La Haine

La Haine (Criterion nr.381 )(Blu-ray)

Frankrike – 1995 – Mathieu Kassovitz (svart-hvitt)

Hat/Mothat

Nivå 1 (uten spoilers)

I de franske forstedene i 1995 er situasjonen eksplosiv. Konfrontasjoner mellom politi og minoritetsungdom er vanlig. Frustrert ungdom uten særlig framtidshåp føler seg trakassert av politiet og lever i tillegg i en ørkesløs tilværelse. Ingen jobb, ingenting å fylle dagene med. Ungdommene Vinz, Saïd og Hubert finner så en revolver. Den gir uante muligheter, men er det den rette veien å gå?

Nivå 2 (med spoilers)

Da Makome ble drept i Frankrike tidlig på 90-tallet, sparket det i gang opptøyer som skulle vise seg å være en forsmak på de voldsomme opptøyene i 2005. Makome var en ung gutt som var blitt arrestert, låst til en stol med håndjern og skutt i hodet av en politimann. Han skulle bare true ham da pistolen gikk av. Kassovitz begynte å fundere på dette at man kan stå opp om morgenen og dø samme kveld på en så bisarr måte. Han deltok selv i rolige demonstrasjoner mot episoden og fikk merke politivold på kroppen da politiet angrep. Dette førte til eskalering av konflikten og opptøyer var et faktum. Kassovitz deltar selv gjerne i opptøyer og mener det er et sunt tegn, franskmenn har en revolusjonær historie og opptøyer er aktive handlinger som fører til forandringer, for eksempel i form av lovendringer.

Han velger å la filmen sin kretse rundt tre ungdommer av forskjellig avstamning. Hubert, afrikansk bakgrunn, Vinz med jødisk bakgrunn og Saïd med arabisk bakgrunn. Disse deler en følelse av stagnasjon, fremtidspessimisme og isolasjon. Vinz føler ikke en eventuell rasisme på kroppen selv, men identifiserer seg som en outsider sammen med andre outsidere. Han er den mest aggressive av dem, og han som finner revolveren. Han er en kruttønne som ønsker å slå tilbake. Hubert er mer reflektert, litt mystisk og mildere. Saïd er mer uskyldig rampete. De har ingen jobb, et trøblete forhold til politiet og ingenting å fylle dagene med. Kassovitz får dette tydelig frem i sine nydelige komposisjoner med avstand mellom aktører og lange tagninger. De tre sitter stille, snakker litt sammen i lange strekk av gangen. En liten gutt forteller en lang historie som egentlig ikke har noe poeng. Slik som deres egen tilværelse har den ingen start og ingen slutt, ingen mening.

Som Ginette Vincendeau påpeker i sitt essay er det slående at Kassovitz utelater kvinner i sentrale roller i filmen. Han forsvarer dette med at han ikke ville lage en kjærlighetshistorie. Betyr det at kvinner ikke kan ha en rolle å spille som aktører i et politisk eller sosialt drama? Vincendeau påpeker også fraværet av etnisitet som en viktig faktor i filmen.  De tre hovedaktørene bindes sammen av sin sosiale posisjon, ikke av at de tilhører minoriteter.

Når opptøyene brøt ut, ble det øvet hærverk på de nære omgivelsene. Skoler og biler i forstedene ble satt i brann. Grunnen ligger ikke i at de ikke liker skoler, men at skolene er for dårlige og representerer eller symbolisere myndighetene. Det er også det nærmeste som de kan ødelegge. Ingen leiligheter ble ødelagt, det var ikke retningsløst raseri. I noen byer ble det tatt initiativ til dialog med ungdommene og de følte et behov for å brenne noe. De fikk tilbud om å brenne søppelkasser på motorveien og takket ja til det. Så det er mye frustrasjon som hoper seg opp og som må få en form for utløp. På en måte er hærverk og tagging en form for å uttrykke seg for en gruppe som ikke klarer å uttrykke seg i vanlige kanaler eller å være kreative.

La Haine føles på en merkelig måte som både en statisk film og en road-movie. Tilstanden deres er statisk, uten bevegelse i form av sosial mobilitet, og mye av tiden går med til å vandre formålsløst rundt i forstaden. Samtidig blir filmen et eventyr for de tre, som en odysse mot den sjokkerende finalen. De ender i fine bygårder, kunstutstillinger, politiavhør og stjålne biler. Denne mobiliteten er ikke vanlig hos forstadsungdom, så det føles nok rimelig eksotisk for dem. De finner seg plutselig i en truende situasjon med en gjeng skinheads, og Vinz får unnskyldningen han har ventet på og trekker revolveren. De tar lederen med seg og banker ham opp. Hubert egger opp Vinz til å skyte skinheaden. Han vet hva som bor i vennen. Vinz har ikke drapsmannen i seg og leverer fra seg revolveren for aldri å røre en igjen.

Øyeblikket: Ett bilde summerer opp denne filmen for meg. De tre guttene sitter på lekeplassen, sirlig posisjonert i utsnittet. De ser hver sin vei og stort sett ned. Avstanden mellom dem er nøye tilpasset. De ser ut til å ha snakket seg tomme. Det finnes ingenting å gjøre, og kroppene deres er stille, lekeplassen er stille, livet deres er stille. En langsom, vakker og statisk scene som viser oss hva problemet egentlig er.

Lyd og bilde

La Haine ble filmet i farger, for så å bli gjort om til et fantastisk godt svart-hvitt bilde. Formatet er 1.85:1. Mange flotte detaljer står fram, og jeg har en svakhet for et godt svart-hvitt bilde. Det er sjelden at nye filmer presenteres i svart-hvitt, men her ble det gjort av økonomiske grunner. Det kan vi være glade for. Det gir en spesiell presentasjon. Lyden er også kjempebra i 5.1 DTS-HD, med fiffige effekter laget av en regissør som er glad i amerikansk film.

Ekstramateriale

Audio commentary by Kassovitz: Snakkesalig og kontrollert, godt planlagt. Han er ikke redd for å si sine personlige meninger, og karakteriserer Le Pen og Sarkozy som nynazister. Vi får informasjon om innspillingen og handlingen. Favorittfilmen hans er Mean Streets. Meget bra kommentatorspor.

Introduction by actor Jodie Foster: Virkelig reflektert og omfattende introduksjon av Foster. Hun har god kjennskap til landet og situasjonen som beskrives i filmen. Jodie Foster har slekt og venner i Frankrike og er der hyppig. Hennes involvering i La Haine var som distributør. Det som treffer henne mest med La Haine filmen er sjelen i filmen og det tekniske aspektet. Kassovitz har fått frem det å være i limbo mellom to kulturer.

Ten Years of “La haine,” a documentary that brings together cast and crew a decade after the film’s landmark release: Ideen til filmen fikk Kassovitz fra episoden hvor Makome blir drept av en politimann mens han var lenket til en stol med håndjern. Politimannen skyter ham i hodet. Denne episoden førte via fredelige demonstrasjoner til opptøyer i Frankrike. Det ble påstått fra politiets side at dødsfallet var et uhell, men det har vært så mange slike uhell i Frankrike at det har blitt laget komedier om det. For å få den rette inngangen til filmen, valgte filmteamet å bo i forstaden under filmingen. Gradvis ble de akseptert. Vincent Cassel orket ikke å være der hele tiden, så han dro hjem i helgene på slutten. Hver gang han kom tilbake hadde det skjedd negative episoder.

Featurette on the film’s banlieue setting: Forskjellige samfunnseksperter uttaler seg om forstadsproblematikk i denne fine dokumentaren på 34 minutter. Ungdommen føler hat rettet mot seg og returnerer det. De tar opp det faktum at om du øker befolkningen i trøblete områder øker graden av aggresjon og vold med en høyere potens. Altså om du dobler antallet, øker spenningen firedobbelt for eksempel. Bakgrunnen for fremveksten av forsteder med overvekt av minoriteter og fattige er at myndighetene stoppet byggingen av fasiliteter i området. Til å begynne med var det populært for unge par å bo der, siden flyttet de bort da det manglet cafeer, lekeplasser, kino osv. Det ble et lettvint sted å plassere minoriteter, spesielt fra nord-Afrika. Dermed fikk du et lavressurs-område som sto nederst på prioriteringslisten.

Production footage: I denne korte dokumentaren på 7 minutter, ser vi hvordan de laget scenen hvor Vinz fantaserer om å skyte politimannen. Meget interessant filmteknisk. Kassovitz innrømmer her at han ikke liker politiet noe særlig… I tillegg er det amatøropptak fra innlosjeringen de hadde i forstaden. Ganske kummerlige forhold.

Deleted and extended scenes, each with an afterword by Kassovitz: Dette fungerer bra. Først ser vi en slettet eller utvidet scene, deretter et kort videoessay av Kassovitz hvor han utdyper meningen med scenen.

Gallery of behind-the-scenes photos: Røffe bilder fra en lavbudsjettsfilm. Atmosfæriske og særegne.

Trailers: Trailer 1 er temposterk, med en molotovcoctail sentralt i det visuelle. Tag-line ”Det er ikke hvordan du faller, men hvordan du lander” avslutter traileren. Trailer 2 er hektisk og illevarslende. Begge er gode.

A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau and a 2006 appreciation by filmmaker Costa-Gavras: Essayet av Vincendeau er kjempegodt. Mye dybdeanalyse og informasjon rundt temaet. Kassovitz og Sarkozy diskuterte videre på Kassovitz sin blogg. Noe av diskusjonen er oversatt og ligger ute på Criterions hjemmeside. Costa-Gavras har en kort kommentar en film han holder høyt.