Gray’s Anatomy

Gray’s Anatomy (Criterion nr. 618)(Blu-ray)

USA – 1997 – Steven Soderbergh (farger og svart-hvitt)

Grays behandling

Nivå 1 (uten spoilers)

Spalding Gray, en av USAs største historiefortellere, pådro seg en øyesykdom som helst bør opereres bort. I en 79 minutters filmet monolog utforsker han sin frykt for sykdommen og beskriver hans vanvittige reise mot en løsning på problemet.

Nivå 2 (med spoilers)

Gray holder en monolog for kameraet, ikke for et publikum som er til stede i en sal. Dermed kan regissør Steven Soderbergh slå seg løs med estetiske virkemidler og gjøre dette i utgangspunktet statiske utgangspunktet til en lekker visuell opplevelse. Farger og effekter understreker og forsterker, de visualiserer Grays poenger og tanker. Allikevel står og faller alt med kvaliteten på monologen, om det Spalding Gray formidler innehar noe som vi kan finne interessant. For mitt vedkommende gjør monologen det. Kombinert med en glitrende framstillingsevne med mye humor og absurde ideer, er det en kjærkommen og unik tilvekst til Criterion Collection

Spalding Gray er en angstfull og nevrotisk mann innerst inne. Han fremstår selvfølgelig trygg på en scene, men han sliter med frykt spesielt for sykdommer. Da han beskjed om at en øyeoperasjon har 1% sjanse for å gjøre ham blind, er det ikke måte på hvilke anstrengelser han gjør seg for å finne andre utveier. Noen kanskje mer høytflyvende enn andre. Gray hadde en hang til ritualer, var sterkt overtroisk og hadde også stor tro på magi. Da øyesykdommen inntraff klarte han ikke å konsentrere seg om noe annet. Løsningen ble å kanalisere øyeproblematikken inn i arbeidet, og lage en monolog om den. Resultatet ble Gray’s Anatomy.

Han var dyslektisk som barn, og ble satt i klasse med de som lærte langsomt, en klasse som ble kalt ”Idioten”. Han kommenterer at han er dårlig på å skrive og lese, og foretrekker å høre bøker lest opp. Men det er ingen tvil om at mannen har en egen evne til å formidle med en eksepsjonell timing, uten bruk av notater i utstrakt grad. Blant ekstramaterialet er det en halvannen times monolog fra 1982 filmet i dårlig amatørvideokvalitet, som viser at han har en meget god hukommelse. Han påstår selv at han har fotografisk hukommelse, og jeg kan ikke se at han nøler en eneste gang.

Gray’s Anatomy er veldig personlig, men han har forandret navn på venner og bekjente som figurerer i historiene hans. Soderbergh starter filmen med svart/hvitt opptak av mennesker som har opplevd øyeskader og forteller om deres opplevelse av det. Etter ti minutter starter monologen. Med jevne mellomrom dukker disse menneskene opp i filmen og kommenterer Spalding Grays påfunn hva behandling angår. De tar også stilling til om de ville ha hoppet på den aktuelle behandlingsformen. Det er uklart om disse personene er autentiske tidligere pasienter eller skuespillere. Kanskje er det dumt av meg å være usikker på det. Uansett fyller de en rolle som publikum til monologen, som Soderbergh har valgt å eliminere i sin vanlige form.

Øyeblikket: Etter alle nevrosene som Spalding Gray har demonstrert i monologen kombinert med merkelige alternative behandlingsmåter, er det befriende da han på slutten setter øynene demonisk i kameraet og sier: ”Om kvelden drakk jeg, røyket og gjorde stort sett alt som kunne gjøre meg blind”. Og husk: Sitt til rulleteksten er ferdig…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er DTS HD. Det er et klart og skarpt bilde i en film hvor det kanskje ikke betyr så mye. Men på grunn av Soderberghs elegante regi og estetiske valg, må jeg si at et godt bluray-bilde her absolutt var på sin plass. Det er noen kraftfulle farger som virkelig kommer til sin rett på blu-ray. Lyden er klar og fin i en sterkt monologdrevet(!) film.

Ekstramateriale

New interviews with Soderbergh and monologue cowriter Renée Shafransky: Regissør Soderbergh forteller om valgene han måtte ta ved å filme en monolog. Spalding Grays monologer hadde blitt adaptert til film før, så Soderbergh ville skape noe som var annerledes. Blant annet droppet han publikummet, og la mer vekt på det estetiske. Renée Shafransky var Spalding Grays samboer på denne tiden, og klippet filmen og hjalp til med monologideer. Etter at monologen var ferdig, men før den ble fremført, var forholdet deres slutt.

A Personal History of the American Theater, a ninety-five-minute monologue by Spalding Gray, originally produced by the Wooster Group in 1980 and videotaped in 1982: Denne halvannen times monologen fra 1982 er faktisk mer interessant enn selve Gray’s Anatomy synes jeg.  Spalding Gray går gjennom alle teaterstykker han har spilt i opp til da. Han forteller om opplevelser rundt innspillingen og selve stykket. Det hele er morsomt og aldri kjedelig.

Swimming to the Macula, sixteen minutes of footage from Gray’s actual eye surgery: Øyeoperasjonen til Spalding Gray i all sin prakt. Forstørret opp slik at vi kan se hvert sting i øyet. Heldigvis er denne filmen uten lyd. Pinsetter trekker små tråder ut fra øyet. Vi må nok si at dette er for spesielt medisinske interesserte…

Trailer: Rett og slett kjempefin. Gjort maks ut av hva man forvente av spenningsbygging fra en monolog…

A booklet featuring an essay by film critic Amy Taubin: Det er det eneste essayet i heftet, men til gjengjeld er det langt og grundig. Det tar opp aspekter ved mennesket Spalding Gray og likhetene mellom Gray og Soderbergh. Gray begikk antagelig selvmord ved drukning. Tre av hans monologer ble til filmer. Swimming to Cambodia (1987) , Monster in a Box (1992) og Gray’s Anatomy (1997).