A Touch of Zen

A Touch of Zen(Criterion nr. 825)(Blu-ray)

a-touch-of-zen

Taiwan – 1971 – King Hu (farger) – 180 minutter

Dagligliv, politikk, martial arts og zen

Nivå 1 (uten spoilers)

I en liten landsby i Kina på slutten av middelalderen, arbeider Gu som kunstmaler. Stort sett maler han portretter mens han drømmer om å bli lærer. Hans mor mener han er ugiftbar, over 30 år gammel og fattig. Hun øyner håp når en ung kvinne flytter inn i et hus i landsbyen. Denne unge kvinnen blir plutselig senter for alles oppmerksomhet, også den mistenkelige mannen som er nyankommen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en episk film, både i handling og utførelse. Den har tre ganske distinkte deler, som alle står i kontrast til hverandre. De er vanskelig å forutse, samtidig som de fungerer veldig godt når de nå først er del av filmen. Regissør King Hu var i det hele tatt en kreativ og original regissør i starten av hans karriere. Han introduserer sterke kvinneskikkelser som heltinner, og lar de stå løpet ut. Filmteknisk er det mye nytt her, og filmen har vært en sterk inspirasjon for mange actionfilmer. Det må sies at Crouching tiger, hidden dragon aldri kunne vært laget uten A Touch of Zen.

Hu var opptatt av klasser og klasseambisjoner. Det synes i A Touch of Zen. Filmen er som sagt delt inn i tre deler. Den første skildrer realistisk dagliglivet i landsbyen. Gu er hovedpersonen i denne første delen, hvor vi ser ham arbeide som kunstmaler og kurtisere den vakre nye jenta i landsbyen, miss Yang.

I del to forvandles filmen til en politisk thriller. Her kommer Hu sin interesse for klassesamfunnet til syne. The Eastern Depot var et hemmelig politi i Mingtiden, og her har det sendt hemmelige agenter for å lete etter miss Yang. Hun er datter av en opposisjonell general som ble torturert til døde av styresmaktene, og familien måtte flykte. Hun og moren beskyttes av to generaler under flukten og i sin nye tilværelse. De hemmelige agentene kommer nærmere og martial arts-elementet introduseres. Gu utvikler seg til å bli en handlekraftig figur i denne første halvdelen av filmen. Det er det politisk gode mot det politisk onde. Her skifter fokuset fra Gu over til vår nye protagonist, miss Yang, som skal være vår heltinne resten av filmen.

I del tre, tar filmen steget opp til å bli en fullblods martial arts actionfilm. Det er også her at zenelementet kommer til sin rett. I denne delen diskuteres ”den sterkestes rett”. Buddhistmunkene entrer scenen og det hele tar en metafysisk retning. Xu Xian-chun er en formidabel motstander som også har en slu og hensynsløs side. Nettopp da vi tror han har innsett sine feil, knivstikker han lederen for munkene. Det blir starten på en lang zeninspirert psykedelisk sekvens, hvor vi ser verden gjennom hans forvirrede indre øyne. Han dreper muligens sine soldater, og blir muligens del av munkens nirvanatilstand. Dette er som sagt en veldig psykedelisk sekvens, så hva som skjer i virkeligheten er vanskelig å si. Det essensielle her er uansett at konflikten løftes fra et verdslig nivå til å bli en spirituell reise. Det guddommelige er til stede gjennom lys og natur. Det er et meget spesielt grep, men det føles som en passende avslutning på en lang og strabasiøs reise.

Det er et veldig driv i A Touch of Zen, og selv om den varer i tre timer løper tiden av gårde. Og det selv om filmen tar seg tid til vakre tagninger av vaiende siv og tretopper. Natur spiller i det hele tatt en stor rolle, og mange utsnitt er blendende vakre. Mot det vakre bakteppet utspiller det seg en dramatisk historie med koreograferte kampscener, som ikke lar seg begrense av fysiske lover. Spesialeffekter var rimelig begrenset på denne tiden, men kreativiteten fikk utfolde seg. Skjult under nedre del av bildeutsnittet er trampoliner, slik at saltoer og ekstremt høye hopp kan utføres med stil.

Det å sette filmen tidsmessig inn i Mingdynastiets periode, åpner for å lage noen paralleller til samtiden. Vi vet jo at Hu var opptatt av klassesamfunnet, så det har han valgt å vektlegge. Hovedfienden til våre protagonister er Eastern Depot, det ”statlige” hemmelige politiet. Her er det nærliggende å dra en parallell til kommunist-Kina, i og med at vi er på Taiwan som ikke nødvendigvis er så glade i kommunismen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Crouching tiger, hidden dragon, House of flying daggers og Hidden fortress.

Øyeblikket: Hva med en scene som oppsummerer tittelen på filmen for meg? Helt mot slutten av filmen, da munkene konfronterer martial arts-eksperten Xu Xian-chun, ser vi munkene hoppe gjennom luften. De trenger bare så vidt å være borti bladene på en plante for å kunne få spenntak til å hoppe videre. De trenger altså bare a touch of zen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Det er ikke et helt problemfritt bilde. Når det gjelder skarphet og skader, er det helt ok, kanskje mer enn det. Hovedproblemet ligger i hvordan bildet oppleves sammenpresset i kantene ved flere tilfeller. Figurer som står i kantene, oppleves sammenpresset og smalere enn de skal være. Spesielt når man sammenligner med et objekt midt i bildet. Nå skal det sies at jeg bare la merke til det en håndfull ganger. Ellers sliter bildet litt med noen av de mørkeste scenene, da det blir litt uklart og blast. Når det er sagt så er det en flott visuell opplevelse, men altså ikke helt topp. Lyden er i mono og veldig fin. Både musikk og effekter er fint gjengitt, og det er mye som skjer i lydbildet. Dialogen er også klart gjengitt for det meste. Det er litt variert gjennom den tre timer lange filmen.

Ekstramateriale

Documentary from 2012 about director King Hu: Han startet som skuespiller, og var kjent som en god komedieskuespiller. Han kom fra arbeideklassen, og var spesielt interessert i Bejing og Bejings historie. Som regissør ønsket han å lage film som kunst og ikke underholdning. Hu kombinerte vestlig filmteknikk med kinesisk estetikk. Tempoet hans var lavere enn andre regissører, men han var allikevel veldig krevende. I denne 48 minutter lange dokumentaren får vi se intervjuer med skuespillere og produsenten av A Touch of Zen.

New interviews with actors Hsu Feng and Shih Chun: Feng var redd for å spille hovedrollen i A Touch of Zen, siden Hu var kjent for å skrike til sine hovedrolleinnehavere. Hun ble den motvillige stjernen. Vi skylder Feng en stor takk, for det er hun som har finansiert restaureringen av filmen vi nå høster fruktene av. 14 minutter. Shih Chun spilller Gu i filmen. Han kan fortelle at filmen tok tre år og seks dager å spille inn. Den hadde også et enormt budsjett. Filmen er basert på Ming-historien som regissøren hadde stor kunnskap om. Hu ønsket et realistisk utseende på filmen, selv om det var en historisk film. Chun forteller at skuespillerne måtte se både de gode og dårlige scenene fra innspillingen, for å kunne utvikle seg og gi regissøren det han ønsket. 17 minutter.

New interview with filmmaker Ang Lee: A Touch of Zen var den første kinesiske filmen med stil, mener Ang Lee. Den har lange sekvenser som lager en spesiell stemning. Posering er viktig i øst. Det involverer fokus på blikk. Ang Lee er ærlig på at Crouching tiger, hidden dragon skylder A Toch of Zen en hel del. 13 minutter.

New interview with film scholar Tony Rayns: King Hu introduserte kvinnelige helter som var sterke i seg selv og ikke avhengige av å bli reddet av menn eller magi. Han hadde kjempesuksess med Dragon Inn, og derfor laget han lignende filmer videre. Han gjorde omtrent alt selv på A Touch of Zen. 34 minutter langt videoessay.

Trailer: Det er en kort trailer på 1 minutt og 41 sekunder. Kort, men stilig og appetittvekkende.

An essay by film scholar David Bordwell and notes by Hu from a 1975 Cannes Film Festival press kit: Bordwell har skrevet et godt essay som går rett inn i handlingsreferatet. Han finner også rom for gode betraktninger rundt filmen, og setter den inn i kontekst i kinesisk film og regissørens karriere. I Cannes i 1975 ble filmen vist, og tretimersversjonen fikk sitt gjennombrudd. Det andre essayet er skrevet av King Hu selv. Han ville gjerne filmatisere en historie av Pu Song-Ling (1640-1715). Gjerne en av historiene fra Liaozhai zhiyi (Strange stories from a chinese studio). Hu fant ut at hvis han filmet historien med et snev av zen, kunne det fungere. Eastern Depot var det hemmelige politiet under Mingtiden. De hadde faktisk friere tøyler enn Gestapo, med vidtgående fullmakter til å drepe. Hu er motstander av denne retten, og mente at det til slutt alltid vil gå utover folket.


Carnival of Souls

Carnival of Souls (Criterion nr. 63)(Blu-ray)

Carnival of souls

USA – 1962 – Herk Harvey (svart-hvitt) – 78 min

Filmen som ikke ville dø

Nivå 1 (uten spoilers)

En bil med jenter blir utfordret til kappkjøring av en bil full av gutter. På vei over en bro blir jentenes bil presset gjennom rekkverket og havner i elva. Kun en av jentene kommer seg ut. Traumatisert av ulykken legger hun ut på landeveien for å starte livet sitt på nytt. Men noe er veldig, veldig galt…

Nivå 2 (med spoilers)

Mary Henry kutter alle bånd til småbyen sin og legger ut på en kjøretur på tvers av USA og ender i Kansas. Her får hun seg et sted å bo, og skaffer seg arbeid som organist i en kirke. Dette er mormonerland, men kirken hun skal jobbe i tilhører en av de få andre kirkesamfunnene. Som hun påpeker flere ganger er dette bare et arbeid for henne, hun har ingen spirituell tilknytning til noe som helst. Dette kan i etterklokskapens lys tolkes som at hun ikke har en sjel lenger, siden vi nå vet at hun døde i bilulykken og filmen beskriver en opplevelse av skjærsilden. Et annet hint får vi når presten ønsker at hun legger mer av sjela si i spillingen. Hun spiller teknisk godt, men det mangler alt det som ekte innlevelse kan tilføre. Det skal vise seg vanskelig for Mary Henry å gjøre noe med det.

Ytterligere tegn følger. Mary Henry verken kan eller vil knytte seg til andre mennesker. Hun ønsker seg ikke en kjæreste, men har det best alene. I noen svake øyeblikk, når hun har vært redd og ensom, forsøker hun å få intim kontakt med andre, men det varer aldri lenge. Hun går flere ganger inn og ut av merkelige tilstander hvor hun blir usynlig for andre. Hun kan ikke høre hva de sier, og de kan ikke høre henne. Jeg la merke til at når hun vender tilbake til vår verden, er det i det øyeblikket hun griper rundt noe naturrelatert, som en gren i parken. Da kommer fuglekvitteret tilbake, deretter lyd og larm fra mennesker og biler. I disse periodene har hun vært på nippet til å bevege seg over til Dødsriket, slik jeg tolker det.

”The Man” er for meg et symbol på Døden, like legemliggjort som i Bergmans The Seventh Seal. Han er til stede, på avstand, hyppigere og hyppigere. Etter hvert kommer han nærmere. Han sitter i legestolen på andre siden av skrivebordet og han kan sees i speilet, stående rett bak henne. Mary Henry er helt overlatt til seg selv, kjempende en kamp hun ikke kan vinne, terrorisert av en frykt hun aldri kan bli kvitt før dette er over.

Den utrolig slibrige naboen til Mary Henry i pensjonatet, fungerer som et bindeledd mellom den virkelige verden og den overnaturlige. Dana Gould, som har et videoessay på ekstramaterialet, mener naboen fyller den samme rollen som The Log Lady har i Twin Peaks. Han er på en måte veldig karikert, men ikke verre enn at vi kan tro på ham. Han er alkoholisert, pågående og uansvarlig. Selvbildet er overdrevent stort. På tross av dette blir han Mary Henrys holdepunkt og kobling til omverdenen. Etter bastant avvisning til å begynne med, inviterer hun ham inn en morgen til en kopp kaffe. Senere blir hun med ham på date, for så å trygle ham om å bli igjen på rommet senere. Skiftet i forholdet deres følger intensiteten av hennes kontakt med de døde. Hun glir lenger og lenger vekk fra livet, og klynger seg desperat til en i det minste levende slask.

Carnival of Souls har en oppklarende og slagkraftig sluttscene. Vi er tilbake ved broen, og ulykkesbilen blir dratt opp av vannet. I den sitter alle jentene, døde. Også Mary Henry. Det er først nå vi kan være sikre på at det vi har sett skildret har vært en limbotilstand mellom liv og død. (ADVARSEL: SPOILER OM ANNEN FILM) Her deler filmen mye av premisset med en film som Jacob’s Ladder, som beskriver dødskampen til en soldat i Vietnam som ligger på operasjonsbordet.

Herk Harvey kjørte forbi det falleferdige palasset som mormonerne en gang bygde, og ble veldig fascinert av bygningen. Her ville han lage en film. Han satte manusforfatter Clifford på jobben, og 14 dager senere hadde han et manus. Budsjettet var på $30 000. Han fikk lov til å spille inn scenen på broen på betingelse av at han reparerte rekkverket etterpå. Det kostet $12. Den eneste profesjonelle skuespilleren var Candace Hilligoss, som spilte Mary Henry. Under slike forhold klarte filmteamet å lage en av de virkelig store kultfilmene, i klasse med Rocky Horror Show, The Wicker Man og Withnail and I. Carnival of Souls har også en sterk dedikert fanskare, og det arrangeres Carnival of Souls festivaler. Harvey selv mener at hemmeligheten bak filmen suksess er dens originalitet. Den er også åpen for tolkning. Verken regissør Harvey eller manusforfatter Clifford vil påberope seg å vite hva alt i filmen betyr, eller hvem aktørene er. Er ”The Man” virkelig eller er han kanskje en manifestasjon av traumer Mary Henry har fra ulykken? Det eneste de vil si er at i Mary Henrys sinn er hun i live…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Jacob’s Ladder, Night of the Living Dead, The Hitchhiker, 6th Sense og Spiderbaby.

Øyeblikket: Når de døde danser i dansesalen. En herlig ekspresjonistisk scene, med stor grad av uhygge. Hun inviteres inn i en Dance of Death, å komme over til de dødes verden der hun hører hjemme nå. En virkelig ikonisk scene.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1, lydsporet er mono. Dette må være et av de beste svart-hvitt bildene jeg har sett. Nydelig kontrast, sylskarpt og fin dybde og detaljer. Ekstra overraskende å se et slikt bilde på en lavbudsjettsfilm fra ’62. Lyden er fin, men ikke alltid i sync, siden den hvert fall noen steder ble lagt på i ettertid.

Ekstramateriale

Selected-scene audio commentary featuring director Herk Harvey and screenwriter John Clifford: Litt dårlig organsert dette. Filmen starter med kommentarspor, før det plutselig blir tyst. Jeg må spole for å finne stedet der det starter på igjen. Og holde på slik gjennom filmen. Selve sporet er greit nok, med hyggelige anekdoter og litt info om filmen, men ikke nødvendigvis knyttet til det vi ser.

New interview with comedian and writer Dana Gould: Dette er et videoessay med en skikkelig horrornerd. Gould var alltid opptatt av å se horrorfilmer, i stedet for å drive med idrett eller noe annet. Han bruker skrekkfilmer som avslapping, som videomuzak. Han kan fortelle at David Lynch var inspirert av denne filmen, og at det er mye Carnival of Souls i Eraserhead. Gould trekker også inn tiden filmen ble laget, midt under den kalde krigen, og foreslår å se den i lys av atomkrigtrusselen. Han påpeker også det amerikanske i det å være på flukt i bilen sin. Trygg i bilen, utrygg utenfor. Filmen har likheter med en annen film som kom ut samtidig, nemlig Psycho. En ung, blond kvinne på flukt fra noe, som blir innhentet av fortiden sin. 23 minutter.

New video essay by film critic David Cairns: Forskjellige mennesker kommer med innspill på hva filmen betyr og hvilken opplevelse de har av den. Mange trekker frem det ekspresjonistiske. 23 min.

The Movie That Wouldn’t Die!, a documentary on the 1989 reunion of the film’s cast and crew: I denne 32 minutter lange dokumentaren får vi intervjuer med skuespillerne fra den gangen, og Herk Harvey dukker opp på Carnival of Souls-festivaler sminket opp som ”The Man”.

The Carnival Tour, a 2000 update on the film’s locations: Her får vi gjensyn med steder filmen ble innspilt.

Excerpts from movies made by the Centron Corporation, an industrial film company based in Lawrence, Kansas, that once employed Harvey and Clifford: Her kan vi se undervisningsfilmene Harvey laget for Centron. Star 34 (13 min): Her skapes en setting for å kunne fortelle om Kansas historie, og presentere fordelaktige ting ved området. Rebound (21 min): En mann mister synet etter en bilulykke. Går inn i depresjon, før kona klarer å få ham til å forsøke å få hjelp. Her demonstreres alle hjelpemidler og tiltak som finnes for å få blinde til å fungere og eventuelt komme tilbake i jobb. Case history of a sales meeting (5 min): Hvordan forbedre kommunikasjone innad i en bedrift. To touch a child (12 min): Hvordan en skole kan brukes på kveldstid til gode for sine innbyggere, i stedet for å være stengt. Cook school blir brukt som eksempel på at skoler kan bli til ungdomsklubber, voksenopplæring, workshop av forskjellige slag, ha idrettstrening på området osv. Alle disse filmene er gode og lærerike, om man klarer å se bort fra at de er gammeldagse i stilen.

Deleted scenes: Organ factory (1.18) – Vi er på orgelfabrikken, og ser arbeiderne snakke sammen. Lederen sier at hun trenger å starte livet sitt på nytt etter ulykken. Running (1.00) – Mary Henry forsøker å stoppe en lastebil, men den ser ikke ut til å se henne, og hun må kaste seg unna for ikke å bli overkjørt. Doctor’s office (1.45) – Jeg ser ikke den store forskjellen mellom denne scenen og den som er i filmen. ”The Man” sitter i legestolen med ryggen til, før han svinger stolen rundt.

Outtakes, accompanied by Gene Moore’s organ score: 27 minutter med outtakes. Hun går i palasset, med lys som faller på henne gjennom sprinkler i taket slik at hun ser gjennomsiktig ut. Fiffig. Ellers rimelig lite å hente her.

History of the Saltair Resort in Salt Lake City, where key scenes in the film were shot: Et forferdelig dårlig bilde fra 60-tallet i denne dokumentaren om palasset som mormonerne bygde på 1800-tallet. Dette var verdens største dansesal, hvor 1000 mennesker kunne danse samtidig. Bygningen brant og ble bygget opp igjen flere ganger. Mye av dokumentaren vies til å filme bygningen slik den så ut slik den gjorde da filmen ble spilt inn. 26 min.

Trailer: Fokus på de døde, stort sett i hele traileren. Cheesy, men fascinerende. Må jo bare se filmen. 2.17 minutter.

An essay by writer and programmer Kier-La Janisse: Carnival of Souls handler om skjærsilden i en mer moderne form. En tilstand av begrensning, avsondret fra sanser og seg selv. Godt essay med kloke betraktninger.


Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (Criterion nr. 821)(Blu-ray)

Dr. Strangelove

USA, Storbritannia – 1964 – Stanley Kubrick (svart-hvitt) – 95 minutter

The Delicate Balance of Terror

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er midt under den kalde krigen. En gal amerikansk militærbasekommandant har aktivert kode R, og et fly er på vei mot Sovjet for å slippe atombomber over landet. Den amerikanske presidenten og hans militærstab samles i The War Room for å forsøke å rette opp skaden.

Nivå 2 (med spoilers)

Kan man lage en komedie om noe så alvorlig som atomkrig og frykten hele verden gikk med hengende over hodet i flere tiår? Tydeligvis når man er en så dyktig filmskaper som Stanley Kubrick og kan komme opp med Dr. Strangelove, tidenes beste satire. Men jeg vil ha sagt at om presidentvalget i USA går fullstendig skeis i november, kan det hende at Being There får en ny vår. Hal Ashbys satire om en tulling som styrer det hvite hus, kan bli skrekkelig aktuell.

Utgangspunktet for historien som spiller seg ut i Dr. Strangelove er en gal manns mulighet til å sende verden ut i en tredje verdenskrig. Faktisk førte denne filmen til at militære rutiner ble omgjort slik at filmens premiss aldri skulle ha mulighet til å inntreffe i det virkelige liv. President Merkin sier i filmen at han trodde at han var den eneste som hadde myndighet til å iverksette et angrep med atomvåpen. General Turgidson responderer bare at det kan se ut som om brig. general Jack D. Ripper har overskredet sine fullmakter.

Da først katastrofen ser ut til å være ugjenkallelig, begynner den skremmende skadebegrensningen i The War Room å gjøre seg gjeldende. Her er satiren på sitt beste. Når menneskeheten har innrettet seg på en så elendig måtte, følger det en absurd og katastrofal logikk med på kjøpet. Et atombombeangrep på Sovjet vil utløse Sovjets Doomsday Machine, en maskin som vil sørge for massiv gjengjeldelse mot USA. Når dette er konsekvensen av Rippers fatale ordre, vil det da gi mening å faktisk lansere et storskala atomangrep på Sovjet straks? General Turgidson mener at det vil ”kun” gi USA tapstall i størrelsesorden 20 millioner, maks. Han går for det. Og får støtte fra den riv ruskende gale Dr. Strangelove, en karakter som jeg ikke kan tolke som noe annet enn en av Nazi-Tysklands mange tyske vitenskapsmenn som ble fraktet til USA etter andre verdenskrig. Dr. Strangelove virker å ha jobbet spesielt tett sammen med Adolf Hitler i sin tid…

Den russiske ambassadøren Sadesky skulle opprinnelig ha vært spilt av Orson Welles, men det må sies at Peter Bull gjør en glimrende rolle her. Steinansiktet er på plass gjennom hele filmen, som en gretten russisk okse(!). Den oppmerksomme tilskuer vil allikevel kunne se ham miste kontrollen ved ett tilfelle. Da Peter Sellers improviserer vilt som Dr. Strangelove og har store problemer med å hindre sin egen hånd å ta livet av seg, klarer Bull ikke å la være å le. Han tar seg fort inn, men å se ham streve med å holde maska er virkelig morsomt. General Turgidsons evige feide med ambassadøren kan sees som konflikten mellom USA og Sovjet på mikronivå. Det ender med at de havner i slagsmål, og president Merkin må gripe inn med de legendariske ordene: ”Gentlemen! You can’t fight here. This is The War Room!”

Overskriften på denne omtalen er The Delicate Balance of Terror, som var en tittel Kubrick lenge hadde på filmen. I det hele tatt var innspillingen av filmen en organisk prosess, med to parallelle manus og massevis av tagninger for å kunne justere filmens historie underveis. Hovedforandringen var at filmen skiftet fra å være en spenningsfilm om atomkrigens farer til å bruke satire for å formidle det samme. Da Kubrick bestemte seg for den nye retningen, informerte han Peter George, forfatteren av Red Alert, som filmen var basert på. Han hadde ingenting i mot det, og forfatteren Terry Southern ble hentet inn som manusforfatter. Han hadde en humor i romanene sine som Kubrick så for seg kunne løfte manuset opp til en skarp satire. Kubrick forandret også presidentens karakter fra å være en veik og småsyk mann til å bli den eneste fornuftige og empatiske stemmen i filmen.

The War Room har blitt et legendarisk begrep etter denne filmen, så allment kjent at president Ronald Reagen spurte hvor det var da han ble vist rundt i Pentagon. Han forsto ikke helt at det ikke fantes, da han hadde sett i ”den der filmen”. Rommet var 100 fot langt, 130 fot høyt og ekstremt mørkt. Kubrick fikk kledd det enorme bordet med grønn filt, slik at det skulle gi assosiasjoner til et pokerbord, hvor landet mektigste satt og spilte poker med verdensfreden som innsats. Selv om filmen ble skutt i svart-hvitt, mente han at den assosiasjonen ville nå publikum uansett.

Mye er sagt om Peter Sellers og hans glitrende prestasjon i tre forskjellige roller, men for meg er det George Scott som stjeler filmen. Hans general Turgidson er en åpenbaring. Alle følelsene ligger på utsiden av kroppen hans, med halvåpen munn i de fleste scener, kombinert med et utall forskjellige ansiktsuttrykk. Han furter når han blir irettesatt av presidenten, oppfører seg som en liten guttunge når han snakker med elskerinnen på telefon, han er brautende og korttenkt. Men mest av alt er han patriot og militær. Han var i clinch med Kubrick som tvang ham til å overspille gjennom hele filmen, men i ettertid sa han at det var den beste filmen han har spilt i. En av hans scener blir mitt valg av øyeblikket denne gangen. En annen strålende scene er scenen hvor han faller i The War Room og spretter opp igjen, konstant snakkende gjennom fallet som om ingenting hendte. Dette fallet var for øvrig ikke planlagt, bare et uhell som ble instinktivt utnyttet til fulle av Scott. Kudos!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Being There, Seven Days in May, Fail-Safe, Thirteen Days og Putney Swope.

Øyeblikket: General Turgidson blir bedt om å redegjøre for hvor stor sjanse B52-flyet har til å klare å slippe atombomben over Sovjet, og katastrofen være et faktum. Han starter nøkternt, men blir etter hvert så revet med at han begeistret proklamerer at flyet kommer til å klare det! Så kommer han på at dette slett ikke er ønskelig, og blir stående med et ubetalelig fårete uttrykk i ansiktet. Dette summerer opp Dr. Strangelove for meg, det hysterisk morsomme som ender i tankefullhet.

Lyd og bilde

Formatet er 1.66:1. Lyden kommer i to versjoner, et monospor og et DTS-HD Master Audio 5.1. Lyden er bra, og som nevnt under ekstramaterialet har filmen en del scener hvor surroundlyden kommer i bruk. Det er både kampscener på basen og eksplosjoner om bord i flyet. Dr. Strangeloves bilde er satt sammen fra flere ulike kilder, da det tydeligvis har vært en del skader på materialet. Resultatet her er flott, og spesielt kontrast kommer flott frem. Allikevel vil jeg si at det er sekvenser hvor detaljer ikke står så godt frem, og noen tilfeller av litt blasshet. Men dette er pirk. Topp utgivelse.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 surround soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Et OK lydspor. Det er jo faktisk en del effektbruk i DR. Strangelove, både på flyet og i kampscenene på militærbasen.

New interviews with Stanley Kubrick scholars Mick Broderick and Rodney Hill; archivist Richard Daniels; cinematographer and camera innovator Joe Dunton; camera operator Kelvin Pike; and David George, son of Peter George, on whose novel Red Alert the film is based: Broderick (19 min) – Fra og med denne filmen produserte Kubrick sine egne filmer. Han opererte med to parallelle manus, slik at han kunne utforske flere retninger. Han forandret hele tiden, og i motsetning til sitt rykte hørte han på gode forslag fra alle. For eksempel gjorde Sellers mye forskjellig ut fra samme dialog i forskjellige scener, og Kubrick elsket det. Hill (17 min) – I dette videoessayet diskuteres symbolbruken i Dr. Strangelove. Hill viser til en arketype i drømmer, skyggen, en mørk side av vår personlighet. Mennesket kan skape de vakreste symfonier, men kan også slakte hverandre i krig. Kubricks karakterer er ofte nyanserte, men i Dr. Strangelove blir nyansene i mennesket vist gjennom forskjellige karakterer. General Ripper blir tolket som en mislykket far som er usikker på sin seksualitet, som manifesteres i alt snakket om kroppsvæsker. Daniels (15 min) – Gjennom sin karriere samlet Kubrick på alt materiale fra sine filmer, og etter hans død ble det skjenket til et arkiv. I dette videoessayet diskuteres blant annet hvorfor Dr. Strangelove er del av tittelen, når han bare innehar en birolle i filmen. Kubrick var både en kunstner og en kommersiell regissør. Men han ble mer innesluttet etter A Clockwork Orange. George (11 min) – Her snakker David George om sin far, Peter George, som skrev boken Red Alert som filmen er basert på. Han var også med på manuset, sammen med Kubrick og Terry Southern. Boken var absolutt ikke en humoristisk bok, men Peter George syntes at det var en god idè da Kubrick informerte ham om at filmen kom til å bli en satire.

Excerpts from a 1966 audio interview with Kubrick, conducted by physicist and author Jeremy Bernstein: Mens Kubrick laget Lolita, oppsto Berlinkrisen. Kubrick ble veldig interessert i den kalde krigen, og leste seg opp ved å pløye gjennom 50 bøker. Han bestemte seg for at hans neste film burde handle om dette. 3 minutter.

Four short documentaries, about the making of the film, the sociopolitical climate of the period, the work of actor Peter Sellers, and the artistry of Kubrick: Inside Dr. Strangelove (46 min) – Kubricks produsent forlot filmen midtveis, med Kubricks velsignelse, for å ta steget til å bli regissør på en annen film. Dermed overtok Kubrick produsentrollen selv. Han dreide filmen over fra spenningsdrama til komedie/satire. Da filmflyet fløy over Island ble det tvunget ned av amerikanske jagerfly, mistenkt for å være russiske spioner. Det hjalp virkelig ikke at det sto Dr. Strangelove på siden av flyet med store bokstaver. Generelt var det null samarbeid med det amerikanske forsvaret om detaljer i filmen. Kubrick ble nervøs da ryktet sa at forsvaret kom til å holde et øye med alt av beskrivelser av militære detaljer, og forsikret seg om at de hadde åpne kilder til alt de beskrev i filmen. Selv om de ikke fikk hjelp fra forsvaret, var dashboardet i cockpiten til B52 så å si helt korrekt gjengitt. No Fighting in the War Room (30 min) – Om den kalde krigen og paranoia. Det blir en del gjentakelse av opplysninger fra klippene vi har sett tidligere på ekstramaterialet, men grei nok dokumentar i seg selv. Best Sellers (18 min) – Om Sellers unike kvaliteter og filmer hvor han har spilt flere enn èn rolle. Her fremkommer en uhyggelig opplysning: Etter filmens innspilling fikk han et hjerteattakk og var død i 2 ½ minutt. The Art of Kubrick (14 min) – Han var først og fremst kunstner. Kubrick startet som fotograf for magasiner. Siden ble interessen for film vekket, og han lagde Fear and Desire alene. Deretter startet han et samarbeid med produsenten Harris (Harris/Kubrick productions), og det varte til Dr. Strangelove.

Interviews from 1963 with Sellers and actor George C. Scott: Tulleintervjuer som skulle brukes i reklamematerialet til filmen, kanskje som TV-spots. Begge snakker i telefonen og svarer på spørsmål om filmen. Sellers demonstrerer ulike dialekter fra London og England for øvrig. 7 minutter.

Excerpt from a 1980 interview with Sellers from NBC’s Today show: Sellers blir intervjuet om Dr. Strangelove og demonstrerer igjen sitt gode grep på engelske dialekter. Fra bred cockneydialekt til posh London. 4 minutter.

Trailers: En lang trailer som er ment for fremvisere av filmen, med voice over som påpeker elementer i filmen de bør være klar over. 17 minutter. Den vanlige kommersielle traileren er også med, som tikker inn på 3 minutter og 24 sekunder. Det er en merkelig trailer, akkurat så merkelig som den bør være.

An essay by scholar David Bromwich and a 1994 article by screenwriter Terry Southern on the making of the film: Bromvich har skrevet et fire siders essay, elegant presentert som et topphemmelig dokument med en stor R trykket over teksten. Essayet er godt, veldig godt. Det dreier seg om Kubrick, hans tidligere filmer og spesielt om produksjonen rundt Dr. Strangelove. Gode observasjoner rundt skuespillerprestasjonene krydrer essayet. En liten (bitteliten) rød bok er også inkludert i en konvolutt som er identisk til den som major Kong må åpne da han får beskjed om kode R. Den boken er dessverre ikke stappfull av hemmeligheter, om man da ikke ser på opplysninger fra Criterion om hvordan de restaurerte filmen og en liste over alle involverte, som nettopp det. Terry Southern har skrevet et langt essay fra 1994 om filmen, fra hans posisjon som manusforfatter og tett på Kubrick. Høydepunktet her må være en detaljert beskrivelse av bløtkakekrigen som dessverre(!?) ble kuttet fra filmen. Den er nå tapt for alltid, men her er den så levende beskrevet at det ikke er vanskelig å se den for seg. Kostelig er det også å lese om hvordan studioet distanserte seg mer og mer fra filmen, som sto i fare for å bli oppfattet som uamerikansk i denne paranoide tiden. Det ble verre og verre, og selv noen gode anmeldelser hjalp ikke, da disse anmelderne fort fikk merkelappen kommunister. Men gjett hvem som gjerne viste seg frem da filmen på slutten av 80-tallet ble løftet frem som en av de største amerikanske komediene, og amerikanske filmene generelt, av American Film Institute? Nettopp Mo Rothman, filmens internt argeste motstander.


La Notte

La Notte (Criterion nr. 678)(Blu-ray)

La Notte

Italia – 1961 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt) – 122 minutter

Om arkitektur

Nivå 1 (uten spoilers)

La Notte er film nummer to i trilogien som ble startet med L’Avventura og avsluttet med L’Eclisse. Trilogien går under navnet ”fremmedgjøringstrilogien”. Lidia og Giovanni er et ektepar som virker tømt for intimitet og spenning. Giovanni er lidenskapsløs og resignert, og Lidia har tatt til seg disse følelsene. Det moderne menneskets fremmedgjøring i det moderne samfunnet er temaet i La Notte.

Nivå 2 (med spoilers)

Giovanni er en forfatter, aktuell med ny bokutgivelse. Men han er likegyldig til utgivelsen, og karrieren sin generelt. Denne holdningen har smittet over til hvordan han ser på hele livet sitt, eventuelt har holdningen gått motsatt vei. Hans kone Lidia har tatt til seg den samme lidenskapsløse holdningen. De virker slitne og humørløse, med et kynisk blikk på livet. De kjeder seg, og fyller bare tiden med tilfeldige aktiviteter. Som Lidia sier, ”noe må man gjøre”, da hun foreslår å gå ut. Hun forsøker å anspore til en samtale, provosere ektemannen litt, eller påkalle hans oppmerksomhet med berøringer. Han, derimot, er veldig selvsentrert og klarer ikke å forholde seg til følelser. Dette er kjernen i det Antonioni forsøker å formidle.

La Notte er en film som er ganske åpen og vag i sin formidling av tema, så det er rom for å hente ut sine egne tolkninger. Men arkitektur bør være en bestanddel i tolkningen. Den illustrerer det moderne menneskets fremmedgjøring, men det er ikke så enkelt at Antonioni er negativ til moderne arkitektur. Han har uttalt at han synes både bygningene og industriområder er vakre estetisk sett. Men det gjør noe med oss og oppførselen vår. Ikke nødvendigvis negativt, men den har en påvirkning.

Ekteparet er døde på innsiden. Et paradoks er at Antonioni etter sine tidligere filmer nå fikk tilgang på større budsjetter, og hadde råd til å hente inn stjerner som Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau. Men i stedet for å bruke deres stjernekvaliteter og gode skuespillerevner, ber han dem om å ikke spille. De formidler replikkene sine livløst, bare noen hakk mer levende enn Bressons ”modeller”. Dødsfallet til deres felles venn, illustrerer deres eget døde indre liv. Hvor ille det har blitt summeres for meg opp av to nøkkelscener. Den ene består av setningen Giovanni sier, når det dreier seg om Lidias omgang med en annen mann, kanskje uskyldig, kanskje ikke. ”Det var ingen sjalusi i det jeg sa. Det er problemet”. Den andre scenen er ganske lang. Lidia leser høyt for Giovanni fra et kjærlighetsbrev. Her proklamerer et menneske sin ubetingede kjærlighet til et annet menneske, med dyptfølte og høytflyvende vendinger. Da hun har lest ferdig spør Giovanni hvem som har skrevet brevet. Hun svarer at det er det han som har gjort, til henne.

Hvis vi tenker etter, er det et motsatt kjønnsrollemønster vi ser i første halvdel av filmen. Lidia går gatelangs, mens Giovanni venter hjemme. Hun streifer rundt i forstedene, hvor det er mindre urbant enn i sentrum. Til tider opplever hun det truende, med unge menn som slåss og følger etter henne. Samtidig er det tydelig at hun nærmest andpusten er fascinert og tiltrukket av spenningen. Hun søker videre utover fra sentrum, og tar del i aktivitetene de økonomisk mindre privilegerte morer seg med. Men når fascinasjonen tar slutt, ringer hun sin mann og får ham til å hente seg. Han har ingen interesse av en slik ”omvisning”.

Antonioni velger å ha kameraet på en viss distanse fra sine karakterer. Slik unngår han sympati og følelser for dem i like stor grad som et kamera tettere på ville generert. Han er også opptatt av lyd. Siden lyden blir lagt på i etterkant, kunne han velge stemmene til skuespillerne sine og velge lydeffekter fritt. Antonioni bruker også stillhet aktivt. I andre halvdel av filmen rammes mange karakterer inn i kvadrater innen andre kvadrater. For eksempel ved å bruke vinduer og sprosser. Slik forsterkes en følelse av ufrihet og begrensning i livene deres. De føler seg fanget i livet sitt, og vet ikke hvordan de skal frigjøre seg. Dette er spesielt tydelig i flere scener under festen hos millionæren mot slutten av filmen. Der er det også flere scener hvor de involverte betrakter hverandre fra avstand, uengasjerte i ganske så definerende situasjoner når det gjelder parforhold. Giovannis utroskap ser ut til å stamme fra kjedsomhet.

En veldig stor del av filmens visuelle uttrykk dekkes opp av arkitektur, og menneskene blir små i bildet. Store flater med fasader brytes opp av trange smug for karakterene å bevege seg inn i. Karakterene blir ofte filmet nedenfra og opp, med arkitekturen tårnende opp bak dem. Dette gir arkitekturen en fremtredende rolle i det visuelle uttrykket. Denne måten å presentere arkitektur på er felles for alle filmene i trilogien. I L’Avventura får arkitekturen en stadig større rolle i bildet, til hovedpersonen er totalt omgitt av fasader og bygninger mot slutten. I La Notte lager refleksjonene i speil og vindusflatene kopier av menneskene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er selvfølgelig de andre filmene i trilogien, L’Avventura og L’Eclisse, men også Nights of Cabiria og La Dolce Vita av Fellini.

Øyeblikket: Som nevnt tidligere, leser Lidia høyt en lang passasje fra et kjærlighetsbrev. Det er Giovanni som har skrevet det til henne for noen år siden. Det at han ikke kjenner det igjen, forteller meg at han har mistet kontakten med lidenskapen generelt, og kanskje spesielt i forhold til henne. Uansett er det trist at han har forandret seg så mye, eller valgt bort den siden av livet. All hans energi nå går med til kyniske og likegyldige betraktninger på livet, i stedet for disse ildfulle og oppslukende ordene som han brukte den gang.

Lyd og bilde

La Notte fyller hele skjermen i 1.85:1 og har et monolydspor. Bildet er restaurert fra 4k, og ser helt vidunderlig ut. Mye av filmen foregår om natten og er avhengig av god kontrast, noe vi heldigvis får servert. Det svarte er ordentlig svart, og det hvite er blendende hvitt. Detaljer er meget godt gjengitt, og skarpheten er upåklagelig. Denne filmen har de skarpeste og vakreste svart-hvitt bildene jeg har sett. Lyden er lagt på i etterkant og fremstår klar og atmosfærisk.

Ekstramateriale

New interview with film critic Adriano Aprà and film historian Carlo di Carlo: La Notte er en strengere og krassere film enn L’Avventura og L’Eclisse. Carlo har et bastant utsagn om at nøkkelscenen i filmen, altså en scene som kan gi oss bedre forståelse av filmens budskap, er da Lidia plukker løs fasaden på muren ganske tidlig i filmen. Den gamle arkitekturen i filmen blir portrettert som menneskelig, mens den moderne er mer kald. Denne kontrasten blir gjentatt flere ganger i filmen. Første gangen er åpningsbildet, hvor vi ser en 1800-talls bygning rett ved den moderne Pirelliskyskraperen.

New interview with professor Giuliana Bruno on the role of architecture in La notte: Filmen kan også sees som en omvisning i moderne arkitektur, i Milano i 1961 av en kvinne. Hva er det å være en moderne byborger? Vi ser arkitektur som har en flat, abstrakt stil. Dette blir en intern skildring av karakterene. Vi som tilskuere blir en del av byen, slik Lidia ønsker å være til stede i byen. Arkitekturen fordrer nye måter å oppføre seg på. Den moderne oppførselen spilles ut mot arkitekturens fasader. Den speiles i glass og vann. Antonioni behandler altså byen som et landskap. Filmen begynner med en kameraføring ned en fasade, for øvrig på Pirelliskyskraperen. Den avslutter med en sideveis panorering i et åpent landskap. Interessant dokumentar på 31 minutter.

Trailer: Ganske så misvisende. Den gir inntrykk av mer story, mer liv, musikk, intriger og spenning. 3 minutter og elleve sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Richard Brody and a 1961 article by director Michelangelo Antonioni: Første del av heftet består av et rimelig godt essay av Richard Brody. Det legger vekt på arkitekturen og fremmedgjøring som tema i filmen. Essayet er greit nok innholdsmessig, men noe komplisert skrevet slik at det ikke flyter så godt. Andre del er et essay av av Antonioni selv. Han beskriver prosessen hvor filmen kom til. Når det gjelder filmens innhold, legger han mer vekt på menn og kvinners egoisme og forhold til følelser. Meget interessant.


In a Lonely Place

In a Lonely Place (Criterion nr. 810)(Blu-ray)

In a lonely place

USA – 1950 – Nicholas Ray (svart-hvitt) – 93 minutter

Ensom i sitt raseri

Nivå 1 (uten spoilers)

Dixon Steele er manusforfatter i Hollywood, og blir dratt inn i en drapssak. Han er den siste som hadde kontakt med en ung jente som blir funnet drept. Men en vakker kvinne gir ham alibi, og faller senere for Dix. Men er hun helt sikker på at Dix ikke har drept jenta? Han har et voldsomt temperament som hun selv får føle på kroppen.

Nivå 2 (med spoilers)

In a Lonely Place er en glitrende film noir, men er også en film om en kvinne og hennes forhold til en voldelig mann. Den beskriver vold i hjemmet og kvinners utsatte stilling prisgitt en manns overlegne fysikk og skremmende atferd. På den måten oppleves In a Lonely Place som en banebrytende film. Jeg føler at filmens tittel kan ha to relevante tolkninger. Den beskriver en manns ensomhet fanget i et mørkt sted skapt av sitt raseri, men også en kvinnes fengsel prisgitt en partners voldsomme temperament og hennes frykt for å bli skadet av den hun elsker.

Filmen starter med at vi ser veien utfolde seg foran bilen, sett gjennom Dixon Steeles øyne. Samtidig ser vi øynene han i bakspeilet, slik vi konstant skal se ham gjennom andres øyne gjennom filmen. Han er vår hovedperson, men samtidig får vi balansert vårt syn på ham gjennom hvordan andre oppfatter ham. Regissør Nicholas Ray har et antropologisk syn på Hollywoodmiljøet og folk som jobber litt bak stjernene, som manusforfattere, agenter og produsenter. Det er viktig å klatre i hierarkiet. Dix ser ned på andre, han mener han er god og andre bekrefter det. Etter seks minutter har han demonstrert sin aggresjon to ganger.

In a Lonely Place er, ved siden av å være en film om en manns problemer med temperamentet sitt, også en film som kommenterer Hollywood. Filmen nevnes ofte sammen med andre filmer om Hollywood fra samme tid, som All about Eve og Sunset Blvd. Den berører temaer som kvalitet, kommersialisme, status og hierarki. Selv om Dix utviser en arroganse mot noen mennesker i systemet, har han empati for andre som befinner seg langt ned på rangstigen, slik som den alkoholiserte skuespilleren. Selv nyter han stor respekt, og vi forstår at når han får det til, er han en av de ypperste manusforfatterne i Hollywood. Han hater populærkulturen, og erter Mildrid for hennes dårlige smak. Hans status gjør apparatet rundt ham mer tilbøyelige til å unnskylde ham for han voldelige framferd. Det står alltid noen klar til å glatte over.

Dix gjør det ikke lett for seg selv i avhøret med politiet. Han ser ut til å se det hele som et spill. Her er det to menn som måler hverandre, omtrent som de spiller sjakk. Han har muligheten til å samarbeide, men velger heller å svare ”smart” enn å oppføre seg som forventet. Dix virker veldig fornøyd med seg selv da han kan konstatere at ”han selvfølgelig fortalte sin historie best”. Det er bare Dix som regner det som en seier, alle andre ser at han har viklet seg mer inn i saken han så lett kunne blitt sjekket ut av.

I et Hollywoodklima hvor folk er redde for jobbene sine, ligger det en generell mistro og mangel på tillit til hverandre. Dette siver også over til den private sfæren. Se hvor langsomt og nølende Dix og Laurel kommer hverandre i møte. Flørtingen deres bærer preg av ”smarte” replikker og av å holde alle muligheter åpne. De er begge interessert i et forhold, men er enda mer interessert i ikke å vise kortene for tidlig. Dix er den mest ivrige, og når han har bestemt seg, ligger det en underliggende desperasjon i han kurtisering. Han påpeker at han vet hvor hun bor mens han kjærtegner halsen hennes, men mest av alt oppleves kjærtegnet som truende. Menn som legger hendene rundt en kvinnes hals er et gjennomgående tema i filmen. Og blikket til Dix skaper usikkerhet hos kvinnene om det er han selv som gjør det eller når han får andre til å gjøre det. Kvinner mener Dix ikke er helt som han skal, mens menn forsvarer Dix og snakker om de gode kvalitetene hans. Her har vi en grunnleggende og kjønnsbasert forståelse av hvor truende han kan virke.

Nøkkelen til hvorfor Dix eksploderer, ser ut til å henge sammen med situasjoner hvor andre vet mer enn ham, om ham selv. Både sluttscenen hvor han tar kvelertak på Laurel, slåsskampen hvor han nesten dreper den unge mannen og restaurantscenen hvor han slår sin beste venn, kan spores tilbake til dette. Dix føler seg lurt, og enda verre, gått bak ryggen på. Han blir forvirret, skuffet og usikker på hvor han står. Da klikker det.

Litt om kjønn og syn på Dix. Menn unnskylder ham med bakgrunn i at han er kreativ og omtrent et geni. Han er nærmest unnskyldt sin voldelige oppførsel mot kvinner, som er dokumentert gjennom flere anmeldelser til politiet. Mel er så glad for at Dix og Laurel skal gifte seg, for da vil han roe seg. Oppførselen hans blir bagatellisert. Laurel, derimot, innrømmer overfor Silvia at hun er redd Dix, og Silvia sier flere ganger at hun bør gå fra Dix. Kvinnene føler mye mer på alvoret i personligheten hans, det gjør også massøsen til Laurel. Altså er det et fellestrekk som er knyttet til kjønn, i hvordan mennesker rundt Dix ser på ham.

Filmen skiller seg vesentlig fra boken på spesielt to felt. Det ene er at vi i filmen er usikre på om Dix faktisk har drept Mildrid, om han har det i seg. I boken gjøres det klart at han er uskyldig. Det andre er at boken slutter med at Dix dreper Laurel i krangelen som i filmen slutter før det går så galt.

In a Lonely Place er en spesielt god film. Det er en tematisk dybde her og en villighet til å gå inn i minelagte farvann, som føles veldig moderne. Å se et ikon som Humphrey Bogart portrettert på en så negativ måte er veldig interessant. Dixon Steele er en nyansert mann med mange forskjellige trekk. Han er også en mystisk mann, med en kverulerende side som kanskje ikke bare kommer av hans arbeid som manusforfatter. In a Lonely Place er en film som føles farlig og alvorlig hele tiden, og som slettes ikke har noe av dette ufarlige som en del kjente film noir kan ha. Nicholas Ray lager gode og annerledes filmer, og jeg begynner å forstå hvorfor Godard var så begeistret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er A Streetcar named Desire, Raging bull, Rebecca og Sunset Boulevard, av ulike grunner.

Øyeblikket: En scene er selvskreven som Øyeblikket for meg. Den summerer opp filmen og dens tema på en glimrende måte. Samtidig er den så rå og overraskende i sin brutalitet og alvor, at den føles som om den hører hjemme i en mye nyere film. En så naken og visuelt voldsom scene er sjelden kost i en film fra tidlig 50-tall. Opptakten er at Dix blir rasende og kjører av gårde. Laurel får så vidt kastet seg med i bilen. Dix kjører fort og skjødesløst langs veien, mens han bearbeider frustrasjonen sin over å ikke ha blitt informert om at Laurel har hatt et nytt møte med politiet. Han er en tikkende bombe. Etter en nestenulykke framprovosert av Dix sin halsløse kjøring, blir han konfrontert av en ung mann. Dix øser all sin aggresjon over den unge mannen, og slår ham halvt i hjel. Ikke nok med det, men han løfter opp en stein for å slå den bevisstløse gutten i hjel. Kun Laurel skrik river han ut av situasjonen, og han kaster steinen fra seg. Akkurat det øyeblikket, hvor Dix sitter overskrevs på mannen med steinen i neven, hevet og klar til slag, summerer opp hvor alvorlig aggresjonsproblemet til Dix er.

Lyd og bilde

Bildet er et resultat av en 2k restaurering, og det ser helt himmelsk ut. Jeg finner ingen svakheter med bildet, verken i sortnivå, kontrast, detaljrikdom og skarphet. Jeg gir det toppkarakter. Filmkorn er til stede, og gir oss den deilige filmfølelsen. Detaljene popper opp, både foran og bak i bildet. Kontrasten er nydelig, og gir oss en flott svarthvitt-opplevelse. Lyden er naturlig og glassklart gjengitt. Teknisk er dette en av de bedre 50-tallsfilmer jeg har sett. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film scholar Dana Polan: Helt fantastisk. Proppfull av god informasjon, bakgrunnshistorier og tolkninger. Han snakker jevnt, omtrent hele tiden. Noen ganger opplever man at kommentatorer har pauser og vi får høre lyden fra filmen, uten at det sies noe vesentlig eller noe som skal illustrere et poeng. Det slipper vi her. Et av de bedre sporene jeg har hørt.

I’m a Stranger Here Myself, a 1975 documentary about director Nicholas Ray, slightly condensed for this release: Her følger vi Ray mens han veileder studentene sine, under innspillingen av en film. Bortsett fra et godt intervju med Natalie Wood, er det ikke så mye spennende her. 40 minutter.

New interview with biographer Vincent Curcio about actor Gloria Grahame: Dette var interessant. Her får vi høre noe av historien om en skuespillerinne jeg ikke har noe kjennskap til fra før, men det er en spennende historie. Dette er en skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med denne filmen. Hun hadde en eiendommelig oppførsel. På settet satt hun for seg selv og mumlet. Kanskje øvde hun på replikkene? Hun tok også plastiske operasjoner, etter sigende for å få et mer uttrykksløst ansikt, som publikum kan legge sin egen tolkning i. Hun måtte jo vært en drømmeskuespillerinne (eller modell) for Bresson. Hun skiftet også hårfrisyrer, hårfarge og stil konstant. Hun var gift med Ray og måtte skrive under en kontrakt om sin oppførsel mot regissøren på settet. Det var et turbulent ekteskap, og i løpet av innspillingen ble de separert. Allikevel var de svært profesjonelle under innspillingen. Grunnen til bruddet skal ha vært at hun lå med Rays sønn fra et tidligere ekteskap. Denne nokså lugubre historien ble holdt utenfor avisene. Etter en god periode endte hun opp med småroller resten av karrieren. 16 minutter langt.

Piece from 2002 featuring filmmaker Curtis Hanson: Et av to skuffende elementer i ekstramaterialet, kanskje på grunn av mine store forventninger til en kommentar av Curtis Hansson. En så habil regissør hadde jeg forventet mer av. Dessverre lirer han bare av seg klisjeer og selvfølgeligheter, som bare minner meg på hvor forspilt dette intervjuet er. I tillegg er jeg ikke enig i de betraktningene han gjør. Veldig skuffa, som dere skjønner. 20 minutter.

Radio adaptation from 1948 of the original Dorothy B. Hughes novel, broadcast on the program Suspense: En noe forvirrende radioadapsjon av historien, siden stemmene er litt vanskelige å skille. Uansett; hovedforskjellen på adapsjonen og filmen er at Laurel faktisk blir drept av Dix på slutten.

Trailer: Synes den var svak. Jeg følte at scenene som ble vist ble mildnet og fremstilt som noe annet enn det de uttrykker i filmen. To minutter og 30 sekunder lang.

An essay by critic Imogen Sara Smith: Veldig godt essay. En meget personlig film for både Ray og Bogart. Bogart produserte filmen via sitt selskap Santana Productions, og Ray skrev personlige trekk og opplevelser inn i manuset etter hvert som filmen skred frem. Smith beskriver filmen godt fra en Hollywoodvinkel.


The Kennedy Films of Robert Drew and associates

The Kennedy Films of Robert Drew and associates (Criterion nr. 808)(Blu-ray)

The Kennedy Films

USA – 1960-1964  – Robert Drew (svart-hvitt) – 170 minutter

Et nøkkelhull inn i det hvite hus

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne utgivelsen inneholder fire filmer om John F. Kennedys politiske karriere, som starter med Primary da han vinner presidentvalget, og ender med en kort dokumentar (Faces of November) fra begravelsen hans etter attentatet. To filmer er inkludert fra tiden mellom disse, Adventures of a new Frontier og Crisis.

Nivå 2 (med spoilers)

Primary er den mest kjente av disse filmene, og handler om primærvalget da Kennedy og Hubert Humphrey konkurrerer om å bli demokratenes presidentkandidat. Vi får et tett og opplysende portrett av begge kandidatene. Det er tydeligvis ingen forskjell på flosklene som blir servert den gang sammenlignet med politiske kampanjer i dag. Slik filmen er filmet, framstår Humphrey verst i så måte. Kanskje er det min manglende oversikt som gjør seg gjeldende, men jeg opplever at radioprogramlederen gjør seg skyldig i en selvmotsigelse. Kennedy både taper og vinner i Wisconsin? Jeg er takknemlig for lesere som har sett filmen og kan oppklare dette for meg. Primary tar oss med bak kulissene i en nominasjonskampanje på en måte som aldri var sett før i USA. Vi følger kandidatene i valgkampen og i strategiske diskusjoner. Meget interessant, men jeg vil ikke si at det er den beste av disse dokumentarene. Den utnevnelsen går til Crisis. 53 minutter.

Adventures of the new Frontier lar oss få være med på jobb i det hvite hus med John F. Kennedy. Filmen inneholder en del reprisescener fra Primary, og blir stående igjen som en litt uinteressant film. 52 minutter.

Crisis er den klart beste filmen her, spennende som en thriller. Utgangspunktet er at to svarte studenter forlanger å få gå på Alabama Universitet, som de har rett i følge loven. Men guvernøren i Alabama, George Wallace, vil fortsatt holde på segregeringen. ”Segregation yesterday, segregration today, segregation forever” er hans slagord. Etter å ha mistet velgere på grunn av en for mild holdning til svarte, sverger han på at han aldri skal bli ”out-niggered” igjen. Han planlegger å blokkere adgangen til universitet fysisk. I Crisis får vi følge situasjonen gjennom å være flue på veggen i det hvite hus og på kontoret til Robert Kennedy, samt guvernør Wallace sin hjemmebane. Kennedybrødrene legger sin slagplan, vel vitende om at tilsvarende spente situasjoner har endt med dødsfall. Det er mye prestisje i saken, og det er viktig ikke å tape ansikt. Vi får ta del i diskusjonene om diverse alternative planer og hva de skal gjøre om scenarioene skifter. Det ender med full seier for den føderale staten, og studentene kan ta del i undervisningen. En uke senere blir en ny svart student innrullert på et sørstatsuniversitet, helt uten konfrontasjoner.

Den siste dokumentaren heter Faces of November og er på 12 minutter. Kennedy har blitt skutt, og Drew sitt team filmer begravelsen. Her er det fokus på triste mennesker i sorg.

Primary og Crisis viste amerikanerne at presidenten er et menneske som gjør en jobb, slik vi alle er. Mange oppgaver kom samtidig. Musikken var banebrytende, med Dixie på lydsporet mens vi ser guvernør Wallace og andre kjente melodier knyttet til andre figurer. Tidligere hadde musikk aldri blitt brukt i dokumentarer på denne måten, men den kan underbygge poeng som regissøren ønsker å gjøre.

Til slutt en trist opplysning. Etter at Kennedy holdt sin tale om Alabamasituasjonen, blir en av lederne i NCAAP så rørt at han ber sin kone holde barna våkne til han kommer hjem. Da han kommer hjem blir han skutt i ryggen av en segregeringstilhenger, og dør på plenen foran barna sine.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Tanner ’88, The Candidate, The War Room og Secret Honour.

Øyeblikket: Konfrontasjonen mellom Marshall og guvernør Wallace. Vi har fått ta del i planleggingen av alle mulige utfall av konfrontasjonen, og da vi endelig får se hva som skjer er det meget tilfredsstillende. Marshallen holder seg til planen, så å si ordrett. Han er forberedt på alle eventualiteter. Da guvernøren holder på sitt, sluses studentene inn i sine respektive klasserom. Mye prestisje står på spill, og symboleffekten er enorm begge veier. Men dette vant Kennedybrødrene.

Lyd og bilde

Det er et røft bilde, med mye korn og selvfølgelig er visse scener preget av et svakt fokus. Skarphet og detaljnivå er på det jevne, og kan ikke sammenlignes med en spillefilm fra samme periode. Noe ofrer man for å gripe nuet. Når det er sagt, er det antagelig det beste vi kan forvente å se disse filmene. Criterion har gjort en ny 2K digital restaurering her som fortjener respekt. Formatet er 1.33:1, med klar lyd. Disse filmene inneholder de flotteste nærbildene vi har av Kennedybrødrene fra denne perioden, en periode som jo er ikonisk.

Ekstramateriale:

Alternate, twenty-six-minute cut of Primary, edited by filmmaker Richard Leacock: For å ha sjanse til å få vist Primary på TV, ble filmen kuttet ned til en liten halvtime på et hotellrom.

Audio commentary on Primary, featuring excerpts from a 1961 conversation between Leacock, filmmakers Robert Drew and D. A. Pennebaker, and film critic Gideon Bachmann: Livlig kommentarspor som preges av entusiastiske deltagere, som prater litt vel mye i munnen på hverandre. De er også i overkant uenige, slik at det kan lønne seg å høre det flere ganger. Både detaljer ved filmen og de store prinsippene blir behandlet. Greit kommentarspor, men ikke mer.

Robert Drew in His Own Words, a new documentary featuring archival interview footage: Drew snakker om sine ideer rundt dokumentarer generelt, før han dreier fokus mot å snakke om Primary spesielt. Han avslutter den 34 minutter lange dokumentaren med også å snakke om de andre Kennedydokumentarene. Crisis var vanskelig å få til, siden det var uaktuelt å lage dokumentar rundt internasjonale kriser. Så kom Alabama-konfrontasjonen.

New conversation between Pennebaker and Jill Drew, general manager of Drew Associates and Robert Drew’s daughter-in-law: Dette er en veldig harmonisk og hyggelig samtale på 26 minutter. Drew hadde en innstilling om at den som filmet, klippet filmen.

Outtakes from Crisis, along with a discussion by historian Andrew Cohen, author of Two Days in June: Denne dokumentaren på 46 minutter viser klipp som ikke ble brukt i Crisis. Cohen påpeker at politikerne og staben som blir filmet, aldri drar oppmerksomhet mot seg selv, men mot saken. Her er ingen high-five eller klemming når ting lykkes. Uhyre bra observasjoner og interessante klipp. Vi får nære portretter, humor og blir vist andre sider ved hovedpersonene. Veldig bra!

New conversation about Crisis featuring former U.S. attorney general Eric Holder and Sharon Malone, Holder’s wife and the sister of Vivian Malone, one of the students featured in Crisis: Dette er et nytt opptak av en samtale mellom Vivians søster og den første svarte General Attorney, som er samme posisjon som Robert Kennedy holder under Crisis-perioden. De to deltagerne setter hendelsene på 60-tallet inn i kontekst og ser det gjennom våre øyne i dag. 26 minutter.

New interview with Richard Reeves, author of President Kennedy: Profile of Power: Dette er et av de beste elementene i ekstramaterialet. Reeves går i løpet av 27 minutter gjennom Kennedys presidentperiode. Kennedy hadde en dødelig sykdom, holdt i sjakk av kortison og andre medisiner. Dette var hans store hemmelighet, ikke de mye refererte damehistoriene. Han var stort sett i sterke smerter. Når du ser ham presse knokene mot kinnet, er det ikke en avslappet positur. Det er stikk motsatt. Du ser en mann som forsøker å dempe smertene. Han satte selv sprøyter med smertestillende på seg selv hver eneste dag. Han ble avhengig av Novacaine og amfetamin. Robert, hans bror, tok noen av medisinflaskene med til FBI for analyse, og fikk til svar at dette var amfetamin eller med andre ord, speed. Da han fortalte John at han ikke kunne fortsette å ta dem, fikk han til svar at John bare måtte fortsette å ta dem. Han var blitt avhengig av amfetamin. Medisinen ble skaffet til veie av en lege i New York, som gikk under kallenavnet Dr. Feelgood. Han diskuterer også Grisebuktaskandalen. Planen var elendig. For det første var det ikke stemning for revolusjon på Cuba. Dermed falt elementet om at kubanerne selv skulle drive revolusjonen videre, bort. 1500 eksilkubanere mot 20 000 kubanske soldater var rått parti. Kennedy gjorde det uhørte og tok det fulle ansvar i en TV-tale. Dette vant han antagelig på.

Footage from a 1998 event at the Museum of Tolerance in Los Angeles, featuring Drew, Pennebaker, Leacock, and filmmaker Albert Maysles: Dette er en paneldebatt med de fire dokumentarfilmskaperne på 27 minutter. Her kommer det fram at filmene ble skapt uten noen tekniske hensyn angående posisjoner til objektene som ble filmet, eller gjenstander i rommet. Innholdet var viktigst. Grei debatt, men av det svakere innholdet på en utgivelse som har så mye snadder som ekstramateriale.

An essay by documentary film curator and writer Thomas Powers: Fint essay som tar beskriver dokumentarscenen i USA på denne tiden, og hvilken rolle Drew, Pennybake, Leacock og Maysles skulle ta i den bevegelsen. Han beskriver samarbeidet mellom dem, og hva som kjennetegner dem individuelt. Noen av dem ble uvenner, men fant tilbake til hverandre senere og gjorde paneldebatter sammen.


Bicycle Thieves

Bicycle Thieves (Criterion nr. 374)(Blu-ray)

Bicycle Thieves

Italia – 1948 – Vittorio de Sica (svart-hvitt) – 89 minutter

Bare en sykkel

Nivå 1 (uten spoilers)

I et etterkrigs-Italia med stor arbeidsledighet, er det rift om alle slags jobber. Antonio Ricci stiller opp i arbeidskø hver morgen, og en dag får han napp. Det er en ledig stilling som plakatopphenger. Det eneste kravet er at han har en sykkel, men hans er pantsatt. Han holder tyst om det, og får jobben. Kona lar ham pantsette det fineste sengetøyet slik at sykkelen kan hentes ut. Men allerede første dagen blir sykkelen hans stjålet, og fremtiden er igjen mørk. Alt avhenger av at han og sønnen får igjen sykkelen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette var en forferdelig tid for vanlige arbeidsfolk, som skulle gjentas i 80-tallets Thatcher-England og for den saks skyld i Europa i dag. Det er arbeidsgivers marked som blir portrettert, her står arbeidstagere med lua i hånden. De har ingen makt, men mye frustrasjon. Ingen er i posisjon til å diskutere lønn eller arbeidsvilkår, da det er nok av folk som vil ha jobben din om du ikke tar den betingelsesløst. Det ser vi et eksempel på da Antonio nøler litt på grunn av den pantsatte sykkelen hans. En kamerat er straks på hugget og kan fortelle at han har sykkel og er klar til å steppe inn straks.

Klasseproblematikken er et vesentlig tema i Bicycle Thieves. Man kan jo spekulere i om en rik mann ville ha blitt avfeid hos politiet slik Antonio blir. På en måte blir Antonio tvunget til å stjele en sykkel for å ha sjanse til å beholde jobben. Hans mulighet til å finne sykkelen igjen, ligger i solidariteten i klassen hans. Flere venner blir med Roma rundt for å identifisere sykkelen hans. Da det gjennomorganiserte markedet for stjålne sykler viser seg å være ugjennomtrengelig, må Antonio ty til mer drastiske tiltak. Sykkelen blir et symbol på arbeid, og dermed på alle de positive effektene det å ha et arbeid fører med seg. Og uten er du ingenting.

Denne filmen var lenge lansert under navnet The Bicycle Thief, men har i de senere år (les: fra Criterions DVD-utgivelse for en del år siden) gått under navnet Bicycle Thieves. For det er jo flere enn èn sykkeltyv det handler om. Før Antonio stjeler en sykkel mot slutten av filmen, er det jo en mann som har stjålet Antonios sykkel. Bicycle Thieves ligger nå på 33. plass på listen over Sight and Sounds liste over tidenes beste filmer. Dette er en meget anerkjent og grundig liste, hvor det lages en ny hvert tiende år. I 2012 ble for øvrig Citizen Kane detronisert for første gang på 50 år, og måtte overlate plassen til Vertigo.

Roma har aldri blitt fremstil på film på denne måten. Vi er til stede helt nede på gateplan, tett inntil veggene. Vi får være med på de store og trafikkerte veiene og de mer ukjente fattigkvarterene. Alt filmet i nydelig svart-hvitt. Tempoet er ganske langsomt, slik at man får tid til å ta inn både scene og atmosfæren. For meg er det den beste måten å invitere meg inn i en film på. Moderne og hektiske klipp lar meg ikke få tid til å engasjere meg i filmens karakterer. Skuespillerne er amatører i stor grad, men jeg må si at Antonio har et ansikt og mimikk som gjør at han ikke trenger å si alt han tenker. Filmen er så humanistisk og godt bygget opp at det ikke er vanskelig å leve seg inn i situasjonene og reaksjonsmønsteret.

Det som slår meg etter å ha sett filmen flere ganger, er at filmen først og fremst er en skildring av et far-sønn forhold, fremfor en fortelling om en sykkel som blir stjålet og må finnes igjen. I sentrum av fortellingen står Bruno og Antonio. Ved senere gjennomsyn legger jeg merke til hvordan Bruno alltid har et blikk på sin far, og forsøker å leve opp til Antonios forventninger til ham. Bruno ser på hele situasjonen som en oppgave de to skal klare sammen som et team, og derfor er skuffelsen så stor når Antonio ved flere anledninger tar hele byrden på seg selv og utestenger Bruno. Bruno vil være med i gode og onde dager. Han er villig til å avstå fra å spise den gode maten på restauranten da Antonio snakker om hvordan de rike kan spise bedre enn dem. Bruno tolker dette bokstavlig, og legger ned sitt smørbrød for å hjelpe økonomien deres. Som om det skulle hjelpe.

Bicycle Thieves har rykte på seg for å være en lavbudsjettsfilm, med kun amatørskuespillere og uten manus. Ingenting stemmer helt, og spesielt ikke at det er en lavbudsjettsfilm. Det var en godt planlagt film med massevis av statister og flere kameraer. Regn ble forsørget med store set-pieces som inkluderte regn besørget kunstig og andre manipuleringer av det naturlige. Men det ble filmet on location, det er sant. Alle uteliggerne i kirken er ekte uteliggere, til stede for å få mat og stell. En annen myte er den om at det ble plantet sigarer i lommen på guttungen som spilte Bruno, slik at han skulle gråte når ”tyveriet” ble avslørt. Den hjerteskjærende gråten ble festet til film og brukt i scenen hvor faren blir arrestert. Barnestjernen kan som voksen fortelle at de Sica var ytterst hensynsfull med ham og var vennlig med alle på settet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Shoeshine, Ken Loach eller Mike Leighs filmer, Dardennebrødrenes filmer eller Germany Year Zero.

Øyeblikket: En liten scene som setter temaet inn i kontekst og gir oss en forståelse av dimensjonen på problemene i Italia på denne tiden. Antonios kone har pantsatt sengetøyet og fått kontanter til å hente ut sykkelen. Slik sett er scenen ferdig, men kameraet følger allikevel ekspeditøren som mottok sengetøyet. Han går inn på et enormt lager og klatrer opp en stige for å legge sengetøyet på plass i en hylle. Lageret er flere etasjer høyt, med sengetøyruller i tusentalls stablet vekk. Tusenvis av romerske familier har altså måttet pantsette nødvendige ting for å klare seg.

Lyd og bilde

Denne gamle nyrealismefilmen er filmet i 1.37:1. Ingenting innen film er så flott som en gammel svarthvitt-film i ypperlig stand, og det får vi servert i Bicycle Thieves. Kontrast og skarphet er strålende. Detaljene er fint gjengitt, og filmen er stort sett fri for skader. Imponerende visuell presentasjon av en snart 70 år gammel film. Lyden er klart gjengitt i mono.

Ekstramateriale

Working with De Sica, a collection of interviews with screenwriter Suso Cecchi d’Amico, actor Enzo Staiola, and film scholar Callisto Cosulich: På tiden hvor de Sica startet arbeidet med The Bicycle Thieves, var han inne i sin verste periode som skuespiller. Han fikk ingen jobber, og på landsbygda tok de vekk navnet hans fra plakater da de trodde at navnet hans brakte ulykke. 23 minutter lang dokumentar.

Life as It Is, a program on the history of Italian neorealism, featuring scholar Mark Shiel: Nyrealismens mandat var å vise livet slik det var. Dette var kontroversielt, da mange mente at dette ikke hadde noen plass i film, og de borgerlige mente at fattigdom ikke skulle vises på film. Mussolini styrket kinoen i sin periode. Dette var ressurser som kom nyrealismeregissørene til gode. De ungikk avansert klipping, da kameraet som sagt skulle filme livet slik det var. Temaene dreide seg ofte om mennesker som var maktesløse og om ensomhet, om menneskemengders godhet eller aggresjon. Rome Open City var en suksess, men nesten ingen andre nyrealismefilmer gjorde det bra. Felles for dem var at de ofte gjorde det bedre internasjonalt enn nasjonalt. Men kritikken kom fra flere sider. Venstresiden mente at nyrealistiske filmer ikke kunne handle om annet enn arbeiderklassen. Derfor ble filmer som Voyage to Italy omdiskutert. Zavattini linker nyrealismen til flere tredje verden regissører som Satyajit Ray. Han skaper også en forbindelse til filmer som Primary og Don’t look back. 40 minutter.

Documentary from 2003 on screenwriter and longtime Vittorio De Sica collaborator Cesare Zavattini, directed by Carlo Lizzani: Dette er en dokumentar om Zavattini, en kapasitet i italiensk film og kulturliv på 56 minutter. Han samarbeidet tett med de Sica. Han var en humanist og journalist. Hans filmer som manusforfatter irriterte høyresiden. Han sier på sine eldre dager at han ikke interesserer seg for kunst lenger. De som nyter og produserer kunst skjuler seg bak dette, for å slippe å ta del og ta stilling til livet lenger. Veldig fin dokumentar, med noen hysterisk morsomme innslag med Roberto Benigni.

A booklet featuring an essay by critic Godfrey Cheshire and reminiscences by De Sica and his collaborators: Chesire framsetter en modig påstand når han sier at alle filmer kan spores tilbake til enten Citizen Kane eller The Bicycle Thieves. Citizen Kane på grunn av det originale og nyskapende, Bicycle Thieves for humanismen og realismen. Han er også inne på at filmen skifter fokus fra sykkeljakten til far-sønn-forholdet. De Sica snakker om hvordan han besatte filmen med skuespillere, noe som er interessant og fornøyelig. Vi får også lære at det finnes en alternativ versjon av filmen i Russland, hvor det blir lagt til en scene med body-doubles. Her går hovedpersonene på et kommunistmøte på slutten av filmen. Fascinerende at noen kan ta seg til rette med en regissørs åndsverk på denne måten, uansett hvor i tråd med tematikken det måtte være.


Death By Hanging

Death by Hanging (Criterion nr. 798)(Blu-ray)

Death By Hanging

Japan -1968– Nagisa Oshima (svart-hvitt) – 118 minutter

En intellektuell satire

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er sære saker. Filmen innleder med å referere til en undersøkelse over hvor mange som er mot å oppheve dødsstraff i Japan. Det overveldende flertallet mot å oppheve dødsstraff blir så utfordret ved å konfronteres med at de neppe har sett en henrettelse. Dermed starter historien vi skal følge. Koreaneren R blir henrettet ved hengning, men han dør ikke. Da han kommer til seg selv igjen husker han ikke noen ting, og benekter å være R. Presten mener at dette stemmer, for sjelen ble velsignet og har reist over til det hinsidige. Aktoratet og fengselet mener selvfølgelig at mannen fremdeles er R. Loven sier at han må innrømme og forstå sine forbrytelser for å kunne henrettes på nytt. Filmen beskriver videre Statens anstrengelser for å oppnå disse kriteriene.

Nivå 2 (med spoilers)

Oshima er en regissør som alltid forsøkte å lage sin nye film helt annerledes enn den forrige. Her skiller han seg fundamentalt fra en regissør som Ozu, som egentlig laget den samme filmen om og om igjen. Oshima har laget filmer som In the Realm of the Senses, Pleasures of the Flesh og Merry Christmas Mr. Lawrence. Derfor ligner ikke Death by Hanging på noen annen film han laget. Dette er en satire, men også en debattfilm, hvor forskjellige aspekter ved dødsstraff og behandlingen av koreanere i Japan diskuteres. Japanske filmer som Crazed Fruit og lignende gjorde det bra, men ble knust av sensuren. Oshima valgte å bli freelancer, uten studio i ryggen. Nå ble han friere til å ta opp koreanernes situasjon i Japan. Korea hadde vært en japansk koloni tidligere. Dette hadde ført til en japansk overlegenhetsfølelse, men Oshima utfordret overgrepene mot koreanere og idèen om en renraset japansk stamme.

Altså: R blir hengt, men dør ikke. Han kommer til seg selv, men benekter da å være R. De forskjellige funksjonærene blir rasende og vil bare henge ham om igjen, men så enkelt er det ikke. Loven sier at han må være bevisst hva som skjer, og innrømme og forstå saken. Det kan han ikke om han ikke engang forstår at han er R. Så det settes i gang et komisk rollespill hvor sakens gang beskrives for R, og han både må spille og observere funksjonærene spille ham og ofrene. Til tider er det hysterisk morsomt og til tider er det så man mister munn og mæle. Byråkratiet kjenner ingen grenser, og aktørene avslører både idioti, latente perverse tilbøyeligheter og ekstremt dårlige holdninger som ikke gjør dem bedre enn forbryterne. Senere i filmen skal rasismen mot koreanere blomstre uhemmet.

Det er under voldtektssimuleringen at fengselsvoktere og direktører først avslører seg. Spesielt er utdanningsoffiseren veldig aktiv og blir revet vel mye med. Til tider kan man lure på hvilke holdninger han har til kvinner, og det ser ikke ut til at han fordømmer R sine handlinger i dette henseende. Det kan se ut som om han er i ferd med å kvele en kvinne, og muligens tar han livet av henne. Hun oppstår som R sin søster, en hardbarket kommunist. Drømmesekvensen(?) blir på en måte realitet i henrettelseskammeret når de andre også kan se henne. Gradvis blir R tatt med på en reise hvor han blir mer og mer R, før han til sist godtar at han er R og kan henrettes. Men han gjør det da som et offer for alle andre R der ute, alle koreanere som behandles dårlig i Japan. Da han endelig blir henrettet og faller gjennom luken i gulvet, forsvinner kroppen i løse luften. Tolk det som du vil. Det absurde i handlingen, som vi aldri får glemme, er at alle anstrengelsene som funksjonærene gjør har som mål å få R tilbake til en tilstand hvor de kan henrette ham igjen. På denne ”reisen” diskuteres religion, filosofi, politikk, etikk og psykologi (spesielt det japanske samfunnets psykologi) med stor innlevelse. Utenforskapen til R er dobbel: Både som kriminell og japanskfødt koreaner. Rasismen og diskrimineringen kan sammenlignes med USAs forhold til svarte, med slavehistorien og segregeringen.

Etter Oshima senior sin død, fant sønnen ut at faren hadde vært en skapsosialist, noe som nok må ha gledet ham stort. Selv befant nemlig Oshima seg på venstresiden, men da i en uorganisert form. Noe som egentlig er uhørt i Japan, siden japanere er utrolig konforme i slike spørsmål. Dette ga ham nok en frihet i sin samfunnskritikk som gjorde at han kunne adressere temaer uavhengig av partihensyn. Death by Hanging er basert på en hendelse hvor en koreaner ved navn Ri ble dømt og henrettet for voldtekt og drap. Han hadde fantasert om voldtekt og drap, og senere satte han det ut i livet. Siden han følte at det ikke var noen forskjell , mente han at han måtte frifunnes (!) Han ble senere et ungdomsidol og hans brev ble samlet og utgitt i bokform. Boken ble en sensasjon. Det skal sies at filmen er meget løst basert på denne historien. Oshima har blitt kalt Asias Godard, men det kan også argumenteres for at han er en Godard med en motsatt vinkling. Han omtaler ideologi i klare ordelag, med en skeptisk grunnholdning. Godard derimot løftet dagligdagse handlinger opp til glamorøse abstraksjoner, som det sies i Howard Hamptons essay.

Death by Hanging er en reflekterende, distansert og intellektuell film. Den kan ikke være ment å leve seg inn i. Karakterene representerer også spesielle ideologier. Funksjonærene, presten, legen og søsteren til R framlegger synspunkter som kan knyttes til en spesifikk etisk, politisk, religiøs eller psykologisk retning. For eksempel er R sin søster en tydelig ortodoks kommunist som mener at siden koreanere diskrimineres i Japan har de en plikt til å slåss mot japanerne. Doktoren liker henrettelser og har meldt seg frivillig til jobben som lege under henrettelser. Osv, osv. Slik blir filmen en antologi over meninger i en gitt sak, eller et mikrokosmos.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Dr. Strangelove, Catch 22, The Trial, The Exterminating Angel, Shock Corridor og Weekend.

Øyeblikket: Jeg velger fyllefesten på slutten, hvor enda flere av aktørenes virkelig sider kommer frem. Ut fra intet begynner plutselig presten å legge an på de andre mennene. Han sniker seg til heftige kyss på halsen på flere av dem. Opp til nå har han vært uinteressert i sexaspektet ved saken, men med litt alkohol innabords får den undertrykte homofile i ham fritt utløp. Det hele er overraskende og absurd, og dermed mitt øyeblikk denne gangen. Nettopp da du trodde at filmen ikke kunne dra det lenger…

Lyd og bilde

Ny 4k presentasjon av filmen i 1.85:1. Et nydelig og rent bilde, med flust av dybde og detaljer. I svarthvitt er det viktig med kontrast, og som vanlig er Criterion Collections varemerke oppfylt her. Godt og distinkt sortnivå, og blistrende skarpt hvitgjengivelse. Lyden er veldig klar, og presentert i mono.

Ekstramateriale

New interview with critic Tony Rayns: Fantastisk! Så spekket med innsiktsfulle observasjoner, grundig bakgrunnskunnskap som intelligent blir satt inn i japansk kontekst. 30 minutter langt videoessay.

New high-definition digital transfer of director Nagisa Oshima’s 1965 experimental short documentary Diary of Yunbogi: Et partsinnlegg og dypt humanistisk dokumentar om koreanernes situasjon i Japan. Poetiske bilder og gjentagende replikker løfter filmen opp et hakk fra det vi vanligvis ser av virkemidler. Tematikken videreføres i Death By Hanging. Denne filmen er 25 minutter lang.

Trailer: En slags ”Making of” dokumentar presentert som trailer. Regissørens meninger blir fremsatt på en veldig selvsikker og insisterende måte. Filmen er en slags protest eller demonstrasjon. Staten er alltid skyldig, innbyggerne aldri. Filmen lanseres som anti-dødsstraff og anti-krig. Men menes det virkelig? Ca fire minutter lang trailer.

An essay by critic Howard Hampton and a 1968 director’s statement by Oshima: Hamptons essay er et av de beste og mest innsiktsfulle jeg har lest på lenge. Havner i kategorien ”må leses”! Oshimas egen tekst er kontroversiell, spesielt i måten han berømmer Chin-u Ri, koreaneren hvis historie filmen er bygget på. Han mener at Ri er den mest intelligente ungdommen som har vokst opp i etterkrigstidens Japan, og at hans brev burde være pensum på skolen. Han opplyser oss om at kriminalitet er et tema han behandler dypere og dypere i filmene sine, og at kriminalitet og det koreanske spørsmålet er nasjonale oppgaver.  Han etterlyser et rungende nei til dødsstraff og krig.


La Vie De Boheme

La Vie De Boheme (Criterion nr. 693)(Blu-ray)

La vie de boheme

Finland, Frankrike – 1992 – Aki Kaurismäki (svart-hvitt) – 103 min.

De tre bohemer

Nivå 1 (uten spoilers)

Tre bohemer lever i Paris, en maler, en forfatter og en musiker. De lever fra hånd til munn, arbeider, fester og sjekker jenter. La Vie De Boheme er en klassisk tragikomedie.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen er basert på boken Scènes de la vie de boheme av Henri Murger fra 1848, som også var inspirasjonen til operaen La boheme. På grunn av at boken er så gammel, følte Kaurismäki at det var passende å filme i svart-hvitt. Området som boken foregikk i er nå så fornyet at det ikke minner om et bohemstrøk. Dermed ofret Kaurismäki lojaliteten til romanen, og filmet i Malakoff, et annet område i Paris som er mer tro til stilen som skildres i boken. Huset de tre tilbringer mye av tiden i, var et kondemnert hus som straks skulle rives.

Kaurismäki leste boken i 1976, og bestemte seg straks for at han ville filmatisere den. Det skulle ta 15 år før den var ferdig. Jean Pierre Leaud, som spiller kunstsamleren, sa ja til å spille i filmen uten å ha lest manus. Han behandler dermed Kaurismäki som han behandlet sine favorittregissører Francois Truffaut og Jean Luc Godard.

Kaurismäki sier at alle regissører liker å gi roller til andre regissører i filmene sine. I La Vie De Boheme finner han plass til Samuel Fuller, den amerikanske auteuren bak filmer som Shock Corridor og White Dog. Fuller jobbet som journalist for William Randolph Hearst før han ble regissør. Han møtte ham tre ganger. Hearst er for øvrig modellen for Charles Foster Kane i filmen Citizen Kane, og la Orson Welles for hat etter filmen. Fuller spiller en hard redaktør i La Vie De Boheme. Han er stor fan av Kaurismäki, som han ser på som en formidabel historieforteller som aldri forlater hovedsporet i historien sin.

La Vie De Boheme er en hyllest til klisjeen om den sultende og strevende kunstneren, som lider for kunsten sin. Det er en vaskekte tragikomisk film, hvor det blant de mange morsomme scenene ligger et alvor i bunnen. Folk dør, mister sjansen til kjærlighet og strever i hverdagen, men aldri blir det sentimentalt. Humoren ligger mye i karakterenes reaksjoner på det harde livet. De tristeste situasjoner blir håndtert med uttrykksløse ansikter. Det er som en film befolket av Knut Nærumer. Selv når de koser seg, smiles det aldri. Den eneste som smiler i filmen, er Mimi, og det er bare fordi hun har verdens tristeste øyne.

Rodolfo, maleren, er albansk og har en meget særegen malestil. Han sliter med å selge bildene sine, men er i tro bohemånd lite villig til å kommersialisere seg. Og til slutt får han betalt for staheten sin. En eksentrisk kunstsamler redder ham ved minst to anledninger, og betaler ham rundhåndet for bildene. Da er veien kort til nærmeste restaurant med de to vennene og storslagne fremtidsplaner. Det samme gjelder for forfatter Marx. Ingen vil publisere ham, før en redaktør i Samuel Fullers skikkelse betaler ham godt for å skrive artikler. Men alt er kortvarig, og pengene sløses bort på god mat og god vin. Alle for èn og èn for alle, som de tre musketerer. Den eneste som aldri drar inn penger er musikeren. Men han har tydeligvis noe fra før, siden han kan overta leiligheten til en blakk Marx som blir kastet ut. I alle Kaurismäkifilmer har hunder en stor rolle. Så også i La Vie De Boheme. En herlig og elskelig svart hund ved navn Baudelaire har en stor rolle. Egentlig heter den Laika, og er den seneste generasjonen av Kaurismäkihunder fra tidligere filmer. Baudelaire er trøsten når folk er ensomme eller syke. Mimi har ham oppe i sengen da hun ligger på dødsleiet, og Baudelaire gjør det han kan for å lette den vanskelige tiden med blott å være den han er.

Marx går mye på bar i sin tilværelse som uutgitt forfatter. Bartenderen fungerer som korrekturleser på romanen hans. Marx selv panter flasker han finner i barens søppel i den samme baren. Det gir ham nok penger til tommelfingerstore vinglass, kalt miserable. Så disse miniatyrglassene fantes i virkeligheten. Et stort vinglass ble kalt monsieur og et lite glass ble kalt mademoiselle. Rodolfo finner sin livs kjærlighet i Mimi, og ber henne med på restaurant. På veien dit blir han frastjålet lommeboken, i et Bressoninspirert øyeblikk som kunne vært tatt rett ut av Pickpocket. Heldigvis forbarmer en annen gjest seg over dem og betaler for middagen deres. Men Mimi forstår at økonomisk er det ingen fremtid i Rodolfo, og han mister henne til en mer velbeslått mann. Senere skal hun komme tilbake til ham, men økonomi blir en sentral del av deres samliv uansett. Rodolfo blir deportert tilbake til Albania og forholdet til Mimi ser ut til å være over for godt. Baudelaire blir tatt hånd om av Marx. Rodolfo kommer tilbake til slutt, smuglet inn i bagasjerommet på en bil. Vennene har lojalt ventet på ham. Han finner tilbake til Mimi, men hun blir syk og dør fra ham.

Øyeblikket: En scene som jeg har valgt ut etter å ha sett hvordan den ble laget. Vi er på togstasjonen under avskjedsscenen. Det er en scene som ser helt grei ut, om noe stilisert. Men den er innspilt i en vanlig gate, med minimale ressurser. Vi ser de to kvinnene ta avskjed og togkupèen vises på stasjonsveggen som skygger. Vi ser en mann involvert i en samtale i togkupèen mens han drikker vin og nyter en sigarett. Han sitter på en stol foran lyskasteren og skyggen hans er det vi ser. Så beveger toget seg sakte ut fra stasjonen, mens røyken velter opp fra skinnegangen. Kupèvinduene beveger seg bortover på veggen. Her bærer staben en plate med utskjærte kupèvinduer foran lyskasterne, slik at bevegelsen vises på stasjonsveggen. Røyken skapes med kokt vann som hives på gaten. Lyden skaper inntrykk av en travel togstasjon. Alt dette koster småpenger, i motsetning til 10 000 franc per time for å filme på den virkelige togstasjonen.

Lyd og bilde

Flott, røff presentasjon som passer til karakterenes lurvete livsstil. Svart-hvitt-bildet har god kontrast og dybde, med fint detaljnivå. Filmkorn er synlig. Formatet er 1.85:1, med mono lyd. Dette er en omtrent kun dialogdrevet film, og lydsporet er velfungerende, klart og tydelig.

Ekstramateriale

Where Is Musette?, an hour-long documentary on the making of the film: Den faste Kaurismäki-skuespilleren Matti Pellonpää hevder at dette var den mest krevende innspillingen han har vært med på. Størst utfordring var det å snakke fransk, et språk han slett ikke kan. Løsningen ble å bare lære seg uttalen på de ordene han skulle si. Så han sier replikker gjennom hele filmen han ikke aner hva betyr. Når man skal filme i svart-hvitt må det kartlegges hvilke farger som de filmer som vil gjøre seg i svart-hvitt. Når det gjaldt La Vie De Boheme viste det seg at rødt var en umulig farge å filme, mens blå, grønn og grå var bra farger. 52 minutter lang dokumentar.

New interview with actor André Wilms: Forfatteren spilles av den rutinerte skuespilleren Andrè Wilms, som også spiller Marcel Marx i Le Havre, Kaurismäkis film fra 2011 (også i Criterion). Han er sterkt venstreradikal, derfor fant Kaurismäki ut at han burde hete Marx. Han forteller at Kaurismäki drakk mye, virkelig mye. Han foretrakk å bruke de samme skuespillerne fra film til film, for da slapp han å forklare reglene sine så ofte. 11 minutter langt intervju.

A booklet featuring an essay by critic Luc Sante: Essayet er passe langt og skrevet av en mye brukt skribent hos Criterion Collection. Han mener filmen er befriende fri for ironi og nostalgi, selv om filmen på en måte foregår både i nåtid og fortid. Produksjonen er like sparsommelig som livsstilen til karakterene. Resultatet er en trist og morsom film, og en av Kaurismäkis beste.


The Kid

The Kid (Criterion nr. 799)(Blu-ray)

The Kid

USA – 1921 – Charles Chaplin (svart-hvitt) – 53 minutter

Latter og gråt

Nivå 1 (uten spoilers)

The Tramp finner et barn i et smug, og klarer ikke å få plassert barnet hos noen andre. Det ender med at han tar barnet til seg. Årene går og de to blir en familie. De både lever og jobber sammen. Men alle er ikke like begeistret for dette, og den lille familien må slåss for å kunne holde sammen.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter med at en enslig mor ikke ser råd for å beholde sitt nyfødte barn. Hun ser en fin og dyr bil parkert, og tenker at disse rike menneskene må kunne ta vare på barnet hennes. Men denne bilen blir stjålet av to skummelt utseende kjeltringer, og da de ser barnet i baksetet, dumper de det i et smug. Her finner The Tramp det, og ender opp med å ta det til seg. Riktignok etter mange morsomme forsøk på å plassere det hos noen som er bedre egnet enn han til å forsørge det.

Barnet viser seg å være en gutt. The Tramp må finne det ut når han blir spurt om hva barnet heter. Han kjapper seg inn på et rom og sjekker ut om det er gutt eller jente. Så kommer han ut og forteller damene som spurte at barnet heter John. Dette er små detaljer som fort kan overses, men som er morsomme for de som får det med seg.

Gutten vokser opp. Han blir en usedvanlig selvstendig og praktisk anlagt gutt. Sammen blir de et godt team, både hjemme og ute. Inntekt skaffes gjennom et innovativt samarbeid. Guttungen knuser ruter og The Tramp kommer tilfeldigvis ruslende rett etter, med ny rute og verktøy for å skifte ut den knuste ruten. De er i evig konflikt med politikonstablene i nabolaget.

Den egentlige faren er en kunstner som stakk fra moren da hun ble gravid. Nå, 5 år senere, er både mor og far vellykkede kulturpersonligheter, han som kunstner, hun som skuespillerinne. I tillegg har hun blitt rik av sin karriere. Hun kjenner et savn etter gutten sin, og tilfeldigvis møter hun sønnen sin, men da uten å vite at han er hennes. Vi forstår nå hvilken vei historien bærer.

Kort sagt skal barnevernet stikke kjepper i hjulene for den fattige, men lykkelige tilværelsen som The Tramp og guttungen har. To kraftige menn tar guttungen fra The Tramp med makt og vil sette ham på et hjem for foreldreløse. Og disse hjemmene vet vi i ettertid ikke er av det gode. Det foregikk mye fælt på disse hjemmene i Norge, og det er ingen grunn til å tro at situasjonene var noe bedre i USA på denne tiden. Men The Tramp er ikke tapt bak en vog og innleder en jakt etter barnevernsbilen, bilen i gatene og The Tramp i full fart over hustakene med politiet i hælene. Han tar igjen bilen, befrir guttungen og jager vekk sjåføren. Allikevel er ikke strabasene over. En dusør som blir utlovet for gutten frister til kidnapping, og på politikammeret blir gutten gjenforent med sin mor. The Tramp har mistet guttungen, og kommer hjem til en låst dør. Han har også mistet leiligheten sin. Utmattet faller han om på trappa, og drømmer om en bedre tilværelse. Drømmesekvensen hvor både han og gutten er engler ender tragisk, med The Tramp skutt ned av politiet. Men i virkeligheten ender det godt, gutten og The Tramp blir gjenforent, og moren med.

Det stusselige rommet som The Tramp bor i, er modellert etter Oliver Twist sitt rom. Lyset faller inn i rommet på samme måte, og er like sparsommelig møblert. Dette rommet er åstedet for mange kloke og morsomme små hverdagssituasjoner, hvor Chaplins geni kommer til sin rett. Under det hele ligger en stor humanisme og kjærlighet. Vel er rommet fattigslig innredet, men forholdet mellom de to er langt fra fattigslig. The Tramp er den mest hengivne far man kan be om, og gutten lider ingen nød når det kommer til omsorg. Samspillet mellom de to i historien, og de to skuespillerne i arbeid, er helt unikt. Filmhistoriens første barnestjerne er presentert for det store publikum.

Øyeblikket: Man skulle vel ha valgt den hjerteskjærende scenen av guttungen som står på lasteplanet og gråter mens han rekker ut armene mot sin kjære landstryker. Men nei. Det er en annen scene som skiller seg ut for meg i denne filmen, både fordi den er morsom og fordi den er så ukorrekt og tankevekkende. The Tramp ser at guttungen er i slåsskamp med en annen, eldre gutt og styrter til for å skille slåsshanene. Rundt dem står en folkemengde og heier på sin favoritt. Da The Tramp ser at guttungen hans vinner, lar han ham fortsette kampen, og blir til og med så engasjert at han oppmuntrer og gir ham tips om hvordan han skal slå. Dette er ekte svart humor, men når man tenker over det er det forkastelig. Det hele får preg av hundekamper eller hanekamper som voksne står og underholdes av, og alt sammen er like forkastelig.

Lyd og bilde

Virkelig topp klasse! Sylskarpt bilde i 1.33:1, med gode kontraster, detaljnivå og dybde. Riktignok er det scener hvor bildet kan være litt matt og uskarpt, men det er unntakene. Lyden er i mono, og består kun av musikk. Denne musikken er laget av Chaplin selv og fint gjengitt. Fantastisk at en film fra 1921 kan fremstå så flott.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Chaplin historian Charles Maland: Godt kommentarspor, ikke av de beste, men vel verdt å få med seg. Han er litt i overkant opptatt av tekniske løsninger og produksjonsdetaljer, men finner også tid til opplysninger om historien, slik jeg liker.

Jackie Coogan: The First Child Star, a new video essay by Chaplin historian Lisa Haven: Chaplin forsto at han hadde å gjøre med en spesiell skuespiller da han spurte Coogan hva han drev med for tiden. Femåringen svarte: ”I am a prestidigitator who works in a world of legerdemain”. Innøvd setning gitt ham av hans far? Hvem vet? Det betyr at han øver på å utføre magiske tricks med hendene sine. Videoessayet dreier seg om Coogans forretninger og skuespillerkarriere. Han saksøker foreldrene, er involvert i dødsulykker og vennen hans blir drept av kidnappere. Ryktet vil ha det til at Coogan ønsket å legge, eller faktisk la, løkken om halsen på morderne under henrettelsen. Han møtte Chaplin sist i 1972. 19 minutter langt videoessay.

A Study in Undercranking, a new program featuring silent-film specialist Ben Model: Denne dokumentaren på 25 minutter er veldig interessant. Det viser seg at filmskaperne på denne tiden, spesielt de som arbeidet med komedie, satte opp hastigheten når de spilte av filmen. Dermed kunne de spille inn filmen på et saktere tempo, som gjorde at det ble lettere å få til timing i vanskelige scener. Her ligger også en av grunnene til at Chaplin var skeptisk til å gå over til lydfilm, for da ville denne muligheten bli borte. Han laget derfor to stumfilmer etter lydfilmens inntog, City Lights og Modern Times. Disse regnes som to av Chaplins beste filmer. Men Chaplin brukte også litt undercranking i filmer som The Great Dictator og Monsieur Verdoux.

Interviews with Coogan and actor Lita Grey Chaplin: Coogans far spilte syv forskjellige roller i The Kid. Coogan forteller at Chaplin var veldig sterk og hadde en ekstremt god balanse. Han var bedre enn en stuntmann ville vært i de risikofylte scenene. Filmen består av komedie og pathos, latter og gråt. Coogan så ikke filmen før i 1937, 16 år etter at den kom. 11 minutter langt intervju. Lita Grey Chaplin spilte den flørtende engelen. Hun ble også hyret inn til The Gold Rush. Senere skulle hun bli gift med Chaplin. Hun forteller at om Chaplin ikke følte seg morsom en dag, sendte han alle hjem og tok fri. 10 minutter langt intervju.

Excerpted audio interviews with cinematographer Rollie Totheroh and film distributor Mo Rothman: Intervjuet med kameramann Totheroh var et mareritt for meg. Som kjent for dem som leser bloggen, liker jeg ikke lydklipp. Kombiner dette med at jeg bare forsto brokker av hva som ble sagt, og resultatet blir deretter. Jeg har ingen kommentar til dette klippet, men gi det en sjanse, kanskje dere forstår bedre hva som sies. Det andre lydklippet er lettere å forstå. Der snakker distributør og samarbeidspartner Mo Rothman om prosessen med å relansere Chaplinfilmene i 1972. Han diskuterer salg og rettigheter. Rothman ble kalt Mighty Mouse i filmindustrien. Intervjuene er på henholdsvis 8 og 10 minutter.

Deleted scenes and titles from the original 1921 version of The Kid: Tre scener ble slettet fra 1921-versjonen for å relansere 1972-versjonen. Personlig føler jeg at de scenene godt kunne slettes. Syv minutter og 21 sekunder. Vi får også se alle tekstplakatene i to forskjellige skrifttyper. Seks minutter og 11 sekunder.

“Charlie” on the Ocean, a 1921 newsreel documenting Chaplin’s first return trip to Europe: Filmavisklipp på fire minutter om sjøturen fra New York til Southampton.

Footage of Chaplin conducting his score for The Kid: Lite klipp på to minutter hvor Chaplin dirigerer orkesteret under øvinger av filmmusikken.

Nice and Friendly, a 1922 silent short featuring Chaplin and Coogan, presented with a new score by composer Timothy Brock: Film laget av Fairbanks med Chaplin og Cooan. Filmen ble gitt som bryllupsgave til venner av Fairbanks. Et ran utføres og Chaplin er helten. Elleve minutter lang kortfilm.

Trailers: 3 forskjellige trailere på til sammen 5 minutter. Det starter med en rotete og merkelig amerikansk trailer, før den tyske, som er mye bedre, overtar. Men det er den nederlandske som skiller seg ut. Alle tar for seg den relanserte versjonen av The Kid som kom i 1972. Den nederlandske er virkelig original. Den lister opp alt som taler mot en gammel Chaplinfilm, som at den er sentimental, en stumfilm, opprinnelig fra 1921 og i svart-hvitt. Og den viser ikke et eneste bilde! Modig. Man får virkelig lyst til å se filmen.

An essay by film scholar Tom Gunning: The Kid var Chaplins første film som brøt ut av kortfilmformatet med sine 53 minutter. Noen kritikere mente at man nå mistet slapstickkomediene og at Chaplin endte som en sentimental klovn. Men publikum elsket filmen. Chaplins bakgrunn kan leses inn i temaene i The Kid. Et OK essay, medium lengde.