Heaven Can Wait

Heaven Can Wait (Criterion nr. 291)(DVD)

1943 – Ernst Lubitsch (farger)

Playboy til det siste

Nivå 1 (uten spoilers)

En gammel mann har avgått ved døden og skal ha sin plass i det hinsidige, i Himmel eller Helvete. Han regner med at Helvete er rett plass for ham og oppsøker Satan for en samtale. Satan finner tid til å høre hvorfor hans rike er det rette for den avdøde.

Nivå 2 (med spoilers)

Henry Van Cleve var skjørtejeger fra han ble født. Han forfører både barnepiker og venninner. Tidlig lærer han at gaver er noe små piker setter pris på, og som kan byttes i ting han setter pris på. Født inn i det velstående borgerskapet med foreldre totalt uten evne til å sette grenser, blir Henry en bortskjemt playboy. Den eneste som forstår hva som skjer er hans bestefar, men han er så sjarmert av barnebarnet at han ikke plages av hans utskeielser. Faren fremstår som ekstremt lite observant. Selv om foreldrene ser behovet for en liten reprimande nå og da, klarer de aldri å fremføre den. I stedet ender det ofte med at de stikker til sønnen nok en bunke med dollar. I hele sitt liv er Henry playboyen som fester og sjekker opp kvinner. På sine gamle dager må sønnen ta på seg ansvaret for å korrigere farens livsførsel. Uten videre hell.

Heaven Can Wait har en lett form, men innholdet er noe mørkere og dypere. Noe som jeg anser som en genistrek og som gir filmen en fullendt og gjennomført kvalitet, er parallellen mellom filmen og Henry. Med det mener jeg at siden Henry er overfladisk og uengasjert i verden rundt, er filmen det også. Henry er tross alt filmens hovedperson. I en film som denne, hvor tidsrammen er 70 år, er det svært vanlig å skildre hva som skjer samtidig i verden rundt. Typiske montasjer av krig, nyvinninger innen teknologi eller politiske taler er det lett å se for seg. Ikke så i Heaven Can Wait. Aldri nevnes omverdenen med et ord, selv om det slettes ikke skortet på dramatiske begivenheter disse 70 årene. Filmen favner for eksempel både første og andre verdenskrig. Men disse begivenhetene har ingen direkte innvirkning på Henry i hans privilegerte posisjon. Som for ytterligere å understreke Henrys ignoranse om verdenen rundt ham ser vi veldig lite reising bli foretatt. Slik blir filmen like trang og lite nysgjerrig som Henrys sinn er det.

Heaven Can Wait er full av det som kalles ”The Lubitsch touch”, nemlig sjarmen og den gode replikken på nøyaktig rette tidspunkt. Denne touchen må han nok dele med manusforfatter Samson Raphaelson. Samarbeidet var så tett av Raphaelson mener at Lubitsch har skrevet noen av hans beste replikker, og at Raphaelson selv er ansvarlig for noe av det som kalles nettopp ”The Lubitsch touch”. Kanskje er scenen beskrevet her et godt eksempel på hva som menes: Henrys bestefar blir med til Kansas for å vinne Martha tilbake. I scenen på Marthas rom instruerer han barnebarnet i hva han bør si. Disse små kommentarene til Henrys ordvalg er morsomme og entusiastisk framlagt. I denne situasjonen lever tydeligvis bestefar Van Cleve gjennom unge Henry siden han selv aldri har flyktet av gårde med en kvinne før.

I slike gamle filmer som var underlagt strenge sensurregler i USA, er det morsomt å legge merke til hvordan filmskaperne omgår regelverket på finurlige måter. Disse reglene gjaldt ikke bare hvordan vold og sex fremsto på film, men også hvilke holdninger som ble kommunisert. Man skulle for eksempel ikke ytre seg for negativt om ekteskapet, men Heaven Can Wait gir vel ikke så mange mennesker lyst til å gifte seg. Hvis man har i bakhodet at et kyss betyr samleie, så ser man også hvor filmen vil med sin beskrivelse av Henry Van Cleve. Han har vært en utro slask i hele sitt liv og anser derfor sine sjanser til å komme til Himmelen som relativt små.

Det er påfallende hvor mye mer karakter og særpreg en romantisk komedie hadde på denne tiden, enn hva tilfellet er i dag. I dag er vel denne sjangeren den mest livløse og intetsigende vi har i filmverdenen. De våget å blande litt mer substans i miksen, og skape understrømmer som kunne være interessante. Kombinert med et vittig og intelligent manus, er dette en film vel verdt en plass i samlingen.

Øyeblikket: Skildringen av det livløse og fiendtlige ekteskapet til herr og fru Strable. De sitter ved hver sin ende av frokostbordet, og hater hverandre så intenst at de ikke en gang kan snakke til hverandre. Deres fargede tjener må overbringe replikkene deres, og gjerne sensurere litt på veien. Han gjør en god jobb og har vel klart å avverge en katastrofe i flere år nå.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt og fint, med sterke farger. Lyden er det verre med. Det er problemer med s-lyder, som gjengis med en skurring. Ellers er dialogen greit gjengitt. Og filmen er hovedsakelig dialog.

Ekstramateriale

New video conversation between film critics Molly Haskell and Andrew Sarris: Disse to snakker kontinuerlig i munnen på hverandre i 24 minutter, men det kommer mye interessant fram allikevel. De mener Lubitsch introduserte sex til Hollywood. Helten ble ikke populær, fordi han blir for problematisk. Slik sett bryter han noe med forestillingen om at pene mennesker er gode mennesker.

Creativity with Bill Moyers: A Portrait of Samson Raphaelson (1982), a 30-minute program exploring the screenwriter’s life and career: I løpet av 29 minutter blir vi litt bedre kjent med en av de store manusforfatterne i Hollywood. I 1982 var han 84 år gammel og skrev fremdeles seks timer hver dag. I tillegg underviste han på Colombia University. Han går ganske grundig inn på sine mange små hemmeligheter i faget. Han angrer tydeligvis sterkt på at han lot egoet sitt komme i veien for videre samarbeid med Lubitsch. Men de laget mange filmer sammen før bruddet.

Audio seminar with Raphaelson and film critic Richard Corliss recorded at the Museum of Modern Art in 1977: Dette lydopptaket dreier seg om manusforfatterens arbeid og opplevelser, og avsluttes med en spørsmålsrunde fra salen. Ok.

Lubitsch home piano recordings: Lubitsch pleide å spille piano på filmsettet og i private sammenhenger, både egne og andres sanger. Fire minutter med klimpring på piano av en filmregissør må vel kun være sjarmerende for de helt spesielt interesserte.

Original theatrical trailer: Familiemedlemmene presenteres etter tur i denne traileren. Morsomt grep.

A new essay by film scholar William Paul: Godt essay av William Paul. Blant mye annet fornuftig, peker han på at filmen spenner over en tidsramme på 70 år. I løpet av denne tiden skjer det store omveltninger i verden og det amerikanske samfunnet, som depresjonene, den spansk-amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig, børskrakket, fascismens fremvekst i Europa, bombingen av Pearl Harbor og andre verdenskrig. Men ingenting nevnes eller refereres til i Heaven Can Wait.