The 400 Blows

The 400 Blows (Criterion nr. 5)(Blu-ray)

1959 – François Truffaut (svart-hvitt)

De voksnes svik

Nivå 1 (uten spoilers)

Antoine Doinel lever i kummerlige kår hjemme, og sliter med skolegangen. Han havner alltid i trøbbel, noen ganger uforskyldt. Og det er lite hjelp å få fra de voksne i hans liv. Men Renè er hans beste venn, og sammen opplever de gode og dårlige sider ved livet i Paris.

Nivå 2 (med spoilers)

The 400 Blows betyr direkte oversatt ”de 400 slagene”. Men en bedre oversettelse av det franske originalutrykket vil være ”å lage leven”. For det er det Antoine gjør med sine handlinger. Samme hvor uskyldig det er, straffes han hardt av autoritetspersonene i hans liv. En tyrannisk lærer elsker å sette Antoine i skammekroken eller straffe han fysisk. I hjemmet er det lite kjærlighet å få av en iskald mor og en uengasjert stefar. The 400 Blows er Truffauts opplevelse av sin egen barndom.

Truffaut var en av filmkritikerne i Cahiers du cinéma, et filmtidsskrift startet av André Bazin. Etter at tidsskriftet i lengre tid hadde vært kritisk til fransk samtidsfilm, beveget flere av kritikerne seg inn i filmskapernes rekker. The 400 Blows blir sammen med Godards Breathless sett på som starten på den nye franske bølgen. Truffaut skrev for øvrig manuset til Breathless.

I tillegg til at The 400 Blows er en dramatisert selvbiografi for Truffaut, er den et voldsomt oppgjør med det man kan kalle de voksnes svik mot barn. Både Antoine (Truffaut) og Renè (Robert Lachenay) lever i hjem uten spesielt mye omtanke. Antoines mor virker distansert og kald i behandlingen av sønnen. Han forstår etter hvert at hun egentlig ikke ville ha ham. Etter hvert som filmen skrider frem, ser vi at hun begjærlig griper muligheten til å sende ham vekk på leir eller på ungdomsanstalt. Og stefaren dilter etter henne. Det er betegnende at den eneste gangen vi ser henne forsøke å vise omtanke for Antoine, er når han har sett henne kysse en fremmed mann på gaten i Paris. Nå må hun vinne hans fortrolighet så han ikke sladrer til hennes mann. Det er en usunn allianse. Forsøket oppleves falskt av Antoine, og skyver dem enda lengre fra hverandre.

Renè har det greiere hjemme hos seg, med mye frihet. Men mangel på rammer kan også indikere distanse og fjernhet i forholdet. Moren er aldri til stede samtidig med faren, og han er mest opptatt av hesteveddeløp og klubben sin. Hvis han tar sønnen på fersken i noe galt, får det aldri konsekvenser. Når han overrumpler Renè og Antoine røykende og drikkende på rommet, sier han bare at han trekker tre sigarer fra ukelønnen. Vi ser tydelig at han ser føttene til Antoine som har gjemt seg, men han gjør ingenting med det. Antagelig vil en konfrontasjon kreve for mye tiltak for ham, så han velger å overse det.

The 400 Blows er en av disse bemerkelsverdige debutfilmene hvor en filmskaper får alt rett på første forsøk. Truffaut lagde mange filmer, men bortsett fra Jules and Jim overgikk han aldri denne. Av nybølgeregissørene var han den som var mest preget av de gamle franske regissørene. I tillegg var han glad i amerikansk film. I denne filmen er han ganske nyskapende, for eksempel bruker han lyd godt. Noen ganger ser vi en ting, mens vi hører noe helt annet. Denne innovative bruken av lyd er vanlig nå, men var ny den gangen. Det er en innovasjon som kom med den nye franske bølgen. De stolte på publikum og deres intelligens.

Spesielt en scene er genial i sin blanding av mening og form. Læreren formidler poesi gjennom diktat på tavlen. Det er neppe måten å lære seg å sette pris på dikt. Elevene blir mekanisk opptatt av å skrive det riktig ned, og vil aldri kunne forstå meningsinnholdet i diktet. I scenen lekker pennen til eleven, slik at alle sidene hans blir ødelagt. Ingenting av diktet blir skrevet ned, og elevens anstrengelser skaper en morsom scene. Ved at Truffaut lar kameraet følge elevens anstrengelser hele tiden, mister vi som tilskuere absolutt hele diktet, selv om det leses høyt av læreren. Ikke sant? Slik bedriver Truffaut kritikk av skolesystemet og av autoriteter gjennom filmen. Formen driver poenget hans gjennom til oss.

Joggeturen er også en slik scene. En etter en sniker elevene seg vekk, slik at turen ender med en brøkdel av elevene til stede. Igjen setter Truffaut barns frihet opp mot autoritet og disiplin, og han gjør det med humor. En tredje scene er barnas reaksjon på dukketeatret. Her ser vi ekte reaksjoner filmet i uten filter. Gleden, forundringen og innlevelsen står i sterk kontrast til Antoines eget liv. Den eneste lykkelige sekvensen Antoine har med sin familie i filmen, er etter et kinobesøk. I det hele tatt kan vi legge merke til at glede ofte er forbundet med bilder, film eller tekst i The 400 Blows. Balzac gir glede, bildet fra Bergmans Sommer med Monika (som de stjeler på kinoen) gir glede og film gir glede.

Hovedtemaet i The 400 Blows er det å bryte regler og de voksnes svik mot barn. Antoine blir sviktet av alle autoritetsfigurer i samfunnet. Lærere, foreldre, politi og anstalt. Til og med tyven som skal pantsette skrivemaskinen svikter tilliten hans. Flere av de uheldige situasjonene han kommer opp i, kunne vært unngått med dyktigere voksne. Vi kan godt si at læreren fremprovoserer løgnen om at moren er død. Han presser Antoine til å svare, og Antoine plumper ut med et svar. Og når Antoine viser sin kjærlighet til forfatteren Balzac i skolestilen sin, tolkes det rigid som plagiat og fører til hån og straff. Og det å ha foreldre som ser på ham som et problem, gir heller ingen lykkelig barndom…

Lyd og bilde

Dette er et nydelig blu-ray bilde av en film fra 1959. Gode svart- og grånyanser, og fin dybde. Filmkornet er nydelig til stede. Lyden er lagt på i sin helhet i ettertid, men det er glimrende gjort. Ikke påtrengende i det hele tatt.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one by cinema professor Brian Stonehill and another by François Truffaut’s lifelong friend Robert Lachenay: Det første sporet er det beste. Meget informativt. Lachenay var Truffauts barndomsvenn og var modellen for Renè i filmen. De hadde begge dårlige minner om de voksne. Vi får vite mye om parallellene til Truffauts eget liv i dette kommentatorsporet.

Rare audition footage of Jean-Pierre Léaud, Patrick Auffay, and Richard Kanayan: Morsomme klipp.

Newsreel footage of Jean-Pierre Léaud in Cannes for the showing of The 400 Blows: Veldig godt intervju med en ung og kommende stjerne.

Excerpt from a French TV program with Truffaut discussing his youth, critical writings, and the origins of Antoine Doinel in The 400 Blows and Antoine and Colette: Den nye bølgen handlet for Truffaut om at de andre samtidsfilmene noen ganger var gode, men manglet oppriktighet. Han ville gjøre mye likt, men bedre. De rette skuespillerne gir bedre filmer.

Television interview with Truffaut about the global reception of The 400 Blows and his own critical impression of the film: Amerikanerne var veldig interessert i den franske nye bølgen. Truffaut blir spurt om hva han ville ha sag tom 400 Blows som kritiker. Han svarer at han ville ha likt den, men ikke kalt den et mesterverk.

Theatrical trailer for The 400 Blows: Fin trailer med skryt fra Cocteau og Clozout.

Essay: Et kort essay som fokuserer på Truffauts barndom som speiles i Antoines. ”Hvor er faren?” spør engelsklæreren. Dette er relevant for Antoine og i neste instans Truffaut.