The Two of Us

The Two of Us (Criterion nr. 388)(DVD)

Frankrike – 1967 – Claude Berri (svart-hvitt)

Den gamle mannen og barnet

Nivå 1 (uten spoilers)

Under naziokkupasjonen i Frankrike føler en jødisk familie seg uttrygge. Foreldrene velger å sende sønnen på åtte år til et gammelt ektepar på landet, siden det er letter å stikke seg vekk der. Han får streng beskjed om å late som om han ikke er jødisk. Gutten og den gamle mannen får knytter et helt spesielt bånd, særlig med tanke på at den gamle mannen er antisemitt. Dette er en vidunderlig film som er lite tilgjengelig.

Nivå 2 (med spoilers)

The Two of Us er en av mine absolutte favoritter i Criterion Collection. Den dukket opp i postkassen min uten at jeg visste noe som helst om den, men etter den første visningen var den blitt en favoritt. Siden har jeg sett den mange ganger. Og hver gang er den en like stor opplevelse, med de samme følelsene som settes i sving. For The Two of Us er en usedvanlig følsom film, elegant og subtil i sitt budskap. Den nyanserer de uvanligste problemstillinger og maler sitt bilde med en malerkost med mange, mange hår i busten.

Claude er altfor vilter til at han kan fortsette å bo i Paris. Faren fortviler over guttens påfunn som tiltrekker seg oppmerksomhet når han heller burde ligge lavt. Å stjele leketøy i butikken og å bli tatt for det, er ikke å ligge lavt. Til slutt ser foreldrene ingen utvei enn å sende ham på landet. Han får beskjed om å skrive navnet sitt som om han var fransk og aldri å vise tissen sin til noen, da han er omskåret. Det kan føre til at han blir angitt.

For den gamle mannen som Claude kommer til er en antisemitt. Han støtter det nazivennlige Vichyregimet og hater briter, jøder, frimurere og kommunister, i den rekkefølgen. Samtidig har han disse vidunderlige trekkene som gjør at vi ikke kan la være å elske den gamle, uvitende mannen. Han er vegetarianer og ordentlig glad i den lille gutten. Han forguder sin kone og sin kjære hund Kinou. Hunden får alltid sitte på sin egen stol ved bordet og spise middag sammen med dem. Mating med gaffel og frokost på senga hører med hundetilværelsen.

Jødehatet hans virker basert på en endeløs rekke fordommer som ikke tåler nærmere gransking. Berri moraliserer aldri i filmen, og den får heller ingen stor oppsummering til slutt. Den gamle mannen er nok like sta på slutten av filmen som han var til å begynne med, men han har måttet undersøke sine standpunkter litt mer inngående enn han kanskje har gjort før. Dette lille mirakelet har lille Claude fått til ved å påpeke at gamle Pepe også har stor nese, slik jødene har. Han må være en jøde!

Samspillet mellom lille Claude og Pepe er av de beste skildret på film. De finner virkelig tonen, og scenen hvor Pepe leker barnespisende bolsjevik er ubetalelig. Med en kniv mellom tennene på jakt rundt i huset etter Claude, får han ved løgn og trusler tak Claude og ”spiser” ham. Dette er bare en av mange morsomme og rørende scener i filmen.

I tillegg til å være en film om antisemittisme og okkupasjon er det en film om familierelasjoner, kjærlighet mellom familiemedlemmer og ikke minst er det en oppvekstfilm. Claude må gjennom mobbing og fantestreker, ung kjærlighet og forberedelse til voksenlivet. Pepe er der som en støtte og veileder, om enn på sin noe utradisjonelle måte. I kontrast til hans fascistiske politiske syn, står hans varme hjerte på dyrenes side. Kona holder kaniner som resten av familien spiser, men ikke Pepe. Han benytter enhver middag til å påpeke at de er kannibaler, og sverger til sine flotte grønnsaker. Han får til og med Claude til å avstå fra kaninspising for å gjøre Pepe glad. I hvert fall mens det er lyst…

Pepe har som sitt store forbilde Philippe Petain, som styrte Vichy-Frankrike. Han var en stor krigshelt fra 1. verdenskrig, og bildet hans henger stolt i stuen til Pepe. Allikevel sitter jeg med en følelse at han ikke deler så mye av fascismens idealer, men heller er litt lite opplyst. Jeg har vondt for å tro at Pepe ville ha snakket som han gjør om han hadde visst hva jødene gikk gjennom i konsentrasjonsleirene. Sønnen er rimelig uinteressert i okkupasjonen, men har ingen sympatier i retning av Petain. Da krigen nærmer seg slutten, presser han faren til å fjerne bildet fra stuen. Det er på tide å forberede seg på en tilværelse uten okkupasjon. Disse små glimtene er nok for Berri til å skildre situasjonen de lever i. Krigen er ikke påtrengende, men vi blir påmint den gjennom små episoder. En tyskertøs som har blitt barbert på hodet, og paradert i en folkemengde under frigjøringen. En plakat som annonserer at for hver tysk soldat som blir drept skal 50 sivile franskmenn henrettes. Et par setninger i en geografitime på skolen.

Michel Simon var ansett som Frankrikes beste skuespiller på 30-tallet, og med god grunn. Hans roller i L’Atalante og Boudo Saved From Drowning er legendariske. Så ble han glemt siden han ble delvis lam etter en ulykke med blekemiddel under makeup. Derfor ble ansiktsmimikken hemmet og karrieren skadelidende. Men rollen som Pepe er kanskje hans beste allikevel. Noen har ment at Pepe er en videreføring av hans rolle som Jules i L’Atalante, og man kan godt godta den påstanden.

Øyeblikket: Det sterkeste øyeblikket for meg i filmen er da hunden Kinou dør. Den bunnløse sorgen som den gamle mannen føler er nydelig formidlet og lett å sette seg inn i. Han har mistet sin beste venn gjennom mange, mange år.

Lyd og bilde

1.85:1 formatet kler denne filmen godt. Bildet er skarpt og kontrastene er gode. Det er i det hele tatt en meget god DVD. Lyden er i mono og i samme kvalitet som bildet. Kjempebra.

Ekstramateriale

Le poulet (1962), director Claude Berri’s Oscar-winning short film: 16 minutter. En liten gutt finner ut at hanen deres skal slaktes og spises til helgen. Han er sterkt knyttet til hanen og pønsker ut en plan for å redde den. Ved å legge et egg under den hver morgen lurer han foreldrene til å tro at de har kjøpt en høne, og at det er bedre å beholde den. Fin liten kortfilm som godt kan sees i forhold til temaet i The Two Of Us. Ved å utgi seg for å være noe annet enn det man er, kan man berge livet. Og at det dessverre skal være nødvendig…

New video interviews with Berri and actor Alain Cohen: Claude Berri opplevde selv hovedtrekkene i filmen, så man kan med rette se den som en delvis selvbiografisk film. Berri opplevde at alt de gamle sa om jødene var feil, så han hadde mye moro med å få dem til å fortelle om jøder. Gutten som spiller hovedrollen hadde selv opplevd relevante ting, som at besteforeldrene ble sendt til konsentrasjonsleire. Dette gjorde ham bedre i stand til å forstå filmens intensjon. Det var morsomt å se den lille gutten som voksen i 2005. Cohen forteller om hvordan han ble valgt ut til å spile i filmen. Han gikk på en jødisk skole som Berri besøkte under castingen. Berri så denne stygge ungen, men trodde ikke at han passet til rollen. Allikevel festet han seg ved ham. Han gikk tilbake til klasserommet noen minutter senere og da var Alain kastet på gangen. Han var en urokråke i virkeligheten også. Berri bestemte seg for å hyre ham, men Michel Simon hadde kontraktfestet at han hadde siste ord i casting av rollen som Claude. De besøkte da Simon i hjemmet hans, en leilighet som omtrent var i oppløsning etter at han hadde mistet apen sin og mistet litt grepet på omgivelsene. De to fant tonen og rollebesetningen var klar. Til sammen er intervjuene på 18 minutter.

Interviews from 1967 with Berri and Michel Simon: Det var entusiasmen til Berri som overbeviste Michel Simon om å spille i filmen. Han fremstår også veldig takknemlig for Truffauts flotte ord om ham i sin anmeldelse. Claude Berri poengterer at filmen handler mer om generelle fordommer enn eksplisitt om antisemittisme. Korte snutter på til sammen 17 minutter.

An excerpt from “The Jewish Children of Occupied France,” a 1975 French talk-show segment featuring Berri and the woman who helped secure his family’s safety during World War II: I dette seks minutter lange klippet fra TV-programmet får vi møte Berri og kvinnen som var inspirasjonen for foreldrenes huseier i filmen. Det var hennes foreldre gutten ble sendt til. Berri mener filmen er en fabel som illustrerer hva Sartre sa om antisemittismen. Det er som noen som sier de ikke liker tomater uten noen gang å ha smakt dem.

A booklet featuring a new essay by critic David Sterritt, an appreciation of the film by François Truffaut, and excerpts from Berri’s memoir: Truffaut var en mester som regissør, men også som filmkritiker. Hans utlegninger om film er alltid lærerike og med en original vinkling. Om The Two of Us sier han at Frankrike har ventet i 20 år på den ekte filmen om det ekte Frankrike under den ekte okkupasjonen, om vanlige franskmenn som verken var motstandsmenn eller kollaboratører. De gjorde verken godt eller ondt, men bare overlevde. The Two of Us er den filmen. David Sterritt har skrevet et essay som er en presis og god oppsummering av filmen og hva som gjør den så god. Claude Berri forteller om innspillingen av filmen og hans møte med den store skuespilleren Michel Simon. En gang forsøkte han å korrigere Simon under innspillingen, men det skulle han ikke ha gjort. Simon brølte: ”Ingen instruerer Michel Simon!” Siden det lot Berri ham være i fred og resultatet viste at Simon visste hva han gjorde. Filmen ble perfekt.