Mystery Train

Mystery Train (Criterion nr.521) (Blu-ray)

1989 – Jim Jarmusch (farger)

Tog, musikk og Memphis

Nivå 1 (uten spoilers)

3 små historier som foregår i Memphis gir oss anledning til å kose oss med fantastisk musikk og Jim Jarmusch eksentriske filmskaping. Kjæresteparet fra Japan, enken fra Italia og Carl Perkins-fansen fra England skal alle innom Hotel Arcade.

Nivå 2 (med spoilers)

Screamin’ Jay Hawkins ble tilbudt rollen som hotellresepsjonisten i Mystery Train. Artisten var kjent for sin stokk med en hodeskalle på som het Henry. Utallige ganger ville han ringe opp Jim Jarmusch: Skal jeg ta med Henry? Det må du gjøre som du vil med, men han blir ikke med i filmen, svarer Jarmusch. 2 dager senere ringer Hawkins igjen: Jeg vet du ba meg ta med Henry, men jeg vet ikke om jeg vil ha ham med. Går det bra? Og Jarmusch svarer igjen at det må Hawkins gjøre som han vil med. Slik fortsatte det, og det endte med at Henry ble med, men ikke i filmen!

For det er ikke Screamin’ Jay Hawkins som er karakteren, men en ukjent hotellresepsjonist. Med Henry ville det vært umulig å skille artisten fra karakteren, så det var et riktig valg av Jarmusch. Men for en rolleprestasjon Hawkins gjør her. Ikke èn gang reiser han seg fra stolen sin, men lar heller øyenbrynene gjøre den største jobben. Der han sitter i den knallrøde dressen sin har han en enorm tilstedeværelse.

Av ekstramaterialet får vi vite at Hawkins hadde problemer med å omgås japanere på bakgrunn av tidligere opplevelser. Men disse var store beundrere av ham, og Jarmusch sørget for at de tilbrakte litt tid sammen. Dermed ble de etter hvert gode venner. Slik Hawkins og Jarmusch ble. Når Jarmusch fant ut at Hawkins ikke fikk penger via musikkrettighetene, lette han opp den tidligere stjernen og sørget for at han fikk penger allikevel.

Noe jeg alltid finner interessant for å forstå en regissørs filmer er hans preferanser innen andre kunstformer og da spesielt litteratur. Ved å få litt innsideinformasjon om det, kan man innsnevre regissørens innspirasjonsgrunnlag og lettere gripe referansene. Dette kan øke forståelsen av filmen. Jarmusch nevner i spørsmål- og svarsegmentet i ekstramaterialet at han er inspirert av forfattere som Shakespeare, Laurence Sterne, Jonathan Lethem, Emily Dickinson, Rimbaud, Poe, Baudelaire, Faulkner, Howard Zinn, Noam Chomsky og Naomi Klein.

Fellesnevneren for alle av Jarmusch sine filmer, i hvert fall alle jeg har sett, er at de handler om outsidere i fremmede miljøer. Her har vi de japanske turistene, den italienske enken som skal ha med seg liket av mannen hjem til Roma og immigranten fra England som har mistet sitt livsgrunnlag i Memphis. Reising er viktig i hans filmer, og tog og lyden av tog er sentral i Mystery Train. Tog er til og med i tittelen.

Memphis fremstår nesten som en spøkelsesby i denne filmen, men Jarmusch insisterer på at det var slik byen faktisk var på slutten 80-tallet da filmen ble spilt inn. Det var lite biltrafikk, fotgjengere og lyder. Men tog kan både sees og høres. Allikevel finner Jarmusch rom for rasemotsetninger og fordommer. Charlie er redd for å gå inn i en bar med hovedsakelig svart klientell, og Johnny skyter spritsjappeinnehaveren når han slenger rasistiske kommentarer mot Will. Men musikken er en harmonisk blanding av hvite og svarte artister, i en kunstform hvor hudfarge ikke spiller noen rolle…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.77:1 og lyden er mono. Bildet er rent med gode farger, men jeg synes det mangler litt på detaljnivået. Det er vel også derfor at filmkorn er lite synlig. Fint bilde, men ikke bedre enn en særdeles god DVD-utgave. Noen scener glitrer dog, spesielt noen av de senere scenene i baren. For noen farger! Lyden er denne gangen mer tilfredsstillende enn bildet. Den er klar og fin, og gjengir den flotte musikken godt!

Ekstramateriale

Q&A with Jarmusch in which he responds to questions sent in by fans: Jim Jarmusch liker ikke å se filmene sine om igjen. Det er grunnen til at han ikke gjør kommentatorspor. I stedet har Criterion og Jarmusch invitert publikum til å sende inn spørsmål om ting de lurer på først og fremst angående Mystery Train. Jarmusch leser på dette lydklippet som varer i ca halvannen time, opp en mengde spørsmål og svarer etter beste evne. Morsomt at det siste spørsmålet var sendt inn av Jon fra Grimstad!

Excerpts from the 2001 documentary Screamin’ Jay Hawkins: I Put a Spell on Me: Viktig liten smakebit fra en dokumentar om Screamin’ Jay Hawkins, som forble glemt i USA selv om han var stor i Europa. Jarmusch og Screamin’ Jay ble gode venner.

Original documentary on the film’s locations and the rich social and musical history of Memphis: Slike små dokumentarer kan ofte være lærerike, og så også med denne. Vi får vite litt om gamle dagers musikkinnspilling i Sun Studio.

On-set photos by Masayoshi Sukita and behind-the-scenes photos: Som vanlig finner jeg dette lite interessant. For fansen.

A booklet featuring essays by writers Dennis Lim and Peter Guralnick: To strålende essay, det ene om filmen, det andre om musikken. Meget godt og passende temavalg. Disse gir oss en bakgrunn for Memphis og filmen som er god å ta med seg inn i selve filmopplevelsen. Og om du lurte angående den tilbakevendende Elivis/Carl Perkins debatten; Jim Jarmusch er en Carl Perkins mann.