L’avventura

L’avventura (Criterion nr. 98)(DVD)

1960 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt)

Det moderne mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

En gruppe rike unge mennesker drar med båt til en liten øy. Sandro og Anna har problemer i forholdet sitt, men klarer ikke å kommunisere dem. Så blir Anna plutselig borte og ingen kan finne henne på den lille, karrige klippeøya.

Nivå 2 (med spoilers)

Det tar ikke lang tid før gruppen med mennesker som leter etter Anna begynner å miste interessen. Noen venner blir oppslukt av en antikvitet de finner. Sandro forelsker seg i Claudia allerede etter en dag. Han klarer ikke å være uten kvinnelig selskap. Claudia holder igjen, hun er mer opptatt av å finne Anna. Men etter hvert brytes motstanden hennes ned og hun forelsker seg i den pågående Sandro. Denne hurtige tilpasningen til en tilværelse uten henholdsvis kjæreste og venninne kan virke umoralsk. Samtidig trenger man bare å se seg rundt for å finne lignende tilfeller i vårt eget moderne samfunn. Denne egoismen er ikke uvanlig.

Sandro er en mann som ikke egentlig kan elske. For både han og Anna er sex en slags flukt som de tyr til når noe blir vanskelig. Vi ser dette når Anna og Claudia skal møte Sandro i byen. Anna skal til å droppe hele besøket, men blir ropt på av Sandro og må gå inn til ham. Hennes løsning på ambivalensen hun føler blir da å ha sex med ham. Et annet eksempel på dette er Sandros reaksjon etter å ha havnet i krangel med tegneren, og kommer tilbake til Claudia. For å sortere følelsene sine, ønsker han sex med henne straks. Det vil derimot ikke hun, antagelig fordi hun sanser at det ikke er henne han ønsker spesielt men bare en kvinne.

 L’avventura er et slags baklengs mysterium. Filmen starter med en forsvinning, men beveger seg aldri mot en løsning av den. Derimot er det større temaer som blir behandlet og som er mysteriet vi skal forsøke å forstå mer av. Claudia er hovedpersonen i denne historien, selv om Sandro er den som driver historien fremover med sine valg. Det er Claudias utvikling mot seg selv vi følger. Anna som hovedperson tidlig i filmen blir plutselig borte for resten av filmen, omtrent som hovedpersonen i Hitchcocks Psycho som kom samme år. Den oppmerksomme publikummer vil ha sett den lille båten som forlater øya. Her kan Anna meget vel ha vært med, men i denne filmen er det uinteressant.

Antonioni har et meget elegant filmspråk i L’avventura. Han bruker ikke symboler eller metaforer, men heller noe som kalles metonymier. Det vil her si at han bruker ting som er en del av, eller som ligger nært det han vil si noe om. For eksempel viser han oss en gammeldags bygning i kontrast til et moderne kontorbygg for å si noe om kontrasten mellom gammel og ny arkitektur. Den gamle bygningen er ikke en metafor for gammel arkitektur, den er en del av gammel arkitektur. Altså en metonymi.

Når arkitekten Sandro straks forsøker å forføre Claudia, er det mest fordi han ikke vet hvordan han skal leve uten en kvinne. Han er avhengig at en eller annen kvinne er ved hans side. Vi ser at etter hvert som Claudia gir etter og blir forelsket, flyttes Sandros interesse seg tilbake til arkitektur. Antonioni viser oss dette meget elegant. I scener hvor vi ser Sandro, blir flotte gamle bygninger nå mer og mer tilstedeværende. Når han har kommet så langt at Claudia også merker hans mangel på entusiasme, ser vi ham omkranset av et stort og flott byggverk.

I L’avventura viser Antonioni oss det moderne, fremmedgjorte mennesket. Det slites mellom natur og sivilisasjon, men har ikke redskapene for å beherske sin tid. Kommunikasjon vil nok være det viktigste her, og det er en mangelvare. Antonioni filmer ofte mennesker med ryggen mot hverandre. Sandro blir stående igjen som en ganske primitiv mann, mens Claudia ser ut til best å takle den nye tiden. Sluttscenen vil hvert fall antyde det, med sin strenge komposisjon. En trøstende Claudia og en gråtende Sandro ved siden av hverandre, filmet bakfra. Hun med et åpent, vulkanisk og levende landskap foran seg. Han stirrende i en husvegg, og skjermen perfekt delt midt på.

Premieren i Cannes i 1960 var en katastrofe, med buing og latter fra publikum. Noen scener bidro ikke til fremdriften i historien, og andre scener opplevdes som alt for lange. Men mange regissører og andre viktige mennesker i filmbransjen satte stor pris på filmen. Disse samlet seg og skrev en erklæring om at dette var den beste filmen som hadde blitt vist på festivalen noen gang. Antonioni hadde funnet opp et nytt filmspråk og gitt verden nydelige bilder.

Etter den italienske neorealismen var tiden kommet for den psykologiske filmen, en slags innvendig realisme. Som Antonioni så berømt sa: ”Det er ikke lenger interessant å vise en film om en mann som mister sykkelen sin”. Det betyr at det interessante nå er hvordan mennesker reagerer på situasjoner, hva de føler, og ikke hva som skjer med dem…

Lyd og bilde

L’avventura ser ganske bra ut, svart-hvitt bildet er rimelig klart og stabilt. Lyden gjør jobben den også.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Gene Youngblood: Dette kommentatorsporet likte jeg veldig godt. Youngblood klarer å balansere mellom informasjon om filmen og om innspillingen. Dessverre la jeg merke til et snev av lesping, som virket litt forstyrrende. Han forteller i detalj om de store utfordringene som produksjonen møtte og hvordan alle gikk uten mat i flere dager på øya. Youngblood så denne filmen 12 ganger da den kom ut i 1960. Han må sies å være en stor fan…

Antonioni: Documents and Testimonials, a 58-minute documentary by Gianfranco Mingozzi: Lite elegant laget dokumentar, men den er effektiv. Vi blir godt kjent med Antonioni. Antonioni var en lukket person offentlig. Han mente at man ikke trenger å vite noe om regissøren for å forstå filmene hans.

Writings by Antonioni, read by Jack Nicholson—plus Nicholson’s personal recollections of the director: Jack Nicholson har en flott stemme, og han samarbeidet jo med Antonioni under innspillingen av The Passenger. Opplesningene fungerer meget bra.

Original theatrical trailer: Dette er en misvisende trailer, som fokuserer på at filmen er livlig og erotisk. Den er ikke det.

Restoration demonstration: Demonstrasjonen viser at Criterion har lagt ned mye arbeid i denne filmen. Absolutt grunn til å være fornøyd med sluttresultatet.

Et hefte med en deklarering av Antonioni og essay av Geoffrey Nowell-Smith: Det er i denne deklareringen at Antonioni hevder at Eros er syk. Det moderne mennesket vet ikke hvordan det skal takle visse situasjoner og tyr til sex. Nowell-Smith påpeker at i L’avventura gjør mennesker uventede ting, som man ikke var vant til i film. Dette var et frisk pust i filmen, samtidig som det ikke var urealistisk.