The Last Picture Show

The Last Picture Show (Criterion nr. 549)(Blu-ray)

1971 – Peter Bogdanovich (svart-hvitt)

Et år i Anarene

Nivå 1 (uten spoilers)

50-tallets småbyliv i USA. Koreakrigen raser, mens lite skjer i Anarene, Texas. Duane og Sonny er i ferd med å bli voksne, med alle omveltninger det innebærer. Jacey er byens mest populære jente og er sammen med Duane. Sam The Lion står bak det meste av aktiviteter i byen. Og det er ikke mye. En aura av kjedsomhet henger over byen. The Last Picture Show skildrer ett år i småbyen Anarene.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Picture Show er på samme tid en oppvekstfilm og en film om USAs overgang fra de små forhold til de store, fra livet som barn til livet som voksen. Tiden for små, støvete Texasbyer er på hell. Snart skal kinoen legges ned, derav tittelen. Sam The Lion driver biljardhallen, kafeen og kinoen. Når han dør, faller det siste fundamentet for byen bort. Den har antageligvis blitt holdt kunstig i live over tid uansett. Jacey har for lenge siden løftet blikket og sett mot horisonten. Duane har hun brukt som springbrett mot en fremtid et annet sted. Duane selv drar til Korea. Bare Sonny av de tre mangler en plan. Han prøver seg på et oppbrudd mot slutten av filmen, men ender opp med en u-sving og kjører tilbake til det trygge livet.

I Norge kommer stort sett alle fra et lite sted, så vi bør ikke ha problemer med å identifisere oss med hovedpersonenes drømmer og kvaler. Tryggheten og det kjente på den ene siden mot selvutvikling og drømmer på den andre. Mennesker som har valgt feil betaler for det nå. Men ingen dømmes i The Last Picture Show. De hadde sine grunner og filmen respekterer at mennesker er forskjellige, med forskjellige ambisjoner. The Last Picture Show har en følelse av uendelighet ved seg. Vi har kommet inn i disse menneskenes liv på dette tidspunktet, og skal forlate dem om et år. Det finnes en mengde slike skjebner der ute, og hver av dem har en tidslinje ved seg. Våre utvalgte befinner seg i akkurat denne tiden, i dette rommet, blant alle disse menneskene. Jeg tror fraværet av ekstern musikk underbygger denne følelsen. All musikk i filmen kommer fra en lydkilde til stede i bildet.

Filmen skildrer små forræderi, drømmer som knuses, gamle forhold som går tom for energi og selvbilder som må justeres. Samtidig viser den oss omtanke for andre, nye drømmer som skapes, nye forhold som etableres og ny selvinnsikt. Gutter slåss, men det blir ingen varige mén. En heisatur til Mexico fører til småsykdom. Å bli dumpet av kjæresten kommer man over til slutt. En ydmykende seksuell debut for Billy trenger heldigvis ikke for dypt inn i sjelslivet. Ingenting som gjøres er så dramatisk at det blir fatalt. Bortsett fra overkjørselen av Billy.

En styrke ved filmen er at de eldre karakterene også får lov til å forklare sine liv og hvorfor det ble som det ble. Det er ikke vanskelig å forestille seg dem som unge og Sonny, Duane og Jacey som eldre. Det smått geniale grepet Bogdanovich gjør er å la Sam The Lion og Lois Farrow (Ellen Burstyn) fortelle om sine erfaringer som yngre. Slik får en ung Sonny se sammenhengen i deres liv som yngre og som eldre. Man har også briljante scener som sekvensen mellom mor og datter når Jacey har hatt et mislykket forhold med morens kjæreste. Alle følelsene som strømmer gjennom Lois da, formidlet gjennom Burstyns eminente skuespill, er ubetalelig. Sinne over datterens forhold til hennes kavaler, omtanken for datterens ve og vel, overraskelsen over affæren, skuffelsen over både datteren og kavaleren, selvmedlidenheten man må anta hun føler. Alt dette formidles i løpet av sekunder. Morsrollen vinner.

Filmteamet dro rundt i sørstatene på leting etter en by som kunne passe til historien deres. Både Bogdanovich og McMurtry var med. Da de rullet inn i Anarenes alter ego sa Bogdanovich at denne byen var perfekt. Dette var byen deres. McMurtry repliserte tørt: ”Det bør det være. Dette er byen jeg vokste opp i”. Så tilfeldigvis er det den virkelighetens Anarene vi ser på skjermen. Dette gir en ekstra dimensjon til opplevelsen.

En annen styrke ved The Last Picture Show er dens episodiske struktur. Det er ikke en tradisjonell historie som fortelles med innlagte spenningstopper og oppbygging. I stedet følger vi forskjellige karakterer i forskjellige situasjoner som til sammen gir oss et sammensatt bilde av hvordan livet foregår i byen og hvordan innbyggerne har det. Jeg synes spesielt at tiden filmen lages (70-tallet) kombinert med tiden som skildres (50-tallet) er en dynamisk kombinasjon. Vi får 70-tallets og New Hollywoods tolkning av en spesiell brytningstid som 50-tallet var presentert på en vellykket måte.

For en enorm filmnerd som Bogdanovich føles det meget passende at han velger å bruke småbyens kino og dens nedleggelse som symbol på overgangen til det moderne Amerika. Den siste filmen som spilles er en John Wayne western, med symbolikken det innehar i nok et lag med symbolikk. Western signaliserer utforsking av grenser, det uutforskede og det bestående. Slik som et Amerika i bevegelse. Bogdanovich er selvlært som regissør og The Last Picture Show har mange minneverdige scener. Jeg synes spesielt han får fram skalaen i småbyen i scenen hvor Sonny kjører langs hovedgaten, utestengt fra Sam The Lions etablissementer på grunn av guttegjengens ydmykelse av Billy. Han ser på kafeen, kinoen og biljardhallen. Samme mann eier alle, Sonny er utestengt fra alle. Flere fritidstilbud er det ikke i Anarene.

Øyeblikket: Jeg må si meg enig med Peter Bogdanovich i at denne avsluttende scenen er essensiell. Dette var scenen han laget filmen for, og det fortalte han produsenten når Schneider ville ofre den for å få filmen under de magiske to timene. Etter å ha ignorert sin eldre elskerinne i flere måneder etter å ha forelsket seg i Jacey, returnerer Sonny til henne på slutten av filmen. Det blir en opprivende scene hvor hun forteller ham om hva hun synes om hans oppførsel og hva det har gjort med henne som kvinne. Bogdanovich nektet å øve inn scenen med henne og å gi henne sjansen til å ta den en gang til. Han ville ha det råe og impulsive og det fikk han til gagns. Kaffekopper flyr og lang frustrasjon slippes fri. Sonny sitter skamfull og tar imot hennes rettferdige harme. Nydelig.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Lyden er god, bildet er litt mer problematisk. Det er aldri superskarpt, men har sine gode scener. Det har også sine elendige scener. På nivå med en god DVD, egentlig.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, one from 1991, featuring Bogdanovich and actors Cybill Shepherd, Randy Quaid, Cloris Leachman, and Frank Marshall; the other from 2009, featuring Bogdanovich: Et av disse kommentatorsporene er overflødig. Det er i det hele tatt for mange repetisjoner når man ser alt materialet. Jeg har hørt Bogdanovich fortelle hans favoritthistorier fra innspillingen fire ganger, en i hver av kommentatorsporene, en gang i dokumentaren og en gang i diskusjonen som følger. Og det er mange historier. Criterion kunne nøyd seg med det eldste kommentatorsporet. Jeg tror ikke noe nytt kommer frem i det nyeste sporet. Når det er sagt, er det helt ok å få med seg det eldste. Mye god informasjon her, og så kan man som vanlig leke leken ’hvor lang tid tar det før Bogdanovich nevner Orson Welles’? Svaret er 5 sekunder, hvis man godtar en indirekte referanse.

“The Last Picture Show”: A Look Back, (1999) and Picture This (1990), documentaries about the making of the film: A Look Back er på en time, men blir lillebroren til Picture This, både i lengde og kvalitet. Som sagt er det en del overlappinger av informasjon, med historien om hvordan Bogdanovich endte opp med å regissere filmen som følger: Han sto i kassakø på et supermarked og så pocketutgaven av boken av Larry McMurtry. Tittelen fascinerte ham, men han forkastet ideen om en film fra Texas. Senere kom Sal Mineo med akkurat den samme boken og anbefalte ham å lage en film basert på den. Så begynte snøballen å rulle. Forfatteren skrev manuset sammen med Bogdanovich. Boken og filmen er basert på virkelig mennesker forfatteren vokste opp med. Filmen blir også spilt inn i den faktiske byen fra boken. I Picture This får vi vite mer om bakgrunnen for Bogdanovich forhold til Cybil Sheperd. Han var sammen med produksjonsdesigner Polly Platt, men innledet et forhold til Sheperd på settet. Platt var profesjonell og fullførte sitt arbeid, vel vitende om affæren.

A Discussion with Filmmaker Peter Bogdanovich, a 2009 Q&A: Bogdanovich utdyper tankene han hadde rundt filmens tilblivelse. Han ser den som klassisk Hollywood, med moderne sexscener. Den var filmet omtrent fullstendig on location. Sekvensen varer i 13 minutter.

Screen tests and location footage: Screentestene består stort sett av mange forskjellige mennesker sittende i en stol etter tur. Location footage består av likegyldige opptak av et vann, noen kuer, et elveleie, noen riksveier og en bensinstasjon. Meningsløst.

Excerpts from a 1972 television interview with director François Truffaut about the New Hollywood: Truffaut er positiv til filmen og New Hollywood-bevegelsen. Han påpeker at alle disse filmene ender fælt. På tide at sexbeskrivelsene ble korrekte, mener han.

Theatrical trailers: Den originale traileren er for lang, og for mye røpes av handlingen. Rerelease-traileren er stilig, med kun tegninger av byen med skuespillerne i tillegg.