The Complete Monterey Pop Festival

The Complete Monterey Pop Festival (Criterion nr. 167)(Blu-ray)

I 1967 gikk Monterey Pop Festival av stabelen i Monterey, California. Band som The Who, Simon & Garfunkel, The Mamas & The Papas, Jimi Hendrix og Otis Redding var på plakaten. Denne boksen fra Criterion inneholder konsertfilmen og store mengder opptak av framførelser som ikke ble med i filmen.

Monterey Pop (Criterion nr. 168)(Blu-ray)

1967 – D.A.Pennebaker (farger)

The Summer of love

Nivå 1 (uten spoilers)

Det startet som en konsertfestival med inngangspenger og betalte band. Så ble det hele en veledighetsfestival med gratis inngang og band som spilte gratis. Artister som Janis Joplin, Jimi Hendrix og Otis Redding fikk sitt definitive gjennombrudd her.

Nivå 2 (med spoilers)

Sommeren 1967 ble for alltid hetende The Summer Of Love, mye på grunn av denne meget vellykkede festivalen i California. En stor kontingent av hippier fra hele USA og spesielt Los Angeles og San Francisco gjorde det hele til en deilig naiv og romantisk affære. Kontrasten til Altamont Speedway Free Festival er slående. Denne ble mer i tråd med det som skulle bli Woodstock et par senere.

Det er nok av store opplevelser på denne festivalen. The Who var et av dem. Janis Joplin som ble ordentlig lagt merke til her for første gang, er en annen. For ikke å snakke om Jefferson Airplane, The Mamas & The Papas og Ravi Shankar. Sistnevnte lagde forresten musikken til tre av Satyajit Rays filmer. Siden dette er en konsertfilm og ikke bare en filmet konsert, er det også mye materiale fra festivalområdet som er inkludert i filmen. Slik får vi innblikk i hvordan det var å være der og ikke minst hvem som var der. Når kameraet sveiper over publikum kan vi plutselig se Jimi Hendrix lytte til Ravi Shankar sammen med kjente Hollywoodskuespillere som Karen Black, om jeg da ikke tar feil.

Øyeblikket: Avslutningen på Ravi Shankars konsert. De tre indiske musikerne laget en uforglemmelig avslutning på en tre timer lang konsert. Et 20 minutters langt parti får publikum til å sitte stille som mus. Når det virkelig tar av er publikum helt i musikernes vold. Ansiktsuttrykket til den vakre jenta med det korte svarte håret når gruppen avslutter låta, er noe av det flotteste jeg har sett. Rett og slett rørende å se hvilken varme publikum øser ut over Ravi Shankar.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Generelt vil jeg si at man får en bluray-effekt i scener med dagslys, mens de konsertene som spilles etter mørkets frembrudd lider av dårlig bilde. Lyden kommer i tre varianter, original stereo / remikset stereo / DTS 5.1. Personlig foretrakk jeg det remiksete stereosporet. Kraftig og god lyd.

Ekstramateriale

Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Det er altså tre forskjellige lydspor inkludert. Opptaket den gangen ble gjort av Wally Heider, som regnes for å være den beste i bransjen den gangen. Allikevel er det litt skader på dette 35 år gamle sporet. Et tekstessay om lydproblematikken følger med. Eddie Kramer forsøkte under restaureringen og remiksingen å skape en følelse av å være tilstede under konserten. Kramer var produsent/tekniker for store band som Led Zeppelin, Kiss, The Beatles, Rolling Stones og Jimi Hendrix. Essayet er proppfullt av tekniske spesifikasjoner og utstyrsbetegnelser. Det remiksete stereosporet som jeg foretrekker er litt høyere i volum enn de andre, men også fyldigere.

Audio commentary by Festival producer Lou Adler and Pennebaker: Jovial og hyggelig samtale som fyller tiden fint, men ikke er av de aller beste. En god del blir gjentatt andre steder på ekstramaterialet.

Video interview with Adler and Pennebaker: Lou Adler var festivalprodusenten og Pennebaker er regissøren av denne filmen. I denne 30 minutter lange samtalen snakker de om Californiascenen på 60-tallet. John Phillips fra The Mamas & The Papas var pådriver for festivalen og jobbet aktivt med den helt til et par dager før hans band skulle på scenen.

Audio interviews with festival producer John Phillips, festival publicist Derek Taylor, and performers Cass Elliot and David Crosby: John Phillips var litt interessant å høre på, ellers var dette rimelig trauste saker. For å få noe spesielt utbytte av dette må man antagelig være blodfan.

Photo-essay by photographer Elaine Mayes: Fotoessayet er på 12 minutter. Her forteller Mayes om hvordan bildene ble tatt og hvordan hun tenkte når det gjaldt motivvalg. Det er også inkludert et stillbildegalleri som er av mindre interesse for meg.

Original theatrical trailer and radio spots: Traileren er en oppramsing av band som var på Monterey Pop Festival, med Janis Joplin som lydbakgrunn. Deretter vises klipp fra konsertene. Fin trailer, med fokus på de rette tingene. Radioreklamen fungerer også bra, den gir deg lyst til å se konsertfilmen.

Monterey Pop Festival scrapbook: Outtakes: I denne bolken på over to timer får vi se mange bra konsertopptredener som ikke fikk plass i filmen. Det betyr ikke at de er dårligere enn de som fikk plass i den endelige konsertfilmen, men ble utelatt på grunn av strukturen i filmen. Her er det mye Janis Joplin, The Who og The Mamas & The Papas. The Who har nok den mest entusiastiske trommeslageren gjennom tidene. Tiny Tim ble filmet backstage med kun lyste fra en lighter som lyskilde. Hans opptreden er en merkelig seanse med klimpring på en slags banjo uten særlig struktur, og skjærende falsettsang.

A booklet featuring essays by critics Michael Lydon, Barney Hoskyns, and Armond White: Michael Lydon har skrevet en veldig nyttig og presis beskrivelse av festivalen. Hør på denne besrivelsen av Hendrix: ”Jimi Hendrix spilte på gitaren sin som en enorm penis, før han brant den, knuste den og skjenket bitene som hellig vann til publikum”. Barney Hoskyns belyser problemene med å organisere festivalen. Mange San Francisco-band mente at festivalen solgte sjela si. Produsent Lou Adler kalte The Grateful Dead for The Ungrateful Dead på grunn av dette. Armond White skriver et kort essay om Pennebaker og filmen han har laget.

 

Jimi Plays Monterey & Shake! Otis At Monterey (Criterion nr. 169)(Blu-ray)

1986 – D.A.Pennebaker og Chris Hegadus (farger)

Jimis triumf

Nivå 1 (uten spoilers)

På denne blurayen er både Jimi Hendrix gjennombruddskonsert og Otis Reddings legendariske konsert på Monterey Pop samlet. To milepæler i musikkhistorien.

Nivå 2 (med spoilers)

Det var stor uenighet mellom Jimi Hendrix og The Who gitarist Pete Townsend om hvem som skulle avslutte konsertkvelden den junikvelden i 1967. Begge var nervøse for å måtte overgå en god opptreden fra den andre. Noen mener at det nærmet seg slagsmål da kron og mynt ble kastet og The Who fikk gå på scenen først. De gjorde alt de kunne for å levere en kanonkonsert og klarte det med glans. Avslutningen inneholdt knusing av gitarer og trommesett før de forlot scenen i tåken fra en røykbombe. Publikum i California hadde aldri sett maken. The Who sørget for at The Jimi Hendrix Experience fikk et meget vanskelig utgangspunkt.

Jimi Hendrix dro fra USA til England som en ukjent musiker, men kom tilbake til Monterey Pop Festival som en av de mest spennende gitaristene i bransjen, med lovord fra Rolling Stones og The Beatles i bagasjen. Han entrer scenen i et fargerikt antrekk, med en rosa fjærboa som kronen på verket. En mann skal være ganske trygg på egen seksualitet for å iføre seg noe slikt, som Charles Shaar Murray tørt konstaterer på kommentatorsporet. Hendrix har brakt med seg sine egne Marshallhøytalere som gir han det ekstra trøkket han trenger og som lar han utnytte feedbackeffekter til fulle. The Who skulle angre på at de ikke gjorde det samme.

I denne legendariske konserten på ca 50 minutter, er Hendrix fullstendig i sin egen klasse. Lekende lett spiller han de vanskeligste partier samtidig som han synger og flørter med publikum. Alt er her; spilling med tennene, spilling med gitaren på ryggen, et uhyre seksuelt ladet kroppsspråk og til slutt den klassiske sekvensen med brenningen av gitaren. Han spiller låter av Bob Dylan og The Troggs og gjør dem til sine egne. Slik varsler han at det er en ny stjerne på himmelen.

Otis Redding var usikker på om hans stil ville passe inn på en rockefestival som Monterey Pop Festival. Så var også flere i apparatet rundt ham. Etter at Jefferson Airplane hadde avsluttet sitt sett med totalt forskjellig stil og publikum, skulle Otis gå på scenen med det samme publikummet. Og han tok dem med storm. Fra åpningssekundene av Shake! forsto alle at de var til stede på noe som skulle bli et spesielt øyeblikk i musikkhistorien. Høydepunkt fulgte høydepunkt og hele konserten ble en stor opplevelse for de som var til stede og for oss som er så heldige å kunne se den nå. Den 20 minutter lange konserten på denne utgivelsen gir oss en fin gjennomgang av repertoaret til Otis Redding.

Øyeblikket: Åpningen på Jimi Plays Monterey har blitt en klassiker i hjemmet vårt. Nesten alle gjestene våre har sett denne sekvensen. Vi ser en murvegg og en mann som går forbi. Deretter setter mannen i gang med å male noe på veggen, totalt improvisert og kaotisk. Før man ser hva det er har man ikke så stor tro på de spredte malingsflekkene. Så ser vi at det er Jimi Hendrix sitt ansikt som dukker opp på veggen, skapt ut av ingenting i løpet av 4 minutter. Virkelig, virkelig et magisk øyeblikk!

Lyd og bilde

Bildet kommer i 1.33:1, som tilfellet er med Monterey Pop. Bildet er ikke spesielt bra, liten grunn bildemessig å gi denne ut på blu-ray. Mye av skylden må legges på de mørke opptakene. Både Jimi Hendrix og Otis Redding avsluttet sine respektive kvelder og dermed var det mørkt. Så ikke forvent så mye fra bildet. Derimot er lyden av strålende kvalitet, enten stereo eller 5.1.

Ekstramateriale

Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Lyden er virkelig flott, dynamisk og uten forstyrrelser. Topp klasse!

Audio commentary by music critic and historian Charles Shaar Murray: Dette er et av de beste kommentatorspor jeg har hørt, og det på en konsertfilm! Fantastisk morsomt og informativt om hele Jimi Hendrix-sirkuset. I tillegg har Murray mye musikkunnskap og kan fortelle i detalj om hva som er så bra med Hendrix sin gitarteknikk. Hendrix hadde ingen virkelige konkurrenter, han var den overlegent beste gitaristen i verden.

Trailer: Som ventet klipp fra konsertene med Hendrix og Redding. Problemet er fortellerstemmen, som er direkte håpløs, tam og uengasjert.

Video excerpt of Pete Townshend discussing Jimi Hendrix: Townsend og Hendrix ble aldri gode venner, selv om Townsend forgudet Hendrix sin gitarspilling. Mye skyldtes konflikten de hadde på Monterey om hvem som måtte spille sist. Begge ville først for å slippe å overgå den første. Hendrix tapte kron og mynt, og bestemte seg for virkelig å overskygge et intenst The Who-show. Selv i 1987, når dette intervjuet ble gjort, syntes Townsend det var smertefullt å tenke på dette.

Two audio commentaries by music critic and historian Peter Guralnick: the first on Otis Redding’s Monterey performance, song-by-song; the second on Redding before and after Monterey: Litt overlappende informasjon, men stort sett greit. Vi får et innblikk i Reddings korte karriere. Song-by-song sporet er på den kjedelige siden.

Interview with Phil Walden, Redding’s manager from 1959 to 1967: Et virkelig interessant intervju på 19 minutter. Walden er mannen som oppdaget Otis Redding og var manager for ham til Redding døde i 1967. Walden var bare 18 år når de møttes. Vi får litt kjennskap til musikkscenen i sørstatene i løpet av intervjuet.

A booklet featuring an essay by music critic David Fricke: Kort essay om begge stjernene. Otis Redding døde i en flystyrt i desember 1967, bare et halvår etter festivalen. Han var bare 25 år gammel da han spilte på Monterey. Jimi Hendrix døde i 1970.