Down By Law

Down By Law (Criterion nr. 166)(Blu-ray)

USA – 1986 – Jim Jarmusch (svart-hvitt)

Tre umake rømlinger

Nivå 1 (uten spoilers)

Tre unge menn, Jack (John Lurie), Zack (Tom Waits) og Bob (Roberto Benigni) møtes i en fengselscelle. De har alle blitt lurt inn i en mer alvorlig forbrytelse enn de egentlig sysler med til vanlig. Bortsett fra Bob da, som har drept en mann. Sammen rømmer de og legger ut på en reise i sumpene i Louisiana.

Nivå 2 (med spoilers)

Down by law betyr å ha kontroll på seg selv i møtet med lovens lange arm. Det er et ironisk ordspill på det å ha kontroll, siden disse tre ikke har kontroll på noe i livet sitt. Samtidig spiller det på å være undertrykket av loven.

Det er ikke så mange komedier i Criterion Collection, men de har funnet plass til Down By Law, noe jeg er veldig glad for. Dette er en stilmessig lekker film, nydelig fotografert i svart-hvitt og med mange morsomme replikker. Down By Law er en fin film å koble av med. Hovedæren for komedien må tilfalle Roberto Benigni, som er veldig morsom i rollen som Bob. Han kunne ikke et ord engelsk da han spilte inn denne filmen, og det gikk sport i å lære ham feil betydning av engelske ord. Lurie og Waits la ned mye tid i dette arbeidet.

Down By Law ser ut til å hente mye av inspirasjonen sin fra filmer som The Defiant Ones, og kan beskrives som en film med røtter i 20- og 30-tallets fengselsfilmer og film noir. Spesielt lyssettingen er inspirert av film noir. The Defiant Ones er en film med Sydney Poitier og Tony Curtis i rollene som to fanger som er lenket sammen. De får en anledning til å rømme og tar den. Problemet er at det avskyr hverandre, men må samarbeide og takle det å være nære og avhengige av hverandre slik Jack og Zack også er. Jarmusch skriver historien ut fra de skuespillerne han skal bruke i filmen. Ved å bruke tre personer i hovedrollene skapes det mer dynamikk enn bare å ha to karakterer. Bob er positiv og står midt mellom de to uvennene. Slik blir filmen mindre forutsigbar, og gir rom for mer nyanser.

Jack er en hallik i New Orleans som så vidt tjener et levebrød. En kveld blir han lurt i en felle da han forsøker å overbevise en jente om at hun bør begynne å jobbe for ham. Problemet er at jenta som ligger i senga med ansiktet vendt bort fra ham er et barn og hotellrommet stormes av politi. Zack er en radioDJ som lar seg overtale til å kjøre en bil som er stjålet fra en side av New Orleans til den andre. Problemet her er at han stoppes av politiet og det viser seg at det ligger et lik i bagasjerommet. Slik ender de to i samme celle, og noen dager senere ankommer Bob, den italienske pratmakeren. Etter en tid i fengsel finner Bob ut at det finnes en rømningsvei fra luftegården. De tre fangene griper sjansen, og er snart på fri fot i sumpene.

De tre rømlingene finner en forlatt hytte i sumpene som de overnatter i. Et morsomt poeng er at den er innredet som en fengselscelle, og de bør da føle seg som hjemme. Denne hytten fant de tilfeldig, og hadde den ikke vært der hadde den blitt bygget akkurat slik, for det var tenkt slik i manus. En merkelig tilfeldighet. I motsetning til en kvinnelig journalist på Cannes pressekonferanse, føler jeg at denne filmen er meget vellykket og akkurat passe lang. Hun spurte Jarmsuch om den skulle vises i denne lengden når den ble lansert på kino, siden hun hadde sovnet under pressevisningen. Jarmsuch responderer at om den skal forandres, blir den i tilfelle lengre. Og da hadde hun sovet enda lenger.

Øyeblikket: Den elendige slåsskampen mellom Jack og Zack. De braker sammen, men de kan overhodet ikke slåss så det blir mye dasking. Ikke så veldig maskulint, men veldig morsomt. Tom Waits og John Lurie var rasende på Jarmusch for at de måtte fremstå så lite maskuline og hjelpeløse, siden de nok er mer macho enn de liker å innrømme.

Lyd og bilde

Ingenting er så flott som et skikkelig fint bilde i svart-hvitt. Å få Down By Law presentert på blu-ray i denne kvaliteten er en gave. Utgivelsen klarer å få frem alle nyansene i bildet, med god kontrast og detaljnivå. Fra blendende hvitt til det dypeste sorte, med alle gråtonene i mellom. Det kan knapt bli bedre. Bildet er 1.78:1 og lyden er i mono. Lyden er klar og sterk.

Ekstramateriale

Audio interview with Jarmusch from 2002: Dette audiointervjuet er på 75 minutter. Jarmusch diskuterer mange aspekter ved filmene sine, inspirasjon og holdninger til film generelt. Han lager ikke film for å påvirke eller forandre verden, men om de små ting. Inspirasjonen kommer vel så mye fra litteratur som fra film. Han er forbløffet over alle sammenhengene kritikere kan finne i filmene hans, og vet ikke om det er ubevisst eller ei.

Interview with director of photography Robby Müller from 2002: Fotografen på filmen snakker om tekniske utfordringer og forholdet til Jim Jarmusch. De møtte hverandre med gjensidig respekt og han følte at Jarmusch ga ham frihet til å gjøre en god jobb. Denne tyskeren snakker med tung tysk aksent, og intervjuet kan bli litt søvndyssende på grunn av tonefallet hans. Men spesielt for de som er ekstra interessert i kameraarbeid vil det være et nyttig intervju. 22 minutter langt.

Footage from the 1986 Cannes Film Festival, including a press conference with Jarmusch and actors John Lurie, Roberto Benigni, and Nicoletta Braschi, and an interview with Lurie, featuring commentary: Jim Jarmusch er en vanskelig mann å intervjue. Han avfeier spørsmål og velger å ikke svare på enkelte av dem. Noen spørsmål klassifiserer han som dårlige, men svarer litt allikevel. Et av dem er spørsmålet om hvilke regissører som har inspirert ham. Til slutt forteller han at Buster Keaton og Samuel Fuller har inspirert ham i Down By Law. Men det er en morsom pressekonferanse, mye på grunn av Benignis ablegøyer og overdrevent høye stemmevolum og knoting på engelsk. Pressekonferansen varer i 41 minutter. John Lurie blir intervjuet i 1986, og det er et OK intervju hvor han snakker om forholdet til musikk og film. Han er blitt bestevenner med Waits og Benigni. Han er glad for at han avslo roller i filmer som han siden har sett og ser på som dårlige. Han nevner favorittregissører som Cassavetes, Scorsese og Godard. Intervjuet blir enda bedre ved å se det med en ca 25 år eldre Lurie som kommenterer intervjuet. Han er utrolig kritisk til seg selv, og forteller at han den gang var full av heroin og redd for den kvinnelige intervjueren. Han roper til den yngre Lurie at han må se å fullføre i hvert fall en setning!

Sixteen outtakes: Mange gode scener som kvalitetsmessig godt kunne ha vært med i filmen. 24 minutter til sammen.

Music video for Tom Waits’s cover of Cole Porter’s “It’s All Right with Me,” directed by Jarmusch: Jarmusch og Waits planla å spille inn en musikkvideo, og møttes for å øve litt og se hva de kunne gjøre. Dette materialet er i svart-hvitt og ganske amatørmessig. Dessverre fikk Tom Waits aldri tid til å filme musikkvideoen slik de hadde tenkt, og Jarmusch fikk lov til å klippe videoen av råmaterialet de hadde. Resultatet ser du her, og denne musikkvideoen er sjelden.

Q&A with Jarmusch in which he responds to fans’ questions: 25 minutter hvor Jarmusch svarer på brev fra fans angående filmene hans og andre ting. Thomas fra Norge lurer på om han bruker hårgele. Jarmusch bekrefter det, men synes tydeligvis spørsmålet er teit. Ellers får vi blant annet høre at Tom Waits pleier å ringe Jarmusch og fortelle ham historier som er umulig å vite om er sanne eller ikke.

Recordings of phone conversations between Jarmusch and Waits, Benigni, and Lurie: Her prates det om løst og fast angående innspillingen av Down By Law mange år tidligere. Benigni skravler så Jarmusch nesten ikke kommer til orde. Telefonsamtalene varer i noe over en time.

Production Polaroids and location stills: Hva som er vitsen med polaroidene må du ikke spørre meg om. Ferrera og Andersons bilder fra innspillingen er litt fine, siden vi får se de kjente omgivelsene i farger.

Trailer: En helt grei trailer.

Isolated music track: Kun musikken.

Optional French dub track, featuring Benigni: Fransk, for de som vil de den slik.

An essay by critic Luc Sante: Heftet består av et kort essay, skrevet på en litt rocka og kul måte som passer med Jarmsuch stil. Vel verdt å lese.