Hara Kiri

Harakiri (Criterion nr. 302)(Blu-ray)

Japan – 1962 – Masaki Kobayashi (svart-hvitt)

Den tomme rustningen

Nivå 1 (uten spoilers)

En ronin, en samurai uten arbeid, ankommer huset til Iyi-klanen og ber om å få begå et ærefult selvmord på gårdsplassen deres. I denne tiden var det mange ronin som spurte om dette, og alle var ikke like oppriktige. Noen spekulerte i å få penger og bli sendt videre. Men denne samuraien virker meget innbitt.

Nivå 2 (med spoilers)

Først litt om selve begrepet harakiri. Det betegner det rituelle selvmordet med sverd utført på en grusom måte. Man skal stikke seg i magen og deretter føre sverdet sidelengs før man skjærer opp og på skrå. Slik hindres innvollene i å falle ut. Når det er gjort på en tilfredsstillende måte bøyer man nakken fremover og sekundanten hogger av hodet. Det er det litt uenighet rundt hvilket ord som er det riktige. Noen hevder at harakiri egentlig bare beskriver selvmordet og framgangsmåten, mens hele ritualet med dets ærefulle aspekt og symbolikk skal betegnes som seppuko. Derfor er det flere som mener at Criterion burde ha kalt filmen Seppuko i stedet for Harakiri.

Filmen kan fortjene et lite resymé. Motome Chijiiwa spør om lov til å utføre harakiri på Iyi-klanens gårdsplass. Etter at dette har blitt en utbredt praksis blant ronin som ikke er oppriktige i sitt ærende, men gambler på at de skal få en slant penger for å velge seg et annet sted å utføre selvmordet, bestemmer Iyi-klanen seg for å sette ned foten. De godtar forespørselen og presser Motome til å utføre harakiri straks. Han har pantsatt sverdet sitt for å skaffe penger til sin syke familie og trygler om en utsettelse på en dag slik at han rekker hjemom. Iyi-klanen oppfatter situasjonen som at han aldri hadde tenkt å gjennomføre harakiri, og da de oppdager at han har sverd av bambus i sliren forsterkes mistanken. Derfor presser de han til å begå harakiri med bambussverdet.

Hanshiro er Motomes svigerfar. Han fikk levert liket av Motome hjemme, med hånlige kommentarer fra tre samuraier som var sterkt delaktige i avgjørelsen til Iyi-klanen. Disse tre er Omodaka, Hayato og Kawabe. Hanshiro oppsøker Iyi-klanens hus og spør dem om å få begå harakiri hos dem. Han blir fortalt historien om Motome, men påstår at han ikke kjenner ham og insisterer på at hans hensikter er redelige. De innfrir hans ønske og ritualet kan begynne. Ingen av sekundantene Hanshiro ønsker fra Iyi-klanen er til stede. Alle har meldt seg syke. Hanshiro forlanger å fortelle en historie og etter hvert kommer hans virkelige intensjoner fram. Han vil at klanen skal forstå hvilken grusom feil de har begått og be om unnskyldning. Men klanens leder Saito tar ikke selvkritikk. Derimot mister han tålmodigheten med den snakkesalige samuraien og forlanger at han iverksetter sitt harakiri. Hvis ikke vil hans menn drepe Hanshiro. Da kaster Hanshiro hårpiskene til de tre samuraiene på bakken foran seg og håner hele samuraisystemet som et æreløst og tomt system. Han har oppsøkt de tre samuraiene, beseiret dem i kamp og kuttet av symbolet på deres samuraiære, hårpisken. Deretter blir han angrepet og slår godt fra seg til han til slutt blir skutt, noe som må være et nederlag for en så tallmessig overlegen gruppe. Vi må legge merke til at han på slutten av kampen ender i et rom hvor en samurairustning står utstilt. Da han river den ned ser vi at den er tom bortsett fra noe bomull som fyllstoff. Slik presser Kobayashi gjennom sitt poeng at samuraikodeksen er en ulykke for det japanske samfunnet, en tom og meningsløs tradisjon.

Hanshiro er ikke oppriktig i sitt ønske om å begå harakiri som han bare har forakt til overs for, men han er oppriktig i sitt ønske om å dø. Han vil gjenforenes med sin datter, svigersønn og barnebarn i det hinsidige riket. Men han vil ikke dø uten å få fred, og det får han kun gjennom en unnskyldning eller kamp. Harakiri ender med en negativ klang. Iyi-klanen samordner sin versjon av hendelsene i den hensikt å opprettholde samuraisystemet for enhver pris. Hanshiro begikk harakiri på deres gårdsplass (og støttet dermed oppunder systemet han foraktet), og de ”syke” samuraiene skulle presses til harakiri i sine hus. Det måtte ikke komme ut at de var blitt beseiret og ydmyket. Slik vinner føydalsystemet og i overført betydning samtidens føydalsystem, i form av et hensynsløst kapitalistisk vesen.

I denne perioden i japansk filmindustri florerte det med samuraifilmer. Men Kobayashis mesterverk er en anti-samuraifilm. I motsetning til mange andre filmskapere som hyller verdiene som samuraiene lever etter, er Kobayashi meget kritisk. Akira Kurosawa hadde et helt annet syn på samuraiene.

Kobayashi dannet etter hvert et produksjonsselskap sammen med filmregissørene Kurosawa, Kon Ichikawa og Kinoshita. De fikk en dårlig start siden Kurosawas Dodes’ka-den ikke ble noen kommersiell suksess. Tvert imot ble den en fiasko og Kurosawa følte han hadde tapt ansikt og forsøkte å begå harakiri. Kurosawa var av samuraislekt.

Øyeblikket: Da Hanshiro ser ut til å ha brukt opp all sin tid og angrepet virker uunngåelig, trekker han frem hårpiskene til de ”syke” samuraiene. Han har oppsøkt hver enkelt av dem og ydmyket dem på det groveste ved å kutte av dem symbolet på deres stand og ære. Effekten på soldatene rundt er slående.

Lyd og bilde

Denne filmen er presentert i 2.35:1 og lyden er som sedvanlig mono. Bildet er god oppgradering fra DVDen, selv om den også var av god kvalitet. Vi får enda mer dybde og detaljer, og filmkornet er akkurat passe. Strålende. Spesielt er innendørsscenene fra Hanshiro Tsugumos hjem nydelig med alle sine skarpe detaljer. Lyden er god, men til tider litt skarp med den aggressive japanske talemåten i spente situasjoner.

Ekstramateriale

Video introduction by Japanese-film historian Donald Richie: Dette er min favorittekspert på Criterionutgivelsene. Han innehar så mye kunnskap og har en fantastisk måte å formidle på. Ikke et ord er overflødig. Han forteller at Kobayashi plasserte historien rundt 1630 i motsetning til mange andre regissører som lagde film fra perioden rundt 1800. Da var systemet i forfall. Richie hevder at kritikerne var samstemt i sin hyllest av filmen, og den har etter hvert blitt en klassiker.

Excerpt from a rare Directors Guild of Japan video interview with director Masaki Kobayashi, moderated by filmmaker Masahiro Shinoda: Fint sjeldent og kort intervju med regissøren. Han trekker frem staben på Harakiri som spesielt talentfull. Komponist, skuespillere, art director og manusforfatter var sjeldent gode. Kobayashi får ideer både i full og edru tilstand. Kolleger mener de han får i fylla er best.

Video interviews with star Tatsuya Nakadai and screenwriter Shinobu Hashimoto: Disse intervjuene er på henholdsvis 15 og 13 minutter. Nakadai er en meget sympatisk skuespiller som forteller om interessante opplevelser under innspillingen av Harakiri. De brukte virkelige sverd, så det var bare å dukke. Heldigvis var det dyktige sverdinstruktører involvert. Hashimoto forklarer i detalj hvordan et skikkelig harakiri skal utføres. Han skrev manuset ut fra et premiss om en sint samurai ved sin harakiri-seremoni. Filmen har mange flashbacks og flashbacks er egentlig noe manusforfattere og regissører hater, fordi de beveger filmen bakover i stedet for fremover. Men i Harakiri fungerer det godt.

Original theatrical trailer: Stilfull trailer. Frysing av bilder, tomme rom som senere skal være arena for historien. Vi får også se filmstaben med kamera filme scenene i traileren. Spesielt.

A booklet featuring an essay by film scholar Joan Mellen and a reprint of Mellen’s 1972 interview with Kobayashi: Mellens essay er godt. Han plasserer Kobayashi i en meget systemkritisk fløy, hvor filmene kan leses som kommentarer til dagens Japan, og da spesielt et næringsliv som har lite hemninger. Intervjuet med Kobayashi er også interessant, siden vi får høre regissørens egne ord og tanker uten filtrering gjennom en annens fortolkning.