Rashomon

Rashomon (Criterion nr. 138)(Blu-ray)

Japan – 1950 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Slik skjedde det!

Nivå 1 (uten spoilers)

En hendelse har funnet sted, som har gjort sterkt inntrykk på en tømmerhogger og en prest. Gjennom tilbakeblikk får vi fire menneskers oppfattelse av den samme hendelsen servert. Ingen er like. Hvem har rett? Har noen av dem rett? Finnes det en objektiv virkelighet?

Nivå 2 (med spoilers)

Rashomon. En av de store, store klassikerne. Filmen som gjorde både Akira Kurosawa og japansk film tilgjengelig for et vestlig publikum. Filmen har til og med vært opprinnelsen til et uttrykk, ”rashomonsk”, på samme måte som Prosessen av Kafka ga oss ”kafkask”. Kafka vil for alltid være opphavet til en situasjon uten løsning, en labyrint av meningsløse hindringer, et menneske låst i ufølsomt byråkrati med uendelige paragrafer. ”Rashomonsk” refererer til flere synsvinkler på samme sak, problematisering av sannhet og virkelighet, hukommelse og motiver.

Filmen fremstår for meg som både enkel og kompleks. Det er en bedrift i seg selv. Det er ingen tvil om at temaet i filmen innbyr til nesten uendelige analyser og diskusjon uten at man virkelig vil finne et svar. No pun intended. Hva er virkelig og hvordan refererer man til en hendelse korrekt? Når nyanser skiller rekonstruksjonen av en hendelse, hvordan kan man slå fast hva som er riktig? Hvis én person føler en dårlig stemning under en samtale, vil det farge hans opplevelse. En annen oppfatter ikke stemningen slik og vil dermed rekonstruere annerledes. Hvem har rett når vi går forbi det rent faktiske hendelsesforløp? Hva med alle mekanismene vi har når det gjelder å bedømme vår egen rolle i en situasjon?

Rashomon er bygget opp gjennom avhør som setter i gang tilbakeblikk som viser oss denne personens oppfatning av hva som skjedde da en mann ble drept. Vitnene forteller sin historie rett inn i kameraet til noen som foretar avhøret, og den personen er deg! Siden vitnet stadig spør opp igjen spørsmålet som blir stilt, får vi som tilskuere vite hva det er vi har spurt om. Gjennom de forskjellige historiene må vi stadig korrigere vår oppfattelse av hva som har skjedd, helt til vi forstår at vi ikke kan ha noen mening om det. Vi er vant til at bilder viser oss hva som faktisk skjedde, men her er det ikke slik. Noen ganger er vitnene enige om hva som har skjedd, men detaljene er annerledes og noen ganger er det uenighet om hvordan aktørene framsto.

Et godt eksempel på det er Tajomuras fremstilling av seg selv. Han er heltemodig, kontrollert og overlegen. Kvinnen derimot, fremstiller ham som en ape med tilhørende lyder og kroppsspråk. Et annen godt eksempel er hvordan sverdkampen mellom Tajomura og ektemannen foregikk. I Tajomuras fortelling er han modig og dyktig, og han berømmer til og med ektemannen for å ha krysset klinge med ham flere ganger enn noen annen tidligere. I tømmerhoggerens andre versjon er det en kaotisk kamp med to redde mennesker som springer mer bort fra hverandre enn mot hverandre.

Ved at Kurosawa lar den avdøde få fortelle sin historie gjennom et medium, føler jeg at Kurosawa viser oss at ingen rekonstruksjon er mer naturlig sann enn andre. Ektemannens versjon er like valid som enhver annens, siden det blir subjektivt uansett. Teoretisk kan hendelsen ha utspilt seg slik ektemannen beskriver, selv om kilden er ytterst upålitelig om man ikke tror på åndefremkalling. Ingenting tilsier at de andre vitnene nødvendigvis er mer troverdige tatt i betraktning deres vilje til å fremstille seg i best mulig lys og å skjule uønskede elementer i historien sin. Vi kan etter hvert danne oss et bilde av situasjonen som er mer sannsynlig enn andre, men vi kan ikke ha noen sterk mening. Vi må vurdere kildenes troverdighet og deres motiver, men i siste instans er alt usant og meningsløst siden dette er en film. Nok et problematiserende lag der som egentlig river grunnen vekk fra analysen, men la ikke det hindre oss i å reflektere rundt problemstilllingen.

Kvinnen fremstår i forskjellig lys avhengig av hvilken versjon vi blir servert. I noen versjoner er hun et rent offer, i andre er hun en katalysator og pådriver for kampen mellom mennene. Hun utfordrer dem til å slåss til døden over seg, siden hun ikke kan leve videre med skammen som flere skal vite om. I nok en versjon vil hun være med Tajomura, og ber ham om å drepe ektemannen som hun nå forakter.

Forakt slår begge veier. En versjon viser oss at ektemannen forakter kona etter voldtekten, siden hun nå er besudlet. Hun søker trøst hos ham etter den forferdelige opplevelsen hun har hatt, men blir brutalt avvist. I denne versjonen er det hun som dreper ektemannen i desperasjon og skam. I en annen er det Tajomura som dreper ham i duell, mens i en tredje er det ektemannen som begår selvmord. Vi kan bare spekulere i hvorfor versjonene ikke er samstemte. Kvinnen kan fremstille ting feilaktig på grunn av sjokk, skam eller behov for selvrespekt. Hun vil som de andre også måtte ta en eventuell straff om hun innrømmer drapet. Tajomura ønsker å fremstå modig, og vil ikke tape ansikt ved å fremstå feig. Han ser derimot ikke ut til å bekymre seg for straffen. Tømmerhoggeren forandrer forklaringen sin etter press fra den mer anonyme mannen som danner trekløveret ved tempelet sammen med tømmerhoggeren og presten. Tømmerhoggeren ser ut til å ha sine svin på skogen angående stjeling og forsøker å dekke over det. Slik oppfattet jeg det, men kan selvfølgelig ta feil.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at Rashomon var inspirasjonen til Last Year at Marienbad av Alain Resnais. Den tar grunntemaet med forskjellige oppfatninger av situasjoner, og løfter det videre opp til en enda bedre behandling etter min menig.

Øyeblikket: Regnet! Når det regner hos Kurosawa, så regner det skikkelig. Åpningen av filmen er deilig, med elementene i krig med det lille tempelet. Det plasker ned. Slik kommer man som tilskuer hutrende inn i filmen, gjennom sølen, kliss våt og man begynner å fryse. Tonen er satt. Derfor føler vi at det blir deilig og varmt når solen lyser opp tømmerhoggerens historie.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1. Det er et stort sett godt bilde, men ikke så godt som for eksempel Seven Samurai, Sanjuro og Yojimba. Da mangler det litt på skarphet synes jeg. For de teknisk interesserte kan nevnes at bildet ble restaurert fra 4k materiale, så skalert ned til 2k. Jeg kunne ønske meg mer av den deilige bluray-dybden i bildet også. Men selvfølgelig er dette det flotteste jeg har sett Rashomon hittil. Lyden er omtrent på samme nivå, litt skarp til tider, men det føler jeg ofte med eldre japanske filmer uansett.

Ekstramateriale

Audio commentary by Japanese-film historian Donald Richie: Detaljert og behagelig kommentatorspor som vanlig av Donald Richie. Vel verdt å høre på. Han er kunnskapsrik om Kurosawas bildekomposisjoner og hvem de forskjellige skuespillerne er.

Interview with director Robert Altman about Rashomon: Kjempefint intervju med en entusiastisk Altman. Jeg liker alltid å se ham snakke om film, han virker så hyggelig og klok. En bestefarstype. Kurosawa var den første som filmet solen, og det gjorde han i Rashomon. Robert Altman gikk rett ut og gjorde det ved neste innspillingsdag, og siden har han gjort det jevnlig. Syv minutter lang intro.

Excerpts from The World of Kazuo Miyagawa, a documentary on Rashomon’s cinematographer: Dette tretten minutters segmentet er veldig typisk i stilen. En litt kjedelig standard-dokumentar om fotografen på filmen.

A Testimony as an Image, a sixty-eight-minute documentary featuring interviews with cast and crew: Bortsett fra de siste 15 minuttene av dokumentaren synes jeg dette var forferdelig kjedelig. Mot slutten får vi i det minste noen livlige historier om hvordan filmen tok fyr og det ble brann i klipperommet. Alt utstyr måtte reddes unna og litt av negativet er tapt for alltid. Filmrullen avga gasser da den tok fyr og brannslukkingsapparatet avga gasser da det ble brukt. Det skjedde en reaksjon mellom de to gassene og det ble dannet en giftig gass. Lydfolkene besvimte i flokk og var borte vekk i opptil fire timer. Det var ikke de eneste utfordringene de opplevde. De jobbet mye med å lage lyn de kunne feste til filmen, og til slutt skadet den effektansvarlige øynene slik at han måtte ise ned øynene og ta en dag fri. De hadde også beskyldninger om plagiat angående musikken hengende over seg, men franske Durand aksepterte til slutt forklaringen de kom med.

Archival audio interview with actor Takashi Shimura: Dette er skuespilleren som hadde store roller i Ikiru og Rashomon for Kurosawa blant annet. Oversetter i lydintervjuet er Japaneksperten Donald Richie, som snakker flytende japansk. Shimura mener at Kurosawa er veldig maskulin og projiserer denne maskuliniteten inn i de mannlige rollene i filmene sine. Sånn passe godt intervju som varer i 16 minutter.

Original and rerelease trailers: Tamme saker. Omstendelig.

A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince; an excerpt from director Akira Kurosawa’s Something Like an Autobiography; and reprints of Rashomon’s two source stories by Ryunosuke Akutagawa, “Rashomon” and “In a Grove”: Historien Rashomon er en novelle som dreier seg mest om tempelet. En passe god historie, men ikke noe spesielt engasjerende. In the Grove fenger heller ikke. Det er bemerkelsesverdig å se hvordan Kurosawa har klart å skape filmen ut av dette, og løfte den opp til det nivået filmen er på. Stephen Prince har skrevet et godt essay om filmens tilblivelse og mottakelse, mer enn om handlingen. Et annet essay inkludert er Kurosawas tanker om Rashomon og innspillingen. Dette er et langt og interessant essay.