The Leopard

The Leopard (Criterion nr. 235)(Blu-ray)

1963 – Luchino Visconti (farger)

En utdøende rase

Nivå 1 (uten spoilers)

Italia 1860. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter har gått i land på Sicilia. Prinsen av Salina innser at aristoktatiets tid nærmer seg slutten og at leopardene må vike for sjakalene.

Nivå 2 (med spoilers)

Tiden rundt 1860 var en av de viktigste i italiensk historie. I løpet av denne perioden ble Italia samlet, og den revolusjonære hærføreren Garibaldi tilskrives mye av æren for det. På denne tiden sto tre fraksjoner mot hverandre. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter som nevnt, tilhengerne av monarki og til sist republikanerne. Disse ble ledet av Guiseppe Mazzini som var en idealist og romantiker. Camillo Benso di Cavour ledet monarkifraksjonen og var en moderat og populær leder. I filmen er Chevelley bygget på di Cavour, både i handling og av utseende.

Det er ingen tvil om at ting er i endring og at aristokratiet vil miste mye av sin makt. Borgerklassen er på fremmarsj og kommer til å danne et forent og demokratisk Italia. Alt dette ser prinsen. Han tror sterkt at aristokratiet er viktig for landet. Borgerskapet ser han på som sjakaler som vil ta leopardens plass, men uten voldsbruk mot seg selv og sine.

The Leopard er bygget på romanen av samme navn av Giuseppe Tomasi di Lampedusa. Både Lampedusa og Visconti har adelsbakgrunn, men der hvor hertugen Visconti etter hvert ble kommunist beholdt Lampedusa sitt ståsted. Men de møter hverandre i nostalgien om aristokratiet. Visconti følte seg selv som en utdøende rase hva hans kulturelle kapital angikk.

The Leopard er en mastodont av en film. Den tikker inn på litt over tre timer og har alle kjennetegn på en episk film. Og midt i filmen står Burt Lancaster og bærer historien fremover. Som Don Fabrizio Corbera er han meget troverdig og med en sterk tilstedeværelse. Han utstråler kraft og selvsikkerhet som kun en mann som er vant til å ta styring kan utstråle. Kontrasten til den nyrike Don Calógero Sedára er slående. Et av hovedtemaene i filmen bortsett fra aristokratiets forfall er nettopp fremveksten av den nyrike elementer fra borgerklassen. De entrer en livsstil de er lite kjent med, og faller ofte gjennom hva angår koder og holdninger. Filmen poengterer overklassens absurde overfladiskhet, men også de stolte tradisjoner og ansvaret de som er født til penger ivaretar. Flere ganger stilles ungdom og skjønnhet opp mot alderdom og verdighet. Tancredi og Angelica blir isolert ved middagsbordet etter at hun ler upassende og høyt. Normene er knallharde og det er lett å trå feil.

Prinsens nevø Tancredi har en meget interessant symbolsk funksjon i filmen. Han er på mange måter den sønnen prinsen ønsket seg, da hans virkelige sønn ikke klarer å leve opp til prinsens forventninger. Tancredi, som spilles av Alain Delon, er representant for aristokratiet som både vil, kan og trenger å fornye seg. Han er i bunn og grunn en opportunist, men nærer en ekte kjærlighet for sin onkel. Der hvor prinsen velger å dø ut som medlem av en avleggs stand, verver Tancredi seg til Garibaldis rødskjorter for så å skifte fraksjon igjen senere. Visconti viser tidlig i filmen med et glimrende grep hvordan Tancredi kan leses. Prinsen barberer seg foran et speil og Tancredi kommer inn i rommet og vises i speilet. Han er altså en yngre versjon av prinsen selv hva bakgrunn angår. Etterpå setter han seg ned i en stol, med et speil på veggen ved siden av seg. Vi ser altså hans ansikt fra to vinkler, og refleksjonen i speilet er lagt mer i mørke. Visconti viser oss at Tancredi har to ansikter eller sider, den ene mørkere enn den andre. Senere i filmen ser vi begge hans sider utfolde seg. Men han er ingen forræder, heller en ung mann som kan kunsten å manøvrere i en ny verden i motsetning til prinsen. Betegnende nok er prinsens hobby astronomi, med egenskaper som stabilitet og evighet i kontrast til et samfunn i rask forandring.

The Leopard kan nesten sees som en opera uten musikk, og Viscontis utmerkede smak vises i hver scene. Noen scener er så vakre at de nesten tok pusten fra meg. Den berømte ballscenen på om lag 45 minutter er en nytelse, og også en nydelig strukturert beretning om dødens nærvær. Prinsen kjenner at kroppen begynner å gi etter, og maleriet han betrakter har døden som tema. Dansen han har med Angelica er nok hans siste befatning med følelsen av å være ung igjen.

Lyd og bilde

Dette er en av de beste blu-ray bildene jeg har sett. Detaljnivået er ekstremt godt, og blu-rayformatet kler virkelig en spektakulær film som The Leopard godt med sine ballkjoler og grandiose bygninger. Filmkornet kommer fint frem. Bildet kunne ved et par anledninger være litt trøblete i mørke partier. Lyden er grei, men dette er jo en italiensk produksjon med de begrensninger det medfører. Italienerne har jo for eksempel aldri brydd seg om lyd og bilde i samsvar…

Ekstramateriale

High-definition digital transfer, supervised by director of photography Giuseppe Rotunno, with restored image and sound and presented in the original Super Technirama aspect ratio of 2.21:1 (with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition): Dette er en nyutgivelse av DVD versjonen med tre disker. Den versjonen var flott, men jeg synes at blu-rayversjonen rettferdiggjør en oppgradering. Dette er en sjeldent vakker film.

The 161-minute American release, with English-language dialogue, including Burt Lancaster’s own voice: I den originale versjonen er stemmen til Alain Delon og Burt Lancaster dubbet. I denne versjonen er alle stemmer dubbet, bortsett fra Lancasters. Amerikanernes frykt for undertekster gir seg merkelige utslag. Det er også problematisk at 25 minutter er klippet fra originalen, og klippingen virker lemfeldig. For eksempel er flere scener som utdyper og forklarer vanskelige politiske spørsmål nå borte. En meget unødvendig versjon dette, men lagt med som bonusmateriale for sammenligning.

Audio commentary by film scholar Peter Cowie: Meget godt kommentatorspor av Cowie. Som vanlig grundig og informativt, og som vanlig litt tørt. Han forteller oss bla at Visconti var en av innovatørene under italiensk neorealisme, og vokste videre fram til The Leopard.

A Dying Breed: The Making of The Leopard, an hour-long documentary featuring interviews with Claudia Cardinale, screenwriter Suso Ceccho D’Amico, Rotunno, filmmaker Sydney Pollack, and many others: Dette er det beste bonusmaterialet på The Leopard. En grundig og fin dokumentar på én time. Vi får vite at Visconti ønsket Marlon Brando eller Lawrence Olivier i rollen som prinsen, men de var ikke tilgjengelige. Produsent Lombardo ønsket Lancaster, og etter litt friksjon ble det et lykkelig valg.

Video interview with producer Goffredo Lombardo: Et 20 minutters intervju med mannen bak filmen, som omtrent gikk konkurs med The Leopard. Visconti likte ikke blomstene på Sicilia, så blomster ble hentet inn fra San Remo annenhver dag. Visconti var en uhelbredelig perfeksjonist, og det koster penger.

Video interview with professor Millicent Marcus on the history behind The Leopard: Et 14 minutter langt intervju som forklarer den historiske bakgrunnen for filmen. Den kan nemlig være komplisert nok for italienere, og naturlig nok vanskelig for et internasjonalt publikum.

Original theatrical trailers and newsreels: Rimelig interessant. Den italienske traileren gjør et spennende grep med å sette lyd fra slagscener til traileren som i sin helhet er viet ballscenen på palasset. Den amerikanske traileren er en katastrofe. Totalt meningsløs, misforstått og nesten parodisk.

Stills gallery of rare behind-the-scenes production photos: Som vanlig helt greit, men jeg er ikke veldig fan av bilder uansett. Sjeldent det er veldig interessant.

A booklet featuring an essay by film historian Michael Wood: Fire siders essay som er helt ok, men ikke supert.