Roberto Rossellinis War Trilogy

Roberto Rossellinis War Trilogy (Criterion nr. 500)(DVD)

Rome Open City (Criterion nr. 497)(DVD)

1945 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Livet under okkupasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Roma ble okkupert av Tyskland i ni måneder på slutten andre verdenskrig, og romerne strittet imot gjennom sin motstandsbevegelse. Gestapo og SS tar i bruk grusomme metoder for å slå ned motstanden. Rome Open City viser et realistisk bilde av livet under okkupasjonen.

Nivå 2 (med spoilers)

En åpen by er et begrep som brukes om en by som ikke skal bombes, på grunn av verdifull arkitektur, kunst eller andre spesielle hensyn. Tittelen her er ironisk, da Roma ble kraftig bombet. I filmen viser Rossellini oss de utbombede bygningene og lite av det vakre Roma.

Det daglige motstandsarbeidet skildres flott i Rome Open City. Mange bidrar på sin måte. Presten bringer penger fra en motstandscelle til en annen. Pengene blir hentet på et trykkeri som har bundet inn pengene til en bok, slik at det vil vekke mindre oppsikt å bære på. Kun prester og leger kan være ute etter portforbud. Grupper av barn driver motstandskamp på sin måte. De utfører sabotasje og sprengninger. Det er slående å se hvordan de adopterer de voksnes handlinger og holdninger. De diskriminerer kvinner på samme måte som de hører fra de voksne. Rossellini kan ikke dy seg for å vise at de allikevel er barn. Etter endt sabotasjeoppdrag om natten, får alle juling når de kommer hjem etter å ha rekt ute hele natten…

Manfredi er den typiske aktive kommunisten fra 30-tallet i Europa. Etter å ha slåss mot Franco og fascismen i Spania, returnerer han til Italia for å bidra i kampen mot de tyske nazistene. Pina er husmoren som er forlovet med en motstandsmann og også bidrar i det skjulte. Hennes død i filmen er et av de mest ikoniske bildene i italiensk filmhistorie. Rossellini skildrer også gråsonen, med kollaboratørene som i filmen hovedsakelig er kvinner som pleier omgang med tyske soldater. Marina skal oppleve et sjokk når hun på slutten ser en torturert Manfredi og innser hva hennes handlinger har ført til. Måten torturen formidles på representerte et skille i italiensk film. Den var mer direkte enn hva som hadde vært vanlig, og selv om mye foregår off-screen er den voldsom for publikum. Og resultatet vises i all sin gru, sammen med bilder av redskapene og korte glimt av selve torturen.

Svartebørsmarkedet er en viktig kilde til å få tak i varer man trenger. Alle er involvert, selv politiet som må samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hvis en baker er grådig eller holder tilbake varer, ble det fort opptøyer. Da ranes hele bakeriet. I krigstid er det en annet sett med verdier som gjør seg gjeldende.

Gestapohovedkvarteret har en meget spesiell planløsning. En stor salong hvor soldatene slapper av og drikker, har dør inn til kontoret til kommandant Bergmann. På den andre siden av kontoret er døren inn til torturrommet. Slik kan Bergmann gå fra torturen til salongen i løpet av 5 meter, og nyte en drink midt i torturen. Skrikene fra torturrommet høres godt på kontoret. Det er disse scenene som viser Bergmann som en karrikatur på den tyske nazisten, kanskje som en inspirasjon for Herr Otto Flick i TV-serien ’Allo ’Allo.

Italiensk neorealisme, som mange mener Rome Open City er en pioner for, skildret dagliglivet ekstremt realistisk. Retningen står i sterk kontrast til fascistisk film som ble kalt hvit telefon film, hvor kvinner lå henslengt på sofaen og ringte sine elskere. Mussolinis sønn, Vittorio Mussolini var leder for filmindustrien i Italia før krigen og Rossellini laget sine første filmer i samarbeid med Vittorio. Da laget han meget anti-kommunistiske filmer. Kanskje er det grunnen til at Rome Open City blir en kommunistvennlig film, og det lite flatterende bildet av fascistene filmen formidler.

Det er en del problematiske sider ved det Rome Open City formidler, sett fra den moderne tilskuers side. Det første er den karikerte måten å skildre de gode og de onde på. Nazistene er gjennomført onde, og kommandant Bergmann er ganske så unyansert fremstilt. Når det er sagt, kan man jo ikke se bort fra at ondskapen tar over et menneske i en situasjon hvor det finnes så få korrigerende faktorer. Enda mer problematisk er filmens kobling av homofili og ondskap. Det blir gjort konsekvent i Rome Open City. Både Bergmann og hans sekretær Ingrid er tydelig homofile og skildres som fullstendig uten empati og veldig sadistiske. Filmen føyer seg inn i en tradisjon som skildret avvikende seksuell legning slik. På denne tiden var homofili meget kontroversielt i Italia, og er det for så vidt ennå.

På slutten av filmen velsigner den katolske presten Don Pietro den døde kommunisten og ateisten Manfredi før han fordømmer fascistene. En allianse mellom krigens usannsynlige våpenbrødre. Senere skulle disse igjen bli fiender, kommunismen og den katolske kirken.

Lyd og bilde

Vel, i forhold til en tidligere versjon jeg hadde av filmen er denne en åpenbaring. Her får man jammen all dialogen tekstet også, i stedet for en tredjedel. Bildet er i 1.33:1 og meget godt, spesielt ut fra forutsetningene. Laget mens det fremdeles var krig i Italia, med dårlig tilgang på filmruller, har det blitt hevdet at Criterionutgaven at Rome Open City kanskje ser bedre ut enn Rossellini selv noen gang har sett den. Lyden har også blitt pusset opp, med et minimum av støy på lydsporet. Dette er filmhistorie, og Criterion har gjort en formidabel jobb med å bevare filmen for ettertiden.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Filmen ble laget rett etter Romas frigjøring, og ble vist på den aller første Cannes-festivalen.

Audio commentary featuring film scholar Peter Bondanella: Dette kommentatorsporet ble tatt opp i 1995, i forbindelse med Criterions laserdiscutgivelse. Det er et opplysende spor av en kunnskapsrik person. Vel verdt tiden.

Once Upon a Time . . . “Rome Open City,” a 2006 documentary on the making of this historic film, featuring rare archival material and footage of Anna Magnani, Federico Fellini, Ingrid Bergman, and many others: Denne dokumentaren er på en snau halvtime. Gamle, slitte opptak av Rossellini viser oss bilder fra innspillingen. Selv forteller han at det ble sett på som uhørt og umulig å gjennomføre  filming på location. Men i denne filmen gjorde han det. Mussolini ville, i motsetning til Hitler og Stalin, utfordre Hollywood på underholdningsfilm. Sønnen var sjef for filmindustrien i Italia. Ingrid Bergman skrev brev til Rossellini og ba om rolle i hans filmer. Dette endte jo i et skandaleforhold. Men tre barn ble resultatet, blant annet Isabella Rossellini. Hennes far ville ikke at hun skulle bli skuespillerinne, men hun ble det allikevel. Fint for filmelskere over hele verden.

New video interviews with Rossellini scholar Adriano Aprà: Robertor Rossellini mislikte at Rome Open City alltid ble løftet frem som hans beste film. Selv syntes han den var for tradisjonell. Han brukte skuespillere i andre roller enn de vanligvis spilte. Presten (Aldo Fabrizi) var egentlig komedieskuespiller og Major Bergmann ble spilt av en sanger. Og ja, han var homofil i virkeligheten. Intervjuet varer i 12 minutter.

Rossellini and the City, a new visual essay by film scholar Mark Shiel (Italian Neorealism: Rebuilding the Cinematic City) on Rossellini’s use of the urban landscape in the war trilogy: Hvor du enn snur deg i Roma vil du se flott arkitektur og statuer. Rossellini valgte bort alt dette, og valgte dermed å tone det vakre ned. Nesten utrolig at han fikk det til. Shiel viser oss eksempler på dette i denne 25 minutter lange dokumentaren.

New video interview with film critic and Rossellini friend Father Virgilio Fantuzzi, who discusses the filmmaker and the role of religion in Rome Open City: Spennende rolle som filmkritiker og prest. Han forsøker å analysere filmen ut fra en religiøs vinkling og viser oss dermed tolkninger som vi ikke så lett hadde kommet på selv. Som venn av Rossellini har han en oppfatning av at han var troende selv om det ble bestemt benektet av hovedpersonen selv. Fantuzzi mener at kjernen i Rome Open City er kampen mellom engelen (Pietro) og djevelen (Bergmann) om mennesket. De andre episodene fyller egentlig bare ut denne primære konflikten. Religion er ofte kjernen i Rossellinis filmer. Positurer henspiller tankene på bibelske situasjoner, som måten fader Pietro løfter opp Pina fra gaten da hun har blitt skutt.

 

Paisan (Criterion nr. 498)(DVD)

1946 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

En nesten tapt skatt

Nivå 1 (uten spoilers)

I Paisan følger vi i seks avsnitt frigjøringen av Italia på slutten av 2. verdenskrig, fra de allierte går i land i Sicilia til de kommer seg helt nord i Italia. Hvert avsnitt har sin egen, unike vinkling.

Nivå 2 (med spoilers)

Hovedtemaet som går gjennom Paisan som en rød tråd er kommunikasjon og muligheten for dialog. Vi får se mange eksempler på at de involverte ikke snakker samme språk og det leder til vanskeligheter og misforståelser. I det første segmentet ser vi at den italienske kvinnens offer i kampen mot tyskerne blir misforstått som at hun har drept en amerikansk soldat. Uten språkets hjelp blir italienerne enkelt satt i bås som simple tyver og horer. Filmens struktur, i tillegg til å vise den historiske invasjonens rute, er også lik frihetskjemperen Garibaldis rute fra 1860. Slik får filmen en ekstra klangbunn.

Segment 1 handler om en amerikansk patrulje som prøver å finne tyskere i området. Den italienske befolkningen må prøve å forholde seg til en ny fremmed militær tilstedeværelse. Store språkproblemer fører til slutt til en tragisk slutt.

Segment 2 foregår i Napoli med gatebarn i hovedrollen. De lever av tyveri og bondefanging av amerikanske soldater. Den svarte soldaten Joe er full og slår følge med en av guttene. Gutten advarer ham om at hvis han sovner der på ruinhaugen vil gutten stjele støvlene hans. Og det gjør han. Senere møtes de igjen, nå er Joe edru og i MP-uniform. Han tar gutten for seg, men da han ser guttens livsvilkår forlater han hele situasjonen. Antagelig minnet den ham om ghettolivet i USA.

Segment 3 dreier seg om Romas jenter og forholdet til de amerikanske soldatene. En soldat blir plukket opp av en jente. De er begge desillusjonerte og han forteller henne om den flotte jenta han ble kjent med i Roma for seks måneder siden. Hun var uskyldig og vakker, og de ble forelsket i hverandre. Han er for full til å forstå at hun er den samme jenta han er sammen med nå. De snakker samme språk, men han hører ikke virkelig etter når hun snakker.

Segment 4 tar for seg kampene rundt Firenze. Tyske snikskyttere er hovedmotstanderen for partisanene. En partisan og en britisk sykesøster strever for å komme seg tilbake til byen for å finne sine kjære. Han leter etter sin familie mens hun leter etter Lupo, partisanlederen som er hennes kjæreste. En døende partisan forteller henne at Lupo er død, uten å vite at hun er kjæresten hans.

Segment 5 foregår i et kloster i Nord-Italia. Tre amerikanske kapellaner i hæren vil overnatte i klosteret. En protestant, en jøde og en katolikk. Når munkene finner ut at en protestant og spesielt en jøde er til stede, blir de opprørt. De bebreider katolikken for ikke å ha forsøkt å rettlede de to andre til den rette tro. Svak italiensk og ikke-eksisterende engelsk er språkbarriere mellom de to gruppene. Men de når en felles plattform til slutt.

Segment 6 forteller om en massakre av partisaner, briter og amerikanere i Po Valley i nord-Italia. Kampene foregår i et elveområde som blant annet Antonioni har brukt i filmene sine. Lave robåter brukes for å manøvrere rundt, og her vil du se verdens råeste roteknikk.

Lyd og bilde

Dette er en meget spesiell utgivelse. Paisan har så vidt jeg vet aldri vært utgitt på DVD før, pga sin grusomt dårlige forfatning. Men her er den endelig. Før man uttaler seg om kvaliteten på bildet bør man vite følgende: Paisan var en film som egentlig ble sett på som tapt. Råmaterialet var i for dårlig stand til at man trodde at det kunne berges. Criterion har manuelt rettet opp over 250 000 flekker, risp og skader på filmen. Med det i bakhodet vil jeg si at filmen, selv om den har en del skader, er i bemerkelsesverdig god stand. Bildet er bedre enn på en vanlig, rimelig DVD-utgivelse. Lyden er OK.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Som med Rome Open City har Rossellini en liten introduksjon til filmen på tre minutter. Filmen følger de alliertes rute etter at de går i land på Sicilia, fra sør til nord. Filmen er bygget på historier og nyheter, og er en blanding av fakta og fiksjon. Den floppet i Italia, men ble godt tatt i mot i Frankrike og senere resten av verden. Slik som Rome Open City.

New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Nazistene er stort sett borte, men frigjøringshæren er til stede, i form av amerikanere og briter. Paisan betyr noen fra samme by som deg selv. Etter den internasjonale suksessen med Rome Open City fikk Rossellini et større budsjett og filmet denne gangen med ny Kodakfilm fra USA. Albert Hayes var også med på manusarbeidet, som Klaus Mann var, sønn av Thomas Mann.

Excerpts from rarely seen videotaped discussions Rossellini had in 1970 with faculty and students at Rice University about his craft: En Rossellini i godt humør forteller om filmene sine med mye humor. Til stede er professorer og studenter. Hans engelsk er god, og avansert nok til at han klarer å holde høyt nivå i diskusjonen. Vi vet fra før at han behersker fransk også. Han forteller at Roma-segmentet var det han er mest misfornøyd med. Diskusjonen varer i 13 minutter.

Into the Future, a new visual essay about the War Trilogy by film scholar Tag Gallagher: Gallagher har en lavmælt stil, som kler bildene vi ser godt. Han tar for seg mye av den historiske bakgrunnen i Italia og også bakgrunnen for filmens opprinnelse. Italienerne ble bombet i tre år av amerikanerne, så ble de frigjøringshæren. Dette kan føre til konflikter i og med at mange har mistet familiemedlemmer i amerikanske bombetokt. Gallagher går igjennom hele War Trilogy på en utmerket måte.

 

Germany Year Zero (Criterion nr. 499)(DVD)

1948 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Offerlam for en ny tid

Nivå 1 (uten spoilers)

Berlin rett etter andre verdenskrig. Byen er utbombet og innbyggerne sliter fryktelig med å klare seg. 12 år gamle Edmund blir familiens hovedforsørger på grunn av en syk far, en feig bror som skjuler seg hjemme og en søster som heller ikke er med å dra lasset.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan godt tenke på Oliver Twist når man ser Germany Year Zero. Begge filmene handler om barn som blir alt for tidlig voksne, og går glipp av barndommen. De kan aldri leke, men har de voksnes plikter og ansvar. Edmund har fått en alt for stort byrde plassert på sine unge skuldre. Han er for ung til å jobbe, men lyver på alderen. Man trengte arbeidstillatelse for å kunne arbeide. Han er en overlever som alltid har blikket for ressurser han kan nyttegjøre seg. Ser han kull falle av en lastebil stjeler han det straks. Når en menneskemengde kaster seg over en død hest på gaten, er han straks der for å få tak i kjøtt.

Faren er dødssyk og er som han selv sier en belastning for husholdningen, og kan selvfølgelig ikke bidra med noe. Broren Karl Heinz var involvert i de siste kampene i byen på tysk side, antageligvis i et SS-regiment. Han tør ikke gå ut av huset av frykt for å bli anholdt, men blir underholdt av Edmunds harde arbeid. Vi får et inntrykk av at han i stor grad er en snylter. Familier ble plassert trangt sammen i bygårder på grunn av ekstrem plassmangel, og det er store gnisninger i gården. Lederen i bygården er kald og hensynsløs.

Filmen følger Edmund i det store og hele. Hans manøvrering i den utbombede byen som han kjenner som sin egen bukselomme skildres brutalt, hvor menneskelige rovdyr er en fare for et barn som når alt kommer til alt er nettopp det. Han blir lurt av voksne i byttehandler. Tillitspersoner som hans gamle lærer viser seg å være en pedofil, selv om Edmund ikke ser ut til å forstå det. For Edmund er han en støtte i en uoversiktlig og forvirrende verden. Edmund tar lærerens utsagn om at faren er for svak for denne verden altfor bokstavelig. Han forgifter ham og blir fordømt av læreren, som får panikk for å bli involvert. Læreren og Edmunds far sto på hver sin side under krigen, da læreren var nazist.

Fordømmelsen fra en tillitsperson som læreren ser ut til å være dråpen som fyller Edmunds eget giftbeger. Moralsk forvirret ser vi nå frempekene tidligere i filmen nå sitt klimaks. Vi har sett en lekepistol bli rettet mot Edmunds egen panne. Han har løpt mot vinduet i desperasjon. Trangen til å hoppe har ligget latent. Edmund har startet sin nedstigning til Helvete, som kulminerer med selvmordet. Berlin etter krigen er intet sted for et barn. Germany Year Zero er en naturlig avslutning på en triologi som viser oss naziokkupasjonen av Roma, den allierte frigjøringen og nå til sist hvordan konsekvensene ble for herrefolket selv.

Germany Year Zero er en sterk avslutning på en sterk trio med filmer. Den er en film som vil forbli i minnet lenge og som har inspirert mange filmskapere. En naken film som gjør deg litt klokere. For man tvinges til å se tragedien som andre verdenskrig var, ikke bare for de som var offer for nazistenes ugjerninger, men også hvordan Hitler brakte ulykke over sitt eget folk. Vi er alle kun mennesker og Edmund hadde ingen skyld i det som formet hans korte liv, om han var aldri så tysk. På en måte blir Edmund offerlammet for at Tyskland skal kunne starte på nytt…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Vi har å gjøre med et gammelt og røft bilde. En stor innsats er lagt ned i restaureringen av bildet, og dette er antagelig det beste vi vil se Germany Year Zero noen gang. Når det er sagt, kan vi ikke stikke under en stol at det er noen skader og ustabilitet i bildet. Det er heller ikke veldig skarpt. Men allikevel er jeg godt fornøyd, bakgrunnen for filmen tatt i betraktning. Lyden gjør jobben, men har litt sus og støy.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Rossellini kom til Berlin 9 måneder etter krigen var ferdig. Da hadde en jøde allerede åpnet en butikk der. Et tydeligere tegn på tysk nederlag kan man vanskelig tenke seg.

The Italian release opening credits and voice-over prologue: Begynnelsen på filmen vises her med italienske fortekster og italiensk fortellerstemme.

Roberto Rossellini, a 2001 documentary by Carlo Lizzani, assistant director on Germany Year Zero, tracing Rossellini’s career through archival footage and interviews with family members and collaborators, with tributes by filmmakers François Truffaut and Martin Scorsese: Denne dokumentaren på 65 minutter kartlegger Rossellinis filmkarriere. Det er morsomt å se glimt fra tidlige og antagelig sjeldne Rossellinifilmer. Vi får høre at han hadde affærer med både Anna Magnani og Ingrid Bergmann. Mannen som spilte gutten som stjal støvlene til den svarte soldaten Joe i Paisan dukker opp. Han levde som gutten i filmen på den tiden. Rossellini ble angrepet både i USA og Italia som person, og hadde til slutt lyst til å bli fransk statsborger.

Letters from the Front: Carlo Lizzani on “Germany Year Zero,” a podium discussion with Lizzani from the 1987 Tutto Rossellini conference: Denne noe spesielle diskusjonen på 23 minutter består stort sett av høytlesing av Lizzanis brev fra innspillingen av Germany Year Zero. Han var den eneste italieneren i filmstaben. Noe morsomt dukker opp, men det blir også litt kjedelig.

New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Aprá har en god tolkning av filmen hvor han legger vekt på Edmunds rolle. Filmen er dedisert til minnet om Romano, Rossellinis døde sønn, og Edmund kan minne om ham utseendemessig. Spesielt det at Edmund befrir seg fra de onde omgivelsene ved å begå en ond handling som å drepe faren er tankevekkende. Edmund føles som et spøkelse som vandrer gjennom en verden av spøkelser. Videointervjuet er på 13 minutter.

Italian directors Paolo and Vittorio Taviani (Padre padrone) discussing the profound influence Rossellini’s films have had on them: Disse regissørene var veldig unge da de så Germany Year Zero og filmen gjorde et stort inntrykk på dem. De påpeker at filmen er lys og at ingenting skjules. Kort diskusjon på åtte minutter. Tavianibrødrene har blant annet regissert Padre Padrone.

Roberto and Roswitha, a new illustrated essay by film scholar Thomas Meder on Rossellini’s relationship with his mistress Roswitha Schmidt: Et lite essay som føles noe unødvendig. Vi får kjennskap til Rossellinis forhold til hans elskerinne Roswitha Schmidt. Kun tekst og bilder.

Bok: Rossellinis War Trilogy kommer i en nydelig pappboks, som i tillegg til de tre filmene i hvert sitt pappcover, og inneholder en 45 siders bok. Hver av filmene har et eget essay, i tillegg til generelle essay om Rossellinis filmer. Jeg hadde store forventninger til Jonathan Rosenbaums essay om Germany Year Zero, men ble litt skuffet. De andre essayene var av høy klasse. Spesielt Colin MacCabe sitt essay var lærerikt. En nydelig bok.