The Wages of Fear

The Wages of Fear (Criterion nr.36)(Blu-ray)

1953 – Henri-Georges Clouzot(svart-hvitt)

Tidenes beste spenningsfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

En liten by et sted i Sør-Amerika befolkes hovedsakelig av dagdrivere på jakt etter jobb. Det eneste som finnes i regionen er jobber på en eller annen måte tilknyttet SOC (Southern Oil Company), et amerikansk oljeselskap. For å slukke en oljebrann, trenger selskapet å få fraktet nitroglyserin til brannstedet. Fire arbeidsledige blir valgt ut til å kjøre 2 lastebiler med flere tonn nitroglyserin på humpete veier.

Nivå 2 (med spoilers)

For meg er The Wages of Fear den beste spenningsfilmen som er laget. Filmen er 2,5 timer lang, og selve den nervepirrende kjøreturen starter ikke før en time av filmen har gått. Slik rekker vi å bli kjent med personene i filmen, og forstå motivasjonen til hver enkelt. Dette er en film jeg har sett mange ganger, og den er så perfekt disponert at jeg aldri klarer å bestemme meg for om jeg liker første eller andre halvdel best. Overgangen til spenningsdelen kommer akkurat der den bør komme.

Åpningsscenen i The Wages of Fear er ubehagelig; 4 biller er bundet sammen med en snor og strever med å komme seg bort. Kameraet zoomer ut og vi ser at en liten gutt har bundet sammen billene og løfter dem vekk med en kjepp. Allerede her gir Clouzot oss en ramme for fortellingen som skal komme. Fire sjåfører styres av omgivelsene og krefter de ikke er herrer over (kapitalismen/SOC). Dette er scenen Sam Peckinpah kopierte i The wild bunch (1969), men siden Peckinpah var en sadist gjorde han den mer grusom ved å kaste en skorpion opp i en maurtue.

Den siste delen er en intens og utmattende opplevelse. Regien er historisk god. Vi har fått innprentet hvor livsfarlig og ømtålig nitroglyserin er. O’Brien heller ut en dråpe på gulvet og eksplosjonen er ganske kraftig, og nå skal sjåførene frakte flere tonn gjennom hårnålssvinger og på vaskebrettveier. I tillegg bør de holde høy fart for å komme helskinnet over sistnevnte! Premissene er lagt og vi er nesten bak rattet sammen med dem. Alle tanker som farer gjennom hodet på Mario, Luigi, Bimba og Jo er sansynlige og forstålige. Jeg har ingen vansker med å forstå at Jo bryter sammen under påkjenningen. 2000$ er ikke så mye målt mot livet…

All verdens moderne spesialeffekter kan ikke måle seg mot realistiske scener som ryggingen ut på den falleferdige trerampen, som raser sammen etter at bil nr 1 så vidt kommer seg av. Dette skjer på ordentlig. Her er ingen dataeffekter som ufarliggjør det hele. Måten Clouzot forbereder oss på scenen hvor bil nr 2 går luften på, kommer ut av intet. En trykkbølge blåser tobakken ut av sigarettpapiret. Så kommer sjokket. Mesterlig!

Filmen er basert på en roman av Georges Arnaud. Hvis Clouzots adapsjon er tro mot boken, forestiller jeg meg at boken kan være et sør-amerikansk motstykke til The sheltering sky (Paul Bowles) eller The Stranger (Albert Camus). Settingen med europeere plassert i et eksotisk miljø, hvor de faller totalt på utsiden av samfunnet og aldri kommer inn er felles. Alle har de en fortid vi ikke får noe særlig informasjon om. Clouzot gir deg noen opplysninger hvis du er årvåken. For eksempel da Jo ankommer med fly og skal forbi passkontrolløren. Han legger en seddel over bildet i passet som bestikkelse. Kontrolløren godtar bestikkelsen og ignorerer at Jo står på arket over ettersøkte på pulten hans.

The Wages of Fear er ikke bare en film uten helter, men det er en film uten noen sympatiske personer i det hele tatt. Hvis vi legger godviljen til, kan vi finne visse sympatiske trekk hos Luigi, Bimba og den unge italienske gutten som henger seg. Men vi bør huske på at ingen i filmen en eneste gang gjør noe for noen andre enn seg selv. Alt er ordnet i et hierarki etter hvem som er avhengig av hvem, og hvem som har noe den andre vil ha. Marios forhold til Jo er for eksempel motivert av at han tror Jo skal fikse alt og at han kan bli med på lasset. Måten han ser opp til Jo på grenser til forelskelse. Tilsvarende er måten Linda forholder seg til Mario på. Faktisk helt identisk. Linda ser med en gang hvilken trussel Jo kan utgjøre for hennes forhold til Mario. Derfor markerer hun revir straks hun ser dem sammen i kafeen, ved å legge hånden på Marios skulder og stirre på Jo.

Jo er for meg den mest interessante personen i filmen. Charles Vanel er en fantastisk skuespiller og måten han viser oss Jos utvikling fra modig og verdensvant til en eldre mann med nervesammenbrudd, er imponerende og ikke minst troverdig. Marios utviklingskurve går motsatt. Han blir sterkere og sterkere, nesten som om han får næring av Jos forfall. Han blir kald og foraktfull overfor Jo etter hvert som han viser sine svakheter. Om det er av livsnødvendige grunner fordi han trenger Jo som sjåfør, eller pga en ufølsom personlighet er vanskelig å si. Men hvis vi tar Clouzots verdensanskuelse med i betraktningen, må vi nok ende på det siste alternativet.

Henri-Georges Clouzot var en misantrop med et pessimistisk syn på livet. I alle filmene prøvde han å trenge inn i mørket i menneskets sjel. Han hadde et voldsomt temperament og var depressiv. Her ligner han på Celine, og de deler også beskyldningene om kollaborasjon med tyskerne etter okkupasjonen i Frankrike. Celine utga fascistiske pamfletter med antisemittisk innhold, mens Clouzot lagde film under krigen. Han jobbet altså for tyskerne som 70% av franskmennene under krigen gjorde. Filmen Le Corbeau oppnådde å bli mislikt av både nazistene under krigen og de franske myndighetene etter krigen. Han ble dømt, og kunne ikke jobbe på 4 år. Slike opplevelser gjorde vel ikke menneskesynet hans bedre.

Rene Clair, Jean Renoir og Clouzot var de største regissørene i Frankrike. Clouzot var fryktet på settet, og beryktet for sitt temperament, sin misogyni og sin misantropi generelt. Kritikere og folk i filmmiljøet hyllet ham som filmskaper, men selv de ble satt ut av den ekstreme svartheten i filmene hans. Hvis man ser filmen med dette i bakhodet, er det flere nøkkelscener å merke seg. Linda, som eneste kvinne i de større rollene, oppfører seg og behandles som en hund. Tydeligst ser vi det i scenen hvor hun kryper på gulvet, klamrer seg til Marios ben og han klapper henne på hodet. Ofte blir hun viftet vekk og gitt ordrer. Hun var Clouzots kone på denne tiden, men han tok aldri spesielt hensyn til henne. I senere år led hun av hjertefeil, men dette stoppet han ikke i å kreve meget av henne som skuespiller. I Les Espiones (1957) tvinges Vera Clouzot til 48 tagninger av en meget anstrengende scene om et sammenbrudd. Han velger ironisk nok å bruke en av de første tagningene…

 Noen steder kommenterer Clouzot amerikansk imperialisme og rasisme. SOC bruker kun svarte arbeidere til å laste bilene med nitroglyserin, selv om vi har sett mange hvite arbeidere tidligere. Det er som om det er bevisst at SOC bruker svarte i høyrisikoarbeid. En annen scene viser innfødte indianere som betrakter oljebrannen, et bilde på kontrasten mellom natur/sivilisasjon(!). Mario omtaler Linda slik: hun har ikke manerer, hun er halvt vill, men hun er snill. Vi kan også legge merke til at den svarte servitrisen automatisk begynner å danse når musikken i kafeen settes på. Svarte responderer fysisk på musikk. Kommer disse holdningene fra Clouzot eller viser han dem oss bare?

Clouzot var godt plantet på den politiske venstresiden. Yves Montand enda mer så. Hans lefling med kommunismen var godt kjent. Så mye at filmen fikk store sensurproblemer da den skulle vises på kino i USA. Distributøren klippet vekk 50 minutter av totalt 147 minutter. Hovedsakelig ble alt som kunne smake av venstresympati eliminert. Det betyr at der hvor det amerikanske oljeselskapet fremstår som kynisk var uakseptabelt. Amerikansk media fyrte oppunder konflikten ved å påstå at Clouzots budskap i filmen bare var :hat Amerika! Scenen hvor indianerkvinnen klandrer oljeselskapet for dødsfallene i forbindelse med ulykken ble klippet vekk.

En annen ting som ble fjernet i den amerikanske versjonen, er innholdet som kunne tolkes i homoseksuell retning. Det betyr at alle skildringer av maskulint vennskap, som samtalene mellom Luigi og Bimba i bil nr 2, ble fjernet. I tillegg fjernet man det mest pessimistiske og nihilistiske i filmen. Dette åpner for en interessant betraktning angående spørsmålet om sensur. Alle fordømmer en sensur basert på politisk grunnlag, men i våre moderne kapitalistiske samfunn har en ny sensur vokst frem: basert på kommersielle hensyn. Vi viser ikke homoseksualitet for eksempel, fordi det er kommersielt ødeleggende ved at det kan støte publikum. Slik sett er det markedet som styrer hva som kan vises på film. Er dette en mer gjennomtenkt form for sensur for hva et samfunn skal eksponeres for, enn en politisk form? Er dette reell ytringsfrihet? Hva er kvalitetene og bakgrunnen til disse menneskene som styrer hva slags impulser vi som kinogjengerere skal kunne se? Selv så sent som i 2005 trodde ingen at en film som Brokeback Mountain som viste homofil kjærlighet på film kunne vinne Oscar, og det var vanskelig å få finansiell støtte til filmen.

Lyd og bilde

Helt fantastisk! Strålende klarhet og dybde. Filmkornet kommer fint fram. Vi er heldige som har anledning til å se en film fra 1953 i en slik utsøkt kvalitet. Lyden er mono og klar. Mektig når det trengs.

Ekstramateriale

New video interviews with assistant director Michel Romanoff and Henri-Georges Clouzot biographer Marc Godin: Meget informativt intervju. Clouzots innspillinger var som en militæroperasjon. Selv trengte han omtrent ikke søvn og ringte opp staben om natten.

Interview with Yves Montand from 1988: Rollen som Mario var egentlig skrevet for Jean Gabin, som var den store franske stjernen. Men han avslo, siden han ikke ville ”dø” på slutten. Ellers lite interessant i dette litt for overfladiske intervjuet.

Henri Georges Clouzot: An Enlightened Tyrant, a 2004 documentary on the director’s career: En dokumentar til etterfølgelse. Tar for seg Clouzots filmer kronologisk, via forskjellige nøkkelpersoner i hans liv. Vi får også vite litt om hva som drev ham.

Censored, an analysis of cuts to the film made for the 1955 U.S. release: Den amerikanske versjonen av filmen var 50 minutter kortere. Her får vi se hva som ble kuttet og hvorfor. Vi får se de opprinnelige avisanmeldelsene også. Ved å pause bildet kunne jeg fastslå at Dennis Lehane tar feil i sitt essay. Time Magazine kalte ikke filmen ”en av de ondeste i filmhistorien”. De refererte til åpningsscenen med billene.

A 24-page booklet featuring a new essay by novelist Dennis Lehane and a compilation of interviews with the cast and crew of the film: På blu-ray er bare essayet til Lehane med. Til gjengjeld er det morsom lesning.