Make Way For Tomorrow

Make Way for Tomorrow (Criterion nr. 505)(DVD)

USA – 1937 – Leo McCarey (svart-hvitt)

Til ungdommen

Nivå 1 (uten spoilers)

Et eldre ektepar har mistet oversikten over økonomien og banken tar huset deres. De ser fram til å bo sammen med sine voksne barn, men det viser seg at de ikke er like begeistret. Filmen tar opp vårt forhold til våre gamle foreldre på en tankevekkende måte.

Nivå 2 (med spoilers)

Tittelen på denne filmen er ganske smart og litt trist. Make Way for Tomorrow tolker jeg som at de unge er morgendagen, og at eldre mennesker må vike til side. I denne filmen føles det ganske brutalt. Alderdom er negativt, og ungdom dyrkes i overdreven grad i samfunnet vårt. Peter Bogdanovich mener at filmen floppet siden ingen er interessert i eldre mennesker, spesielt ikke i en kjærlighetshistorie om gamle mennesker.

Make Way for Tomorrow er en ubehagelig film siden den tvinger oss til å sette oss i barnas sted og tenke gjennom hvordan vi vil oppføre oss i gitte situasjon. Foreldrene har rotet det litt til for seg og er nå avhengige av barna for å ha et sted å bo. Det er på tide å gjøre gjengjeld for de 18-20 første årene av livet hvor man bor sammen med sine foreldre under deres tak. Men det er ikke så lett heller, for man har skaffet seg sin egen familie og har flere hensyn å ta enn bare mot sine foreldre. Ingen løsning vil bli uproblematisk.

Plutselig får de voksne barna(!) et par foreldre dumpet i fanget og har gått fra sjokk via lettelse til sjokk igjen. Jeg tenker på samtalen da Barkley Cooper forteller dem at 1) banken har tatt huset deres 2) men at de fikk seks måneders frist 3) og den går ut på tirsdag. Etter å ha summet seg litt kappes de om å signalisere sin velvilje til å la foreldrene bo hos seg. Nellie deklamerer at hun skal ta en større del enn søsknene til sammen. Hun ender med å vri seg unna alt.

Mye av løsningen vil ligge i hvordan man håndterer situasjonen. I denne filmen ender det ikke godt for familien, siden det framstår ganske klart at foreldrene blir bitre over holdningen barna framviser. De føler seg ikke velkomne, og spesielt Barkley konfronterer barna med det. Vi får ikke høre hva han sier i telefonen mot slutten av filmen, men vi forstår at det er en ganske saftig melding. Og den virker på sin plass, kanskje mest siden ingen i filmen er helt ærlige med hverandre. Slik kan Bark og Lucy få noen timer sammen, før de antagelig aldri får være sammen mer. Sluttscenen er av de mest rørende jeg har sett. De er begge klar over at de aldri kommer til å se hverandre mer, men av hensyn til den andre later de som om alt skal ende godt. Allikevel benytter de anledningen til å fortelle hverandre hvor fint de har hatt det sammen, som et endelig farvel. Det blir som Lucy sier til Rhoda, at den eneste fordelen gamle mennesker har er å kunne unngå å se fakta i hvitøyet.

Ved å oppmuntre til improvisasjon blir karakterene mer nyanserte, siden man legger mer av seg selv i karakteren da. McCarey er en mester i å snu sekvenser fra det ene ytterpunktet til det andre. Noen ganger bare med å skifte kameravinkel. Et eksempel på det er bridgespillet hjemme i leiligheten i New York. Det er telefonsamtale til moren som nå bor hos sin sønn. Hun glemmer seg og roper høyt inn i røret som gamle mennesker ofte gjør når de hører dårlig. Gjestene virker irritert og det er tydelig at hun er et forstyrrende element, hun invaderer deres sfære. Det er vanskelig å konsentrere seg om kortspillet. Men ettersom samtalen skrider frem skifter McCarey kameravinkel så vi ser ansiktene til gjestene og nå føler de at de invaderer morens private sfære og skjemmes.

Han gjør dette på mer subtile måter også. Da vi introduseres for storbyen New York ser vi upersonlige boligblokker med lange rader av ringeknapper ved inngangsporten. Men det er i New York at det eldre paret kun møter vennlige mennesker. Det er her de opplever de beste seks timene i sitt liv.

En stund etter denne filmen startet den store nedturen for Leo McCarey. Mange vet ikke at han var en av de aller største regissørene, med filmer som The Awful Truth og An Affair to Remember på CV’en. Han var involvert i en bilulykke og begynte å drikke tett. Etter Make Way for Tomorrow laget han bare en vellykket kommersiell film. Mye av grunnen er at han fikk det liberale USA mot seg, med sin deltagelse i komiteer mot anti-amerikansk arbeid. Altså McCarthy-æraens kommunistjakt. Han sa aldri noe galt om noen, i motsetning til profiler som Ayn Rand og Disney, men at han snakket fremfor komiteen ga den kredibilitet den ellers ikke ville hatt.

Ved at han dermed bidro til heksejakten og den påfølgende svartelistingen gjorde at han fikk lite godvilje hos kritikere som ofte var liberale. Som eksempel kan trekkes frem den harde medfarten My Son John (1952) fikk. Den handler om en familie og konflikten mellom foreldrene og sønnen John som blir kommunist. Kritikerne mente at det var en unyansert angrep på kommunismen, mens man kan se den på en annen måte om man har kjennskap til McCareys filmografi. Nesten alle hans filmer handler om generasjonskonflikter og i følge Giddins kunne sønnen ha blitt hva som helst bare det brøt med foreldrenes verdier.

Øyeblikket: Det kan ikke være tvil. Det gamle ekteparet går ut på dansegulvet for å danse som da de var unge. Dessverre er sangen slutt, og orkesteret setter i gang med en ny låt. Den er altfor moderne og rask. De ser på hverandre, innser hvor gamle de er blitt og begynner å gå av gulvet. Så blir orkesterlederen oppmerksom på situasjonen, avbryter låta og setter i gang med en deilig, langsom vals som de to godt kan danse til. Det er så godt å se på når folk er snille med hverandre. Kall meg sentimental.

Lyd og bilde

Til å være et DVD-bilde fra 1937 skal vi være kjempefornøyd. Litt vel kornete noen steder, litt soft andre steder, men uten synlige skader og stort sett ganske skarpt. Bildeformatet er 1.33:1. Monolyden er meget fin synes jeg. Siden den er dialogdrevet og jeg hører klart hva som blir sagt, er det bra nok. Husk at dette er en veldig gammel film.

Ekstramateriale

Tomorrow, Yesterday, and Today, a new video interview featuring filmmaker Peter Bogdanovich discussing the career of Leo McCarey and Make Way for Tomorrow: Hvor lang tid tok det Peter Bogdanovich å nevne Orson Welles her? Det er alltid et morsomt sidespill når Bogdanovich intervjues eller har et videoessay om en eller annen film. De var som kjent gode venner, noe han liker å framheve i alle sammenhenger. Riktig svar denne gangen er 35 sekunder. Som vanlig imiterer han også Welles dype røst. Welles sa det var den tristeste filmen som er laget og at den kunne fått en stein til å gråte. Leo McCarey laget to filmer i 1937 og fikk Oscar for The Awful Truth. I takketalen sin takket han for den flotte prisen, men sa at han fikk den for feil film! Videoessayet er på 20 minutter.

New video interview with critic Gary Giddins in which he talks about McCarey’s artistry and the political and social context of the film: Gary Giddins er en entuiastisk kar som prater ustoppelig i 20 minutter, men presterer å si mye fornuftig på den tiden. McCareys far døde rett før filmen. Leo ble syk og fikk ikke gått i begravelsen. Filmen er en hyllest til hans far. Dette er den eneste filmen Giddins vet om fra denne tiden hvor hverken Roosevelt, demokrater, republikanere eller social security blir nevnt. McCarey var en av de største regissørene i Hollywood og hadde status til å stå imot produsent Zukor når han presset på for en ’happy ending’. Mange regissører, bla John Ford, elsket filmen selv om den floppet kommersielt sett. Han ble sparket etter dette.

A booklet featuring new essays by critic Tag Gallagher and filmmaker Bertrand Tavernier, and an excerpt from film scholar Robin Wood’s 1998 piece “Leo McCarey and ‘Family Values’”: Gallagher mener at det var viktig for McCarey at vi som publikum skulle føle begge følelsene barna har, både velvilje og motvilje. Seks ganger i filmen gjør mennesker grimaser bak andres rygg og vi blir tvunget til å ta stilling. Da Anita konfronterer Lucy er vi enig med henne helt til Lucy forsvarer seg. Vi blir stående midt mellom blikkene deres. Tavernier har vært en varm forkjemper for Make Way for Tomorrow og andre McCareyfilmer. Han blir alltid følelsesmessig engasjert i filmen, slik som med Tokyo Story (som er en remake av Make Way for Tomorrow) og Borzages. Begge essayene er på et jevnt godt nivå. Wood har en liten tekst som omhandler mest det at Make Way for Tomorrow nesten ble fullstendig oversett.