Children of Paradise

Children of Paradise (Criterion nr. 141)(Blu-ray)

Frankrike – 1945 – Marcel Carné (svart-hvitt)

Balkongens barn

Nivå 1 (uten spoilers)

Boulevard of Crime er teaterstrøket i Paris. Her syder det av liv og opptredener. Pantomimekunstneren Baptiste har forestillinger langs gaten, og det er her han møter Garance som han blir forelsket i. Men han er ikke den eneste. Tre andre menn blir også forelsket i henne, og Children of Paradise handler om hennes forhold til dem alle.

Nivå 2 (med spoilers)

Tre menn elsker Garance. Frederick, Baptiste og greven. Det er mulig Lacenaire også elsker henne, men ting tyder på at han er homofil og har andre motiver for sin besettelse med henne. Han er også en dandy på siden av samfunnet. Lacenaire står over vanlig moral på grunn av sin høye intelligens, ifølge ham selv.

Et kort riss av handlingen. Baptiste møter Garance og faller fullstendig for henne. Hans kjæreste Nathalie havner fullstendig i skyggen. Baptiste kan ikke lyve og Nathalie skjønner at hun står foran en stor utfordring. Garance har et ukomplisert forhold til kjærlighet, men Baptiste har urealistiske forventninger til den store kjærligheten. Kjærlighet er så enkelt, sier Garance oppe på rommet hans. For Baptiste er det komplisert, flykter fra henne og dette driver Garance i armene på levemannen og kvinnebedåreren Frederick. Men Frederick er ikke ute etter varige forhold, så forholdet deres blir overfladisk. Baptiste er dypt såret og sjalu.

Frederic snakker svulstig om kunst og kultur og hva han har i hjertet sitt som han vil formidle. Baptiste på sin side er mest opptatt av publikums hjerter. Det er fullt av artister i filmen. Den blinde tiggeren er ikke virkelig blind, men spiller en rolle. Jericho har for vane å ramse opp alle sine alias hver gang han ankommer et sted. Han spiller forskjellige roller, han kan være mange ting. Skuespilleren som opprinnelig spilte Jericho var en kollaboratør, og flyktet til Tyskland mot slutten av krigen. Han ble dømt til døden in absentia av motstandsbevegelsens tribunal. Alle scenene hans måtte spilles inn på nytt, heldigvis av en så talentfull skuespiller som Marcel Herrand.

Nok en mann melder seg på i kampen om Garance. Grev Montray tilbyr henne et kjølig men trygt forhold, mer en forretningsavtale enn ekte kjærlighet. Hun avviser ham ganske så skarpt, men godtar hans visittkort. Dette kortet får henne ut av knipen med politiet senere, men bruken av det har samtidig knyttet henne til greven i et kjærlighetsløst forhold.

Seks år passerer før del to av Children of Paradise fortsetter. Frederick har blitt den store skuespilleren han alltid visste han skulle bli. Baptiste har like stor profesjonell suksess, han har fått barn med Nathalie og innfunnet seg med sin livssituasjon. Garance har lagt til seg overklassens manerer og språk, men er ikke lykkelig. Frederick innser at han for første gang er forelsket og sjalu. Han gjør kur til Garance, men fånyttes. Garance innbyr til nok et forhold med Baptiste, men Nathalie kjemper med alle midler for sin familie. Allikevel er Baptiste igjen forført og ofrer uten særlige kvaler familielivet sitt for en sjanse med sitt livs kjærlighet. Lacenaire avslører deres forhold for greven og fortsetter korstoget sitt med å drepe sin dødsfiende greven i det tyrkiske badet. Baptiste mister Garance for andre gang i sluttscenen.

I begynnelsen blir Garance vist frem som Sannheten. Da er hun naken i badestampen. Hun er bekymringløs og i kontakt med den hun virkelig er. Senere i filmen er det en utvikling mot en mer tildekket, les falsk, Garance. I forholdet till greven er hun lengst unna sitt egentlige og lykkeligere jeg, og også mest tildekket med ansiktssjal og et fremmedgjort språk. Hun innrømmer at hun savner tiden sammen med Lacenaire, som jo faktisk er en morder og en tyv. Når vi reflekterer over dette at hun forbindes med sannhet, er det kanskje naturlig at Baptiste bare kan snakke sant om sine følelser for Garance.

Lite brukt, men dog. Paradiset er et uttrykk som brukes om teaterbalkongen i det franske teaterspråket. I filmen er dette uttrykket oversatt med ’gods’. Så Children of Paradise skulle da bety barn av teaterbalkongen, altså skuespillere. Marcel Carnés mesterverk er en film om skuespillere, både på scenen og bak scenen, i familieliv og på gaten. Historien er ispedd elementer fra Shakespeares Othello og Hamlet, førstnevnte stykke får en fremtredende rolle mot slutten av filmen.

Children of Paradise er en av de store, store klassikerne i fransk film, ofte nevnt i samme åndedrag som Rules of the Game av Renoir og L’Atalante av Vigo. Det er en rik og episk film, som kan virke litt kaotisk i begynnelsen før vi blir kjent med aktørene og filmen strammer grepet. Mona Lisa-smilet til Arletty er mystisk og ubestemmelig. Hun er så enormt til stede i bildet! Frederick, Jericho og Baptiste spilles av skuespillere som er som skapt for rollene og som du neppe vil se maken til. At man får fire rolletolkninger av dette kaliberet i samme film er magisk. Nathalie, grev Montray og Lacenaire står heller ikke langt tilbake for det nevnte firkløveret. Legg merke til Baptistes moon walk mange tiår før Michael Jackson lanserte sin. Vi kan også legge merke til at alle politimenn fremstilles negativt i filmen, noe som kan leses som en kommentar til daværende tyske okkupasjon. Ellers bør vi være forsiktige med å lese for mye samtidskommentarer inn i filmen, ifølge filmskaperne.

Et av grepene jeg liker i Children of Paradise er den evige vekslingen mellom personligheter, virkelighet og teater, som speiler hverandre innen samme karakter eller to forskjellige karakterer. Noen ganger speiler del to av filmen del en. Andre ganger speiler et teaterstykke noen av menneskene i det virkelige livet utenfor teateret, samtidig som rollene bak der igjen speiler det virkelige forholdet mellom skuespillerne. Forvirret? Legg til det faktum at rollene er inspirert av historiske personer, så er forvirringen skrudd til enda et hakk. Et godt eksempel på dette er teaterstykket hvor Baptiste dreper Rag Man. Her er det mye å ta tak i. Det er også noe av hemmeligheten bak det faktum at Children of Paradise år etter år er med på topplister over tidenes beste filmer og fremdeles vises på kinoer i Paris.

På kommentatorsporet spekuleres det i hvilken fryktelig handling Lacenaire utførte på greven da han drepte ham i det tyrkiske badet. Avriel blir voldsomt sjokkert og drapet tar lang tid, hevdes det. Han må ha vansiret greven på en eller annen måte. Jeg er ikke enig i dette. For det første er Avriel egentlig en følsom sjel, som selvfølgelig blir sjokkert over et drap. For det andre bruker ikke Lacenaire spesielt lang tid på drapet. Så pass tid må et godt knivdrap ta…

Øyeblikket: Baptiste Debarau forteller politimannen om hva som foregikk når lommeuret ble stjålet av Lacenaire i mengden. Baptiste bruker ingen ord, men budskapet kunne ikke vært tydeligere. Garance blir sluppet fri. En helt fantastisk pantomime.

Lyd og bilde

Bildet er, om man tar alderen i betraktning, superdupert. Det har ikke den samme skarpheten som Les Visiteurs du Soir, men er allikevel et deilig bilde. Noen scener er matte, deler av bildet er ute av fokus, men hoveddelen av filmen er flott. Lyden er jeg også godt fornøyd med.

Ekstramateriale

Audio commentaries by film scholars Brian Stonehill and Charles Affron: Stonehill kommenterer første del, mens Affron tar for seg andre del av denne lange filmen. Stonehill gjør en bra jobb, men leser litt for tydelig fra et manus, noe som gjør det hele litt stivt. Samtidig kan man ikke klandre ham, for han klarer å holde det gående uavbrutt. Affron er litt mer løs og ledig, som kler filmen godt. Han har også et vell av informasjon å komme med.

Video introduction by director Terry Gilliam: Jeg gleder meg alltid til å høre Gilliams introduksjoner, siden han er uredd og entusiastisk. Så også her, i en fem minutter lang intro. Han mener at filmen handler mye om smil. Uskyldige smil, slue smil og sørgmodige smil. Alle snakker så vakkert. Slike filmer som er en blanding av poesi og stort budsjett lages ikke lenger. Første del er hektisk, andre del er langsom og statisk. Filmen ender i det mørke. Han påpeker at hans egne filmer Time Bandists og Baron von Munchausen er inspirert av Children of Paradise.

Restoration demonstration: Children of Paradise har vært i skikkelig elendig stand, noe som heftets siste side bærer bud om. Criterion har for første gang satt av en hel side til å beskrive hvordan de og Pathe har arbeidet for å rette opp kvaliteten på lyd og bilde. I denne demonstrasjonen får vi se før og nå klipp, elegant utført ved at det nye bildet kommer vaskende inn over det gamle. Det er himmelvid forskjell, og et arbeid jeg setter umåtelig stor pris på. Vi ser nå filmen i ypperste stand. Riper, flekker og noen voldsomme skader er fikset opp. Demonstrasjonen varer i fire minutter.

U.S. trailer: Dette er en ganske god trailer på tre minutter. New York Times beskriver filmen som motstykket til Gone with The Wind.

Once Upon a Time: “Children of Paradise,” a 2009 documentary on the making of the film: Arletty, som spiller Garance, hadde et forhold til en høytstående tysk offiser i Luftwaffe under okkupasjonen og ble satt i husarrest etter krigen. Hun ble fradømt retten til å spille i film i tre år og unngikk så vidt å bli barbert på hodet. Dette var som kjent noe som ”tyskertøser” ble utsatt for i alle de okkuperte landene etter krigen. Det var også vanlig i Norge. Ofte fikk de også et hakekors tegnet i pannen, og ble utvist til Tyskland. Vichyregimet i Frankrike forbød alle filmer eldre enn fire år og slik sett var de strengere enn tyskerne. Denne dokumentaren på 51 minutter er også god, men en del opplysninger overlapper med annet ekstramateriale.

New visual essay on the design of Children of Paradise by film writer Paul Ryan: Denne dokumentaren på 22 minutter tar for seg utseendet i Children of Paradise, kostymene og set design. Myten om at Carné bare koordinerte andres talent tilbakevises. Han hadde et skarpt øye for stil og hadde utsøkte kvaliteter rent teknisk.

The Birth of “Children of Paradise,” a 1967 Rob Houwer Film documentary featuring interviews with director Marcel Carné; actors Arletty, Jean-Louis Barrault, and Pierre Brasseur; production designer Alexandre Trauner; and others: I tillegg til de aktørene nevnt her i ingressen, bidrar også Agnes Varda, Francois Truffaut, Bernard Tavernier og Louis Malle. Dette gjør at dokumentaren på litt over en time blir vel verdt å se. Den er tysk, noe som er interessant med tanke på hvor mye av den som handler om livet under nettopp tysk okkupasjon i Frankrike. Filmskaperne satt i 1944 på et rom i et hus i skjul for omverdenen, men huseieren var motstandsmann og ble skutt av tyskerne. Filmen var på et tidspunkt på to timer og ti minutter, men var voldsomt forvirrende. De saksøkte Pathe og vant frem. Senere ble filmen på tre timer og ti minutter, vist som to separate filmer rett etter hverandre. Slik kunne studioet ta betalt for to filmer.

A booklet featuring an essay by film scholar Dudley Andrew and excerpts from a 1990 interview with Carné: Dudley Andrew har skrevet et langt essay som bare blir bedre utover i teksten. Han begrenser seg tematisk til Children of Paradise, noe som jeg liker godt. Flere ganger fokuserer han på virkelig interessante opplysninger og vinklinger hva tolkning av filmen angår. Konflikten mellom Baptiste og Frederick kan sees som overgangen fra stumfilm til talefilm, stumfilmen mister publikum til den nye filmen som er urban og moderne. Dette støttes av opplysninger i Turks biografi om Carné som sier at den opprinnelige ideen til filmen kom via Chaplins The Great Dictator, filmhistoriens største pantomimekunstner i sin første talefilm. Heftets andre del er et intervju med Carné, hvor det mest oppsiktsvekkende er hans knallharde oppgjør med den franske nybølgen. Truffaut og Godard får passet sitt påskrevet, de gjør ingenting spennende og filmene deres er rimelig verdiløse. Dette må sees i sammenheng med at fransk nybølge distanserte seg kraftig fra klassisk fransk film. Truffaut blir halvveis tilgitt etter å ha uttalt offentlig at han gjerne skulle ha byttet sine 23 filmer mot å kunne ha laget Children of Paradise. Et saftig og verdifullt intervju.