Sunday Bloody Sunday

Sunday Bloody Sunday (Criterion nr. 629)(Blu-ray)

England – 1971 – John Schlesinger (farger)

Er litt bedre enn ingenting?

Nivå 1 (uten spoilers)

En lege og en kvinne har samme elsker, en ung mann med en ubekymret holdning til livet. De må prøve å forholde seg til det faktum at ingen av dem får ha ham alene. Det er ikke problemfritt…

Nivå 2 (med spoilers)

Begge de eldre menneskene som har et forhold til den unge mannen ønsker seg ham for seg selv, kvinnen noe mer enn legen. Alex har holdt masken i en lengre periode forstår vi, men noen ganger renner det over for henne og hun bringer temaet på bane. Da reagerer Bob Elkin med å trekke seg unna, dette blir for mye bryderi for ham. Han er en flyktig og unnvikende person som alltid søker det uforpliktende i livet. Han er også i stand til å slippe unna med det på grunn av sin alder og flotte utseende. Både Alex og Daniel godtar situasjonen siden de er klar over hans verdi for dem, og hvilken kapital de selv kan rutte med. Som Daniel sier; det er bedre med en halvpart enn ingenting. Denne holdningen er gjeldende for dem begge, og Bob utnytter det til fulle. Blir han presset hos Daniel, rømmer han til bekymringssløs sex hos Alex og motsatt.

Sunday Bloody Sunday er en intim film som skildrer dette trekantforholdet, men styrer klar av det voldsomme dramaet. Den er en fin ”slice of life” film uten de store toppene og de dype dalene. Filmen tegner er et meget realistisk bilde av en type forhold det sikkert finnes en god del av, hvor menneskene er rimelig lykkelige men sikkert kan ønske seg mer. Tidsmessig er vi i overgangen fra ”swinging” London og hippietid, til det tyngre, illusjonsløse og mer alvorlige 70-tallet. Det merkes godt i filmen, både i historien som formidles og måten filmen er laget på.

Det var uvanlig å portrettere homoseksualitet på en måte som Sunday Bloody Sunday gjorde. Her er ingen dramatiske konflikter, selvhat og selvmordsforsøk. Derimot søker Schlesinger å skildre homoseksuelt samliv slik han opplevde det i sitt eget liv, ubekymret og lykkelig. Verken Murray Head eller Peter Finch var homofile eller bifile, eller hadde noen erfaring med å være i forhold til en eldre person. Den berømte kyssescenen mellom de to mennene er uanstrengt og naturlig, akkurat slik et par vil hilse hverandre velkommen eller ta farvel. Det er i det hele tatt en veldig fin scene, og i dag oppleves det rart at denne scenen skulle være den første i sitt slag og i det hele tatt tiltrekke seg særlig oppmerksomhet. Det blir sagt at Finch mistet Oscarstatuetten til Gene Hackman i French Connection på grunn av det kysset. Ian Bannen erstattet Alan Bates i rollen som den homofile legen, men han hadde motforestillinger angående kysset, og en rasende Schlesinger hentet da inn Peter Finch.

Som sagt, Schlesinger lager ingen tragedie ut av det homofile forholdet. Selv ikke når vi tar med det faktum at Daniel er jødisk, gir det grunnlag for en massiv indre konflikt i Daniel. Han deltar på bar mitzvah i slekten og ler bort antydninger om giftemål og barn. Dette må ha vært befriende for homofile å se på kino i 1971. Endelig homofilt samliv som skildres med dagliglivets utfordringer, verken mer eller mindre.

Allikevel er ikke filmen blind for problemer eller levemåter som homofile opplever. Daniel blir konfrontert av en tidligere elsker på et upassende tidspunkt, i nærheten av en politimann. Dette er enten et hint mot tidligere kjøp av seksuelle tjenester eller et promiskuøst liv Daniel lever på siden. Uansett må det skjules for omverdenen. Selv hans jødiske familie vet det ikke, etter så mange år.

Alex og Daniel er fremmede for hverandre, men de deler elsker og telefonsvartjeneste. Det er slik Alex får greie på litt mer enn hun skal, og det viser seg at svartjenesten også skaper intimitet uten egentlig å skulle gjøre det. Bob blir fellesnevneren for Alex og Daniel også for svartjenesten.

Et par kuriositeter: Gutten som skraper opp siden på bilen med en flaske er Daniel Day Lewis i sin første lille rolle. Og filmen må vel få prisen for beskrivelse av familie som bryr seg minst om at hunden deres blir overkjørt og dør. Foreldrene blunker ikke en gang, men snakker heller om at de kan skaffe seg en ny snart, og forsikrer Alex om at ulykken er absolutt ikke et problem for dem. Grøss og gru. Ikke rart de har fått de ungene som de har. Vel fortjent. De røyker faktisk marihuana, barna på 5-6 år. Friskt!

Øyeblikket: I en film som egentlig ikke har noe spesielt plot eller dramatiske scener, ligger ofte det flotte i detaljene. Vi kan vel si at det mest dramatiske i filmen er følelsen av kommende klimaks når Daniel og Alex får øye på hverandre utenfor huset til Alva Hodson. Det ville vært unaturlig ikke å veksle noen ord, de er jo på en måte intimt involvert om så via en tredjeperson. Daniel bemerker at dette er en ukomfortabel situasjon, samtalen blir kort men opplysende. En vidunderlig ektefølt scene, glitrende spilt. Mitt høydepunkt fra filmen.

Lyd og bilde

Filmen er fra 1971 og filmer fra den tiden kan ofte være litt skjemmet av et noe ”soft” bilde. Så er heldigvis ikke tilfelle med Sunday Bloody Sunday. Bildet er i 1.66:1. Det er skarpt, har fin fargegjengivelse i en noe neddempet fargepalett og nydelig mengde filmkorn. Detaljene er fint gjengitt, og når en knallfarge dukker opp håndterer denne utgivelsen det på en fremragende måte. Monolyden er fin, filmen inneholder omtrent kun dialog med noe musikk i tillegg.

Ekstramateriale

On Sunday Bloody Sunday: Denne dokumentaren er på 23 minutter, og er egentlig ikke listet opp på Criterions hjemmeside. Det er en bra dokumentar som gjør oss bedre kjent med Schlesinger, og er det beste ekstramaterialet på utgivelsen. Historien i Sunday Bloody Sunday er basert på personlige erfaringer fra Schlesingers eget liv. Han søker etter sin egen homoseksualitet i filmene sine blir det hevdet i dokumentaren. Schlesinger hadde stor suksess med Darling og forstod at han kunne lage mer personlige filmer etter den. Suksessen forsterket seg etter Midnight Cowboy og han fikk frie hender. Resultatet ble Sunday Bloody Sunday. Rollen som Alex Greville var skrevet med tanke på Vanessa Redgrave, men hun avslo. Erstatteren Glenda Jackson gjør en strålende tolkning som høstet mange lovord, men Murray Head var frustrerende både for publikum og kolleger med sitt begrensede skuespill.

New interviews with Williams, actor Murray Head, production designer Luciana Arrighi, John Schlesinger biographer William J. Mann, and Schlesinger’s longtime partner, photographer Michael Childers: Disse intervjuene var til sammen i 29 minutter. Det er interessant å se hvordan Head fremstiller sin innsats i filmen etter å ha hørt hvordan andre i staben beskrive hans innsats som svak og frustrerende. Selv opplevde han det slik at Schlesinger ønsket en distansert fremtoning. Allikevel var det en krevende innspilling og Head brøt sammen mot slutten av innspillingen. Childers mener at filmen forandret gay cinema og at Schlesinger skal ha mye av æren for filmen. Han var dedikert og involvert. Han ønsket til og med kontroll over hvordan filmplakaten skulle se ut. Visconti delte ut en BAFTApris til Schlesinger, kalte ham sin sønn og beskrev filmen som et mesterverk. Kameramann Williams forteller at Schlesinger ikke ville ha en flamboyant kamerastil siden dette er en intim historie. Williams hadde bakgrunn fra dokumentar. Dette intervjuet er meget fint, med informasjon om hvordan han lyssatte Finch for at han ikke skulle se så gammel ut. Han beskriver inngående sluttscenen, hvor vanskelig den var å gjøre med det tunge kameraet den gang og hvor lett det ville vært i dag. Luciana Arrighi hadde ansvaret for designet i filmen og hun har en del interessante betraktninger å komme med. Doktoren fremstilles i ensfargete klær og oppleves som litt kjølig. Alex er kledd i jordfarger og oppleves som rotete. Bob er kledd i skarpe farger. Arrighi anser Sunday Bloody Sunday som den filmen hun har gjort den beste jobben i.

Illustrated 1975 audio interview with Schlesinger: Dette var kjedelige greier. 13 minutter langt, men følte ikke at det var noe særlig informasjon å hente her. De andre intervjuene er mer givende.

A booklet featuring an essay by cultural historian Ian Buruma and Penelope Gilliatt’s 1971 introduction to her published screenplay: To veldig fine essays her, spesielt er Gilliatts godt. Hun beskriver kuttvurderinger, hvordan en scene skal skrives om og generelt innsideinformasjon. Teksten tar også opp diskusjonen rundt navnevalget. Viktig at det ikke skal være komma i tittelen.