A Man Escaped

A Man Escaped (Criterion nr. 650)(Blu-ray)

AManEscapedBilde

Frankrike – 1956 – Robert Bresson (svart-hvitt)

En studie i styrke – En mann dømt til døden har rømt

Nivå 1 (uten spoilers)

Robert Bresson laget denne filmen basert på løytnant André Devignys opplevelser som fange i Fort Montluc i det okkuperte Lyon i 1943. Vi følger hovedperson Fontaines nitidige forberedelser til flukt gjennom flere uker og til slutt selve flukten.

Nivå 2 (med spoilers)

De som er kjent med Robert Bressons filmer vet at mannen har et noe spesielt forhold til skuespill. Han går så langt som å kalle skuespillere for modeller, og nekter dem å vise følelser, gestikulere og ha noe annet enn et flatt toneleie. Jeg har skrevet mer utfyllende om dette i Au Hasard Balthazar, som kan søkes opp på denne siden. Det er for øvrig Bressons beste film etter min mening.

A Man Escaped åpner for en spennende opplevelse, men det krever at man går inn i historien på en mer dedikert måte enn ved mange andre filmer. Siden tempoet er langsomt og du ikke blir ”fortalt” hva du skal føle gjennom manipulativ musikk (les: Spielberg) og ansiktsutrykk, må du gjøre jobben selv gjennom innlevelse. Det står og faller på om du liker metoden og/eller klarer å leve deg inn i historien. For oss som godtar premissene er det faktisk en spennende historie, og det langsomme tempoet og lydeffektene bidrar faktisk til at det blir en spenning som dirrer. Jeg tror det ligger i at desto mindre som skjer, desto større føles det når det endelig skjer noe som kan tolkes som dramatisk. Det er en kunst å få denne balansen riktig, og det er godt filmhåndverk. Selvfølgelig er jeg klar over at Bressons filmer er et takknemlig offer for latterliggjøring og parodier, i like stor grad som andre filmer som blir beskyldt for å være pretensiøse, for eksempel som Last Year at Marienbad.

Bressons filmer legger stor vekt på lyd. Noen ganger er lyd mer dominerende og viktig enn bildet. I A Man Escaped har lyden mange forskjellige betydninger og virkemåter.

–          Lyden blir forsterket, slik at vårt fokus dras mot lyden og dens betydning.

–          Fontaine har fortellerstemmen i filmen og snakker i ettertid om det som skjedde.

–          Fortellerstemmen kommenterer tidsaspektet i filmen. ”En måned senere var døren åpnet”.

–          Fortellerstemmen kommenterer følelser. ”Jeg hadde heller foretrukket å dø”.

–          Fortellerstemmen kommenterer kontraster til det vi ser eller tror vi ser, for eksempel da Fontaine kaster seg gråtende på sengen. ”Jeg lo hysterisk. Det hjalp”.

–          Noen ganger beskriver fortellerstemmen akkurat det vi ser.

–          Lydeffekter som overdrives kan alarmere vaktene og dette skaper spenning. Herunder sliping av redskap og brekking av lister.

–          Vi hører en kraftig og fremmed lyd som viser seg å være sveiven til takluken. Fontaine blir oppmerksom og ser gjennom en sprekk at en vakt bruker sveiven. Det er denne takluken Fontaine til slutt rømmer gjennom.

–          Ved gjentatte tilfeller starter lyden før bildet, slik at vi må finne ut hva som foregår uten visuell hjelp.

–          Forsterket lyd kan beskrive Fontaines opplevelse av lyden og ikke vår. For eksempel da håndjernene blir låst og håndjernene er nærmere ham enn oss.

–          Trikken høres tydelig under fluktforsøket fra bilen. Senere hører vi den i bakgrunnen under samtalene fra cellevindu til cellevindu. Det skal minne oss om friheten og veiene utenfor fengselet.

–          Hosting er kommunikasjon mellom fangene.

–          Musikken kommer inn i filmen åtte ganger, hver gang når Fontaine får kontakt med andre fanger.

Paul Schrader har skrevet en bok som heter ”Transcendental style in film. Ozu, Bresson, Dreyer”. Den har jeg lest og vil gjerne anbefale. I dokumentaren som er del av ekstramaterialet, The Road to Bresson, diskuterer han hvordan Bressons stil kan beskrives med det uttrykket. Hvis man går veien sammen med Bresson, så vil man løfte blikket opp mot en åndelig følelse. Gjennom repetisjoner skaper han et inntrykk av at ingenting kan skje her. Vi ser en handling, vi ser ham skrive om den og vi kan høre fortellerstemmen beskrive den. Tre repetisjoner av samme ting. Så kommer eksplosjonen. Hos Ozu kan det være tårer, hos Bresson kanskje en replikk. Deretter følger stillhet og ro, gjerne fulgt av et symbol.

Bresson kunne være en prøvelse å jobbe for som skuespiller siden han kunne kreve opp mot 50 tagninger av samme scene. Da er vi oppe på Chaplinnivå, men uten særlige instrukser. Lyd ble tatt opp og lagt på i ettertid. Han kunne ta ett ord fra tagning 10, ett fra nr 16 og ett fra nr 32. Skuespillerne ser sjelden på hverandre siden Bresson mente at et blikk kunne tilføre hensikt til en scene.

Øyeblikket: Fontaine har blitt banket opp og brakt tilbake til cellen. Han låses inn og kaster seg på cellen og gråter. Eller gjør han det? Fortellerstemmen hevder at han ler hysterisk. Dette bryter med det vi mener vi ser, og skaper en ambivalens i tolkningen. Skal vi stole på det vi ser eller det Fontaine selv hevder? Er fortellerstemmen troverdig? Hvorfor/hvorfor ikke? Kanskje er det så likt kroppsspråk involvert i gråt og hysterisk latter at det ser likt ut og kanskje gir samme utløp for følelser. Uansett er scenen fin for å sette i gang refleksjon om hvordan filmen kan sees.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Det er et godt bilde med gode kontraster og skarpe detaljer. Bildet har fin dybde. Husk at dette er en ganske gammel film. Jeg så ingen spesielle skader. En god restaurering har blitt gjort, uten å fjerne filmkornet som gir en fin filmfølelse. Supert! Monolyden er veldig god, og det er viktig i en film som baserer seg så mye på lyd.

Ekstramateriale

“Bresson: Without a Trace,” a 1965 episode of the television program Cinéastes de notre temps in which the director gives his first on-camera interview: I dette programmet står Bresson i et rom i samfulle 67 minutter og utlegger sin filosofi om film. Han forteller at umuligheten av kommunikasjon er basisen i alle hans filmer. Han forsøker også å forklare hva han mener med begrepet cinemathography som han velger å bruke i stedet for begrepet cinema. Det vi hører er ofte mer beskrivende enn det vi ser, og mer kreativt. Programmet tar seg opp etter hvert og ender som et kjempebra intervju. Vi får også høre hans tanker rundt religion og media. Bresson hadde et like negativt syn på media den gangen som mange har i dag. Vi ser uten å se og hører uten å høre.

The Road to Bresson, a 1984 documentary featuring interviews with filmmakers Louis Malle, Paul Schrader, and Andrei Tarkovsky: Louis Malle mener at Bresson var den mest intolerante av alle regissører. Kun hans metode dugde og det fantes ingen andre regissører eller cinema enn hans. Dokumentaren inneholder et interessant klipp fra Cannes da Bresson var 81 år. Han var en motvillig gjest. Nybølgeregissørene beundret Bresson, han var deres lys i filmverdenen. Schrader kommenterer at filmene hans alltid handler om lidelse og renhet, og at alle frelses til slutt i de tidlige filmene hans. I de senere ender det med død eller selvmord. Dumont sier noe veldig riktig til slutt; Au Hasard Balthazar er en prøvelse den dagen man ser den, men er en stor opplevelse retrospektivt. Den sitter igjen inne i deg og bearbeides. Det samme gjelder A Man Escaped, men for meg i mindre grad. 56 minutter.

The Essence of Forms, a documentary from 2010 in which collaborators and admirers of Bresson’s, including actor François Leterrier and director Bruno Dumont, share their thoughts about the director and his work: Leterrier kommenterer at Bresson neppe ville ha likt ekstramateriale om hans filmer på DVD, eller at filmene hans ble vist på en TV-skjerm. Bresson editerte aldri filmene sine selv, men sendte ofte filmene tilbake til klipperommet siden de var for dårlig klippet. Han valgte alltid 50 mm siden det var mest likt hva det menneskelige øye ville se. Bruno Dumont har en interessant observasjon når det gjelder scenen hvor Fontaine dreper den tyske vakten. Han hever hendene som en Nosferatu idet han angriper. Det er som Bresson vil vise det stygge i mennesket, det som dreper. Det virker som en fornuftig tolkning siden kroppsspråket bryter så klart med resten av filmen, og vi blir nødt til å legge merke til det. At dette skal være tilfeldig virker rart, og dermed åpner det for å studere kroppsspråket. Og det er virkelig identisk med Nosferatus i Murnaus film. 46 minutter.

Functions of Film Sound, a new visual essay on the use of sound in A Man Escaped, with text by film scholars David Bordwell and Kristin Thompson: Dette var kjempeinteressant siden det dreier seg om Bressons bruk av lyd, en regissør som er meget opptatt av lyddesign. Mye av hva jeg lærte her er tatt med i selv omtalen av filmen lengre opp på siden. Dette visuelle essayet varer i 20 minutter.

Trailer: Passe lang på tre minutter og ti sekunder. En fortellerstemme forteller at Bresson har laget en film om Devignys flukt. Dette er en rar trailer. Det er en lang periode, halvannet minutt, med bare lyden av marsjerende støvler før salmer synges. I denne tiden har vi bare en murvegg å se på.

A booklet featuring an essay by film scholar Tony Pipolo: Essayet fokuserer på Devignys historie og Bressons manus. Devigny ga ut en bok som het ”En studie i styrke: En mann dømt til døden har rømt”. I virkeligheten ble Devigny og cellekameraten fanget igjen etter flukten, etter angiveri av sistnevnte. Bresson valgte å utelate dette for å avslutte filmen med en aura av håp. Devigny skrev på en journalistisk og faktabasert måte, og denne stilen tok Bresson med seg inn i manuset og filmingen. Dette gode essayet tar også for seg hvordan Bresson jobber med modellene sine og hvilke fordeler det kan ha. Han mente at de ikke skapte karakteren sin gjennom skuespill, men gjennom handlinger. For eksempel vil vi forstå at Fontaine besitter mange karaktertrekk gjennom hans forberedelser til flukten, som oppmerksomhet, oppfinnsomhet, utholdenhet, dyktighet, tålmodighet og tro.