Last year at Marienbad

Last year at Marienbad (Criterion nr. 478) (Blu-ray)

1961 – Alain Resnais (svart-hvitt)

Mesterverk om hukommelse

Nivå 1 (uten spoilers)

X møter A på et hotellpalass. Han insisterer på at de møttes her i fjor, hun har aldri sett ham før. I fjor avtalte de å møtes ett år senere, for å dra av sted sammen. Sier han. Hun aner ikke hva han prater om. De skulle møtes her på Marienbad igjen, og hun skulle forlate M for å bli hans. Men hun har jo aldri vært her før…

Nivå 2 (med spoilers)

Last year at Marienbad er den ultimate kunstfilmen. Ingen film i filmhistorien er så lett å gjøre narr av, ingen film så mystisk og intellektuelt utfordrende. Egentlig er det på en måte heller ingen film er jeg fristet til å si, for å fortsette innen det paradigmet filmen oppmuntrer til. For meg er dette film slik film kan være når den overskrider sin form. Den blir kunst, slik et maleri kan være det. Man ser disse tablåene utfolde seg på skjermen, og fyller inn sin egen mening til det man ser. Filmen krever gjentatte besøk. Som regel kommer man litt videre på veien hver gang, noen ganger tar man er avstikker og utforsker den til ende. Deretter kan det vise seg at hovedveien ser mest riktig ut igjen.

Slik jeg ser det, er dette altså ikke en film. Ikke i tradisjonell forstand, i det minste. Fra begynnelse til slutt er dette en utforsking av hva hukommelse er, hvordan den fungerer og hvilke konklusjoner vi kan trekke av dette. Dermed blir dette noe som er viktig for alle mennesker, noe alle godt kunne reflektere over siden temaet er universelt.

X møter A, og hevder han har møtt henne for ett år siden. Hun benekter det, men blir allikevel sjarmert av X. De vandrer rundt i palasset blant andre gjester, i baren og i salonger. Stadig treffer de på hverandre. For hver gang blir X mer insiterende, hun mer usikker. Resnais påpeker at filmen er om overtalelse. Ektemannen M flyter som en skygge rundt i scenene. Han introduserer et merkelig spill for X. 18 gjenstander legges ut på et bord, i rader av 7, 5,3,2 og 1. Fjern gjenstander annenhver gang, så mange du vil, men bare fra en rad av gangen. Den som plukker opp den siste har tapt. Hva betyr dette? Ikke vet jeg.

I løpet av samtaler, kan aktørene stivne i en stilling. De kan plutselig ha på seg andre klær, rommet kan ha forandret seg til neste klipp, A kan stå i baren og snu seg og nå befinner hun seg i hagen. X og A kan stå og studere en statue i hagen, følge statuens blikk mot horisonten, for så i neste klipp konstatere at blikket vender mot palasset. Det opereres med nåtid, fortid og udefinerbar tid.

Her tror jeg at vi får visualisert hvordan vår hukommelse arbeider. Vi prøver ut og forkaster bilder og settinger i hodet vårt mens vi streber mot det korrekte minnet. Når vi ser mennesker stivne i positurer, tolker jeg det som minnet vårt som konsentrerer seg og illustrerer situasjoner. Alle levende detaljer blir ikke med, bare det essensielle. Noe som underbygger dette synet på filmen, er de gjentatte utsagnene fra fortellerstemmen: ”dette skjedde der, eller kanskje der, jeg husker ikke helt”. Tid er like problematisk i Last year at Marienbad. For at et minne skal være sant, må det jo korrekt kunne gjengi hendelsen, tiden og stedet. Derfor problematiseres dette ytterligere gjennom utsagn som: ”dette skjedde senere på kvelden, eller neste dag eller de kommende dagene. Jeg husker ikke nøyaktig”. Det tredje aspektet ved minnet, behandles for eksempel i scenen hvor M skyter A. Ved hjelp av forskjellige tablåer, ser vi A ligge skutt 1) på sengen 2) overkroppen med ansiktet ned halvveis ned mot gulvet 3) liggende på ryggen på gulvet med bena oppe i sengen. I denne siste posituren har hun fingeren kokett plassert over leppene. Kanskje minnet vårt pynter på situasjoner vi husker? Her er vi ved kjernen i filmen.

Hvordan vet vi hva som har skjedd før? Vi har lett for å ta for gitt et handlingsforløp. For oss er det faktum at ting skjedde slik og slik, der og da. På en måte er det dette vi definerer oss selv som individer fra. Vi er summen av våre handlinger, tanker og holdninger. Men hva da, når handlingene våre viser seg å ikke være de vi trodde? Bare tenk tilbake på en konflikt, hvor motparten har en helt annen oppfatning av hva som ble sagt og gjort. Hva er rett? En husker feil, eller sannheten ligger et sted imellom. Er det du som husker feil?

Desto eldre minnet er, desto mer upålitelig blir det. Kan man overhodet feste lit til noe du husker skjedde da du var 5 år? Selv har jeg et levende minne om en påkjørsel som skjedde meg i den alderen, for så i voksen alder forstå at dette ikke kan ha skjedd slik. Men minnet er klart som dagen, med lyder og bilder. Det får meg til å bli ydmyk i forhold til hukommelsen, for ”minnets veier er uransakelige”.

Når en film klarer å anspore til refleksjon rundt temaet, har filmen oppnådd sin optimale virkning. Slik et maleri trigger uante tankerekker, kan film også oppnå dette. Man transcenderer summen av delene, og løftes opp til et enda høyere nivå. Noen ganger går ikke veien dit gjennom nitidig tolkning og intellektualisering, men gjennom det å føle filmen. Filmer kan oppnå dette på forskjellig vis, bare tenk på filmer av Bresson (Au hasard Balthazar), Dreyer (The Passion of Joan d’arc), Tarr (Werkmeister Harmonies), Herzog (Aguirre, the wrath of God) og Lynch (Inland Empire). Sistnevnte kan sammenlignes med Last year at Marienbad tatt i betraktning tolkningen om at handlingen egentlig foregår inne i hodet til aktøren.

Da filmen ble lansert på kino, splittet den kinopublikummet i to. Den ene halvdelen fant den pretensiøs, vanskelig og syntes den symboliserte alt som er galt med kunstfilmen. Den andre hyllet den som et mesterverk. Aviser kjørte debatt rundt filmen, og etterlyste innlegg fra publikum. Det viste seg at de lavere utdannede mislikte den, men publikum med høyere utdanning som hadde vent seg til den franske nye bølgen, tok den til sitt hjerte. Men hyllesten kunne gå litt langt også. Under en premierevisning satt et par og så filmen. Kinomaskinisten hadde justert systemet feil, og bildet i 2.35:1 ble vist i 1.33:1. Dermed ble alle unaturlig smale, som kvinnen påpekte. Som svar fikk hun: ”Hysj da, den skal selvfølgelig være sånn. Det er et kunstgrep. Kan du ingenting?”

Av visuelle inspirasjoner kan nevnes maleriene til Piero della Francesca. Resnais bruker armstillinger og positurer som er typisk Francesca. Det kan vi se fra dokumentaren, hvor noen av maleriene vises frem. Som en hyllest til Hitchcock ser vi en pappfigur i en scene i palasset. Resnais trekker selv frem Vertigo som en inspirasjon for filmen. I tillegg nevnes stumfilmen som inspirasjon. I en utendørsscene med høy kontrast og lysstyrke spilles det på det, sammen med de teatralske positurene. A (Delphine Seyrig) skulle opprinnelig ha frisyre som Louise Brooks i Pandoras boks. Men like før innspillingen klippet Seyrig håret. Panikk oppsto hos regissøren. Løsningen ble frisyren vi ser i filmen. Denne nødløsningen ble til den nye hårmoten i Frankrike. En siste inspirasjon var faktisk tegneserien Mandrake, og tegneserieforfatteren Lee Falk skal visstnok ha syntes at filmen var flott.

Lyd og bilde

Blu-rayutgivelsene til Criterion er i en egen klasse, synes jeg. Det fantastiske med blu-ray er at man nærmer seg selve filmoppløsningen, omtrent der hvor øyet ikke kan se høyere oppløsning. Dette må være bra nok for enhver filmentusiast. Her får vi filmkornet nydelig gjengitt, og et vell av detaljer og dybde. Det å se en 50 år gammel film presentert slik, er nok ganske likt kino-opplevelsen i 1961. Spesielt morsom at en så vakkert fotografert film, med slike lokasjoner nå er på blu-ray. De endeløse gangene med kunstverkene og de store parkene er virkelig godt egnet for formatet. En absolutt topp utgivelse!

Lyden kommer etter Resnais ønske i to versjoner. Det ene er et restaurert lydspor, hvor støy er fjernet. Men også det original, røffere sporet er inkludert. Dette fordi Resnais mener at man faktisk kan fjerne nyanser i stemmer og stemninger ved å fjerne støy og rense lydsporet. Dette vil da opplevelsen av skuespillerprestasjonen. Resnais vil at vi skal kunne velge å høre det publikum i 1961 hørte. Dette ligger i Criterions ånd, så begge er inkludert. Jeg vekslet litt overfladisk mellom de to sporene, men bet meg ikke merke i noe spesielt. Dette er en dialogbasert film, men med et insisterende musikkspor. Lyder fra andre kilder finnes nesten ikke.

Ekstramateriale

New audio interview with Resnais, recorded exclusively for this release: Et behagelig intervju fra den beste kilden vi har til filmen. Alltid spennende å høre en regissørs tanker om sitt eget verk.

New documentary on the making of Last Year at Marienbad, featuring interviews with many of Resnais’ collaborators: En meget interessant dokumentar, som gjør deg godt informert om Last year at Marienbad. Strålende!

New video interview with film scholar Ginette Vincendeau on the history of the film and its many mysteries: I tillegg til filmens historie, får vi også presentert flere tolkninger av filmen av en godt skolert ekspert. Hun introduserer teorien om et voldtekstraume sentralt i filmen. Dette balanseres mot Resnais uttalelse om at dette ikke stemmer. Uansett er det lov å tolke selv. Ikke ta en regissørs uttalelser som fasit. De er en merkelig rase…

Two short documentaries by Resnais: Toute la mémoire du monde (1956) and Le chant du styrene (1958): Denne første kortfilmen handler om nasjonalbiblioteket i Paris. Vi får se i kjellere og arkiver, pluss at vi får opplæring i rutiner og oppgaver for biblioteket. Den andre er en grei film om en fabrikk, verken mer eller mindre…

Original theatrical trailer and Rialto’s rerelease trailer: Ingen kommentar.

A booklet featuring an essay by critic Mark Polizzoti and a section on Alain Robbe-Grillet’s evolving attitude toward the film, including the author’s introduction to the published screenplay and comments by film scholar Francois Thomas: Dette heftet er meget interessant. Polizzotis essay er informativt og fint, men heftets andre halvdel er mer spesielt. Ved å se ekstramaterialet på blu-ray disken, fikk vi vite at forfatter Robbe-Grillet var ekstatisk over hvor god filmen var da han så den. Han følte at regissøren og forfatteren var ett i tilnærmingen til manuset. Regissøren hadde fått med alt vesentlig, og i tillegg laget en uhyre vakker film.  Men i senere år, skifter Robbe-Grillet syn. Han blir mer og mer kritisk. For meg blir dette en merkelig etterpåklokskap. Spesielt sett på bakgrunn av hvilket mesterverk filmen er, og hvor stor innflytelse den har hatt i filmmiljøer rundt om i verden. Thomas runder heftet av med fine betraktninger rundt problematikken.