Fanny & Alexander

Fanny & Alexander (Criterion nr. 263)(Blu-ray)

Sverige – 1982 – Ingmar Bergman (farger)

Alexanders prøvelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Fanny og Alexander lever en sorgløs og livlig tilværelse sammen med Ekdahlfamilien og deres tjenerskap i Sverige rundt 1910. Teateret er en viktig del av Ekdahlenes liv og deres far er teaterdirektør ved teateret. Men et liv i overflod og latter forandres dramatisk da deres far dør og moren blir gift på nytt med den puritanske biskopen i byen.

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collections utgave av Bergmans film og tv-serie fra 1982, er en av de flotteste i serien. Tre bluray-disker, et tykt hefte og pappcoverne jeg liker så godt er plassert i en tykk pappboks. Andre utgaver av like lekker kvalitet er Vampyr, Pandora’s Box og The Furies. Fanny & Alexander er på mange måter en spesiell film i Bergmankatalogen. Den er veldig selvbiografisk, den er hans planlagte avslutningsfilm og det er hans største produksjon gjennom karrieren. Filmen heter Fanny & Alexander, men kunne med fordel blitt kalt Alexander & Fanny eller kanskje kun Alexander. For det er Alexander som er filmens desiderte midtpunkt og han har meget til felles med Ingmar som guttunge.

Ingmar Bergmans retur til filmindustrien ble en suksess. Selv om produksjonen var massiv, klarte den svenske staben av strabasene med glans. 60 snakkende roller og 1200 statister ble sjonglert elegant. Bergman ble mildere med årene og det kan se ut som om den lange innspillingen forløp på en positiv måte. Gunnar Björnstrand slet voldsomt med sin siste filmrolle da han var gammel og syk. Bergman fikk ham til å ta scener om og om igjen. Björnstrand spiller klovnen med stearinlys på hodet mens han synger på teatret.

For de som trenger litt bakgrunnsstoff om Ingmar Bergman vil jeg begynne med å si at hans far var prest. Hans mor var usedvanlig vakker og Ingmar var voldsomt betatt av sin mor. Men hun kunne veksle voldsomt mellom ømhet og kulde, slik hele Ingmars oppdragelse kunne det. Presten kunne i sine tunge perioder være nærmest demonisk i sin framferd, og han plagdes av depresjoner. Derfor var det mye avstraffelse, snakk om synd, skam og tilgivelse i Bergmanfamilien. Og avstraffelsene kunne være veldig voldsomme. Med dette i bakhodet er det ikke vanskelig å se Alexanders overgang fra det varme miljøet i Ekdahlfamilien til biskopens kalde og straffende miljø som en parallell til regissørens egen oppvekst. Forskjellen er at Ingmar opplevde begge kontrastene fra de samme menneskene, for faren kunne også være varm og munter. Allikevel er det ikke tilfeldig at Alexander synes å ha et tettere forhold til tjenestepikene enn sine egne foreldre når alt kommer til alt. Maj er den som går tilbake og henter Alexander da Oscar får et angivelig slag i teateret, som skal vise seg å føre til hans død. Moren har glemt Alexander i all viraken. Som vi skal se under farens sykeleie, legger borgerskapet stor vekt på kontroll over egne følelser. Ingen gråter, men bevarer standhaftig masken. Den eneste som gråter er den tyske konen til Carl, som dermed bekrefter sin status som en utenforstående.

Gjenferdene som Alexander ser i filmen er direkte inspirert av Bergmans egne syner som barn. Det at Alexander kan se gjenferdene, viser oss at Alexander har evnen til å ”se” som de sa i gamle dager. Han tilhører en utvalgt gruppe mennesker, og dette bereder grunnen for at Bergman med troverdighet kan skildre Alexanders krefter og medvirkning til biskopens dødsfall. Ismael, den unge mannen som er låst inne i Isaks hus, gjenkjenner Alexanders evner. Sammen retter de Alexanders hat mot biskopen, og det overnaturlige i Fanny & Alexander når en topp i denne scenen og scenen hvor Isak bortfører barna. Ismael er spilt av en kvinne for å skape den ubestemmelige og androgyne figuren som besitter slike voldsomme krefter. Fra bibelen vet vi at Ismael er Abrahams sønn. Han blir forvist til ørkenen og representerer outsideren i samfunnet. Om Ismael sier Bergman: I Isaks hus bor en idiot med en engels ansikt. Det er farlig å leke med de infernalske krefter. Ismaels fargeløse øyne ser alt. Han har evnen til å gjøre ondt.

Når det gjelder det faktum at Alexander kan se parallelle verdener og Isak kunne projisere bildet av barna på gulvet i soverommet deres i biskopens hus, har Bergman en enkel og kort forklaring. Noe tangerer vår virkelige verden og disse episodene kan ikke forklares men skjer allikevel. Så disse scenene skal ikke tolkes symbolsk eller som en illusjon, men bare godtas som reelle hendelser av uforståelig karakter. Alexander må leve med sin samvittighet hva biskopens død angår. Scenen hvor biskopen etter hans død faller Alexander i ryggen og river ham over ende kan symbolisere dette. Eventuelt kan det tolkes som kristendommens klamme grep rundt Bergman og hans eget liv og oppvekst…

Ekdahlfamiliens hus danner en voldsom kontrast til biskopens kalde prestebolig. Allikevel kan man diskutere om alt er så svart/hvitt som det kan føles ved første blikk. La gå at biskopen er en tyrann med et gammeltestamentlig syn på straff, synd og oppdragelse. Han innehar også klare sadistiske trekk. Hele huset lever i en skygge av frykt og gledesløshet, med mennesker som pines og plages i sin tro. Vi ville vel alle valgt å leve i det Ekdahlske hus.

Men det husholdet er ikke problemløst heller. Det er et hus preget av overflod og fråtsing, og til dels livsfjerne holdninger. Alkoholen flommer og har ødelagt ekteskapet og helsen til Carl. Alkoholen gjør ham slem og han øser sin forakt over sin tyske kone. De borgerlige krav til å lykkes økonomisk preger Carl. Han har ikke utrustningen til å mestre dette, med sin bakgrunn fra lett pengetilgang. Gustav Adolf er en rundbrenner som ligger med de fleste barnepikene. Hans kone Alma godtar dette, men problemfritt kan det ikke være. Hva tør en barnepike si når herren i huset krever sex? Maktforholdet er skjevt i det klassedelte samfunnet og Ekdahlfamilien lever en privilegert tilværelse. Biskopen har et poeng da han demonstrerer for Gustav Adolf og Carl at det finnes mennesker som ikke setter materielle goder øverst på en liste over livets verdier. Han lærer brødrene at ikke alt bør eller kan kjøpes for penger. Carl spilles for øvrig av elskeren til Lena i I Am Curious fra 1967/68.

Fanny & Alexander har likheter med et litterært verk. Balsac og Zola har blitt trukket frem som filmens litterære motstykker, uten at jeg kan ta stilling til det. Frodigheten i historien og skildringen av borgerskapet får meg heller til å tenke i retning Thomas Mann, også gjennom sine presise psykologiske portretter som lodder rimelig dypt. Estetisk ligger spesielt biskopens hus nærme Dreyers filmer, både i atmosfære og utseende ligger det tett opptil filmer som Vampyr og The Passion of Joan of Arc. E.T.A Hoffmann har også vært en inspirasjon for Bergman i arbeidet med Fanny & Alexander, da spesielt i de mer uhyggelige aspektene ved historien, som tangerer døden og det hinsidige.

Grepet Bergman velger da han bruker en kvinne til å spille Ismael, underbygger det uklare og forstyrrende i karakteren. Dette virker bevisst og/eller ubevisst inn på oss som tilskuere, og skaper uro. Det samme kan sies om biskopens tante, som spiles av en mann. Det er interessant dette med hva som skaper gjenkjenningen av kjønn hos oss. Vi vil ha problemer med å beskrive med ord hva som er kvinnelig eller mannlig ved et utseende, men vi vet instinktivt hvilket kjønn en person vi møter eller ser et bilde av har. Men det er ikke så lett som å si at en liten nese er typisk for kvinner, eller at en bred ansiktsfasong er typisk for menn. Derfor skaper det uro hos oss når vi ikke med sikkerhet ikke kan bestemme hvilket kjønn et menneske har. Denne effekten klarer Bergman å nyttegjøre seg.

Filmen ender med Majs og Emilys spedbarn er til stede ved en stor familiemiddag. Alle er samlet igjen i et harmonisk hus. Gustav Adolfs tale kan også være Bergmans tale, hvor han snakker om den lille verden kontra den store. Temaet for Bergman kan være hans karriere. Husk, denne filmen var bestemt til å være hans siste, og en oppsummering av hans anstrengelser.

Øyeblikket: En av de lettere og humoristiske sekvensene i filmen. Brødrene Gustav Adolf og Carl har et oppklaringsmøte med biskopen etter bortføringen av barna. I løpet av samtalen kludrer de til ethvert overtak de måtte ha hatt ved å vise fram trumfkortene sine for tidlig. Verst er Gustav Adolf som har et altfor heftig temperament for slike delikate prosedyrer. Carl klarer ikke å kontrollere sin bror og biskopen knuser dem fullstendig.

Lyd og bilde

Filmen Fanny & Alexander presenteres med et nydelig bilde i 1.66:1. Det er en flott struktur i bildet, rikelig med filmkorn, kraftfulle farger og dybde så det holder. Detaljene i gjenstander er imponerende. Lyden er flott og fyldig. Referansekvalitet, spesielt med tanke på at filmen nå er 30 år gammel. TV-serien ser også bra ut, men det ser ut som om ressursene ble investert i filmen. Eller så innbiller jeg meg ting. Uansett vil jeg anbefale TV-serien for å få en fyldigere historie, med sin nesten dobbelt så lange spilletid.

Ekstramateriale

High-definition digital transfer of Ingmar Bergman’s documentary The Making of “Fanny and Alexander”: Denne dokumentaren på nesten to timer viser oss hvordan Bergman jobbet med scenene under selve innspillingen. Vi får ta del i nitidige instruksjoner til skuespillerne, og ikke minst diskusjonene mellom Bergman og fotograf Sven Nyqvist. Vi får også se hvor vanskelig det er å få en katt til å sitte stille i en gate og vente til hestene ankommer.

Ingmar Bergman Bids Farewell to Film, a conversation between Bergman and film critic Nils Petter Sundgren recorded for Swedish television in 1984: Her er det en god samtale med Bergman som danner rammen for nok en god dokumentar. Han har en god sammenligning om hvordan film fungerer. Film snakker direkte til både den bevisste og ubevisste delen av oss. Spesielt kinofilmen kan minne om hypnose, med sitt mørke rom og lerretet som lyskilde.

Audio commentary on the theatrical version featuring film scholar Peter Cowie: Filmen er over tre timer lang, så Peter Cowie har en stor utfordring i å holde praten gående så lenge. Det klarer han med glans. Han besitter enormt med kunnskap om Ingmar Bergman og har møtt ham ofte. Han var også til stede under innspillingen av Fanny & Alexander. Tatt i betraktning lengden på dette kommentatorsporet vil jeg si det var meget bra.

A Bergman Tapestry, a documentary featuring interviews with cast and crew: Gjennom intervjuene i denne interessante dokumentaren får vi en god del informasjon om rammene rundt filmen. Vanligvis brukte Bergman 38 dager på en filminnspilling. I Fanny & Alexander brukte han 7 måneder. Det var en massiv produksjon, så stor at Bergman ikke trodde det kunne gjøres i Sverige og i hvert fall ikke med svensk stab. Men produsent Jørn Donner forlangte at filmen ble svensk i sin helhet, og da ble det slik. Han investerte tross alt sine egne penger og berget filmen fra kun å være en idé. Liv Ullmann ble bedt om å delta, men var opptatt med en annen film. Fanny & Alexander vant fire Oscarstatuetter.

Stills gallery: Vanlige bilder, som vi kjenner igjen fra dokumentaren.

Costume sketches and footage of the models for the film’s sets: Tegninger av klærne i filmen, etterfulgt av foto fra filmen av de samme klærne. Samme prinsippet gjelder for modellene av rom og hus i filmen.

Theatrical trailer: En overdådig og hektisk trailer. Mye lyd, farger og dramatikk.

A booklet featuring essays by documentarian and film historian Stig Björkman, novelist Rick Moody, and film scholar Paul Arthur: Björkman viser oss at Bergman i denne filmen utforsker et av hans klassiske temaer, konflikten mellom uskyld og autoriteter. Allikevel er dette en lettere film enn vi er vant til fra Ingmar Bergmans side. Rick Moody diskuterer mottagelsen filmen fikk. Kritikerne var delt, da noen så filmen som et skamløst forsøk på å nå massene. Han vurderer også om man kan se hele filmen som en drøm Alexander har, da han faller i søvn i begynnelsen. Denne teorien fremstår noe søkt føler jeg selv. Arthur skriver om dokumentaren Ingmar Bergman Makes a Movie og forteller oss at regissøren lot to journalister dokumentere prosessen med å lage Fanny & Alexander. Björnstrand slet med sine tagninger som ble tatt om og om igjen, og døde det året dokumentaren kom ut. Fint hefte.