The Battle of Algiers

The Battle Of Algiers (Criterion nr. 249)(Blu-ray)

1966 – Gillo Pontecorvo (svart-hvitt)

Politisk film på sitt beste

Nivå 1 (uten spoilers)

Frankrike okkuperte Algerie i 1830, og fikk ikke kontroll i landet før i 1871. Midt på 1900-tallet startet FLN motstandskampen som førte til voldsomme krigshandlinger og Algeries løsrivelse i 1962. Criterion har gitt ut en meget omfattende blu-rayutgivelse av spillefilmen The Battle Of Algiers fra 1966 som på en ekstremt realistisk måte viser motstandskampen i hovedstaden. De som tar seg bryet med å se ekstramaterialet på utgivelsen vil få et godt innblikk i denne konflikten.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ingen tid å miste. The Battle Of Algiers starter med tortur, så ingen tilskuere kan ha noen illusjoner om at det er en behagelig underholdningsfilm de skal få se. Ved hjelp av tortur har franskmennene fått opplysninger om Ali la Pointes skjulested i Casbahen, og litt senere har soldatene lokalisert ham. Mens Ali la Pointe sitter bak den falske veggen i leiligheten og to bomber er festet til veggen, begynner tilbakeblikket i filmen. Nå får vi servert historien om FLNs motstandskamp og hendelsene opp til Ali la Pointes endelikt.

National Liberation Front (forkortet FLN på grunn av det franske navnet, Front de libération nationale), oppstår i 1954. De proklamerer straks sin agenda, nemlig kamp mot kolonisering og for et fritt Algerie. Algerie skal styres i tråd med islamske prinsipper og respekt for grunnleggende rettigheter uavhengig av rase og religion.

Saadi Yacef spiller i praksis seg selv i filmen, selv om han her kalles El-hadi Jaffar. Yacef var oberst i FLN og leder for den militære fløyen. Ali la Pointe var, som i filmen, en småkjeltring som avanserte i FLN gjennom en innbitt overbevisning. Skuespilleren er i virkeligheten et menneske med svært mye til felles med småkjeltringen Ali. Opptrinnet rundt Jaffars testing av Ali viser hvor tøff hverdagen var og røffheten FLN måtte oppvise for å forbli trygge og uinfiltrerte. Ali får i oppdrag å utføre et attentat mot en tilfeldig patruljerende politimann. Våpenet får han tildelt sekunder før skuddet skal falle. Ali skyter, men revolveren er ikke ladd. Ali kommer seg unna og har bevist sin vilje og evne til innsats. Jaffar påpeker at den eneste måten å sikre at Ali ikke var infiltratør var å be ham om å drepe en fransk politimann. Franskmennene ville aldri ha ofret en politimann, men de kunne ha ofret en algeirsk overløper.

Den første bomben i Alger blir plassert av franskmenn i Casbahen. Senere skal FLN adoptere metoden og bombeattentatene mot sivile europeere blir deres varemerke. Bombene plasseres ofte av kvinner på caféer og gjør grusom skade. Det er sterkt å se denne filmen etter 22.juli, og det er ikke til å unngå at man må dra paralleller mellom bomben i Oslo og bombene i filmen. Det er også likhetstrekk mellom franskmennenes sinne etter attentatene som retter seg mot uskyldige algeriere, og nordmenns angrep på muslimer i Oslo mens man trodde at islamister sto bak bomben. Mennesker er mennesker og vi reagerer ofte likt uansett hvor i verden vi kommer fra. Regissør Pontecorvo viser oss dette på en uhyre enkel, men elegant måte. Det samme lavmælte musikkstykket spilles da vi ser ofrene etter FLNs cafébomber som da vi ser likene trekkes ut fra Casbahens ruiner. Slik forteller Pontecorvo oss at det er de samme handlingene med de samme konsekvensene, uavhengig av nasjonalitet.

Denne filmen er imponerende på mange forskjellige måter. Noe av det mest slående er realismen. Den har utseendet til en dokumentar, og pleide faktisk å bli vist med en plakat i begynnelsen som opplyste tilskueren om at det ikke fantes et eneste bilde fra nyhetssendinger eller dokumentarer i filmen. Det er nesten ikke til å tro når man ser scenene med opptøyer i gatene, med hundrevis av soldater og sivile gestaltet med trygg hånd av Pontecorvo. Filmteknisk må man også la seg imponere av bombeeksplosjonene som ingen kan identifisere som del av en filminnspilling. Jeg kan ikke forstå annet at det er en reell fare for menneskene som befinner seg ved caféen, men jeg er ingen ekspert på dette.

Algeriske kvinner sminket seg så likt som mulig europeiske kvinner når de skulle plante bombene. Da var det mye mindre sjanse for å bli stoppet i de omfattende sperringene. Nå gled de rett gjennom kontrollen og ble til og med flørtet med av de franske soldatene. Pontecorvo velger å la scenene med forberedelsene til bombeattentatene foregå uten dialog, rett og slett fordi det ikke trengs. Spenningen i filmen er tett og til tider uutholdelig. The Battle Of Algiers er rett og slett et unikt mesterverk. Selv om Pontecorvo befinner seg godt plassert på algerisk side i konflikten, kan man ikke si at han ikke balanserer filmen. Det brukes lang tid på å vise FLNs bombeattentater og hvilke offer det kommer til å få. Kvinnene sitter på caféen etter å ha plassert bomben under stolen og ser seg rundt på menneskene som om 10 minutter kommer til å dø. Både menn, kvinner og barn. Allikevel gjennomfører de det.

Etter at FLNs bombeattentater tiltar i hyppighet, setter Frankrike inn fallskjermjegerne i 10. Divisjon. De får i praksis frie hender til å vinne krigen for Frankrike, med politimyndighet innbakt i mandatet. Oberst Philippe Mathieu leder dem. Han har deltatt i alle væpnede konflikter Frankrike har vært involvert i siden andre verdenskrig. I tillegg var han medlem av motstandsbevegelsen i Frankrike under andre verdenskrig. Oberst Mathieu spilles av den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen, Jean Martin. Mathieu har en enkel og pragmatisk filosofi bak sine handlinger. Hvis man vil beholde Algerie under fransk styre, godtar man alle handlinger som fører til det målet. Ellers gir man Algerie tilbake til algerierne.

Gillo Pontecorvo har ikke laget mange filmer, men har en god del påbegynte. De ble aldri fullført på grunn av Pontecorvos perfeksjonisme eller produsenters innblanding. Det er en skam og et tap for elskere av god, politisk film. En trøst kan være at han har inspirert filmskapere som Costa-Garvas som ga oss Z og Missing, i tillegg til filmskapere som Spike Lee og Oliver Stone.

Øyeblikket: En alkoholiker blir trakassert av en stadig økende gjeng med smågutter som til slutt drar ham ned trappene under en sverm av slag og spark. Jeg sitter med følelsen av at vi ser hans nedstigning til Helvete og at han antagelig kommer til å bli slått i hjel. Grufull scene, som har sin bakgrunn i FLNs moralske opprustning av sin egen befolkning. Alkohol og narkotika var forbudt for den algeriske befolkningen.

Lyd og bilde

1.85:1 er bildeformatet denne gangen. Lyden er i mono. I utgangspunktet var ikke The Battle Of Algiers en film jeg trodde skulle nyte godt av en blu-rayutgivelse, med tanke på den røffe og grove stilen filmen har. Det skulle vise seg å holde stikk. Kun i utendørsscener med godt lys, får man litt blu-rayfølelse. Filmen er godt restaurert og uten noen som helst skader. Lyden er kraftfull og den nydelige, men sparsommelige musikken klinger flott i mine ører.

Ekstramateriale

Gillo Pontecorvo: The Dictatorship of Truth, a documentary narrated by literary critic Edward Said: I løpet av 37 minutter forteller Said om Pontecorvos oppvekst og filmer. Paisan av Rossellini skulle bli vendepunktet i synet på filmens muligheter for den unge jøden. Han vokste opp i Mussolinis fascistiske Italia og ble senere kommunist, men forlot partiet etter Sovjets invasjoner i Øst-Europa. Pontecorvo er en regissør som er meget opptatt av musikk, så han og Ennio Morricone laget musikken i fellesskap. Said forteller også at Marlon Brando og Pontecorvo kranglet voldsomt under innspillingen av Burn! og at Pontecorvo kanskje hadde letter for å forholde seg til amatørskuespillere. Dette er en av mange fantastisk gode dokumentarer på denne utgivelsen.

Marxist Poetry: The Making of “The Battle of Algiers,” a documentary featuring interviews with Pontecorvo, Gatti, composer Ennio Morricone, and others: Nok en lang dokumentar, denne er på 51 minutter. Pauline Kaal var meget begeistret for filmen da den kom ut og mente at Pontecorvo var en farlig type marxist, da han var en marxistisk poet. Saadi Yacef var produsent for filmen og Franco Solinas skrev det sterkt politiske manuset, en type manus som han skulle fortsette med i årene fremover. Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Jean Martin som spiller oberst Mathieu. Privat var han venstresidemann som mislikte militæret og soldater. Det forhindret han ikke i å gjøre en god figur som oberst.

Interviews with Spike Lee, Mira Nair, Julian Schnabel, Steven Soderbergh, and Oliver Stone on the film’s influence, style, and importance: I en unison hyllest til The Battle Of Algiers gjennom 17 minutter, får vi høre hva disse regissørene føler er så spesielt med denne filmen. Det er slett ikke så kjedelig som det kan høres ut til. Velreflekterte betraktninger og personlige tanker blir formidlet til oss. Mira Nair sier at dette er den eneste filmen i verden hun skulle ønske hun hadde laget selv. Soderberg påpeker at han har brukt ting fra denne filmen i hans egen film Traffic.

Remembering History, a documentary reconstructing the Algerian experience of the battle for independence: The Battle Of Algiers er en rekonstruksjon av hendelser som skjedde bare tre år tidligere. Oberst i FLN, Saadi Yacef sier at Pontecorvo bare beskrev det han utførte under okkupasjonen. Historiker Alistair Horne har meget interessante betraktninger om terrorisme og kampen for å vinne majoriteten av befolkningen over til sin side. Kampene eskalerte etter den fransk-østerrikske krigen i 1870. I motsetning til Marokko og Tunisia var ikke Algerie en koloni, men ble innlemmet i Frankrike som en provins. Nesten en million europeere bodde i Algerie, flesteparten i hovedstaden Alger. Der var det områder som var forbudt for arabere å ferdes. De beste strendene var utilgjengelige for dem, og araberne måtte ta til takke med steinstrender. 8 mai 1945 feiret verden nazismens nederlag. I Setef og Guelma demonstrerte algeriere for å få rettigheter de mente å ha fortjent etter sin innsats i 2.verdenskrig. Det endte med massakrer hvor 45000 algeriere døde.

“États d’armes,” a documentary excerpt featuring senior French military officers recalling the use of torture and execution to combat the Algerian rebellion: Dette dokumentarutdraget er på 28 minutter. Frankrike brukte tortur i stor grad i Algerie. Her diskuteres fordeler og ulemper ved bruk av tortur, i tillegg til de selvfølgelige etiske problemstillingene. Bruken av tortur var så utstrakt og så grov, at garvede offiserer sa opp og dro tilbake til Frankrike. Som flere sier i dokumentaren: Vi brukte de samme metodene som Gestapo brukte på meg i Nancy for 14 år siden. Myndighetene nektet offisielt for bruken av tortur, men uoffisielt oppmuntret og roste de soldatene.

“The Battle of Algiers”: A Case Study, a video piece featuring U.S. counterterrorism experts: Denne samtalen mellom en ABCNews-journalist, en CIA-ekspert og en anti-terror ekspert varer i 25 minutter. En fantastisk interessant samtale som plasserer The Battle Of Algiers inn i en militærhistorisk kontekst. Ekspertene er enige om at Al-Qaida må ha sett filmen, og PLO og Black Panthers har bekreftet at de brukte denne filmen i opplæring av medlemmer. Cellestrukturen er også felles mellom Al-Qaida og FLN. Pentagon har brukt filmen i opplæringsøyemed, senest i forbindelse med invasjonen i Irak. Den er en lærebok i terrorangrep, motstandskamp og terroristmentalitet. Når det gjelder gevinsten av tortur, ender ekspertene på et ståsted om at det ikke er hensiktsmessig. For det første blir soldater opplært til å prate på en spesiell måte under tortur, som gjør avhøret vanskelig. For det andre gjør bruken av tortur noe med avhøreren som er vanskelig å reversere. Man havner et sted man ikke vil være som individ eller nasjon.

Gillo Pontecorvo’s Return to Algiers, a documentary in which the filmmaker revisits the country after three decades of independence: I 1992 reiste Pontecorvo tilbake til Algerie for å bevitne forandringene siden han var der sist. Denne dokumentaren på 58 minutter viser oss et Algerie preget av to sider, en fundamentalistisk islamsk bevegelse og en mer moderne bevegelse som krever demokrati. Pontecorvo ble ikke tatt godt imot av de islamske fundamentalistene som nektet ham å filme. Senere hjelper avisoppslag ham til å få mer tilgang. Italienere er populære i Algerie, og mange husker filmen hans på en positiv måte. De får filme inne i casbah, som er en by inne i byen. Dette er et sterkt område for FIS, som er den islamske bevegelsens parti. Pontecorvo erkjenner at han har sett en del utslag av fundamentalisme innen islam, men er veldig tydelig på at man aldri må sette likhetstegn mellom islam og intoleranse. Da har man misforstått totalt. TV-programmet virker i utgangspunktet meget islamkritisk og negativt. Pontecorvo balanserer dette i en viss grad.

Production gallery: Bilder fra innspillingen på gaten i Alger. Spennende bilder fra eksotiske lokasjoner.

Theatrical and rerelease trailers: Den originale traileren er litt lang (4 min), men er god. Rereleasetraileren er noe slanket og da fungerer den bedre. Den legger vekt på priser filmen har vunnet, gode kritikker og faktaopplysninger. Jeg kan ikke forstå at noen ikke skulle ønske å se denne filmen etter slike trailere.

A booklet featuring an essay by film scholar Peter Matthews, excerpts from Algeria’s National Liberation Front leader Saadi Yacef’s original account of his arrest, excerpts from the film’s screenplay, a reprinted interview with cowriter Franco Solinas, and biographical sketches of key figures in the French-Algerian War: Matthews har skrevet et oppsummerende og fint essay om filmens tilblivelse og filmskapernes valg av fremgangsmåte. Yacef skriver i sine memoarer om tiden i fengsel, som har blitt oversatt her. Heftets mest lærerike og interessante tekst er intervjuet med manusforfatter Franco Solinas. Som marxist og ytterst politisk aktiv, er det et tydelig og ærlig intervju han bidrar til. Han har et velreflektert forhold til krig og hvilke løsninger han ville bruke i arbeidet med manuset til The Battle Of Algiers. Heftet rundes av med en oversikt over nøkkelpersoner i konflikten i Algerie, med opplysninger om hver enkelt. Ca 30 i tallet.