The Earrings of Madame De…

The Earrings Of Madame De… (Criterion nr. 445)(DVD)

Frankrike – 1953 – Max Ophuls (svart-hvitt)

Mektige øredobber

Nivå 1 (uten spoilers)

Madame De… lever et luksuriøst liv, men bruker allikevel penger over evne. Hun selger øredobbene hun fikk i bryllupsgave fra sin mann uten å fortelle det til ham. Filmen kretser rundt bevegelsene til øredobbene, og hvordan de påvirker ekteparets liv, og spesielt Madame De…

Nivå 2 (med spoilers)

La oss begynne med tittelen på filmen. Det er to ting å bite seg merke i her. Det første er at filmen skal handle om øredobbene til en kvinne, det andre er at vi ikke får vite etternavnet hennes. Filmens første scene er en elegant sekvens hvor kameraet følger Madame De… mens hun leter blant sine verdifulle eiendeler for å finne noe hun kan selge for å frigjøre kapital. Vi legger merke til at pelsene hennes er noe hun absolutt ikke kan kvitte seg med, mens øredobbene ikke har spesiell sentimental verdi for henne. Hun velger fort ut dem som salgsobjekt. Når vi etter hvert får vite at de er en bryllupsgave fra hennes mann, forstår vi at ekteskapet ikke er så lykkelig som det burde være.

Øredobbene skal senere få stor sentimental verdi for henne siden de skal symbolisere forskjellige essensielle verdier for henne. De knyttes tett til Donati og symboliserer utroskapet og kjærligheten mellom dem. I tillegg symboliserer de skjebne og seksualitet for henne, og for oss overklassens luksus. Senere vil de også illustrere makten og friheten hun besitter i ekteskapet, som blir tydelig i scenen hvor hun tilsynelatende umotivert demonstrerer foran sin ektemann ved å kjærtegne dem.

Vi får aldri vite etternavnet til Madame De… og da heller ikke generalen hun er gift sitt etternavn. Etternavn er viktig, for familienavnet er viktig å beskytte. Ved en skandale blir familienavnet lidende, og Ophuls og forfatter Louise de Vilmorin illustrerer dette aspektet ved aldri å vise det skrevet eller uttalt. Alltid vil en gjenstand blokkere utsikten til etternavnet, for eksempel på et bordkort. Et annet aspekt ved dette grepet med å skjule etternavnet kan være å kommentere det patriarkalske samfunnet i tiden filmen utspiller seg, rundt 1900. Etternavnet følger mannen, og Madame De… forsøker å gripe sin frihet, men blir hindret av samtidens konvensjoner. Vi ser at nykker som flørting og kunstig dåning blir tolerert, men at bevegelse mellom klasser ikke vil bli tolerert. Flørtingen hennes er noe som tydeligvis er del av kontrakten mellom ektefellene, og noe generalen er fullt klar over. Han advarer til og med Donati mot den, men forbyr henne ikke denne oppførselen. The Earrings of Madame De… er en film som utforsker forholdet mellom skjebne, fri vilje og sosiale strukturers makt.

Madame De… er del av et overklassesamfunn og lever i et overklasseekteskap. Hun føler seg fri med sitt engasjement i selskapelige omgivelser, sin flørting og festing. Men hun har ingen reell makt. Den eneste makten hun har over sine omgivelser kan spores tilbake til hennes skjønnhet, som gir henne mer spillerom enn hun ellers ville hatt.

Generalen er en interessant karakter. Han innehar en kompleks posisjon i samfunnet, og til tider vil han demonstrere den rigide klassetilhørigheten overfor omgivelsene som seg hør og bør. Vi ser at han viser at gullsmeden er under hans stand under et besøk av sistnevnte ved at han vasker hendene sine og utfører andre dagligdagse gjøremål mens gjesten er til stede. Slik ville han aldri ha tatt imot en mann av sin egen stand. Om Madame De… er flørtende, er generalen noen hakk verre i sine utenomekteskapelige sysler. Han har en ung kvinne som elskerinne, og gir henne øredobbene i avskjedsgave da han følger henne på toget til Konstantinopel. De avslutter forholdet her. Øredobbene har han kjøpt tilbake for første gang etter at Madame De… har solgt dem til gullsmeden. Han igjen har varslet generalen om salget, som dermed vet at hun har løyet om å ha mistet dem. Ved å kjøpe dem tilbake tar generalen kontroll over situasjonen, som han skal gjøre flere ganger.

Donati spilles av den legendariske regissøren Vittorio De Sica som utstråler en aura av å være en virkelig gentleman. Han er hodestups forelsket i Madame Dee… og forfølger sin lykke selv om hun er gift. Han kjøper øredobbene i Konstantinopel etter at Lola, generalens elskerinne, har solgt dem for å skaffe til veie penger å gamble for. Det er først når Madame De… lyver om øredobbene at han stenger døren til forholdet deres. Men før det har dansen dem i mellom vært en erotisk og intim affære, som siden blir erstattet av øredobbene med sin seksuelle betydning.

Hun, på sin side, gir aldri opp håpet om å vinne ham tilbake. Generalen forstår etter hvert at øredobbene representerer en fare og at de symboliserer Donati for henne. Ved å tvinge henne til å gi bort øredobbene til niesen, knekker han hennes livsgnist. Selv om hun atter igjen skal få øredobbene i sitt eie, forsvarer generalen nå sitt ekteskap som han vil forsvare en festning i en krig. Han blir den klassiske soldaten i sin innstilling til sin fiende og utfordrer Donati til duell. Begge overlever, men Madame De… som hører skuddet fra duellen uten å se hva som foregår, tar sin død av påkjenningen. Hun er overbevist om at Donati er død. Øredobbene ender sin ferd som gave til Jomfru Maria i kirken, som et offer til henne for å skåne hennes elskede fra døden.

Ophuls kjøpte tittelen, men ikke historien i følge forfatterinnen Louise de Vilmorin. Skuffelsen var tydeligvis stor for henne. Tenk deg at du mottar en eske hvor det står silkestrømper på merkelappen, og når du åpner esken inneholder den en neglesaks! Hun insisterer også på at novellen ikke var en kjærlighetshistorie, men en historie hvor kjærlighet inntreffer.

Paul Thomas Anderson refererer til Max Ophuls som gudfaren til trackingshot. Han innrømmer å stjele hyppig fra Ophuls stil, slik Stanley Kubrick også gjorde. Biljardscenen i denne filmen var inspirasjonen til biljardscenen i Eyes Wide Shut, hvor en mektig mann, Sydney Pollack, knuser en svakere mann, Tom Cruise.

Øyeblikket: Max Ophuls er kjent for sin elegante kameraføring og åpningssekvensen i filmen er mitt øyeblikk fra filmen. Kameraet følger Madame De… rundt i soveværelset, først henne, deretter blikket hennes. Det er hele er ytterst elegant utført, og viser oss straks at vi er i hendene på en mester i sitt fag.

Lyd og bilde

Bildet er nærmest selvfølgelig i 1.33:1 og lyden kommer i mono. Lyden er fin stort sett, men bildet er virkelig strålende. Gode detaljer, ingen skader, fin kontrast og selvfølgelig er komposisjonen vakker. Imponerende, selv i disse bluray-tider.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholars Susan White and Gaylyn Studlar: Glimrende og informativt kommentatorspor. Masse, masse informasjon kommer frem i dette kombinerte kommentatorsporet av to eksperter på Max Ophuls. Behagelig, fyldig og aldri kjedelig.

Introduction by filmmaker Paul Thomas Anderson (There Will Be Blood): Dette er en ganske lang introduksjon av en entusiastisk Anderson. Det er alltid morsomt når mennesker som brenner for en film kan dele sin glede ved filmen med oss. Meget fin oppvarming til filmen med sine 15 minutter. Historien er ikke nødvendigvis noe som skulle appellere til Paul Thomas Anderson, men det er måten filmen fortelles på og spesielt hvordan kameraet beveger seg som tiltaler ham.

Interviews with Ophuls collaborators Alain Jessua, Marc Frédérix, and Annette Wademant: Intervjuet med Alain Jessua er på 25 minutter. Regiassistenten kan fortelle at Ophuls kunne oppføre seg som dr. Jekyll og mr. Hyde på settet. Før tagninger var han nervøs og det resulterte i en aggresjon mens kameraet gikk. Etterpå var han blid og omgjengelig. For ham var det viktig at tekniske krav ikke overskygget skuespillernes frihet, men at de fikk utfolde seg. Her var det ikke påkrevd at de sto på bestemte merker mens de sa replikkene sine. I stedet skulle kameraet følge dem. Ophuls er den eneste som Jessua noensinne har spurt om råd når det gjelder sine egne filmer. Neste intervju er på syv minutter og er med manusforfatter Annette Wademant. I intervjuet går hun inn på Ophuls arbeidsmåte og det faktum at han var tilbakeholden med informasjon til staben om filmen. Hun mener at Ophuls i likhet med Jean Renoir og Ernst Lubitsch hadde evnen til å sette seg i vanlige folks sted. Derfor hadde filmene hans en særegen varme. Marc Frédérix forteller at skissene ble kastet etter innspillingen, men at filmmuseet besitter et lite antall. I dette åtte minutter lange klippet får vi se noen få skisser som overlevde. Han beskriver skissene og hvordan Ophuls likte å ha ting i forgrunnen av bildet.

A visual analysis of the movie by film scholar Tag Gallagher: Madame de… er en magnet som får diplomaten til å vende seg etter henne. Mye av Galllaghers 17 minutter lange essay går ut på å beskrive kamerabruken hos Max Ophuls i detalj. I tillegg har han en del OK filosofiske betraktninger. Godt essay.

Interview with novelist Louise de Vilmorin on Ophuls’s adaptation of her story: He he. Hun likte ikke filmen nei. Selv vil jeg påstå at filmen er bedre som film enn boken er som litteratur. Med god margin. Novellen som filmen bygger på er inkludert i denne omfattende Criterionutgivelsen og behørig lest av denne skribenten. I denne fem minutter lange monologen slakter hun filmen grundig. Filmskaperne har utelatt nesten alt i boken, og alt de har beholdt er galt. I tillegg er filmen kjedelig, synes hun. Ophuls skrev en adapsjon som hun elsket, men produsentene må ha forandret alt på grunn av kommersielle hensyn.

A booklet featuring a new essay by Molly Haskell, an excerpt from costume designer Georges Annenkov’s 1962 book Max Ophuls, and the source novel, Madame de, by Louise de Vilmorin: Molly Haskells essay var dessverre ikke så veldig fengende. Litt ustrukturert, med en litt for feministisk lesning av filmen. En tvungen feministisk tolkning av alle situasjoner er ikke alltid fruktbar, selv om det kan være uhyre interessant og treffende i partier av analyseobjektet. Jeg synes Annenkovs essay var bedre og med skarpere betraktninger. Novellen (ca 40 sider) var skuffende og uengasjerende.