The Rules of the Game

The Rules of the Game (Criterion nr. 216)(DVD)

1939 – Jean Renoir (svart-hvitt)

Dansende på en vulkan

Nivå 1 (uten spoilers)

Borgerskapet samles på et slott på landet for en helg med jakt og fest. Men det er konflikter under fasaden. Vertens kone har et godt øye til den hjemvendte flyverhelten, og verten er klar over dette. Samtidig er det intriger blant tjenerskapet. Laget i 1939, er The Rules of the Game en film med mørke skyer hengende over seg.

Nivå 2 (med spoilers)

The Rules of the Game er en av tidenes 10 beste filmer, i følge det meget anerkjente filmtidsskriftet Sight and Sound. Den er også den legendariske filmkritikeren Andre Bazins absolutte favorittfilm, og en yndling blant de franske nybølgeregissørene. Truffaut proklamerte at det var tidenes beste film. Det var noen av de beste kveldene i året når man hadde The Rules of the Game som selskap.

Filmen er meget kompleks, så en gjennomgang av historien kan være på sin plass. Flyveren Andrè Jurieu har nettopp fullført sin flyvning over Atlanterhavet alene. Denne bragden minner oss om en annen flytur, nemlig Charles Lindberghs. Dette er ikke uproblematisk, siden han senere arbeidet aktivt for en isolasjonistisk linje for USA. Han tok også imot utmerkelser fra Adolf Hitler og berømte det tyske flyvåpenet. Men Jurieu har ingen politiske interesser. Derimot uttaler han seg om meget private ting i radiointervjuet han gir da han lander. Han er dypt skuffet over at en spesiell kvinne ikke har møtt opp. Denne kvinnen er Christine, Marki Robert de la Chesnayes kone.

Etter en sekvens i byen, inviterer markien til fest på landstedet sitt. Octave er en mann som ikke tilhører verken borgerskapet eller tjenerskapet, og han overbeviser markien til å invitere sin venn Jurieu. Octave spilles forresten av Jean Renoir selv. Markien vet om Jurieus interesse i Christine, men lar ham komme allikevel. Dermed er det duket for et trekantdrama mellom disse tre, som speiles i tjenerskapet i etasjen under, mellom viltforvalter Schumacher, hans kone Lisette og Marceau.

Markien har også sin svin på skogen, med overklasseelskerinnen Geneviève. Hennes formål med helgen er å erobre ham for godt. Av tjenerskapet er det viltforvalter Schumacher og Lisette som er mest sentrale. Han gjør sitt beste for å eliminere snikskytteren Marceaus evinnelige jakt på markiens kaniner, men blir overstyrt av markien da han endelig har fanget ham. I stedet får Marceau jobb i huset. Nederlaget til Schumacher fordobles da han innser at Lisette og Marceau har et forhold, og at han ikke kan hindre dem i å treffes da de begge nå jobber i huset.

Da kan vi oppsummere så langt at borgerskapet har absorbert 3 utenfra. Marceau har krypet inn nedenfra, med arbeidsoppgaver som skopuss. Andrè Jurieu har kommet inn ovenfra, som flyverhelt og kjendis. Octave har ankommet via venner, men han tilhører verken tjenerskap eller borgerskap. Han blir godtatt som en slags hoffnarr, men i virkeligheten er han filmens samvittighet og står for de skarpeste observasjonene og den skarpeste kritikken av borgerskapet. Jean Renoir formidler sine meninger gjennom Octaves replikker.

Filmens vendepunkt er kanin og fasanjakten. Tonen mellom jaktpartiet er gemyttlig og sjenerøs. Nydelige naturbilder avløses av nydelige dyrebilder. Da jakten nærmer seg hardner ansiktene til. Ondskapen slippes løs. Så eksploderer tempoet i klippingen og i løpet av 25 klipp, dør 12 dyr på ordentlig. Alt er ødelagt og alt er forandret. Gjestene krangler. Christine ser markien sammen med sin elskerinne. Spillets regler sier at dyr drept for moro er tillatt, dyr drept for mat er galt. Snikskyttere skal tas av viltforvalteren.

I filmens andre halvdel, blusser konfliktene opp. Markien og Jurieu har et oppgjør. Schumacher løper rundt i slottet med våpen på jakt etter Marceau. Han avfyrer flere skudd, men ingen blir truffet. Når markien har fått kontroll på situasjonen, avskjediger han både Schumacher og Marceau. Lisette vil bli værende hos sin frue Christine. Dermed har de to rivalene ingenting å slåss for, og velger å omgås hverandre, forsont. Dette vises gjennom Renoirs faste uttrykk for vennskap, å by noen en sigarett. På same måte forsones markien og Jurieu. De diskuterer Christines framtid, som i dette øyeblikk har falt for Octave, hennes gamle venn. De skal rømme sammen, og Octave skal bare hente deres ytterklær. Men ubetenksomme ord fra Lisette overbeviser ham om at Christine aldri kan bli lykkelig med ham. Dermed hjelper han heller Jurieu med å rømme med Christine, og låner ham sin frakk.

Schumacher og Marceau har observert Octave med en kvinne de tror er Lisette, men som egentlig er Christine. Hatet blusser opp igjen i Schumacher, og han vil igjen drepe, denne gangen Octave. Så når Jurieu kommer løpende i Octaves frakk, skyter han. Jurieu faller død om, på en måte som minner oss om den ene kaninens død under jakten. Markien holder en tale hvor han forklarer at alt var en ulykke. Christine ender tilbake hos markien, Schumacher er plutselig gjeninnsatt som viltforvalter, han er reglenes vokter. Marceau og Octave forlater landstedet. Status quo er gjenopprettet, enn så lenge. For krigen ulmer bare kort tid unna, selv om den ikke er nevnt i filmen.

Filmen er en salig blanding. Den har elementer av komedie og tragedie, slapstick og farse, satire og melodrama. Men først og fremst fungerer filmen som bitende kritikk av borgerskapet og deres livsstil. Jean Renoir så denne samfunnsklassen som råtten i sin kjerne. Hans skarpe observasjoner fortalte ham at verden til alle tider har drept og drept for å opprettholde en spesiell måte å leve på. I filmen illustrerer han det gjennom å koble sammen drapene på kaninene med drapet på Andrè Jurieu, som fungerer som offeret som må til for å opprettholde spillets regler.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Lyden er mono. Dette er en utgivelse jeg gjerne skulle sett i blu-ray, spesielt med Renoirs dype fokus. Man kan følge med der man selv vil i bildet, for det er alltid noe som foregår. Detaljene er viktige. Men DVDbildet er ganske godt uansett. Lyden er fin for en film fra 1939.

Ekstramateriale

Introduction to the film by Jean Renoir: Forteller oss at filmen var hans store fiasko, men at alle godord senere har gitt ham revansje. Han anså dette samfunnet som råttent i sitt indre da, og gjør det fremdeles (60-tallet).

Audio commentary written by film scholar Alexander Sesonske and read by filmmaker Peter Bogdanovich: Meget fint kommentatorspor som vi lærer mye av.

Version comparison: side-by-side analysis of the film’s two endings, and an illustrated study of Renoir’s shooting script: 2 scener, på 8 og 13 minutter gjennomgås. Det originale manuset vises på skjermen med korrigeringer.

Selected-scene analysis by Renoir historian Christopher Faulkner: Veldig interessant studie av de forskjellige versjonene av filmen. Først og fremst lider karakteren Octave av klippingen. Han blir mindre kompleks og samfunnskritikken blir mildere. For Renoir snakker gjennom Octave. Faulkner viser oss hvilken mester Renoir er med lyd, bilde og timing. Hva sies av karakterene, og hva gjøres i praksis?

Excerpts from Jean Renoir, le patron: La Règle et l’exception (1966), a French television program directed by Jacques Rivette: Renoir var frustrert med Frankrike og Vestens holdning i tiden opp mot 2.verdenskrig. Ingen ville snakke om situasjonen som truet, og ble det sagt noe så var det en ”lett”-versjon. I filmen valgte han å ikke ha noen hovedperson, fordi han ville vise en hel samfunnsklasse. En setning kan sies å være utgangspunktet for filmen. ”Vi danser på kanten av vulkanen”. Det ble sagt en gang av noen i kretsen rundt Karl X. Markien var et kontroversielt skuespillervalg, men Renoir ville ha noen utypisk i rollen. En som kunne bidra til å vise et romantisk liv i oppløsning.

Part one of Jean Renoir, a two-part 1993 BBC documentary by David Thompson: The Rules of the Game var Jean Renoirs største fiasko da den ble lansert. Folk slåss i kinosalen, og prøvde å tenne på salen. Siden har filmen vokst til å bli etablert på Sight and Sounds liste over tidenes 10 beste filmer.

Video essay about the film’s production, release, and later reconstruction: Chris Faulkner har et meget bra og informativt essay om filmens historie og rekonstruksjonen. Etter slakten av filmen, klippet Renoir filmen ned fra 94 minutter til 81 minutter. Den 94 minutter lange versjonen ble bombet av de allierte i 1942 og er tapt for alltid.

Jean Gaborit and Jacques Durand discuss their reconstruction and rerelease of the film: Disse to herrene drev filmklubber, og satte seg fore å rekonstruere The Rules of the Game. De satte sammen en versjon på 106 minutter, som er denne versjonen. Men Renoirs opprinnelige versjon er det ikke, men en versjon som han har godkjent. Iherdig arbeid førte dem frem til glemte negativer.

Interviews with Renoir’s son and assistant cameraman Alain Renoir, set designer Max Douy, and actress Mila Parély: Renoirfamilien er fantastisk begavet. Maleren Auguste Renoir er faren til Jean Renoir, og sønnen Alain Renoir er en dyktig kameramann. Han forteller oss at Jean Renoir aldri kunne drept dyr, men trengte jaktscenen for å vise at overklassen likte å drepe uten grunn. Max Douy betror oss at modeller er ubrukelige i filmskaping, fordi regissører ikke klarer å kjenne igjen settet som er bygd etter modellen.

Written tributes to the film and Renoir by J. Hoberman, Kent Jones, Paul Schrader, Wim Wenders and others: Robert Altman har også en kort hilsen her, og det er let å se at han må blitt inspirert av The Rules of the Game. Hans ensemblefilmer som Nashville og Gosford Park er skåret over same lest. Ellers er det fint å se alle godordene om Renoir.

A booklet featuring writings by Sesonske, Renoir, Henri Cartier-Bresson, Bertrand Tavernier, and François Truffaut: Et veldig godt hefte, hvor Jean Renoirs egne betraktninger om filmen var juvelen. Men Tavernier og Trufaaut, to regissører jeg setter meget høyt, har verdifulle ytringer her. Alt i alt er dette ekstramateriale av ypperste klass. Hvem trenger filmskoler?