The Exterminating Angel

The Exterminating Angel (Criterion nr. 459)(DVD)

1962 – Luis Buñuel (svart-hvitt)

Sivilisasjonens sammenbrudd

Nivå 1 (uten spoilers)

En finere middag i et herskapshus utvikler seg til et mareritt når gjestene av en eller annen grunn ikke klarer å forlate selskapet. Ingen kan forklare hva som gjør at de ikke klarer å gå ut av rommet, det som er sikkert er det at det ikke er en fysisk hindring.

Nivå 2 (med spoilers)

At dette er en merkelig film er klart fra begynnelsen. Gjestene ankommer selskapet to ganger! Ingenting blir forklart, det ser nesten ut som en tabbe fra filmskaperen. Men dette er bare en av ca 20 repetisjoner i The Exterminating Angel. I tillegg blir vi servert selvmotsigelser, setninger uten mening og dyr totalt malplassert. Ingen tvil om at vi er i den surrealistiske filmverdenen til mesteren Luis Buñuel.

Ved hjelp av dette middagsselskapet lager Buñuel et borgerskap i miniatyr. Dette usynlige som hindrer dem i å gå hjem er antagelig borgerskapets normer eller etikette. Slik selskapet bryter sammen og ender i kaos og naturtilstand, ser Buñuel for seg borgerskapets eller samfunnets sammenbrudd. Og hva som igangsetter situasjonen er ikke lett å si, men det kan være et brudd på etikette i dette samfunnslaget. Dette kan være en påminnelse om hvor sårbart et samfunnssystem kan være. Buñuel viser oss hvor kort veien er fra det utsøkt forfinede og organiserte til en naturtilstand som nesten ender i drap. Buñuel har også hevdet at han angrer på at han ikke dro det lenger, til å inkludere kannibalisme. Det er fristende å dra en parallell til nazi-Tyskland hvor kulturens høyborg ble åsted for det mest brutale utryddelsessystem verden har sett.

The Exterminating Angel viser tidlig at alt ikke er bra blant gjestene. Høflighetsfraser utveksles, men noen setninger har brodd og noen er direkte frekke. Men det fremtvinger ingen respons. Dette er typisk Buñuel. Han fremstiller ofte religion og borgerskap i et lite flatterende lys. I denne filmen er miljøet så overfladisk, at gjestene knapt hører etter hva de sier. Borgerskapet er avsondret fra lavere lag i samfunnet, både fysisk og mentalt. De har ingen sunn kommunikasjon. Som en gjest sier: ”jeg hørte om denne togulykken hvor en tredjeklassevogn var involvert og alle ble knust. Lidelsen til disse stakkars menneskene rørte meg ikke i det hele tatt.”

Som gruppe er gjestene dårlig utrustet for å takle utfordringene som kommer. De har ingen evne til å samarbeide. Maktkamp og posisjonering blir essensielt, med mobbdannelse som resultat. Av en eller annen grunn blir verten utpekt som ansvarlig for katastrofen, og løsningen skal da være å ta livet av ham. Hysteri, resignasjon og aggresjon er løsningene for den dysfunksjonelle gruppen.

Buñuels aversjon mot borgerskapet er noe som han alltid har hatt. Da han jobbet i Hollywood, ble han invitert på julemiddag hos Chaplin sammen med Ugarte. Alle skulle ta med en gave som skulle puttes under juletreet, og så skulle de velge gave på måfå etterpå. Ugarte og Buñuel følte dette var forferdelig borgerlig og ble enige om at de skulle velte juletreet og hoppe på gavene. Som tenkt, så gjort. Chaplin kastet dem ut. 14 dager senere ble Buñuel invitert igjen og aksepterte. Da døren ble åpnet sto et stort juletre der. Chaplin ba ham velte juletreet så de kunne begynne å spise. Siden var de gode venner…

Lyd og bilde

Her må det sies at både lyd og bilde ikke er bedre enn middels. Monolyden er akseptabel, men langt i fra vanlig Criterionstandard. Bildet er til tider litt soft og flimrer en del, spesielt i de mørkere partiene.

Ekstramateriale

The Last Script: Remembering Luis Buñuel, a 2008 documentary featuring screenwriter Jean-Claude Carrière and director Juan Luis Buñuel: En meget god dokumentar på halvannen time som tar for seg Buñuels liv og filmer, med sønnen som vert. Dokumentaren er meget profesjonelt laget, elegant strukturert og med et meget godt bilde. Sønnen intervjuer gamle kjente av Buñuel og husker egne opplevelser fra familien. Han kommenterer at Hollywood lagde de samme elendige filmene for 60 år siden som de gjør nå…

New interviews with actress Silvia Pinal and filmmaker Arturo Ripstein: To rimelig gode intervjuer på henholdsvis 10 og 14 minutter.

Theatrical trailer: En fin trailer på ca tre og et halvt minutt. Det er vanskelig å forstå hva filmen handler om ut fra traileren, så den er nok i Buñuels ånd…

A booklet featuring a new essay by film scholar Marsha Kinder and an interview with Buñuel from the 1970s: Et meget godt hefte, med et godt essay av Kinder og et interessant interjvu med Buñuel. Her forteller Buñuel villig om meningen med scener og innrømmer gjerne at noen scener ser ut som de gjør kun fordi det ser bra ut. Alt har ikke mening, noe er basert på egne opplevelser som han bare hadde lyst til å flette inn i filmen.