Fists in the Pocket

Fists in the Pocket (Criterion nr. 333)(DVD)

Italia – 1965 –Marco Bellocchio (svart/hvitt) – 108 minutter – Drama/skrekk

Knyttede never

Nivå 1 (uten spoilers)

En familie i oppløsning. Et familieoverhode som er borte. En eldste sønn som forsøker å holde familien sammen. En blind mor. En lett tilbakestående sønn. En annen sønn som er sinnsforvirret. Og en datter som fascineres av alt som er galt. Velkommen til en tidligere velstående nord-italiensk famile, nå et kroneksempel på en dysfunksjonell borgerlig familie.

Nivå 2 (med spoilers)

Uten Criterion Collection hadde jeg neppe fått sett filmer som fort kunne ha havnet på filmhistoriens kirkegård. Filmer som anses for smale eller lite kommersielle for utgivelse. Disse små perlene er den aller beste opplevelsen jeg har med Criterion Collection, ved siden av de overdådige utgivelsene av klassikere. Blant disse ukjente titlene for meg, ligger det skjult noen av de beste filmene jeg har sett. Bare tanken på at disse kunne ha forblitt ukjente for meg, er opprørende å tenke på. For ikke å snakke om alle de andre filmene der ute i samme kategori, som fremdeles ikke er utgitt eller fått nok oppmerksomhet til at jeg har villet kjøpe dem.

Jeg har lyst til å ramse opp noen av disse perlene i Criterion Collection, selv med fare for å virke dårlig opplyst om filmarven i de forskjellige land. For alle disse filmene kom mitt første bekjentskap gjennom Criterion Collection. Her kommer et utvalg av skattene som perler på en snor: Battle of Algiers, The Two of Us, Dillinger is Dead, Wise Blood, Tunes of Glory, Faces, A Woman under the Influence, Night and the City, Harakiri, Boudo Saved from Drowning, Clean Shaven, Hands over the City, Fires on the Plain, White Dog, The Human Condition, Jeanne Dielmann 23 Quai de Commerce 1080 Bruxelles, Z, Bigger than Life, Walkabout, The Music Room, The Phantom Carriage, Le Beau Serge, The Forgiveness of Blood, Picnic at Hanging Rock, Salesman, Coup de Torchon, Le Trou, Häxan, General Idi Amin Dada og Man Bites Dog.

Som dere sikkert har skjønt, er filmen jeg skal skrive om her en av disse perlene. Fists in the Pocket, med en av de virkelig gode filmtitlene i historien. Filmen er stappfull av tilbakeholdt raseri, knyttede hender i lommene, forakt, motvilje og passiv aggresjon. Alessandro er usunt besatt av sin søster og fylt av motvilje mot sin eldre bror, som egentlig er den som sørger for at familien ikke detter helt fra hverandre. Familieformuen er borte, men ingen av de andre løfter en finger for å bidra til inntekter. De er heller opptatt med sin småkjekling. Alessandro er i tillegg opptatt med sine planer om å myrde familien sin.

Lou Castel spiller Alessandro, i en debutrolle som matcher alt annet av debutroller opp gjennom filmhistorien. Han er et inferno av raseri, utagering, latter og mimikk. Castel har dette ubehagelige ved seg, noe som gjør at vi blir usikker på hva slags menneske han er i virkeligheten. Intervjuet fra 2005 på ekstramaterialet gjør oss ikke mindre usikker. Han er om mulig enda mer urovekkende som voksen.

Hvorfor lider både Alessandro og Leone av epilepsi? For regissør Bellocchio symboliserer sykdommen frustrasjoner, svakheter og problemer som unge bærer i seg. For meg ser det ut som sykdommen også bygger opp under den forakten som Alessandro føler for seg selv og broren. Alessandro hater familien sin, men også seg selv. Dette er ikke en film om klassehat, men mer spesifikt en film om hat mot sin egen familie. Familie og kirke står sterkt i Italia, og derfor ble det mye oppstyr når en film så spesifikt går inn for å ramme disse to institusjonene. Selvforakten er så sterk hos Alessandro at han oppfordrer storebroren Augusto til å forlate familien for å leve sitt eget liv fritt. Han vil også hjelpe ham ved å ta livet de andre familiemedlemmene. Augusto tror ikke på ham selv om Alessandro legger igjen et brev med sine drapsplaner. Det at Augusto ikke tar Alessandros planer på alvor, skal ende i forferdelse. Han tar livet av både moren og lillebroren Leone. Men ingenting får konsekvenser for ham da det ikke kan bevises.

Bellocchio var inspirert av anarkistisk cinema som Vigo var en eksponent for da han laget filmen. Neorealismen var død og begravet på denne tiden. Alessandro er en antihelt, et monster. Det hadde vært å gjøre ham en tjeneste ved å la ham dø, da Vesten har forventninger om at monsteret må dø for at samfunnsordenen skal opprettholdes. I stedet er slutten åpen hva Alessandros skjebne angår. Han er i vanskeligheter og har et epileptisk anfall. Giulia velger å ikke hjelpe ham, men vi kan ikke sikkert si at han dør av det. Filmen er en familietragedie, men også nostalgi etter ungdom og etter ønske om frihet og forandring. Kirken og familien har alltid stått for konservatisme og motstand mot forandring.

Alessandros familie kommer dårlig ut i filmen. Alle er utskudd på sin måte og ingen er sympatiske. Augustos forlovede blir skremt av familien. Alessandro er en psykopat, mens søsteren er ustabil, moren livsfjern, lillebroren er nærmest tilbakestående mens Augusto er selvhøytidelig og arrogant. What’s not to like? Etter et mislykket attentat mot familien, lykkes Alessandro i å drepe to av familiemedlemmene. Både moren og lillebroren blir drept med èn finger. Moren dyttes varsomt utfor et stup, mens en neddopet lillebror holdes under vann med èn finger.

Disse drapene bringer gradvis Alessandro og søsteren Giulia nærmere hverandre. En seanse viser hvordan møbler kastes på et bål, og kan symbolsk sees på som en renselse, en frigjøring fra det borgerlige åk. Lillebror Leone plukker halvskadede ting ut fra asken, som om han desperat holder på de gamle verdiene, den gamle levemåten som de andre vil frigjøre seg fra. Kanskje er det derfor han må dø neste gang?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lacombe Lucien, Wise Blood, Når Nettene blir Lange og A Christmas Tale.

Øyeblikket: En makaber scene som virkelig gir oss et innblikk i en vilt forstyrret sjel. Vi er på loftet i huset, og ser Alessandro legge hodet bakover i en illevarslende bevegelse. Søsteren kommer løpende opp trappen med et desperat uttrykk i ansiktet. Hun har forstått at Alessandro har drept sin egen bror i badekaret.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, lydformatet er mono. Dette er ikke et veldig godt bilde. Bildet er ikke skarpt, til tider noe diffust og kontrasten er blassere enn vi er vant til. Lyden er også under pari. I tillegg kommer dubbingen til Castel som spiller hovedrollen, noe som gjør at det blir stor uoverensstemmelse mellom dialogen og munnbevegelsene til tider. Rett og slett en middels utgivelse fra Criterions tidlige år som tiden og våre forventninger har løpt fra.

Ekstramateriale

New video interviews with director Marco Bellocchio, actors Lou Castel and Paola Pitagora, editor Silvano Agosti, and critic Tullio Kezich: Veneziafestivalen avviste filmen, og rådet faktisk Bellocchio til å kaste filmen. Da filmen åpnet i Venezia var den en suksess, og stilte hele festivalprogrammet i skyggen. Festivalen forsøkte å få stoppet den på kino mens festivalen foregikk. Denne fine dokumentaren som heter A Need for Change varer i 33 minutter og inneholder mange fine betraktninger og mye god informasjon.

Video afterword by director Bernardo Bertolucci: Ny italiensk cinema ble født mellom Bertoluccis Before the Revolution og Bellocchios Fists in the Pocket, mener Bertolucci. Han ser paralleller til engelsk «kitchen sink realism» i filmene. Fine tolkninger av Fists in the Pocket i dette 10 minutter lange videoessayet.

Original theatrical trailer: Glimrende trailer. Først ramses det opp hvilke priser filmen har vunnet. Så legges det på en fantastisk musikk! Traileren inneholder en voldsom energi. Scener som inneholder konflikt paraderes èn etter èn. Det er en urovekkende opplevelse, og vi forstår at dette er en helt spesiell film.

A booklet featuring a new essay by film critic Deborah Young and an interview with Bellocchio: Young kaller Fists in the Pocket en familietragedie som grenser til skrekkfilm. Den tar opp moderdrap, søskendrap og hinter mot incest. Den håner familie og kirke. Dette gjorde at både Bunuel og Antonioni reagerte negativt på filmen. Young mener også at filmen peker frem mot studentopprøret i Italia, som var voldsommere enn i Frankrike, og varte fra 1968 til 1977. Bellocchio bekrefter i heftets intervju at deler av filmen er selvbiografisk. Han vokste opp i en borgerlig familie, og faren hadde noen fascistiske trekk. Som Alessandro måtte Bellecchio vekk fra dette miljøet for å overleve. Han kritiserer kirken i filmen, men er ikke med på at han håner den. Da Alessandro hopper frem og tilbake over morens kiste er det mer et uttrykk for frigjøring enn hån.


The Brood

The Brood (Criterion nr.777)(Blu-ray)

Canada – 1979 –David Cronenberg (farger) – 92 minutter – Skrekkfilm

Scener fra en skilsmisse

Nivå 1 (uten spoilers)

Dr. Raglan er en kjent psykiater med en kontroversiell behandlingsmåte. Nola går til behandling hos ham, mens eksmannen Frank ser på doktoren som en kvakksalver. Nola vil ha ektemannen tilbake, mens Frank ikke vil. Sammen har de datteren Candice. Da Frank forsøker å hindre Nola i å kunne se Candice, begynner voldelige hendelser å skje rundt ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en horrorfilm, men det er også historien om en skilsmisse. The Brood er Cronenbergs bearbeiding av sin egen.

Med dette som utgangspunkt for tolkningen av filmen, vil jeg prøve meg på et referat av handlingen. Frank og Nola opplever et samlivsbrudd, og midt i skuddlinjen mellom dem står Candice, deres 5 år gamle datter. Nola går i terapi hos Dr. Raglan, og Frank ønsker at behandlingen skal avbrytes og at hun ikke skal ha datteren hos seg. Han mistenker at Nola slår Candice. Candice bor hos Frank under terapiperioden midlertidig. Men Dr. Raglan vil ikke bryte av behandlingen nå. Det kan ha store konsekvenser å ta Nola ut av den dype terapien hun er i.

Den kontroversielle behandlingen til Dr. Raglan består av en metode han kaller psychoplasmics. Traumer hos pasienten manifesterer seg i utslett eller utvekster på kroppen. Dermed er de på vei ut av kroppen, og pasienten på vei til helbredelse. Det som skal vise seg, er at noen pasienter utvikler kreftbyller eller det som verre er. Disse organiserer seg i kamp mot Dr.Raglan og hans metode.

Brood kan i denne sammenhengen best oversettes med «kull», som i gruppe med (nyfødte) individer. Tenk valpekull for eksempel. Under terapien med psychoplasmics manifesterer Nolas raseri seg i fødselen til små individer uten vanlige menneskelige egenskaper og karakteristika. De oppleves som kortvokste, med deformerte ansikter. Disse individene utfører voldelige handlinger som Nola ikke er bevisst, selv om raseriet når hun fødte dem var bevisst. Dette ubevisste raseriet retter seg mot mennesker Nola er sint på.

Byllene med fostre som henger på utsiden av kroppen til Nola er et sjokkerende syn. Når hun frigjør et av dem fra livmoren sin og vasker det med tungen sin, opplever vi filmens mest frastøtende øyeblikk. Dette kroppslig heslige visuelle uttrykket er typisk Cronenberg. Han blander ofte menneskekroppens mindre delikate sider inn i handlingen og det visuelle. I senere filmer skal teknologi ofte invadere kroppen, og kroppen består da av kjøtt og metall/elektronikk.

Mot slutten av filmen må Frank forsøke å reparere relasjonen til Nola for å berge Candice. Han må ikke gjøre henne sint, for Candice holdes fanget av The Brood. Blir hun sint, vil sinnet hennes overføres til dem og helvete er løs. De vil da styres av hennes ubevisste raseri, ukontrollerbare for alle. Til slutt klikker det for «kullet» når Dr. Raglan har gått inn for å hente ut Candice. De angriper og dreper doktoren, og rett etterpå dreper Frank sin kone. Candice er reddet, men vi ser på slutten at hun har utslett på armen. Har hun overtatt morens tilstand?

Oliver Reed er en merkelig mann. Han gjør kanskje sin beste rolle her, mer neddempet enn vi er vant til å se ham. Jeg visste ikke at han var alkoholiker, men det var en stor del av livet hans. Han hatet sene kvelder på settet, for da ble drikkemønsteret hans forstyrret. Ofte laget han en krangel, slik at han kunne gå på rommet sitt og drikke før han kom tilbake og forsonte seg med arbeidskvelden. Han hadde noen skikkelige fyllekuler hver kveld, men morgenen etter møtte han opp fokusert og vel forberedt.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sisters, Scanners, Videodrome,

Øyeblikket: Det må bli da Nola føder et monster, og vasker blodet av det med tungen. Det er noe urprimitivt over det, dyrisk, som viser oss at mennesker ikke er så langt unna alle andre dyr. Nola er låst i en biologisk og eksistensiell boble hvor alt annet enn sitt avkom er uvesentlig.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1, med mono lyd. Begge deler er meget bra. Verken bilde eller lyd er prangende eller spesielt imponerende, det er mer som en traust kvalitetsutgivelse. Det føles som det følger regissørens intensjon, som har et dempet uttrykk i tankene for eksempel i fargebruken. Detaljene er gode, og bildet er meget rent. Monolyden er fyldig, og klarer å formidle lyder som fremkaller ubehag når det trengs.

Ekstramateriale

New documentary about the making of the film and Cronenberg’s early work, featuring actor Samantha Eggar, executive producer Pierre David, cinematographer Mark Irwin, assistant director John Board, and special makeup effects artists Rick Baker (Videodrome) and Joe Blasco (Shivers, Rabid): 31 minutters dokumentar. Cronenberg kan sees på som halvveis filmregissør og halvveis vitenskapsmann, noe som speiles i filmene hans. Han har alltid et teknologisk bakteppe i filmene sine. Fin dokumentar.

New, restored 4K digital transfer of Cronenberg’s 1970 feature Crimes of the Future, supervised by the director, plus a 2011 interview with Cronenberg about his early career: Før filmen forteller Cronenberg selv om hvordan han kom inn i filmbransjen i Canada. Alltid interessant for fans å høre sære detaljer fra om sin favorittregissør. Ikke så spennende for meg. Crimes of the Future er Cronenbergs andre «langfilm», i hvert fall er den over timen. En altfor teoretisk, komplisert og lite visuell film i sin historiefortelling. Så kjølig at den «left me cold». 70 minutters film, 13 minutters intervju.

Interview from 2013 with actors Art Hindle and Cindy Hinds: Far og datter på film intervjues nesten 35 år senere. Dette er et morsomt møte på 19 minutter. De diskuterer Oliver Reeds drikkeproblem, Cronenbergs skilsmisse og hvordan Cronenberg drømte mange av idèene i filmen.

Appearance by actor Oliver Reed on The Merv Griffin Show from 1980: Dette var kjempemorsomt, selv om det ikke hadde noe med The Brood å gjøre. Oliver Reed og Orson Welles i vennskapelig (?) krangel gjennom hele det 21 minutters lange intervjuet. Her må det ligge noe under. Gift tyter ut av nesten alle blikkene og replikkene, men alltid ledsaget av et smil…

Radio spot: Halvt minutts radioreklame om hvor forferdelig skummel filmen er!

An essay by critic Carrie Rickey: Bra essay. En horrorversjon av Kramer vs Kramer, mener Rickey. Jeg synes hun summerer opp glimrende temaene i filmen og hvordan idèene er formidlet.


The Executioner

The Executioner (Criterion nr. 840)(Blu-ray)

Spania – 1963 –Luis Garcia Berlanga (svart/hvitt) – 92 minutter

Garotten

Nivå 1 (uten spoilers)

The Executioner er muligens den beste anti-dødsstraffilmen som er laget. En annen sterk kandidat er den japanske Death by Hanging, som har omtale et annet sted på siden. En ung begravelsesagent er ikke den mest attraktive partneren for kvinner. Men så møter han datteren til en bøddel, som er i samme situasjon. I trange tider blir løsningen for å få råd til en leilighet at han overtar hennes fars profesjon. Problemet er at han absolutt ikke vil.

Nivå 2 (med spoilers)

Henrettelsesmetoden i Spania på denne tiden var en grotesk kvelningsmetode hvor bøddelen brukte en garotte. Det var en innretning som skrus på en stokk bak stolen den dødsdømte satt i. Det blir plassert en bøyle rundt halsen og så skrus det til, til livet siver ut. Alt i halsen knuses i prosessen. Vi får et glimt av innretningen da Amadeo tømmer vesken på kjøkkenbordet.

Førsteutkastet til manus ble bedømt til å være alt for likt en annen samtidig italiensk film, Mafioso. Men etter en del justeringer, trådte mesterverket som The Executioner frem. Grunnen til at du kanskje ikke har hørt om den før, er at Berlangas filmer sjeldent ble kjent utenfor Spanias grenser. De ble ansett for å være nesten umulige å tekste, siden dialogstilen ofte gikk ut på at alle snakket i munnen på hverandre. Da vil teksting være dømt til å miste mye av dialogen.

Jose Luis Rodriguez en begravelsesagent som sliter med å få seg en kvinne. Kvinner blir frastøtt av yrkesvalget hans, som menn blir frastøtt av yrkesvalget til Carmens far. Derfor er det en perfekt match når disse to unge menneskene finner hverandre. Carmen blir fort gravid, og det blir trangt i den lille leiligheten de deler med Amadeo, Carmens far. Som offentlig ansatt får Amadeo dekket leiligheten, men nå skal han gå av. De har ikke råd til egen leilighet uten at Jose overtar jobben som bøddel. Amadeo sanker inn anbefalingsbrev, og det er opp til Jose om han vil ha jobben og dermed leiligheten. Vil han ha kjæreste må han ville ha barn. Vil han ha barn, må han ha større leilighet. Vil han ha større leilighet må han bli bøddel. Vil han bli bøddel, må han ville drepe folk. Og det vil han ikke.

Det er altså en gjenstridig bøddel vi ser i The Executioner. Han nekter å søke før leiligheten de har fått står i fare for å glippe. Kun en statsansatt kan få tilslag på de nye fine leilighetene som er under bygging. Han tar til slutt jobben, med en stilltiende avtale innad i familien om at han sier opp om han får et oppdrag. Hver dag leser han kriminalnyhetene, for å se om noen har gjort noe som vil ende opp med dødsstraff. Han pugger lovparagrafer for å vite hvordan dommen vil bli. Foreløpig kan han puste lettet ut.

Så kommer dagen hvor han må utføre en henrettelse. Han må overtales hvert skritt på veien av Carmen og Amadeo. Det viser seg at det er for sent å kunne si opp så tett på henrettelsen. I fengselet må både vakter og fengselsdirektør arbeide hardt for å overbevise ham. Det ender med at han må dras bort til henrettelsen, på samme måte som den dødsdømte.

Vi skal ane at det vil gå med Jose som med Amadeo, som også sverget på at første henrettelse skulle bli den siste. Amadeo hadde en lang karriere som bøddel, og tok til seg argumentene for sin profesjon. Når rettssystemet var som det var, trengtes bøddelen for å utføre dommene. Om ikke han gjør det, må noen andre gjøre det. Amadeo ble en svoren tilhenger av garotten, og i en mørk, mørk og morsom scene, fremhever han garottens fortrinn over giljotinen og den elektriske stol. Han har bøker om emnet, kjøpt for å lettere kunne leve med sitt yrkesvalg. I en forkastet sluttscene, masserer Jose håndleddet sitt og sier han må kjøpe seg en støttebandasje før neste henrettelse. Da vil det gå bedre. Scenen ble forkastet siden det ble enighet om at det var usannsynlig at han skulle tilpasse seg så fort. Men det gir en indikasjon på at en tolkning om at han forblir bøddel, selv om han i den endelige sluttscenen sier at dette var siste gang.

The Executioner er en rik film, med mange detaljer og elegante små scener som ikke gjør så mye av seg. Men filmen er full av humoristiske og infule replikker. Kanskje er det sensuren som tvinger filmen til å være så lavmælt. Klassekritikk og karakteristikker av mennesker i Francos Spania kan observeres, om man er oppmerksom. Toppen av smålighet illustreres i en scene hvor et eldre ektepar sitter og lytter til musikk på reiseradioen sin. Når Jose og Carmen begynner å danse til musikken flere meter unna, pakker de sammen radioen og går. De får skaffe seg sin egen radio om de skal danse, ikke snylte på dem.

Klassesamfunnet og småligheten får gjennomgå i en annen scene, på en elegant og dempet måte. Mine tanker går til en annen stor spansk regissør i denne scenen, selv om Bunuel ofte kunne være hakket tydeligere. Jose og Carmen gifter seg i kirken, rett etter et rikt par har giftet seg. Jose og Carmen må gå for den billigste utgaven, og dermed pakkes all dekoren fra forrige bryllup ned mens de gifter seg. Teppet Carmen går på opp midtgangen rulles sammen så hun nesten faller. Stearinlysene slukkes under vielsen, de har ikke betalt for lysene så skal jammen ikke få brenne i 10 minutter til. Til slutt er det ganske mørkt i kirken. Men de blir da gift.

Filmen er basert på en avisartikkel om en bøddel og en dødsdømt som begge måtte dras inn til henrettelseskammeret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Death by Hanging, Mafioso, Little Children og Le Boucher.

Øyeblikket: En talende scene helt mot slutten: Et enormt hvitt rom hvor døren til henrettelsesrommet er liten og sort i bortre ende. Gjennom hele rommet trekkes både bøddel og offer mot sin vilje. Det er umulig å se hvem som er hvem. Ikke skal man bare tvinges til å bli drept, man skal også tvinges til å drepe.

Lyd og bilde

Nydelig bilde og god lyd. Bildeformatet er 1.85 til en og fyller dermed hele widescreenformatet. Svarthvitt-bildet har meget god kontrast, sylskarpt detaljnivå og fin dybde. Filmkornet kommer fint frem. Det er helt utrolig at vi får filmarv presentert så perfekt. Lyden er meget tilfredsstillende, og dialogen er klar uansett hvor mange som prater i munnen på hverandre.

Ekstramateriale

New interview with filmmaker Pedro Almodóvar: Grunnen til at Berlangas filmer er lite populære utenfor Spania er at de er vanskelige å tekste. Det er alltid mange som prater i munnen på hverandre. Almodovar mener at dette er den beste filmen om dødsstraff noen gang. Her må jeg innvende at det finnes en film som heter Death by Hanging, sånn for syns skyld…4 minutter.

New program on director Luis García Berlanga, featuring interviews with his son José Luis Berlanga; film critic Carlos F. Heredero; writers Fernando R. Lafuente and Bernardo Sánchez Salas; and director of the Berlanga Film Museum Rafael Maluenda: Dette er en god dokumentar på 56 minutter, som fungerer fint som en innføring for oss som ikke hadde noe forhold til Berlanga fra før. Og det gjelder vel mange nordmenn. Luis Garcia Berlanga var en multikunstner som ikke så seg som kunstner. Han var i samme regissørkull som Juan Antonio Bardem blant annet. Denne perioden under Franco var paradoksal hva sensur angår. Filmer kunne bli hyllet både av kommunistene og Franco. Rafael Azcona og Berlanga var et glimrende kreativt par, som utfylte hverandre. Sønnen til Berlanga forteller at The Executioner hører sammen med en annen film, Placido. Berlanga selv snakket alltid om disse samtidig.

Spanish television program from 2012 on The Executioner, featuring archival interviews with Berlanga: The Executioner var Berlangas 7.film. Han var fra Valencia, og har gater og plasser oppkalt etter seg. Statue har han også. Det er et fascinerende faktum at både ytre venstre og ytre høyre mener at Berlanga tilhørte motparten. Her diskuteres også spansk sensur under Franco. 28 minutter.

Trailer: En ordinær trailer på 3 minutter og 36 sekunder. Den kunne vært så mye bedre…

An essay by film critic David Cairns: Veldig godt essay. Cairns mener dette er en én spøks komedie som ikke er morsom, og at det er nøkkelen til at filmen er fantastisk. Les dette.


The Silence of the Lambs

The Silence of the Lambs (Criterion nr.13)(Blu-ray)

USA – 1991 –Jonathan Demme (farger) – 118 minutter

En feministisk thriller

Nivå 1 (uten spoilers)

The Silence of the Lambs var en sensasjon da den kom, og står seg utmerket den dag i dag. Den lykkes på så mange måter, og klarte å skape en ikonisk karakter som «alle» har et forhold til: Hannibal Lecter.

Nivå 2 (med spoilers)

Hva ligger i tittelen The Silence of the Lambs? FBI-student Clarice Starling opplevde som barn å være vitne til slakting av lam på en bondegård. De skrek i fortvilelse og hun kunne ikke redde dem. Hun grep ett og løp av gårde med det, men det klarte hun heller ikke å redde. Dette har preget henne siden, og er en stor del av den enorme motivasjonen hun har for å redde et annet «lam», og denne gangen skal hun ikke mislykkes. Senatordatteren skal ikke bli slaktet av Buffalo Bill.

Jodie Foster spiller altså Clarice Starling. Hun er et funn i rollen som den intense, seriøse og dyktige FBI-studenten. Hun skal ikke bare gjøre jobben sin, men den skal gjøres i et mannsdominert miljø. Flere scener setter henne opp mot stirrende mannlige politikolleger eller som eneste kvinne blant mange menn. Hun tilfører rollen en feministisk side i og med at hun som hovedperson utfører det prinsen i eventyrene har som sin oppgave. Hun redder jomfruen i nød med sin snarrådighet og intelligens, og kommer klokere og forandret ut av opplevelsen. Forandringen illustreres ved at hun får sitt FBI-skilt ved endt utdanning.

Jack Crawford leder etterforskningen av en rekke groteske drap, som tydeligvis er begått av en seriemorder. Pressen har døpt morderen Buffalo Bill, siden han delvis flår ofrene sine og fjerner deler av huden. Crawford har undervist Starling før, og vet at hun er eksepsjonelt talentfull. Han involverer henne i etterforskningen, og sender henne for å intervjue Dr. Hannibal Lecter som muligens kan hjelpe dem å avsløre Buffalo Bills identitet. Det er en rimelig desperat idé. For det første sitter Lecter fengslet for bestialske og kannibalske mord i et høyrisikofengsel, mange etasjer under bakkenivå. Nedstigningen virker aldri å ta slutt, trappene fortsetter og fortsetter til man er på nivå med Helvete. For det andre er det en stor risiko for at den hyperintelligente Lecter kan manipulere intervjueren og dermed plante eller løfte fram traumer. Intervjuerens mentale helse står altså på spill. Og Lecter vil aldri gi opplysninger fra seg uten å få noe tilbake, noe som gir ham en inngang til den andres indre liv. For det tredje hater han Jack Crawford, som var den som fikk ham arrestert i utgangspunktet.

Men Lecter godtar å la seg intervjue av Starling. Antageligvis fordi han respekterer hennes intelligens og ser på henne som en utfordring. Han presser henne til å gi ham en liten anekdote fra sin barndom hver gang, en hendelse som har preget henne og satt spor hos henne. Får han ikke det, avslutter han intervjuet. Han har all verdens tid der han sitter i en fullstendig isolert celle med tykke glassvegger. Hun, derimot, har ingen tid å miste for å kunne hindre Buffalo Bill å drepe sitt siste offer. Lecter ser det hele som et spill, og om han får sin lille anekdote sender han Starling på et rebusløp i jakten på Buffalo Bills identitet.

Hannibal Lecters introduksjon i The Silence of the Lamb er nesten genial. Vi kunne ha tenkt oss mange scenarioer. Hva med et monster som ham sittende i mørke i et hjørne av cellen, med ansiktet skjult i skygge som Kurz i Apocalypse Now? Eller utagerende og voldsom opp mot celleveggen? Filmet bakfra mens han ulidelig langsomt snur seg mot publikum og Starling? I stedet står det en liten mann midt på gulvet i en godt opplyst celle. Det eneste som undrer oss er hvordan han kunne vite at hun kom. Så forstår vi at han har luktet henne gjennom ventilasjonshullene i glassveggen. Han følger opp med å lukte opp i været, og analysere luktene hennes. Han kjenner igjen hudkremen hun bruker…

Det første intervjuet holder på å bli avsluttet før det har begynt da Lecter forstår at Crawford har sendt en av studentene sine for å intervjue ham. Han tar det som en fornærmelse, før Starling klarer å fange interessen hans, både via hennes intelligens og sin interessante oppvekst. Som han sier: du er bare ørlite unna å være fattig white thrash. Det har han kjapt sett utfra dialekt, klær og tilbehør. Og nå er hun Jack Crawfords stjernestudent. Allikevel leker Lecter med henne, alt av spørsmål rikosjerer av ham. Om hun kommer litt under huden på ham, stenger han det av etter 2 sekunder. Hvert møte med Lecter blir dypere og mer utleverende for Starling.

Jame Gumb er den komplekse seriemorderen som media har døpt Buffalo Bill. Han er hverken homofil, transseksuell eller transvestitt. Man kan heller si at det er et individ som leter etter en legning eller identitet. Hans løsning blir å sy en kjole av kvinners hud, og slik bli en kvinne. Denne ideen er inspirert av seriemorderen Ed Gein. Metoden Gumb bruker for å komme i kontakt med kvinnene, er Ted Bundys velkjente knep. Han bandt opp armen i fatle, og vekte dermed sympati hos kvinner som hjalp ham å bære møbler inn i en varebil. Samtidig gikk de rett i fangenskapet. Brønnen i kjelleren til Gum er inspirert av Gary Heidnik, som hadde en tilsvarende i sin kjeller. Han fylte brønnen med vann, og stakk strømledninger ned i vannet. En seriemorder av Gumbs type er avhengig av å ha et eget hus, siden disse handlingene krever avstand til naboer. En morder som Jeffrey Dahmer bodde i en leilighet, siden han dopet ned sine ofre og derfor kunne operere uten støy.

Seriemordere finner sine ofre blant sin egen etniske gruppe. De tar ofte pauser mellom drapene. Da hygger de seg med souvenirer fra drapene og gjenopplever spenningen. Pausene mellom drapene kan vare fra timer til år. Det som driver dem til å drepe, er makten til å manipulere og kontrollere sine ofre. De kan drepe dem eller la være. De har ofte selv blitt manipulert eller kontrollert. Gumb er ikke transseksuell, men prøver å være det. Dette gjør at Gumb opptrer noe kaotisk. Lecter hater rot, for selv er han klinisk. Det kan være en grunn til at han hjelper Starling. En scene som ikke ble med i den ferdige filmen, viser en TV-predikant som utdyper en mulig bakgrunn for slike som Gumb. I ekstramaterialet og boken finner vi hint om at Gumb selv har blitt misbrukt. Så også med Lecter.

En glimrende scene viser oss Starling som følger et spor som fører henne til en enebolig. Dette kryssklippes med Crawford og et SWAT-team som tar seg inn i et annet hus. Vi ledes til å tro at de står utenfor Gumbs hus. Men da SWAT-teamet etablerer at huset er tomt, forstår vi at Starling har truffet, og at hun nå er i morderens hus. Og litt senere forstår hun det samme, da hun ser en nattsvermer i stuen hans. Men Buffalo Bill har ikke tenkt å la seg fange. Han gleder seg over situasjonen og spenningen det medfører. Han virvler rundt og flykter ned i kjelleren. Her skal han straks få overtaket ved å ta ut sikringene. I mørket er han allmektig med sine nattbriller og revolver. Starling famler rundt i blinde, og Buffalo Bill kan røre håret hennes. Det blir det siste han gjør.

Denne sekvensen mot slutten i Buffalo Bills kjeller, inneholder en tabbe. Det var ikke slik at Ted Levine (Buffalo Bill) og Jodie Foster spilte inn scenen i mørket. Den ble spilt inn i fullt lys som vanlig, lyssatt av lyskastere. Et kamerafilter skapte det grønne skjæret som skal illustrere at det er helt mørkt her. Men da Ted Levine strekker frem hånden for å røre ved Fosters hår, kaster armen hans skygge. Det går ikke an i mørket.

Hopkins jobbet hardt med rollen sin. Han dro på en lang reise, og finpusset på karakteren Hannibal Lecter. Hopkins sier at han valgte å bevege seg som en katt da han følger etter fengselsdirektøren på Haiti. En katt som er på jakt. Alt arbeidet betalte seg i en Oscar for innsatsen. Han hadde antagelig bare 15 minutters tid på skjermen, og innehar dermed rekorden for minste skjermtid som har gitt Oscar for beste skuespiller.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Zodiac, Seven, Red Dragon, Hannibal og Chiefs.

Øyeblikket: Jeg velger et spektakulær og muligens spekulativt øyeblikk. Lecter har sluppet ut av buret i idrettshallen og hengt opp den ene politimannen på siden av buret, halvveis flådd og dandert som en gallionsfigur. Estetisk er det en interessant scene, selvfølgelig totalt urealistisk, men så sjokkerende at den fester seg som en ikonisk scene fra en film med mange ikoniske øyeblikk. Mye av effekten ligger i at vi følger SWAT-teamet på sin vei mot rommet, og ser situasjonen gjennom deres øyne.

Lyd og bilde

Grunnlaget for denne utgavens bilde er en 4k-restaurering i 1.85:1. Bildet er meget godt, med en solid dose filmkorn. Filmen fremstår som neddempet, med et realistisk uttrykk. Fargene er nedtonet, og bildet har ofte et grått og overskyet utseende. Dette kler filmen godt, det ville neppe vært passende med jevnt over veldig sterke farger i sollys. Lydformatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det skaper en herlig atmosfære, med masse aktivitet i bakhøytalerne. En behagelig og atmosfærisk musikk ligger effektivt spredt i rommet.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1994 featuring director Jonathan Demme, actors Jodie Foster and Anthony Hopkins, screenwriter Ted Tally, and former FBI agent John Douglas: Meget godt kommentarspor. Det er gammelt, antageligvis tatt med over fra den gamle Criterion DVDen, men kan også være fra en annen utgivelse. Vi opplever et spor som er annerledes oppbygd enn de moderne kommentarsporene til Criterion. Her sies ofte navnet på den som snakker før han slipper til.

New interview with critic Maitland McDonagh: Det er stor fascinasjon blant publikum for seriemordere. Mye mer enn massemordere (som dreper mange på én gang). Fellestrekk ved  seriemordere er at det som regel er en mann, at han er sosialt mistilpass og har sære hobbier. Et annet fellestrekk er at deres naboer aldri hadde trodd personen kunne være en seriemorder. 18 minutters godt videoessay.

Thirty-eight minutes of deleted scenes: Kjempebra. Mange av disse slettede scenene er rent gull og vel verdt å se. Ironisk nok er det en scene her som burde ha vært tatt med, for den fyller inn informasjon om Gumbkarakteren. Det kunne ha dempet kritikken fra LGBT-miljøet. 38 minutter.

Four documentaries featuring hours of interviews with cast and crew: Så vidt jeg kan forstå er det ikke fire, men fem dokumentarer her. Først ut er Demme og Foster i en 52 minutters dokumentar. De snakker om Demme motivasjon for å caste Foster og for henne igjen å ta rollen. Michelle Pfeiffer, som hadde spilt i Demmefilmen Married to the Mob, var tiltenkt hovedrollen. Hun takket nei på grunn av all volden. Det samme gjorde Gene Hackman som egentlig skulle regissere filmen. «Alle» ville spille Hannibal Lecter, men dette er rollen Hopkins var født til å spille. 52 minutter. Understanding the Madness (20 minutter): Eks FBI-folk snakker om seriemordere og profilering. Lecter og Buffalo Bill er satt sammen av autentiske seriemordere. Buffalo Bill er et sammensurium av Ted Bundy, Ed Gein og Gary Heidnik (slå dem opp på Wikipedia, så finner du mer utfyllende informasjon). Inside the Labyrinth: Her snakkes det blant annet om filmen fra et feministisk standpunkt. En kvinne tar plassen til den tradisjonelle prinsen som skulle redde prinsessen og komme ut av strabasene kokere. Her er det symbolisert ved Starlings FBI-legitimasjon etter endt utdanning. Lecter kan sees som en god mann, en humanitær mann, lukket inne i en sinnssyk hjerne. 1 time og 6 minutter. Page to Screen: En litt mer standard featurette på 41 minutter, men det er mye snadder her. Thomas Harris gir aldri intervjuer, men via omveier får vi vite hans tanker om filmen. Gene Hackman dukker opp i en intervjusituasjon om hans tidlige involvering. Buffalo Bill er mye mer utbrodert i boken, men mye måtte kuttes bort. Det snakkes også om produksjonens samarbeid med Behavioral Science innen FBI. Scoring the Silence: I løpet av 16 minutter forklarer Howard Shore utfyllende om hans inngang til å sette musikk til filmen. Musikken skal først og fremst formidle historien, mens også Starlings person. Shore sier at manuset ikke hjelper ham, med rough cuts fra innspillingen er hans inspirasjon.

Behind-the-scenes featurette: Det svakeste elementet i ekstramaterialet. Det kan skyldes at mye ble repetisjon av det vi har sett tidligere på diskene. Standard featurette som er tam og overfladisk. 8 minutter.

Storyboards: Detaljerte tegninger, omtrent som en tegneserie. Nesten overdrevent detaljert og pent. 4 minutter.

Trailer: En meget bra trailer på ett minutt og 49 sekunder. Her holdes det igjen med kruttet, noe som skaper en fin balanse mellom nysgjerrighet og informasjon. Den dempede stilen føles veldig klok.

An introduction by Foster and an essay by critic Amy Taubin, and (Blu-ray only) pieces from 2000 and 2013 by author Thomas Harris on the origins of the character Hannibal Lecter and a 1991 interview with Demme: Her er det et hefte, eller heller en liten bok, som inneholder veldig mye bra. Først ut er Jodie Foster om opptakten til hennes deltakelse i filmen og opplevelsen av innspillingen. Dette var et prosjekt hun bare skulle være en del av. Deretter følger et intelligent essay av Taubin som var veldig lærerikt. Thomas Harris forklarer hvordan han jobber og hva han ble inspirert av. Intervjuet med Demme er kanskje det beste i heftet. Han er veldig åpen om arbeidsmetoder og tankegangen bak det å lage en av de virkelig store thrillerne som er laget. Topp, topp hefte.

 


Kameradschaft

Kameradschaft (Criterion nr. 908)(Blu-ray)

Spesiell trailer denne gangen. Masters of Cinema sin trailer fra Kameradschaft/Westfront 1918 dobbelutgivelse.

Tyskland – 1931 – G.W.Pabst (svart/hvitt) – 88 minutter

Gruvearbeidere i alle land, foren eder!

Nivå 1 (uten spoilers)

Kameradschaft er basert på en sann historie. I 1906 skjedde det en gruveulykke i den franske delen av en gruve, og 1200 franske gruvearbeidere ble sperret inne. Tyske redningsmannskap dro over til fransk side og hjalp til med redningsarbeidet. Filmen velger å sette historien inn i samtiden, 1930, da forholdet mellom franskmenn og tyskere var på frysepunktet etter 1.verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

En skjult perle dette, hvert fall for meg. Jeg hadde ikke hørt om den før den dukket opp i Criterion Collection. Det er mine absolutte favorittutgivelser når ukjente perler dukker opp. Det skjer ikke så ofte lenger når man har sett mye film. Desto større grunn til å sette pris på det. Dette er en film jeg kan varmt anbefale, både som film, historisk dokument og inspirasjon til refleksjon rundt en mengde relevante omstendigheter på denne tiden. Forholdet mellom de to landene, opptrappingen mot Nazitiden, klassekampen, sensur osv. En film som er interessant på så mange plan.

En ulykke som kostet 1099 liv i 1906, fanget G.W.Pabsts oppmerksomhet gjennom en tekst av Karl Otten i 1930. Pabst velger å sette handlingen i 1930, i tiden da franskmenn og tyskere hatet hverandre, og det hele skulle eksplodere 10 år senere. En scene viser hvor mistroisk forholdet mellom dem var. Tre glade tyskere går inn på et fransk dansested, drikker øl og koser seg. En fransk dame har danset nok og setter seg ned med sin franske kjæreste. En av tyskerne byr henne opp, men hun avslår, hun er sliten. Hun ber kjæresten forklare mannen det på tysk. Tyskeren hører ordet tysk, og misforstår. Hun vil ikke danse med ham siden han er tysk. Det kommer nesten til slagsmål og det dårlige hverdagsforholdet har blitt enda surere.

Filmens hovedhandling er altså eksplosjonsulykken som rammer de franske gruvearbeiderne. Utenkelig som det er, kommer de tyske redningsmannskapene raskt til unnsetning med to lastebiler. Forholdet er så hatsk mellom landene at de franske grensesoldatene nesten skyter etter dem da de krysser grensen. Deretter følger vi redningsarbeidet på kloss hold i en klaustrofobisk, men spennende og realistisk setting. Tankene går til Wages of Fear og lastebiltransporten med støtsensitive nitroglyserintønner på lasteplanet. En hump og sjåførene går til himmels. Gruvearbeiderne blir skjødesløse med sikkerheten, og har liten tro på gasslekkasjer. Vi som ser på, vet jo at noe skal gå til helvete. Og det gjør det. Gasslekkasje og flammer fører til eksplosjon, og deler av gruven raser sammen. Alle veier opp igjen er stengt. Den følelsen, av å være hjelpeløst fortapt langt under overflaten, er ikke vanskelig å grøssende kjenne på. Dør du ikke av brann eller ras, dør du til slutt av luftmangel. Pokker til valg.

Da tyske gruvearbeidere først hører om ulykken i den franske delen av gruven, er det en stor mengde skadefryd. Så hardt har forholdet mellom landene blitt. Tyskerne kommer seg aldri på fote etter at de fikk all skyld for 1.verdenskrig, og dømt til å betale enorme summer i krigserstatning. De forsøker stadig å jobbe på fransk side av grensen, men får sjelden napp. Før stemningen rekker å sette seg i et giftig anti-fransk lune, tar en av arbeiderne affære. Han appellerer til solidaritet med andre gruvearbeidere. De franske mennene har vel også kone og barn, fortjener ikke de da å reddes? Skuespilleren som spiller denne gruvearbeideren er Anton Busch, en stor filmstjerne og uttalt kommunist. Han drar filmen i en politisk og klassebevisst retning. Men han er også den eneste som gjør det, for Pabst var redd for å bli kontroversiell og få produsentene på nakken. De gikk tydelig inn med føringer, da de var på konkursens rand og ikke hadde råd til å floppe. Men Pabst snek inn et element av pasifisme ved å la en fransk gruvearbeider oppleve vrangforestillinger som stammet fra skyttergravskrigen. En tysk redningsarbeider med maske minner ham om en tysk soldat med gassmaske, og straks er franskmannen mentalt tilbake i krigen. Han angriper tyskeren.

All lyd ble tatt opp under innspillingen, og mye ble filmet on location. Selve gruvescenene ble spilt inn i et stort studio. Disse scenene er virkelig imponerende. I et studio har Pabst full kontroll over miljøet, og bruker det til fulle. Han bygger gruveganger som raser kontrollert ned, i full fart mot arbeiderne som ser ut til så vidt å komme seg unna. Gruveeksperter sier at disse scenene er ultrarealistiske. Brannscenene ble spilt inn i studio, men selv da var det farlig for staben. Pabst får også større spillerom for å leke seg med symboler. Jesusmotivet utforskes flere ganger. En redningsarbeider bærer en skadet mann slik Jesus bar korset. En annen skadet mann blir løftet opp av vannet, og lagt til rette i fanget på redningsmannen slik Jesus lå i fanget på Maria Magdalena.

Vi vet jo at inflasjonen herjet Tyskland og at landet lå med brukket rygg økonomisk. Arbeidsledigheten var rekordhøy. Det var en av grunnene til at Hitler ble omfavnet av den tyske befolkningen. Pabst fikk høre om hendelser under innspillingen som gjorde ham fortvilt og rasende. Tyske skuespillere i småroller tilbød konene sine til de franske skuespillerne, og stilte frivillig opp for å holde vakt mens hyrdestunden pågikk.  I tillegg til at den politiske situasjonen virket inn på hvilket lands innbyggere som likte filmen på kino, gjorde den økonomiske situasjonen også det. Tyske arbeidsløse menn og kvinner orket ikke å se denne livssituasjonen skildret på film. De trenger ikke se på film det de ser i virkeligheten hver dag. I Frankrike var situasjonen bedre økonomisk og annerledes politisk. Idéen om solidaritet sto sterkere, og de hadde en høy nok levestandard til å tåle å diskutere livssituasjoner som er skildret i Kameradschaft. Et faktum er at i land som er fredelige er den brutale og blodige litteraturen populær, mens krigsherjede og fattige land har populærlitteratur som er hyggelig. Kanskje ikke så rart. I Norge har vi verdens blodigste krim.

Pabst var en pasifistisk regissør. Han ble kalt Røde Pabst. Han hadde en idé om at film skulle opplyse folket, ikke nødvendigvis politisk, men humanistisk. De filmene han laget på denne tiden gjorde ham ikke populær blant nazistene, og han flyktet fra landet utover på 30-tallet. Men da Tyskland invaderte Frankrike endte han opp i Tyskland igjen, og ryktet hans ble for alltid ødelagt da han laget filmer for Goebbels med nazistisk tankegods på 40-tallet. Han hevdet at han ble truet til det, men skaden var skjedd for all fremtid.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Trou, Wages of Fear og Ace in the Hole.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor gitteret mellom gruvedelene er på plass igjen, avtalen er signert av de militære på begge sider og absolutt ingenting er lært…

Lyd og bilde

Glimrende, tatt i betraktning at filmen er nesten 90 år gammel, og med store skader på originalnegativene. Det merkes egentlig ikke. God kontrast, godt detaljnivå, skarpt og dypt bilde. Lyden er tatt opp on location, og imponerer. Bildeformatet er 1.19:1, lyden er mono.

Ekstramateriale

New interview with film scholar Hermann Barth on the film’s production: Barth gir oss god bakgrunnsinformasjon i dette intervjuet på 30 minutter. Han har noen interessante betraktninger rundt filmens mottagelse i de to landene. På grunn av kameratskapet ble den verdsatt i Frankrike. I et Tyskland på vei mot diktaturet, floppet den.

Interview from 1988 with editor Jean Oser, featuring footage from the French version of the film: Oser var klipper på filmen, og i dette 12 minutter lange intervjuet snakker han om hva som var spesielt for den franske versjonen av filmen. Først og fremst ble en politisk tale helt på slutten kuttet ned. Filmens kanskje viktigste scene, sluttscenen hvor grensegitteret i gruven blir satt på plass, og de militære kan gå tilbake til null samarbeid, er faktisk klippet ut av den engelske versjonen. Forbløffende!

Interview from 2016 with film scholar Jan-Christopher Horak on the historical context of the film: I dette 15 minutter lange klippet, snakker Horak om gruveulykken i 1906 og Pabst manøvrering mellom politisk/pasifistisk og sensur/kommersialitet på den andre.

An essay by author and critic Luc Sante and the 1930 text by Karl Otten that the film was based on: Luc Sante har skrevet et kort, men veldig godt essay. Han tar opp samtiden, produksjonen og setter fokus på visse scener i filmen. Teksten av Karl Otten har noe propagandaliknende over seg. Historien om ulykken og redningsarbeidet beskrives ildfullt og engasjerende, med en klar agenda bak fortellingen. Vel verdt å lese.


The French Lieutenant’s Woman

The French Lieutenant’s Woman (Criterion nr. 768)(Blu-ray)

England – 1981 – Karel Reisz (farger) – 123 minutter

Poor Tragedy

Nivå 1 (uten spoilers)

En vitenskapsmann som samler fossiler, blir oppmerksom på en vakker kvinne med et tvilsomt rykte i viktoriatidens England. Han setter alt på spill for å få henne. Hans forlovelse, hans omdømme og posisjon i samfunnet. Filmen er delt mellom denne historien, og historien om skuespillerne som spiller i filmen som lages. Hovedrolleinnehaverne har også et forhold, og de er gift på hver sin kant.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg kan ikke huske å ha sett en film som har akkurat dette premisset for historien. Det klippes mellom en moderne filmproduksjon og filmen de lager. Den filmen er fra viktoriatidens England. Skuespillerne som spiller hovedrollene har et forhold til hverandre på si, og dette forholdet speiles i filmens store romanse. Der hvor viktoriatidens forhold er anstrengt og tilknappet, er romansen mellom skuespillerne på filmsettet avslappet og fritt. Allikevel er det dette moderne forholdet som ikke skal føre til noe mer, selv om Mike ønsker det. Mike er skuespilleren som spiller Charles i spillefilmen, gestalert av Jeremy Irons. Meryl Streep spiller Anna, og Sarah i spillefilmen.

Vitenskapsmannen Charles lever et forutsigbart og ordnet liv. Han gjør sine forberedelser for å be om Ernestinas hånd. Hun godtar straks, og Charles gjør de nødvendige runder med besøk hos sin kommende svigerfar. Så dukker Sarah opp, og trollbinder ham fra første sekund. Glemt er Ernestina, giftemålet, karrieren og ryktet hans. Reisen er kort fra selvsikker ung mann til en knekt mann uten respekt.

Sjelden har jeg sett en så vakker film visuelt. Det ligger en tanke bak hvert bilde, som skal løfte hvert sekund av filmen opp til det beste filmen kan være. Være seg sekvenser ute i skogen, eller langs moloen mens bølger slår innover og vanskeliggjør fotfestet. Vind og blåst skaper liv i bildet, mens natt og mørke skaper dystre stemninger. I dagslyset, i skogen, er det fredfullt. Møtene mellom Sarah og Charles der er intense, men vakre. Naturen spiller en rolle i filmen, med et eget register av følelser som resonnerer i oss.

Opp mot dette står det siviliserte. Scenene innendørs er klamme og anspente. Konflikter ligger latent, hierarkier er tydelige. Setninger og ord veies på gullvekt. En feil, og ting kan rase sammen. En scene er talende i så måte. Sarah er med sin nye arbeidsgiver mrs. Poulteney på besøk hos Charles utkårede. Charle er en ivrig følger av Darwins lære, mens mrs. Poulteney har et rimelig ukritisk forhold til Gud. Hun ler hånlig av Charles sin oppfatning av at mennesket stammer fra apene, trygg og arrogant i sin gudstro. Hun er den siviliserte, mens naturen kommer ufiltrert inn i samfunnet gjennom mennesker som Charles. Men oppførsel og holdninger kan tyde på at hun er den usiviliserte og at «naturmannen» Charles er mer kultivert.

Selv om filmen er delt i to parallelle historier føler jeg at kun en av dem blir vesentlig, og det er historien fra Viktoriatiden. Historien som dreier seg rundt utroskapen mellom Mike og Anna blir kun en parentes, fornøyelig og effektiv som den er. Effektiv fordi den bygger opp under hovedhistorien Vår interesse og engasjement ligger i forholdet mellom Charles og Sarah. Men den moderne historien hjelper oss å sette kvinners posisjon og situasjon inn i en kontekst som kan føles fremmed for oss i dag, men høyst reell for Sarah. Spilletidsmessig er historien fra Viktoria i klar overvekt, men vi trenger ikke mer av den moderne historien for at den skal gjøre jobben sin. Sarah forlater jo Charles i hovedhistorien, men de finner tilbake til hverandre. Anne, derimot, forlater Mike og her er det ingenting som tyder på at de skal finne hverandre. Og Mike føler seg vel som Charles der han roper «Sarah» etter Anne, i en «freudian slip». Så filmen har altså to avslutninger, en lykkelig og en ikke helt det.

Som i en ekstra tvist på vår oppfatning av Sarah, blir vi vitne til fullbyrdelsen av forholdet mellom Charles og Sarah. Her er det tydelig at hun er jomfru, noe som står i direkte kontrast til hennes mannfolkhistorier tidligere. Hvorfor vil hun sette seg i en ufordelaktig posisjon, både overfor Charles og lokalsamfunnet for øvrig? Muligens for å gjøre seg mer interessant. Legg merke til musikken som spilles mens hun forteller disse usanne historiene. Det er en overdreven og typisk Hollywoodmusikk. Komponisten sier at de knytter falsk musikk til de falske historiene.

Charles mister altså omtrent alt i hovedhistorien, og blir en slagen mann. Skuespilleren Mike som spiller ham, er derimot en overfladisk og kunstig type. Charles forlovede i filmen er en dukke, uten andre forhåpninger om å bli en attraktiv partnerske. Det ironiske ligger hvor sømmelig alt skal være, hvor fort ett skritt utenfor normene kan fordømme en mann, og spesielt en kvinne, til evig skam. Seksualiteten skal undertrykkes og pakkes inn i korrekt oppførsel og stiv omgangstone. Og det i et samfunn hvor det er så mange prostituerte at statistikken viser at gjennomsnittsmannen går til prostituerte 2,3 ganger i uka! Enten skal filmen vise oss hvor mye mer avslappet nåtiden er i forhold til seksualitet gjennom forholdet mellom skuespillerne Anna og Mike, eller så ville den vise at vi ikke har kommet så mye lenger. Jeg lar det spørsmålet stå åpent. Som en annen seer påpekte et sted: sexindustrien er ikke akkurat mindre i dag.

Romanen av John Fowles var en modernistisk og kompleks roman, med flere lag. Manusforfatter Harold Pinter stripper historien ned til to lag, viktoriatiden og filminnspillingen. Filminnspillingsaspektet skal da oppfylle Fowles grep om å fortelle en historie fra viktoriatiden om seksualitet gjennom å bruke 70-tallets vokabular og begrepssett. Den visuelle stilen bygget Karel Reisz på The Elephant Man av David Lynch, spesielt scene fra det syndige London ved nattestid.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Synecdoche New York, Bridges of Madison County, Inland Empire og Day for Night.

Øyeblikket: Fyllescenen med Charles og to gode venner i herreklubbben. Også her skal fasader holdes og den ekte tilstanden undertrykkes. De to vennene støtter en overstadig beruset Charles, som påstår han har fullstendig kontroll. Så slipper de ham, og gjør sine betraktninger om hvor mange skritt han vil vare. Det ble ikke mange. BOM på trynet i gulvet, med duker og servise pent spredd utover.

Lyd og bilde

Heldigvis har en film med så mye vakker visuelle motiver fått en flott presentasjon. En ny 2k restaurering gir oss et skarpt og detaljert bilde i 1.85:1. Dybde og kontrast er flott, med gode farger. Spesielt er grønt i skogen og på plenen vakkert gjengitt. Kontrasten er fin, og scener som oppleves som grå fremstår som mangefasetterte. Legg merke til scenen på moloen hvor Charles løper etter Sarah. Lyden er i mono, et fyldig og fint lydspor.

Ekstramateriale

New interviews with actors Jeremy Irons and Meryl Streep, editor John Bloom, and composer Carl Davis: Carl Davis er komponisten bak den til tider flotte musikken i The French Lieutenant’s Woman. Han forteller oss om metodikken og motivasjonen for musikktemaet i de forskjellige scenene. Noen har kommet opp til ham senere og sagt at de ikke la merke til at det var musikk i filmen. Etter noe tid har han kommet til at det er en kompliment. Som dommeren i en fotballkamp er det viktig å ikke stjele for mye oppmerksomhet. Fint intervju på 21 minutter. Jeremy Irons og Meryl Streep intervjues ikke samtidig, noe som kan være praktisk, men også grunnet det dårlige forholdet dem imellom. Streep har tidligere snakket om hvilken ufyselig mann Irons er, noe som ikke er vanskelig å si seg enig i. Men en god skuespiller er han. Han har en forfriskende innstilling til faget når han uttaler at han ikke bryr seg om karakteren han spiller vil bli likt av publikum. Han beskriver også hvordan han kommer i riktig sinnsstemning til scenene til Charles. Han finner den moderne varianten av følelsen Charles skal føle, og legger lokk på den. I viktoriatiden utbasunerte man ikke følelser, idealet var tvert om å holde tilbake og kontrollere følelsene. Intervjuene med de to skuespillerne og klipperen varer i 31 minutter.

New interview with film scholar Ian Christie: Filmen fikk mye oppmerksomhet da den kom, men siden har den blitt glemt. Boken var en fantastisk bragd av John Fowles, og bød på mange utfordringer for en eventuell regissør. Fowles var en av de store postmodernistiske forfatterne, og romanen har en metadimensjon som kunne være vanskelig å overføre til lerretet. Veldig fint intervju på 20 minutter.

Episode of The South Bank Show from 1981 featuring director Karel Reisz, novelist John Fowles, and screenwriter Harold Pinter: Meget godt program, med en merkelig programleder som virker som han leser litt vel mye fra en teleprompter. Programmet varer i 52 minutter, og vi får lære masse om regissørens måte å erbeide på, tanker rundt scener i filmen og Pinters arbeid med manuset. Fowles dukker opp med noen rimelig søkte tolkninger av sitt eget arbeid, brakt fram i ham i etterkant gjennom psykoterapi. Av fornuftige ting han sier, kan nevnes at han mener litteratur og film er to like og tette former for kunst. Reisz var usikker på om publikum ville irritere seg over vekslingen mellom de to tidsperiodene i filmen, men endte opp med å håpe at mange ville finne det spennende. Det kunne også øke forventningene til neste sekvens.

Trailer: Traileren er på to minutter. Den legger vekt på kontrasten mellom de to verdene. Får også fram hvem forfatteren av romanen er og hvilke filmstjerner som spiller i filmen. En helt OK trailer.

An essay by film scholar Lucy Bolton: Kjempefint essay, på seks sider. Her får vi en god tekst om flere sider av filmen, tolkning, produksjon og skuespill.


Election

Election (Criterion nr. 904)(Blu-ray)

USA – 1999 – Alexander Payne (farger) – 109 minutter

Flink pike

Nivå 1 (uten spoilers)

På en High School (omtrent det samme som videregående skole), skal det velges president for elevrådet. Tracy Flick (Reese Witherspoon) er den skoleflinke og ambisiøse eneste kandidaten. Lærer Jim McAllister (Matthew Broderick) ser seg lei på den strebete eleven, og manipulerer den populære idrettsstjerna Paul til å stille. Det er duket for en kampanje som skal få store konsekvenser for Jim. Her er det mange paralleller til amerikanske presidentvalg.

Nivå 2 (med spoilers)

Når noen går inn i et elevrådsvalg med den profesjonaliteten som Tracy Flick gjør, skal det mye til å ikke bli valgt. Jim McAllister er lei av den selvgode eleven Tracy Flick, som kommer fra et streberhjem. Hun er med i alle styrer hun kan, og han orker ikke tanken på å måtte samarbeide med henne på nok en arena. Han setter opp den populære, men dog så uintelligente sportsstjerna Paul, til å være motkandidat som elevrådspresident. Jim stopper ikke der, men manipulerer valget så Paul vinner. Det blir oppdaget, takket være en hevngjerrig vaktmester som husker at Jim kastet søppel utenfor søppelkassen. Ironien ligger tykk når det er stemmesedler som Jim har kastet oppi søppelkurven som blir hans bane.

At Jim kaster seg inn i valget med en slik iver, har sammenheng med at hans privatliv går rett vest. Å ta knekken på Tracy blir unormalt viktig for ham. Mens han lyver og bedrar på hjemmebane, blir terskelen for å gjøre det samme på jobb lavere. De to sfærene blandes sammen, noe vi ser i scener hvor bildet av Tracy blander seg inn i sexfantasier. Sammenblandingen er nok en videreføring av rollene som lærerkollegaen og vennen Dave Novotny sammenblander da han innleder et forhold til Tracy. Novotny utnytter Tracys umettelige behov for voksen annerkjennelse. Nok en sammenheng oppstår da Jim innleder et forhold til Daves ekskone, og slik ødelegger sitt eget ekteskap.

Begge ender med å miste jobben, og begge kan skylde på Tracy for det om de vil. Men sannheten er at de selv er ansvarlige for det.

Skolen Jim jobber på har ingen vinduer i klasserommene eller gangene. Det skaper en følelse av å være i en fabrikk, eller et fengsel. Men det er lærerne som er fangene, ikke elevene, i motsetning til en rimelig vanlig oppfatning. Dette temaet med Jim som en fange videreføres gjennom sekvenser som hvordan bilbeltet holder ham fanget mens Tracy prater til ham. Han vil helst bare vekk. I en annen scene går han gjennom et slusesystem for å forlate friidrettsbanen.

På det meste er det tre kandidater til presidentvalget. Tammy stiller i protest, som en uavhengig kandidat eller protestkandidat. På tiden filmen ble laget, vil hun minne om Ross Perot for de som husker ham i det amerikanske presidentvalget. Hun blir en stemme til den politiske apatien, en motvekt til de to andre kandidatene. Hennes tale blir filmet i en tagning, noe som gir henne en ærlig fremtoning. Paul blir den populistiske og populære tullingen, mens Tracy er den profesjonelle kandidaten med plan og ambisjoner.

Tracy kommer fra en familie hvor bare det beste er godt nok. Moren er pådriver for at Tracy skal utmerke seg på alle arenaer hun deltar. Kanskje er det et eksempel på syndromet om at «min datter skal få til alt det jeg selv ikke klarte». Presset hjemmefra er stort, men Tracy har personligheten til å takle det foreløpig. Kanskje vil hun en dag føle at hun ofrer for mye for dette, og at livet kan tilby andre ting. Men det er kun én gang vi føler at Tracy reflekterer over det, og selv da formidles det subtilt. Jeg tenker på da hun blir stående tankefull og se på Paul ved bilen sin, omkranset av venner, avslappet og glad.

Prosjektet var litt tregt til å komme ut av startblokkene, mest fordi Payne hadde liten interesse av å lage en High School-film. Først da han hadde lest boken, forstå han at dette var en komedie med masse muligheter for satire. Han legger på en del visuell symbolikk. Payne forsøker å knytte sirkler til Jim McAllister og rette linjer til Tracy. McAllister er fanget i sirkler, livet hans har ingen retning. Han jogger på en rund friidrettsbane, han tegner sirkler på tavla og han vandrer i sirkel i kontorlandskapet. Tracy er målbevisst og med en klar plan, derav rette linjer. Legg merke til scenen hvor hun slår ut benene på et sammenleggbart bord med fire bein. Hun slår ut fem ben. Der har du hennes vilje til å gå den ekstra mila eller gi 110%, og andre lignende klisjeer.

Søppel. Det er en fascinasjon for søppel i Election. Forsøk å se hvor ofte søppel er i fokus i filmen. Søppelkasser, mennesker som hiver søppel i søppelkasser, søppelbiler osv. Karakterene kvitter seg med søppel, men noen ganger kommer det tilbake inn i historien, med stor effekt. For eksempel plukker Tammy ut søppel fra containeren som Tracy har kastet det i. Jim får sparken etter at vaktmesteren har funnet stemmesedlene Jim kastet i søppelkurven.

Epler er symbolet på lærere eller annerkjennelse av lærere, men også for syndig fristelse. Det knyttes til McAllisters fristelse overfor elskerinnen og å tukle med valgresultatet. Election er en film som bruker en tydelig form for visuell historiefortelling. I den verste krisen i livet sitt står Jim McAllister ved siden av et pissoar og forsøker å få telefonkontakt med kona. For den bevisste seer forsterker dette tablået følelsen av at han pisser bort livet sitt (pissing his life away). Andre seere ser bare en mann på en do som ringer kona si. Så er det subtilt eller ikke? Det avgjøres av seeren egentlig. En av form av denne visuelle historiefortellingen, er kontrast mellom fortellerstemmen til Jim McAllister, og det vi ser i bildet. Som oftest viser bildene at det står dårligere til enn det fortellerstemmen sier.

Husene i Election er spesielt realistiske. De er av vanlig størrelse, ikke så store som vi er vant til å se dem i amerikanske filmer. Det er lett med store hus, det gir god plass til å bevege kameraene. Payne misliker det sterkt. Han treffer også godt med fargevalg og generell estetikk. Huset til McAllisterfamilien har et lite sexy innemiljø. Til og med sengetøyet viser hvor sterilt og lite fruktbart ekteskapet er. Det får vi bekreftet da vi ser hvor trist sexlivet deres er. Utroskapet hans gir ham følelsen av vår, sol og italiensk film. I sine fantasier kjører han rundt i en kabriolet og snakker italiensk. Hans egentlige bil er bilen til en impotent mann. Elskerinnens hage er vårlig og seksuell. Det hele ender i tragedie da elskerinnen ikke møter opp til stevnemøtet deres, men heller drar hjem til kona hans og forteller alt.

Broderick gjør en meget god rolletolkning i Election. Han spiller vanligvis en litt barnlig, sjarmerende karakter, men her er han mer av en middelaldrende og troverdig karakter. Witherspoon gjør kanskje sitt livs rolle som Tracy, filmens midtpunkt for meg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The War Room, Tanner ’88, Clueless, Citizen Ruth, Primary Colors og Bulworth.

Øyeblikket: Tracy forhøres om episoden hvor noen har revet ned valgplakatene. Hun er sikker på at hun er avslørt da Tammy dukker opp og sier hun vet hvem som gjorde det. Men bare Tracy kan slå om så fort etter at hun forstår at Tammy har tatt på seg skylden. På to sekunder har hun gått fra ydmyk gjerningskvinne til rasende og forulempet, og skjeller ut Tammy for å ha gjort noe slikt. Og det er essensen av Tracy.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er et strålende bilde, med flotte farger og høy grad av detaljer. Dybden i bildet er god. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det er et meget godt lydspor, med aktivitet i alle kanaler. Dialogen er veldig klar og tydelig.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2008 featuring Payne: Et hyggelig kommentarspor. Payne er flink til å snakke om hvorfor han gjør de valgene han gjør, og deler gjerne tankene sine rundt symbolbruk. Han forteller om det som fungerer og det som kanskje ikke fungerte så godt.

New interview with actor Reese Witherspoon: Dette er et helt nytt intervju. Hun forteller at hun under audition sa at de godt kunne velge en annen skuespiller, men det ville være en feil. Hun var overbevist om at dette var rollen for henne. Og det var det absolutt. Hun visste hva som drev Tracy Flick, og hvordan hun ble slik. Siden filmen kom ut har hun ofte blitt assosiert med rollen som Tracy. 10 minutter.

The Passion of Martin, Payne’s 1990 UCLA thesis film, with a new introduction by the director: Introduksjonen er på 11 minutter. Her snakker Payne om hvordan han startet med film, og arbeidet med eksamensfilmen The Passion of Martin. Filmen er en god film, men selvfølgelig ikke uten mange skjønnhetsfeil. Allikevel en film å være stolt av. Herlig tilleggsmateriale!

TruInside: “Election,” a 2016 documentary featuring on-set footage and interviews with cast and crew: Idéen var å putte alt fra et presidentvalg inn i et videregåendevalg. En ekte skole ble brukt, og de spilte inn scener i et ledig klasserom mens undervisningen foregikk i de andre. Bortsett fra skuespillerne, ble de andre rollene besatt av elever ved skolen. Så også med lærerne. 40 minutter.

Omaha local-news reports on the film’s production: Kort sekvens med lokale intervjuer. Ganske kjedelig. Halvannet minutt.

Trailer: Kjempebra. Morsom opprulling fra slutten. 2 minutter, 30 sekunder.

An essay by critic Dana Stevens: Election er Barack Obamas favoritt blant politiske filmer. Stevens mener at Election og Paynes forrige film Citizen Ruth opererer i domenet til Preston Sturges, og det kan jeg si meg enig i. Godt essay av Dana Stevens.


Umberto D.

Umberto D. (Criterion nr. 201)(Blu-ray)

Italia – 1952 – Vittorio De Sica (svart-hvitt) – 88 minutter

Det daglige åk

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er vanskelige økonomiske tider i etterkrigens Italia, spesielt for pensjonister. Umberto D. står i fare for miste husværet sitt, og alternativet vil være et slags fattighus for Umberto.

Nivå 2 (med spoilers)

Umberto D. er en pensjonist, med bakgrunn fra middelklassen. Men pensjonen hans er under det han trenger, i likhet med mange av Italias pensjonister. Ved filmens begynnelse er vi kastet rett inn i en pensjonistdemonstrasjon, hvor Umberto D. også deltar. Demonstrasjonen blir effektivt brutt opp av politibiler, som ikke trenger å legge så mye kraft i arbeidet. Folkemengden løser seg opp, demonstrasjonen er dårlig organisert med halvhjertede deltagere.

Utsiktene for Umberto D. er dårlige. Han har store problemer med å betale husleien, og ligger såpass på etterskudd at han trues med utkastelse. Han forsøker å betale av 4000 av 15000 lire, men den kvinnelige utleieren er knallhard. Hele summen eller ut! Hun har uansett interesse av at Umberto D. forsvinner. Hun vil pusse opp leilighetene og leie ut dyrere og til et mer eksklusivt klientell. Forholdet mellom Umberto D. og utleieren er på frysepunktet. De snakker aldri sammen, bortsett fra når de skriker til hverandre. Vanlig kommunikasjon foregår gjennom hushjelpen, den unge jenta Maria. Hun er bare en tenåring, men virker allerede eldre hva livserfaring og livsanskuelse gjelder. Hun har nettopp blitt gravid, og har ingen forhåpninger om noe annet enn sparken når utleieren får vite om det. Et nøkkeltema i filmen er mangelen på kommunikasjon, mellom Umberto D. og omtrent alle han er i kontakt med, men også mellom andre mennesker i filmen.

Flike er hunden til Umberto D. De er uadskillelige i dagliglivet, men økonomien gjør at Umberto tyr til kreative metoder for å forsørge Flike. Det vil jo være begrenset hvor mange ganger han kan lure mat til Flike på cafeer, og det får han klar beskjed om. Umberto D. er faktisk ikke en veldig sympatisk gammel mann. Han er hakkete og kjeftete, med en hang til selvmedlidenhet. En slags forkjølelse får han til å ringe etter ambulanse, noe som er helt unødvendig belastning på ambulansetjenesten. Mens han er på sykehuset, forsvinner Flike fra leiligheten. Antageligvis syntes utleieren at det var en fin anledning til å bli kvitt hunden, og lot utgangsdøra stå oppe.

Dette fører til filmens beste og mest hjerteskjærende parti: Umberto D på hvileløs jakt etter Flike gjennom Romas gater. Her får vi se den stygge undersiden av det moderne samfunnet. En dødsfabrikk for hunder som blir funnet, fanget og plassert i en oppsamlingsleir. Her holdes i et par uker, før de gasses i hjel om ingen eier melder seg. Noen ganger ser ikke eieren råd for å ta tilbake hunden, og må la den dø. Umberto D. søker gjennom burene, men finner ingen Flike. På vei ut kommer det inn en ny ladning hunder. De løftes ut av bilen etter halsen med en løkke på en stang, en horribel måte å behandle noen på. Her får Umberto D. øye på Flike. Gjenforeningen blir sterk kost for oss. Vi vet hva som hadde blitt Flikes skjebne hadde ikke Umberto D. vært her akkurat nå…

Etter å ha fått tak i Flike, må Umberto prioritere og skaffe penger til husleien. Gamle venner unngår Umberto D. og hans hentydninger til de vanskelige tidene. De har dårlig tid eller gjør seg dumme. Vi kan virkelig se på ansiktet til den gamle mannen at dette sårer ham. Når hans gamle venner lukker øynene for hans nød, er det ingen som kan hjelpe ham. Dette er De Sicas syn på et moderne Italia, hvor solidaritet og medfølelse er mangelvare. Umberto D. begynner å legge merke til tiggerne på en annen måte enn han har gjort før. Han legger merke til forskjellige metoder. Han leker med tanken. Han forsøker seg med en utstrakt hånd, men nervene svikter før pengeseddelen legges i hånden hans. Håndflaten vris ned. En ny gimmik med Flike sittende med en hatt opp-ned i munnen kunne ha fungert. Men igjen klarer ikke Umberto D. å gjennomføre. «For en rampete hund, han vil alltid leke.»

Så langt går det at Umberto D. vurderer å ta livet sitt. Vi ser en mer og mer desperat mann. Men hva da med Flike? Umberto D. forsøker å sette ham bort på en «kennel», men trekker seg når han får vite at hundene ikke får særlig med mosjon. I en park forsøker han å gi bort Flike. Men forgjeves. Selvmordstankene kommer til ham. Skal han hoppe ut fra 3.etasje ned i brosteinene eller foran et tog med Flike i armene? Det er på håret at Umberto D. ikke kaster seg foran toget, og vi er faktisk usikre helt til toget er forbi. Flike ble så redd da toget kom drønnende mot dem, at han nekter å komme til Umberto D. i parken etterpå. Men til slutt er selvmordstankene lagt på hylla, og det viktigste blir å gjenopprette Flikes tillit. De blir venner til slutt. Penger er det ikke blitt noen råd med, og de vandrer tilbake til den samme trøstesløse situasjonen.

Vittorio De Sica startet sin regissørkarriere med kommersielle filmer, men gikk så over til mer politisk og sosialt engasjerte filmer. Fattigdom og urettferdighet blant vanlige folk er temaer han griper tak i gjennom filmer som Shoeshine og Bicycle Thieves, før han åpner opp tårekanalene i Umberto D. Filmen har blitt beskyldt for å være i overkant manipulerende og sentimental. Jeg ser ikke at denne filmen er noe drastisk annerledes enn de to andre, men kanskje litt svakere. Selv likte han Umberto D. best av alle sine filmer. Kanskje fordi han dedikerte filmen til sin far, som var i samme situasjon som Umberto Dominic Ferrari.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Bicycle Thieves, Shoeshine, Tarvelige, heslige, vemmelige og La Strada.

Øyeblikket: Tiggingen. Umberto D. er en stolt mann, og dette sitter langt inne for ham. Han later som om han ikke tigger når folk vil legge penger i hånden hans. Da vender han på hånden og studerer neglene i stedet. Han minner meg om hovedpersonen i Hamsuns «Sult». Han også er fattig, men later som om han ikke trenger penger om han må erkjenne situasjonen på noen som helst måte. Kommer han over penger sløser han dem bort og spanderer. Ingen skal vite at han har problemer. Scenen er elegant og tankevekkende. Umberto D. har havnet i en trist situasjon.

Lyd og bilde

Bildet presenteres som vanlig i 1.37:1 i filmer fra denne tiden. Det er et godt bilde, men sjelden strålende. Noen scener er ute av fokus, andre blir mørke og utydelige rett før et nytt klipp. Tatt i betraktning alder og budsjett må vi være fornøyd. Lyden er mono, og helt OK. En utgivelse på det jevne.

Ekstramateriale

That’s Life: Vittorio De Sica, a fifty-five-minute documentary about the director’s career, made for Italian television in 2001: Det positive her er oversikten over De Sicas filmer vi får. Glimt fra filmer som The Children are Watching Us gir meg lyst til å ta et gjensyn med den. I løpet av dokumentarens spilletid på 55 minutter, dukker det opp biter av informasjon som er verdt å ta med seg. Det negative her er De Sica selv. For meg fremstår han som en selvopptatt og skrytende mann, og det på en underlig og falsk måte. Han er vert for denne dokumentaren sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Cesare Zavattini. De har tydeligvis øvd inn visse replikkvekslinger, og da blir det forferdelig kleint at De Sica skal spille beskjeden når det er han selv som valgt at det skal fortelles om alt han har fått til. Komplett med avvisende håndbevegelser som skal si noe som ‘det var da ingenting’, eller ‘uff, slutt nå’. Like pinlig blir det å høre setninger som «jeg var bare en utrolig sjarmerende og pen ung skuespiller på denne tiden». En fantastisk regissør som har laget noen av de beste italienske filmene gjennom filmhistorien, men bekjentskapet med mennesket kunne jeg ha klart meg uten.

Interview with actress Maria Pia Casilio from 2003: De Sica så Maria tilfeldigvis på gaten som 15-åring og henvendte seg til henne. Hun var totalt uinteressert i en filmrolle, men takket til slutt ja til å komme til Roma for audition. Da kunne hun få sett Colosseum og Peterskirken. I Roma ventet 500 andre jenter, håpefulle til å få rollen. Men De Sica hadde bestemt seg siden han så Maria første gang. Maria hadde hørt at hun måtte være tøff og kreve god lønn. Det førte fram. Casilio kan også nevne at det var store problemer med hovedrolleinnehaver Battisti. Han var veldig glemsk, og glemte stort sett replikkene sine. Det krevde mye arbeid fra De Sicas side. 12 minutter langt intervju.

Trailer: Det vises klipp fra Shoeshine, Bicycle Thieves og Miracle in Milan før traileren konsentrerer seg om Umberto D. Problemstillingen er «en mann og en by». En ikke helt presis formidling av temaene i filmen. Hunden nevnes ikke, selv om den er en sentral del av handlingen. Den er til og med på coveret til denne utgivelsen. 3 minutter, 45 sekunder.

Hefte: A new essay by critic Stuart Klawans and a reprinted recollection by De Sica, a reprinted recollection by actor Carlo Battisti: Fint sammensatt hefte. Vi får tre tekster, fra tre helt forskjellige vinkler på produksjonen. Fra regissøren, fra hovedrolleinnehaveren og fra en filmkritiker. Til sammen gir det oss et godt oversiktsbilde. PS: på Criterions hjemmeside står det at Battistinis tekst kun er med på DVD-utgivelsen, men det stemmer ikke. Den følger også med på Bluray, heldigvis!


Paris, Texas

Paris, Texas (Criterion nr. 501)(Blu-ray)

Tyskland, Frankrike, USA – 1984 – Wim Wenders (farger) – 147 minutter

Et stykke land

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann vender tilbake til sivilisasjonen etter å ha vært borte i fire år. Broren drar for å hente ham og ta han med tilbake til sønnen som han har tatt vare på i disse fire årene. Far og sønn må nå bli kjent på nytt, og i bakgrunnen lurer et uavklart forhold til moren som heller ikke har vært til stede i guttens liv.

Nivå 2 (med spoilers)

Først et uhyre enkelt handlingsreferat. Filmens verdi ligger neppe i selve historien, men i de større temaer som filmen inspirerer oss til å reflektere over. Travis blir funnet av en lege i en liten søvnig landsby i Texas. Travis er stum, eller i hvert fall uvillig til å ytre en lyd. Legen finner nok informasjon til å kunne kontakte broren, som kommer helt fra Los Angeles for å hente Travis. Det viser seg at Travis forsvant for fire år siden, og etterlot seg en liten gutt, Hunter. Broren og hans kone tok til seg gutten. Nå blir Travis gjenforent med gutten, og må forsøke å bygge en familie igjen. Men han innser fort at dette ikke vil gå. Travis er fremdeles ikke egnet til å leve et A4-liv med Hunter. Han er altfor mye på siden av det moderne amerikanske samfunnet.

Før Travis forsvinner ut av Hunters liv igjen, vil han finne sin kone og Hunters mor. Hun har også forsvunnet ut av Hunters liv, men hun har satt inn penger hver måned til Hunter i alle disse årene. Svigerinnen har funnet ut hvilken bank det skjer i, og tipser Travis om en bank i Houston. Dit drar Travis og Hunter på den faste innskuddsdatoen, og greier å finne Jane. Hun arbeider i en slags bordell, eller peepshowkiosk. Etter en lang og rørende samtale som kunde og stripper, overlater Travis Hunter til henne. Så forsvinner han ut av deres liv igjen.

Så langt historien. Hvorfor snakker ikke Travis? Harry Dean Stanton forteller en historie i ekstramaterialet som kan gi oss en pekepinn. Han forteller om indianere som møtes, og ikke sier et ord. De kan være sammen i 20 minutter uten en lyd, eller kun en av dem prater. Så går de hver til sitt. Det er også en måte å være sammen på.

De underliggende temaene i filmen handler om frihet, det moderne Amerika og følelsen av at alt er ferdig utforsket. Her tangerer Paris, Texas temaer som diskuteres i filmer som Two-lane Blacktop og The Searchers. Finnes Vesten lenger, det uutforskede, grensen mot det ukjente? Dette knyttes i alle disse filmene til Veien, friheten ved å være på reisefot, på vei til noe ukjent, som kanskje ikke er ukjent lenger. Disse stikkordene legger grunnlaget for vår refleksjon over filmens mening. Innenfor en slik ramme kan vi fritt tolke det moderne mennesket lodd opp mot personlig frihet, konformitet, normer og individets søken etter mening i tilværelsen. Dette ligger dypt i den amerikanske folkesjelen, og kan også knyttes til den amerikanske drømmen, retten til å bære våpen og forsvare seg selv og at man selv er ansvarlig for sitt eget liv.

Amerikanere er glad i denne typen filmer, allikevel fikk Paris, Texas en fiendtlig mottagelse. Det henger sammen med at amerikanere elsker å se filmer om den amerikanske levemåten, men de skal lages av en amerikaner. At en utlending betrakter USA skal de ha seg frabedt, ifølge Wenders. Ellers i verden fikk filmen meget gode kritikker. I Europa er vi vant med andres blikk på oss selv, siden alle land har grenser til flere land, og grensene ikke er så absolutte kulturelt sett. USA grenser til svært få land.

Essensen i fortellingen om de to brødrene er at en av dem er frakoblet verden, og lider av amnesia. Den andre er veldig tilstede og komfortabel i verden. Trusselen mot det normale livet kommer ikke utenfra, men innenfra Travis. Her er likheten med Ethan i John Waynes portrett i The Searchers. Paris, Texas starter som en beskrivelse av forholdet mellom to brødre, og ender som en beskrivelse av forholdet mellom kvinner og menn. Slutten forteller oss at dette er noe Travis må klare på egenhånd. Dette er ikke en historie om en familie, men om mennesker som drømmer om èn.

Mannen som spiller legen er Bernhard Wicki, regissøren bak The Bridge, den herlige tyske antikrigsfilmen. I Paris, Texas er han en underholdende og karikert figur. Harry Dean Stanton ble rasende da han forsto at Hunter, Travis og Jane ikke skulle ende opp som en lykkelig familie. Mange år senere er Stanton fremdeles usikker på hva han mener om slutten.

Claire Denis jobbet på denne filmen, og var ifølge produksjonsassistent Allison Anders en samlende kraft som var uvurderlig. Hun hadde en enestående evne til å holde ting gående. Senere skulle hun bli en strålende regissør på egen hånd, og etter min mening overgå Wenders. Hun giftet seg ekstremt tidlig, helt kledd i svart. Det er nok et eksempel på hennes særegenhet, mener Anders.

Sam Shepard skrev første halvdel av manuset. Halvveis i filmen måtte han jobbe på en annen film, og arbeidsmetoden med at han skrev dag for dag falt sammen. Wenders måtte selv skrive. Det virket umulig, men Shepard lovte at hvis Wenders fikk karakterene til peepshow-kiosken, skulle han skrive den store scenen der. Den ble lest opp over telefonen, og ble meget vellykket. Fortellingen tok en mørkere retning etter ca èn time inn i filmen. Shepard hadde presset Wenders til å holde seg til en rett historielinje, noe som var uvant for Wenders. Men han klarte det.

Tittelen på filmen er navnet på et lite sted i Texas, hvor Travis har kjøpt et lite stykke land. Det symboliserer frihet, som i amerikansk ånd ofte knyttes til eiendom. Ingenting er noe verdt bortsett fra land. Dette er stedet han og Jane skulle ha sammen, hans tilknytning til sivilisasjonen. Eier du land, har du noe og er verdt noe. Dette er Travis sitt berøringspunkt med et samfunn han er fremmedgjort fra. Legg merke til fargevalget i filmen. Se hvordan Amerikas farger, rødt, hvitt og blått dominerer i scener som involverer den lykkelige familien. Hus, klær, sko osv. Travis er ofte knyttet til lysegrønt, natur eller sykehusfarge. Hans frakobling fra sivilisasjonen.

Vi får vite i løpet av den lange samtalen mellom han og Jane i peepshow-boksen, at Travis har slitt med sjalusi og mindreverdighetskompleks. Til slutt gikk det ikke lenger. Når bruddet var et faktum, ble han traumatisert i så stor grad at han mistet evnen til å snakke. Han vandret rundt i fire år, noe som igjen kan knyttes til jord, natur og basiske elementer i et liv. Første gang vi ser Travis i filmen, vandrer han i et ørkenlandskap. Den signalrøde capsen er omtrent det eneste som knytter han til sivilisasjonen. Ellers går han omtrent i ett med ørkensanden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Searchers, Two-lane Blacktop, The Vanishing Point, Kings of the Road og Easy Rider.

Øyeblikket: Travis har store problemer med å knytte bånd med Hunter. Gutten er flau over en far som kommer gående for å hente ham etter skolen. Ingen går i Los Angeles. Det skal kjøres. Men en dag nærmer Travis seg gutten på en spennende måte. Han har nesten kledd seg ut som en rik mann, og lar Hunter styre tempoet. Selv går han på motsatt fortau og gjør ablegøyer. Slik ender de med å slå følge hjem fra skolen, på hver sin side av veien. Dette er på en måte så nære hverandre de kan komme, og det innser Travis. Han forstår at han ikke kan bli en større del av Hunters liv, og vil bare føre mor og sønn sammen før han igjen drar av sted.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1. Det er et nydelig bilde, og spesielt vil jeg trekke frem fargene og deres gjengivelse. Her er mye rødt og grønt, kraftige farger som står ut i bildene. Detaljnivået er bra, dybden er fin og det gjør jo ingenting at det er mye fine naturmotiver i filmen, av type ørken. Lyden er også meget god. DTS-HD Master Audio gir et fyldig lydbilde, med diverse aktivitet i bakhøytalerne. En meget fin audiovisuell opplevelse dette altså.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Wenders: Svakt kommentatorspor. Det blir for lite av ideer rundt historien og tolkning, og for mye rundt produksjon eller trivialiteter.

Video interview with Wenders by German journalist Roger Willemsen: Dette var Harry Dean Stantons hovedrolle etter hundrevis av biroller. Han gikk fullt og helt opp i det. Dette intervjuet på 29 minutter gir oss mer av verdi enn kommentorsporet til regissøren.

Excerpts from a 1990 documentary on Wenders, featuring interviews with Wenders, cinematographer Robby Müller, composer Ry Cooder, actors Harry Dean Stanton, Dennis Hopper, Peter Falk, and Hanns Zischler, novelist Patricia Highsmith, and director Samuel Fuller: Disse skuespillerne har alle spilt i filmer laget av Wim Wenders. En grei dokumentar om Wenders tidligere filmer som førte til Paris, Texas, derved dokumentarnavnet The Road to Paris. 42 minutter.

New video interviews with filmmakers Allison Anders and Claire Denis: Anders skrev produksjonsdagbok under innspillingen av Paris, Texas. En morsom og litt eksentrisk dame, som berømmer Wenders sin måte å fremstille kvinner på film. Et pussig poeng: Barn blir overlatt til andre både i Alice in the Cities og Paris, Texas. Intervjuet varer i 25 minutter. Claire Denis er regissøren blant annet bak Beau Travail og 35 Shots of Rum. Hun forteller blant annet episoden hvor fagforeningen tok kamerabilen, og Wenders måtte vinne den tilbake i poker. 20 minutter.

“Wim Wenders Hollywood April ’84,” a segment from the French television program Cinéma: I denne tolv minutter lange dokumentaren får vi se Wenders og Ry Cooder jobbe med musikken. Wenders forteller at filmen Alice in the Cities vokste ut av sangen Memphis, Tennessee av Chuck Berry.

Deleted scenes and Super 8 home movies: De slettede scenene ble funnet i ettertid, og er for så vidt ok. Men jeg forstår at de ikke nådde opp. Noen er diskuterbare, som scenen hvor Travis forklarer Hunter om kassetten han spiller inn til ham. Det gir mer tyngde i sekvensen, men jeg kan se at den ikke nødvendigvis må være med. 24 minutter med slettede scener. Det finnes også syv minutter med Super 8 materiale, som fungerer som bakgrunn for feriehistorien.

Gallery of Wenders’s location-scouting photos: Nydelige og spesielle bilder, gjerne med sterke farger og kontraster. Neonlys om natten er utbredt.

Behind-the-scenes photos by Robin Holland: Dette var stort sett mer pregløse varianter av Wenders sine.

Theatrical trailer: Ok trailer på litt over to minutter. Litt glorete og rotete, med fokus på at den vant gullpalmen i Cannes.

A booklet featuring a new essay by film critic Nick Roddick, interviews with Stanton, writer Sam Shepard, and actors Nastassja Kinski and Dean Stockwell, and excerpts from Wenders’s book of photos Written in the West: Ikke et veldig bra hefte. Intervjuene er på grensen til uinteressante. Noe å ta med seg her og der, men skuffende med tanke på tykkelsen på heftet.


Barry Lyndon

Barry Lyndon (Criterion nr. 897)(Blu-ray)

USA, Storbritannia – 1975 – Stanley Kubrick (farger) – 185 minutter

Et liv på tre timer

Nivå 1 (uten spoilers)

Irland på 1700-tallet. En ung mann starter sin dramatiske reise gjennom et Europa i krig, for deretter å oppleve både nederlag og seire gjennom livet. Barry Lyndon er kanskje Kubricks beste film.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er to typer skuespillere i Kubricks filmer. Den flate, utrykkløse i den ene enden og den ekstremt animerte i den andre enden av spekteret. Ingen av dem vekker følelser hos oss, og det i seg selv er anti-Hollywood. Den flate skuespillstilen er inspirert av Bresson, som kalte sine skuespillere for modeller, fordi de bare skulle illustrere en type menneske og fremsi replikkene som var det viktige. Manipulasjon av følelser skulle ikke forekomme gjennom skuespill. Beslektet med det er mangelen på en sympatisk hovedperson, en karakter publikum kan identifisere seg med eller heie på. Selv har jeg aldri forstått hvorfor det skulle være viktig. Man kan godt bli fortalt en historie uten at man på død og liv skal plassere sympatien et sted.

Barry Lyndon er basert på romanen av William Thackeray ved samme navn. Det var en tykk bok, og visse kutt måtte gjøres. En måte å sammenfatte lange tidslinjer på, var å bruke en fortellerstemme. De vurderte å bruke tittelkort, men det ble for lite effektivt. Denne typen fortellerstemme kan summere opp en gitt tidsperiode, med en ironisk humor som aldri blir påtrengende. Den kan også gi oss varsler om hva som skal komme.

Historien dreier seg rundt en irsk ung mann med et hett temperament og ubøyelig stolthet. Dette fører ham inn i vanskelige situasjoner som kulminerer med en duell med engelsk offiser. Etter duellen må han forlate Irland og ender som soldat i syvårskrigen på kontinentet. Han deserterer og blir avslørt på sin ferd av en prøysisk offiser. Allikevel gjenvinner han offiserens tillit og tjenestegjør for ham. Etter krigen livnærer han seg svindler i kortspill. Sammen med en greve rundlurer de gjester som er svake for pengespill. Slik møter han Lady Lyndon, gift med Sir Charles Lyndon. Barry legger seg straks etter henne, og bryr seg ikke om at Sir Charles fremstår som hanrei. Han blir også konfrontert kraftig under et selskap, men det tar ikke så lang tid før Sir Charles dør. Veien til makt og formue ligger åpen for Barry, og han tar navnet Lyndon.

Med på kjøpet får han en stesønn, Lord Bullingdon. Antipatien gutten føler mot Barry er kvelende fra første blikk. Det blir verre da Barry får sin egen sønn. Det kan sies at det eneste sympatiske trekket ved Barry er hans kjærlighet til sin sønn. Han forguder ham. En uheldig episode skal for alltid ødelegge forholdet mellom Barry og hans stesønn. Lord Bullingdon og Barrys sønn sitter og gjør lekser. Lord Bullingdon, som nå er kanskje 16 år gammel, blir forstyrret kontinuerlig av gutten på rundt 8 år. Han er rampete, og trosser advarslene han får. Til slutt er det nok, og Lord Bullingdon gir gutten ris. Akkurat da kommer Barry inn, og gir Lord Bullingdon en avstraffelse med beltet. Dette gjør dem til fiender for livet. Dette er foranledningen til at Lord Bullingdon framprovoserer en offentlig ydmykelse og konfrontasjon under en musikkseanse på godset, hvor de fleste prominente personer er til stede. Etter at Lord Bullingdon har avbrutt musikken og offentlig håner sin stefar, blir han overfalt av Barry. Et voldsomt raseri og en overdreven voldsutøvelse, gjør at Barry fra nå av er persona non grata i de ypperste kretsene. Det sosiale livet dør ut, ingen gjester kommer når de blir invitert og ingen inviterer dem. Kreditt opphører og gjeld kreves inn nådeløst. Barry har et voldsomt pengeforbruk, som nå er forbi.

Barry har etter at han ble gift, behandlet sin kone elendig. Han tar åpenlyst elskerinner, og etter hvert flytter hans mor inn på godset. Hun tar over økonomien, og Lady Lyndon blir umyndiggjort på grunn av depresjon. Ekteparet har også mistet sin felles sønn i en tragisk rideulykke. Lord Bullingdon har flyttet ut etter deres siste konfrontasjon, men nå kommer han tilbake. En forfyllet Barry blir utfordret til duell. Duellen er beskrevet under ‘Øyeblikket’. Den ender med at Barry blir skutt i benet, og det må amputeres. I denne duellen viser Barry edelt sinnelag, og kaster bort sitt skudd da Lord Bullingdon ved et uhell avfyrer sitt skudd i gulvet. De har nå muligheten til å avslutte duellen, to skudd er avfyrt og æren kan sies å være gjenopprettet. Lord Bullingdon har kastet opp grunnet nerver og dødsfrykt, men svikefullt velger han å fortsette duellen. Hans skudd sender Barry skrikende i bakken med et fullstendig ødelagt ben.

Fattig og invalid, må Barry tilbringe sine siste år i kummerlige kår. Sirkelen sluttes ved at han returnerer til Irland, og bor hos sin mor slik han startet. Det finnes paralleller til Napoleon, ved at Barry kommer fra en fattig øy, på en måte legger kontinentet under seg, og returnerer syk og fattig til en øy. En slags fattigmanns Napoleonhistorie, altså.

Barry Lyndon er en helt fantastisk opplevelse. Den er av mange holdt frem som en av de vakreste filmene som er laget visuelt sett. Om denne filmen sies det ofte at hvert bilde kunne vært tatt ut og hengt på veggen. Dette var en film jeg hadde lyst til å se om igjen straks den var ferdig. Med sine tre timer er den en mektig opplevelse, men den er så elegant fortalt at tiden løper av gårde. Fortellerstemmen er effektiv og morsom i akkurat passe dose. Det visuelle kan nytes mens den fascinerende historien om en opportunist utfolder seg. Alt er så gjennomført i filmen, at man føler seg tilstede i perioden Barry lever i.

Kubrick hadde et stort antall bøker med malerier fra perioder som viste ham hvordan rom, hus og klær så ut. Han ville kopiere dette til Barry Lyndon for å få filmens uttrykk autentisk. Produksjonsdesigner Ken Adam hadde mange faglige diskusjoner med Kubrick om dette, for han visste at maleriene var resultatet av at kunstnerne uttrykte seg selv, og at det ikke alltid var slik samtiden så ut. Ken Adam fikk et nervesammenbrudd under innspillingen, og Kubrick viste sin respekt ved å bruke alt det Adam hadde foreslått i den ferdige filmen. Det var på sin plass, siden det var hans vedvarende press som drev Adam til sammenbruddet. Slik Kubrick nesten hadde gjort på Dr.Strangelove. Etter den filmen sverget Adam på aldri å jobbe med Kubrick igjen, og han måtte virkelig overtales for å bli med på Barry Lyndon.

Et gjennomgående grep i filmen er den langsomme zoomingen ut. Gradvis får vi et større overblikk, og ser konteksten karakterene er i. Jeg må si jeg liker denne noe uvanlige metoden fra Kubrick. Det er som om han hele tiden minner oss på å beholde det store bildet i tankene. Filmskaperne måtte hele tiden huske tidsepokene i designutviklingen og den visuelle opplevelsen. Vi går fra et fattig Irland til syvårskrigen, så barokkens Europa og deretter til engelske landsteder.

Barry Lyndon ble aldri klippet kortere, slik Kubrick gjorde med både 2001: A Space Odyssey og The Shining. En utrolig flott og malerisk scene, en døddrukken Barry som sitter med sine svirebrødre i et elegant rom, er nettopp stjålet fra et maleri. Det er Hogarths Marriage A-la-Mode 2- The tête à tête (1743). I denne scenen utfordrer Lord Bullingdon Barry til duell. Kubrick viser oss ikke hvordan underklassen lever, kun overklassen. Volden han viser foregår utelukkende i militæret og overklassen. Han hadde alltid en sympati for den svakeste parten.

Hvorfor eldes filmen Barry Lyndon med stil og hvorfor oppleves den som tidløs? De nitidige bildekomposisjonene kan være svaret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Duellists, Amadeus, Napoleon (1927), Rob Roy og The Taking of Power by Louis XIV.

Øyeblikket: En lang scene, hvor genialiteten ligger i nettopp lengden. Langsomheten bidrar til følelsen av alvor, av liv eller død. Vi rekker å reflektere over vanviddet i en slik situasjon, og sette oss selv i aktørenes plass. Jeg snakker om duellscenen mellom Barry Lyndon og Lord Bullingdon. I tillegg til nerve, inneholder scenen nobelhet, svik og tragedie, om enn ikke fra de kanter vi hadde forventet det. Scenen er antitesen til samtidsfilmer, hvor tempo er viktig.

Lyd og bilde

Hva skal man si? Vi starter med det tekniske. Bildeformatet er 1.66:1. Filmen er tre timer lang, og Criterion bruker en 50 GB bluray til filmen, og en annen bluraydisk til ekstramaterialet. Resultatet er et bilde akkurat slik Kubrick måtte ha ønsket det. Barry Lyndon er en spesielt vakker film. På grunn av Kubrick uortodokse valg angående stearinlys og spesiallinser, vil det være noen innendørsscener som ikke er så skarpe. Men filmen ser 100% ut slik den var ment. Lyden, et 5.1 surround DTS-HD Master Audio spor, er også topp klasse. Denne utgivelsen er referansekvalitet!

Ekstramateriale

New documentary featuring cast and crew interviews as well as audio excerpts from a 1976 interview with director Stanley Kubrick: Kjempefin dokumentar på 38 minutter. Barry Lyndon er som sagt basert på en roman av Thackeray. Hvordan får man overført historien til lerretet på en mest mulig tro måte? Her diskuteres filmtekniske grep, lyssettingen som skal behandles grundigere i en egen dokumentar og kostymene som også får en egen ekstra gjennomgang.

New program about the film’s groundbreaking visuals, featuring focus puller Douglas Milsome and gaffer Lou Bogue as well as excerpts from a 1980 interview with cinematographer John Alcott: I disse korte dokumentarene på henholdsvis 15, 10 og 5 minutter, fortelles det om de spesielle linsene de fikk fra NASA, som ikke var ment for film. De var ment for ytre rom. Det snakkes også en del om bruken av zoom. At kun stearinlys skulle brukes som lyskilde i visse scener, skapte store utfordringer for kontinuiteten i scenen. Stearinlysene måtte byttes ut hele tiden, for hver tagning, og dem er det som kjent mange av i en Kubrickfilm. Kasse på kasse med stearinlys sto under bordet i scenen.

New program featuring historian Christopher Frayling on Academy Award–winning production designer Ken Adam: En kort dokumentar på 13 minutter med Ken Adam, som var production designer på denne filmen og Dr.Strangelove. Han lagde store og imponerende set-pieces, som The War Room i Dr.Strangelove. Barry Lyndon ble i sin helhet filmet på lokasjon. 9 landsted ble brukt for innendørsscenene for Lady Lyndons hus.

New interview with editor Tony Lawson: Kubrick var veldig interessert i detaljer og elsket å gjøre nye ting. Han var involvert i alle felt i filmskapingen. 14 minutter.

French television interview from 1976 with Ulla-Britt Söderlund, who codesigned the film’s Oscar-winning costumes: Söderlund lagde kostymene til The Emigrants og The New Land av Jan Troell. Kubrick kontaktet henne og ville ha den type tekstur og utseende på kostymene. De så godt brukt ut og autentiske. Hemmeligheten er vask og faktisk bruk av kostymene. I Barry Lyndon ble det også brukt ekte uniformer fra perioden, lånt ut fra museum. Ryan O’Neal brukte 38 kostymer i filmen.

New interview with critic Michel Ciment: Kubrick laget ikke gode filmer med en gang. Nøkkelen til å forstå filmene hans er konflikten mellom lidenskap og fornuft. 1700-tallet er Kubricks århundre, med opplysningstiden, fornuftens århundre. 17 minutter.

New interview with actor Leon Vitali about the 5.1 surround soundtrack, which he cosupervised: Kubrick behandlet lyden som han behandlet bildet, med en perfeksjonistisk holdning. Den tids kinoer satte lyd nederst på prioriteringslisten. Noen ganger hadde kinoene bare èn kanal. Mono kan noen ganger høres litt sammenpresset ut, mens 5.1 åpner lyden opp. Hver komponent høres bedre. Fin dokumentar på 10 minutter, Balancing Every Sound.

New piece analyzing the fine-art-inspired aesthetics of the film with curator Adam Eaker: I denne 15 minutter lange dokumentaren, Cinematic Canvas, får vi en interessant innføring i hvilke malere som inspirerte Kubrick i filmen. Noen scener er rett og slett gjengivelser av motivet fra et maleri. Spesielt ble malere som Gainsborough, Reynolds og Hogarth brukt som inspirasjon.

Trailers: To trailere, den andre en kortere versjon av den første. Den lange er en god trailer, hvor det leses opp gode kritikker. Det hevdes at filmen er en klassiker allerede, og den vakreste filmen du noen gang vil se. Trailer nummer to har en kontinuerlig fortellerstemme, naturlig nok pga lengden.

An essay by critic Geoffrey O’Brien and two pieces about the look of the film from the March 1976 issue of American Cinematographer: Et tykt hefte denne gangen, med et innhold som absolutt anbefales. Godt å stykke opp ekstramaterialet med tekst på papir også. O’Brien skriver et meget godt essay, i en standard stil for slike essay. I de to neste tekstene får vi en meget grundig gjennomgang om kameraer, linser og lyssetting.