The Spirit of the Beehive

The Spirit of the Beehive (Criterion nr. 351)(DVD)

Spania – 1973 – Victor Erice (farger)

Anas Spania

Nivå 1 (uten spoilers)

Spania rundt 1940. Franco sitter ved makten. En fattig landsby får besøk av kinobilen som har med en Frankenstein-film. Denne filmen gjør voldsomt inntrykk på lille Ana og hun er overbevist om at monsteret finnes i området. Storesøsteren Isabel påvirker Ana ved å fortelle røverhistorier om kvelden. Men Ana er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Spirit of the Beehive er en kunstfilm som mange vil finne for langsom eller vag i sin narrative struktur. Verken skuespillere eller stab forstod manuset som regissøren og manusforfatteren hadde laget. Da filmen vant Golden Shell som første spanske film i konkurranse med Paper Moon (Bogdanovich) og The Wedding (Wajda) trampet publikum med føttene i protest. Sensuren i Francos Spania slapp filmen gjennom uklippet, men kunne ikke forstå vitsen med filmen da den var ”uutholdelig langsom”. De forventet at ingen ville se den.

Ana er vårt vindu inn i filmen. Alt som skjer og alle voksne sees stort sett gjennom Anas øyne. Derfor må vi legge til vår egen fornuft for å forstå visse hendelser, for det er ikke alt Ana er gammel nok til å forstå. Ana er ennå ikke helt ut et fornuftsvesen. Hun er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet. Isabel er akkurat gammel nok, og er den som forteller Ana at film ikke er virkelighet, men at de later som på film. Hun innbiller en svært mottagelig lillesøster at det finnes monstre og kjemper like i nærheten og at de kommer frem om man roper på dem. Hvis man da er den typen menneske som har evnen til å snakke med dem.

The Spirit of the Beehive er en film om Spanias traumer. Om fascismen i samtiden, fattigdom og borgerkrig. Ana er preget av alt dette, men ser det gjennom barnets øyne. Når en frihetskjemper skjuler seg i redskapsbua, blir det for henne kjempen som Isabel har fortalt henne om. Filmen er for øvrig meget godt egnet for egne tolkninger da den foregår i rommet mellom fakta og fiksjon, i dette lille og spesielle magiske feltet. Dette feltet kan du fylle med mening som tilskuer. Kanskje er det derfor at regissør Erice ofte lar kameraet dvele ved et rom etter at menneskene har forlatt det, nettopp for at du skal få tid til å fylle det med ditt eget.

Ana blir sterkt preget av at monsteret i Frankensteinfilmen dreper den lille jenta. Hun har som liten jente selv ingen verktøy for å forstå hvorfor han gjorde det. Isabel unngår å svare direkte på spørsmålet hennes og forteller henne i stedet at film bare er på liksom. Dermed bidrar Isabel til traumet Ana opplever. Hun må nå forsøke å forholde seg til dette helt på egen hånd. Vi ser at Ana blir en veldig ensom jente som ikke klarer å etablere noe sunt forhold til foreldrene sine, som virker fjerne og like ensomme. Den fragmenterte stilen i The Spirit of the Beehive bygger oppunder traumeproblematikken.

Erice har laget en film som ikke gir oss dype psykologiske portretter av menneskene, men heller skildrer essensen av deres indre. Dette er filmskapning i dens reneste form, i og med at den bruker bilder og minimalt med tale for å formidle. Det at ting ikke blir forklart kan relateres til grepet med at virkeligheten skildres gjennom et barns øyne, som bruker andre fortolkningsverktøy enn kun fornuft. For Ana er monsteret og kjempen like virkelige som de andre voksne hun ser. For Ana ser det fantastiske like virkelig som hun ser det vi vil kalle virkeligheten. Hun har evnen til å tro på fantasien hun opplever. Dette er Anas fremste egenskap. Erice liker å kalle scener for følelsesmessige rom, og her ligger nøkkelen til å forstå filmen.

Hva symboliserer så bikuben i tittelen? I intervjuet med skuespiller Fernando Fernán Gómez, forteller han at han fremdeles ikke forstår hva bikuben skal symbolisere. Så dette er ikke lett, men man må jo forsøke. Anas far skriver ned en liten anekdote som leses opp for oss som voice-over. Her betraktes bikuben som et febrilsk samfunn, med hodeløse handlinger og uten toleranse for sykdom og død. Dette kan godt være en metafor for Francos Spania. Så kan vi legge merke til at vinduene i huset har det samme mønsteret som platene i en bikube. Når lyset faller inn vinduet, får rommene et honninggult skjær ved seg. Altså, at huset blir som bikuben, at familien blir preget av samfunnet som Franco har skapt. Familien ser ikke ut til å ha det godt, med distanserte foreldre som heller ikke har det godt sammen. Vi ser dem nesten aldri i samme bilde, noe som forteller oss at forholdet mellom dem nesten er ødelagt. Gløden i denne bikuben er knekt.

Etter at Ana har blitt funnet og brakt tilbake til huset, må hun hvile en stund. Da hun så igjen skal ut i verden igjen, ut av huset som er bikuben hennes, velger hun å presentere seg til omgivelsene. ”Det er meg, Ana”. Slik forsøker Erice å vise et Spania som må innrømme sin fascistiske fortid og grusomme borgerkrig, og på ny ta steget ut i verden. Derfor er det viktig med oversettelsen av denne siste replikken som noen steder feilaktig har blitt oversatt med ”Jeg er Ana”. Da mister vi denne dialogen med omgivelsene som Isabel har lært Ana, og det at hun tar med sin fortid.

Øyeblikket: Ana og Isabel lytter etter toget ved å legge øret på skinnegangen. Ana blir stående i skinnegangen til Isabel skriker til henne. Så dundrer toget forbi dem, mens de står tett inntil sporet. Da toget har kjørt forbi, går de igjen inn i togsporet og ser etter toget. Det er noe med de mekaniske bevegelsene, oppstillingen av jentene på siden av sporet og måten de står etter hverandre i skinnegangen på som oppleves på et annerledes nivå. De ser nesten ut som gjenferd, spøkelser fra en annen tid. Denne scenen har et krypende grøsserelement ved seg. Slike scener er filmkunst.

Lyd og bilde

Bildet er 1.66:1 og er av god kvalitet. Fargepaletten er markant preget av jordfarger. Spesielt inne i huset er det gule fremtredende. Kontoret til Anas far er alltid badet i honningfarget lys. Veldig lekkert, og detaljnivået er også godt på denne filmen fra 1973. Bildet kan sies å være i øvre sjiktet av DVDutgivelser. Lyden er bra, særlig tatt i betraktning at den tar opp lyden mens det filmes. Dette var uvant for det spanske publikummet, og noen klaget på at de ikke hørte hva barna sa. For oss som har på teksten, faller dette eventuelle problemet bort.

Ekstramateriale

The Footprints of a Spirit, a documentary featuring director Víctor Erice, producer Elías Querejeta, coscreenwriter Ángel Fernández-Santos, and actor Ana Torrent: Denne dokumentaren er på 48 minutter og er forbilledlig som ekstramateriale. Victor Enrice deler sjenerøst av tanker rundt filmen og hva han prøvde å oppnå. Han forsøkte å skape et utseende som minnet om filmer som Sunrise, og var inspirert av lyssettingen i maleriene til Vermeer. Kontrasten mellom hvite ansikter og mørk bakgrunn hadde han fra maleren Zurbarán. Denne filmen inneholder scenen som Erice setter høyest av alt han har gjort, nemlig Anas blikk da hun ser monsteret og den lille jenta i Frankensteinfilmen. Dette var ikke skuespill, men Anas reaksjon på en film hun ser for første gang. Magisk!

Víctor Erice in Madrid, an interview with the director: Dette intervjuet er også på 48 minutter. Her dreier det seg ikke bare om The Spirit of the Beehive, men noe kan vi lære om også den filmen. Særlig forholdet mellom Ana og Isabel er av stor viktighet. Erice mener Isabel er en like viktig karakter som Ana fordi hun er litt eldre. Hun kan bedre forstå de voksnes verden, og er gammel nok til å begynne å bruke fornuften. Ana er mer spontan og emosjonell. Et nyttig intervju med en sympatisk regissør.

Interview with film scholar Linda Ehrlich: Det beste med dette 16 minutter lange intervjuet er kanskje da Ehrlich siterer en filmprofessor om The Spirit of the Beehive. ”En film vi aldri helt vil forstå, og aldri helt vil glemme.” Franco satt fremdeles ved makten da filmen kom ut i 1973. Manngarden under letingen etter Ana minner oss om manngarden i Frankensteinfilmen, da de leter etter den lille jenta. Der finner de henne død, men her blir Ana funnet i god behold.

Interview with actor Fernando Fernán Gómez: Gómez har spilt i ca 200 filmer, men mener at dette er en av hans viktigste roller. Det selv om det var en forholdsvis liten rolle han har som Anas far. Han forsto aldri manuset, men elsket bildene og føler at hele filmen er et poetisk verk.

A new essay by film scholar Paul Julian Smith: Dette seks-siders essayet er av høy kvalitet. Her er det mye god hjelp å få for å avdekke hemmeligheten til The Spirit of the Beehive. Smith gjør oss oppmerksom på et pussig fenomen som kalles ”Franco-estetikk”. Hullene i handlingen skjuler indirekte regimekritikk, og var typisk for tiden. Anas familie fremstilles på en subtil måte som anti-Franco. I fotografiet ser vi Anas far sammen med Miguel de Unamuno, en berømt intellektuell som modig fremførte sin kritikk av Francoregimet. Fernando lytter også til en radio som vi kan gå ut fra tok imot sendinger fra forbudte BBC.