Koko – A Talking Gorilla

Koko – A Talking Gorilla (Criterion nr. 340)(DVD)

USA – 1978 – Barbet Schroeder (farger)

En samtale mellom et menneske og en gorilla

Nivå 1 (uten spoilers)

Koko er en gorilla som har blitt lært tegnspråk. Hun kan fortelle om sine følelser og uttrykke sine ønsker. I denne dokumentaren følger vi Koko og instruktør Penny Patterson som har et nært forhold til gorillaen. Denne dokumentaren anbefales sterkt da den bør sette i gang refleksjoner hos alle som ser den. Den utfordrer etablerte og oppfatninger som ikke mange nok har reflektert rundt, men tatt for gitt.

Nivå 2 (med spoilers)

Helt siden 1927 har forskere ment at aper kan forstå tegnspråk. Sjimpansen Washo kunne 200 tegn i 1966. Koko kunne i begynnelsen 300 ord, kjente til 300 til og hadde brukt enda 500 èn gang. Hun kan lyve for å unngå å få kjeft og si at andre gjorde det. Læringen foregår mye på den måten at Penny spør Koko hvor øret hennes er og Koko peker på øret sitt. Slik kan de holde på med mange kroppsdeler. Koko kan også peke på bilder etter å ha blitt bedt om det, som eksempel kan nevnes ”fugl i kurv”. Koko scorer litt under barn på samme alder.

Gorillaer, sjimpanser og orangutanger har ingen problemer med å gjenkjenne seg selv i speil. Hun imiterer handlinger som Penny gjør, som å hamre spiker inn med hammer. Her er to eksempler på handlinger som lenge var tenkt forbeholdt mennesket, det å ha en abstrakt oppfatning om seg selv og det å bruke verktøy. Språk var menneskets siste skanse i kampen for sin unikhet. Et morsomt eksempel når det gjelder språk er at vi ikke forstår alt hunden formidler når den bjeffer, mens hunden forstår mye mer av beskjedene vi gir den på vårt språk. Jeg mistenker at grunnen til at vi mennesker vegrer oss for korrekt å identifisere egenskaper hos dyr er konsekvensene det må ha for vår inhumane behandling av våre medskapninger.

Tegnspråk er et første eksempel på toveis kommunikasjon med en annen art. Samtaler i filmen kan foregå via tegnspråk som dette:

Penny: Hva gjorde du i går Koko?

Koko: Galt. Galt.

Penny: Hva da?

Koko: Beit.

Koko tenker og arbeider tre timer hver dag før hun blir sliten. Hun kan for eksempel bla åtte sider i en bok før hun kommer frem til riktig bilde. Vi skal alltid være bevisst hvordan dokumentarer klippes, det vil si hva som vises og hva som klippes bort, men Kokos utvalg fremstår som meget bevisst. Allikevel er dette et usikkerhetsmoment hvor vi er prisgitt filmskaperens redelighet. Velger han kun å vise ting som underbygger sin egen agenda, er det urederlig.

Etter å ha blitt kjent med Koko i denne dokumentaren er det tankevekkende å reflektere over det faktum at en gorilla ikke har noen rettigheter. Den kan kjøpes og selges. Hvis hun drepes er det ikke definert som mord.

Det er interessant å se hvordan pedagogiske metoder går fremover, for noen av disse metodene virker utdatert og lite korrekte. Penny er litt for pratsom og låst i hvilken respons hun vil ha, i stedet for å lese alt Koko gjør. Slik presser hun Koko inn i et mønster hvor bare et svar er riktig. Kanskje har gorillaer en annen måte å svare og tenke på? Slik andre kulturer kan ha forskjellige måter enn vi i vesten har. Hun prater også mye og fort.

Scroeders tilnærming til dokumentarsjangeren er forbilledlig. Som i dokumentaren General Idi Amin Dada, også omtalt her på Ord Om Criterion, er han ikke påtrengende i sin vinkling av historien. Mye overlates til oss som tilskuere og hvordan vi selv vil tolke bildene vi ser. Derfor vil jeg respektere dette grepet i min omtale og ikke tolke filmen for mye eller trekke for mye dyrerettighetsperspektiv inn. Det er å håpe at filmen, som alle gode filmer, vil sette i gang prosesser i hver enkelt seer.

Øyeblikket: Koko skal gi mat til en babydukke. Hun får tildelt en tåteflaske uten åpning og vil teste maten slik mødre vanligvis gjør. Da den tydeligvis ikke inneholder mat, forstår hun ikke vitsen med oppdraget. Hun forsøker å åpne flasken, men får kjeft og beskjed om å fortsette. Jeg synes det er viktig å huske at Koko er voksen og her gjør instruktøren feil. Spesielt blir det feil når hun liksom smaker på tåteflasken selv og sier det var godt. Koko vet jo at tåteflasken er tom. Da blir ikke situasjonen egnet til annet enn forvirring. Dette blir en meningsløs undervurdering.

Lyd og bilde

Et bilde helt på det jevne. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er adekvat i en film hvor ingen legger spesielt merke til den.

Ekstramateriale

New video interview with Schroeder: Planen var å lage en spillefilm med Koko, og Scroeder startet med å lage dokumentar om Koko. Det å lage en dokumentar om temaet i spillefilmene sine er noe han alltid gjør. Schroeder dro til Afrika og observerte ville gorillaer. Her ble han fanatisk opptatt av verning av gorillaer, som han er referert på å si i heftet som følger med. Arbeidet med filmen kom langt før den ble stoppet. Sam Shepard hadde skrevet ferdig manus. Etter hvert ble det bestemt å kun lage dokumentaren. Schroeder ble opptatt av en filosofisk vinkling. Hva er en person? Her er det portrettert en ikkemenneskelig person. En person har rettigheter. Dette er for Scroeder et av de største spørsmålene i verden, for det avgjør hvordan vi kan behandle andre rundt oss. Koko er nærmere mennesket enn vi liker å tenke på.

PLUS: A new essay by author Gary Indiana and an homage to Koko from Marguerite Duras: Indiana har skrevet et langt og meget godt essay. Essayet er omfattende og anbefales på det varmeste. Han  behandler flere forskjellig vinkler angående filmen, både etikk, produksjon og dyrevern. En kort hyllest til filmen er skrevet av Marguerite Duras. Det er litt merkelig og abstrakt i formen. Hun kaller Koko for Afrika og snakker om hennes tilstedeværelse og omgivelser som art. Ikke så interessant tekst, dessverre..