Haxan

Häxan (Criterion nr. 134)(DVD)

Danmark – 1922 – Benjamin Christensen (sepia og svart-hvitt)

En filmhistorisk skatt

Nivå 1 (uten spoilers)

Häxan er en oversikt over hekseprosessene i Europa 1450-1800, med iscenesettelse av begivenheter og metodene som ble brukt. Det kan argumenters for at det er en av de første dokumentarene i filmhistorien.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film mange har hørt om men få har sett. Criterionutgaven er i god teknisk stand, og med masse spennende ekstramateriale. Filmen er delt opp i syv sekvenser. Den første er nærmest et illustrert leksikon over hekser og djevler. Sekvens nummer to viser oss hvordan heksene bedrev sin heksekunst. Deretter følger den første sekvensen av flere som tar for seg selve hekseforfølgelsene, forhørene og torturen. Til slutt kommer sekvens syv som sammenligner hekseforfølgelsene med nåtidens legevitenskap og dens forståelse av lidelser som hysteria og kleptomani. Christensen synes å si at legevitenskapen misforstår symptomer og handlinger og ender opp med totalt feil behandling av disse menneskene.

I sekvensen som dreier seg om heksekunster ser vi at heksa bruker fingre som ingrediens i heksebrygget sitt. På 1600-tallet ble likene av henrettede tyver hengende en stund, og det var derfor mulig å stjele fingre, slik vi ser noen gjør i filmen. Häxan er en ganske rå film, og best kommer dette til uttrykk i scenen hvor vi ser et spebarn som fettet drypper av før det blir kastet i gryten. Spebarn som ikke var døpt var en yndet ingrediens i heksebrygg.

Filmen bygger på heksesynet som boken The Hammer of Witches (1487) formidler. Denne boken syder av misogyni som i denne passasjen; Kvinnen er intellektuelt som et barn og derfor lettere å erobre med heksekunst. Boken har også veiledning i hvordan man skal forhøre hekser, og det er disse vi ser beskrevet i filmen. Benjamin Christensen kaller boken for den forferdeligste i menneskehetens historie.

Mye av inspirasjonen til Häxan stammer fra Truls Lund sin bok ”Dagligliv i Norden på 1600-tallet” som kom ut mellom 1871 til 1901. Verket tar blant annet for seg hvordan heksejakt kunne bli så utbredt når den baserte seg på overtro og et fenomen som ikke fantes. Religionen på 1600-tallet var inspirert av en dualistisk persisk religion, og det var herfra Christensen hentet sine demon/djevel motiver fra. Det samme gjorde William Friedkin i sin kultklassiker The Exorcist.

Det var mye som kunne føre til beskyldninger om hekseri. Dårlige avlinger, ekstrem kulde eller varme, sykdom og død kunne alle være grunner til at folk rettet beskyldninger mot sine medborgere. De aller fleste beskyldninger kom nemlig fra naboer eller sambygdinger. Det var færre eksempler på at heksejegerne beskyldte folk for hekseri. Slik startet prosessene, og de kan skyldes dype psykologiske trekk ved oss mennesker. Lakmustesten er vår reaksjon på tigging. Da opplever vi en ytre inntrenger inn i vår sfære og spørsmålet blir om vi vil fjerne dette uroelementet.

På den tiden Häxan kom ut var ikke dokumentar en sjanger. Nanook of the North går for å være den første dokumentaren sett i ettertid. Kanskje er Häxan også en dokumentar. Christensen håpet at vitenskapsmenn ville innse at film kunne være egnet til populærvitenskaplig opplysning av vanlige folk. Casper Tybjerg mener at Häxan er en slags dokumentar, selv om den befinner seg på grensen flere ganger i løpet av spilletiden. Christensen er nemlig ikke kun rasjonalist. Han viser at heksekraft finnes i den forstand at effekten av den eksisterer, som effekten den har på mennesker rundt forbi. Heksejegere er ikke bare onde siden de oppriktig tror på Djevelen som holder menneskene i sitt onde grep. Benjamin Christensen ser ut til å anslå tallet på henrettede hekser til å ligge rundt 8 millioner mennesker i Europa i disse hundreårene fra rundt 1450 til 1800. Dette tallet er horribelt overdrevet, og et mer anerkjent anslag i dag ligger på rundt 40 000 mennesker.

Benjamin Christensen var en glitrende sanger, men nerver ødela den karrieren. Han kunne nemlig bare synge når ingen hørte ham. Enrico Caruso hørte ham ved en tilfeldighet og forsøkte å få ham til operaen, men han måtte avslå. Etter hvert slo han inn på filmfaget, og det var et besøk i Sing Sing som åpnet øynene hans for at alle mennesker har noe humant i seg, selv brutale kriminelle. Han så også at mange var syke. Her var Christensen forut for sin tid hva behandling i stedet for straff angikk. Dette kombinert med sin interesse for det overnaturlige skulle senere ende opp med filmen Häxan.

Häxan var samtidens dyreste film i Skandinavia. Mye av grunnen til det var Christensens forkjærlighet for å filme om natten og det dette medførte av overtid. Filmen var den første som hadde en utstrakt bruk av nærbilder, noe som ble oppfattet som sjokkerende. Selv om filmen fikk mange gode omtaler, høstet den også mye kritikk. Danske BT var ekstra kritiske og karakteriserte nærbildene og torturscenene som kvalmende og ville ha filmen fjernet fra kinoene. Den mest bisarre omtalen kom fra USA: Filmen er informativ, men er ikke underholdende. Vi vil ha beskrivelser av drømmer siden vi amerikanere har kommet så langt at vitenskapen har ryddet vekk misforståelser og vi er optimister. Her ligger forskjellen til Europa, som er så opptatt av det dystre.

Filmen kunne tolkes som om det hevdet at siden hekseforfølgelsene var galskap siden det førte til så mange døde, var første verdenskrig det også. Dette ble da oppfattet som respektløst overfor alle de som ofret livet i krigen. Men aller mest krenket ble de religiøse, gjennom hvordan munkene ble fremstilt. Den katolske kirken politianmeldte filmen.

Selv om det fantes en del kritiske røster til filmen, likte mange ledende vitenskapsmenn Häxan. Men det må sies at den syvende og siste delen fungerer dårligere enn resten av filmen. Sekvensen hvor behandlingen av lidelser som hysteria og kleptomani sammenlignes med hekseforfølgelsene føles uferdig og påklistret. Christensen var klar over dette, og vurderte sterkt å kutte det ut til relanseringen av filmen i 1941. Men han endte opp med å presentere filmen slik den ble laget i 1922.

Häxan er en spennende, informativ og estetisk stilsikker film. Den har noen legendariske og uforglemmelige bilder, og en fantastisk stemning. Den er et mesterverk, og en av de første Criterionutgivelsene en filmelsker bør sikre seg.

Øyeblikket: Når Djevelen står ved sengeenden. En av de få bildene av Djevelen på film som klarer å formidle uhyggen ved dette vesenet fra en sfære bortenfor vår tilværelse. Ofte blir denne figuren lett latterlig når vi endelig får se ham, men ikke i Häxan. Å nei. Dette er skumle saker og ikke til å spøke med.

Lyd og bilde

Med tanke på at filmen er over 90 år gammel vil jeg si at dette er strålende. Litt riper, litt ustabilt og flakkende bilde, med skarpe og fine bilder alt i alt. Lyden er god, dialogen klar og musikken fint gjengitt. Formatet på bildet er 1.33:1 og filmmusikken presenteres i 5.0.

Ekstramateriale

Häxan (1922), a new digital, speed-corrected transfer of the Swedish Film Institute’s tinted restoration: Se under Lyd og bilde for detaljer, og legg merke til at denne versjonen har blitt korrigert hva hastighet gjelder.

Music from the original Danish premiere, arranged by film music specialist Gillian Anderson and performed by the Czech Film Orchestra, presented in Dolby Digital 5.0: Nydelig stemningsfull klassisk musikk som står godt til filmens innhold. Musikken er innspilt av et tsjekkisk orkester og presentert i 5.0.

Commentary by Danish silent film scholar Casper Tybjerg: Fint kommentatorspor av danske Casper Tybjerg som for øvrig høres ut som Werner Herzog når han snakker engelsk. Grundig, systematisk og med mye kunnskap holder han det gående gjennom hele filmen. Absolutt godkjent.

Benjamin Christensen’s introduction to the 1941 rerelease: Regissøren mener at stumfilmen bedre formidler drømmer og fantasier enn lydfilmen. Denne introduksjonen ble laget ca 20 år etter den opprinnelige premieren. Her snakker han om de forferdelige hekseprosessene. En heks måtte angi 20 medskyldige, og hver av dem måtte angi 20 nye. Dermed ender Christensen opp med å antyde 8 millioner hekser som ble brent på bålet i Europa, men dette tallet er overdrevet. 8 minutter lang intro.

A short selection of outtakes: Litt innspilling, litt tagninger i ordinære scener. Spesielt morsomt å se når Benjamin Christensen selv spiller heks på kosteskaft mot en bakgrunn filmet fra tog i full fart. 4.32 minutter.

Bibliothèque Diabolique: a photographic exploration of Christensen’s historical sources: Dette er en godbit! Vi får presentert bilder og statuer av Djevelen og demoner med tilhørende forklaringer. Bildene er fantastiske og forklaringene er ytterst interessante. Veldig mange bilder blir presentert. En bok nevnes spesielt, nemlig den fryktede heksejegermanualen The hammer of Witches (Malleus Maleficarum) fra 1487.

Stills gallery: Fantastiske bilder fra filmen. De er virkelig til å henge på veggen. Fokuset ligger på interiørdetaljer og arkitektur.

Witchcraft Through the Ages (1968), the 76-minute version of Häxan, narrated by William S. Burroughs, with a soundtrack featuring Jean-Luc Ponty: En spesiell sak dette. Burroughs kommenterer med sin distinkte stemme visse partier, i andre ligger det fin jazzmusikk over filmen. Morsomt at Burroughs kommenterer good cop/bad cop rutinen som heksejegerne bruker under avhør. Det er muligens noe Burroughs har blitt utsatt for selv i sitt lange liv med dopmisbruk.

Hefte: Chris Fyjiwara har skrevet et fint essay hvor Christensens lek med filmmediet og subjektivitet/objektivitet blir diskutert. Gillian Anderson har skrevet et essay kalt ”About the music”. Benjamin Christensen var så fornøyd med musikken av Rudolf Sahlberg at han mente det var den beste filmmusikken han hadde hørt. Anderson påpeker at det ser ut som om antisemittisme lå til grunn for valget av musikkstykket ”Kol Nidrei” av Max Bruch. Dette er en hellig jødisk sang som her brukes i sammenheng med satanisk besettelse. Jøder ble feilaktig beskyldt for å være djeveldyrkere, og det kan ha motivert valget. Vi vet ikke om det var Benjamin Christensen selv som valgte sangen.