Rosemary’s Baby

Rosemary’s Baby (Criterion nr. 630)(Blu-ray)

USA – 1968 – Roman Polanski (farger)

En pakt med Djevelen

Nivå 1 (uten spoilers)

Guy og Rosemary er et ungt ektepar som finner drømmeleiligheten i en stor bygård i New York. Bygården har en ubehagelig historie med djeveldyrkelse og kannibalisme, men de lar ikke det stoppe dem. Etter kort tid blir Rosemary gravid og det blir starten på et mildt sagt vanskelig graviditet. Rosemary’s Baby er en av de mest anerkjente grøssere som er laget.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er lytt i den nye leiligheten til Rosemary og Guy. Siden deres leilighet ligger vegg i vegg med leiligheten til Castevetekteparet, hører de ofte samtalene deres og da spesielt den livlige Minnie. For de av dere, som meg, funderte på om etternavnet deres er en hint mot John Cassavetes som spiller Guy, kan det avkreftes. Dette navnet stammer fra romanen av Ira Levin.

Det at leiligheten er så lytt, har stor betydning for filmens tolkning slik jeg ser det. For i drømmene til Rosemary flettes lyder og samtaler fra naboleiligheten inn, og blir til satanistiske ritualer. Er det virkelig eller er det hennes fantasi? Vi kan ikke være sikre, men jeg heller mot at Rosemary’s Baby ikke er en overnaturlig film. Det er mer en psykologisk grøsser om en syk kvinne.

Roman Polanski var ifølge egne ord en filosofisk realist på denne tiden, og trodde ikke på en virkelig Satan. Derfor var Ira Levins roman problematisk for ham i og med at Satan var en virkelig karakter der. Polanski løste dilemmaet ved aldri å vise Satan i filmen, slik at det åpner for at Rosemary kan lide av vrangforestillinger og paranoia, kanskje forårsaket av graviditeten. Han gikk for en ambivalent tilnærming til hva Rosemarys baby egentlig var.

For meg ligger mye av tolkningen i nøkkelscenen hvor Dr. Hill svikter Rosemarys tillit og overleverer henne til hennes ”fiender”. Denne scenen har jeg beskrevet under ”Øyeblikket” lenger ned i teksten. Det betyr ikke at jeg ikke føler meg litt ussel når jeg ikke tror at den stakkars plagede kvinnen er offer for et komplott, men det er vel Polanskis intensjon ved at vi opplever handlingen gjennom Rosemarys øyne. La oss allikevel se på henne fra litt distanse og tenke oss hvordan vi ville reagert om vi var Dr. Hill og hadde denne samtalen med en pasient. Ut fra et realistisk ståsted ville vi vel også ha ringt noen som kunne ta seg av denne kvinnen som tydeligvis har sterke vrangforestillinger. Dette må vi balansere opp mot det vi har opplevd sammen med Rosemary i filmen hittil. Tatt i betraktning at vi, sammen med Rosemary, vandrer inn og ut av drømmer(?) kan verken hun eller vi være sikre på hva som skjer. Det vi kan være sikre på er at Rosemary er preget av graviditet, psyke og kosthold. Hun er blek, avmagret og syk. Kanskje spiller den spesielle medaljongen hun fikk av Minnie en stor rolle. Inneholder den et narkotisk/mystisk stoff som er hallusinerende?

For meg ser det ut som om Polanski har laget en variasjon over Repulsion, som handlet om en kvinne som langsomt mister grepet på virkeligheten. Natten der unnfangelsen skjer, opplever Rosemary som om Djevelen voldtar henne. Kan det være en undertrykket følelse av voldtekt fra sin egen mann? Guy innrømmer å ha hatt sex med henne, selv om hun var bevisstløs. Han innrømmer at han gikk over streken, men at han ble revet med. Kloremerkene på ryggen hennes er hans verk, sier han. Vi forstår av Rosemarys reaksjon at hun føler seg krenket og forrådt. Det er ikke siste gang hun skal føle seg sviktet av Guy. Samtidig er følelsen ambivalent siden hun er lykkelig over å ha blitt gravid, noe som er veldig viktig for henne.

Polanski slår an tonen i Rosemary’s Baby omtrent fra første minutt. Nærbilder av svette ansikter vitner om uro og er et varsel om at filmen skal bli nok en krypende opplevelse fra mesteren av ubehag, Roman Polanski. Det eksentriske naboekteparet sjarmerer eller forhekser Guy til å omgås dem i en mye større grad enn Rosemary vil. Har han inngått en pakt med Djevelen, som Faust? Har han lovet dem sin førstefødte mot suksess i skuespillerkarrieren sin? Projiserer Rosemary Djevelen inn i Guy? Da er det i tilfelle hun som har inngått en pakt med Djevelen gjennom å få barn med Guy…

John Cassavetes, som altså spiller Guy Woodhouse, var en mye bedre regissør enn han var skuespiller. Det betyr ikke at han er en dårlig skuespiller, mer at han var en guddommelig regissør. Men som regissør var han også vanskelig å bruke som skuespiller siden han hadde mange meninger om hvordan filmen skulle lages. Polanski beskriver ham som slitsom å jobbe med, og ved minst en anledning brøt det nesten ut slåsskamp mellom dem.

Øyeblikket: Rosemary har insistert på et møte med dr. Hill og betror seg til ham. Ettersom hun setter ord på opplevelsene og oppfatningene sine, framstår hun som paranoid. Hun hører det selv og forsikrer ham om at dette ikke er vrangforestillinger. Vi som tilskuere blir også usikre når vi hører et menneske som insisterer på at hun ikke er gal. Hvis du ser gal ut og snakker som om du er gal, så er du kanskje gal? Det sniker seg inn en følelse av at dr. Hill er litt for forståelsesfull overfor henne og ganske riktig, han svikter tilliten hennes og ringer Guy som henter henne. En fin scene som utfordrer vår egen oppfattelse av hva som skjer med Rosemary.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.85:1. Lyden er mono. Dette er det beste du noen gang vil se Rosemary’s Baby. Eksplosive farger, skarpe detaljer og god dybde. Spesielt det eldre ekteparet Castevets kler seg i fargerike klær som kommer godt til sin rett i denne utgaven. Rosa, gult, rødt og oransje er farger som de kler seg i, gjerne samtidig. Lyden er på samme høye nivå som bildet. Klar dialog og distinkte bakgrunnslyder.

Ekstramateriale

New documentary featuring interviews with Polanski, actress Mia Farrow, and producer Robert Evans: Polanski ble egentlig forespeilet å lage Downhill Racer med Robert Redford, men ble ledet over på å regissere Rosemary’s Baby i stedet. Redford var tiltenkt rollen som Guy Woodhouse, men siden det ikke var mulig ble rollen gitt til John Cassavetes. Downhill Racer er også gitt ut på Criterion Collection og jeg har tidligere skrevet om den på denne bloggen. Mia Farrow var gift med Frank Sinatra på denne tiden, men innspillingen av Rosemary’s Baby var en medvirkende årsak til at han skilte seg fra henne før filmen var ferdig. Det fikk produsent Evans så rasende at han ikke snakket med Sinatra på fire år. Han spiste ikke på restauranter om han visste at Sinatra var der den kvelden. Rosemary’s Baby var en vanskelig film å ”selge” til publikum, men nøkkelen ble filmplakaten. Den kostet Paramount 100 000 $, men var verdt hvert cent. Plakaten består av et bilde av barnevognen og teksten ’Pray for Rosemary’s Baby’. Den ble kåret til årets beste poster. Denne dokumentaren heter ”Remembering Rosemary’s Baby” og varer i 47 minutter.

 

 

Interview with author Ira Levin from a 1997 broadcast of Leonard Lopate’s public radio program New York and Company, about his 1967 novel, its sequel, and the film: Dette audiointervjuet varer i 19 minutter og er meget informativt. Ira Levin snakker om oppfølgeren han skrev i 1997 som heter ”Son of Rosemary”. Rosemarys sønn ble født i 1966(!) og oppfølgeren foregår i 1999, da han er blitt 33 år. Han er altså like gammel som Jesus var da han døde på korset. Rosemary har bestemt seg for å oppdra han med mye kjærlighet for å motvirke ondskapen i ham. Etter hans første seks år havner hun i koma og våkner ikke opp før i 1999. Da er sønnen blitt en mektig og godt likt ung mann. Hun vet heller ikke om han er ond.

Komeda, Komeda, a feature- length documentary on the life and work of jazz musician and composer Krzysztof Komeda, who wrote the score for Rosemary’s Baby: Krzysztof Komeda laget musikken til mange av Polanskis filmer, helt tilbake fra kortfilmen ”Two Men and a Wardrobe”. Denne biografifilmen er på 70 minutter og så absolutt for de spesielt interesserte. Filmen blir mer interessant i andre halvdel, når oppvekst og familie er ferdig beskrevet. Nydelig jazzmusikk spilles jevnlig og det blir lagt mer og mer vekt på arbeidet hans for Polanski. Han fikk de beste ideene sine i tiden mellom han slo av lyset og til han sovnet om kvelden. Han skrev dem aldri ned, bare husket dem. Han døde ved at han falt og slo hodet mot en stein, muligens etter en krangel med en venn.

A booklet featuring an essay by critic Ed Park; Levin’s afterword to the 2003 New American Library edition of his novel; and Levin’s rare, unpublished character sketches of the Woodhouses and floor plan of their apartment, created in preparation for the novel: Ed Park diskuterer filmens innhold, men i større grad omstendighetene rundt innspillingen og Evans arbeid som produsent i Paramount. Det er god lesning. Ira Levin forteller om tilblivelsen av boken og er bekymret for bølgen med filmer med Satan som tema som dukket opp i kjølvannet av Rosemary’s Baby, som Omen og The Excorcist. Ville det vært så mange religiøse fundamentalister i verden uten disse filmene? Kort, men engasjerende stykke. Heftet rundes av med en oppsummering av personlighetstrekkene til Guy og Rosemary slik Levin ser dem.