The Scarlet Empress

The Scarlet Empress (Criterion nr. 109)(DVD)

USA – 1934 – Josef von Sternberg (svart-hvitt)

Dekadanse

Nivå 1 (uten spoilers)

Katarina den Store (1729-1796) ble giftet bort til den kommende tsar Peter III. Han viser seg å være lettere tilbakestående, og hennes familie har blitt ført bak lyset. Hoffet styres av hans tante, og hun har valgt Katarina, opprinnelig Sophie Augusta Friederike, kun for at hun skal skjenke Russland en mannlig tronarving. I denne filmen får vi se hvordan Katarina utviklet seg fra en måpende tenåring til Russlands herskerinne.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Alekseij Orlov henter Sophie og hennes mor til palasset, sier han ingenting om Peter III bortsett fra gode ord. Sjokket er stort da hun introduseres for ham og ser at han er tilbakestående og mest opptatt av å leke med soldatfigurene sine. Hun opplever ingen lykkelig tid ved hoffet, men blir trakassert av Peters tante som etter hvert ser henne som en rival. Tanten er rasende over hennes eventyr med Alekseij, som hun selv er forelsket i. Katarina som hun blir kalt etter ankomsten, får beskjed om å holde seg ved sin manns ekteseng og gi dem en arving. En sønn blir født, men det er ikke Peters. Katarina velger seg elskere blant offiserene, noen ganger ved inspeksjon. Hun lærer fort at sex er makt, og blir mesterlig til å manøvrere seg i maktens irrganger ved hoffet.

Til å begynne med går Katarina, som spilles av Marlene Dietrich, rundt med et konstant måpende og storøyd uttrykk over alt det nye i sin tilværelse. Til tider tenker jeg at hun kanskje matcher sin blivende mann, hun virker uansett veldig umoden og barnslig. Senere skal munnen lukke seg, og den erotisk bevisste femme fatale stige frem. Hun blir informert om at alle har elskere og lærer seg de hemmelige gangene hvor elskere sluses inn til soverommene. Tanten har Alekseij, Peter har sin egen elskerinne som også fungerer som dagmamma. Hovedoppgaven hennes ser ut til å gå rundt i palasset og plukke opp lekesoldatene hans.

Katarina blir hentet for å tilføre nytt blod til slekten og begrense galskapen som allerede har gått for langt. Det hintes om blodskam. Påå denne tiden var det vanlig praksis at slekt giftet seg inn i andre kongehus og med hverandre for å bygge allianser. Allerede første dagen utsettes Katarina for en underlivsundersøkelse av doktoren mens hun står og prater med Peters tante, Elisaveta Petrovna. Han erklærer henne for helt i orden, og skikket til å skjenke dem barn. Dette er en ganske drøy film, og man kan lure på hvordan den kunne gå gjennom sensuren på denne tiden. Det florerer av seksuell symbolikk, nakenhet og seksuelle referanser. Von Sternberg boltrer seg i det bisarre og forbudte.

Den første natten Katarina sover i palasset får hun lest en godnattfortelling. Den handler om drap, tortur, krig og henrettelser. En glimrende montasje tilsatt dramatisk musikk illustrerer fortellingen. Her kommer von Sternbergs svarte humor til sitt rett, med en mann som henger opp ned og brukes som en pendel i en kirkeklokke.

Den virkelig Tsar Peter III hadde en voldsom fascinasjon for soldater og krig. Han var også litt for betatt av Fredrik den Store fra Preussen. Det første han vil vise Katarina er et leketøy med en soldat som kan snurres rundt og rundt. Ingen forstår hva poenget er, bortsett fra at lekesoldaten må bli like svimmel som Peter er. Når det var dårlig vær ble soldatenes eksersis lagt innendørs og ble en annen måte for Peter å leke med soldater på.

Det er en fascinerende historie i The Scarlet Empress som engasjerte meg hele veien. Allikevel er det hvordan filmen ser ut og stemningen i filmen som kommer til å sitte i meg framover. Det er en nydelig film, med et helt unikt gotisk utseende. Den er overdådig og fylt av gargoyler og andre merkelige statuer i alle rom. Storslagne trapper, dører som krever flere mennesker å åpne, stearinlys overalt. Dette siste skulle egentlig lyse opp og utvide rommene, men føles i stedet klaustrofobisk og knugende. Rommene er ofte overfylt av mennesker. Bryllupet er en orgie av smykker, lys, mennesker, fråtsing og dekadanse. I dette miljøet går Katarina fra å bli den undertrykte til å bli undertrykkeren.

Da tanten dør griper Peter begjærlig makten. Han innfører et terrorregime med vilkårlige henrettelser og soldatskyting for sportens skyld fra vinduet sitt. Han og Katarina har åpenlyst hver sine elskere, og stemningen ved banketten er mildt sagt presset. Han og elskerinnen planlegger å kvitte seg med Katarina og bli tsar og tsarina. Katarina slår tilbake ved å erobre hæren med seksuelle midler. Det danner seg to fraksjoner og hun klarer å ta makten ved et kupp. Kirken støtter Katarina. Peter blir myrdet av en av hennes elskere, og satt i virkeligheten med makten i kun seks måneder.

Von Sternberg var eksentrisk som regissør og person. Han forlangte fullstendig stillhet på settet, i den grad at ingen kunne ha på seg armbåndsur. Tikkingen drev ham til vanvidd. I og med at han kunne så mye fra forskjellige deler av en filmproduksjon, hadde en von Sternberg-film en umiskjennelig kvalitet ved seg. Ingen dekorerte et sett som han. Hvis man skal plukke ut et fellestrekk i filmene hans må det være erotikk med bisarre undertoner. Kvinnen kunne bli fremstilt både som bytte og jerger. Han laget syv filmer med Marlene Dietrich.

Øyeblikket: Jeg må si jeg hadde sansen for karakteren Peter III. Galskapen lyser lang vei, han har et vilt blikk og urovekkende utsagn. Hans mentale kapasitet er som et barns. Da han forteller tanten at han ikke liker Katarina, ligger det under at han er vant til at ting han ikke liker fjernes. Stemmen er lav, øynene slu, holdningen krypende. Men han får ikke viljen sin denne gangen. Scenen frembringer uhygge med tanke på hvilke perversjoner han har begått, som aldri kommer utenfor palassets vegger. Skuespilleren har kritiseres for å overspille, men det føles så riktig i en film som er til de grader overdådig.

Lyd og bilde

The Scarlet Empress presenteres for oss med et litt trøblete bilde. Formatet er som ventet 1.33:1 med mono lyd. Bildet er noe ustabilt og urolig. I tillegg er det masse støy i bildet, slik at det hele tiden er bevegelse i overflater. Dette virker litt forstyrrende. Filmkorn er flott, mens dette kornete bildet er bare irriterende. I tillegg blafrer det litt i det svarte, slik at det veksler mellom grått og svart, noe som heller ikke er særlig ønskelig. Jeg kunne også ønsket meg mer skarphet i bildet. Lyden er litt bedre enn bildet, men også den kunne gitt oss mer. Lyden kan være litt anonym til tider, litt bortgjemt bak i lydbildet. Jeg vet at dette er en gammel film, men vi har blitt bortskjemt med strålende utgaver fra denne tiden. Det hever lista.

Ekstramateriale

The 20-minute BBC documentary The World of Josef von Sternberg: Denne dokumentaren er laget i 1966, og vel verdt å se. Den er det beste ekstramaterialet denne gangen, og første gang jeg ser intervjuer med Sternberg. Han virker rimelig eksentrisk. Han beundrer ingen andre filmskapere, og er ikke inspirert av noen av dem. Hans inspirasjon kommer fra malere og forfattere. Han uttaler at hans arbeid gjøres i kontrast til andre regissører, hva han nå mener med det. Kanskje føler han at det er lite kvalitet i samtiden og at han retter opp det. Von Sternberg er en auteur i den forstand at han er involvert i alle deler av filmen. Han både filmer, lyssetter, klipper og bygger settene selv. Dette har sin bakgrunn i at han jobbet med alle deler av produksjonen før han ble regissør. Den første kjente gangsterfilmen, Underworld, var hans verk.

Production stills and lobby cards: Sinnssykt overdådige og nydelige gotiske sett. Flott! Nifs dekor. Det følger med bilder av posters i farger.

Von Sternberg tribute by underground filmmaker Jack Smith: Denne filmskaperen er også fotograf og performanceartist. Han har en meget spesiell måte å uttrykke seg på, nesten eksperimentell i stilen. I tillegg har han spesielle synspunkter. Sternberg var mest interessert i å vise fram motivene sine, og historiene hadde lite med utseendet på filmen å gjøre. Dette oppleves unaturlig for oss som er vant til at historien betyr alt. God historie, god film. Uvanlig historie, uvanlig film. Sternberg lot ikke dialogen stå i veien for seg, men laget sprø dialog. Han foretrakk å illustrere personlighetstrekk gjennom skuespillet. Noen ganger brukte han svake skuespillere og ledet dem til en svak prestasjon. Han kunne også gi gode skuespillere så dårlig dialog at det råtnet på rot.  Slik ledet han oss til å se i stedet for å høre. Robin Wood har også skrevet et essay i heftet. Dette er mer tradisjonelt og jeg likte det bedre. Filmen gjorde publikum usikre på hva de skulle oppfatte den som. Den har fått et rykte som en ”camp classic”, men er et dypt seriøst verk. Den har sine røtter i ekspresjonisme og surrealisme. Den har også fått blitt misforstått som en film om kvinner som ødelegger menn, men har egentlig en ironisk tone.