Paths of Glory

Paths of Glory (Criterion nr. 538)(Blu-ray)

1957 – Stanley Kubrick (svart-hvitt)

Krig og makt

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er 1915 i Frankrike. De franske soldatene i skyttergravene må igjen storme de tyske stillingene. En fransk general fristes med forfremmelse om han klarer å ta ”Anthill”, selv om tapstallene er beregnet til over 60%.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ikke laget så mange filmer fra 1. Verdenskrig, men sammen med All Quiet on the Western Front er Paths of Glory den beste. Og endelig kommer den i en fantastisk utgave som ikke kan bli bedre på hjemmemarkedet.

Selvfølgelig er Paths of Glory en antikrigsfilm, men først og fremst er den en film om menneskers kyniske oppførsel og vilje til å gå over lik for å oppnå noe selv. I ekstreme situasjoner som krig, vil konsekvensene bli enorme. Det som kunne vært en hensynsløs oppførsel mot en kollega for å oppnå en forfremmelse i en bedrift, får i en situasjon som denne konsekvensen at tusenvis av soldater dør. Det er interessant å konstatere at generalen sier nei til angrepsplanen med begrunnelse i at soldatene hans er utslitt og at det ikke er mulighet for å ta ”Anthill”. Men da hans personlige forfremmelse står og faller med viljen til angrep, blir verken soldatene eller oppdraget noe problem. I løpet av smart dialog og oppførsel, ser vi karakterene ledes fra det ene standpunktet til det andre. Hærsjefen venter, smiler, presser og veileder generalen til det rette standpunktet. Dette er Kubrick på sitt beste.

Det er ikke bare generaler som utnytter soldater i filmen. Vi ser hierarkiet i praksis når underoffiserer misbruker sin makt, dreper en soldat og forlater en annen. Senere føler han seg trygg på en offisers ord vil veie tyngst i en høring, om han var aldri så full. Her viser Kubrick oss hvordan vi mennesker så lett lar oss korrumpere av makt, og misbruker ethvert redskap vi har om det kan gi oss noe. Igjen er det mer universelle trekk ved oss som blottlegges, enn nødvendigvis militære trekk. I samme kategori samfunnskritikk kan vi putte utvelgelsesmetodene som ble brukt til å bestemme hvilke tre soldater som skulle henrettes. Et kompani brukte loddtrekning, ett valgte en sosialt uønsket soldat og den tredje ble valgt fordi han var en trussel mot kompanisjefen.

Generalenes vilje til å ofre soldater i tusenvis, både egne og fiendens, vises i filmen først og fremst gjennom det håpløse angrepet på ”Anthill”. Men også gjennom generalen ordre om å sette inn artilleriet mot egne styrker som ikke har fullført angrepet. Dette gir meg assosiasjoner til det absurde faktum at 1. Verdenskrig egentlig var ferdig før det siste store slaget ved Verdun(?). De militære lederne på begge sider var enige om kapitulasjon, men anså 11/11 kl 11 som et fengende tidspunkt å avslutte krigen på. Dermed fikk de en hel dag til med krig, tusenvis av døde soldater og en morsom linje i historiebøkene. Dermed virker plutselig ikke generalens handling i filmen så usannsynlig. Den samme generalen som i fullt alvor sier at den eneste uskyldige i denne saken er ham…

Kirk Douglas falt for manuset til den unge regissøren Kubrick og produsent Harris. Han la mye arbeid i å presse Universal til å lage filmen. Samtidig ble det satt opp en avtale hvor Kubrick måtte lage 5 filmer under Douglas sitt produksjonsselskap. Det ble med to, Paths of Glory og Spartacus. Dette er nok mye av grunnen til at Paths of Glory har sine elementer av melodrama og Hollywood, om enn i liten grad. Vi har klassisk stjerneposering ved et par anledninger, men Douglas krevde slike ting. I kontrakten sin hadde han også nedfelt at han skulle ha en scene med bar overkropp. I Paths of Glory er det hans første scene.

Timothy Carey spiller den ene soldaten utvalgt til å henrettes. Han var en skikkelig urokråke, og fulgte ingen regler i sin karriere. Ingen skuespiler har blitt sparket så mange ganger i sin karriere. Så også i Paths of Glory. Han prøvde i hver scene å bli lagt merke til, med improvisasjoner og plassering. Scenen på slutten hvor han går sammen med presten til henrettelsen, skulle egentlig være en scene uten dialog. Carey snakker hele tiden, og biter til og med presten i armen. Han hadde på sin side sterk lyst til å slå ned Carey. Etter mange advarsler ble Carey sparket, og de få gjenværende scenene ble filmet med stand-in.

Slottet som dveler i bakgrunnen i flere av scenene er for øvrig slottet som ble brukt i Alain Resnais mesterverk Last Year at Marienbad. Om du lurte.

Kubrick lagde ikke mange filmer i sin lange karriere. Grunnen til det er at det han fryktet mest var middelmådighet. Han jobbet langsomt og grundig, og laget aldri en dårlig eller middelmådig film. Det er ikke mange regissører som kan si det…

Lyd og bilde

Bildet er i det korrekte 1.66:1, og ikke i 1.33:1, som tidligere versjoner har vært i. Dermed fyller bildet en widescreen, og man slipper sorte striper på sidene. Og bildet er fantastisk klart, skarpt og detaljrikt. Et nydelig svart-hvitt bilde, som sammen med Kubricks komposisjon gir en unik visuell opplevelse. Lyden er også meget bra.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring critic Gary Giddins: Ikke av de bedre kommentatorsporene. Litt for lite relevant info, men holder det gående stort sett hele tiden.

Excerpt from a 1966 audio interview with director Stanley Kubrick: Han forteller i dette bittelille utdraget at Kirk Douglas presset studioet for å få laget filmen. Kubrick møtte for øvrig sin kone under innspillingen.

Television interview from 1979 with star Kirk Douglas: Dette er det mest fornøyelige av bonusmaterialet. En Douglas i storform på et engelsk talkshow. Vi får vite litt om den fattige bakgrunnen til Douglas og at han faktisk aldri vant en Oscar! De gode historiene kommer på løpende bånd. Som da han plukket opp en marinegast som haiket. Han ble så oppskjørtet da han så at det var Kirk Douglas som kjørte at han ropte ut: Vet du hvem du er?

The Defiant Ones er en god film som handler om to menn som rømmer fra en lenkegjeng. De er lenket sammen, og de må samarbeide om alt på flukten. Den ene er hvit og den andre er svart. Det sirkulerer en historie om da de skulle forsøke å finne skuespillerne til disse to karakterene. Marlon Brando ble spurt, og sa; jo, ja, men jeg vil spille den svarte. Robert Mitchum sa; Jeg skal faen ikke spille i en film med noen svarte! Til slutt spurte de Kirk Douglas som sa seg villig til å spille i filmen. Men han ville spille begge rollene…

New video interviews with Kubrick’s longtime executive producer Jan Harlan, Paths of Glory producer James B. Harris, and actress Christiane Kubrick: Veldig gode intervjuer av mennesker som er godt forberedt. Christiane forstår ikke kritikken av Kubricks filmer som kalde og intellektuelle. Produsent Harlan påpeker at selv om Kubrick var optimist i dagliglivet, var han pessimist på menneskehetens vegne. Dette kan sees i hans filmer, som jo kan sies å være dystre.

Produsent James Harris forteller at grepet med å la alle snakke engelsk var litt kontroversielt. Noen kritikere reagerte negativt på dette, men filmskaperne følte at det å la skuespillerne snakke med fransk aksent bare ville bli dumt. Og Douglas var stjernen deres. Det måtte bli engelsk.

French television piece about a real-life World War I execution that partly inspired the film: Kun tre minutters innslag, men vi får vite om de fem som ble henrettet i 1915. Iherdig innsats fra familien har ført til renvasking og oppreising. Nå finnes det et monument til ære for de fem. Dette er den sanne historien Paths of Glory er inspirert av.

Theatrical trailer: Grei trailer, men den avslører litt for mye.

A booklet featuring an essay by film scholar James Naremore: Godt essay med skarpe observasjoner. Forfatteren av essayet er også forfatter av en bok om Stanley Kubrick.