This Is Spinal Tap

This is Spinal Tap (Criterion nr. 12)(DVD)

1984 – Rob Reiner (farger)

This one goes to eleven

Nivå 1 (uten spoilers)

Spinal Tap er et tungrockband som blir fulgt tett av filmskaperen Marty DiBergi i noen måneders tid i forbindelse med en dokumentar om bandet. Vi ser intervjusituasjoner med bandet, konserter og er med på turnelivet. Vi får ta del i oppturer, nedturer og konflikter innad i bandet.

Nivå 2 (med spoilers)

Spinal Tap ble dannet i forbindelse med filmen This Is Spinal Tap, men siden skuespillerne er habile musikere ga de også ut to plater som Spinal Tap. De har også hatt reelle konserter. Det unike med This Is Spinal Tap er at dette er gode musikere og humoren ligger ikke i at de ikke kan spille, men at de har så dårlig smak. All musikken fra Spinal Tap er laget av disse menneskene og framført av dem.

”Regissøren” i filmen, Marty DiBergi, spilles av regissøren av This Is Spinal Tap, nemlig Rob Reiner. Navnet er en kombinasjon av kjente regissører. Martin Scorsese selvfølgelig, Brian De Palma, Steven Spielberg og en av disse regissørene som ender på ’i’, som Antonioni eller Fellini. Historien er egentlig uhyre enkel, så det er viktig at alt rundt engasjerer. For her dreier det seg om et band hvor to medlemmer blir uvenner, drar hver til sitt og gjenforenes igjen. Alt på grunn av et bandmedlems kjæreste, som er en klisjé i rockeverden men like sann for det.

This Is Spinal Tap er muligens den første ”mockumentary”, hvor en komedie utgis for å være en dokumentar og egentlig bare vil gjøre narr av noe/noen. Denne filmen kom i 1984, og selv om filmkritikere roste den ble den svært misforstått av deler av publikum. Mange lurte på hvorfor noen hadde giddet å lage en dokumentar om et så dårlig band. Spesielt i Sørstatene var det mange som ikke ”tok” filmen. Jeg tror noe av grunnen er nettopp kvaliteten på musikken, den er fengende og ikke ulik middels gode tungrockband på 80-tallet. Mange studioer avslo denne filmen. Noen var litt interessert, men ville da hatt vitser i begynnelsen så folk skulle forstå at det var en komedie.

Den store kranglescenen i lydstudioet hvor David ikke klarer en solo, er direkte inspirert av en hendelse blant medlemmer av bandet The Troggs. To bandmedlemmer begynte å krangle i studioet og det ble tatt opp på bånd. Denne tapen har sirkulert i musikkmiljøet i mange år nå. Tapen er gjennominfisert av ordet ”fuck”.

This Is Spinal Tap er en improvisert film i stor grad. Skuespillerne skrev stort sett sine egne replikker, da de ”var” karakterene sine. Du kan legge merke til at alle lytter til hverandre i denne filmen, fordi de ikke aner hva som skal bli sagt og de må kunne respondere på det. Intervjusituasjonene er gode eksempler på det, fordi bandet ikke visste hva Marty DiBergi/Rob Reiner kom til å spørre dem om.

Hele fokuset til bandet var å satse på middelmådighet. Dette ville være nøkkelen til å få filmen til å fungere. Samtidig kunne man krydre med eksotiske ting, men aldri usannsynlige hendelser eller falske rekvisita. Den dobbelhalsede bassgitaren var en slik ting bassisten bare måtte ha, fordi den har absolutt ingen funksjon.

Christopher Guest, som spiler Nigel, husker kinovisningen i Oslo som et høydepunkt. ”Shit Sandwich” var oversatt til ”Slett smørbrød”.

Øyeblikket: Nigel viser med stolthet fram spesialforsterkeren deres. Volumet går ikke til 10, men til 11. Der hvor andre band ikke kan yte noe mer når de spiller på 10, kan Spinal Tap dra på det lille ekstra. Regissør DiBergi lurer på hvorfor de ikke bare kalte det høyeste nivået for 10 på denne forsterkeren også, men Nigel ser bare ut som et spørsmålstegn. ”This one goes to eleven”, gjentar han.

Lyd og bilde

Dette er en av de tidlige Criterionutgivelsene, og det er en del svakheter ved den. For det første er ikke bildet anamorfisk, det vil si at bildet ikke fyller ut TV-skjermen selv om det er i widescreenformat, 1.78:1. Her har vi altså sorte striper både over og under bildet og på sidene. Det føles veldig gammeldags, og er det også. Criterion la ikke over til anamorfiske utgivelser før med Insomnia, den eneste norske filmen i samlingen. Bildekvaliteten i seg selv er på det jevne. Lyden er OK, men kunne godt hatt mer trøkk.

Ekstramateriale

The complete 82-minute movie, with dual commentaries: Track 1: Spinal Tap’s Christopher Guest, Michael McKean, and Harry Shearer; Track 2: Rob Reiner, producer Karen Murphy, and editors Robert Leighton and Kent Beyda: Regissør Rob Reiner har ikke lyst til å fortelle for mye om filmen, da han er redd for å ødelegge opplevelsen for publikum. Merkelig standpunkt å ta siden vi tross alt har valgt å lytte til et kommentatorspor og dermed tar den risken. Men noe informasjon siver da ut til oss allikevel. Kommentatorspor nr 2 med Spinal Taps medlemmer er morsomt. Et flåsete og meget underholdende spor med gode historier.

Original industry and theatrical trailers: En noe spesiell promo. Rob Reiner gjør sitt ypperste for å selge inn filmen til publukum. I stedet for klipp fra This Is Spinal Tap bruker han klipp fra en ostefestival i Sveits. Mener at det skal gjøre samme nytten. This Is Spinal Tap var ikke ferdig klippet ennå…

Twenty-minute demo reel, Spinal Tap: The Final Tour: En rekke tøffe konsertopptak, hvor flere av sangene blir spilt i sin helhet. Kunne godt vært et ekte band dette.

Promotional shorts: Heavy Metal Memories and “Hell Hole”: Liksomreklame for TV-Shop hvor et samlealbum med Spinal Tap selges. Hell Hole har sin egen musikkvideo, som er en typisk idiotisk heavy metal-video med halvnakne damer og dårlig posering. Men musikken er troverdig.

The Cutting Room Floor: More than one hour of deleted scenes, abandoned subplots, and alternate takes: Det er faktisk 80 minutter med overskuddsmateriale her. Noe er ganske bra, det meste er morsomt. Billy Crystal har sitt eget mime/catering firma som heter ”Shut up and eat”, etter hva hans far alltid sa ved matbordet.

Hefte: Peter Occhiogrosso har skrevet et kort essay om filmen, om bandet og deres plass i rockehistorien. Alt i filmens ånd.