har felles middager og en jevn, sympatisk tone med hverandre. Faren er gynekolog med kontor hjemme. Når han arbeider er han strengere enn på privaten, og sekretæren får klar beskjed om noe er galt.

En dag bestemmer de to brødrene seg for at det er på tide at lillebroren blir innviet i de kjønnslige gleders verden. Da dette er Frankrike, er det ikke veldig uvanlig med besøk på horehus, og det er der det tar med broren. En prostituert med stort hjerte lover å ta seg av Laurents første erfaring med kvinner. Hittil har brødrene handlet ut fra, i deres verden, gode intensjoner. Men avslutningen med å dra broren i bena av den prostituerte er deres sedvanlige brutale humor. Dette faller ikke i god jord hos Laurent, som nekter å ha noe med dem å gjøre på en god stund. Da han kommer tilbake etter speidersommerleir, er de venner igjen.

Nok en tur står for døren. Laurent har blitt syk, og moren og Laurent drar på spahotell. En feilbooking gjør at de må dele hotellrom, noe som blir merkelig intimt. Moren svinser lettkledd rundt den hormonelle 15-åringen, og han vokter sin mor som en hauk mot beilere. En ung mann overvurderer sin seksuelle tiltrekning, og han forsøker å sjekke opp moren flere ganger. Laurent forsøker å tiltrekke seg jenter på sin alder, men han er uerfaren og hjelpeløs. Alkoholen flyter, og sammen med moren er han på middager og fester. Denne delen av filmen er virkelig morsom, og det er også her at forholdet mellom dem beveger seg fra mor/sønn til noe mer likeverdig. De to har blitt sjelevenner. Laurent er i ferd med å bli voksen.

Avtalen mellom dem var at Laurent skulle ut av hotellet neste dag og bli med på en utflukt. Men Laurent, sjalu og eiesyk overfor moren, dukker opp igjen på hotellrommet uanmeldt. Moren har elskeren sin der, og hun blir tvunget til å ta et valg i forhold til ham. Hun velger å dra bort med elskeren sin i to dager. Laurent går på en todagers sammenhengende fyllekule, fra skandale til skandale. Han fornærmer alle han har blitt litt kjent med. Da moren kommer tilbake, har hun hodepine og ber ham dempe musikken. Han skrur mer opp i trass, såret som han er. Så demper han.

Neste dag er feiringen av Bastilledagen, og moren tar med seg Laurent på festen. De danser og drikker, Laurent blir tidlig full. Moren blir midtpunktet i en slåsskamp mellom en soldat på perm og en lokal helt. Hun finner ut at det er best de trekker tilbake til hotellet. Hun også har blitt ganske full. På hotellrommet må Laurent lattermild hjelpe henne av med klærne. Til og med Bh-en tar han av. De klemmer og tøyser de som vanlig, men plutselig blir hun mer intens i kyssingen på halsen hans. På en elegant måte viser Malle et skifte i stemningen, og de er på en måte ikke mor og sønn lenger. Vi ser kun to kjærlighetssyke mennesker. Scenen avsluttes, og neste scene er morgenen etter hvor de ligger i samme seng. De prater litt om det som har skjedd, og moren sier de aldri mer skal snakke om det. Men de skal huske det som noe fint som skjedde.

Laurent kler på seg og oppsøker sine to nye venninner på hotellet. Han får napp hos den siste. De har sex, og jeg tolker det som at Laurent visker ut erfaringen med moren ved å ha naturlig sex med en jevnaldrende jente. Når han dukker opp på hotellrommet igjen, med skoene i hånden og skjorta utenpå buksa, har faren og brødrene kommet. Alle forstår at han har hatt sex, og de ler. Dette redder stemningen, og moren ler også hjertelig. Til slutt blir Laurent også grepet av stemningen, og latteren runger. Alt er som før. Men samtidig ikke.

Louis Malle har benektet at filmen er selvbiografisk. Men det viser seg at han har opplevd denne reisen til spahotellet, hvor han og moren måtte bo på samme rom. Jazzinteressen, sexdebuten, litteraturinteressen er også tatt fra eget liv. Kanskje har han bygget på et fundament av egne erfaringer, og lagt til etter ønske. Men det vil vi vel aldri få vite.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Au Revoir les Enfants, Les Enfants Terribles, Luna, Y tu Mama Tambien, Det er meg du vil ha og The Dreamers.

Øyeblikket: Det må bli incestscenen mellom Laurent og moren. Det er det som de fleste husker ved filmen, som er det sjokkerende ved filmen. Selve scenen er elegant formidlet, og slettes ikke vulgær eller spekulativ. Effekten kommer senere,da vi forstår hva som har skjedd. Scenen er for meg nok et bevis på Malles klasse som regissør.

Lyd og bilde

Ganske likt bilde som Lacombe, Lucien, kanskje litt bedre. Dempede farger, litt kornete, men mindre «edge enhancement». Formatet er fremdeles 1.66:1. Lyden er helt grei i mono.

Ekstramateriale

Original theatrical trailer: Mange tekstplakater med hint til andre filmer. Morsomt. Denne traileren har fokus på sex. Tre minutter og 8 sekunder.

Hefte: A new essay by film critic Michael Sragow – Godt essay. Sragow mener at denne filmen føles som en amerikansk film, noe jeg kan si meg enig i. Malle har ofte referanser til amerikansk musikk eller USA generelt. På 60-tallet dro Malle til India med en kameramann og en lydmann, og kom tilbake tryggere på sine filmatiske instinkter.

Pour le Cinema: Malle snakker litt om filmen. Han sier den handler om reisen fra ungdom til ung mann. Seksuell oppvåkning, forholdet til søsken og foreldre. Han hevder filmen ikke er selvbiografisk, av den grunn at det er 5 år forskjell i alder på ham og hovedpersonen. Dette er litt tynn argumentasjon, og vi skal senere i ekstramaterialet at det er veldig mye som er selvbiografisk i filmen. Ca åtte minutter.

Louis Malle National Film Theatre: 1990 – 53 minutter langt lydklipp. Jeg må si jeg misliker disse lydklippene i dårlig kvalitet. Sikkert fordi jeg hører litt dårlig, og dermed har problemer med å få med alt som sies på litt dårlig engelsk med fransk aksent. Malle diskuterer kontroversielle filmer han har laget, og hvorfor han trekkes mot det. Han er fascinert av å se bak fasaden til det fine. Tematisk er han beslektet med Luis Bunuel, som han kjente godt. Det er en filmskaper han beundrer. Malle vil ikke gå inn i en incestdiskusjon, men mener det kan foregå annerledes enn vi er vant til å se det på film. Han avdramatiserer da incest noe. Han fikk idèen om en komedie om incest. Han mente det vil virke mer forstyrrende å lage en komedie om temaet.


Lacombe, Lucien

Lacombe, Lucien (Criterion nr.329)(DVD)

Frankrike – 1974 –Louis Malle (farger) – 138 minutter – Drama

Tabula rasa

Nivå 1 (uten spoilers)

Frankrike 1944. Lucien Lacombe forsøker å verve seg til motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Men de har ikke bruk for en enfoldig ung mann, og sender ham bort. Han blir involvert med tysk politi bare dager senere. Og hans første offer blir motstandsmannen som sendte ham bort.

Nivå 2 (med spoilers)

Nå skal det sies at Luciens møte med tysk politi kom av at han ble innbragt siden han brøt portforbudet. Men i villaen som politiet brukte som hovedkvarter, føler han seg fort hjemme og blir sjarmert over at de prater med ham. Allerede her har politiet forstått at han kan bli nyttig for dem. Vinen flyter og stemmebåndene likeså. Motstandslederen blir angitt, og innbragt neste dag. Veien tilbake til lokalsamfunnet er sperret for godt.

Et noe forenklet bilde av det som skjedde Lucien er at han forsøkte å verve seg til motstandsbevegelsen, fikk nei, og gikk rett over gaten og vervet seg hos det tyske politiet i stedet. Og det kan være en nyttig forenkling å ta med seg videre. For en viss type mennesker, i gitte livssituasjoner, kan det være tilfeldig hvilke miljøer de havner i. Jeg tror regissør Louis Malle var tidlig ute med å beskrive en type «ekstremist» som vi har mer kunnskap om i dag. I år var jeg på et seminar hvor er av Norges fremste forskere på ekstremisme holdt et foredrag. Han fortalte at de som ble nynazister på 90-tallet fort ville ha blitt Syriafarere i dag. Og omvendt. Det er ikke nødvendigvis ideologien som tiltrekker dem. Det er mer at det finnes et miljø der ute som tar imot dem med åpne armer. Det er mye mer sjeldent at veletablerte unge mennesker ender opp i ekstreme miljøer. Lucien hadde ingen dragning mot kollaboratørmiljøet før han plutselig var en del av det. Og han forsøkte seg først hos fienden deres. I dag trenger ikke miljøene engang å være fysiske, de kan være ekkokamre på internett. ABB var også en ensom ulv uten nettverk før han ble radikalisert på internett.

For å finne Lucien Lacombe måtte Louis Malle lete utenfor skuespillermiljøet. Han endte med en lokal unggutt med riktig dialekt. En skuespiller ville ikke klare å ha et blankt ansikt, hvor ingen verdier eller tanker ville blitt formidlet gjennom øyne eller uttrykk. Pierre Blaise kunne det, i kraft av å være amatør. Noe annet mistes på veien, men i sum var dette et riktig valg. France spilles også av en person som ikke var skuespiller.

Lucien har en formell måte å presentere seg på, Lacombe, Lucien. Denne bruker han i alle sammenhenger, og vi forstår at det er en overdrevent formell måte å presentere seg på. Det sier noe om hvor Lucien føler at han står i forhold til den andre. Han er en enkel bondesønn, med strøjobb som vasker på sykehuset. Han er kun i sitt element når han er i skogen eller engen, gjerne mens han dreper noe. Lucien reiser fort spørsmålet om man er blitt sånn, eller født sånn. Han er et ondt menneske, men har han alltid vært det? Og hvis ikke, hvorfor ble han det? Jeg synes traileren er av de beste jeg har sett når det gjelder å få fram et tema i en film i løpet av et par minutter. Men Louis Malle gir oss ingen hjelp til å finne svarene. Han har valgt sin hovedrolleinnehaver i sin læremester Bressons ånd. Ingen mimikk, ingenting vi kan lese av ansiktet. Vi tvinges til kun å forholde oss til handlingene i seg selv, og skrive dem inn på Luciens Tabula rasa. Og det blir ikke pent.

Vi får omtrent aldri se Lucien vise følelser. Vi får heller ikke ofte inntrykk at han kjenner på noen følelser. Men en gang forstår vi at han føler sjalusi, og igjen er det handlingene hans som forteller oss det. En av kollaboratørene danser med France og klår på henne. Da griper han inn og konfronterer ham. Jeg erindrer ikke om han sier noe, han bare går opp i ansiktet på motstanderen og stirrer. Igjen som et dyr, med dyrets kroppsspråk.

Lucien ser ut til å vandre gjennom livet uten en utviklet moral eller særlig med empati. Har han mulighet til å drepe noe eller noen gjør han det, og det er de eneste gangene vi kan se ham fryde seg. Han kan også være impulsiv og bråbestemme seg for å drepe. Noen ganger kan det få store konsekvenser, som han må håndtere der og da. Da tenker jeg på hvordan han skyter en tysk soldat for å få en klokke han mener han skal ha. Drapet gjør at han plutselig må flykte, og ta med seg France og bestemoren. Han er som et dyr som kun forholder seg til enhver situasjon som måtte oppstå, selv om han skaper situasjonen selv.

I tillegg til å finne tilhørighet blant kollaboratørene, får Lucien også tilgang på sex, makt og penger. Og de tre er knyttet sammen. Da Lucien forstår at skredderen hans er jøde og har en vakker datter, bruker han sin nyvunne makt til å presse seg inn i familien. Horn har vært skredder for fiffen i Paris, men nå lever han en anonym tilværelse i byen Lucien holder hus. Jødeforfølgelsene i Paris drev ham ut av byen. Med på lasset ble hans datter og mor. Lucien bruker makten han har over Horn til å ende opp i et seksuelt forhold med France Horn, og forsøker å innsmigre seg hos Horn med «krigsbytte» og champagne. Men bak alt dette henger riset, at han kan angi Horn til tyskerne. I noe som kan virke som en grovt klippet utvikling av et sammenbrudd, ender Horn med å ikle seg finstasen sin og oppsøke Lucien i villaen hvor det tyske politi hører til. Han har bedt om å få prate ut med Lucien tidligere, men blitt avvist av ham. Å komme til villaen er nærmest som å ha et dødsønske. Og ganske riktig, han blir deportert.

Med like grov motorikk som han utfører arbeid på gården eller sykehuset, utfører han sine nye oppgaver som kollaboratør til det tyske politiet. Han er en bølle på oppdrag, uten respekt for noen. Han er en vulgær karakter som utnytter sin nye tittel i alle sammenhenger. Men da han forsøker å la France gå foran i brødkøen, møter han massiv motstand fra kvinnene i køen. En politimann griper inn, men endelig får Lucien den respekten han krever ved å legitimere seg som tysk politi. Han er et barn, beruset av makt. Dette er noe han aldri har hatt før. Han kommer inn på tysk side idet Tyskland holder på å tape krigen, men han opplever noen måneder hvor han for en gangs skyld får respekt, selv om den er aldri så lite oppriktig.

Etter et angrep på villaen slår tyskerne tilbake på måten de pleier, ved å sanke inn sivile og straffe dem. Lucien blir med en tysk soldat til de to gjenværende i Hornfamilien, hans kjæreste France og bestemoren hennes. Han viser som vanlig ingen følelser, og ser ut til å bare utføre jobben. Hadde det ikke vært for at soldaten snyter ham for en klokke Lucien stjeler, ville vel de to kvinnene vært på vei til en konsentrasjonsleir. Men det at soldaten belærer Lucien om tyske soldaters moral før han selv tar klokken, kolliderer med Luciens instinkt og han dreper soldaten. Dermed bærer det på flukt, og de enste scenene hvor France og Lucien ter seg som et normalt par i friheten. Så slutter filmen brått med en opplysning om at Lucien blir tatt og henrettet senere i 1944.

Lacombe, Lucien er et mesterverk. Den er ikke helt plettfri, men jeg synes Malles valg og grep stort sett treffer blink. Det er en film hvor vi må legge til moral og verdier selv, Malle viser oss bare en ung manns handlinger. Filmen skjemmes av brutale dyredrap, som elementer i et liv på bygda. Men at det skal være nødvendig å utføre og vise slik brutalitet, er noe jeg aldri kommer til å godta. I all tid har film handlet om å vise en fiksjon, og at det er en slik manglende respekt for andre liv er sjokkerende og tegn på lat filmskaping. Det er ikke måte på hvor kreative filmskapere er for å simulere både drap og tortur på mennesker, så dette handler om vilje.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Army of Shadows, Max Manus, Flammen og Sitronen, Blodveien og Le Silence de la Mer.

Øyeblikket: Brødkøen. Lucien trekker France først i køen, siden han har makt til å få det som han vil. Men kvinnene i køen finner seg ikke i det, og det passiviserer Lucien. Han aner ikke reglene for den karakteren han har blitt, han stopper ikke før han bli stoppet. Han blir ikke sint, mer forundret. Da han får hevdet seg igjen ved å legitimere seg for lokalt politi, er balansen og respekten gjenopprettet. En respekt bygget på frykt.

Lyd og bilde

Dette er en gammel DVD, med dertil svakt bilde. Bildet er kornete, med en god del «edge enhanchment», dette at man kjører opp kontrast i bildet. Det kan se skarpere ut ved første øyekast, men det fremstår som skjemmende ved nærmere ettersyn. Bygninger og objekter får et hvitt omriss rundt seg. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er mono, og fungerer fint.

Ekstramateriale

Trailer: Fantastisk! Denne må sees. Den starter med dokumentarklipp fra 2.verdenskrig, og hvordan Nazi-Tyskland går mot slutten. Det er da Lucien Lacombe finner det for godt å bli med i det tyske politiet. Det kryssklippes mellom Lucien syklende i oppoverbakke og hans mange onde gjerninger mot dyr og mennesker. Når bakken er ferdig og han endelig kan sykle bortover, punkterer han. 2 minutter og 32 sekunder.

Pour la Cinema: 12 minutter langt klipp. Fint videoessay hvor Malle beskriver Lucien som 17 år, med en fot i voksenverden, men samtidig et barn på mange måter. Han utfører grusomme handlinger, også likt et barn. Spesielt forholdet til France er komplekts på mange måter. Hun er jøde, som han har lært seg å hate, samtidig som han elsker henne. Mannen som spiller gamle Horn, er en svensk skuespiller ved navn Hölger Löwenadler.

Louis Malle at the National Film Theatre: Dette lydklippet fra 1974 er vanskelig å høre på. Malle snakker blant annet om musikken til Django Reinhardt. Malle bruker generelt lite musikk, som Bresson gjorde. 41 minutter.

Hefte – Pauline Kaal 1974 New Yorker review: En meget god anmeldelse av den legendariske filmanmelderen. Grundig og klok anmeldelse.


Midnight Cowboy

Midnight Cowboy (Criterion nr.925)(Blu-ray)

USA – 1969 –John Schlesinger (farger og svart/hvitt) – 113 – Drama

Urban cowboy

Nivå 1 (uten spoilers)

Midnight Cowboy er en av de tidlige filmene i bølgen med gode amerikanske filmer som kom på slutten av 60-tallet og videre utover på 70-tallet. En ung og naiv sørstatsmann drar til New York for å leve av å selge sex til eldre kvinner. Det er det som er hans talent. Men New York blir for stor og kynisk for en storøyd ung mann i cowboyklær.

Nivå 2 (med spoilers)

Det tar ikke lang tid i New York før vår mann Joe Buck (Jon Voight) møter Ratso (Dustin Hoffmann). Dessverre blir Ratso symbolet på alt som er galt med New York, da han benytter seg av den godtroende Joe til å sno noen få dollar fra ham. Men når de møtes igjen, skal det utvikle seg til et herlig vennskap, et av de varmeste vi har sett på film.

Ratso ser med et trenet øye at den unge mannen i cowboyklær er et lett bytte for god gammeldags bondefanging. Joe stoler på Ratso og tror at han skal hjelpe ham til å komme i gang med «hustling»-virksomheten sin. Men Ratso hadde ikke regnet med å støte på Joe igjen senere. En verbal skyllebøtte og litt risting får Ratso til å forsøke å gjøre opp for seg. Senere knytter de to taperne bånd som skal vise seg å være veldig sterke. Ratso lar Joe bo hos seg i enn kondemnert leilighet.

Selv om vi aldri ser noen tegn på at de har et homofilt forhold, er det et i det minste intimt og omsorgsfullt vennskap de utvikler. Joe har homoseksuelle oppdrag, men er nok heterofil i natur. Jeg tror også Ratso er heterofil. Det pussige er at de begge er homofobe, og desperate etter å distansere seg fra homofili. Ratso refererer til alle han ikke liker som «fags». Men først og fremst er dette to unge menn som aldri har opplevd kjærlighet, og for første gang opplever omtanke og intimitet. Og de gir det til hverandre. Det er flere rørende scener her, hvor begge overskrider de grensene som er naturlig for dem i forhold til en annen mann. Joe tørker omsorgsfullt svetten av Ratso feberhete panne med sin egen skjorte i trappen ned fra festen. Selv i døden får Ratso en arm lagt rundt seg av Joe.

Joe er ikke unik i New York. Schlesinger viser oss det flere ganger. Ved et tilfelle blir Joe stående å se på en oppvasker på en diner, som er til forveksling lik ham selv. Han har også jobben Joe rømte fra. Senerer ser vi flere cowboyprostituerte stå langs 42th street, i identiske klær som han. Forretningsidèen til Joe er det flere som har tenkt på, som alt annet i en storby som New York.

Manuset bød på problemer for Schlesinger. Han strevet med det i to år, og da Waldo Salt ble koblet på, fikk han friere hender enn han ville ha fått tidligere. Waldo Salt forholdt seg ikke til tidsfrister. Et manus tar den tiden det tar. Den spesielle fortellerstrukturen, med flashbacks, nåtid og framtid ble godtatt under tvil. Flashbacks forteller oss at Joe har hatt en dårlig barndom, med et anstrengt forhold til religion. Noe skjedde med en voldtekt, arrestasjoner og psykiatri. Var Joe med på voldtekt? Ble han selv voldtatt? Var det en jente som ble voldtatt og pekte ut ham? Alle flashbacks vises når Joe tenker tilbake eller drømmer. De stopper ikke opp handlingen og fortelles som historier på egen hånd. Dette er et grep som fungerer meget godt.

Mot slutten av filmen har Joe funnet ut at det å elske for betaling har lite å gjøre med det å elske, men mye å gjøre med det å få betaling. Det brutale overfallet på den eldre mannen er inkludert i filmen for å vise hvor desperat Joe er blitt når det gjelder penger. Klippet fra et TV-program hvor en hund kles opp i menneskeklær er basert på et ekte program. Joe Buck er et tomt skall fylt av skrot fra TV da filmen begynner, men ved filmens slutt har han blitt en egen person. Symbolsk ser vi dette ved at han kaster cowboyklærne. Ratso er død, og han må starte et eget liv. Vil han klare seg eller vil han måtte ta ansvaret for det brutale overfallet på den eldre mannen på hotellrommet?

New Yorkere elsker filmer om byen sin, og de gjorde ikke noe unntak for denne. De kunne kjenne seg igjen i hardheten i byen, ensomheten og vanskelighetene. Schlesinger elsker å filme i studio, siden han da har full kontroll på miljøet. Hele den kondemnerte leiligheten ble flyttet inn i studio, og settet ga Schlesinger rom for kameraet til å bevege seg. Andy Warhol ga ham tilgang på celebre gjester og fester som kunne være med i filmen. Schlesinger er veldig glad i å vise at bygninger rives i filmene sine. Han sier at det symboliserer store omveltninger i livet til karakterene sine.

Alt er møkkete i Midnight Cowboy. Ratso, klær, leiligheten, gatene, husene. I tillegg kommer Ratsos sykdom, med påfølgende svette og enda dårligere hygiene. Ting er som regel ødelagt, eller i halvveis fungerende stand. Joe er alltid velstelt, for det er det eneste han har. Det er et fengsel for et menneske, å være så ufri på grunn av økonomi. Vi sier at USA er så fritt et land, men det er ingen frihet i kunne gå rundt på de gatene du vil. Fattigdommen gjør at du i realiteten ikke har noen frihet, av den typen som betyr noe.

Midnight Cowboy er en film jeg har sett en del ganger nå. Det pussige er at når jeg tenker på den, framstår den som en ganske streit film, kronologisk og vanlig rettfrem historiefortelling. Men sånn er den jo ikke i det hele tatt. Som nevnt har den både flashbacks og flashforwards, men den har også svart-hvitt foto, syretrippestetikk med masse farger og forvrengninger og kaotisk klipping. Dette aspektet ved filmen er faktisk såpass markant at Criterion har valgt å la det avspeile seg i coverarten på utgivelsen.

Jon Voight var ikke førstevalget til rollen som Joe Buck. Schlesinger nevner ikke navn, men hevder at skuespilleren som fikk rollen forsøkte å tredoble honoraret sitt etterpå. De lot seg ikke presse, men satset da på Jon Voight. Litt googling får meg til å tro at det må ha vært Jack Nicholson…

Schlesinger er homofil, men filmen har ikke nødvendigvis homofili som tema. Man kan legge hva man vil i forholdet mellom Joe og Ratso, men jeg velger å se det som et heterofilt vennskap. Filmen ble kritisert for ikke å være politisk nok, men Schlesinger sier at han ikke ønsket å gjøre homofili til tema. Det skulle han gjøre senere i Sunday, Bloody Sunday. Midnight Cowboy handler om vennskap.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: My own private Idaho, Naked, Born to Win og Panic in Needle Park.

Øyeblikket: På vei med buss til realiseringen av Ratsos drøm, en varm og lukrativ tilværelse i Florida, dør Ratso av sykdommen han har slitt med lenge. Jon Voight kan nesten ikke tro at det er sant. Men hans eneste og beste venn er død. Han lukker øynene til Ratso, og legger armen rundt dette stakkars herjede og usle lille mennesket. Musikken som spiller i denne dødssekvensen, er en nydelig og trist melodi. Faith No More viste den respekt ved å spille den inn som sistespor på deres klassiske album Angel Dust. Det er et parti som rører meg og passer så ufattelig godt til bildene vi ser. Jeg rangerer denne komposisjonen av musikk og bilde helt der oppe sammen med avslutningsscenen i Au Hazard Balthasar og scenen med den nakne gamle mannen i Werckmeister Harmonies.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er mono eller 5.1 surround DTS Master Audio. Det er valgfritt. Det er et godt bilde, med det vi kan forvente av skarphet og kontrast fra Criterion. Det spesielle er at det er et snev av grønnskjær over bildet. Det tar litt tid å venne seg til, men så tenker man ikke mer på det. I hvertfall om man elsker denne filmen like mye som meg. Uansett hva man måtte mene om grønnskjæret, er dette det beste bildet du vil ha sett på Midnight Cowboy. Lyden er fin uansett hvilket spor du velger. Jeg foretrekker alltid å ha litt differensiert liv i bakhøytalerne, selv om monolyd ofte kan være fyldig og fin.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1991 featuring director John Schlesinger and producer Jerome Hellman: Et bra kommentarspor. Notatene mine er omfattende etter gjennomhøringen. Vi kommer innunder huden på Joe, og forstår litt mer av hva som driver ham.

New video essay with commentary by Holender: Her diskuterer fotografen på filmen hvilke valg han tok og hvorfor. Han valgte å kjøre overeksponering for flashback, mens han undereksponerte nåtiden. 25 minutter langt videoessay.

New photo gallery with commentary by photographer Michael Childers: John Schlesinger var kjæreste med Childers i 37 år. Forholdet mellom de to startet under arbeidet med Midnight Cowboy. I dette fine fotogalleriet får vi vite at Andy Warhol skulle ha en liten rolle, men at han ble skutt rett før innspillingen. 14 minutter.

The Crowd Around the Cowboy, a 1969 short film made on location for Midnight Cowboy: Denne 9 minutter lange filmen fra innspillingen viser oss stort sett bare folkemengder og skuespillerne. Det dannes alltid folkemengder der hvor et kamera blir satt opp. Vi ser klipp både on location og på filmsettet.

Waldo Salt: A Screenwriter’s Journey, an Academy Award–nominated documentary from 1990 by Eugene Corr and Robert Hillmann: Kanskje juvelen blant et allerede godt ekstramateriale. Salt var en av de svartelistede manusforfatterne som ikke fikk jobb i McCarthyperioden. Warner Brothers opprettet til og med et fond for å sende upatriotiske og avskyelige kommunistamerikanere til Sovjet. Waldo Salt fikk et comeback med Midnight Cowboy. Kjempefin dokumentar på 57 minutter.

Two short documentaries from 2004 on the making and release of Midnight Cowboy: After Midnight 35 year – Schlesinger hadde laget Far from the Madding Crowd og ville lage noe helt annet. Schlesinger kom til Hollywood fra England, og hadde et annet blikk enn innfødte New Yorkere. God dokumentar på 30 minutter. Controversy and acclaim – Midnight Cowboy impliserer at mennesker har sex i en kinosal, og det var veldig kontroversielt. For første gang fikk en X-rated film Oscar. Schlesinger fikk tilbud om å klippe ETT (!) bilde fra filmen, slik at de kunne si at filmen var omklippet og dermed gi den en lavere aldersgrense. Men han nektet. 10 minutters gjennomgang av kontroversen rundt filmen.

Interview with actor Jon Voight on The David Frost Show from 1970: Veldig morsomt intervju på 14 minutter. Voight snakker mye om arbeidet med dialekt.

Voight’s original screen test: En kranglete Voight krangler med en provoserende intervjuer, som vi i kommentarsporet får vite var manusforfatter Waldo Salt. Morsomt. 7 minutter.

Interview from 2000 with Schlesinger for BAFTA Los Angeles: Den første dokumentaren på 15 minutter dreier seg om John Schlesinger. Han beskriver hvordan kameramannen han hadde på Sunday Bloody Sunday hadde problemer med å filme to menn som kysset. Han ble til slutt overbevist om at scenen måtte med, men straks scenen var skutt måtte han skjære grimaser og stønne ut et «ÆSJ». For Schlesinger var den historien selvbiografisk.

Excerpts from the 2002 BAFTA Los Angeles tribute to Schlesinger: Et 35 minutter langt innslag fra BAFTA-utdelingen er kjempefint. Både Voight og Hoffmann er morsomme fra scenen og holder gode taler i Schlesingers fravær. Til og med United Artists har en herlig hyllest til regissøren. Det er her Hoffmann forteller oss at «taxiscenen» er improvisert rundt en ekte nestenulykke i New Yorks gater. Men på kommentarsporet sier Schlesinger at alt var innøvd og skutt i flere tagninger. To stikk motsatte opplysninger her altså, fra regissøren og hovedrolleinnehaveren som spilte i scenen. Hvem skal man tro på? Filmfolk ass…

Trailer: Ett minutt og 46 sekunder. Kort trailer, men godt klippet. Bra.

An essay by critic Mark Harris: Godt essay av Harris. Han plasserer filmen inn i en filmhistorisk kontekst på en fin måte. Spesielt morsomt er det at en kritiker sa at 42th Street vil alltid være som den er, men filmen fort ville bli glemt. I dag er gaten ugjenkjennelig, med dyre familieleiligheter dominerende i bybildet, mens filmen har blitt en klassiker. Så feil kan man ta.


The Virgin Suicides

The Virgin Suicides (Criterion nr.920)(Blu-ray)

USA – 1999 –Sofia Coppola (farger) – 97 minutter – Drama

Jomfru/Jomfru

Nivå 1 (uten spoilers)

Alle jentene i en familie begår selvmord, og lokalsamfunnet står igjen uten svar på tragedien. Filmen er bygget opp gjennom inntrykkene en guttegjeng har av hendelser før og tiden opp mot selvmordene. Settingen er en amerikansk forstad, et ressurssterkt område med solide familier.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en herlig debutfilm. Jeg holder denne for å være en av Sofia Coppolas beste, sammen med Lost in Translation og Somewhere. Her er jeg nok fullstendig på kollisjonskurs med Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen og i noe mindre grad hans kollega Karsten Meinich. Marie Antoinette og The Bling Ring funker ikke helt for meg, men de får skikkelig drahjelp i spennende podcaster fra Montages. Det må sies.

The Virgin Suicides handler ytre sett om en guttegjeng som vokser opp sammen med de fem jentene som etter hvert skal begå selvmord. Men egentlig handler filmen om jentene, og omstendighetene som fører til det tragiske resultatet. Jentene er Cecilia på 13 år, Lux på 14, Bonnie på 15, Mary på 16 og Therese på 17. Cecilia er den første som dreper seg. Hun hopper ut fra annen etasje og lander rett på smijernsgjerdet under vinduet hennes. Samtidig har familien invitert jevnaldrende gutter på en fest hjemme. Festen er effektivt over.

Tittelen The Virgin Suicides henviser selvfølgelig til de fem unge jentene, som hvert fall bør være jomfru. Men det henviser også til jomfru Maria, for det er et ekstremt religiøst hjem de vokser opp i. Innemiljøet, spesielt på jenterommene, er preget av utallige religiøse nipsgjenstander. Det føles overfylt, pålesset og desperat. Slik alle gjenstandene truer med å overvelde oss estetisk i rommet, kveles jentene av strenge regler og store forventninger fra foreldrene.

Jentene ligger langt etter jevnaldrende ungdom i livserfaring og utprøving. De går i sin beskyttede boble, og henger ofte sammen på skolen. Myter dannes rundt dem. De er vakre og uoppnåelige. I et forsøk på å kompensere for det strenge regimet, lar foreldrene dem holde et usedvanlig kjedelig selskap hjemme, hvor noen gutter blir invitert. Her oppstår for øvrig filmens morsomste scene, da en av guttene forsøker å imponere moren til jentene med sexy sjekkeholdning. Selskapet ender i tragedie da den yngste søsteren begår selvmord. Det skal bli lenge til det blir festligheter igjen.

Neste gang blir avslutningsballet på skolen. Trip, skolen definitive kjekkas,  har bearbeidet jentenes far over tid, og får ham til slutt med på laget. Det loves gull og grønne skoger, og edle hensikter overfor Lux fremmes. Faren hjelper til å overbevise mor, og fire spente gutter henter jentene på ballkvelden. Kvelden starter så fint, med flørting, eksperimentering med litt alkohol og kyssing. Lux og Trip blir ballets dronning og konge. Jentene er forsiktige, men unner seg å være ungdom. Lux drar det litt lenger, drikker litt mer og har drøyere intensjoner med Trip Fontaine. De ender opp med å ha sex på en fotballbane og faller i søvn i hverandres armer. Men Lux våkner alene og forlatt. Ydmyket og forvirret må hun ta en taxi hjem midt på natten, til en hysterisk mor og et fengsel forkledd som et hjem resten av sitt korte liv. For hennes brudd på reglene fører til husarrest for alle jentene, og et radikalt strengere regime. Alle rockeplater blir ødelagt. Jentene blir tatt ut av skolen, og hjemmet modifisert for å ha kontroll på jentene til enhver tid. Og det er moren som styrer. Faren er redusert til en viljeløs skikkelse, som ser ut til å ha mistet grepet på tilværelsen. En slik forgiftet atmosfære kan ikke føre til noe godt.

Nå begynner et parti i filmen som beveger seg i landskapet mellom fakta og myter. Vi som publikum har liten mulighet til å skille. Guttene er besatt av hva som foregår i huset, nå som husets indre liv er enda mer utilgjengelig. Vi må bare ta guttenes ord for hva som skjer, men alle som kjenner til ungdom og deres beskrivelse av hendelser og mennesker, vet at det bør tas med en klype salt. Guttene beskriver at Lux har sex på taket med tilfeldige menn. Hun inviterer guttene inn mens foreldrene sover, som en flørtende femme fatale. Guttene er jentenes bindeledd til den virkelige verden, og spiller musikk for dem gjennom telefonen. Jentene signaliserer til guttene med lyssignaler.

Alt kommer til sin ende. Jentene tar livet av seg på hver sin måte, som en protest mot at de betraktes som èn av omverdenen. Bonnie hengte seg, Mary gasset seg i hjel, Therese tok en overdose piller og Lux drepte seg med eksos i garasjen. Etter alle selvdrapene, forsøker moren allikevel å gi et inntrykk av at det var mye kjærlighet i huset.

Sofia Coppolas film forteller hovedsakelig gjennom bilder og overlater til oss å tolke. Jentene sees på avstand, i forskjellige versjoner som en mangehodet hydra, bare at denne hydraen er snill. Coppola viser oss hva guttene ser, men også hva de ikke får se, og hva de misforstår. Mange fantasier om tenåringsjenter blir lekt med gjennom filmen. Utenfra ser jentene ut som divhusblomster, innenfra huset ser vi at jentene blir kvalt av vegg til vegg tepper.

Idèen til boken kom fra en barnevakt broren ansatte til forfatter Eugenides. Hun fortalte at både hun og søstrene hadde forsøkt å begå selvmord. Disse kortene av jomfru Maria som vi ser i filmen, blant annet som eikepynt på sykkelhjulene, viser til betydningen av religion i filmen. Mange katolske familier har veldig strenge regler for jenters oppførsel, noe som fører til mye vill oppførsel fra disse jentene. Boken, og filmen, handler ikke så mye om selvmordene som det å bli igjen etterpå. Hvordan er denne uvissheten, dette vakuumet etter fem livlige jenter som har gått plutselig bort?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mustang, Picnic at Hanging Rock, Thirteen, Black Swan og American Beauty.

Øyeblikket: Synet av Lux som våkner opp alene på en fotballbane midt på natten. Vi er vant til å se Lux som et midtpunkt. Enten fyller hun hele lerretet, eller så er hun filmet litt under fra og opp, som en stjerne. Her er hun en liten figur i et stort landskap. Trip har våknet og forlatt henne. Jeg tror både hun og vi stolte på Trip, men han har plutselig vist seg som den kjipe gutten han egentlig er. Han gikk lei henne etter å ha oppnådd det han ønsket. Han var ikke det hun trodde han var. Reisen hjem i taxi og møtet med en bekymret mor midt på natten er begynnelsen til slutten for Lux og søstrene.

Lyd og bilde

Veldig godt bilde. Formatet er 1.66:1. Farger, kontrast og skarphet er flott. Detaljer er tydelige. Filmen har et drømmende uttrykk, men bildet faller ikke for fristelsen til å kjøre et 70-talls soft bilde. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio, med herlig musikk gjengitt slik den skal. Dialogen er krystallklar.

Ekstramateriale

New interviews with Coppola, Lachman, actors Kirsten Dunst and Josh Hartnett, author Jeffrey Eugenides, and writer Tavi Gevinson: Josh og Kirsten er ærlige om hvordan de møtte rollenes utfordringer. Dette var tidlig i karrieren til superstjernene. Vi lærer av Sofia Coppola at Badlands var en inspirasjon. Den første delen av dokumentaren, Revisiting Virgin Suicides, varer i 26 minutter. Tavi er en die hard-fan av boken som også har tatt filmen til sitt hjerte. En annerledes stemme i filmkritikk og uvanlig på et ekstramateriale. 13 minutter.

Making of “The Virgin Suicides,” a 1998 documentary directed by Eleanor Coppola and featuring Sofia Coppola; Eleanor and Francis Ford Coppola; actors Dunst, Hartnett, Scott Glenn, Kathleen Turner, and James Woods; Eugenides; and more: Mest av alt lærer vi at Sofia Coppola har en mild måte å regissere på. Hun spiller på lag med skuespillerne. 23 minutter.

Lick the Star, a 1998 short film by Coppola: Tar seg opp etter hvert. Kortfilm om jentegjeng som er kjip. De vurderer å forgifte guttene med rottegift. Etter hvert vender jentene seg mot sin leder. 13 minutter.

Music video for Air’s soundtrack song “Playground Love,” directed by Coppola and her brother Roman Coppola: Ikke all verden. AIR musikkvideo med scener fra filmen. 3.39.

Trailers: To gode trailere. Svevende, antydende. 3 minutter, 38 sekunder til sammen.

An essay by novelist Megan Abbott: Essayet har fokus på Coppolas virkemidler. De åpner for at vi skal tolke. Siden kommer Abott med gode eksempler. Godt essay!


Dead Man

Dead Man (Criterion nr.919)(Blu-ray)

USA – 1995 –Jim Jarmusch (svart/hvitt) – 121 minutter – Eksistensiell Western

Dødsreise

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på slutten av 1800-tallet: En navnebror av poeten William Blake ankommer byen Machine for å ta en stilling han har blitt tilbudt ved Dickinson fabrikker. Da han ankommer er stillingen besatt. Han er pengeløs og arbeidsløs i en fremmed by. Han møter en kvinne, Thel, som han tilbringer natten sammen med. Om morgenen dukker hennes ekskjæreste opp og det ender med en skuddveksling hvor Thel blir skutt, før Blake (Johnny Depp) dreper drapsmannen. Han viser seg å være sønnen til fabrikkeieren. Dickinson utløser dusør på Blake, og sender de tre beste menneskejegerne i området etter ham.

Nivå 2 (med spoilers)

William Blake ble også truffet av kulen som drepte Thel, siden Thel kastet seg foran Blake. Hardt skadet kommer han seg ut i villmarken, og blir funnet av indianeren Nobody som pleier ham. De drar sammen gjennom villmarken, og opplever merkverdige hendelser på sin oddyssè. Nobody kjenner diktene til poeten William Blake, siden han ble ført til England da han var ung. Han har vært i London, men også i Philadelphia, New York og Toronto på dette kontinentet. William Blake, derimot, har aldri hørt om William Blake.

På sin ferd møter de flere bisarre karakterer. Tre kjeltringer har spesialisert seg på å rane og drepe reisende, og de stjeler gjerne klærne deres. Derfor er det alarmerende at en av de tre er ikledd kjole og kyse som ser ut som har tilhørt en ung jente. Det er for øvrig Iggy Pop som er ikledd den kjolen. William Blake har fått smaken på blod, og etter møtet med de tre kjeltringene er det ingen kjeltringer igjen i live. De blir skutt av Nobody og Blake i selvforsvar. Like stor grad av selvforsvar er det ikke i neste trefning med Pinkertonagentene. Der er Blake mer kaldblodig i sin nedskyting. Butikkinnehaveren langt der ute i villmarka får også smake bly da han også prøver seg.

Til slutt går det slik det gjerne går: lev ved sverdet, dø ved sverdet. Blake blir skutt. Han blir lagt i kanoen for den siste dødsreisen, og med han drivende på vannet ser vi Cole Wilson og Nobody drepe hverandre på elvebredden.

Hvorfor heter filmen Dead Man? En tolkning er at William Blake dør av skuddet til Charlie, fabrikkeierens sønn. Resten av filmen er en beskrivelse av reisen til dødsriket. Her kan vi lese inn elven som elven Styx, som fører til dødsriket Hades. Jeg er tilhenger av denne tolkningen. Nobody ser William Blake som skjelett ved èn anledning. En annen gang sier han at «William Blake drepte mannen som drepte ham». Selv sier William Blak mot slutten av filmen, i handelsbygningen, at han er dømt til Helvete. Har han her innsett at han allerede er død?

Dead Man er et mesterverk, og for meg Jim Jarmusch klart beste film. Denne odysseen mot dødsriket er en fascinerende reise. En kvalitet ved filmen er at man godt kan se den som en straight western, spennende nok i seg selv. Kultelementene er der allerede, gjennom birollene av «kule» mennesker eller odde trekk: «Do you have any tobacco?». Når man får mer innsikt i film, eller bare blir eldre, vil symbolikken bli interessant. Er hele historien en allegori om det å dø? Der har jeg funnet min tolkning og opplevelse nå, langt unna opplevelsen jeg hadde som 24-åring. Men selv da mente jeg dette var et mesterverk, langt unna grunnene jeg har for å falle ned på samme oppfatning i dag.

Johnny Depp var en gang en spennende skuespiller, men det føles som evigheter siden. Denne perioden i hans karriere var faktisk interessant. Han deltok i filmer som What’s eating Gilbert Grape, Edward Scissorhands, Donnie Brasco, Fear and Loathing in Las Vegas, The Ninth Gate, Benny and Joon, Ed Wood, Arizona Dream og Before Night Falls. Og han regisserte glimrende The Brave. Så endte alt ‘in a world of shit’. Jeg samlet på filmer med ham lenge, før jeg måtte innse at han ikke var et kvalitetsstempel lenger. Nå har jeg kvittet meg med flesteparten av filmene hans. Pirates of the Carribian 18 var spikeren i kista for meg.

Robert Mitchum spiller rollen som den steinharde fabrikkeieren Dickinson. Han er en allmektig konge med snev av stormannsgalskap. Dette skulle bli Mitchums siste rolle. Jim Jarmusch var ydmyk og nervøs i sin rolle som regissør for et av filmhistoriens største ikoner, men Mitchum var en gentleman. Dog var det én ting han mislikte sterkt, og det var å forandre replikker som var øvet inn. Og da Jarmsuch ba ham om å forandre en setning samme dag, ble det ampert. Men Mitchum ga seg som den gentleman han viste seg å være…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jacob’s Ladder, Valhalla Rising og Paris, Texas.

Øyeblikket: En døende William Blake ser hodeskaller langs elven, som kan være symbol på elven Styx på vei til dødsriket Hades. Denne scenen hinter tydelig mot Apocalypse Now!, hvor Martin Sheen nærmer seg Kurtz compound mot slutten av elvereisen. Her befinner William Blake seg enten i dødsriket, eller i limbo, en tilstand mellom levende og død. Det finnes tolkninger som støtter begge syn. Blake er på vei dit hvor alle åndene bor.

Lyd og bilde

Dette er en topp utgivelse, på alle felt. Ekstramateriale, lyd og bilde. Bildeformatet er 1.85:1. Det betyr at bildet fyller ut hele det tilgjengelige området på TV-skjermen eller lerretet vårt. Bildet er sylskarpt, med god dybde, høyt detaljnivå og topp kontrast. Sortnivået som er så ekstra viktig i et sort/hvitt bilde er topp klasse. Lyden er superb. Riffene til Neil Young er sylskarpe og krispe. Skuddeffektene smeller bra, toget ruller kraftfullt og dialogen er klar. Formatet er 2.0 surround DTS Hd-Master Audio. Herlig!

Ekstramateriale

New Q&A in which Jarmusch responds to questions sent in by fans: Ca en time lang sekvens. Alle mulige rare spørsmål blir stilt. Få av dem har med denne filmen å gjøre.

Rarely seen footage of Neil Young composing and performing the film’s score: For meget spesielt interesserte. Young ser filmen på skjermen mens han improviserer riff etter stemningen i filmen. 25 minutter.

New interview with actor Gary Farmer: Dette er en spesiell type. Han snakker om at han hadde en del problemer under innspillingen. Han nærmet seg et sammenbrudd, men holdt seg oppe på grunn av visjoner han hadde. Han snakker mye om åndelighet. Dette er mannen Depp ville ha som Dr. Gonzo i Fear and Loathing in Las Vegas. Rollen gikk til slutt til Benicio del Toro. Farmer har et rykte på seg i filmbransjen for å være vanskelig. Han mener at det ikke hjalp at han sa «Stupid fucking white man» 20 ganger i filmen. Musikken er veldig viktig i filmen, og han er veldig opptatt av Neil Young, som han synes er en herlig fyr. 27 minutter.

New readings of William Blake poems by members of the cast, including Mili Avital, Alfred Molina, and Iggy Pop: Grei opplesning av diktene til William Blake. 27 minutter.

New selected-scene audio commentary by production designer Bob Ziembicki and sound mixer Drew Kunin: En helt grei øvelse. Noe å plukke med seg, men ikke så mye.

Deleted scenes: Ingenting her som jeg føler må være med, bortsett fra én scene. Det er da Cole Wilson (Lance Henriksen) dreper den enerverende pratemaskinen Conway Twill (Michael Wincott). Det var nesten en fryd å bli kvitt skravla. 15 minutter.

Jarmusch’s location scouting photos: Fine fotografier.

Essays by film critic Amy Taubin and music journalist Ben Ratliff: To gode essay. Spesielt Amy Taubin går dypt inn i tolkninger som var veldig verdifulle, og fungerte som bekreftelse for min egen tolkning.