The Music Room

The Music Room (Criterion nr. 573)(Blu-ray)

1958 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Nye og gamle penger

Nivå 1 (uten spoilers)

Den rike landeieren (zamindaren) Roy har blitt akterutseilt i et India som har tatt sine første skritt inn i den moderne verden. Aristokraten har problemer med å forstå at tiden har løpt fra ham, han klynger seg til en formue som ikke lenger er der og et musikkrom som har gitt ham mange gode minner.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film jeg har vært nysgjerrig på helt siden filmkritikeren Roger Ebert beskrev den som en av sine 100 favorittfilmer i ”100 Great Movies”. Etter mange år har jeg den endelig i hånden og den skuffer ikke. Det gjør heller ingenting at det er Criterion som gir den ut i en utsøkt bluray-utgave. Da fikk jeg samtidig en grunn til å skrive om den.

En aldrende aristokrat sitter på taket av palasset sitt, helt isolert bortsett fra tjeneren sin. Han har sverget på aldri å forlate toppetasjen. Han hører musikk i det fjerne og får vite at det er en seremoni på gang i nabolaget. Dette får ham til å tenke på hans egen sønns seremoni, og filmen begir seg inn i et 40 minutter langt tilbakeblikk. Allerede da hadde aristokraten en anstrengt økonomi, men han vil ikke spare på noe når det gjelder sin eneste sønn. Den nyrike Gangali kommer på forretningsbesøk og vil tilegne seg noe av eiendommen til Roy. Her settes filmens hovedtema opp, konflikten mellom ”nye” og ”gamle” penger. Roy er av adel med penger han har arvet gjennom sitt blå blod, mens Gangali er en ”self made man”. Denne konflikten utspilles gjennom musikkrommet, og symboliserer Indias overgang fra ruralt adelssamfunn til moderne industrialisert samfunn. Roy er, som Gangali påpeker, kongen og må gi sin tillatelse. Jeg legger merke til at føringene Roy legger for kommersiell utnyttelse av området er sympatiske og milde. Jeg legger også merke til at han behandler oppkomlingen nedlatende og kunstig uoppmerksomt.

Det samme utspiller seg ved neste besøk, når Gangali inviterer Roy til sitt hus for en konsert. Roy improviserer en løgn og forteller at han selv skal holde konsert den kvelden. Han har strengt tatt ikke råd, og må pantsette familiejuveler for å kunne holde den storslagne konserten i sitt elskede musikkrom. Disse konsertene er vidunderlig iscenesatt, med tilfredse musikkelskere som lytter hengivent til vakker musikk. Den lavmælte stemningen som hersker under konsertene er behagelig, og de små bevegelsene publikum gjør for å følge musikken er fascinerende å legge merke til. Men farer truer. Elven stiger for hvert år og truer Royklanens landområder.

Roys kone tar med seg sønnen og besøker sin mor. Hun vil gjerne ha med Roy, for hun er redd for hva han kan finne på av økonomisk uforstand. Men Roy blir og gjennomfører sin konsert. Han ønsker også at de skal komme tilbake i tide til konserten. I en fantastisk sekvens ser vi tegnene om en forestående katastrofe subtilt formidlet. Stormen raser under konserten, vokalen avsluttes med en illevarslende dirring og et insekt drukner i Roys glass. En uro raser i zamindarens kropp og på utsiden av palasset får han sitt livs verste beskjed. Hans kone og sønn har druknet under overfarten i stormen. Under denne sekvensen spilles det et fantastisk stykke musikk, som har mange likheter med musikken fra Pink Floyds ”The Wall”. Fascinerende på flere måter.

Deretter er vi tilbake i nåtiden, fire år etter. Etter å ha hørt nok et nydelig instrument spille i nabolaget, bestemmer Roy seg for å holde en første konsert på mange år. Musikkrommet vaskes og gjøres klar til en høytidelig tilstelning. Vi som tilskuere får ta del i en fantastisk dans som varer i åtte minutter. Gangali er invitert, men han klarer ikke å ta til seg normene som gjelder. Han framstår som vulgær og selvhevdende. Små detaljer viser oss hvordan de andre tilskuerne reagerer på oppførselen hans. Roy får sin etterlengtede seier når han bryskt hindrer Gangali i å demonstrere sin rikdom, og hevder sin rett som vert til å gi danserinnen tips først. Hans siste eske med familiejuveler er pantsatt og danserinnen mottar en anselig sum.

Øyeblikket: Roy har vunnet et slag, men tapt krigen. Hans siste, spektakulære konsert i musikkrommet har vært en maktdemonstrasjon ovenfor Gangali. Roy er tilfreds og vandrer beruset rundt i sitt flotte musikkrom. Han snakker med seg selv, utbasunerer sin triumf over Gangali og hedrer sine forfedre. Så merker han at alle lysene i lyskronen dør ut, en etter en. Hans tid er ute. Den dirrende musikken bidrar til uhyggelige stemningen. Zamindaren forstår tegnene og de gjør ham utrygg.

Lyd og bilde

The Music Room presenteres i 1.33:1. Lyden er i mono. Lyden er av god kvalitet, som er viktig i en film som denne med så stort fokus på musikk og sang. Bildet har en god del skader i form av hvite striper. Men det kan ikke overskygge at det er en helt utrolig skarphet og dybde i bluray-bildet. Noen av scenene tar nesten pusten fra meg i sin skjønnhet. Selve musikkrommet med sine utsøkte møbler og ornamenter kommer virkelig til sin rett i bluray.

Ekstramateriale

Satyajit Ray (1984), a feature documentary by Shyam Benegal that chronicles Ray’s career through interviews with the filmmaker, family photographs, and extensive clips from his films: Denne dokumentaren er lenger enn selve filmen, to timer og elleve minutter. Den er en glimrende introduksjon til Satyajit Ray. Regissøren øser av sin kunnskap og forteller om oppvekst og oppvåkning når det gjaldt film. Han nevner regissører som har inspirert ham, som Renoir, Lang, Ford og Duvivier. Litt morsomt at han nevner Diary of a Chambermaid som en Renoirfilm, for det er da vitterlig en Bunuelfilm? Gjennom hele dokumentaren svarer Ray saklig og ærlig på alle spørsmål, uten dette behovet som enkelte regissører har med å være vanskelige og kryptiske. Satyajit Ray var med på å danne et filmsamfunn hvor de var kritiske til en del indisk film, for deretter å gå videre til å regissere sin egen film. Slik sett er det paralleller til Cahiers de Cinema, med sin gruppe av filmkritikere som ble regissører (Truffaut, Godard, Chabrol, Rohmer). Pather Pancali var Rays første film. Siden den ble filmet kronologisk i løpet av to år, mener Ray at andre halvdel er vesentlig bedre enn første halvdel. Dette fordi de rett og slett var mer erfarne og dyktigere ettersom tiden gikk. Ray mener han bare kan skrive originalmanus om ting han kjenner til, altså middelklassen i samtidens India. Ellers bruker han romaner som utgangspunkt.

New interviews with Satyajit Ray biographer Andrew Robinson and filmmaker Mira Nair: Intervjuet med Mira Nair, regissøren av Monsoon Wedding, er på 20 minutter. Det er veldig informativt og presist om temaet i filmen. Hun beskriver sine tanker rundt Roys kjærlighet til musikken, og om gamle og nye penger. Andrew Robinson har stor kunnskap om Ray og er en god kilde til innsideinformasjon om den indiske regissøren. Hovedrolleinnehaver Biswas kunne absolutt ingenting om musikk, han var nærmest tonedøv. Umusikalske mennesker har vondt for å kunne vise begeistring over musikk på en troverdig måte, derfor måtte Ray holde slike scener på et minimum. Han måtte også gi tegn til Biswas om når han skulle tromme takten. For Ray selv var musikk enda viktigere enn film.

Excerpt from a 1981 French roundtable discussion with Ray, film critic Michel Ciment, and director Claude Sautet: En kort diskusjon på 10 minutter fra fransk TV. Den franske regissøren Claude Sautet mener at Satyajit Ray introduserte indisk musikk til Frankrike. Ray komponerte selv musikken til sine senere filmer, og brukte Ravi Shankar i fire filmer. En rimelig interessant diskusjon.

A booklet featuring an essay by critic Philip Kemp, a 1963 essay by Ray on the film’s location, and a 1986 interview with the director about the film’s music: Heftet starter med et virkelig strålende essay av Phillip Kemp. Litt beruset av suksessen med Pather Pancali ønsket Ray en kamerakran under innspillingen av The Music Room. Den falt ned og drepte én og skadet én i staben hans. En side i heftet er informasjon om ”Satyajit Ray Preservation Project”, om bevaringen av Rays filmer. Filmene har generelt blitt dårlig tatt vare på. The Music Room ble sendt til London for bevaring, men gikk i vei under en brann der. En kopi av den ble da sendt fra India til Los Angeles, og jeg tror det er denne printen som Criterion har hatt som utgangspunkt. Neste tekst er Ray selv som beskriver hvordan de fant palasset i filmen. De hadde vært på flere bomturer da en gammel mann i en tesalong overhørte samtalen deres. Han hadde et tips om et palass ca 10 mil nordover. De tok sjansen og fant et palass som lå øde og hadde et håpløst aura ved seg. Da de fortalte dette til forfatteren, viste det seg at dette var palasset han hadde hatt i tankene. Han hadde aldri vært der, men hadde modellert historien om Roy etter zamindaren der. Sist i heftet er et intervju med Ray om musikken. Han hevder at det ikke finnes grøssende indisk musikk, så den måtte de skape selv. Ray føler seg ikke spesielt vennligsinnet overfor de gamle føydalherrene, men vet at de ofte brant for musikk og gjorde en stor innsats for indisk musikk.