Red Desert

Red Desert (Criterion nr. 522)(Blu-ray)

1964 – Michelangelo Antonioni (farger)

Rød og vakker ørken

Nivå 1 (uten spoilers)

Guiliana er en kvinne med til dels store psykiske problemer. Hun er gift med Ugo, en industrileder og filmens bakteppe er det golde industriområdet de tilbringer tilværelsen i. Corrado ankommer fabrikken for å rekruttere menn til en utenlandsjobb og får god kontakt med Guiliana.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette var Antonionis første fargefilm, og han griper muligheten til å jobbe med farger med begge hender. Ved hjelp av linser og filtre skaper han farger som ikke er der naturlig. Filmen brenner seg inn i hukommelsen som dominert av gråblått, men den er i virkeligheten et mylder av farger. Noen mener filmen handler om farger, andre at den handler om det nye industrialiserte Italia, atter andre at den handler om en nevrotisk kvinne. Den handler nok om alt dette, i omtrent like deler.

Filmens hovedvekt er lagt på Guilianas sykdom og tilværelse i industriområdet. Det føles ikke som et godt sted å være, og Guiliana blir sykere i dette miljøet. Det er fristende å tolke filmen som et tradisjonelt oppgjør med kald industrialisering, forurensing og fremmedgjøring. Den kan også godt være det. Men som alltid med Antonioni er det ikke fullt så enkelt. For regissøren er nemlig for fremskritt, industri og vekst. Han har selv sagt at han finner en industrihorisont mye vakrere enn et skogholt. Og Guiliana har ikke blitt syk av industrisamfunnet, hun var syk før hun kommer til dette spesifikke området, mener han. Derimot er det ikke et sted for å bli frisk, påpeker han. For han er temaet i filmen mer at det moderne mennesket ikke har redskapene for å tilpasse seg det moderne samfunnet. Dette kjenner vi igjen fra L’Avventura, som jeg har skrevet om på denne siden tidligere.

Man bør nok dempe tolkningen av Antonionis politiske vinkling. Filmen tjener på å sees på som mer kompleks og nyansert. Det er nok ikke en sosialpolitisk film, men tar opp virkninger av industri på mennesker og miljø. Forurensing vises og kommenteres eksplisitt. Fisken smaker bensin. Ugo er tilpass og fremstilles kald og moderne. Corrado er utilpass, men mer menneskelig. Guiliana er nervøs for det moderne. Antonioni som regissør er meget moderne, og der hvor det tradisjonelle er å vise mennesker, velger Antonioni å vise ting og (industri)landskap.

Guiliana sliter voldsomt i filmen med angst og fremmedgjøring i ektemannens miljø. Men i den kommende butikken sin har hun kontroll. Her er det spesielt viktig for henne å velge riktige farger. Igjen ser vi at farger spiller stor rolle tematisk og visuelt. Antonioni fikk malt husvegger i de fargene han ønsket, i farger som lett kunne vaskes av igjen. Oppførsel og omgivelser er stort sett meget kontrollert i filmen, men i det røde rommet i hytta blir oppførselen til de tilstedeværende seksuelt løssluppen. Antonioni manipulerer fargene i de virkelige og naturlige sekvensene, og bruker naturlige farger i fantasisekvensene med den unge jenta som bader.

Lyden korresponderer med hvordan Guiliana oppfatter den, ikke som den nødvendigvis er. Vi ser andre tilfeller av vektlegging på lyd. Guiliana hører lyder de andre avfeier. Hun føler at de ikke stoler på hennes dømmekraft på grunn av sykdommen hennes. Den eneste hun får kontakt med er Corrado, som hun har et forhold med. Dessverre responderer han også, som Ugo, med seksuelle tilnærmelser når hun trenger forståelse og trøst. Dermed føler hun seg antagelig enda mer isolert og alene.

Richard Harris som spiller Corrado gjør en god jobb i filmen, men i kullissene var ikke alt som det skulle være. Ved ett tilfelle forlot han settet i sinne. Han spurte om hva tanken var bak instruksen om at han skulle gå diagonalt over en gårdsplass, og fikk som svar at som skuespiller skulle han ikke spørre, bare gjøre. Senere sa Harris at han ikke likte å jobbe på filmen.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.66:1 og virkelig flott. Antonionis komposisjoner kommer virkelig til sin rett. Der hvor bildet ikke er slående, er det på grunn av regissørens kunstneriske valg, som bilder ute av fokus og bruk av linser og filtre. Ved et tilfelle er det en skade i bildet, en stripe som går vertikalt. Lyden er klar og fin, selv om mye av lydbildet består av forvrengte lyder og industristøy.

Ekstramateriale

Audio commentary by Italian film scholar David Forgacs: Et meget, meget godt kommentatorspor. Forgacs snakker jevnt og trutt, og har en meget dypsindig analyse å komme med.

Archival interviews with director Michelangelo Antonioni and actress Monica Vitti: Vittis intervju er på det jevne. Hun var sammen med Antonioni på denne tiden, og innrømmer at hun trivdes med å omgås ham hele tiden. Antonioni forteller at han så Ravenna forvandle seg fra et naturlig område til et industriområde. Han hevder at han ikke var inspirert av malere da han lagde filmen. Faktisk syntes han at industrihorisonter er vakrere enn naturen! Vi får også høre at han mener Vittikarakteren ikke er den samme som i L’Avventura. Intervjuene er på henholdsvis 9 og 12 minutter.

Two short documentaries by Antonioni: Gente del Po, about a barge trip down the Po River, and N.U. about urban street cleaners: Disse to små dokumentarene har nok liten egenverdi. Mest interessant er det nok for mennesker med tilknytning til stedet eller filmentusiaster som vil se Antonionis spede begynnelse som filmskaper. Men allikevel er de med på å sette stemning og utbrodere bakgrunnen for Red Desert, og da spesielt Gente del Po.

Dailies from the original production: Disse forskjellige opptakene fra Red Desert, ble for meg kjedelige. Dailies som dette representerte ikke utforskning av en annen vinkling eller fremgangsmåte, og ble dermed mer likt en tabbekavalkade, i den forstand at dette var de mindre gode prestasjonene.

A booklet featuring an essay by film writer Mark Le Fanu, a reprinted interview with Antonioni conducted by Jean-Luc Godard, and writings by Antonioni on Gente del Po and N.U: Av disse tekstene er Le Fanus essay det mest informative. Godard har sin egen måte å intervjue på og svarene blir deretter. Slike direkte spørsmål til regissører om hva filmen handler om, har som jeg har påpekt tidligere en tendens til å avstedkomme upålitelige svar. Spesielt innen kunstfilmen. De to kortfilmenes kontekst blir beskrevet av Antonioni selv.