Diary Of A Country Priest

Diary Of A Country Priest (Criterion nr. 222)(DVD)

Frankrike – 1951 – Robert Bresson (svart-hvitt)

Innesperret

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung prest tar over stillingen som landsbyprest i Ambricourt i Frankrike. Men allerede fra starten av blir han isolert og mistrodd. Følelsen av isolasjon og nederlag tærer på den unge mannen både fysisk og psykisk.

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Bresson og Jean Renoir var gudfedre for den franske nybølgen. Jean-Luc Godard sa om Bresson at han var fransk film, slik Mozart var tysk musikk og Dostojevskij var russisk litteratur. Han var en outsider som Melville og Tati.

Diary Of A Country Priest er en meget personlig film, i den forstand at man kan legge sin egen tolkning til grunn og hente ut vidt forskjellig tematikk og lærdom. To mennesker som ser den, vil ikke kunne ha den samme opplevelsen. Dette gjelder denne filmen i større grad enn de fleste andre filmer. Religiøsitet, filmerfaring, sans for detaljer og smak blir elementer som vil prege sluttopplevelsen av filmen. Selv har jeg sett denne filmen sammen med en dypt religiøs venn, og vi fikk gode diskusjoner om den både under og etter visning. Den kristne og ateisten ser en film sammen som er laget av en agnostiker…

For Bresson er en spesiell filmskaper. Han er blant mine absolutte favoritter, i godt selskap med John Cassavetes, Werner Herzog, Roy Andersson, Carl Theodor Dreyer og Bela Tarr. Og Stanley Kubrick, Henri-Georges Clouzot, Ingmar Bergman og Francois Truffaut. Og…nei. Får stoppe der. Bresson hadde en unik oppfatning hva skuespill angikk. Han kalte skuespillerne modeller. Han ville ikke at de skulle spille, bare si frem replikker livløst både når det gjaldt mimikk og stemmeleie. Dette konseptet perfeksjonerte han desto senere i karrieren han kom. Ideen bak var at han ikke ville manipulere publikums følelser. Hva man finner trist eller vakkert skal bestemmes ut av det vi ser eller handlingen som foregår. Musikk vil bare forstyrre og dirrigere følelsene våre. Det vil være uvant for en person som ser sin første Bressonfilm, og det er lett å forkaste prestasjonene som dårlig skuespill. Konseptet er virkelig rendyrket når vi kommer til Au Hazard Balthasar (1966) og Mouchette (1967). Selv synes jeg nettopp disse filmene fra tidlig 60-tall er hans beste. I denne filmen fra 1951 er det fremdeles ikke ferdigstilt, men på god vei.

Da den unge presten ankommer Ambricourt, er det med optimisme og pågangsmot. Men allerede den første dagen kommer han skjevt ut. Han ser noe han ikke skulle ha sett, nemlig at greven kysser guvernanten Lousie. Blikkene de sender ham forteller oss at han allerede nå oppfattes som en trussel. Ironien ligger i at han muligens ikke forsto situasjonen, og egentlig ikke er noen trussel for dem. Han har dermed skaffet seg en mektig fiende i greven, og dette forholdet vil aldri normaliseres.

Grevens datter er Chantal. Hun motarbeider presten fra første stund, i likhet med Seraphine. Disse ungjentene er slu og setter presten i vanskelige situasjoner ved flere anledninger. Chantal går heller ikke av veien for å lyve om presten. All slik sladder vil i en liten småby vil finne veien til de som vil høre på det, og prestens overordnede får høre at presten har fått grevinnen til å kaste bildet av sin døde sønn i peisen. Dette er ikke sant, han reddet bildet fra flammene. Seraphine klarer å så tvil om prestens oppførsel ved enkle handlinger som den naive presten ikke forstår. Hun kaster fra seg vesken sin på veien, og presten plukker den opp og leverer den hjemme hos henne. Moren blir straks mistenksom over hvorfor de to har hatt kontakt. Men Seraphine forandrer seg i løpet av filmen og støtter presten mot slutten.

Bresson viser oss hvordan presten blir mer og mer isolert gjennom hvordan han plasserer ham i bildet. Ofte vil vi se presten på utsiden av vinduer, avskjært fra de andre. Noen ganger ser vi ham på innsiden av vinduer, alene i sitt rom. Vindussprosser ser ut som gitter, og impliserer at han er innesperret. Han ser eller blir sett gjennom gjerder.

Den fysiske helsen begynner å skrante, på samme måten som troen hans gjør det. Isolasjonen og nederlaget gjør ham syk. Kroppen tåler etter hvert kun brød og vin, som jo er bestanddelene i nattverden. Det snakkes om drikkingen hans. Med en slik diett er det ikke rart han er syk. Men det er magekreft som til slutt skal ta livet av presten. Det er en sjelden sykdom å få når man er så ung, noe som gjør ham enda mer usikker i sitt forhold til Gud. Dagboken hans fungerer som et bindeledd mellom tankene hans og situasjonene han opplever. Vi får se hva han skriver, og det er utfyllende i forhold til det vi får se på skjermen.

Filmen er basert på en bok av Georges Bernanos. Han skrev også romanen som ble til Mouchette. Prestens tilbøyelighet til vindrikking blir i boken satt i sammenheng med at foreldrene var alkoholikere, men filmen dveler ikke ved det. Dette er først og fremst en film om isolasjon, slik nesten alle Bressons filmer har en hovedperson som lever i isolasjon. Noen ganger ser vi ikke anledningen som fører presten videre inn i isolasjonen, for Bresson er det nok at det skjer. Derfor kan vi komme inn i slutten på en samtale eller situasjon og heller se hva presten foretar som følge av det som har blitt sagt. For eksempel forstår vi at han må ha hatt en opprivende samtale med Chantal, som fører til at han sporenstreks drar til presten i Torcy for veiledning. Senere refererer hun til noe han skal ha sagt, et løfte som han må holde. Hvis ikke han dreper noen, som kanskje kan være farens elskerinne Louise, rømmer hun eller tar livet av seg. Senere i filmen forlater Louise huset og Chantal har vunnet.

Denne historien foregår på 30-tallet og presten i Torcy råder sin nye kollega til å bli respektert og adlydd, men ikke elsket. Dette må sees i sammenheng med kirkens posisjon i Frankrike på denne tiden. Den var en viktig faktor i menneskenes hverdagsliv. Den var også autoritær og mektig, noe som ble gjenspeilet i presten som kirkens representant. Men presten har mistet sin autoritet. Han blir sablet ned når han kritiserer Louises hardhet mot Chantal. Hans eneste seier kommer gjennom sin åndelige tvekamp med grevinnen om sjelens frelse. Hun vender seg til Gud igjen, akkurat i tide før hun dør. Men selv denne seieren forandres til et nederlag gjennom Chantals sladder og den påfølgende konfrontasjonen med den eldste presten.

Seraphine får sympati for presten da han er ute av stand til å ta vare på seg selv, og hun hjelper ham. Hun forteller ham at landsbyen ser på ham som alkoholiker og misliker ham siden han minner dem på kampen for frelse og dyd.

Etter en nedslående samtale med legen i Lille hvor magekreften blir påvist, ender presten hos en gammel studiekollega. De speiler hverandres liv på flere måter. De ligner til o g med litt på hverandre. Vennen har gitt opp eller blitt avsatt som prest og er nå omreisende selger av medisiner. Vi forstår at han antageligvis misbruker tabletter. Her skal presten dø, i et rotete og møkkete rom. Prestens siste timer blir beskrevet i vennens brev, hvis ord leses av ham selv.

Bressons bruk av lyd er spesiell. Lydeffekter forteller oss hva som skjer, selv om vi ikke ser det i bildeutsnittet. Dette gjør at vi selv må fylle inn deler av handlingen. Mange vil finne Bresson kjedelig, men egentlig er han en effektiv filmskaper hvor det ikke kastes bort tid på uviktige scener, eller deler av scener. Han klipper fort til essensen. Derfor kan vi komme inn i scener midt i eller mot slutten. Lyddesignet er også del av denne effektiviteten ved at det formidler flere ting på en gang, eventuelt komprimerer en handling ned til en lyd. Et skudd signaliserer doktorens død, uten at vi er i nærheten av åstedet, men er i en annen scene med presten.

Øyeblikket: etter å ha fulgt den melankolske presten gjennom så mange nederlag og tristhet, var det godt å se ham smile og virkelig ha det fint. Motorsykkelturen med fremmedlegionæren Olivier gjør ham godt. Kanskje får han en ide om hva livet kan være, at det finnes gode opplevelser der ute…

Lyd og bilde

En ganske så god DVD-utgivelse. Bildet er klart og i god stand. Det vises i 1.66:1, akkompagnert av mono lyd. Lyden er god, og den er viktig i denne filmen. Bresson brukte jo lyd som erstatning for bilder noen ganger. Allikevel er dette en tungt dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Så mye informasjon komprimeres i setningene, at man blir litt overveldet. Men dette er lærerikt! Peter Cowie er meget ofte brukt av Criterion, og han innehar virkelig en enorm kompetanse. En interessant opplysning han nevner er at Robert Bresson ikke var troende katolikk, men agnostiker. I slike komplekse filmer som dette, kan det være nyttig å ha i bakhodet mens man ser filmen. Bresson likte å ringe aktuelle skuespillere før han så dem, siden han var mest opptatt av stemmen deres. Den sa mer om dem enn utseende og kroppsspråk. Til rollen som presten ekskluderte han alle ikke-troende.

Trailer: Tja. Ikke særlig bra. Traileren har fokus på hvordan presten ikke kommer overens med lokalbefolkningen. Sentimentalt og lite egnet til å vise hvor god filmen egentlig er.

New essay by film critic Frédéric Bonnaud: Diary Of A Country Priest er en film om innesperring. Dette er utgangspunktet til kritiker Bonnaus, og han bruker dette essayet til å underbygge påstanden. Godt essay, og det bør det være siden dette er det eneste ekstramaterialet på utgivelsen ved siden av kommentatorsporet.