Kiss Me Deadly

Kiss Me Deadly (Criterion nr. 568)(Blu-ray)

1955 – Robert Aldrich (svart-hvitt)

En Hammer ute av kontroll

Nivå 1 (uten spoilers)

Mike Hammer er lavest på privatdetektivstigen. Han etterforsker skilsmisser. Ingen liker ham, ikke engang han selv. Men det hindrer ham ikke i å prøve og komme til bunns i situasjonen rundt Christinas dødsfall. Det kan være penger å tjene.

Nivå 2 (med spoilers)

Kiss Me Deadly er en knallhard film noir, med en del trekk som kan være ubehagelige og overraskende. Den bryter en del konvensjoner, noe antageligvis grunnet det faktum at manusforfatter og regissør kun tok tittelen fra romanen og vraket resten. Satt en del på spissen, naturligvis. Men dette skaper rom for frihet og en film som kan tillate seg å ende på en totalt uforutsigbar måte. Samtidig problematiserer den sin protagonist til en slik grad at vi ikke aner hvem vi liker i denne filmen. Hvis vi identifiserer oss med Mike Hammer, eller i det minste håper han lykkes, er det virkelig dårlig stilt med sympatiske figurer i filmen.

I det ytre kan man godt si at Kiss Me Deadly er en standard film noir, med forskjellige aktører alle ute etter en McGuffin av noe slag. Det interessante med akkurat denne filmen er Mike Hammer, eller rettere sagt regissør Aldrich sin Mike Hammer. Der hvor forfatter Mickey Spillane skriver om en Mike Hammer som har en vakker kjæreste, velfungerende praksis og en borgervernmentalitet hvor han er jury, dommer og bøddel, velger Aldrich å problematisere karakteren. Forfatter Spillane fremstår som en ultrakonservativ kommunisthater med en del macho tilbøyeligheter. Alt dette projiseres i Mike Hammer. Som en av bøkene om Hammer avsluttes; ”I dag har jeg drept flere mennesker enn jeg har fingre på hendene mine. Men jeg nøt hvert sekund, for de var alle stinkende og lyvende kommunistjævler”. Aldrich anser Mike Hammer som en kynisk fascist og Spillane som en udemokratisk person.

Aldrich sin Mike Hammer er ikke en vellykket privatdetektiv, men en skilsmisse-etterforsker. Han er dermed degradert i forhold til boken, og sees på som en simpel dyneløfter av politifolkene vi møter i filmen. Han fremstår heller ikke som spesielt smart, men på den annen side pleier jeg å synes at privatdetektiver er merkelig snartenkte og intelligente på film. Så enten er han treg, eller så er Kiss Me Deadly mer realistisk og nøktern i så henseende enn andre filmer i sjangeren. En ting er helt sikkert og det er at Hammer i filmen framstår som en brutal mann som nyter å utøve vold. Det ser vi flere ganger, og vi ser også at han ikke har sperrer i forhold til hvem han slår. En gammel mann som ikke er mottagelig for bestikkelser blir slått gjentatte ganger. Mike Hammer er en mann uten moral. Hans eneste moralske kompass er hva som gavner ham selv. Det hører vi ham si flere ganger i filmen; ”Hva får jeg ut av dette”?

Misogynien til Hammer i boka blir forsterket i filmen. Men i filmen må Hammer svare for seg. Det klarer han ikke. Hammer er ikke en velartikulert mann, men en som slår når argumentene tar slutt. I filmen blir han stadig kritisert av kvinner og fortalt hvordan han er. Det Spillane fremstiller som tøft i boken, snur Aldrich på hodet og viser oss for hva det er. Brutalitet, egoisme og sosiale begrensninger. Måten Hammer bruker Velda som byttemiddel mot informasjon er kynisk til grensen av psykopati. Men Velda utfører disse oppdragene, selv om hun tydelig er forelsket i Hammer. Han ser henne bare som et middel for å løse saken, og atspredelse når det passer ham. Men det er allikevel henne han tyr når han blir opprørt. Hammer framstår som anti-intellektuell, han leser ikke og lytter ikke til musikk. Omgivelsene kan være museum eller operaer, referanser peker mot Shakespeare og gresk mytologi, men Hammer vandrer uvitende rundt i dette som en elefant. I ett tilfelle ser vi ham ødelegge kultur, i tråd med sin anti-intellektuelle personlighet. Han knekker en uerstattelig 78-plate som en samler er i besittelse av. Aldrich forstørrer trekkene ved Spillane-bøkenes Hammer i til han blir en perversjon i sin maskulinitet og antikulturelle holdning.

Gabrielle og Christina er antageligvis et lesbisk par. De knyttes sammen gjennom å ha likedan påkledning når vi ser dem første gang. Frakk/slåbrok uten så mye under. Etter hvert som Gabrielle vokser mot rollen som femme fatal ser vi hennes klesdrakt bli sikrere og mer sofistikert. Mot slutten har hun en forretningsmessig drakt, her symboliserende målbevisst og sterk kvinne. 50-tallets USA var selvfølgelig preget av samtidens store tema som var atomkraft/atomvåpen. Genistreken var her å kunne knytte historien opp mot atomtrusselen og dermed skaffe seg en skikkelig McGuffin med uante ringvirkninger. Filmen ble straks mer original enn nok en gangsterfilm.

Øyeblikket: Mike Hammer finner ut at legen som obduserte Christina har en nøkkel som hun svelget. Legen er en uvanlig sleip og ussel mann som forlanger voldsomme summer for nøkkelen. Hammer klemmer hånden hans fast i skrivebordskuffen og presser til legen gir ham nøkkelen. Mens det hele pågår ser vi Hammer utvise en sadistisk glede i mishandlingen. Dette gjør inntrykk fordi det er overraskende å se i en såpass gammel film og i en karakter som skal være publikums mann. Slike scener utfordrer oss som tilskuere og får oss til å delta moralsk mer bevisst.

Lyd og bilde

Bilder er i 1.66:1. Dette er et supert bilde av en meget god film noir. Noen få tilfeller av mindre skarpe scener, ellers er det strålende skarpt og flott i svart-hvitt. Og svart-hvitt filmer på blu-ray er en nytelse når bildet er fint. Lyden er også veldig god.

Ekstramateriale

Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Et godt kommentatorspor som aldri blir stille. De to overlapper fint med informasjon, og vi får høre mye treffende betraktninger. Vi liker ikke Mike Hammer, men han er den eneste helten vi har så vi holder med ham allikevel.

New video tribute from director Alex Cox: Alex Cox er regissøren av Sid And Nancy, Repo Man og Walker. I denne unike introen av den hardeste film noir som finnes, med en helt som ikke kan kalles helt, bygger han opp vår interesse for filmen vi skal se. Flott!

Excerpts from The Long Haul of A. I. Bezzerides, a 2005 documentary on the Kiss Me Deadly screenwriter: Bezzerides omskrev den boka i en fei, siden han foraktet boka. Han så på den som elendig litteratur. Han byttet ut narkotikaen med atomstoffet som ”the big whatsit”. Som han sier: Vi tok tittelen og lot resten ligge. Mickey Spillane likte ikke filmen, og forstår ikke hvorfor de forandret på så mye siden han mente boka er bra. Beviset er ifølge ham at mange kjøpte den. Dette gjentar han ofte i livet sitt, høye salgstall er lik kvalitet. Selv er jeg sterkt fristet til å påstå det motsatte.

Mike Hammer’s Mickey Spillane, a 1998 documentary about the life and work of the author: I en tekst skrevet av Max Collins beskriver Collins hvordan han ble fan av Spillane. Collins har etter Spillanes død skrevet ferdig Spillanes bøker, fem hittil. Collins er stolt over å ha få Spillane til å skifte mening om filmatiseringen av Kiss Me Deadly. Selve dokumentaren er på 40 minutter. Dette er en meget god dokumentar som gir oss et greit kjennskap til en forfatter jeg ikke kjente til fra før. Jeg har alltid ment at krimhistorier gjør seg uendelig bedre på film enn i bokform. Denne krimforfatteren er en kommersiell rev som bevisst unnlot å beskrive detektiv Mike Hammers utseende. Slik håpet han at flere mannlige lesere skulle føle at de var Mike Hammer. En beskrivelse av Hammer som høy og slank ville ha ekskludert alle tykke og lave menn der ute. Ellers skrev han etter mottoet ’det første kapittelet selger boka, det siste selger neste bok’. Han utviser en sterk kommersiell, gammeltestamentlig og antikommunistisk utstråling. Selv var Spillane Jehovas Vitne, men var stolt av å stille opp i ølreklame gjennom et utall år. Her gjentar han sine argumenter om at det som selger er bra. Kanskje like greit at han ikke ser på seg selv som forfatter, men skribent.

Video pieces on the film’s locations: Bunker Hill er et berømt område i Los Angeles. Som ivrig leser av John Fante kjenner jeg til bydelen fra hans bøker. Tidlig 1900 var bydelen rik og populær blant kjendiser og rikfolk. I 1930 var den falleferdig. I Kiss Me Deadly er det mange kjente lokasjoner fra Bunker Hill. Spesielt den lange trappen Mike Hammer må traske opp er unik for Bunker Hill. Filmen klipper sammen steder som ikke nødvendigvis ligger i nærheten av hverandre, ellers er den ganske trofast til omgivelsene. I dag er nesten alt revet. I et lite klipp på to minutter ser vi hvordan det ser ut i dag på de mest berømte stedene fra filmen.

Controversial altered ending: Denne slutten er den første, siden den komplette og planlagte gikk tapt før premieren. Den ble ikke funnet før i 1997.  Den gamle slutter før vi ser at Hammer og Vilma unnslipper brannen.

Theatrical trailer: Traileren har en idiotisk fortellerstemme, men kanskje er den litt ironisk. Om ikke er den latterlig kunstig. Det legges stor vekt på actionaspektet ved filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and a 1955 reprint by director Robert Aldrich: Criterion har virkelig laget en stilsikker utgave denne gangen. Coveret ser ut som et ukeblad, med dramatiske overskrifter og bilder. Heftet er bygget opp over samme lest. Til minste detalj ser det ut som et ukeblad fra 50-tallet. Innholdsfortegnelsen er oversikt over stab og skuespillere. Til og med skrifttypen er autentisk! Imponerende. Hoberman har et riktig så informativt essay om filmen. Han slår fast at Ralph Meeker spilte den sleipeste, dummeste og mest brutale detektiven i amerikansk film. Aldrich mente at Mike Hammer var en kynisk fascist, og at forfatteren Mickey Spillane var en udemokratisk person. Manusforfatter Bezzerides nedgraderte Hammer fra privatdetektiv til skilsmisseetterforsker. Robert Aldrich har en tekst i heftet hvor han forsvarer bruken av vold i filmen, og peker på at siden vold er så fremtredende i vår verden må det være mulig å fremstille det på film. Deler av volden i Kiss Me Deadly er off screen. Vold forandrer seg etter hvilket miljø og hvilken tid den utspiller seg. I dette miljøet er den hard.