Naked

Naked (Criterion nr. 307)(Blu-ray)

England – 1993 – Mike Leigh (farger)

Den kyniske idealisten

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen starter med at Johnny rømmer fra en situasjon i en bakgate som minner om voldtekt, i det minste er det en stygg seksuell episode. Han pakker en veske og kjører fra Manchester til London. Der oppsøker han en ekskjæreste og hennes venninne, og skaper generelt ubehag hvor enn han er.

Nivå 2 (med spoilers)

Naked er et mesterverk, og en av mine topp 10 Criterionfavoritter. Det er en film som tåler mange gjensyn, som utfordrer vår egen moral og dermed krever vår aktive deltakelse. Regissør Leigh starter knallhardt i så måte, med å introdusere oss for den udiskutable hovedpersonen som mulig voldtektsmann. Etter å ha sett filmen flere ganger har jeg endt på et standpunkt om at det ikke er voldtekt, men et samleie i et smug som Johnny gjør ubehagelig ved å bli røff på slutten. Kvinnen er ikke med på dette, og føler et stort ubehag og muligens frykt. Dette er typisk Johnny. Han er ingen sympatisk figur.

Mike Leigh starter altså med å gi oss avsmak for Johnny, og fortsetter med å lesse på. I bilen han kjører fra Manchester til London, henger det et Manchester United klubbemblem. Antagelig for ytterligere å understreke den slette personligheten…hehehe. Da han ankommer Louises leilighet, forfører han venninnen Sophie raskt. Etter kun noen timer har han skapt en spent situasjon og en ubehagelig stemning. Etter nok en liten stund har han gått lei av Sophie, og trekkes mot Louise. Johnny har ingen skrupler med brutalt å kutte av Sophie, nå når han ønsker seg noe annet. Jeg vil tro tilskuere som trenger en person å identifisere seg med gjennom filmen, vil streve med å finne noen i Naked, spesielt siden det er Johnny som er vår mann og det faktum at han er på skjermen 90% av tiden.

Sophie er en ytterst interessant karakter. Hun har levd et hardt liv og fått sin dose av brutalitet, ydmykelser og utnytting. Leigh lar oss forstå dette gjennom måten hun reagerer på det hun blir utsatt for. Vi forstår at dette er kjent mark for henne. Noen ganger kan dialogen hjelpe oss, slik som i scenen hvor husverten forgriper seg på henne ved å rive tak i klærne hennes. Resignert stønner hun ut ”Here we go again”. Sophie finner seg i mye uakseptabel oppførsel fra Johnny. På et psykologisk plan kan det forklares med at smerten og ydmykelsen hun må gjennom vil føre til en belønning til slutt, en oppmerksomhet hun ønsker. Jeg føler at Sophie har noe til felles med kvinner som ofte ender opp i et usunt og voldelig forhold etter at de har kommet ut av et tilsvarende. En forklaringsmodell på dette er at de søker mot det kjente, siden det i det minste har rammer som skaper orden i en tilværelse de opplever som kaotisk. De har det vondt, men frykter alternativet enda mer.

Johnny fremstår som en kynisk og hensynsløs mann, som bærer på et mørke som han ønsker å pådytte menneskene rundt seg. Han er i konstant bevegelse gjennom hele filmen. Alltid søkende. Det kan se ut som om han har stor glede av å rive vekk andre menneskers verdensbilde og det Ibsen ville kalt livsløgnen deres. Men det er ikke sikkert at det er hele Johnnys drivkraft. Noen ganger ser det ut som om han ønsker å bli motbevist, at noen kan hjelpe ham til et sunnere og mer optimistisk verdensbilde. Dessverre for ham er han så veltalende at menneskene rundt ham blir målløse og resignerte. Dette ser vi tydelig i den fantastiske sekvensen med nattevakten. Vaktmannen er en ytterst reflektert mann, med god tid til å fordype seg i livets store spørsmål gjennom skiftets nattlige timer. Han er en jevnbyrdig match for Johnny til han vakler under presset fra misantropen og nihilisten som faktisk tror på Gud. Leigh viser oss ikke scenen hvor nattevakten resignerer, men hopper fram til virkningen Johnnys ord har hatt på ham. Han sitter motløs i trappen, frarøvet sin fremtidstro som var hans redningsbøye i livet. Allikevel vil vi se at han reiser seg og klarer å plante noen ord i Johnnys sjel som misantropen ikke helt klarer å riste av seg. Ikke kast bort livet ditt!

Jeg har valgt en scene som filmens øyeblikk som er ustyrtelig morsom og viktig gjennom sin oppgave som pusterom i en ellers intens og tung film. Men den sekvensen som gir oss mest å ta med oss videre, i kraft av sitt innhold og originalitet, er det første møtet mellom nattevakten og Johnny på sin nattlige vandring. De nærmer hverandre med mistro, og Johnny forsøker å få overtaket ved å poengtere at nattevaktens jobb er på passe på et tomrom, som noen kunne stjele uten at han en gang ville ha merket at det var borte. Nattevakten kontrer godt og samtalen utvikler seg til en filosofisk duell hvor begge faktisk ser ut til å delta med et håp om å lære noe av den andre. Faktisk også Johnny, selv om det ved første øyekast kan se ut som om han intenst bare vil vinne. Jeg tror dette er Johnnys desperate fremgangsmåte, drevet av hans erfaringer med at tidligere diskusjonspartnere kun har endt opp med å bekrefte hans pessimisme. Det er ikke det han ønsker!

Inne i Johnny finnes det en idealist, med verdier som er milevis unna det samfunnet som Thatcher har etterlatt seg. Men han strever i oppoverbakke, og det gjør ham hard. Hvis en intellektuell motstander vakler, knuser han ham. Slik han gjør med nattevakten. Johnny tar to ting fra ham. Først hans fremtidstro, deretter hans idealiserte drømmekvinne i vinduet overfor bygningen han passer på. Nattevakten åpnet seg for Johnny og slapp han inn i drømmene sine. Da straffer Johnny ham, slik han føler at samfunnet straffer ham selv. Johnnys idealsamfunn består av mennesker som elsker kunnskap, leser bøker og ikke forkaster alt med begrunnelsen at det er kjedelig. På en måte skildrer filmen hvordan kjærligheten inne i Johnny dør. Han forsøker å gripe muligheter, men alt han tar i avgår ved døden. Servitrisen på kafeen gir han et håp om å oppleve noe positivt, og Johnny er omtenksom i forholdet til henne. Men hun har en mørk side og alt faller i grus. Han merker hvordan det er noe i ham som dreper nok et forhold. For hver gang blir det mindre lys som slipper ut av ham. Leigh symboliserer denne Døden og Johnnys forhold til den gjennom tatoveringen til nattevaktens drømmekvinne. Hodeskallen på skulderen hennes får Johnny til å grøsse og minner ham på noe han ikke vil tenke på. For Johnny har lest sin Bibel og er opptatt av døden og Djevelen. Strekkoden på varer er Djevelens symbol, må vite. Det mørke i hans indre får også siste ord. Det er det som får ham til å forlate Louise, nettopp da vi tror at de to skal bli et par igjen. Men for Johnny finnes det ingen happy ending.

Naked har fått mye kritikk for å være en misogynisk film. Det finner jeg merkelig. La gå at kvinnene i filmen i stor grad fremstår passive og svake i forholdet til menn som mishandler dem. Men det å skildre slike kvinner er ikke det samme som å forakte dem. Husverten har blitt kritisert for å være for karikert, men Leigh mener selv at slike mennesker finnes. Han mener også at skuespilleren gestalter rollen glimrende. Jeg vil si meg til dels enig med Leigh. Husverten gir meg assosiasjoner til Patrick Bateman i American Psycho, og mennesker uten empati finnes overalt. Kanskje i vårt moderne samfunn mer enn før, avhengig av miljø. Leigh prøver nok å si at Thatchers samfunn kan fostre slike individer. For øvrig sa fru Thatcher selv ”there is no such thing as society”. Og det at hovedpersonen er en drittsekk betyr ikke at vi skal godta hans handlinger og se det som regissørens syn på hva som er rett eller galt. Dette er ikke en Hollywoodfilm.

Øyeblikket: Johnny vandrer gatelangs om natten og møter Archie, Maggies kjæreste. Han er skotsk og nesten umulig å forstå. I tillegg er han ikke av de mest ressurssterke individene man kan støte på. Archie plages også av en tick som manifesterer seg i nakkesleng og utstrakt bruk av ordet ”Eh?”. Johnny morer seg over denne aggressive skapningen og lurer på hvordan det er å være ham. Litt hektisk, kanskje?

Lyd og bilde

Blu-raybildet i 1.85:1 er meget godt, med en fin fysisk filmrullfølelse. Det er et røft bilde, men det kler filmen. Lyden er finfin i DTS HD. Den vakre og stemningsfulle musikken kommer virkelig til sin rett.

Ekstramateriale

Audio commentary by Leigh and actors David Thewlis and Katrin Cartlidge: Et absolutt strålende kommentatorspor hvor Leigh, Thewlis og Cartlidge villig deler av erfaringene fra innspilingene og filmens budskap. Ingenting blir holdt skjult som kan hjelpe oss å gripe essensen i filmen. I tillegg er det et aktivt spor, hvor samtalen går konstant. Kjempebra.

Video interview with director Neil LaBute: LaBute har tydeligvis sett filmen mange ganger og setter stor pris på den. I dette 13 minutter lange intervjuet har han mange gode betraktninger å komme med. Han mener filmen handler om flere ting, om forhold og isolasjon og ikke minst de tapte muligheter. Han berømmer Leigh for sin kunnskap om arbeiderklassen og de som faller utenfor samfunnet.

Episode of the BBC program The Art Zone in which author Will Self interviews Leigh: Sett to store kunstnere sammen og du vil med stor sannsynlighet få en lærerik samtale ut av det om de finner tonen. Og det gjør Self og Leigh i denne samtalen rundt et kafebord. Self fungerer som en katalysator for samtalen i en rolle som intervjuer og formidler av egne tanker. I løpet av 36 minutter får vi tid til å gå i dybden av Leighs intensjoner med Naked og Will Self sine tolkninger. De er stort sett skjønt enige. Leigh ser sine filmer mer som refleksjoner over samfunnet rundt enn som kritikk av det. Men først og fremst er hans filmer en refleksjon over forholdet mellom masken vi alle bærer og mennesket bak. Og om du lurte, så er svaret ja. Will Self er hans ekte navn.

The Short and Curlies, a short comedy from 1987 directed by Leigh and starring Thewlis, with audio commentary by Leigh: En 17 minutters kortfilm om en jente som blir sammen med en gutt som alltid prøver å være morsom med one-liners. Thewlis spiller gutten med munndiaré. Kvinnene i filmen er besatt av sykdommer og medisiner. Leigh har også spilt inn et kommentatorspor til denne.

Original theatrical trailer: Veldig kort trailer med sitt halvannet minutt. Fokuserer på replikkene og filmprisene Naked har vunnet.

A booklet featuring essays by film critics Derek Malcolm and Amy Taubin: To ok essay, hvor Derek Malcolm har skrevet det beste. Jeg synes at han oppsummerer filmen godt da han sier at Naked er det hardeste angrepet Mike Leigh har rettet mot samfunnets verdier og han gjør det gjennom en rimelig usympatisk karakter i Johnny.