The Flowers of St.Francis

The Flowers of St.Francis (Criterion nr. 293)(DVD)

1950 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Den Hellige Frans

Nivå 1 (uten spoilers)

Frans av Assisi 1181-1226 grunnla Fransiskanerordenen. Han var kjent for sin kjærlighet til dyr og natur. Rossellini viser filosofien bak St.Frans sine ideer gjennom 11 vignetter framfor å lage en biografi.

Nivå 2 (med spoilers)

Dessverre feilet denne flotte filmen kraftig kommersielt sett da den kom i 1950. Noe av grunnen til det kan være den kontroversielle utroskapshistorien mellom Ingrid Bergman og Roberto Rossellini. De var gift på hver sin kant da de innledet et forhold under innspillingen av Stromboli. Dette var den store sladdersaken i 1950 og endte faktisk opp i det amerikanske senatet. Noen spekulerer i at Rossellini laget The Flowers of St.Francis for å avlede det negative fokuset på sitt privatliv. Det fungerte tydeligvis ikke. Men langsomt har filmen vokst til å bli en velfortjent klassiker. Jeg må si at den er en ganske så unik film.

Den Hellige Frans var kjent for å være beskytter av dyr og andre utstøtte i samfunnet som spedalske og fattige. I filmen ser vi Frans svare en annen munk om hvorfor mennesker fulgte ham. Frans hevder at Gud kunne ikke ha funnet et mer ydmykt menneske enn ham selv på jorden. Han ble uskyldig som et barn for å oppnå frelse.

I stedet for en film som skildrer den Hellige Frans sitt liv fra fødsel til død, som en tradisjonell biografi, har Rossellini valgt å sette sammen 11 vignetter. Disse har ikke noen spesiell forbindelse med hverandre, men er ment å vise den Hellige Frans sine ideers virkning på dem rundt ham. Noen av dem er ganske komiske, andre er mer illustrerende om livet som munk. Den lengste vignetten omhandler broder Ginepro og møtet med barbarene og deres leder, tyrannen Nicolaio. Han blir dømt til å henrettes men broder Ginepro klarer å overvinne Nicolaios aggresjon med passivitet og fromhet. Denne sekvensen inneholder mange komiske gullkorn, spesielt scenen der barbarene bruker Ginepro som hoppetau.

Selv om Frans er hovedpersonen, ser vi vel så mye til broder Ginepro. Han prøver å leve et fromt liv, men må korrigeres ofte av Frans. Spesielt var det vel ikke så vellykket å kutte av grisens fot for å lage suppe. Selv om Ginepro hevder at han og grisen var enige om donasjonen, høres det ikke slik ut på grisen når Ginepro kutter av foten. Det er egentlig overraskende hvor mye humor det er i filmen. Den balanserer de mer kontemplative og stille scenene i filmen.

Under innspillingen av Paisan var Rossellini i disse traktene. Her møtte han munkene som er med i The Flowers of St.Francis. Filmen inneholder kun amatører, bortsett fra Nicolaio. Munkene fra klosteret Rossellini møtte den gangen, spiller munkene i filmen. De gjør en naturlig og flott innsats for å vise oss verdien av den Hellige Frans sine gode tanker som motstykke til verdens brutalitet.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Dette er en utgivelse på det jevne. Bildet skjemmes av litt ustabilitet og en del småskader. Men egentlig er bildet flott med tanke på at dette er en over 60 år gammel film. Lyden er hakket bedre.

Ekstramateriale

Exclusive new video interviews, conducted in 2004, with actress Isabella Rossellini, film historian Adriano Aprà, and film critic Father Virgilio Fantuzzi: Intervjuet med Isabella Rossellini varer i 16 minutter. Hun sier at et kjennetegn ved faren var at han alltid søkte å beskrive søken etter det gode. Han valgte ofte amatører som skuespillere, slik som i The Flowers of St.Francis. Filmkritiker Adriano Aprà snakker i 18 minutter, og beskriver situasjonen rundt filmen. Den ble jo laget midt under all kontroversen rundt forholdet mellom Ingrid Bergman og Roberto Rossellini. Den saken endte visstnok i Senatet! Fellini og Rossellini skrev manuset sammen. Senere skulle forholdet mellom dem to forverres betraktelig. Presten Virgilio Fantuzzi er filmkritiker og beskriver filmen som både et italiensk mesterverk og et religiøst mesterverk i dette 12 minutters intervjuet. Religion er til stede i alle Rossellinis filmer. Rossellini gjorde en god jobb på filmens felt, som han også gjorde på religionens felt.

The American-release prologue, situating the film in its historical context through paintings and frescoes: En samling fresker som skal strukturere filmen i forhold til innholdet. Halve tiden går med til rulletekst. Siste halvdel er ikoner med engelsk tale. Jeg har hvert fall ingen problemer med at denne prologen ble klippet bort.

A 36-page booklet featuring a new essay by film scholar Peter Brunette and reprinted writings by Roberto Rossellini and critic André Bazin: Peter Brunette har skrevet det mest interessante essayet denne gangen. Han påpeker at Francis ikke er en hovedperson i vanlig forstand, men er en del av en gruppe. Filmen var ment som et tilsvar på håpløsheten som bredde om seg etter andre verdenskrig i Europa. Den ville vise motstykket til det sleipe og beregnende. Det enkle er et sterkt våpen. Dette kommer Rossellini inn på i sitt essay. Han ville ikke lage en biografi, men ville vise disse tankenes effekt på dem rundt ham. André Bazin er kanskje Frankrikes mest kjente filmkritiker. Her forsvarer han Rossellini som har falt i unåde hos en del italienske filmkritikere som mener han har forlatt neorealismen. Bazin argumenterer for at The Flowers of St.Francis skal plasseres i neorealismen. Han utviser en ydmyk og grundig argumentasjon. Godt hefte.