Bob le Flambeur

Bob Le Fambeur (Criterion nr. 150)(DVD)

Frankrike – 1956 – Jean-Pierre Melville (svart-hvitt)

Det siste kuppet

Nivå 1 (uten spoilers)

Bob le Flambeur er en tidligere kriminell og uforbederlig gambler. Han har vært lovlydig i 20 år, men blir nå fristet av muligheten til å rane et kasino som et siste kupp. Dette er en av de beste ”heist”-filmene der ute, i tradisjonen til Rififi.

Nivå 2 (med spoilers)

Bob er en av de siste gentlemen i forbryterverdenen. Som han sier, er de fleste nå bare svin. Han ble tatt for å rane en bank for lenge siden og har sittet inne for det. De siste 20 årene har han holdt sin sti ren, og blitt god venn med politimannen Ledru, som han reddet livet til. Men Bob er en gambler, eller slik jeg skjønner det hakket over, en flambeur. Han kan forsvinne helt inn i et spill, miste følelsen av tid og rom, og det er dette som skjer ransdagen. Denne gangen har han flaks og vinner den ene store potten etter den andre. Tiden løper fra ham, og ranet er i gang innen han kommer seg i posisjon. Ironisk nok ville han neppe ha fullført planen om han hadde vunnet pengene en dag tidligere.

Bob spiller litt hver dag på kafeene, sammen med mer lyssky spillere. De tilbringer nesten hver kveld sammen, men er ikke venner. Det er mer latskap som får dem til å spille kort hver dag. Melville har ingen tro på vennskap mellom menn og hvert fall ikke mellom kriminelle. Det skal vise seg i måten de presser hverandre på i forberedelsene til kuppet. Alle forsøker å få mest mulig av potten og setter sin andel i relasjon til viktigheten av handlingen de skal utføre, ikke arbeidet eller risken.

Bob er mesterhjernen bak en plan som faktisk har gode muligheter til å lykkes. Planen faller sammen på grunn av løsmunnede kompanjonger som ikke klarer å holde tett overfor kjærester. Litt press fra jentene og et behov for å vise seg, er nok til at planen lekker. Paulos lekkasje til Annie blir lekket videre til hennes elsker Marc, som desperat trenger et godt tips til politiet for å berge seg selv. Slik kommer Ledru på sporet av Bob.

For de som likte Dassins Rififi, vil Bob le Flambeur være et sikkert stikk. En realistisk skildring av et fremmed miljø for oss (håper jeg,) og nitidig vekt på detaljene er filmens styrke. Samtidig tegnes karakterene så godt opp for oss. Melville er en mester i effektiv karakterskildring, slik at jeg føler at jeg vet hva som driver Bob, Ledru, Paulo og Annie. Bob er som sagt en flambeur, en uhelbredelig gambler. Han kan ikke si nei til et risikospill og han har sin egen spillemaskin hjemme. Han må putte på en mynt hver gang han kommer hjem som et rituale. Ritualer er ikke ukjent blant spillere, og han bærer en likesidet mynt i lommen. Slik kan han alltid få bekreftelse fra skjebnen når han allikevel har bestemt seg for hva han skal gjøre.

Jeg er ikke imponert over Daniel Cauchy som spiller Paulo. Han gjør en grei jobb, men jeg har ikke vanskeligheter med å se for meg andre skuespillere som kunne gjort det bedre. Han blir litt pregløs, og klarer ikke å heve skuespillet til de store høydene. Melville knyttet seg tett til yndlingsskuespillere i perioder. Etter Cauchy ble det Belmondo, og Delon etter det. Han ringte dem om kvelden, tok dem ut på middag og lignende, men det var aldri noe seksuelt involvert. Melville var glad i damer tross sitt misogyniske rykte. Det skulle bli færre og færre kvinnelige roller i filmene hans og når det var kvinner med, var de todimensjonale og uinteressante.

Ledru og Bob har fått et helt spesielt forhold etter at Bob reddet livet Ledrus liv. Som årene har gått, har de fått gjensidig respekt for hverandre. Man kan kalle det et skjørt vennskap. Samtidig står de godt plantet på hver sin side av samfunnet. Vi vet at Michael Manns Heat bygget en del på Rififi, og det er ikke så søkt å tenke seg at forholdet mellom De Niros og Pacinos karakterer i Heat godt kan være bygget på forholdet mellom Bob og Ledru. Michael Mann liker tydeligvis gamle franske krimthrillere. Også Spielberg og Harrison Ford har snakket varmt om filmen i USA.

Roger Duchesne, som spiller Bob, er en virkelig filmpersonlighet. Han kommanderer skjermen, han trekker til seg blikket naturlig ved hjelp av en enorm tilstedeværelse. Det prikkfrie ytre, den selvsikre kroppsføringen og det steinharde blikket gir ham autoritet. Dette er viktige egenskaper hos en skuespiller, slik at vi kan tro på karakteren Bob sin posisjon i miljøet. En ung og uerfaren skuespiller som Cauchy i Paulos rolle klarer ikke å gripe meg, slik Belmondo kunne på omtrent samme alder.

Melville bruker speil i filmen aktivt. Han legger stor betydning i scener hvor hovedpersonen ser seg selv i et speil. Det er en tid for oppsummering, det å gjøre opp status. Bob ser sin refleksjon tidlig i filmen og kommenterer at han ser ut som en skikkelig skurk. Kanskje lyver ikke speilbildet, kanskje er det egentlig det han er. Melville føler at samtidens erotikk på 50-tallet var vulgær og etter hvert har han gått helt vekk fra å vise hud. I Bob le Flambeur er det visse scener som viser kvinnebryst, men da er det nødvendig for scenen. Bob er en kompleks karakter. Han er betatt av Annie, men allikevel fører han på en måte Paulo og Annie sammen. Da han kommer hjem en kveld sover de i samme seng. Hvorfor gjorde han da dette? Melville hevder at Bob hadde behov for å gjøre seg selv litt ulykkelig…

Slutten av filmen er ambivalent. Bob blir arrestert, men samtalen i politibilen kan tolkes mot at Bob kan slippe fri rimelig fort, med masse penger på bok. Han spøker(?!) til og med at han kan gå helt fri, og saksøke politiet for tort og svie…

Jean-Pierre Melville var en krevende regissør og sjef. Han ville ha skuespillere som var klare til å jobbe når han var det. Han kunne stykke opp innspillingene og filme når han hadde penger til filmruller. Da forventet han at skuespillerne var klare. Men de kunne da være opptatt med andre filmer, noe han hadde liten forståelse for. Melville levde kun for filmene sine.

Bob le Flambeur nevnes som en film noir, men mer interessant er det at den nevnes som den første franske nybølgefilmen. Nå begynner det å bli en del av disse, men argumentene her er det håndholdte kameraet og et jumpcut som slo Godard med tre år. For meg føles filmen godt plantet i 50-tallets elegante franske kriminalfilmer, som Rififi og lignende.

Øyeblikket: Jeg har snakket om Bobs naturlige autoritet tidligere. Øyeblikket denne gangen er utradisjonelt, men øyeblikk er veldig personlige. Det er selvfølgelig nok av scener som forsvarer denne tittelen i Bob le Flambeur, men denne gangen vil jeg velge sluttscenen hvor en politimann kroppsvisiterer Bob under arrestasjonen. Da ser vi hvor høy og grovbygd Bob egentlig er. Han setter øynene i politimannen mens han lar seg ransake, det er ikke et godt blikk og det viker aldri…

Lyd og bilde

Jevnt over godt bilde, men en film jeg hadde elsket å se i bluray. Bildet er litt svakt i første del, men er godt i de lysere partiene. Det sliter litt i dunkle scener, da blir det blast og litt ustabilt. Lyden er bra hele veien. Bildeformatet er 1.33:1, lyden er mono.

Ekstramateriale

Video interview with Daniel Cauchy (“Paulo”): Dette intervjuet gir oss en fin balanse i historien om Melville, da litt andre sider av regissøren kommer frem her. Cauchy klarer å være interessant i 22 minutter. Litt oppsiktsvekkende at han ikke setter veldig stor pris på filmen, men det kan være mange grunner til det på det personlige plan. Mannen må da se at dette er et mesterverk? Han mener i stedet den er langsom, med svakt skuespill. Det gjelder for meg mest ham selv. Mye av filmen er stemning, siden historien kan fortelles med ti setninger.

Hefte: Kort og forglemmelig to siders essay av Luc Sante, før Melville får komme med mye snadder i et meget godt intervju på flere sider.

Radio interview with Jean-Pierre Melville: Dette er en av de mer interessante regissørene å høre på, for Melville er 100% cinema. Han har en egen stil og filosofi, han er lett å kjenne igjen og har alltid interessante svar. Så også her. Et intervju som er verdt å få med seg.

Theatrical trailer: Ganske tradisjonell, men fengende allikevel. Vitner om en stilfull film, og det stemmer jo.