Two-Lane Blacktop

Two-Lane Blacktop (Criterion nr. 414)(Blu-ray)

Two-LaneBlacktopBilde

USA – 1971 – Monte Hellman (farger)

Bortenfor horisonten

Nivå 1 (uten spoilers)

The Driver, The Mechanic, The Girl og GTO. Det er hovedpersonene i denne filmen om et bilrace som skal gå tvers over USA. Men dette er ikke en actionfilm eller bilfilm i vanlig forstand. Det er et eksistensielt drama om rotløshet og tørst etter det som er uutforsket, det som er bortenfor horisonten.

Nivå 2 (med spoilers)

Driver og Mechanic lever av å vinne race som det veddes på. Kort sagt handler filmen om disse småracene og det store veddemålet med en annen sjåfør, GTO, som kjører i en påkostet GTO. Selv kjører de en ombygd Chevy ’55, som de pleier som et barn. Dette store veddemålet dreier seg om ”pink slips”, altså eierpapirene til bilene. De skal kjøre tvers over landet.

Det spesielle med filmen er at den ikke viser noen avslutning på racet, og heller ikke er interessert i det. Filmen har en eksistensiell tilnærming til den amerikanske drømmen, veien og hva som ligger bortenfor horisonten. Veien er målet. Trangen til å orientere seg i verden, utforske den og finne sin plass i den er muligens hva filmen handler om. Uttallige ganger ser vi horisonten i det fjerne, bilen i full fart mot den, og et landskap nydelig gjengitt i bredformat. Grensene for kjente ligger der fremme, bakenfor der er eventyret og det uutforskede. Samtidig er den fysiske verden ferdig kartlagt, så filmen blir en indre reise for akkurat disse unge menneskene. Vi ser bakspeilet ved jevne mellomrom og det fremstår som viktig. Bakspeilet står i kontrast til horisonten. Fortid og fremtid. Tilbakelagt liv og løftet om noe nytt.

Med dette som ramme sier filmen mye i detaljene. Forholdet mellom GTO og Driver/Mechanic kan være en kommentar til konsum og forbruk. GTO kjører en dyr og prangende bil. Bagasjerommet er fullt av utstyr. Chevy’en er nedstrippet. GTO snakker og snakker, men sier egentlig ingenting. Språket hans er like overlesset som bilen hans. Han forandrer også historiene sine ettersom hvem han snakker til. Driver og Mechanic sier nesten ingenting, men når de snakker er det konsist og viktig. GTO snakker om seg selv hele tiden og er desperat etter anerkjennelse. Han forklarer seg til andre og seg selv. Driver og Mechanic klarer ikke å snakke om seg selv og handler i stedet. For GTO er bilen et fetisjobjekt som skal fortelle noe om han selv. Mechanic og Girl er elskere, men han viser mindre lidenskap mot henne enn mot bilen deres. Chevyen er kunstnerens bil, mens GTOen er konsumerens perfeksjonerte bil. Tomheten er fremtredende. Tomheten på veien, i karakterene og i forholdet mellom dem.

Girl er karakteren alle reagerer mot. Hun er passiv, men samtidig den som fungerer som igangsetter. Hun kan komme med små kommentarer som illustrerer tidsånden. Hun nevner faren ved å haike, som ble vesentlig utover på 70-tallet. Dette var en brytningstid etter det frie 60-tallet. Charles Manson hadde herjet, og Dennis Wilson fra The Beach Boys som spiller Mechanic, hadde faktisk undervist Manson. Harry Dean Staunton har en liten rolle som en annen haiker, og ble meget opprørt når det viste seg at hans karakter var homofil. Allikevel gjør han en strålende prestasjon, og gråter faktisk på ordentlig.

Det foregår små identitetsskifter i filmen. Karakterene bytter plass i bilene ved noen anledninger og det skifter vekten i posisjonene. Når GTO og Driver deler bil setter GTO i gang med sin sedvanlige utlegging men han blir brutalt avvist av Driver. Han er ikke interessert. Warren Oates spiller GTO, og han har en fantastisk evne til å formidle følelser ved hjelp av små bevegelser og blikk. Her er han på sitt mest sårbare og gjør kanskje sin beste rolle noen gang. Identitetsbyttet blir forsterket ved at GTO skryter av at han har slått en GTO i et race. Tar han her deres opplevelse?

En annen ting som er verdt å merke seg er hvordan historien blir mer og mer uvesentlig som filmen skrider frem. Etter som målet nærmer seg forsvinner fokuset på racet, stikk i strid med hvordan alle andre filmer om race vil vektlegge fortellingen. Aktørene hjelper hverandre og har visst mistet fokus på det å vinne. Historien blir fragmentert og ufullstendig. Vi ser politiet legge seg på hjul etter en av bilene, men når vi ser den igjen er politiet borte og ingenting forteles oss om hva som har skjedd. Horisonten forsvinner, løvet skifter farge og landskapet blir trangere. På slutten har alle mistet alt. Filmen avsluttes i sakte film med at filmrullen brenner opp.

Der hvor boken On The Road av Jack Kerouac er romantisk og handler om å overskride seg selv, er Two-Lane Blacktop mer eksistensiell. Den er ikke kynisk eller nihilistisk, men det skjer ingen store forandringer. De lever i nået og kunne dratt hvor som helst. Kanskje man kan si at filmen handler om frihetsmyten, som manusforfatteren mener er en illusjon. Filmen har ingen begynnelse, ingen slutt, intet klimaks. Den er bygget opp som en drøm i så måte. Han ser mange paralleller til Westernfilmen, og nevner spesielt The Searchers som en inspirasjon. Kvinner er essensielle, men er også i veien. Driver og Mechanic er fremmedgjort fra følelser. De snakker ikke, de gjør.

Two-Lane Blacktop er en film som kan få publikum til å sitte igjen som spørsmålstegn og lure på hva som er meningen i filmen. Den kan fort tiltrekke seg annet publikum enn den bør ha. Dette er ingen actionfilm om bilrace. Selv når man vet hva man går til kan den være vanskelig å gripe. Det fine med den er at den ikke legger noen føringer for tolkning, og det du får ut av den er ditt eget. Filmen starter først når Driver og Mechanic vedder med GTO. Det var utradisjonelt å lage en film uten historie. Filmen har en tristhet i seg, og handler mest av alt om hverdagsliv. En slettet scene viser hvordan de unge ser inn vinduet på et hus hvor en familie spiser middag, og det antydes en lengsel etter et slikt liv. De står på utsiden av samfunnet.

Publikum ble irritert på flere ting ved filmen. Noen ble nok misledet av hva de trodde filmen skulle handle om. At filmen ikke viser racet var ukonvensjonelt. De savnet også sang fra James Taylor, og ble ekstra irritert av at når det først ble sunget i filmen var det Laurie Bird som spiller Girl som sang. Og hun kan ikke synge.

Det er interessant å spore en uenighet i synet på dialogen i filmen. Hellman sier i sitt kommentatorspor at ingenting ligger i dialogen og at den ikke driver handlingen fremover, at den fungerer mer som musikk. Manusforfatteren derimot hevder at de tok språket på ytterste alvor og ved å kutte dialogen ned til et minimum er det kun det essensielle som er inkludert. GTO snakker mye, men sier ingenting. Deri ligger hans poeng. Det har blitt spekulert i om dialogen i filmen er en kommentar til språkets død, og at karakterene kommuniserer på annet vis. Dette avvises altså.

Samtidig er det ikke tvil om at Hellman har et poeng, noe som han får fram i filmen ved mange anledninger. The Driver er forelsket i The Girl, men sier aldri noe om det. Han har andre måter å vise det på. Det mest kjærlige han kan gjøre er å lære henne å kjøre. Manusforfatteren har også rett i at dialogen er sann og viktig. Når Mechanic sier at han må sjekke motoren for eksempel, betyr det nettopp det, ikke at han er sint på Driver eller noe annet bakenforliggende. Slik sett oppfyller dialogen språkets viktigste funksjon, nemlig kommunikasjon som er sann. Hellman var glad i regn, noe som skaper en ekstra dynamikk og energi i scenene. Folk løper, de går ikke. Hans to favorittscener i filmen er bensinstasjonscener. Han liker ankomster og avganger, folk som går inn i rom og ut av rom. Rivettes Paris Belongs To Us er en inspirasjon. De øvde aldri på scener, derfor kan dialogen være stotrende. Slik ville Hellamn ha det, samtidig som han kunne ta mange tagninger for å få akkurat det han var ute etter. Han var bare ute etter noe annet enn de fleste andre.

Filmen hadde en kronglete vei til lansering. CBS trakk seg fra en avtale, som gjorde at filmen måtte ”shoppes” rundt til andre studioer. Universal tok den, men kun etter at budsjettet ble kuttet ned til ca 900 000$. Den ble laget for 875 000$. Universal sviktet også ved at de trakk seg fra markedsføringen. Mannen bak den meget vellykkede Rosemary’s Baby plakaten laget en plakat som ikke falt i smak hos Universal. Den forestilte et førerkort med James Taylor som røyket marihuana. Dermed ble filmen en flopp, og avhengig av en renessanse på festivaler og hjemmevideo. En av Universals direktører hadde planer om en ungdomsserie på fem filmer, Two-Lane Blacktop, Diary of a Mad House Wife, The Hired Hand, Taking Off og The Last Movie, den siste laget av Dennis Hopper. Da direktøren forlot Universal ble planene skrinlagt av erstatteren.

Øyeblikket: Klimakset i denne filmen uten klimaks må være Girls store valg, så stort og så lite på samme tid. De tre mennene har alle forelsket seg i Girl. Driver har kjørt tilbake til kafeen hvor hun sitter sammen med GTO. Dette er hans måte å si at han vil ha henne på. The Girl forstår situasjonen men forkaster det livet de kan tilby henne ved å gå ut og sette seg på motorsykkelen til en fremmed gutt. Reiseveska blir for stor å ha med, og hun etterlater den på bakken med den største letthet. Slik hun dukket opp i deres liv, dukker hun nå opp i denne guttens liv. Slik hun forlater dem nå, vil hun forlate gutten en gang i fremtiden. Eller ikke. Hun er den eneste virkelige frie i filmen. Hun har ingen forpliktelser, slik som Driver og Mechanic har forpliktelser overfor bilen sin og bilracene. Driver, Mechanic og GTO sitter igjen med knuste hjerter.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1, noe som er et spesielt format for en film som foregår så mye inne i en bil. Det var stridstema mellom regissør Hellman og studioet. Kvaliteten på bildet er meget god. Fargene er dempede og flotte, detaljene er gode og det er en fin filmlik følelse i gjengivelsen. Litt filmkorn krydrer opplevelsen. DVD-utgivelsen var meget god, og her har kvaliteten gått opp enda et hakk. Lyden kommer i to formater, originalt mono og et nytt 5.1 DTS HD Master Audio. Jeg gikk ikke nøye inn i vurderingen av de to lydsporene, men følte at sistnevnte har noe mer trøkk og selvfølgelig mer aktivitet, noe som passer til all bilkjøringen. Monosporet var det også mye trøkk i. Teknisk strålende utgivelse.

Ekstramateriale

Restored high-definition digital transfer, supervised by director Monte Hellman, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Se under Lyd og bilde.

Alternate 5.1 surround soundtrack, supervised by Hellman and presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition: Se under Lyd og bilde.

Two audio commentaries: one by Hellman and filmmaker Allison Anders and one by screenwriter Rudy Wurlitzer and author David N. Meyer: To strålende kommentatorspor, med massevis av informasjon og anekdoter. Hellman nekter å gi oss en centimeter tolkning, mens spor nummer to villig beskriver hva skribentene la vekt på under skrivingen.

Interviews with Hellman, actor James Taylor, musician Kris Kristofferson, producer Michael Laughlin, and production manager Walter Coblenz: On the Road Again (42 min)- Hellman fikk tilbud om å regissere filmen og skrøt av manuset han ble forelagt. Da han hadde sikret seg jobben sa han at manuset trengte mye arbeid og fikk det fullstendig omskrevet. Hellman velger seg skuespillere etter fotografier, siden han synes et foto griper essensen i et menneske så godt. James Taylor valgte han etter å ha sett en stor reklameplakat for den nye plata hans langs veien. Filmen ble filmet i kronologisk rekkefølge, noe som var veldig uvanlig. Skuespillerne, med unntak av Warren Oates, fikk kun dagens manusside utlevert og spesielt James Taylor mislikte det. Han følte at Hellman ikke stolte på dem og gikk til streik. Han fikk til slutt manuset, men leste det allikevel aldri. Hellman trekker spesielt frem Dennis Wilson, som forsvant inn i filmen og ikke spilte, ikke var karakteren, men bare var inderlig til stede i situasjonene. Filmen fulgte Route 66, og ble en tidsboble siden veien ikke er slik lenger. Make It Three Yards (38 minutter)- Dette er et fint intervju med en eldre og halvskallet James Taylor. Monte Hellman selv intervjuer ham. Taylor har fremdeles aldri sett filmen, men sier han føler seg klar til det i nærmeste framtid. Jeg lurer på om han har sett den nå. Dette intervjuet bør alle fans av filmen se. Egentlig gjelder det alt ekstramaterialet på denne utgivelsen. Jeg vil trekke frem noe klokt Taylor sier i intervjuet. Moderne filmer deles opp i blokker hvor det settes inn et støt mot sansene når de har kommet seg etter forrige ”angrep”. På 70-tallet fikk en film lov til å være langsom. Somewhere Near Salinas (28 minutter)- Kris Kristoffersen ble spurt om han ville bidra med musikk til filmen og svarte at han gjerne ville bidra til en James Taylor film. Hellman ble overrasket over svaret, for dette var før Taylor var spesielt kjent, men Kristoffersen hadde sett ham spille på Newport-festivalen og blitt imponert. Kristoffersen har som vanlig gode og innsiktsfulle kommentarer til filmen, og sammenligner den med La Strada. Veien symboliserer frihet og opplevelser, men har en pris. Han går videre til å diskutere spenningen mellom egoistisk/ansvarsfull, og kan forstå begge sider. Han har vokst opp med arbeiderklassebakgrunn hvor ungdom som bare driver av gårde ikke hadde noen høy stjerne. Sure Did Talk To You (23 minutter)- Two-Lane Blacktop hadde en liten stab, men den var stor nok til å ivareta sikkerheten. Dette var før man hadde særlig med filmeffekter, så bilkrasj skjedde på ordentlig. Her snakkes det om løst og fast, og vi får høre at Laurie Bird, Warren Oates og Dennis Wilson alle er døde i dag. Man kunne være mer barn på 70-tallet enn man kan i dag på grunn av media. Det fantes en naivitet som unge i dag ikke har, siden de har tilgang til alt som foregår i verden.

Rare screen test outtakes: Those Satisfactions Are Permanent- Laurie Bird spiller i lange improviserte tagninger, og det hele er et fint tilskudd til materialet. Sjeldne saker. 15 minutter. James Taylor deltar i en interessant sekvens på elleve minutter. De prater om løst og fast, hovedsaken er vel hvordan han forholder seg til kameraet. Her får vi høre ham synge også.

Performance and Image, a look at the restoration of a ’55 Chevy used in the movie and the film’s locations in 2007: Chevy’en vises i tre versjoner. Hovedbilen er den samme som brukes i American Grafitti. Der er den lakkert sort og kjøres av Harrison Ford. Dette er et tekstessay med fotografier om hvordan de sporer opp bilen og restaurerer den. I 2001 fant de bilen i Canada og pusset den opp. De originale dørene ble skaffet til veie i 2005 via annonser i bilblader. Bilentusiastene tok kontakt med Monte Hellman og essayet avsluttes med et bilde av Hellman som sitter i den nyrestaurerte bilen.

Color Me Gone, photos and publicity from the film: Informative stillbilder som først og fremst viser hvordan de plasserte kameraene under innspillingen.

Trailer: En god og diffus trailer. Den gjør oss usikker på hva filmen handler om, som filmen selv. Bra!

PLUS: A booklet featuring an essay by critic Kent Jones, appreciations by director Richard Linklater and musician Tom Waits, and a 1970 on-set account from Rolling Stone by Michael Goodwin; the DVD edition also features Wurlitzer’s screenplay: Kent Jones sitter på mye morsom innsideinformasjon om produksjoner Hellman har jobbet på og om New Hollywood generelt. Han skriver også litt om GTOs motivasjon. Regissør Richard Linklater ramser opp 16 grunner til at han elsker filmen. Tom Waits har skrevet om filmen på sin spesielle måte, 13 korte linjer. Det lengste essayet har Michael Goodwin skrevet. Michael Goodwin fra Rolling Stone har skrevet en kjempebra og rocka artikkel fra innspillingen. Han tar for seg filmens historie på en presis måte, og har mange historier fra innspillingen. James Taylors kjæreste på den tiden, Joni Mitchell, kom på besøk noen dager. Goodwin beskriver intimkonserter og jamming med musikerne som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk. Flott! Husk at DVD-utgivelsen inneholder en ekstra godbit som dessverre ikke er inkludert i Bluray-utgaven, muligens på grunn av rettighetsmangel. Det er manuset. Så der har vi filmentusiaster et vanskelig valg. Bluray-utgaven med overlegent bilde og lyd, eller DVD-utgaven med manuset i eget hefte og en nydelig pappboks. Jeg klarte ikke å selge DVDen og ble sittende med begge utgavene.