Sweet Smell of Success

Sweet Smell of Success (Criterion nr.555 )(Blu-ray)

1957 – Alexander Mackendrick (svart-hvitt)

Ordets makt

Nivå 1 (uten spoilers)

J.J.Hunsecker er den mektige sladderspaltisten som kan skape eller ødelegge karrierer. Sidney Falco er presseagenten som er avhengig av å få sine klienter nevnt i spalter som Hunseckers. Men hva gjør det med han som menneske? Og hvor går hans grenser?

Nivå 2 (med spoilers)

Walter Winchell var en berømt og fryktet sladderspaltist på 30-tallet i USA. Han ble lest av mange, mange millioner mennesker og satt derfor på en anselig makt. Han kunne skape en karriere for deg eller han kunne rive deg ned fra toppen av kjendislivet. Presseagentene hang rundt ham som fluer og prøvde å få sine klienter nevnt i positive vendinger i spalten hans. Og gud hjelpe dem om de havnet på hans DDL! Det var hans liste over mennesker han aldri snakket med mer, hans Drop Dead List.

I løpet av hans karriere skiftet hans politiske syn, så han ble etter hvert en våpendrager for Joseph McCarthys kommunistparanoia. Ikke sjelden ble kjente mennesker stigmatisert som ’røde’, og det betydde som regel kroken på døra for deres karriere. Noen ganger var det en ”blind” omtale, hvor han ikke nevnte navn men oppga nok opplysninger om personen til at alle forsto hvem det gjaldt. Mest kjent er hans kampanje mot Lucille Ball for å tilegne henne kommunistsympatier og hans korstog mot Josephine Baker. Begge slo tilbake og Lucille Balls ektemann argumenterte med at det eneste røde ved Lucille var hennes røde hår, og han kunne verifisere at det heller ikke var ekte rødt(!).

Winchell hadde en heller unaturlig affeksjon for sin datter, det hele grenset til et usømmelig forhold. Han beskyttet henne mot alle interesserte beilere, og ødela alle eventuelle forhold. Han satte alle ressurser inn på å ødelegge spesielt ett forhold til en mann. Han fikk J. Edgar Hoover til å  straffeforfølge han for en skattebagatell og det hele endte med at han ble omtrent jaget ut av landet. I prosessen fikk Wincell datteren innlagt på en psykiatrisk klinikk og nesten lobotomert!

Som alle forstår er det Walter Winchell som er modellen for Burt Lancasters karakter J.J. Hunsecker i filmen. Her er datteren byttet ut med søsteren, men ellers er det slående likt. Det er også grunnen til at filmen ikke ble laget før i 1957. Ingen i Hollywood turde røre manuset før den tid.

Sweet Smell of Success kjennetgnes av en uhyre skarp dialog. Replikkene fyres av som maskingeværsalver. I tillegg må kameraarbeidet til Wong Howe berømmes. Han var en meget kreativ mann som ved hjelp av små grep løste store visuelle problemer. Han var kjent som mannen som klarte å fremstille lyse øyne som mørke og tydelige i filmens tidlige år. I denne filmen fikk han Lancasters skremmende blå øyne enda tydeligere frem ved å smøre vaselin på brilleglassene hans. Og ved hjelp av kameravinkler og lyssetting fikk han Hunsecker til å framstå som satanistisk i de scenene som krevde det. Tenk her på scenen i Club 21 når vi først får se ham. Han ser nesten ut som om han har en hette på seg der han sitter ved bordet. Burt Lancaster får i denne filmen æren av å inneha karakteren som har en Wu-effekt, som Orson Welles kalte det. Hunsecker snakkes opp i første del av filmen, uten at vi får se ham. Dermed blir effekten større når vi endelig får se ham. Club 21 er forøvrig motstykket til The Stork Club som var Walter Winchells stamkafé i virkeligheten. Her hadde han et fast bord som alle mulige agenter og kjendiser flokket seg rundt.

Hunsecker velter seg i sin enorme makt som spaltist og styrer både sine omgivelser og spesielt sin søster med hard hånd. Når hun blir forelsket i en jazzmusiker sørger han via Sidney Falco å få plantet en ’drittpakke’ i media. Dette er begynnelsen til slutten for hans overtak på henne. Dette gjør at hun til slutt bryter løs fra hans grep. Sidney Falco er hovedpersonen i filmen, og for Tony Curtis er rollen et brudd med hans tidligere roller. Han spiller den sleipe og umoralske presseagenten perfekt. Fakter og mimikk sitter som et skudd. Ved et par anledninger ser vi at til og med Falco har betenkligheter med å utføre Hunseckers ordrer, men han ender alltid opp med å gjøre det som gavner ham selv. Sjelden har vi sett en slettere moralsk skapning på film, sist må være Richard Widmark i Night and the City som Harry Fabian. Han gjør alt for å plassere de rette historiene i sladrespaltene, men noen ganger vil til og med ikke de ta i stoffet. Han går heller ikke av veien for å prostituere venninner for å oppnå det han trenger.

Sweet Smell of Success gjennomsyres av vold. Ikke nødvendigvis utført vold eller engang fysisk vold, ofte er det verbal, skriftlig eller trussel om vold som er der som en klam hånd. Hunseckers søster føler trusselen om vold påtrengende i forholdet til sin bror, aktørene ydmyker hverandre med voldsomme ord og den fysiske volden eksploderer mot slutten av filmen når både Falco og Dallas blir banket opp. Vold kommer i alle slags fasonger.

Lyd og bilde

Sweet Smell of Success presenteres her i et absolutt strålende bilde! Formatet er 1.85:1 og både dybde, detaljnivå og kontrast er uovertruffent. Dette må være et av de beste svart-hvitt presentasjonene jeg har sett. Nok sagt! Monolyden er også strålende.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film scholar James Naremore: Naremore har en flott evne til å peke på åpenbare trekk ved filmen som ikke er selvfølgelig at vi tar til oss. For eksempel det at Falco jevnlig blir referert til som en eller annen type dyr. Dessverre for ham er det stort i negativ forstand, som rotte, gribb eller annen åtseleter. Det er vel verdt å få med seg dette kommentatorsporet, for her kan man lære mye. Men litt parodisk blir det mot slutten når han refererer 8-9 forskjellige scenarioer for sluttscenen. Det tar jo aldri slutt!

Mackendrick: The Man Who Walked Away, a 1986 documentary featuring interviews with director Alexander Mackendrick, actor Burt Lancaster, producer James Hill, and others: Denne 44 minutters dokumentaren er en fin innføring i karrieren og tankesettet til en regissør som ikke er så veldig kjent, selv om han har gode filmer som Whiskey Galore!, The Ladykillers og The man in the White Suit på samvittigheten. Man må vel kunne si at han mislyktes i Hollywood, da Sweet Smell of Success ikke ble noen suksess(!) der. Men senere har den blitt anerkjent som det mesterverket den vitterlig er.

James Wong Howe: Cinematographer, a 1973 documentary about the Oscar-winning director of photography, featuring lighting tutorials with Howe: Denne flotte utgivelsen av Sweet Smell of Success kan brukes som et læremiddel i filmskaping. Både denne dokumentaren om fotograf Wong Howes arbeid og videointervjuet med regissør Mangold har preg av filmleksjoner, noe som jeg personlig setter stor pris på. Wong Howe er en av de store kameramenn i Hollywoods historie og han lærer villig vekk om lyssetting og andre aspekter ved det å fotografere en film. Meget interessant.

New video interview with film critic and historian Neal Gabler (Winchell: Gossip, Power and the Culture of Celebrity) about legendary columnist Walter Winchell, inspiration for the character J. J. Hunsecker: Walter Winchell var en sladderspaltist på 30-tallet som forsto at journalistikk ikke først og fremst var informasjon, men underholdning. I denne dokumentaren får vi mer informasjon om personen som fungerte som inspirasjon for J.J. Hunsecker.

New video interview with filmmaker James Mangold about Mackendrick, his instructor and mentor: James Mangold er en ung filmskaper som studerte under Mackendrick på hans filmakademi. Her forteller han om opplevelsen av å bli undervist av Mackendrick. Også her får intervjuet preg av å være en filmskoletime. Flott! Mangold har regissert filmer som Copland, Walk the Line og Girl, Interupted.

Original theatrical trailer: Fin trailer med jazz i bakgrunnen og god voiceover.

A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins, notes about the film and two short stories introducing its characters by screenwriter Ernest Lehman, and an excerpt about Clifford Odets from Mackendrick’s book On Film-making, introduced by the book’s editor, Paul Cronin: Dette heftet, eller kanskje jeg burde si bok på 54 sider er en liten juvel. Her får vi begge novellene til Ernst Lehmann som danner bakgrunnen for filmen og strålende essays fra flere bidragsytere, blant annet Mackendrick selv. Tragikomisk å lese om fotograf Wong Howe, som gikk med et skilt rundt halsen som sa ’Jeg er kineser’ under krigen når han arbeidet for ikke å bli satt i interneringsleir for japanere, siden USA var i krig med Japan.