Dazed and Confused

Dazed and Confused (Criterion nr. 336)(Blu-ray)

DazedAndConfusedBilde

USA – 1993 – Richard Linklater (farger)

Svimmel og forvirret ungdom

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er skoleslutt i 1976 i en småby i USA. Det skal markeres med en stor avslutningsfest. Dette er en film som følger i fotsporene til American Grafitti, men her er det ungdomstiden på 70-tallet som skildres. Filmen tidsramme er ett døgn, fra morgen til morgen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dazed and Confused er en deilig og lett film som gir oss et underholdende tilbakeblikk på ungdomstiden på 70-tallet, spekket med god musikk. Den har ingen sterk historietråd, heller er den et lappeteppe av episoder som strammes inn mot den avsluttende festen. Tidskoloritten er presis, ned til tidsriktig musikk som aldri er nyere enn 1976. Her er det mange vordende filmstjerner, i første rekke Matthew McConaughey i en strålende liten rolle som den sleske Wooderson. Han var så god at rollen hans stadig ble utvidet.

Linklater valgte å lage en film uten den store dramaturgiske kurven, men heller realistisk å beskrive et døgn i tenåringers liv. Dette er en av de lettere filmene i Criterion Collection og det er fint å kunne stykke opp kunstfilmene og klassikerne med en film som Dazed and Confused. For meg er det en av de beste filmene om ungdomstiden. Tidsmessig er den ikke så langt unna min egen ungdomstid, og føles derfor mer relevant enn filmer som American Grafitti og Last Picture Show. Den treffer meg på et annet plan.

Ben Affleck er en skuespiller som får (ufortjent?) mye tyn, men i denne rollen er han ypperlig. Han spiller O’Bannion, en senior som lever og ånder for å kunne dra til ferskinger med sitt forseggjorte balltre, av den flate amerikanske typen. O’Bannion har en mørk side som kommer frem i den overdrevne gleden hans ved avstraffelsene han påfører de yngre elevene, skjult i sekkebetegnelsen ritualer og tradisjon. Sunt er det ikke, verken for han eller dem. Det er vel ingen i publikum som ikke applauderer malingdynkingen han får oppleve mot slutten av filmen.

Filmens nøkkelperson er Pink, som på mange måter representerer regissør Linklater i filmen. Han er usikker på hva han vil med livet sitt, og selv om han er en godt fotballspiller, er han ikke sikker på om det er verdt alt strevet. Treneren hans presser spillerne til å avstå fra ungdomstidens utsvevelser, og Pink når sin grense med regler og formaninger. Filmen slutter med at han river i stykker det nye regelarket, og det er et åpent spørsmål om Pink fortsetter dropper fotballen eller fortsetter, men nå på sine egne premisser. Som Linklater sier ville det ikke vært en ordentlig film uten Pink i sentrum.

Det var viktig for Linklater ikke å gjøre narr av en periode, men kun beskrive den. Derfor er det ingen smarte kommentarer om klesstil og oppførsel. Mange av pøbelstrekene i filmen er ting Linklater har opplevd selv. Kritikk av perioden bygges inn i en setning fra en av jentene, som gjør flere tolkninger mulig. Etter karakteristikker av 50- og 60-årene sier hun av 70-årene tydeligvis suger, men at 80-tallet sikkert blir knall. Det ble jo ikke det…

Poenget er at ungdomstiden er en prøvende tid for de fleste av oss, og at nostalgia ikke har noen plass mens man står midt oppe i den. Som Pink sier i filmen; Hvis dette er de beste årene i mitt liv, minn meg på at jeg må begå selvmord.

Linklater slåss mye med Universal i arbeidet med filmen. De presset på for mindre banning, mer nakenhet og mindre pengebruk. Linklater var kompromissløs, selv om det endte med at han måtte frasi seg inntektene fra soundtrackinntektene. Det var dyrt å kjøpe rettighetene til musikken han ønsket i filmen, bare en Bob Dylanlåt kostet 80 000$. Selv om filmen heter Dazed and Confused, er det ingen Led Zeppelinmusikk i filmen. Gudene skal vite at Linklater forsøkte å få rettighetene, men krangelen mellom Robert Plant og Jimmy Page satte en stopper for det. Han fikk lov til å bruke Led Zeppelinmusikk av Jimmy Page, men siden Page sa ja, sa Plant nei. Det er hvert fall Linklaters teori.

Siden en korrekt gjengivelse av perioden var viktig for ham, føltes det som om motgangen aldri tok slutt når butikker og kjeder nektet ham å bruke logoene i gatebildet. Siden det var en studioproduksjon, ble det arrangert testvisninger. De var dårlige for Dazed and Confused og førte til begrenset lansering. Heldigvis slo den til på DVD-markedet, og Linklater fikk sin revansje. Hvor tror du for eksempel That 70’s Show hentet inspirasjonen fra?

Øyeblikket: Wooderson (McConaughey) sirkler rundt de yngre jentene som nå er ferdig med High School. Han lener seg mot veggen og beskriver kongstanken sin: ”I get older, and they stay the same age”. I munnen på en avvæpnende Wooderson høres det ikke så sleskt ut som det egentlig er.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1, med DTS 5.1 lyd. Topp klasse på begge. De følger hverandre kvalitetsmessig, vi må være fornøyd både med det vi ser og hører. Bildet gir oss et skarpt bilde med deilig avstemte farger. Litt filmkorn gir oss en skikkelig filmfølelse og detaljene florerer. Fargene er spesielt gode. De er ikke kjempekraftige, men virker riktig balansert og er behagelig gjengitt. Selvfølgelig er det ingen skader eller svakheter å se, som naturlig er med en såpass ny film. Den gode musikken får boltre seg i alle høytalerne og effektene er presist plassert.

Ekstramateriale

Audio commentary by Linklater: Et godt og snakkesalig kommentatorspor med regissøren som har førstehåndskjennskap til alle sider av produksjonen siden det er hans hjertebarn og originale idè. Det blir aldri kjedelig og det dukker opp morsomme anekdoter og tanker rundt innspillingen.

Making Dazed, a fifty-minute documentary by Kahane Corn: Denne dokumentaren er 45 minutter, ikke 50 minutter som det står på vaskeseddelen. Jeg likte den best av ekstramaterialet på disken, siden den er mer strukturert enn alt det andre materialet som blir litt tilfeldig og rått. Dokumentaren veksler mellom klipp, diskusjoner og intervjuer fra filminnspillingen i 1992 og reunionen i 2002. Vi forstår at de hadde en fin tid sammen under innspillingen. Dazed and Confused er en film som ikke ble særlig godt markedsført av Universal under lanseringen, men TV og DVD reddet den fra en obskur tilværelse. Mange fans møtte opp til reunionvisningen 10 år etterpå.

Rare on-set interviews and behind-the-scenes footage: Denne bolken består av flere deler, til sammen 117 minutter. Her og der dukker det opp morsomme historier og interessante opplysninger, men det blir mye likegyldige klipp. Sekvensen er for lite redigert for min smak, men vil nok være interessant for ihuga fans som vil vite alt! Vi får se intervjuer med skuespillerne når de skal være rollefiguren sin og svare som dem på private spørsmål. Slik blir vi bedre kjent med karakterene. Vi ser også intervjuer med staben og får høre hvordan de løste problemer som dukket opp.

Footage from the ten-year anniversary celebration: Igjen en løs og ledig sammensetning av kommentarer og samtale. Greit nok.

Audition footage and deleted Scenes: Regissør Linklater spiller mot skuespillerne under audition. Mange sterke prestasjoner her, fordelt på 23 minutter. Slettede scener varer i 25 minutter og noen er morsomme, men ingen er essensielle.

Original theatrical trailer: Vi får presentert en film som kan være en American Grafitti fra 70-tallet. Bra!

A booklet featuring essays by Kent Jones, Jim DeRogatis, and Chuck Klosterman; memories of the film from the cast and crew; character profiles; and the original film poster by Frank Kozik: Dette heftet er helt klart det beste ved ekstramaterialet. Mange gode essay, beskrivelser av personlige opplevelser med filmen og minner fra 70-tallet. Bakerst er det laget en liten biopsis av karakterens interesser, tanker og personlige smak. Morsomt! Utgivelsen er meget forseggjort denne gangen, med et flott papputbrettscover plassert i en pappbok, med hull stanset ut så vi kan se bildene på coveret. Tar du ut coveret, ser vi bildene som er på innsiden av pappboksen. Mer av dette, Criterion!