Walkabout

Walkabout (Criterion nr. 10)(Blu-ray)

1971 – Nicolas Roeg (farger)

Sivilisasjon og natur

Nivå 1 (uten spoilers)

En jente og hennes yngre bror må plutselig klare seg selv forlatt i ørkenen i Australia. Faren prøvde å drepe dem, før han drepte seg selv. Etter hvert treffer de en ung aborigin, som er midt i sin walkabout.

Nivå 2 (med spoilers)

Walkabout er en meget spesiell film. Den er både vakker og grusom. Kort sagt kan man si at naturen står for det vakre og mennesket står for det grusomme. Allikevel er det scener her med vakkert samspill mellom de tre hovedpersonene. Spesielt gutten og aboriginen knytter et sterkt bånd. Jenta og aboriginen er omtrent jevnaldrende og nærmer seg hverandre etter hvert som mann og kvinne. Begge er i overgangsalderen mellom barn og voksen.

Som barn av Vesten er søskenparet lite rustet til det ufrivillige livet i ørkenen. Faren hadde planlagt en piknik med dem, for deretter å drepe dem. Derfor kjørte han dem langt ut i ørkenen. Det kan se ut som om han led av en sterk depresjon, muligens som følge av en følelse av å være fanget i en stressende livsstil som ikke fører noen vei. Han hadde familie, penger og jobb, men fryktet at han kunne miste det. Samtidig føltes fremmedgjøringen i et unaturlig samfunn for sterk. Han har en luksuriøs leilighet med svømmebasseng, selv om huset ligger ved stranden! Til og med i bilen høres en radiostemme bablende om riktig bruk av bestikk og servietter under middager.

Dette misforholdet mellom natur og sivilisasjon er hovedtemaet i Walkabout, ved siden av mangel på kommunikasjon. Slik faren tar sitt eget liv pga mangel på framtidstro, tar aboriginen sitt liv av samme grunn. Begge forstår at utviklingen ikke kan reverseres og at det ikke er plass til dem i dette samfunnet. I farens hode vil det å drepe barna være en god handling for å skåne dem fra dette. Og for aboriginen gjør jentas avvisning av ham og det han ser av Vestens ondskap, fråtsing og nedslaktning av dyr utslaget. Han kan heller ikke leve i dette samfunnet.

En aborigin må tilbringe tid alene i villmarken under sin walkabout, et rite som markerer overgangen fra barn til voksen. Her skal han klare seg helt uten hjelpemidler i en rimelig lang periode. Dette er noe vi kjenner igjen blant annet fra nordamerikanske indianersamfunn. Litt mer anstrengende enn vår egen konfirmasjon…

Nicolas Roeg er en av de beste fotografene filmen som kunstform har hatt. Han har blant annet fotografert for David Lean. Walkabout er hans første film som regissør, hvis man ser bort fra Performance, som nok hovedsakelig var Donald Cammels verk. I Walkabout blomstrer han. Her er han både fotograf og regissør. Hans unike sans for detaljer kan sees i scenen med den første natten. Her lar han menneskene bli en del av landskapet på en elegant måte.

På en vakker måte skildrer Roeg jentas seksuelle oppvåkning. Sekvensen med bading er en klassiker, og skildrer uskyld, harmoni og skjønnhet på en unik måte. Disse tre menneskene opplever et øyeblikk i sterk kontrast til fremmedgjøringen ellers i samfunnet. Dessverre varer det ikke så lenge. Søsknene overlever kun takket være aboriginens kjennskap til ørkenen, og han blir dermed lederen der. Men straks de ankommer forlatte hus, tar hun over lederrollen og gir han ordrer. Slik er vi alle barn av vår kultur. Han prøver å kurtisere henne men blir avvist. Da maler han seg og fremfører en blanding av dødsdans og desperat kurtiseringsdans. Uansett hvor lenge han holder på utover natten, hjelper det ikke. Hun forstår ikke hva som foregår. Morgenen etter har han tatt sitt eget liv. De to ungdommene hadde ingen måte å kommunisere på. Gutten derimot kommuniserte mer kroppslig og dermed klarte han å gjøre seg forstått. De tre danner en familie i mikrokosmos med far, mor og barn, spesielt fra guttens synsvinkel. Han er i en meget sårbar alder og innehar en ubegrenset tillit til alle voksne. Selv når hans far prøver å skyte ham, tolker han det som en lek. Det er søsteren som redder ham. Hun er gammel nok til å ha kommet til stadiet hvor barnets uskyld er borte og aldri kan komme tilbake. Her er en parallell til Vesten, som aldri kan gå tilbake i utvikling.

Roeg redegjør på kommentatorsporet for hvordan Vesten har fjernet seg fra det naturlige og fostrer fremmedgjøring blant sine innbyggere. Han viser mange grusomme jaktscener hvor aboriginen dreper kenguruer og øgler, men skiller likevel klart mellom disse og nedslaktningen utført av det moderne mennesket. Roeg sier han ikke er vegetarianer, men fordømmer disse handlingene allikevel. I det hele tatt har Roeg problemer med å formidle klart hva han tenker her. Ordene strekker ikke helt til for ham. For meg høres han ut som om han kunne ha tenkt seg å ha vært vegetarianer når han ser slikt…

Lyd og bilde

Alt i alt et nydelig bilde! Noen sekvenser kan være litt soft, men neste sekvens er sylskarp igjen. Lyden er bra i mono.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Roeg and actress Jenny Agutter: Meget bra kommentatorspor. Mye latter og gode historier fra innspillingen. Informativt. Syntes at Agutter sier mer interessant her enn i videointervjuet.

Video interviews with Agutter and actor Luc Roeg: Det beste av disse er med Nicolas Roegs sønn Luc. Han er nå produsent, og har mye fornuftig og interessant å si. Meget personlig.

Gulpilil—One Red Blood (2002), an hour-long documentary on the life and career of actor David Gulpilil: Denne gangen har Criterion puttet en egen dokumentar med som ekstramateriale. Interessant og godt laget om Australias største skuespiller gjennom tidene. Tittelen henviser til at alt levende, være seg menneske, kenguru eller fugl deler ett rødt blod, som er felles for alle.

Theatrical trailer: En dyster trailer, som fokuserer på at dette er en annerledes film. Mennesket er kun en av Guds skapninger.

A booklet featuring an essay by author Paul Ryan: Langt og godt essay om Roegs filmer og kollegaer.