Au Hasard Balthazar

Au Hasard Balthazar (Criterion nr. 297)(DVD)

1966 – Robert Bresson (svart-hvitt)

Balthazars lidelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Eselet Balthazar blir født og har en god barndom hos Marie og hennes familie. Så følger et hardt liv med arbeid og mishandling. Slik starter det som meget vel kan være den beste filmen som er laget…

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Bresson er antagelig min favorittregissør. Han har laget filmer som A Man Escaped, Mouchette og Pickpocket. Men hans store mesterverk er Au Hasard Balthazar. Denne filmen er så grandios i sine valg av tema, at Godard med rette kalte den ’verden i løpet av halvannen time’.

Med det sagt, må det også sies at denne filmen ikke er for alle. Den har en lei tendens til å skille tilskuere i to leire, de som elsker den og de som hater den. Og skillet går ikke nødvendigvis der det ofte går i slike tilfeller, mellom dem som kan like en langsom film og de som forventer å bli underholdt. I dette tilfellet kan det bli for traurig selv for en som er glad i annen kunstfilm. Slik sett kan den minne om striden rundt Last Year At Marienbad. Hovedinnvendingen er ofte at det hele blir pretensiøst. De som ikke føler det slik, mener at de har fått en filmopplevelse som er helt unik og som har virkelig gjort noe med dem. Hva dette noe er, er de kanskje ikke helt sikre på. Transcendering er nok et stikkord her. For meg er Bresson den fremste eksponenten for transcendering som jeg har opplevd innen film.

Noen vil sterkt hevde at Au Hasard Balthazar er en allegori om Kristus, med sin lykkelige barndom, intense lidelse og til sist ensomme død. Det er ikke vanskelig å finne paralleller til Kristus sin lidelseshistorie i filmen og Balthazar har jo også et bibelsk navn, etter en av de tre vise menn. I tillegg har han en krans, selv om den er laget av blomster og ikke av torner. Hvis man tar med Bressons katolske bakgrunn, er dette nok til at mange respekterte filmkritikere velger denne tolkningen. Men som allltid med Bresson er det ikke så lett. For det første er det en for lettvinn tolkning. Som jeg skal komme inn på senere, rimer tolkningen dårlig med hans bruk av ’modeller’ fremfor skuespillere. For det andre har Bresson selv tatt avstand fra denne tolkningen. Kanskje er det pussig at jeg fører dette opp som punkt nummer to, når man skulle tro at dette i seg selv ville være grunn nok til å avfeie tolkningen. Dette har å gjøre med at min erfaring er at man skal av forskjellige grunner være forsiktig med å stole på regissører når det gjelder tolkning av filmene deres. Noen ganger snakker de rett og slett ikke sant.

Så dette plasserer meg blant dem som mener dette er en film om dyr. Balthazar er for meg et symbol på det uskyldige i møtet med en hard og ond verden. Bresson mener at filmen handler om engstelse og behov vi føler når vi møter det ydmyke og hellige. Tittelen Au Hasard Balthazar vil passende oversatt bety Tilfeldig, Balthazar, altså at ting skjer uten spesiell grunn. Det betyr igjen at man ikke kan ha noen kontroll over det, og det er kjernen i filmen. Balthazar kan kun godta det onde som skjer ham og det er ingenting han kan gjøre for å unngå det. Han er prisgitt menneskets godhet, og av det kommer det jo sjelden noe godt ut av. Men i hans vandring gjennom livet, er det ingen som kan overgå hans ydmyke og verdige innstilling. Balthazar har aldri gjort noen noe vondt, men det er ingen hindring for at mennesker slår, sparker, setter fyr på, overser og generelt unnlater å stelle ham.

Det eneste mennesket som er alltid er god med Balthazar er Marie. Hennes livshistorie kan leses som en parallell til eselets. Hun også har ingen kontroll over livet sitt og går fra herre til herre. Hun er fullstendig passiv. Marie blir også utsatt for mishandling og neglisjering. Det er tiden sammen med Marie hvor Balthazar har det best. Han får også sine 15 minutter i rampelyset som attraksjon på sirkuset. Her kommer igjen et argument for at filmen handler om dyr. Balthazar ser virkelig de andre dyrene, og vi ser det han ser i en langsom og dvelende sekvens. Både tigeren, apen og elefanten ser og blir sett av Balthazar, der de står innelåst i sine bur. Det er en uendelig trist scene, hvor jeg ikke kan unngå å tenke at disse individene skulle vært frie og sammen med sin familie i skogen eller på slettene.

De forskjellige aspekter ved menneskets syn på dyr, blir representert ved forskjellige mennesketyper. Marie føler en stor kjærlighet for Balthazar. Bresson sier at forholdet mellom dem er kjærlighet uten et klart definert objekt. Tenåringer kan elske noe vagt, noe udefinert. Kjærligheten er en kraft og en strøm. Bøndene bruker Balthazar fordi han kan avlaste dem gjennom sitt harde arbeid. Den kyniske forretningsmannen bruker opp Balthazar til han er nesten død, for å tjene mer penger. Og Gerard mishandler Balthazar av samme grunn som han ødelegger alt annet: fordi han kan og fordi han er ond. Han vil ødelegge Marie fordi han ikke er følsom nok til å nå henne. Han vil skape utforkjøringer uten annen grunn enn at han kan. Han viser verken glede eller anger når ser dem kjøre av den oljete veien han har rigget til.

Bressons bruk av det han kaller modeller i stedet for skuespillere er godt kjent. Han brukte alltid amatører fordi han mente skuespill sto i veien for sannheten i scenen. Paradoksalt nok står Bressons oppfatning av hva som er ekte i sterk kontrast til vanlige tilskueres oppfatning av hva som er ekte. Bresson var ikke fornøyd før fremførelsen av en replikk var totalt livløs, gjerne etter 50 tagninger. Dette føles uhyre flatt og uekte av de fleste. Men Bresson mislikte manipulasjon av følelser gjennom skuespill og musikk. Når replikken bare sies flatt, er det opp til oss å legge mening og følelser i det. Du blir ikke presset til å bli lei deg gjennom strykere og utagerende skuespillere som Tom Cruise, slik Hollywood gjerne gjør. Derfor må du selv ta sterkt del i filmen og dine følelser kommer i stor grad fra deg selv. Dette føler jeg er et argument for at filmen ikke er en allegori om Kristus. For hva er meningen med vår deltakelse i historien, hvis historien skal følge Kristus sin historie slavisk?

Man vil legge merke til at Bresson er glad i å filme hender og føtter. Dette fordi han mener disse lemmene i stor grad er selvstyrte. Derfor kan man forstå mye av et menneskets egentlige intensjoner ved å studere dem. Hvis man tenker over dette, ser man Bressons poeng. Hva gjør man med hendene når man lyver eller er nervøs? Hva kan man si om en samtale mellom tre mennesker ut fra hvor skoene peker? Står man vendt bort fra eller mot dem man helst vil prate med?

Som i det virkelige liv, viser Bresson ofte resultatet av noe før årsaken. Man kan aldri vite hvorfor noe har skjedd når vi ser resultatet. Kunst ligger i hentydningen. Bresson ville helst ikke vist noe, men det er jo umulig. Han mener at livet er et mysterium, og at det bør forsøkes vist slik på lerretet. Visse ting lar han henge i luften, slik som hva som foregikk mellom Marie og forretningsmannen. Hvem drepte i filmen? Gerard anklager Arnold, men ingen svar gis.

Lyd spiller en viktig del i filmen. Ofte høres lyder som ikke direkte har med scenen å gjøre, eller den foregriper neste scene. Noen ganger heves volumet på visse lyder, for å trekke oppmerksomheten din til det Bresson vil du skal legge merke til. Noen ganger stopper kameraet i en panorering, mens lyden forteller oss hva som skjer videre. Slik unngår han også å vise mye av volden mot Balthazar. Kun slagene og eselets skrik forteller oss hva som skjer. Kanskje var Bresson tidlig ute med vold ”off-screen”.

Bresson er også en ytterst effektiv filmskaper. Filmene kan oppleves langsomme, men flere enn jeg føler at de egentlig er mettet med informasjon. Se bare på hvor effektivt han setter ting opp mot hverandre og drar en konklusjon. Han viser Gerard slå Balthazar for så i neste scene vise ham synge i kirkekoret. Arnold sverger at han  aldri skal drikke mer, for så i neste scene få en drink servert. Maries mor ber til Gud om at mannen må overleve og i neste scene er han død…

Det er tre scener i mitt filmliv som alltid gjør uutslettelig emosjonelt inntrykk på meg uavhengig av hvor mange ganger jeg har sett dem. Den ene er slutten på Who’s Afraid Of Virginia Woolf, hvor Richard Burton og Elizabeth Taylor har en hjerteskjærende samtale etter en lang, lang natt. Den andre er fra Werckmeister Harmonies da mobben innser det grusomme i sine handlinger ved synet av den nakne gamle mannen. Men den sterkeste scenen er slutten på Au Hasard Balthazar. På grunn av menneskets ondskap, kan Balthazar kun få det godt ved å dø fra oss. For å leve godt med oss er umulig. Og heldigvis får han dø blant andre dyr, uten et eneste menneske i nærheten…

Lyd og bilde

Denne filmen fra 1966 presenteres i 1.66:1 og det er en meget solid utseende film. Både skarphet og støynivå er flott, med lite eller ingen skader. Lyden er også meget god, og det er viktig for denne filmen som har en så utpreget bruk av lyd. Bresson eksperimenterer både med lydvolum og lydplassering.

Ekstramateriale

New video interview with film scholar Donald Richie: Et meget personlig intervju med Richie. Han betrakter seg selv som bressonian, slik som jeg gjør. Altså vi som er store, store fans av regissøren. Han kommer inn på forskjellige tolkninger av filmen, som Kristus-allegorien og det å se den som en film om dyr. Han mener det kan være alt dette. Og som meg kan han ikke se slutten uten å gråte.

“Un metteur en ordre: Robert Bresson,” a 1966 French television show about the film, featuring Bresson, Jean-Luc Godard, Louis Malle, and members of Balthazar’s cast and crew: Absolutt strålende dokumentar om filmen. Best i denne er Bressons egne intervjuer, hvor han går i dybden på mesterverket. Han er spesielt opptatt av å skille ”movies” fra ”cinema”, altså film fra filmkunst. Med ”movies” mener han underholdningsfilmen, i motsetning til ”cinema” som kan utforske og formidle erkjennelse om forskjellige temaer. Han mener at filmkunst ikke trenger å stå tilbake for andre høyere former for kunst. Utrolig fascinerende.

Original theatrical trailer: Denne fine traileren hadde lenge en ukjent opphavsmann, men det viser seg at det er Godard som har klippet den.

A new essay by film scholar James Quandt: Kanskje det beste essayet hittil i Criterion Collection. Konsist. Konsentrert. Lærerikt. Nydelig stykke om forskjellige allegorier.