Lord Of The Flies

Lord Of The Flies (Criterion nr. 43)(DVD)

England – 1963 – Peter Brook (svart-hvitt)

Det siviliserte mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Et fly med engelske skolebarn styrter og ingen voksne overlever. Barna befinner seg på en øde øy og må klare seg selv. Men hvem skal bestemme hva de skal gjøre? Skal de samarbeide eller klare seg på egen hånd?

Nivå 2 (med spoilers)

Lord Of The Flies er et mesterverk. Hver lille detalj er perfekt, og summen av delene er større enn helheten. Noe ekstra legges til når alle delene er på plass, noe som løfter filmen opp til en del av vår kollektive bevissthet. Har man først sett filmen og satt pris på den, vil den forbli ved oss i lang tid, kanskje alltid. For den rører ved de grunnleggende samfunnsspørsmål, psykologi, humanisme og etikk. Den er en utømmelig kilde til refleksjon og diskusjon, om man har fascinasjon for disse temaene. Forfatter William Golding har funnet en perfekt arena for å kunne diskutere menneskenaturen, sivilisasjon og menneskets moral. En avgrenset verden som man må forholde seg til og andre mennesker som er del av miljøet. I dette tilfelle er det en øde øy som er lager rammene, men det kunne like gjerne vært et hus eller et skip. Luis Bunuel klarte seg med et rom i The Exterminating Angel.

Engelskmenn smykker seg gjerne med oppfatningen om at de er sivilisasjonens hjerte og de er stolte av sitt britiske imperium. Derfor passer det bra at det er engelske kostskolegutter som styrter i havet rett ved øya. De bevarer sin ”stiff upper lip”-holdning og setter seg fore å organisere et velfungerende samfunn øyeblikkelig. De har det aller beste utgangspunkt.

Ralph er en naturlig leder med et godt hjerte og sterk pliktfølelse. Han er respektert og godt likt. Derfor er det naturlig at han velges til leder, men Jack som er leder for korguttene føler at han bør være leder. Han henviser til sine verv på skolen, og kimen til splittelse er allerede sådd. De to skal komme til å symbolisere motpoler hva det meste angår. Ralph står for en samarbeidslinje, mens Jack sverger til det individuelle. Slik sett kan man se filmen politisk som et skille mellom venstreside og høyreside. Etter hvert skal begge sider trekke mot ytterkantene, selv om høyresiden skal trekke det lengst og forsvinne inn i det ekstreme.

Til å begynne med er begge leire enige om at det trengs regler. Ralphs intensjoner ser ut til å være basert på tradisjoner og et ønske om et velfungerende kollektiv. Allerede her kan vi ane at Jacks fokus på regler ligger i muligheten for avstraffelse av de som bryter dem. Senere blir denne følelsen forsterket, når de fascistiske og sadistiske sidene i gutten kommer tydeligere frem. Til slutt bryter han selv alle regler og avfeier dem som meningsløse nå da de ikke lenger passer ham. Individet foran kollektivet. Fascisttrekkene blir synlige gjennom hans fascinasjon for vold og forherligelse av strid. Han følger også ideen om at makt gir rett, som er en grunnstein i fascistisk ideologi.

Jack legger Piggy for hat alt i deres første møte. Gradvis skal han utøve mer og mer vold mot ham, først verbalt deretter fysisk. Til slutt ender det med drapet utført av hans gruppe. Tersklene forskyves hele tiden. Han slår Piggy og knuser brillene hans, nekter ham mat, for så senere å stjele brillene hans. Her aner jeg en parallell til Peckinpahs Straw Dogs. Som Dustin Hoffmanns knuste briller symboliserer et farvel til det siviliserte, gjør Piggys det samme. Etter at Jacks gruppe har drept Simon, er neste drap mindre vanskelig. Empatien er slitt ned, individets rett går foran alt og Piggy drepes fordi han er en irriterende påminner om etikk og medmenneskelighet.

Ralph har blåst i konkylien for å samle alle overlevende gutter på stranden. Innmarsjen til Jacks gruppe, korguttene, er en fascistisk parade verdig. Til ”Kyrie Eleison” ankommer de på geledd, ikledd sine svarte kapper og luer. Sivilisasjonen styrer fremdeles guttenes handlinger, de oppfører seg som om de fremdeles er på skolen og Piggy tar navnopprop. Denne sangen skal bli del av lydbildet gjennom hele filmen, men den blir gradvis mer og mer ribbet og primitiv. På slutten er det kun rytmen og trommene igjen. Som det lille samfunnet opplever regresjon, har musikken gått tilbake til sine primitive røtter. Her er en av flere likheter med Coppolas Apocalypse Now! Der starter lydsporet med kompleks rock av The Doors, for å ende med stammetrommer da båten nærmer seg Kurtz Compound. Coppolas intensjon var å illustrere ferden mot det primitive i mennesket, helt inn til mørkets hjerte. Den filmen er for øvrig bygget på Joseph Conrads Mørkets Hjerte fra 1899.

Golding og Brook synes å mene at en kraftig drift i mennesket er viljen til å ødelegge og drepe. Når Jack forstår at det ikke er noen fastlagte regler i det nye miljøet de har ankommet, men må skape dem selv fra bunnen av, velger han å følge sine primitive impulser. Han tar straks på seg ansvaret for å jakte, og gruppen hans har en stor glede av å drepe griser på øya. Han ser sin gruppe som overlegen sankergruppen, som jobber med å skaffe ved, lage tak over hodet osv. Her tegnes det opp en maskulin/feminin problematikk, som også skildres i den slettede scenen som er vedlagt på disken. Ralph og Jack diskuterer verdien av de respektive gruppers arbeid, nesten som et ektepar.

Jakten på kjøtt blir fort underordnet gleden ved å drepe i Jacks gruppe. Ritualer, sang og blodtørst tar over for det som hadde dekke som jakt for kjøttets skyld. Vi vet også allerede at øya bugner av frukt og spiselige grønnsaker. Jacks gruppe har ansvaret for å holde bålet ved like, slik at eventuelle fly kan se røyken og redde dem. Trangen til å drepe får dem til å la bålet slokne og heller dra på jakt igjen. Et fly passerer uten å se dem. Uvitende om dette ankommer jegergruppen triumferende mens de messer ”Kill the pig, slash her throat, bash her head”.

Senere begynner andre rituelle aspekter ved jakten å ta overhånd, som da de setter et grisehode på stake som offer til Beistet. Beistet er noe guttene skaper seg i fantasien som et resultat av frykten de føler. Historiene om Beistet vokser og vokser, og Jack trykker ideen om et Beist til hjertet. Slik kan hans gruppe være beskyttere også, og de som kan nedlegge Beistet. På dette tidspunktet ser det ut som om Jack er tilfreds med sin nye tilværelse og egentlig ikke ønsker å bli reddet. Her på øya kan han utfolde seg og tilfredsstille alle lyster han måtte ta. For meg ser det ut som om han anser øya som et moralsk vakuum, slik Kurtz ser krigen i Apocalypse Now! Rett og galt eksisterer ikke, kun hva som er hensiktsmessig. Makt gir rett. I begge tilfeller ender den indre reisen i sadisme, vold og blod.

På samme måte som musikken beveger seg mot det mer primitive utover i filmen, la jeg merke til at guttenes språk gjør det samme. På slutten består kommunikasjonen eller mangelen på kommunikasjon av gutturale lyder, hvesing, høy skriking, kakling og buing, spesielt mot den andre gruppen som Ralph leder. I en flott scene jager Jacks gruppe gjennom jungelen, skrikende og hvesende, iblandet jungelens egne lyder. Hva som tilhører guttene eller dyrene blir da vanskelig å si. Guttene er faretruende nærme naturtilstanden biologisk sett. Simon fungerer som en slags observatør i filmen. Han har et klart blikk på mikrosamfunnet rundt ham og har betraktninger som egentlig ligger over det hans alder skal tilsi. Han ser at Beistet ikke finnes, men er inni dem selv. Det er i det øyeblikket han stirrer på grisehodet det ser ut til at innsikten kommer til ham. Denne nøytrale budbringeren må bøte med livet i møtet med mobben.

Peter Brook valgte svart-hvitt fotografi i filmen for å unngå et for polert utseende i farger. Samtidig gir svart-hvitt lettere et dokumentarisk preg. Prosjektet var tungt hva historie og tematikk angikk, men lett angående økonomi og produksjon. De hadde til å begynne med et strålende samarbeid med de britiske soldatene som øvet på øya, men etter at kommandanten døde av hjerteattakk ble alt fastlåst. Den nye kommandanten ville ikke hjelpe til på noen som helst måte. Allikevel sto Brook på sitt og fikk fullført filmen.

Lord Of The Flies fikk en høy aldersgrense, som betydde at barna som spiller i filmen faktisk ikke hadde lov til å se den. Brook syntes dette var veldig feil, og arrangerte en visning for dem. Han forteller dem at han synes det er galt, og om ikke de også synes at det er helt feil. Men de var faktisk enstemmig enige om at barn ikke burde se filmen! Brook mener han ikke har et pessimistisk syn på menneskeheten, men heller på den vestlige sivilisasjon som han mener er en ferniss og en illusjon. Det er vanskelig å være uenig når vi ser avslutningsbildet med en gråtende Ralph med et flammehav i bakgrunnen. De har satt sin lille verden i flammer, akkurat som de voksne. De kan ikke sies å ha bestått den eksistensialistiske testen.

En liten hjerteskjærende historie til slutt. I scenen hvor Piggy dør ser vi en gutt som er overbevist om at han skal dø i virkeligheten nå. De andre guttene hadde sagt at den eneste måten at scenen kunne gjøres var at han ble knust under den store steinen. Derfor ga gutten bort alle tingene sine til de andre barna i dagene før innspillingen av den scenen. Han skulle jo dø, og han trodde virkelig at filmteamet skulle drepe ham.

Øyeblikket: Mot slutten av filmen har det lille samfunnet gitt etter for primitive impulser, og man får en illevarslende følelse av at alt kan skje. Jacks gruppe med det som nå er en gjeng villmenn, hauser hverandre opp på stranden. Det er natt, bålene brenner, trommene lyder primitivt og barna er del av en massesuggesjon. Simon vandrer inn i denne eksplosive situasjonen og må betale prisen. Barna velger å se han som Beistet, og slår han i hjel i en blodtåke som er skremmende. Faktisk brukte filmteamet timer på å la barna drive seg selv opp, helt til punktet hvor de selv var engstelige for hva barna kunne finne på. Villskapen skapte mange minneverdige scener som er klippet sammen i en uhyggelig sekvens, som har noe krypende realistisk ved seg. Jeg tror ikke disse barna er bevisst at de skal spille en rolle her. Etter timer med opphausing er de neppe klar over kameraet lenger. Som flere andre steder i filmen får jeg assosiasjoner til Apocalypse Now!

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er stereo. Det er et meget godt bilde, skarpt og vakkert i svart-hvitt. Bortsett fra noen problematiske nattscener, er jeg meget fornøyd med bildet. Lyden er mer problematisk. Man hører dialogen klart og tydelig, men den er lagt på etterpå og det kan bli litt merkelig klang noen steder. Til tider litt skarp lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary by director Peter Brook, producer Lewis Allen, director of photography Tom Hollyman, and cameraman/editor Gerald Feil: Et kommentatorspor hvor de forskjellige aktørene er klippet sammen til et komplett spor. Hver gang det byttes kommentator, blir det opplyst hvem som snakker. Ikke et livlig spor, men ganske informativt mot slutten.

Excerpts from the novel, read by author William Golding: Mens filmen går kan man velge å høre Golding lese fra de samme passasjene i boken. Det er absolutt interessant å se hvordan Brook har valgt å illustrere teksten, og vi kan bedømme om det fungerer i forhold til Goldings intensjon. Helt i begynnelsen snakker Golding om hvorfor han skrev boken, og hvorfor han valgte å skrive om kun gutter. Hadde han blandet inn jenter ville det straks ha involvert et seksuelt aspekt, som ikke var hans fokus. Han kjenner også best til gutter, siden han faktisk har vært en selv.

A deleted scene, with a reading by Golding and commentary: Jeg kan forstå hvorfor scenen ble slettet, da den ikke nødvendigvis tilfører noe essensielt. Det dreier seg om en samtale på stranden mellom Jack og Ralph, men jeg føler det vesentlige i scenen kommer frem andre steder i filmen. De diskuterer verdien av jakt kontra verdien av å skape tak over hodet. Det blir en parallell til mann/kone problematikk, uten det seksuelle. Scenen er tilgjengelig i tre versjoner. Original, med Brooks kommentarer og Goldings resitering fra boken.

Original theatrical trailer, with commentary: En merkelig trailer. Det er umulig å vite hva denne filmen skal handle om. Men den vekker litt nysgjerrighet, og det er vel noe av poenget. Ellers fokuserer den på gode anmeldelser. Den finnes også vedlagt med Peter Brooks kommentarer, som er noe nytt for meg. Kommentatorspor på traileren! Her forteller han en sprø historie om premieren på filmen. Han oppdager at den siste filmrullen har lyden printet baklengs, og filmen er godt i gang. Han ringer laboratoriet på den andre siden av byen som etter litt overtalelse rekker å printe ny rull og kjøre rullen med politieskorte til kinoen, før nest siste rull er ferdig! Alt endte godt.

Production scrapbook, home movies, and outtakes: Mange gullkorn å finne innimellom disse klippene av ymse kaliber. Peter Brook fikk tilbakemeldinger fra barnas foreldre i årene etter filmen om barnas utvikling. De ble ofte mer selvstendige, bedret karakterene sine og ble klassens ledere. Foreldrene mente det skyldes tremåneders perioden med filming på den øde øya. Det franske publikummet var negative til filmen. I Frankrike hersker en oppfatning om at barn er engler som ikke kan gjøre noe galt, men at alt dette forandres etter puberteten. Da har ikke franskmenn noen som helst forhåpninger om mennesket, og blir aldri skuffet over skandaler blant for eksempel politikere. De forventer ikke bedre. Men ikke portretter barn slik! Engelskmenn og amerikanere virket å kjøpe ideen om barns ondskap, da de ser på dem som komplekse mennesker.

Hefte: Peter Brook har skrevet et veldig kort essay der han påstår at man ikke hadde trengt mer enn en langweekend før mange av mekanismene som får utfolde seg i filmen hadde slått ut i full blomst. Et nokså pessimistisk menneskesyn, men kanskje sant…

Excerpts from Gerald Feil’s 1972 documentary The Empty Space, showing Brook’s methods for creating theater: Vi får høre om Brooks tanker om teater. Han beskriver hvordan til og med hvordan man går er kulturelt tillært. Det høres ut som et flott utgangspunkt synes jeg.