Safety Last!

Safety Last! (Criterion nr. 662)(Blu-ray)

SafetyLastBilde

USA – 1923 – Fred Newmeyer og Sam Taylor (svart-hvitt)

Med hjertet i halsen

Nivå 1 (uten spoilers)

Stumfilm. En ung mann flytter til byen for å skaffe seg en karriere, og når han har lykkes skal kjæresten flytte etter. Han klarer ikke å bli noe annet en butikkekspeditør og da jenta kommer på overraskelsesbesøk, må han improvisere og late som han er butikksjef. Men så får han en ide til å tjene 1000 dollar. Han skal klatre opp en kjempehøy kontorbygning på utsiden.

Nivå 2 (med spoilers)

Harold Lloyd prøvde og feilet i sitt arbeid med å skape en komediekarakter som fungerte. En stund holdt han fast ved Lonesome Luke, en karakter som var til forveksling lik Chaplins The Tramp, bare med litt trangere klær og litt annerledes bart. Karakteren han endte opp med het også Harold, han bare skiftet etternavn til hver film. Selv mente han at han aldri kalte karakteren for Harold Lloyd, men det har han gjort i Safety Last!. Lønnslippen han får er utstedt i hans virkelige navn. Denne karakteren refererte Lloyd selv til som ”The Glasses Character”.

Det ble et voldsomt oppstyr da Safety Last! ble vist på kinoene i USA. Ingen hadde sett slike farlige stunts før og sykebilene sto utenfor kinoene og behandlet folk som besvimte. Filmen ble laget i en tid hvor det var et stort klima for denne typen halsbrekkende stunts. Våghalser sto på vingene på fly og folk satt seg på toppen av flaggstenger. Lloyd fikk ideen til Safety Last! da han så en mann klatre opp en kontorbygning i Los Angeles, til voldsom interesse blant publikum. Selv turte han ikke å se på, selv om han senere skulle gjøre lignende bedrifter selv i filmen. Han orket ikke å se på nettopp fordi han visste hvor farlig det var. Harold Lloyd hadde nemlig selv høydeskrekk. Han orket heller ikke å se på linedansere på sirkus.

”The Pal”, kompisen til Lloyd i filmen, var ikke skuespiller men en kar som levde av å klatre opp fasader. Dette var utgangspunktet for Safety Last! Lloyd ble inspirert av å se ham klatre og en historie ble spunnet rundt det å klatre opp en høy kontorbygning. Kombiner det med å konstant nesten falle av kanter og miste taket i veggen, og du har mye av hva Safety Last! dreier seg om. Og det fungerer som bare det! Gjennom hele filmen utgir Lloyd seg for å være noen andre enn han er, gjennom forkledninger, å spille syk, eller konstruere situasjoner. Men det å klatre opp bygningen gjør han alene, uten noe å skjule seg bak. Denne kombinasjonen av komedie og spenning sprang ut av Lloyds observasjon at publikum likte å le av mennesker i fare, men samtidig følte de for personen. Nesten helt på egenhånd skapte Lloyd denne sjangeren, thrill comedy. Safety Last! er i så måte flaggskipet og modell for sjangeren.

Øyeblikket: Nok av halsbrekkende øyeblikk som man ikke kan unngå å kjenne på kroppen. Det har antageligvis med at dette er virkelig, og ikke avanserte dataeffekter. De rører meg ytterst sjelden. Her er det spesielt scenen hvor Harold har fått seg en kilevink helt på toppen av bygningen, og groggy snubler rundt helt på kanten. Han mister nesten balansen ute på kanten, både forlengs og baklengs. For en som selv har høydeskrekk er dette nesten uutholdelig å se på. Men han berger, hvert fall til han surrer seg inn i et tau og ender utfor kanten.

Lyd og bilde

Fantastisk bilde, med god dybde og gode detaljer. Tenk at denne filmen er 90 år gammel og kan være i slik stand! Litt småskader og ørlite flimring, men ærlig talt! Det lever vi godt med. Bluray har absolutt en stor funksjon når det gjelder disse gamle filmene også, ikke la noen fortelle deg noe annet. Lyden er også god, med to rimelig nye musikkspor inkludert, fra 1960 og 1989 henholdsvis i mono og stereo. Bildeformatet er 1.37:1.

Ekstramateriale

Musical score by composer Carl Davis from 1989, synchronized and restored under his supervision and presented in uncompressed stereo on the Blu-ray edition: Her kan vi velge musikksporet til Davis og se filmen med det. På ekstramaterialet på utgivelsen er det et intervju med Davis hvor han begrunner sine musikalske valg.

Alternate score by organist Gaylord Carter from the late 1960s, presented in uncompressed monaural on the Blu-ray edition: To forskjellige musikkspor på denne utgivelsen altså, og greit å ha et valg på musikken. Det hele blir en smakssak.

Audio commentary featuring film critic Leonard Maltin and director and Harold Lloyd archivist Richard Correll: Jeg har alltid syntes at Maltin er litt kjedelig, og han er det her også. Litt mer livlig er Correll, men dette blir på det jevne. De er flinke å holde samtalen gående, og det er absolutt en del interessante opplysninger som dukker opp. Helt greit.

Introduction by Suzanne Lloyd, Lloyd’s granddaughter and the president of Harold Lloyd Entertainment: Suzanne Lloyd beskriver sin bestefar som en kreativ person, med et stort konkurranseinstinkt. Vi skal i andre intervjuer i ekstramaterialet høre at det var en av hans mindre sympatiske trekk, sammen med et voldsomt temperament. Denne introduksjonen på 17 minutter forteller en del fra privatlivet til Lloydfamilien, og også en del om arbeidsmetodene til Lloyd. Han hadde den oppfatningen at de som klarte å skrive sketsjene ville også klare å regissere dem, derfor brukte han ofte sketsjforfatterne sine som regissører.

Harold Lloyd: The Third Genius, a 108-minute documentary from 1989: Han var del av trekløveret med genier på denne tiden sammen med Chaplin og Keaton. I konkurransen med Chaplin la Lloyd stor vekt på forhåndsvisninger for å måle publikums reaksjoner slik at han kunne forandre filmen i etterkant. Han kuttet ved en anledning ned en film med 30%. Lloyd store styrke i konkurransen med de andre to, var at han ikke var en eksentrisk karakter i filmene sine, men mer en type som kunne vært klassekameraten din eller nabogutten. Hvis man ser på inntjeningen av filmene deres over tid, er det faktisk Lloyd som tjente mest penger av trekløveret. Dette er en lang dokumentar med sine over 100 minutter, og den strever med å holde interessen oppe hele veien. Allikevel er den absolutt verdt å se siden man får et greit innblikk i en av de store filmskaperne som man kanskje ikke vet så mye om.

Three newly restored Lloyd shorts: Take a Chance (1918), Young Mr. Jazz (1919), and His Royal Slyness (1920), with commentary by Correll and film writer John Bengtson: Disse tre filmene varer i 10 min + 10 min + 22 min. Stort sett er det felles historieramme i filmene, med Lloyd på utkikk etter den store kjærligheten, som vanligvis er opptatt med en annen mann. Men det får ikke Lloyd til å gi opp. Høydepunktet må være da Lloyd banker opp 20 menn i en bar.

Locations and Effects, a new documentary featuring Bengtson and visual-effects expert Craig Barron: Dette er en fin dokumentar på 20 minutter som går i dybden på hvordan Lloyd laget illusjonen av fare og høyde. Det er høyst interessant og opplysende. Nå skal det sies at det var en farlig innspilling uansett, men de lykkes godt med å redusere faremomentet uten at vi som publikum mister hjertet-i- halsen følelsen. Vi får også se hvordan området rundt kontorbygningen ser ut i dag, 90 år senere. Filmopplevelsen blir bedre når vi vet at dette filmes on location og på ekte kontorbygninger, uten noen form for dataeffekter.

New interview with Davis: I dette intervjuet diskuterer Davis, som laget musikken til filmen, musikken i de forskjellige scenene mens vi ser dem. Davis er en virkelig underholdende kar som er engasjert og kunnskapsrik. Det har jo gjerne den effekten at vi blir engasjert og kunnskapsrike også. Han snakker også en del om hvordan musikken skal kle en stumfilm, og forskjellen på det å skrive musikk til en film i dag kontra en stumfilm. I dag må man også ta hensyn til dialogen og lydeffektene. Intervjuet varer i 24 minutter.

A booklet featuring a new essay by critic Ed Park: Godt essay som tar for seg både Lloyds karriere og denne filmen spesielt.