Fear And Loathing In Las Vegas

Fear And Loathing In Las Vegas (Criterion nr. 175)(Blu-ray)

1998 – Terry Gilliam (farger)

Først frykt, så avsky

Nivå 1 (uten spoilers)

1971. Raoul Duke og Dr. Gonzo skal dekke Mint 400, et motorsykkelrace i ørkenen utenfor Las Vegas. Det er en fin anledning til å teste de absolutte grensene for hvor mye dop et menneske kan innta i løpet av en helg. De laster bilen full av narkotika og alkohol, og setter kursen mot Las Vegas.

Nivå 2 (med spoilers)

I forbindelse med at jeg skulle skrive om denne filmen, valgte jeg også lese boken på min kjære Kindle. Det er ingen tvil om at filmen er utrolig tro mot boken, det er nesten så boken fungerer som et manus. Det er ikke mange replikkene som ikke sies i filmen, og nesten alt av handling fra den 224 siders boken er inkorporert i filmen.

Denne filmen er så over the top, så karikert, at man føler at man ser på en tegnefilm. Gilliam holder som vanlig ingenting tilbake. Del Toro og Depp gjør kanskje sine beste roller her, begge to. Depp har blitt kritisert for å overdrive portrettet av Thompson, men mennesker som kjenner Thompson godt mener at Depp har truffet blink. En tidligere kjæreste av Hunter Thompson sier at kritikerne av Depps rolletolkning tydeligvis ikke kjenner Thompson godt nok. Depp tilbrakte mye tid sammen med Thompson i forberedelsene til filmen, for å få grep på mimikken og personligheten til forfatteren.

Fear And Loathing In Las Vegas har en trofast skare med fans, og den har absolutt blitt en kultfilm. Den har blitt kritisert for å forherlige narkotika, noe også forfatteren Hunter Thompson har blitt beskyldt for. Det må vel sies at tilhengere av filmen heller ikke har hatt noe spesielle motforestillinger mot bruken av narkotika i filmen. Filmen blir sett på som kul i miljøer hvor man kanskje bruker litt av hvert av forbudte substanser. Spesielt første halvdel (Fear), problematiserer ikke bruken av dop. Tonen er lett, med mange morsomme scener og absurd oppførsel. Og Thompson selv er jo kjent for sitt rimelig ukritiske forbruk av dop. Tim Leary er forresten en mann han ikke har sans for. Thompson føler Leary har et stort ansvar mange ulykkelige skjebner, gjennom sin oppfordring til bruk av LSD på 60-tallet. Thompson fordømmer dette som totalt uansvarlig, så han har tydeligvis et litt nyansert bilde på narkotika.

Andre halvdel av filmen (Loathing), føler jeg problematiserer mer av både misbrukets konsekvenser og samtidens politiske klima. Som Hunter Thompson og produsent Nabulsi insisterer på, er dette også en meget politisk film. Men det er et aspekt ved filmen som jeg skal innrømme kan komme litt i bakgrunnen, og som vil være lettere å få øye på ved neste gjennomsyn.

For dette er også en film om et Amerika som har gått seg vill. Vietnamkrigen raser, Nixon styrer og Las Vegas er et symbol på dekadensen og 60-årenes fallitt. Troen på Den Amerikanske Drømmen ligger i ruiner, tilbake er håpløsheten. Etter hvert som Duke og Dr. Gonzo forsvinner inn i de mest bisarre hallusinasjoner og utilgivelige oppførsel, blir bildene fra Vietnamkrigen på TV hyppigere. Nixon, som Thompson mener symboliserer alt som er galt ved USA, flyter gjennom luften mot en livredd Raoul Duke. Små referanser til Nixon kan dukke opp jevnlig, blant annet når Dr. Gonzo viser seierstegnet til Nixon da han går på flyet. Du vet, lutrygget med armene opp i luften mens han gjør V-tegnet. Gilliam fletter også inn dokumentarklipp, da gjerne av demonstrasjoner eller hippieansamlinger. På samme måte som Altamont Speedway Free Festival markerte slutten på Flower Power og et tiår med peace & love, markerer Fear And Loathing In Las Vegas slutten på den romantiske visjonen om bevissthetsutvidende stoffer. Det er ingenting romantisk igjen når Dr. Gonzo kaster opp i skoa sine og Raoul Duke er på så dårlig tripp at han våkner opp med mikrofon og kassettspiller tapet til kroppen, utstyrt med en firfislehale på et par meter. Men morsomt er det.

Raoul Duke bruker ikke lang tid på å klekke ut en plan for å tjene penger på Lucy, den rabiate religiøse jenta som Dr. Gonzo har foret med dop på hotellrommet. Han ser for seg at de kan leie henne ut til gruppesex med politimennene på seminaret. Til og med Dr. Gonzo blir sjokkert over forslaget, men ikke så sjokkert som Universal som fikk panikk av denne scenen. Men Terry Gilliam hadde final cut på filmen, så det var ingenting de kunne gjøre med det. Når det gjaldt scenen med trafikkpolitimannen som stopper Duke på landeveien, var alle i staben redd for Thompsons reaksjon. Garey Busey hadde i et lyst øyeblikk fått det for seg at det var passende om politimannen spurte Duke om å få et kyss. Gilliam syntes det var en strålende idé, mens Depp og produsenter stilte seg tvilende til om Hunter Thompson ville bli videre begeistret. Spesielt med tanke på replikken som Raoul Duke formulerer i neste scene. Den kan absolutt tolkes som om det skjedde mye der på grusveien som vi ikke vet om. De som har lest boken, vet hva som skjedde…

Når det gjelder sekvensen med Duke og politimannen, er det begått en rimelig stor teknisk blunder der. Ingen av filmstaben så det mens innspillingen foregikk, men Gilliam forteller oss det på kommentatorsporet. Og det er virkelig ganske tydelig, spesielt med tanke på hvor de er. Anyone? Dere kan jo komme med forslag i kommentarfeltet…

Gilliam er for øvrig ikke særlig glad i steder som Las Vegas. Han synes det er stygt der fra før, men han klarer jammen å gjøre det enda mer glorete og usmakelig i filmen. Det var omtrent de eneste gangene han bruker datamaskiner for å utføre spesialeffekter. Fasadene på casinoene kunne kun gjøres med datamaksiner, ellers sverger han til modeller og fysiske effekter. Han stusser også ved at det faktum at Las Vegas nå er blitt mer familievennlig. Som han sier: Hvem vil ta med familien til et slikt sted? Et sted hvor hotellvinduene ikke kan åpnes, fordi det er reell frykt for at gjestene skal begå selvmord?

Produsent og forfatter var bekymret for at Gilliam ikke ville klare å formidle syretrippene på en troverdig måte. Han har erklært at han aldri har prøvd narkotika, men ved hjelp av sin hyperaktive fantasi har han virkelig klart å formidle paranoiastemningen og hallusinasjonene på en imponerende måte. Kvalitetssikring hos venner med et litt mer liberalt forhold til dop, fortalte ham at beskrivelsene var en innertier.

Øyeblikket: En ustabil Dr. Gonzo i hotellheisen, med en eksperimentell dopcoctail innabords, kommer i prat med et kamerateam fra en TV-kanal. I sin sensitive tilstand går ikke Dr. Gonzo av veien for å misforstå det meste. For å forsvare sin ære må han fram med kniven. Heisen stopper og nye gjester skal inn. Hvis de tør da. Synet som møter dem når dørene åpnes er hysterisk morsomt.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1. Dette er referansekvalitet. Eksplosive farger, fin gjengivelse av filmkorn, strålende skarphet og dybde. Depp sine fargerike og mønstrete skjorter har en skarphet som bare må sees. I scenene med sterkt dagslys på veien, framstår bildet aller best. Hudfarge og detaljer i ansiktene er akkurat slik det skal være. Lyden er på sin måte like bra. Det finnes flere lydspor, DTS-HD og 5.1, pluss tre kommentatorspor. Teknisk optimal utgivelse, mye takket være at det er en såpass ny film.

Ekstramateriale

Three audio commentaries: one with Gilliam, one with stars Johnny Depp and Benicio Del Toro and producer Laila Nabulsi, and one with author Hunter S. Thompson: Nok å ta av her. Først ute er regissør Terry Gilliam, som i sedvanlig stil ikke tier stille et sekund og ler nesten hele tiden. Han storkoser seg. Mye informasjon om produksjonen her. Gilliam foretrekker et stort budsjett, men ikke for stort, da det medfører for mye innblanding fra studioer. Produsent Laila Nabulsi, Depp og Del Toro er teamet som har neste kommentatorspor. Nabulsi jobbet i ti år med å få filmen opp og gå. Som man vil legge merke til, er det en del kortvokste mennesker med i filmen. Gilliam har alltid hatt en forkjærlighet for å putte dem inn i filmene sine, og til tider var det mange på settet i forbindelse med audition. Hunter Thompson derimot har et anstrengt forhold til dem av en eller annen grunn. Nok et godt kommentatorspor, med massevis av god informasjon. Det tredje og siste kommentatorsporet består hovedsakelig av Nabulsi og forfatteren Hunter Thompson selv. Thompson kan oppfattes som om han er litt fanget i bildet av seg selv, og spiller til tider en rolle som lever opp til myten som har blitt dannet av ham. Jeg sitter med en følelse av at han forsøker å svare ”kult” på alle spørsmål og hvis oppmerksomheten dreier litt bort fra ham, skriker han ut en hvesende lyd som varer og varer. Det hjelper ikke at Nabulsi føler hun må le av alt han gjør. Men det er absolutt et originalt spor med sin del av bakgrunnsinformasjon. Hunter er faktisk strålende fornøyd med filmen.

Deleted scenes, with optional commentary by Gilliam: Tre slettede scener som absolutt er gode nok til å være med i filmen. Antagelig ble de slettet pga hensynet til flyten i filmen.

Selection of Thompson correspondence, read on camera by Depp: I dette videoklippet på 14 mminutter leser Depp brevvekslingen mellom han og Thompson. Ganske underholdende. Thompson siterer et sted Jean Cocteau: Man må kultivere det publikum ikke vil ha.

Hunter Goes to Hollywood, a short documentary: En elleve minutters minidokumentar, som egentlig er et klipp fra Wayne Ewings dokumentar om Thompson. Her ser vi Thompson ankomme filminnspillingen i forbindelse med scenen han har i filmen. Du la vel merke til den? En ung Raoul Duke er på konsert og stusser når han ser seg selv som en eldre mann sitte ved et bord.

A look at the controversy over the screenwriting credit: Et 17 minutters lydspor om kontroversen rundt hvem som skulle bli kreditert for manuset. Alex Cox skrev et manus før han røk uklar med produsent Nabulsi. Det var mye fram og tilbake med Screenwriters Guild før Gilliam fikk anerkjent sitt manus. I tillegg følger det med en bitteliten kortfilm hvor Gilliam kommer med et spark til nevnte organisasjon.

Profile of Oscar Zeta Acosta, the inspiration for Dr. Gonzo: Acosta var modellen for Dr. Gonzo. Han var en aktivist og advokat som slåss utrettelig for minoriteters rettigheter. En 30 minutters dokumentar viser Acosta lese fra boken sin, The Revolt of the Cockroach People. En brutal historie om en mann som dør i fengsel og obduksjonen som Acosta får presset fram.

Collection of artwork by illustrator Ralph Steadman: Her er det noen virkelig fine bilder av mangeårig Thompsonillustratør Ralph Steadman.

Excerpt from the 1996 Fear and Loathing in Las Vegas recording featuring Jim Jarmusch and Maury Chaykin: En hørespill som iscenesetter en passasje fra boken som ikke kom med i filmen. Greit nok.

BBC documentary from 1978 with Thompson and Steadman: En snever, men meget god dokumentar. Morsomt å se den unge Hunter Thompson. Anbefales.

Storyboards, production designs, stills, and trailer: Gilliam har noen elendige strektegninger som han bruker som storyboard. De bekrefter i det minste at det er ”Reefer Madness” som vises under politiseminaret. Production Designs viser oss noen flotte tegninger. Stillbildene er rimelig uinteressante, synes jeg. Til slutt er det en mengde trailere og TV-spots. De forteller oss at Universal ikke ante hvordan de skulle markedsføre filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and two pieces by Thompson: Hoberman slakter fullstendig Bill Murrays portrett av Hunter Thompson/Raoul Duke i ”Where the Buffalo Roam”. Han synes Depp er en mye bedre Duke. En tapt helg i Las Vegas er en metafor for Amerikas periode i Helvete. Thompson argumenterer i sitt essay for at journalistikk og fiksjon er like sant. De er begge kunstige kategorier. Han oppfant begrepet Gonzojournalistikk, alt noteres og publiseres ukorrigert. Men det er forferdelig vanskelig. Derfor er Fear And Loathing In Las Vegas mislykket Gonzojournalistikk.