The Most Dangerous Game

The Most Dangerous Game (Criterion nr. 46)(DVD)

1932 – Merian C. Cooper og Ernest B. Schoedsack (svart-hvitt)

En annerledes jakt

Nivå 1 (uten spoilers)

Storviltjegeren Rainsford forliser når skipet han er passasjer på tar en sjanse uten lys fra fyrtårn til å guide seg. Han skylles i land på en øy og ankommer et lite slott hvor general Zaroff bor. De deler en lidenskaplig interesse for jakt, men det skal vise seg at det finnes en forskjell.

Nivå 2 (med spoilers)

Rainsford blir stilt til veggs av en av passasjerene i salongen på skipet, når han legger ut om sine bedrifter som storviltjeger i jungelen. Passasjeren stiller spørsmålstegn ved at dyr som dreper for føde blir referert til som beist, mens mennesker som dreper dyr for sport er helter. Han lar seg ikke avspise med mumling til svar, og vil ha svar på om Rainsford ville ha byttet plass med tigeren i jaktsituasjonen om den er så likeverdig. Rainsford lirer av seg nonsens om at det kun finnes to typer mennesker, de som jakter og de som blir jaktet på. Han kan aldri være noe annet enn jeger, det ligger i hans natur. Denne kvasifilosofien skal han få kjenne på kroppen senere.

Det finnes ingenting bedre i filmverdenen enn en film som makter å underholde samtidig som den prøver å si noe om samfunnet vi lever i og det å være menneske. Denne filmen fra 1932 klarer begge deler. Til å være en nesten 80 år gammel film, har den moderne og modige holdninger om menneskets behandling av dyr. Som virkemiddel setter den ting på hodet, og bruker det effektive grepet å sette et menneske i dyrets sted for at vi skal forstå den omstridte handlingen bedre. General Zaroff er nemlig en blasert storviltjeger som finner liten utfordring i det å drepe dyr lenger, han har drept det meste som går på fire ben. Hans siste trofeer har vært mennesker, skipbrudne som har blitt lurt av det manglende fyrtårnlyset på øya.

I sin isolerte tilværelse på øya, har Zaroff et sterkt behov for sosial kontakt med andre mennesker som tenker som han. I Rainsford tror han at han har han funnet en likesinnet utfra bøkene han har lest av Rainsford. Men han forregner seg, siden Rainsford ikke er villig til å jakte på mennesker sammen med Zaroff. Dermed må han selv bli et bytte for generalen. Med seg får han den planlagte premien Eve, spilt av Fay Wreh fra King Kong. Først drepe, så elske, som Zaroff uttrykker det. Eve er en annen gjest hos generalen, sammen med den forfyllede Martin Trowbridge. Han blir for øvrig Zaroffs offer den natten, sluppet fri rimelig edru og jaktet på med tartarbue og piler. Det er under letingen etter ham i slottet at Eve og Rainsford kommer over generalens troferom. På veggene henger utstoppede hoder av tidligere skipbrudne, og i formalinglass finnes avhogde hoder. Som en parallell til mer vanlige troferom med alskens drepte tigre og hjortehoder på veggen.

Regissørene har en uttalt motvilje mot mennesker som jakter for sportens skyld. Selv var de eventyrlystne menn med lang erfaring fra oppdagelsesreiser i diverse jungler. Hovedsakelig var det Schoedsack som regisserte The Most Dangerous Game. Året etter skulle de regissere suksessen King Kong. Man vil her finne mye av det samme humane synet på våre medskapninger. I King Kong settes søkelyset på menneskets vilje og rett til å sperre inne ville dyr. Igjen er regissørene langt forut sin tid, da vi fremdeles tillater sirkus og dyrehager i det moderne samfunnet, 80 år senere.

Den oppmerksomme tilskuer vil kjenne igjen omgivelser fra den mer kjente King Kong i The Most Dangerous Game. Det er det samme settet som ble brukt i begge filmene. Først og fremst i filmens andre halvdel, når Rainsford og Eve blir jaktet på av Zaroff. Når riflen viser seg ubrukelig i tåken, setter han inn hunder i jakten. Her får Rainsford virkelig føle ”de like vilkår” på kroppen, der han kun har en kniv å forsvare seg med. Men han oppfyller Zaroffs oppfatning av at mennesket er ”the most dangerous game”. Tittelen har jo dobbeltbetydningen ’det farligste viltet’ og ’det farligste spillet’. Han beseirer Zaroff og kommer seg unna øya i en båt.

Zaroffs slott er en fantastisk flott bygning. Høye dører, brede trapper, storslått kunst på veggene og utsøkte møbler. Som Bruce Eder sier på kommentatorsporet oser stedet av dekadense og forfall, Flott atmosfære! General Zaroff spilles av Leslie Banks, som var lam på venstre side av ansiktet. Dette gir seg utslag i en klar usymmetri mellom venstre og høyre del av ansiktet. Det venstre øyet er alltid oppsperret, og trekkene er annerledes enn på høyre side.

Regissør Schoedsack utnyttet dette til fulle og viser Banks fra sin høyre side i de sosiale, siviliserte scenene. Der hvor fasaden glipper og galskapen bryter gjennom, vises Banks venstre side, eventuelt hele ansikt. Det er nesten mer virkningsfullt, siden vi da får se den urovekkende kontrasten i hans ansikt. Samtidig gir det oss effekten av at general Zaroff har to ansikter, altså en mørk og en lys side ved seg. I filmens avslutning er det den venstre siden som blir mest eksponert, siden han ikke lenger har behov for å forestille seg men kan la galskapen råde.

Sensuren farte ille med The Most Dangerous Game. Selv i dag er sekvensen fra troferommet sterk kost. Her ligger hovedgrunnen til at filmens lengde ble redusert fra 75 til de endelige 63 minutter. Bruce Eder påpeker at denne filmen kan sees på som en forløper til The Silence Of The Lambs, med sin utstilling av menneskelige trofeer. I tillegg er den muligens filmhistoriens første seriemorderfilm, i hvert fall blant talefilmene. Man kan også tillegge den en meget moderne fremstilling av seksualitet på film, for det ligger en distinkt seksuell undertone i filmen. Eve har først og fremst funksjon som erotisk premie, for som Zaroff deklamerer; først drepe, så elske. I dette ligger at ønske om å voldta Eve etter at Rainsford på en tilfredstillende måte har blitt drept.

For meg symboliserer denne filmen mye av grunnen til at Criterion er en evig kilde til glede. Uten at Criterion hadde gitt den ut, ville jeg antagelig aldri blitt gjort oppmerksom på dens eksistens. Jeg husker at den gjorde sterkt inntrykk på meg første gang jeg så den, og jeg mener fortsatt at den holder seg godt med tanke på dens klare samfunnsengasjement.

Lyd og bilde

Lyden er for så vidt grei nok for en så gammel film, men bildet er problematisk. Man skal huske at filmen er nærmere 80 år gammel, men man må nok kunne si at dette er en av de svakere presentasjonene i Criterionkatalogen. Det er selvfølgelig i 1.33:1. Innendørsscenene er akseptable, men utendørsscenene er det ikke. Uklart, soft og lite detaljer. Bildet er til tider meget ustabilt og svartnivået er slitt, om jeg kan si det slik. Noe skade forekommer også.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Bruce Eder: Et middels kommentatorspor av Eder. Drar en del paralleller til King Kong og holder monologen gående, men det blir litt lite informasjon. Igjen bør vi ta høyde for at dette er en gammel, relativt obskur skrekkfilm uten mye tilgjengelig materiale. Dette speiles i det sparsommelige ekstramaterialet.

Essay av Bruce Kawin: Meget kort, men også meget godt essay. Skarpe betraktninger og effektiv analyse.