Vivre sa vie

Vivre sa vie (Criterion nr. 512)(Blu-ray)

1962 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

Om prostitusjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Nana vil bli skuespiller, men ting går ikke som hun ønsker. Småjobber i butikk gir ikke nok inntekter. Hun ender i stedet opp som prostituert.

Nivå 2 (med spoilers)

Godard deler inn filmen i 12 tablåer, etter mønster av Brecht. En overskrift og beskrivelse av hva som skal skje dukker opp foran hvert kapittel. Nå hadde ikke Godard vært Godard uten at filmen handler om mye mer enn en ung kvinnes forfall og død, men filmen er en av de mer direkte filmene hans. Han har satt seg inn i stoffet, og har mye på hjertet. Vivre sa vie tar opp mange av Godards hjertesaker, som undertrykking, penger og bytte av tjenester/varer. Men det er ikke en politisk film som hans senere.

Anna Karina spiller Nana, men spiller også på en måte seg selv. Godard er også til stede som seg selv, gjennom kameraet. Spesielt en scene tydeliggjør dette. Nanas nye kjæreste leser en kort historie av Edgar Allen Poe på slutten. Godard leser historien selv i voice-over. Den handler om en kunstmaler som maler sin kone så perfekt at når han er ferdig er hun død uten at han har merket det. Samtidig ser vi Anna Karina i nærbilde hele tiden emns historien leses. Godard filmer henne intenst, nesten som om han maler henne. Parallellen er tydelig.

I tillegg ser Nana/Anna Karina noen ganger rett på kameraet, og minner oss om at dette er en film. Dette er noe Godard ofte gjør i sine filmer. Dermed bryter han illusjonen, og får oss til å se historien på flere nivåer. Komplekst, men et kjennetegn ved Godard. Mange tilskuere misliker dette grepet, nettopp fordi det bryter flyten i historien og tar oss ut av filmen. Men Godard er lite interessert i tradisjonell historiefortelling. Han er alltid nyskapende og gjør det han må for å få frem budskapet.

Som Adrian Martin påpeker på kommentatorsporet, virker Godard veldig opptatt av hvordan man filmer en samtale. Hva er realistisk? Hvilke forskjellige måter kan det gjøres på? Starten på Vivre sa vie gir oss én måte. Anna Karina filmes rett bakfra, sittende ved en bardisk. Kameraet er veldig nærme, så nærme at man kan nesten høre kinopublikummet rope ”Zoom ut!”, eller ”La oss se ansiktet!”. Men en samtale som overhøres av andre enn deltagerne, kan se slik ut for dem. La oss si du har et bord rett bak dem i baren. Du kan høre dem, og dette er din synsvinkel. I en annen scene ser vi Nana sittende med ansiktet mot oss mens hun prater med halliken sin. Kameraet beveger seg rastløst sideveis, fram og tilbake, og stopper i ytterkantene og midt på. Og da er Nanas hode helt skjult bak hallikens hode. Dette er grep som føles så uvant at det kan virke forstyrrende. Men igjen, dette er Godards film og han bryter alle konvensjoner ustanselig.

Jean-Luc Godard er den store regissøren jeg har slitt mest med å forstå. Det er først det siste året at det har begynt å løsne. Det er ikke imponerende med tanke på at jeg har sett 12 filmer av ham de siste 10 årene. Jeg tror nøkkelen til å forstå hans filmer ligger i referansene. Hvis man kartlegger hans utallige referanser i løpet av en film, så langt man klarer, har man et utgangspunkt. Jeg har en teori om at filmen kan forstås, eller sees, i denne andre sfæren bestående av referansene. Her ligger meningsinnholdet, bildene vi ser er filmteknisk form. Men alt dette vil være mer relevant i hans senere filmerr, som Made in USA. Vivre sa vie er slettes ingen dum film å begynne med hvis man er nysgjerrig på Godard. Så kan man fortsette med Breathless, Contempt og Band of outsiders, før det virkelig blir vanskelig.

Både Godard og filmkritikere plasserer noen filosofiske temaer sentralt i Vivre sa vie. Hva er forholdet mellom tanker og språk? Hva er væren og eksistens? Kan språk uttrykke nok? Allikevel er ikke dette en eksistensialistisk film. Denne retningen var på vei ut på denne tiden, så det at Godards karakterer uttrykker noen slike tanker, betyr ikke at han gjør det. Derimot kan han sette det i kontrast til andre tanker. For eksempel har Nana en samtale med den virkelige filosofen Brice Parain, som absolutt ikke var eksistensialist. Og Godard vil neppe skrive under på Nanas betraktninger rundt det at vi er ansvarlige for alt i våre liv, om vi er ulykkelige osv. Som godt plantet på venstresiden politisk, ville nok Godard ha lagt mer vekt på samfunnet rundt og mulighetene et menneske har. Han var for øvrig sterkt påvirket av Sartre.

Regissører låner ofte av hverandre, noen stjeler rått. Godard låner ideen til Anna Karinas hårklipp av Lulu i Pandoras Box, som Tarantino kopierer i Pulp Fiction. Han har aldri lagt skjul på at Godard er hans store forbilde, til og med produksjonsselskapet hans er en hyllest til Godard. Hva det heter kan du jo google selv. Siden denne filmen ble laget mens Truffaut og Godard fremdeles var venner, har Godard tatt seg tid til en hyllest til Truffaut. Den kommer mot slutten, og det er opp til deg å finne den…

Lyd og bilde

Bildet er fantastisk! Spesielt utendørsscenene har flott dybde og detaljnivå. Filmkornet er perfekt gjengitt. Det er noe spesielt med å kunne se disse svart-hvitt filmene fra Criterion på Blu-ray. Kontrasten til DVD kommer så tydelig frem. Lyden på Vivre sa vie er tatt opp on location. Dermed er det mange lydkilder og noen er ukontrollerbare, men tilfører da bare filmen noe mer. Realisme i høysetet. Det er allikevel ganske klar lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Denne mannen med den tykke australske aksenten har laget kommentatorspor til 4 andre Godardfilmer før, og er en ekspert på regissøreren. Han har mye informasjon, og holder det gående uten pauser. Bra.

Video interview with film scholar Jean Narboni, conducted by historian Noël Simsolo: Meget bra videoessay. Personlig og informativt gjennom 45 minutter.

Television interview from 1962 with actress Anna Karina: Overfladisk intervju, med mange mildt sagt spesielle spørsmål. Med et høydepunkt om annonsen som Godard plasserte for å få tak i Nana. Han søkte etter skuespiller og sjelefrende, som endte med Anna Karina som hans kone.

Excerpts from a 1961 French television exposé on prostitution: Dokumentar om prostitusjonen i Paris. Vi kan se at Godard realistisk beskriver de prostituertes hverdag.

Illustrated essay on La prostitution, the book that served as inspiration for the film: Vulgær dokumentar som ble skrevet av en dommer. Godard bruker voice-over direkte fra boken i visse partier som gir oss de tørre fakta.

Stills gallery: Som vanlig, bilder fra filmen og postere.

Director Jean-Luc Godard’s original theatrical trailer: Bare sammensatte korte scener fra filmen. Litt tilfeldig.

A booklet featuring Godard’s original scenario, an essay by critic Michael Atkinson, interviews with Godard, and a reprint by critic Jean Collet on the film’s soundtrack: Spesielt intervjuet med Godard er godt. Han virker ærlig og direkte i sine svar. Jean Collet understreker hvor revolusjonerende lydsporet var den gangen.